Prøver å sette nye forsvarslinjer
– Væpnede grupper som kjemper sammen med regjeringsstyrkene, utfører etnisk rensing i de kurdiske regionene i Rojava. Halabja og Anfal kan gjenta seg i Syria, advarer Ramî Abdulrahman, direktør for Det syriske observatoriet for menneskerettigheter (SOHR). Halabja og Anfal sporer uhygge. Det var her Iraks statssjef Saddam Hussein brukte kjemiske våpen mot kurderne.
Grensebyen Kobanê (Ain al-Arab) på grensa til Tyrkia ble nærmest legendarisk da de kurdiske militsene bokstavelig talt sto med ryggen mot tyrkernes stengte grensegjerder, men likevel klarte å påføre Den islamske staten (IS) det første militære nederlaget. Det førte til at kampen mot IS-kalifatet snudde.
Nå står Kobanê igjen med ryggen mot veggen. Militser, allierte med det nye, islamistiske HTS-regimet til den tidligere al-Qa’ida-lederen i Syria, sittende president Ahmed Hussein ash-Shara’a, og med Tyrkia, har kuttet vann- og strømforskyninga og sperret av innfartsveiene til byen.
Syrias demokratisk styrker (SDF) forsøker nå å sette opp nye forsvarslinjer rundt de kurdiske kjerneområdene i Nord og øst-regionen hvor den demokratiske autonome administrasjonen (DAANES) kjemper for sin eksistens.
Administrasjonen advarer det internasjonale samfunnet om at tusenvis av IS-medlemmer bryter ut av fengsler og interneringsleire, blant annet al-Hol, og ber “den internasjonale koalisjonen”, det vil si USA, til gripe inn og ta hånd om IS før et nytt terrorvelde vokser fram. Samtidig appellerer SDF kurdere til å mobilisere til forsvaret av den progressive styringsmodellen i Rojava og mot en potensiell folkemorderisk krig.
SDF trekker “røde linjer”
Øverstkommanderende Mazloum Abdi uttalte tirsdag at Syrias demokratiske styrker (SDF, arabisk: Quaat Suria ad-Diymuqratia / kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk) vil trekke seg tilbake til de kurdiske kjerneområdene og sette opp forsvarslinjene der, melder det kurdiske nyhetsbyrået Firat (ANF). Han bekreftet samtidig at milits og fraksjoner som er alliert med fungerende president Ahmed Hussein ash-Shara’a og hans HTS-regime (Hayat Tahrir ash-Sham) og den tyrkiske staten, fortsetter å angripe SDF og den kurdiske militsen Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Jin, YPJ) både øst og vest for Eufrat.
Samtidig rykket generalkommandoen for SDF ut med en uttalelse der de stadfester at det er inngått en våpenhvile med overgangsregjeringen i Syria. Det innebærer at SDF ikke vil iverksette noen militæraksjoner med mindre styrkene blir angrepet: «Vi bekrefter også vår åpenhet for politiske prosesser, forhandlede løsninger og dialog, og vår beredskap til å gå videre med implementeringa av 18. januar-avtalen for å sikre ro og stabilitet», heter det uttalelsen.
Det kan umiddelbart fortone seg som et forsøk på å vinne tid for å regruppere styrkene og opprette nye forsvarslinjer – og samtidig organisere den mobiliseringa som gikk som en stafett fra distrikt til kanton til provins over hele området som Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- Og Øst-Syria (DAANES) har hatt kontroll over.
Mobiliseringa strekker seg utover Syrias grenser, til andre deler av Kurdistan i alle himmelretninger: Bakurê Kurdistanê (nord), Başûrê Kurdistanê (sør), Rojavayê Kurdistanê (øst), Rojhilatê Kurdistanê (vest) i Iran – hvor folk har mer enn nok med sitt eget opprør mot teokratiet i “Ayatollahstan” – og hvor folk ser ut til å fått den hardeste medfarten ut fra dødstallene å dømme. Disse steig raskt da rapportene fra Rojahilatê nådde fram uten internett. Årsaken er trolig at Den islamistiske republikken (Jomhuri-ye Eslami-ye Iran) frykter den politiske organiseringa i de kurdiske områdene mer enn den marginale geriljavirksomheten som de kurdiske gruppene bedriver i fjellene i det nordvestre hjørnet av Iran, mot grensa til Irak og Tyrkia.
SDF vil konsentrere seg om å avverger brutale angrep rettet mot kurdiske sivile i ulike områder av Rojava, og uttrykte sin takknemlighet for motstanden som lokale innbyggere og krigere har vist i møte med disse angrepene, sier general Abdi til det Rojava-baserte nyhetsbyrået Hawar (Ajansa Nûçeyên a Hawar, ANHA). Abdi la til at fraksjoner tilknyttet HTS-regjeringa fortsetter sine angrep på byen Hasakah (Hesekê) og på landsbygda rundt byen og rundt grensebyen Kobanê (Ain al-Arab) i Eufrat-fylket. Mye tyder på at dette dreier seg om militser og leiesoldater og ikke regulære tropper fra HTS-hæren som SDF har forsøkt å inngå våpenhvile med. Kampene brøyt løs for to uker siden med et angrep på SDFs patruljerende politistyrker og sivile i de to kurdiske bydelene Sheikh Maksoud og Ashrafiyeh i Aleppo 6. januar.
Det gjør at Shara’a kan drive dobbeltspill overfor USA og EU, med støtte fra Ankara, hvor utenriksminister Hakan Fidan sitter med tømmene på vegne av Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Abdi understreker samtidig at SDF er forpliktet til å trekke “røde linjer” rundt de kurdiske kjerneområdene for å beskytte dem. Det er en invitt til at HTS-lederen Shara’a om å gå tilbake til forhandlingsbordet for å diskutere de fjorten punktene i våpenhvile- og integreringsavtalen som lå på bordet i Damaskus søndag . Kampene har spredt seg raskt mot Taqba og demninga i sørenden av den kunstige Assad-sjøen og mot Raqqa lenger nedover Eufrat.
Det gjorde at Abdi ikke kom til Damaskus før mandag og tok med seg avtalen tilbake til Rojava hvor han sluttet seg til skredet av oppfordringer til mobilisering som tirsdag fikk et mer konkret tilsnitt. Generalen appellerte i samme ånd og åndedrag det kurdiske folket over hele verden og til venner i regionen om å samle seg rundt motstanden til SDF-krigere for å sikre beskyttelse av sivile og forlengelsen av den defensive innsatsen.
Tirsdag gjentok Abdi oppfordringa til USA og “den internasjonale koalisjonen” til å gripe inn og påta seg ansvaret med å beskytte de interneringsanleggene med IS-terrorister og -leiesoldater og deres familier.
Ryggen mot veggen igjen
Tirsdag kom YPJ-kommandanten Nesrîn Abdullah nærmest med en ed overfor Fira: – Vi vil yte motstand i Kobanê til siste slutt. Uansett hva som skjer, vil vi ikke tillate disse skitne og umenneskelige gjengene å komme inn og besudle i Kobanê. Vi er de sanne eierne av dette landet, sa Abdullah og la vekt på den historiske motstanden og kvinnenes posisjon på frontlinja.
– Hvis vi overlever, vil vi leve blant folk; hvis vi faller som martyrer, vil vi fortsatt være i hjertene til folk. Som en kriger og hengiven militant for dette folket, vil jeg fortsette denne langvarige kampen med største besluttsomhet, forsikret Nesrîn Abdullah i ord og ånd som går igjen nedover i rekkene og har båret bevegelsen bak Rojava-modellen.
Den går igjen i den demokratiske autonome administrasjonen i Eufrat-kantonen som samme dag oppfordret folk til å forsterke sin legitime selvforsvarslinje i møtet med gjengene som forsøker å omringe Kobanê og som har “begått alle slags brutale handlinger mot vårt folk.” Alle veier som forbinder Kobanê med omkringliggende sentre har blitt blokkert. Som et resultat kan ikke medisiner, mat og drivstoff komme inn i byen, rapporterer Firat.
Denne situasjonen utgjør en alvorlig trussel mot hverdagen til folket i Kobanê, konstaterer byadministrasjonen og retter et krav til HTS-regjeringa i Damaskus: «Av denne grunn advarer vi den midlertidige regjeringa om å oppgi sin krigs- og embargopolitikk. Regjeringen bærer ansvaret for den nåværende situasjonen. Vi oppfordrer det internasjonale samfunnet og internasjonale makter til å legge press på regjeringa for å stoppe denne krigen. Veiene må åpnes for at grunnleggende behov blir møtt i Kobanê. Disse gjengenes handlinger utgjør krigsforbrytelser som krever direkte internasjonal intervensjon. [–] Vi oppfordrer vårt folk overalt i verden til å eskalere kampen og forpurre denne krigen.»
Det samme gjentar seg på andre fronter. “Vi ønsker fred, men de tvang oss til å overgi oss. [–] Vi vil aldri gi opp landområdene våre,” flagget den autonome administrasjonen i Hasakah som har vært under angrep av regjeringsallierte og tyrkiskstøttet milits i flere dager.
«Denne aggresjonen tar sikte på å ødelegge det kurdiske folket og de demokratiske styrkene. Målet er å eliminere den demokratiske autonome administrasjonen. De ønsker å gjenopplive IS og ødelegge lokalbefolkninga», leste den sentrale administrasjonens nestleder Hesen Koçer fra pressemeldinga.
At ikke internasjonale styrker som er på bakken, ikke griper inn gjør at de «er medskyldige i massakrene begått i regionen», anklaget hun og kom med en framtidsrettet advarsel:
«[–] Den kurdiske nasjonen er under angrep. Vi må alle være klare til å forsvare oss selv. Internasjonale makter har vist sitt sanne ansikt og avslørt at de nekter å gripe inn i løslatelsen av IS-medlemmer fra fengsel. Det har blitt klart at de ønsker en terroriststat til å styre Syria.»
Koçer mener at HTS og deres internasjonale støtter vil bruke IS-styrker og andre salafistiske jihadister til å sette dem opp mot Folkets mobiliseringsstyrker (Quwwat al-Ḥashd ash-Shaʿbi, PMF/PMU), paraplyorganisasjoner for sjiamuslimske militsgrupper, i Irak, som var med å nedkjempe Irak i Mosul og som ved en rekke tilfeller har angrepet amerikanske styrker i Irak og deltok på Assad-regimets side under kommando av Al-Quds, utenlandsavdelinga av den iranske Revolusjonsgarden eller Vokterhæren (Sepah-e Pâsdârân) i Syria.
IS slipper løs
SDF har måttet gi opp kontrollen over den famøse al-Hol-leiren som huser mange familiemedlemmer av IS-krigere, kvinner og barn, ofte med europeiske statsborgerskap. Leiren har derfor vært i skuddet, både med hensyn til de interne forholdene i leiren og forsøk på å hente barn og mødre hjem.
«På grunn av det internasjonale samfunnets likegyldighet overfor IS-affæren og dets manglende evne til å ta sitt ansvar for å håndtere denne alvorlige saka, ble våre styrker tvunget til å trekke seg tilbake fra al-Hol-leiren og omplassere seg i områdene rundt byer i Nord-Syria som står overfor økende farer og trusler», heter det i meldinga som SDFs mediasenter sendte ut tirsdag.
Leiren som ligger i ar-Roj, hadde 74.000 internerte på det meste i slutten av 2019. Tallet hadde sunket til vel 26.000 i november i fjor, fortsatt under svært kummerlige forhold, skriver The New Humanitarian.
Anklagene som blir rettet mot “den internasjonale koalisjonen”, som i praksis betyr USA, for ikke å gripe inn overfor faren for masseflukt av IS-fanger, går igjen når det gjelder ash-Shaddadah-fengselet (Şeddadê) i den sørlige delen av Hasakah (Hesekê) der det sitter tusenvis av IS-fanger av langt hardere kaliber enn i al-Hol. Shaddadah har de siste dagene vært under hard beskytning fra militsgrupper som er tilkoblet HTS-regimet.
Fengslet ligger bare to kilometer fra den amerikanske basen. SDF har flere ganger bedt basen om å gripe inn og ta kontroll med fengslet fordi SDF har sett seg nødt til å trekke seg ut av sårbase stillinger ved fengselet. SDF har dermed ikke lenger kontroll med hva som skjer i fengselet og har lagt ut en video som viser at IS-fanger blir løslatt av militsene som enten er tilknyttet HTS-hæren eller som opererer med tyrkisk støtte.
Oppmerksomheten har likevel vært størst rundt Aqtan-fengselet nord for ar-Raqqa, IS-kalifatets tidligere hovedstad ved Eufrat, vel 160 kilometer øst for Aleppo. SDF tok over byen fra IS 17. oktober 2017 med hjelp av luftstøtte fra USA og koalisjonen. Fengslet huser rundt to tusen IS-medlemmer hvorav flere av de farligste terroristene. SDF-styrken utafor og rundt fengselet kom under ild med tunge våpen og tyrkiske droner fra den framrykkende HTS-hæren og militser søndag.
Tirsdag forsvant vannforsyninga til fengselet. Dette har forårsaket en alvorlig vannmangel, i tillegg til en betydelig mangel på mat og medisinske forsyninger, varsler SDF som konstaterer i sin uttalelse at «denne praksisen utgjør et åpenbart brudd på humanitære standarder og utgjør en alvorlig trussel mot fangenes liv. Vi holder Damaskus fullt ansvarlig for eventuelle humanitære eller sikkerhetsmessige konsekvenser som følge av dette tiltaket, og vi oppfordrer internasjonale organisasjoner til å gripe inn raskt for å sikre at fengselets grunnleggende behov dekkes.»
Fengselet har vært beskyttet av SDF, den kurdiske kvinnemilitsen YPJ og de interne sikkerhetsstyrkene (Asayish), fordi SDF ser det som en forpliktelse, etter eget utsagn, å hindre IS fra å rømme og slutte seg til militsene eller gjenopprette sine terrorceller for å reetablere seg i provinsene Aleppo, Raqqa og Hasakah eller å ta seg over Eufrat til tidligere baseområder i ørkenområdene vest for Palmyra (Tadmor).
Assad-regimet lot være å angripe disse basene mens SDF fordrev IS ut av by etter by nedover Eufrat i retning grensa til Irak, fortsatt med flystøtte fra USA.
Det rimte dårlig med påstandene om at USA støttet og holdt liv i IS som Assad-regimets støttespillere har skjøvet foran seg fram til i dag. Det var SDF som tok den oppofrende krigen mot IS, og ironisk nok kan flere av de al-Qa’ida-allierte, salafistiske terrororganisasjonene skilte med at de hadde hardere oppgjør med ISIS/ISIL (Den islamske staten ash-Sham/Levanten) under jihadistenes interne kamper enn Assads Syrias arabiske armé (Quwwat al-Musallaḥah al-Arabiyah as-Suriyah).
Det er som om spøkelsene går igjen i SDFs beskrivelse av situasjonen. «De som har begått forbrytelser mot menneskeheten holdes i dette fengselet. Vi har kjempet mot disse leiesoldatene sammen med de internasjonale koalisjonsstyrkene i årevis. Leiesoldater med samme mentalitet ønsker å redde sine medmilitser her. Vi yter stor motstand. I to dager har militser tilknyttet den syriske midlertidige regjeringen og støttet av den tyrkiske staten angrepet dette fengselet med stridsvogner, artilleri og tunge våpen i et forsøk på å redde sine medleiesoldater.»
YPJ følger opp: «Vi forsvarer al-Aqtan fengsel, hvor tusenvis av IS-krigere holdes, mot alle angrep. Disse gjengene truer verdens sikkerhet. Her vil vi fortsette å beskytte global sikkerhet. Til tross for alle angrepene de siste to dagene, har vi ikke forlatt dette stedet. [–] De fortsetter å komme mot oss med stridsvogner, artilleri og fly. Vi er ikke redde for dem. Vi vil fortsette vår motstand. Verden må anerkjenne motstanden. Den må lytte til vår stemme. Alle bør vite at vi vil stå imot til siste bloddråpe for å beskytte vårt folks framganger», heter det i meldinga fra den kurdiske kvinnemilitsen tirsdag.
Heller ikke i Aqtan har SDFs oppfordringer til USA og koalisjonen om å gripe inn blitt hørt. SDF håper fortsatt at de kan få overlevert IS-fangene til en internasjonal styrke og advarer mot konsekvensene: «Om disse leiesoldatene forlater herfra, vil de utgjøre en trussel, ikke bare mot Syria, men mot hele menneskeheten. Vi oppfordrer alle til å handle ansvarlig for å forhindre at dette fengselet faller i hendene på militser med samme mentalitet.»
Cæsar-salat i Kongressen
SDF og Elham Ahmed, internasjonal meddeler for DAANES, avviser anklagene om at SDF har løslatt IS-fanger fra ash-Shaddadah-fengslet. Det er å snu virkeligheten på hodet, anklager Ahmed. Det berører et sårt punkt for fungerende president Shara’a og hans HTS-regime: forholdet til USA og EU som har IS på sine terrorlister og har brukt dem som begrunnelse for sine militære nærvær i regionen, fortrinnsvis Irak.
– Om dette fortsetter, vil jeg presse på for å gjeninnføre sanksjoner under Cæsar-loven, truet senator Lindsey Olin Graham, republikaner fra South Carolina som lenge har sittet på de krigerske kommandohøydene på Capitol Hill, på sin X-konto.
Graham var krigshauk og våpendrager med den nå avdøde Arizona-senatoren John McCain (august 2018) og tidligere bombepiloten og krigsfangen i Vietnam (1967-73). Han var en klassisk Ronald Reagan-republikaner (president 1981-89) og endte som en skarp kritiker av president Donald Trump. Graham delte kritikken av Trump, slik også Trumps tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver, John Bolton, gjør, men endte nylig opp i Air Force One hvor han nikket smilende og lo av Trumps ranting om å kidnappe Colombias president Gustavo Petro og da la ut for nødvendig det er at USA får tak i Grønland.
At Graham nå rasler med Cæsar-loven fra 2019 som rettet seg mot president Bashar al-Assad og hans regjering under anklager om krigsforbrytelse mot sivile, er en påminning til Trump om at SDF har vært USAs nærmeste allierte i kampen mot IS, slik det hele tida tverrpolitisk har blitt henvist til i Washington.
– Tilsynelatende er det ingen i Syria som lytter til meg eller andre amerikanske myndighetspersoner. Om dette fortsetter, vil det ikke bare bli knusende sanksjoner, det vil også permanent skade forholdet mellom USA og den nye syriske regjeringa. Om du tror vi bløffer, fortsett med det. Jeg har prøvd å være rettferdig mot den nye regjeringa, men tydeligvis faller det for døve ører. Hvis du vil ha en konflikt med det amerikanske senatet og gjøre permanent skade på forholdet mellom USA og Syria, fortsett. Hvis du vil redde forholdet, stopp og snu. Jeg håper du velger klokt», skriver han med henvisning til loven som trådte i kraft i juni 2020.
Adressen er HTS-lederen i det seremonielle Tishrin-palasset i ad-Dimašq, oldtidas Sjam (شَام), verdens eldste hovedstad. Påminnelsen er dessuten myntet på Trumps spesialutsending til Syria, eiendomsbaronen Tom Barrack (USAs ambassadør til Tyrkia og involvert i USAs press på presidenten og regjeringa i Beirut for å få avvæpnet Hizbollah mens Israel biter seg fast i sør, slik de gjør i de tre provinsene Quneitra, Dara’a og Suwaida og helt opp til utkanten av Damaskus med Shara’as samtykke).
Barrack har hatt et ord med i laget i våpen- og integreringsavtalen mellom HTS-regimet og SDF som han betegner som “vendepunkt der tidligere motstandere omfavner partnerskap framfor splittelse”
(se bloggen: Krig for underkastelse i Syria. Angrepsmålet er Rojava-modellen)
Hvor mye spillerom SDF og Daanes kan tyne ut av det, er høyst usikkert og vil bli veid om mot de erfaringene kurderne i regionen har høstet helt siden etterdønningene av 1. verdenskrig i “moderne tider”.
EU har vært mer motvillige til å lempe på Syria-sanksjonene enn USA – og latt seg binde opp av flyktningavtalen med Tyrkia slik at det har mer enn hemmet kravene om å følge opp alle resolusjoner, rapporter og domskjennelser som gjelder Ankara – og som dermed har rammet og lammet Rojava. Mandag oppfordret EUs utenrikssjef, Kaja Kallas, til umiddelbar stans av all militær aktivitet i Syria. Våpenhvile er “et viktig skritt mot å forhindre landets kollaps,” mener Estlands tidligere statsminister, som la til at forpliktelser til nedskalering må opprettholdes og sivile må beskyttes.
EUs kjernemål er å sikre en inkluderende og ekte politisk overgang i Syria, og det kan bare oppnås gjennom integrering av militære og sikkerhetsinstitusjoner med sivile strukturer innafor statlige institusjoner, uttalte Kallas. Dette målet bare kan oppnås gjennom integrering av militære og sikkerhetsinstitusjoner med sivile strukturer innenfor statlige institusjoner, sammen med aktiv og meningsfull politisk og lokal deltakelse.
– Å beskytte kurdiske rettigheter er av kritisk betydning, framholdt Kallas, hvilket framstår som en presis beskrivelse av rammene for “Marsavtalen” (10. mars) uten å flagge noe som helst om hvilken vei det blåser.
Reell fare for nytt “IS”
Syria demokratisk råd (Meclîsa Sûriya Demokratîk, SDC/MSD) som er den politiske greina av SDF i DAANES, mener at trusselen om at IS-terrorismen kan vende tilbake, er reell, selv om det neppe er Daesh som eventuelt kommer til å opprette et nytt kalifat i framtida. Det fins fortsatt et tilstrekkelig antall tidligere IS-krigere på syrisk territorium, både i og utafor fengslene og interneringsleirene, til å etablere en betydelig styrke dersom de sovende IS-cellene blir vekket til liv. Den åpenbart største faren og største trusselen ligger i en sammensmelting av HTRS-regimet der IS får plass under en annen framtoning enn Daesh under kalifatet fra Raqqa til Mosul.
Det fins allerede alarmerende trekk som følger frontlinjene i Syria i dag, både i Rojava, de alawittiske provinsene Latakia og Tartus ved middelhavskysten i vest, i Aleppo og de drusiske provinsene i sør som Shara’a nå har gitt kontrollen over med USA-utsendingen Barrack som føringsoffiser.
SDC sendte tirsdag ut sitt varsko: «Regionene i Nordøst-Syria opplever en farlig eskalering preget av angrep utført av radikale væpnede fraksjoner som opererer under paraplyen til overgangsregjeringa. Disse angrepene retter seg mot det kurdiske folket og deres styrker, som var i forkant av kampen mot IS og spilte en avgjørende rolle i nederlaget for IS.”
Hva er situasjonen nå?
– Henrettelsen av krigere fra YPJ etter at de ble tatt til fange, sammen med løslatelsen av IS-militante, utgjør en reprise av terrorisme og utgjør en direkte trussel mot regional og internasjonal sikkerhet. Slike handlinger reiser alvorlig bekymring for muligheten for nye massakrer som ligner på de som ble begått mot alawitter, drusere og kurdere i Aleppo, hevder SDC.
SDC retter oppmerksomheten mot Kobanê, grensebyen som HTS vil ta kontroll over militært, uten en sikkerhetsordning som involverer SDF med forsikringer for de kurdiske innbyggerne som var i klart flertall i 2013 – og er i større flertall i dag over arabere, turkmenere og armenere.
«I dag står byen Kobanê overfor en direkte trussel. Kobanê står som et globalt symbol på motstand mot IS og markerer begynnelsen på dens kollaps. Ethvert angrep på Kobanê utgjør et brudd på demokratiske verdier, frihet og viljen til frie folk i Syria, regionen og verden og utgjør en handling av hevn mot de som beseiret terrorismen. Angrepet på Kobanê kan ikke skilles fra et breiere mål som retter seg mot det nordøstlige Syria i all sitt sin mangfoldt, inkludert arabere, kurdere, syrere og assyrere. Dette ekskluderende angrepet søker å undergrave sameksistensen og forhindre framveksten av et fritt og demokratisk Syria.»
Det står om framtida til Syria hvor faren fortsatt er stor for at den indre veven revner innenfra og dermed åpner for partering av landets territoriale integritet fra ytre krefter hvor Israel og Tyrkia vil stå i fremste rekke.
«I dag er det ikke bare et politisk valg å støtte de syriske demokratiske styrkene (SDF). Det er et moralsk og humanitært ansvar som tar sikte på å forhindre gjenoppblomstringa av terrorisme, beskytte sivile og bevare stabiliteten. Å ignorere disse farene vil uunngåelig la terrorisme igjen true global sikkerhet. SDC bekrefter sin forpliktelse til dialog og forhandlinger mellom den midlertidige regjeringa og SDF. Samtidig fordømmer det på det sterkeste de brutale handlingene som er utført av Damaskus-myndighetenes styrker, som avviser dialog og fredelige løsninger.»
«I lys av den midlertidige regjeringas insistering på å innta en militær tilnærming, understreker SDC nødvendigheten av å fortsette legitim motstand til forsvar for frihet og verdighet. Det understreker også jakten på et demokratisk, pluralistisk og desentralisert Syria som er trygt for hele befolkninga,» slår uttalelsen fast.
Oppfordring til mobilisering
Suleimania (Slêmani) er hovedsetet for Kurdistans patriotiske union (Yekêtîy Nîştimanîy Kurdistan, PUK), partiet til Jalal Talabani (1933-2017), Iraks president (2005-14) etter USAs invasjon i mars 2003 – eller hovedstaden i “Talabanistan". PUK har det siste tiåret bygd ned motsetningene til PKK betydelig, mens forholdet til det rivaliserende Kurdistan demokratiske parti (Partiya Demokrat a Kurdistanê, KDP) er ofte svært anstrengt. KDP og Barzani-dynastiet har sitt hovedsete i Erbil i "Barzanistan" og har hatt et langt tettere samarbeid med Ankara enn PUK for å ta knekken på PKK og deres potensielle politiske avlegger i Nord-Irak.
Over hele Europa, i Tyrkia og i Irak er det demonstrasjoner og protester til støtte for Rojava. De kurdiske styrkene som inngår i SDF, Folkets forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG) og kvinnemilitsen YPJ, mener at «denne kampen er ikke bare for Rojava, men for å beskytte hele menneskehetens verdighet» på bakgrunn av den «utslettelsespolitikken” som har blitt rettet mot folk i Rojava de siste to ukene.
Appellen når naturligvis ikke ut til “hele menneskeheten”. ndre kriger og konflikter vil – med betydelig tyngde og rett – påberope seg forrang, uten at det gir grunn til å legge seg til en akademisk eller “religiøs” politisk tilnærming. Likevel har oppfordringa om mobilisering raskt krysset Syrias grenser.
Den autonome administrasjonens representasjon i Bashurê Kurdistanê i Nord-Irak oppfordret mandag kurdere fra de fire regionene i Kurdistan til “å vise enhet og solidaritet og delta i den generelle mobiliseringa.” Den første konvoien fra Suleimania (Slêmani) i Nord-Irak ble samlet sammen foran Tewar Hall klokken 07.00 tirsdag og satte kurs for Rojava, melder Firat.
Tirsdag forlot en annen konvoi med kurdiske militsmedlemmer, peshmergas (“de som har sett døden i øynene”), oljebyen Kirkuk, ofte omtalt som “Kurdernes Jerusalem”, som ligger utafor den kurdiske autonome regionen. Det blir også rapportert om at kurdere er på vei fra Bakurê Kurdistanê i Tyrkia.
Foza Yûsif, medlem av presidentskapsrådet i det syrisk-kurdiske Demokratisk enhetsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD, arabisk: Hizb al-Ittihad ad-Dimuqratiy), som tilhører “PKK-familien”, postet et innlegg på X mandag der hun skriver: «Vår oppfordring er presserende: Vårt folk i Bakurê [Nord-Kurdistan] må bevege seg mot Nusaybin og Suruç. Rojava er under angrep. Kurdere blir massakrert. Ungdom og folket i Başûrê [Sør-Kurdistan] må skynde seg til Derik og krysse grensa. I dag er dagen for å forsvare nasjonal ære.»
Nusaybin i Tyrkia deler grenseovergang med Qamishlo i Syria, Suruç i Tyrkia ligger tett på Kobanê og Derik er grenseovergang mellom Irak og Syria.
En gruppe unge mennesker fra Botan-regionen i Tyrkia krysset tirsdag grensa og la ut en video med oppfordring til andre om å slå følge.
Selah Derwêş, sekretær for det syriske Det kurdiske progressive demokratiske partiet (Partiya Dîmoqratî Pêşverû Kurd li Sûriyê, KPDP) oppfordret mandag alle kurdiske partier i Syria til å holde et ekstraordinært møte fordi Nord og øst-regionen gjennomgår “en svært sensitiv prosess” og derfor de politiske partiene derfor har et historisk og nasjonalt ansvar å oppfylle. Derwêş inviterte til møte onsdag klokka 12:00 i Qamishlo med håp om at det resulterer i et felles standpunkt etter møtet, skriver Firat.