
Tyrkia markerer seg i Damaskus
Tyrkia har etablert sterke forbindelser til jihadistledelsen i Damaskus og fortsetter sin militære offensiv mot det kurdisk-dominerte Syrias demokratiske styrker (SDF) i Nord-Syria. Ankara og Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) er enige om å knuse Rojava-modellen for et føderalt Syria. SDF nekter derfor å innordne seg i en jihadistisk regjeringshær under HTS-kommando.
Tyrkia tar mål av seg å kontrollere Syria. Salih Muslim, tidligere leder for det syrisk-kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) og nå medlem av presidentrådet, er tydelig i sin konklusjon.
Intet land har tilsynelatende større innflytelse i Damaskus enn Tyrkia etter at Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) rykket inn i den syriske hovedstaden og drev president Bashar al-Assad i eksil til Moskva. Det markerte slutten på 54 år med familiedynastiet – eller 61 år med det sekulære og opprinnelig pan-arabiske sosialpartiet Ba’ath.
Det råder liten tvil om at Tyrkia fortsatte å bygge opp jihadistgruppene som hadde søkt tilflukt i provinsen Idlib etter å ha blitt drevet ut av byene i vest av Assad-regimets arabiske hær (SAA, Jaysh al-Arabi as-Suri), med intens flystøtte fra Russland og bakkestyrker fra Hizbollah og Irans revolusjonsgarde (Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslamī, Den islamske revolusjonens vokterstyrke) og utenlandske sjiamuslimske militser under dens kommando.
Astana-prosessen
Dette skjedde mens Astana-prosessen fortsatte mellom Russland, Tyrkia og Iran i Kasakhstans hovedstad. Den niende runden av disse parallellforhandlingene til FN-prosessen i Genève, ble innledet 16. mars 2018. 17. september ble Russlands president Vladimir Putin og Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan enige om Idlib-memorandumet: å opprette en buffersone i Idlib-provinsen.
Avtalen fikk denne tittelen i meldinga som Reuters sendte ut: “Syrias Idlib spart for angrep; Tyrkia vil sende inn flere tropper”.
Året etter, 10. desember 2019, møttes de tre landene igjen i Nursultan (som Astana da het for en kort periode). De kom i løpet av to dager ikke fram til “en definitiv våpenhvileavtale” på grunn av “anti-regjeringssidas avslag på å godta nye russiske vilkår angående kontroll over Idlib-provinsen”, slik den London-baserte avisa og nettsida Al-Arabi al-Jaheed (The New Arab) rapporterte 18. desember.
Tittelen i avisa, som er eid av det qatarske Fadaat Media, oppsummerte situasjonen: “Dødelig russisk bombardement av Idlib er svar på ‘opposisjonens avvisning av forslag om å innta områder'” (25. desember).
Under det sekstende International High-Level Meeting on Syria (Det internasjonale høynivåmøtet om Syria) i Astana i juli 2021 deltok Assad-regimet og de militante jihadistiske opposisjonsgruppene, samt observatører fra de arabiske landene Irak, Jordan og Libanon. Men det ble ikke ryddet plass til Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria, (D)AANES).
I felleserklæringa mellom Russland, Tyrkia og Iran stadfestet de at de var imot alle separatistiske planer om å undergrave Syrias territoriale enhet.
Dette kan leses som et angrep på AANES som har blitt beskyldt for å ville løsrive Rojava (Vest-Kurdistan) fra Syria – og for å være USAs leiesoldater. Det kan også leses som Russlands bestrebelser med å få Nato-landet Tyrkia over på Kremls side – uten å skjele til at Tyrkia er det landet som mest av alt har undergravd Syrias territoriale integritet gjennom sine tre militære intervensjoner Operasjon Eufrats skjold (Firat Kalkani Harekâti) i august 2016, Operasjon Olivenkvist (Zeytin Dali Harekâti) i januar-mars 2018 og Operasjon Fredskilden (Barış Pinari Harekâti) i oktober 2019.
Det skjedde uten at Assad-regimet var i stand til å gjøre noe med det, annet enn at president Bashar al-Assad rettmessig nektet å forhandle med Erdoğan om normalisering med mindre Tyrkia trakk ut sine styrker fra de okkuperte områdene. De strekker seg fra Afrin, nordvest for Aleppo, til Ras al-Ain (Serê Kanyê) i nordøst, men er ikke sammenhengende.
Her kan president Assad åpenbart ha tråkket på russiske storpolitiske interesser. Begge forholdene vil spille inn på utforminga av Syrias framtid.
Denne runden av Astana-forhandlingene i juli 2021 konsentrerte seg om den humanitære situasjonen. Og det ble aldri til noen avtale om at Tyrkia skulle demilitarisere jihadistgruppene i Idlib. Det motsatte skjedde. Astana-forhandlingene kom heller aldri noen vei med arbeidet i Syrias konstitusjonelle komité i Genève.
Pusterom og utmatting
Det har heller ikke ligget i Astana-forhandlingene at Tyrkia – eller noen annen – skulle demilitarisere HTS og jihadistgruppene. I stedet ble HTS reorganisert og jihadistfronten utvidet med flere tidligere, rivaliserende salafistiske grupper. HTS etablerte Syrias redningsregjering (SSG, Ḥukumat al-Inqadh as-Suriyya) i Idlib-provinsen.
Det råtnende og brutale Assad-regimet var ikke i stand til å endre situasjonen på bakken. Det var hemmet av Kremls kryssende interesser og Irans voksende økonomiske og politiske problemer på hjemmebane under USAs president Donald Trump. Han skrotet atomavtalen og skrudde til sanksjonene.
Problemene for Assad-regimet forsterket seg med Russlands krig mot Ukraina. Syria ble dramatisk svekket gjennom USAs altomfattende sanksjoneringslov Caesar Act (Caesar Syria Civilian Protection Act), undertegnet av Trump i desember 2019, med virkning fra 17. juni 2020. Den drepte all bistand og alle utenlandsinvesteringer, inkludert fra Kina.
Det framstår som om Tyrkia er de som har vunnet fram i første runde, både fram mot og umiddelbart etter Assad-regimets fall. Tidligere meldinger går ut på at Ankara i september ba HTS om å holde tilbake offensiven mot Aleppo.
Imens slo Israels bombetokter ut Hizbollah i Libanon og gjorde det umulig for Hizbollah å fortsette sin støtte til Assad-regimet, selv om den i praksis da var avsluttet.
Hizbollahs primære mål, i samarbeid med den libanesiske regjeringshæren, var alltid å hindre al-Qa’ida og Daesh (Den islamske staten, IS) fra å spre seg og etablere sin terrorvisjon i Libanon.
Dette var modus operandi mellom Hizbollah og den partipolitisk uavhengige president Michel Suleiman (2008-14), forsvarssjef i Libanon (1998-2008), og deretter general Michel Aoun (2016-22) fra den maronittisk-kristne Fri patriotisk bevegelse (Tayyar al-Waṭani al-Horr).
Frankrikes “splitt og hersk”-grunnlov dikterer at Libanons regjeringssjef skal være sunni-muslim, presidenten skal være kristen og parlamentatets president skal være shia. Det er en post som Hizbollah har overlatt til Nabih Berri, leder for den sjiamuslimske Amal-bevegelsen som ble grunnlagt av Musa as-Sadr og Hussein al-Husseini i 1974.
Amal har overlevd på “den konstitusjonelle nåden” fra sine sjiamuslimske brødre i Hizbollah.
Tyrkia i Damaskus
Allerede 12. desember kom sjefen for den nasjonale tyrkiske etterretninga MIT (Millî Istihbarat Teşkilati), Ibrahim Kalin, til Damaskus for å møte HTS-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a, kjent under sitt krigernavn Abu Muhammed al-Jolani.
HTS-lederen Shara'a er født i Riyadh i Saudi-Arabia i 1982. Familien flyttet tilbake til Syria i 1989 og bosatte seg i vestkantbydelen Mezzeh hvor presidentpalasset ligger. Slekta kommer fra Golanhøydene som Israel okkuperte under Seksdagerskrigen i juni 1967, derav det arabiske nisba (navn som blir formet etter hjemstedet): al-Jolani (fra Golan). Hans far, Hussein Ali ash-Sharaa, var studentaktivist i den nasjonalistiske, pan-arabiske Nasser-bevegelsen da han studerte i Bagdad. Han var fetter av Farouk ash-Sharaa, visepresident fra 2006 til 2016 og utenriksminister fra 1984 til 2006 under presidentene Hafez og Bashar al-Assad (fra 2000). De slekter alle på oldefar Mohammed Khalid al-Sharaa (1899–1932) som spilte en sentral rolle i det store opprøret mot Frankrike (1925-27). Etter Assads fall har HTS-lederen invitert Farouk ash-Shara'a som deltok på Madrid-konferansen i etterkant av Golfkrigen (1990-91), til den nasjonale dialogen. Han ble vurdert av FNs første spesialutsending til Syria, FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan, som en mulig avløser til president Assad i en overgangsperiode da opprøret brøyt ut i 2011. Shara'a som nylig fylte 86 år, forsvant fra offentligheten i juli 2012 under spekulasjoner om at han hadde brutt med Assad og var satt i husarrest.
Det er ikke tilfeldig at den tyrkiske etterretningssjefen kom først i rekken, før politikerne. Dette var på et tidspunkt da USA angivelig forsøkte å presse Ankara til å inngå en reell våpenhvile med Syrias demokratiske styrker (SDF, Hêzên Sûriya Demokratîk / Quaat Suria al-Diymuqratia) i Nord-Syria.
Ti dager etter, 22. desember, kom Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan til Damaskus.
– Vi vet ikke eksakt hva som ble diskutert under samtalene Tyrkia hadde med Damaskus. Det synes imidlertid som om Tyrkia kom med en melding: “Ikke kom til bordet med kurderne; ikke etablér forbindelser med AANES”. Å forhindre kurdernes vinninger står i sentrum for all deres politikk, sier Salih Muslim til Mezopotamya Agency.
Han fester naturlig ingen lit til Ankaras uttalelser om at de ønsker fred i Syria.
– Tyrkia sier de ønsker et Syria renset for terrorisme. Deres definisjon av “terrorister” omfatter imidlertid det kurdiske folket og AANES som lever i fred i regionen. De omtaler skammelig YPG, YPJ og SDF som terrorister og bruker dette som påskudd for å intervenere i Syria. Dette er uakseptabelt.
– Tyrkias holdning minner om Frankrikes tidligere mandat i Syria. I dag er det Tyrkia som ønsker å legge Syria under sin kontroll med all tyngde. Dette er ikke akseptabelt for verken folk eller framtida til Syria, sier Salih Muslim.
Han tar et blikk tilbake. De kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG/ Yekîneyên Parastina Jin, YPJ), ryggraden i SDF, oppsto på grunn av angrepene fra jihadistene i 2011.
– Vi organiserte oss for å forsvare oss på vårt territorium. Om YPG/YPJ og SDF skal legge fra seg våpnene, vil det bare være mulig om truslene mot oss elimineres. Om angrepene på vårt folk opphører og at vi får garantier for det, vil det ikke være behov for våpen, svarer PYD-veteranen som Rødts daværende internasjonale leder Arnljot Ask og undertegnede møtte første gang like etter at han hadde mistet en sønn i kampene mot IS.
Krever garantier
Svaret er myntet direkte på kravet som Ahmed ash-Shara’a la fram i forrige uke om at alle militser skal avvæpnes og inkorporeres i en ny regjeringshær, som da vil bli lagt under HTS-kommando. Det gjelder også SDF.
Kravet om garantier som Muslim legger fram, har like mye adresse til Ankara som til Damaskus, og det virker til å ha like lite ressonans i begge hovedsteder.
HTS-lederen konfronterte ikke utenriksminister Fidan med den nye invasjonen i nord, kalt Operasjon Frihetens daggry, som startet 24. november. Han krevde heller ikke at Tyrkia overgir de okkuperte områdene.
Det gjør forbindelsene mellom Tyrkia og det nye HTS-regimet i Damaskus illevarslende for AANES og SDF.
– Vi er imidlertid fortsatt truet for øyeblikket, og av den grunn kan vi ikke gi opp forsvaret vårt. Trusselen er ikke bare mot sikkerheten til det kurdiske folket, men også mot araberne, syriakerne, turkmenerne og alle andre mennesker som bor i regionen. Det står om vår naturlige rett til å forsvare oss.
HTS har aldri vært i direkte konfrontasjon med SDF eller kurderne, påpeker Salih Muslim. HTS vet samtidig at SDF ikke kommer til å angripe HTS-kontrollerte områder eller gå utover Rojava (Vest-Kurdistan) og de områdene som ligger under AANES. Det er i dag SDF som i dag i i praksis står fremst i forsvaret av Syrias territoriale integritet.
– Julani er også imot at det eksisterer grupper under tyrkisk kontroll og ønsker å oppløse dem. Om Tyrkia trekker sine hender vekk fra Syria og avslutter sine bestrebelser med å skape splittelse, kan vi komme til enighet med al-Jolani, oppfordrer PYD-lederen.
Kurdisk knute
Samtidig arbeider AANES for å styrke og utvide samholdet innad i Rojava under de nye rådende forholdene. De ligger i samtaler med Syrias kurdiske nasjonalråd (ENKS, Encûmena Niştimanî ya Kurdî li Sûriyê) og deres milits Pêşmerge Roj (Rojava). ENKS er allierte med Kurdistans demokratiske parti (KDP), partiet til Barzani-klanen som styrer den autonome kurdiske regionen i Nord-Irak eller Başûrê (Sør-Kurdistan).
KDP støtter Tyrkia i kampen mot Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK) og deres gerija Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG) som er alliert med PYD og YPG/YPJ i Syria.
ENKS ble opprettet i oktober 2011 som motvekt til PYD. Pêşmerge Roj ble trent av KDPs militære peshmerga-styrke og paramilitær politistyrke Zêrevanî. Det førte til sammenstøt. Den 13. august 2016, knappe to uker før Tyrkias første invasjon (Operasjon Eufrats skjold), ble lederen for ENKS, Ibrahîm Biro, kidnappet av Asayish, sikkerhetspolitiet til PYD, på markedsplassen i grensebyen Qamishli og satt i forvaring.
Siden har Biro som også var leder for PYKS (Partîya Yekîtîya Kurdistani – Sûrîyê) med røtter tilbake til 2000, levd i eksil i Nord-Irak. ENKS har siden desember 2018 blitt ledet av Sulaiman Oso.
Syrias kurdiske nasjonalråd går, i likhet med PYD og AANES, inn for å gjøre Syria til en føderal republikk innafor dagens grenser. HTS avviser den føderale strukturen og viser klare trekk til å ville fortsette den sentralistiske makta i Damaskus.
– Vi har alltid vært for enhet slik at kurderne kan nå sine mål og slik at våre krav blir møtt, sier Salih Muslim og bekrefter at samtalene pågår til tross for forbindelsene ENKS har til Tyrkia.
Her fins det en parallell politisk konstellasjon mellom de kurdiske partiene i Irak og Syria og forholdet til Tyrkia. I den politiske kampen på kurdisk side går det skarpeste skillet mellom den såkalte “PKK-familien” som slutter seg til den fengslede PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalans ideologi om demokratisk konføderalisme, og de mer tradisjonelle sekulære og islamske partier.
I den kampen har ENKS i Syria og KDP og Kurdistans patriotisk union (PUK) alliert seg med Tyrkia som nå, under “sultan” Erdoğan og hans Rettferdighet- og utviklingspartiet (AKP), i sterkere grad forfølger sine nyosmanske ambisjoner. Det innebærer at Tyrkia sikrer seg kontroll med stadig større områder i grensetraktene i Syria og Nord-Irak.
Dette skjer med Misak-i Millî (Nasjonalpakten eller nasjonaleden) som retningsviser. Det viser til seks vedtak som det siste osmanske parlamentet gjorde mellom 28. januar og 12. februar 1920 og som ble lagt til grunn for kravene som ble lagt fram på Kars-avtalen (13. oktober 1921) og Lausanne-avtalen (24. juli 1924) etter 1. verdenskrig.
(se bloggen: “Tyrkia jakter på gamle grenser”)
Kartet og terrenget
Dette er kryssende interessekonflikter som får Salih Muslim til å advare mot at Tyrkias politiske innblanding og militære intervenering i Syria truer med å undergrave kurdiske interesser og rettigheter.
Det er helt avgjørende at AANES og SDF blir en del av den politiske prosessen for det framtidige Syria; alt annet vil være destabiliserende og vil øke den regionale spenninga som nå gnistrer i alle hjørner av Midtøsten eller Vest-Asia, advarte Salih Muslim overfor Mezopotamya Agency onsdag i forrige uke.
Den prosessen viser seg å bli atskillig vanskeligere og vil ta lengre tid enn det jubelreportasjene fra Damaskus har gitt rom for. Søndag sa Shara’a til den saudi-arabiske tv-kanalen Al-Arabiya at det kan ta fire år før det blir holdt valg, og han annonserte samtidig at HTS vil bli oppløst.
Han har til nå konsentrert sine regjeringsutnevnelser til den innerste kretsen som kommer fra den tidligere al-Qa’ida-filialen Jabhat an-Nusra og seinere Jabhat Fatah ash-Sham da Shara’a tok det mye omtalte bruddet med terrornettverket al-Qa’ida (“Basen”).
Det er fortsatt flere åpne spørsmål om hvor dypt bruddet stikker. Var det betinget av al-Qa’idas relative tilbakegang som følge av rivaliseringa med IS? Eller av religiøs-ideologisk karakter? Var det en “metodetilpasning” for å riste av seg det internasjonale terrorstemplet og for å samle jihadisttroppene i Idlib?
Lederen for Den islamske staten i Irak (ISI), Abu Bakr al-Baghdadi, sendte Ahmed ash-Shara’a til Syria idet protestene mot Assad-regimet tok fyr. Oppdraget var å opprette Jabhat an-Nusra som en forgreining av al-Qa’ida.
To-tre år etter slo motsetningene mellom dem ut i full og blodig strid da Abu Muhammed al-Julani nektet å etterkomme Baghdadis krav om å oppløse Nusra-fronten og gå inn i Den islamske staten i Irak og Syria (ISIS).
2 kommentarer til «Syrias kurdiske knute»