Vil selge Venezuela
Venezuela var et eksempel som USA ikke kunne tillate å overleve, da tidligere fallskjermjegeroberst Hugo Rafael Chávez Frías overraskende vant presidentvalget i desember 1998 og dermed knuste det maktkartellet som det kristeligdemokratiske Copei og det sosialdemokratiske Acción Democrática hadde sittet på siden militærdiktaturet til Marcos Pérez ble avviklet 23. januar 1958.
Hele Nobelpris-forestillinga inngikk i det som skal være sluttoppgjøret med den bolivarske republikken og en tilbakevending til da Venezuela var USAs tredje eller fjerde største oljeleverandør. Det handler ikke om valget i juli i fjor; det gjelder hele perioden fra Hugo Chávez.
Direktør for Nobels Fredssenter, Kjersti Fløgstad som har hatt nær tilknytning til næringslivet med sin utdanning fra Handelshøyskolen BI, uttrykte seg tydeligst om Nobelprisens nedslagsfelt da hun hevdet overfor NRK at Venezuela var “et rikt og demokratisk land fram til slutten av 90-tallet”. Rikt? Ja, med 70 prosent fattigdom (den gang uten USAs sanksjoner). Men demokratisk? Hva slags demokrati?
Hva med folkeopprøret i Caracas, Caracazo, en uke i månedskiftet februar-mars 1989, som oppsto da den sosialdemokratiske presidenten Carlos Andrés Pérez (CAP), den gang en god venn av Arbeiderpartiet, gjennomførte Det internasjonale pengefondets nedskjæringsdiktat? Militærets inngrep førte til at anslagsvis tre tusen ble drept i Caracazo-massakren.
90-tallet var preget av IMF-politikk og korrupsjon og de rettslige oppgjørene med Pérez og hans regjering – som til slutt førte til CAPs eksil i Miami i Florida hvor han døde i 2010, med en etterlysning gjennom Interpol hengende over seg og flere av hans ministre.
Venezuela sitter på verdens største kjente reserver av olje, mer enn Saudi-Arabia, mer enn Russland og mer enn USA. President Chávez utrustet dessuten "den bolivarske revolusjonen" eller "den sosialistiske revolusjonen for det 21. århundre" med føringer som ikke bare løftet det gjennomkorrupte oljelandet og fravristet maktmonopolet det statlige oljeselskapet PdVSA; det var føringer som spredte seg over hele Latin-Amerika og ga støtet til oppbygginga av nye institusjoner som vendte USA-imperialismen ryggen.
Venezuela har avholdt 32 valg og folkeavstemninger siden 1999. Under Chávez steg valgdeltakelsen og den politiske aktiviteten blant fattige og blant venezuelanere generelt slik at Venezuela toppet alle valgbarometere i Latin-Amerika over tiltro til demokratiet. Dette blir av Machado og hennes del av opposisjonen omtalt som “diktaturet”.
Fløgstads fortelling står ikke til troende. Den kunne vært skrevet av motstanderne av den bolivarske republikken – som ble berømmet av FN for raskt å oppfylle de daværende “tusenårsmålene” med sine sosial-økonomiske programmer, misiones, – og som gjennomsyret Machados nobeltale til støtte for Venezuelas oligarki. Dette har vært underslått i Norge fordi Venezuela hele tida har blitt dekket av NRK fra USA som avskrivningsbyrå fra amerikansk media og båndopptaker for opposisjonen. Vestlig massemedia har vært massivt imot “den bolivarske revolusjonen” fra Chávez tiltrådte. Det har ført til en lammende kunnskapsmangel om utviklinga i Venezuela som USA-imperialismen og deres opposisjonsallierte nå høster av.
Norge beklager seg ofte over at fredsprisen ofte blir sett som forlengelsen av norsk utenrikspolitikk, ikke minst i det globale Sør. Dette blir ikke lettere i framtida. Under årets utdeling har Nobelkomiteen og den norske regjeringa utgjort et utenrikspolitisk triumvirat sammen med NRK (og TV2) som legger seg tett opp til de regimeskiftene som USAs president Donald Trump og utenriksminister Marco Rubio nå vil tvinge fram gjennom å strupe Venezuelas oljeinntekter og Cubas tilgang på olje fra Venezuela.
Nobelkomiteens leder, Jørgen Watne Frydnes, som åpent løy om Machados gjentatte oppfordringer til USA om å intervenere militært, la seg pent inn i Trump-administrasjonens kjølvann ved å be president Nicolás Maduro om å gå av.
Nobel-forestillinga har dannet plattform for en regissert innsettelse av Edmundo González som settepresident for Machado. Hun har sagt ja til González’ forespørsel om hun vil være visepresident. I dette imperialistiske og geopolitiske framstøtet spiller Machado en viktig rolle, der regien er ved Marco Rubio og med Trump som produsent – sammen med forfatteren av den nye National Security Strategy som ble lagt fram 4. desember. Den har vakt reaksjoner i Europa fra ellers krypende EU- og Nato-politikere, men er atskillig mer truende for Latin-Amerika og drives allerede langt utafor folkeretten.
Machados vei i opposisjon
María Corina Machado var en av dem som umiddelbart stilte seg bak det 47 timer lange kuppforsøket mot Chavez i april 2002 og skrev under erklæringa som innsatte industriforbundets leder, Pedro Carmona, som president.
Det råder knapt noen tvil om hva sluttproduktet for USAs styrkeopprustning og åpne trusler mot president Maduro bunner i: Et lenge forberedt regimeskifte som Trump ikke fikk på plass under sin nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton i sin første periode, men som ble forberedt allerede under president Barack Obama. Han utropte Venezuela til “en nasjonal sikkerhetstrussel” mot USA etter at Maduro vant valget som avløste Chávez i april 2013 og da opposisjonen tapte det påfølgende lokalvalget i desember. (Dette har også blitt framstilt som en folkeavstemning over Chavista-styret).
Det har jevnt over vært underslått hvilke konsekvenser betegnelsen «nasjonal sikkerhetstrussel» har hatt for investeringer, import og ikke minst hvilke vansker det førte til i det internasjonale finansmarkedet med tanke på Venezuelas avhengighet av oljeinntekter som handles i dollar.
Valgnederlaget i desember 2013 utløste demonstrasjoner som utviklet seg til de første voldelige protestene fra 12. februar 2014, anført av den høyreekstreme Leopoldo López og hans Voluntad Popular (Folkets vilje) i spann med María Corina Machado og hennes da nye parti, Vente Venezuela (Kom igjen, Venezuela, fra mai 2012).
12. februar "Ungdommens dag" er offisiell minnedag, særlig for studenter, til ære for det nokså ubetydelige slaget ved La Victoria i 1814 der frigjøringshelten José Félix Ribas (1775–1815) ledet en ung og uerfaren hær som lyktes i å hindre de royalistiske troppene til José Tomás Boves fra å innta byen i delstaten Aragua.
Dette la grunnlaget for den første strategiske splittelsen i opposisjonen.
López og Machado ville ha oppgjøret ut i gatene, med storming av offentlige bygninger, brennende busser og væpnede guarimbas (barrikader) og klappjakt på chavistas i de bydelene i Caracas hvor opposisjonsbevegelsen sto sterkt. Ledende opposisjonstilhengere ble filmet av teleSUR hvor de oppfordret demonstranter til å lage molotovcocktailer og slippe betongblokker ned på hovedveiene. De ba ungdommer om å gå først i protestaksjonene.
Det ble rapportert om flere tilfeller der den voldelige opposisjonen dynket afro-venezuelanske, mistenkte chavista-tilhengere med bensin og tente på. Da åtte personer brøyt seg inn i et bakeri under plyndringstoktene og ble drept av det ødelagte elektrisitetsanlegget, ble dette omtalt av opposisjonen som drap fra Maduro-administrasjonen og sikkerhetsstyrkene.
En som sto på gjestelista til Machado i Rådhuset var David Smolansky fra Voluntad Popular. Han ble valgt til borgermester i den velstående Caracas-bydelen El Hatillo i desember 2013 og var aktiv i å rigge til væpnede guarimbas som sperret av trafikken til flere deler av hovedstaden. Det kostet flere liv. Smolansky er i dag nestleder av ConVzla i Washington og hyppig gjest på CNN – som forøvrig sender daglig fra Caracas gjennom sin faste korrespondent (selv om Machado og hennes følge har etterlatt et inntrykk om den totale sensuren som NRK velvillig har videreformidlet). Det blir aldri referert til den latinamerikanske fjernsynskanalen teleSUR.
Comando Con Venezuela (ConVzla, Kommando med Venezuela) er en gruppe politikere i eksil som støttet nomineringa av Machado som opposisjonens kandidat ved valget i fjor. De har utgjort et uformelt “diplomatiskorps” i Washington etter at USA og EU nok en gang nektet å anerkjenne Maduro etter presidentvalget i 2018.
Andre deler av opposisjonen ville bruke andre og mer fredelige politiske midler enn López og Machado. Dette førte til at opposisjonen vant valget til nasjonalforsamlinga i desember 2015. Machado – som hadde sittet i parlamentet for Primero Justicia (Rettferdighet først) – var da blitt ekskludert 21. mars 2014. Årsaken var at hun hadde deltatt som “alternativ utsending” i Panamas delegasjon under et møte i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), midt under protestene i Venezuela, for å snakke om situasjonen i Venezuela. Hun ble året etter fratatt retten til å stille til politiske verv for femten år av høyesterett. Denne begrunnelsen har aldri nådd ut i norske media og ble behørig utelukket i NRKs profil som gikk i loop på nyhetssendingene i forbindelse med utdelinga.
Valgseieren og opposisjonens opptreden i nasjonalforsamlinga avdekket nok en motsetning, mellom den fraksjonen som ville bruke nasjonalforsamlinga til å avsette Maduro, noe den ikke hadde to tredels flertall til å gjøre, og fraksjonen som ville benytte seg av den grunnlovsforankrede retten til å avholde tilbakekallingsvalg etter halvgått periode. Her sto kampen i første rekke mellom Henry Ramos Allup fra AD og Henrique Capriles fra PJ som var tapende presidentkandidat for opposisjonsfronten Rundebordet for demokratisk enhet (Mesa de la Unidad Democrática, MUD).
Capriles gikk inn for å samle inn nok underskrifter, men den interne striden førte til at kampanjen kom for seint i gang med tanke på tidsfristen. Det ble dessuten avdekket mange falske eller ugyldige underskrifter.
Machado spilte mellom 2014 og 2021 en ubetydelig rolle fra sidelinja. Gjennom sitt ukentlige timelange talkshow “Contigo: Con María Corina Machado” på Radio Caracas Radio fordømte hun alle tilløp til dialog med Maduro-administrasjonen og støttet iherdig USAs og EUs drepende sanksjonsregimer. Sanksjonene førte ganske umiddelbart til overdødelighet både før og under koronapandemien da Venezuela hadde liten tilgang til vaksiner. Hun manet til militante protester og opptøyer som skulle invitere til en amerikansk militær intervensjon.
Motsetningene skjerpes
Motsetningene fulgte opposisjonen videre til neste presidentvalg, i mai 2018, som de fleste partiene som nå hadde begynt å slå sprekker, boikottet. Maduro vant valget over Henry Falcón, guvernør i Lara-provinsen fra opposisjonspartiet Avanzada Progresista (Progressivt Framskritt), og rikmannsevangelisten Javier Bertucci for El Cambio (Forandringen).
Machado forbannet Falcón for å stille med den kjente økonomen Francisco Rodríguez som rådgiver.
Sjeføkonomen Francisco Rodriǵuez i Torino Ecomics og avdelingssjef i Torino Capitals i New York (2016-19) var leder for kontoret for i nasjonalforsamlinga (Oficina de Asesoría Económica y Financiera de Asamblea Nacional) fra 2000 til 2004 og leder for forskerteamet til FNs rapportkontor for menneskelig utvikling (UNHDR) fra 2008 til 2011. Rodríguez har skrevet meget kritisk mot USAs sanksjoner og hvordan de rammer den venezuelanske befolkninga.
Sanksjonene ble knapt nevnt under Nobel-dekkinga i omtalen av åtte millioner flyktninger (Merk at de kalles «flyktninger», ikke migranter. Til sammenlikning: De millioner av ukrainere som forlot Ukraina før Russlands invasjon ble aldri omtalt som «flyktninger»).
To av opposisjonens tidligere presidentkandidater, Manuel Rosales fra Un Tiempo Nuevo (En ny tid) og mangeårig guvernør i oljedelstaten Zulia og borgermester i Maricaibo, delstatens hovedstad, og Capriles har kritisert sanksjonene fordi de rammer befolkninga hardt. Rosales stilte mot Chávez i 2006; Capriles stilte mot Chávez i 2012 og Maduro i 2013.
Ved parlamentsvalget i desember 2020 var splittelsen fullstendig. Hovedpartiene gikk tilbake til boikottlinja, mens flere av utbryterpartiene fra moderpartiene stilte til valg. Capriles og Stalin González oppfordret til å delta i valget, men González, en alliert av den selvutnevnte presidenten Juan Guaidó (VP), innordnet seg og trakk seinere støtten. Machado sto steinhardt på boikott og øste forakt over de ekskluderte politikerne som stilte.
En vesentlig årsak til splittelsen var kuppforsøket til Juan Guaidó, som opposisjonen hadde utnevnt til president 23. januar 2019, stikk i strid med grunnloven. 30. april lanserte Guaidó det han kalte Operación Libertad (Operasjon frihet) ved å samle tilhengere utafor flybasen La Carlota i Caracas. Han krevde at Maduro gikk av og ba militæret om å “gjøre sin nasjonale plikt” ved å avsette presidenten. 1. februar hadde Machado annonsert sitt kandidatur dersom Guaidó utlyste presidentvalg.
Ifølge Félix Seijas, lederen for meningsmålingsinstituttet Delphos, var “opposisjonen slik den eksisterte, ikke lenger til stede, og det åpnet døra for at hun kunne få støtte utover sin radikale base».
Den 30. juni 2023 ble Machados diskvalifisering fra å inneha politiske verv for femten år stadfestet av Høyesterett, blant annet fordi hun hadde støttet kuppforsøket til Guaidó og USAs sanksjoner. Opposisjonen avviste kansellering med at Machado ikke hadde vært del av Guaidós administrasjon.
Fra kupp til valg
Gjennomgangen viser at Machado ikke hadde noen framtredende plass i opposisjonen i Chávez-perioden, bortsett fra det famøse møtet hvor hun ble tatt imot av president George W. Bush i Det hvite hus 31. mai 2005. Hun var da leder for organisasjonen Súmate (Bli med!), ingen statsleder.
Etter at Maduro tok over sto hun i skyggen av Henrique Capriles, Leopoldo López og deretter Juan Guaidó og kommenterte fra sidelinja. Det var først under forberedelsene til presidentvalget 28. juli 2024 at det åpnet seg en plass som følge av splittelsen og nye retningsvalg i opposisjonen – og ikke minst på grunn av den harde konfrontasjonslinja som Guaidó frontet som “interimpresident” med støtte fra USA i Trumps første presidentperiode og fra EU gjennom sin anerkjenning av Guaidó. De overså fullstendig Venezuelas forfatning, som tilsa at visepresident Delcy Rodríguez skulle ha erstattet Maduro, ikke nasjonalforsamlingas president.
Kuppforsøk og stadig infiltrering av paramilitære, kolombianske leiesoldater, sabotasjeaksjoner mot elektrisitetsnettet og det operetteaktige, men likevel farlige, intervensjonsraidet “Operation Gedeón” fra leiesoldatfirmaet Silvercorp USA i mai 2020, førte til politiske tilstramninger i autoritær retning og til harde tiltak fra sikkerhets- og overvåkingstjenesten – som i sin tur har ført til alvorlige brudd på menneskerettigheter som blir omtalt som krigsforbrytelser, med anklager om utenomrettslige likvideringer og forsvinninger over lange perioder.
USA og EUs støtte til Guaidó banet dermed vei for Machado og den plattformen hun hele tida hadde tilstrebet, inkludert oppfordringene til USA om å intervenere militært, nå på grunnlag av det kontroversielle presidentvalget i 2024.
Den 17. oktober 2023 inngikk den nye opposisjonsfronten Den demokratiske enhetsplattformen (Plataforma Unitaria Democrática, PUD), ved Gerardo Blyde og nasjonalsforsamlingas president, Jorge Rodríguez, to foreløpige avtaler på den karibiske øya Barbados om «fremme av politiske rettigheter og valggarantier for alle» og «beskyttelse av nasjonens vitale interesser». Det skjedde med diplomater fra Norge, Russland, Nederland, Colombia, Mexico og USA til stede.
De ble enige om punkter som å respektere partienes eller valgfrontenes rett til å velge sine kandidater til presidentvalget, å implementere valggarantier og å avholde presidentvalget i andre halvdel av 2024.
Avtalen slår fast at dersom det oppstår uenigheter rundt en kandidat, som ved ilagte utstengelser, som i tilfellene Machado og Capriles, skal saka bringes inn for høyesterett – og at høyesteretts kjennelse skal respekteres. Høyesterett opprettholdt utestengelsen av Machado.
Avtalen ble umiddelbart gjenstand for motstridende fortolkninger med hensyn til allerede innlagte diskvalifikasjoner og med hensyn til om USA hadde gått med på å fjerne alle sanksjoner. I Sør-Amerika fulgte flere land USAs og EUs fordømmelse av utestengelsene, inkludert Colombias president Gustavo Petro som nå selv er blitt stemplet som narkolanger av Trump.
Brasils president Lula da Silva og Argentinas forrige president Alberto Fernández avslo å avvise diskvalifikasjonene på toppmøtet i Mercosur. USAs utenriksminister Antony Blinken betegnet den som «dypt uheldig», ifølge John Polga-Hecimovich og Raúl Sánchez Urribarrí i “Political Survival and… Authoritarian Consolidation? The Maduro Government and Venezuela’s Political Crisis” (juli-desember 2023).
Å frata Machado og andre politikere som støttet Guaidós illegitime presidentskap og kuppforsøk eller som ber USA skru til sanksjonene og invadere sitt hjemland, retten til å stille til valg, er atskillig mer berettiget enn at delstater i USA nå fratar folk som hevder at presidentvalget i USA i 2022 ble stjålet, retten til å stille til valg. Det ville skjedd i mange vestlige land. Høyesterett bekreftet diskvalifikasjonen av Machado i januar 2024.
Maduro-administrasjonen forsøkte å avgrense valget til den opposisjonen som hadde deltatt i forhandlingene om Barbados-avtalen og utelukke den høyreekstremistiske fraksjonen med Voluntad Venezuela og Machados Voluntad Venezuela. Den 2. april la visepresident Delcy Rodríguez fram Loven mot fascisme, neofascisme og lignende uttrykk (Ley contra el Fascismo, Neofascismo y Expresiones Similares) for nasjonalforsamlinga hvor PSUV satt og fortsatt sitter med over to tredels flertall.
Machado gikk dermed inn i nominasjonskampen i full forvissning om at det ville bli oppfattet som en provokasjon mot Barbados-avtalen som hun hadde motarbeidet og avstått fra å være med å utarbeide. Hun hevdet i stedet at hun ble truet på livet fordi den kolombianske geriljaorganisasjonen Ejército de Liberación Nacional (ELN) angivelig hadde malt ned partikontoret til Vente Venezuela i delstaten Táchira med signerte dødstrusler. ELN avviste fullstendig at de sto bak. Oversikten over “trakasseringer og trusler under primærvalgene” på Wikipedia omtaler bare mindre hendelser og ingen voldelige aksjoner eller politiske drap slik som under svært mange andre valg i Latin-Amerika – eller i reelle diktaturer.
Dreiebok for valgfuskanklager
Machado insisterte først på at hun ikke var interessert i opposisjonens primærvalg og sa at «målet mitt er å få Maduro ut og kunne beseire regimet med alle maktmidler». Hun argumenterte for at det var “bare to alternativer … Vi vinner med et stort flertall, eller så stjeler Maduro valget.» (“María Corina: ‘Mi objetivo no es ganar la primaria, mi objetivo es sacar a Maduro'”, 3. mars 2023 i nettavisa El Estimulo fra 2014).
Dette framstår som en ferdigskreven dreiebok for valget i juli 2024: Det fantes aldri noen aksept for at Maduro kunne vinne valget fordi chavismo-velgere aldri har eksistert i opposisjonens regnskap. Opposisjonen har bare godtatt valg de har vunnet; alt annet har vært valgfusk gjennom 25 år og 32 valg.
Maduro kom i juli med tilsvarende tvilsomme uttalelser om at han ville vinne valget «med alle midler” og advarte sine velgere at de risikerte å bli utsatt for et blodbad om opposisjonen vant.
Guvernør Rosales fra Un Tiempo Nuevo lanserte sitt kandidatur i siste liten i mars. Det kom overrumplende på PUD og kunne forkludre opplegget til Machado. Hun var med på utskjellinga av Rosales for å ha innrømmet nederlaget for Chávez i presidentvalget i 2006 i stedet for å ta kampen ut i gatene. Nå førte kandidaturet til “opprør” i PUD, og «Machado anklaget ham for forræderi,» skrev Deutsche Welle, fordi Rosales representerte hva «andre i opposisjonen mistror som en pro-system-kandidat», ifølge Americas Quartely. Rosales gikk inn for dialog med Maduro-administrasjonen, kritiserte USAs sanksjoner og tok klar avstand fra kupp og støtte til en eventuell militær intervensjon. Under anklager om at Rosales ville gi Maduro seieren om han ikke innordnet seg PUD, trakk han seg.
Demokratisk Allianse (Alianza Democrática), den politiske koalisjonen som ble opprettet for å delta i valget mot regjeringspartiet PSUV og Gran Polo Patriótico Simón Bolívar (GPPSB) i parlamentsvalget i 2020, og som utgjør en egen gruppe i nasjonalforsamlinga også etter valget i mai i år, stilte med flere ubetydelige kandidater. Luís Edvardo Martínez fra Acción Democrática (AD) fikk 1,24 prosent, ifølge det offisielle CNE-resultatet, og 0,79 prosent, ifølge opposisjonens resultat.
Påstanden fra Nobelkomiteen og fra velbrukte Latin-Amerika-eksperter om at Machado virket samlende er høyst diskutabel, dersom en ser bort fra at hovedmotsigelsen for alle sider av opposisjonen (bortsett fra at et splittet kommunistparti Partido Comunista de Venezuela, PCV) står mellom dem og Maduro.
Utover det har Machado vært like omstridt både før og etter valget, nå med støtte til USAs folkerettstridige utenomrettslige likvideringer til sjøs og piratvirksomhet mot tankere som skiper venezuelansk olje i siktet.
Presidentvalget 2024
Først 20. juni 2024 gikk Carter Center med på å sende observatører som svar på bekymringer om mangelen på tilstrekkelige uavhengige observatører, meldte Bloomberg (19.juni 24). De sendte bare et «lite, teknisk team», ifølge BBC, på 17 eksperter til fire byer, ifølge Associated Press (AP). Det dekket overhode ikke hele landet eller landsbygda.
Carter Center og FN-delegasjonen var “de eneste som var akkrediterte til å utføre reint teknisk observasjonsarbeid, det vil si begrenset,» fastslo France 24. Bakgrunnen var blant annet at det offisielle valgrådet CNE den 28. mai hadde tilbakekalt sin invitasjon til observatører fra EU fordi EU ikke hadde opphevet sine sanksjoner mot valgkommisjonens leder Elvis Amoroso, ifølge BBC.
Før valget klarte president Maduro å legge seg ut med to vanligvis latinamerikanske allierte, Brasils president Lula da Silva og Argentinas daværende president Alberto Fernández, med sin bryske stil. Den 17. juli 2024 meddelte Brasils overordnede valgdomstol (TSE) at den hadde omgjort sin beslutning om å sende observatører for å overvåke valget. Fem dager etter TSE sin beslutning sa president Lula at «hvis Maduro ønsker å bidra til den økonomiske veksten vender tilbake til Venezuela, og til at folk som forlot Venezuela, skal komme tilbake og til å etablere en tilstand av økonomisk vekst, må han respektere den demokratiske prosessen.»
TSE gikk kraftig i rette med Maduros anklager mot det brasilianske valgsystemet for ikke å være reviderbart, ifølge det digitale mediaselskapet Poder360 (“Sem provas, Maduro critica Brasil por “não auditar” urnas”), basert i Brasília.
Lula varslet likevel at han ville sende sin politiske rådgiver og tidligere utenriksminister, Celso Amorim, selv om TSE hadde annullert sin beslutning om å sende observatører. Fernández ble ikke lenger invitert fordi han hadde stilt seg bak Lulas oppfordring til Maduro, ifølge AP.
Det nasjonale valgrådet (Consejo Nacional Electoral, CNE) kunngjorde de første resultatene 29. juli. Samtidig hevdet CNE-sjef Amoroso at de hadde blitt utsatt for et cyberangrep som slo ut den elektroniske opptellinga. Myndighetene ved Jorge Rodríguez, nasjonalforsamlingas president, hevdet at opposisjonen sto bak hackinga som angivelig ble utført fra Nord-Makedonia, “av alle steder”, slik den prisbelønte NRK-journalisten Kristin Solberg uttrykte seg på Nobel-sendinga, som om hacking kjenner landegrenser.
Myndighetenes mistanke var sådd før valget om at opposisjonen hadde et regissert plott på gang som skulle bevise at den hadde vunnet med et valgskred ut fra de alternativene som Machado allerede hadde streket opp for utfallet god tid i forveien: Valgskred eller valgfusk. Verken CNE eller myndighetene har lagt fram konkrete bevis for hvorfor systemet angivelig brøyt sammen.
Carter Center, ved Jennie Lincoln, som ledet senterets observasjonen av valget, uttalte 30. juli i sin pressemelding (“Carter Center Statement on Venezuela Election”), to dager etter valget, at de ikke kunne bekrefte resultatene fra valgmyndighetene, men at valget «ikke oppfylte internasjonale standarder» og «ikke kan anses som demokratisk», ifølge AP fordi det var «fullstendig mangel på åpenhet» og hadde funnet sted i «et miljø med begrensede friheter» og «klar skjevhet» fra valgmyndighetene.
CNE erklærte Maduro som vinner med 51,95 prosent av stemmene mot 43,18 prosent for González. Det skjedde før CNE kunngjorde både 31. juli og 1. august at de ville gi ut den andre rapporten om resultatene. De ville da bygge på individuelle opptellinger slik de hadde gjort ved tidligere valg. Det skjedde ikke, uten at det ble gitt noen forklaring, ifølge nettavisa elcolombiano.com (“CNE venezolano canceló, sin explicación, la entrega del segundo boletín de las elecciones”).
Anklagene om et gedigent valgfusk hadde for lengst spredd seg gjennom internasjonalt media basert på en CSV-fil med fotografiske opptak av telleark (actas de escrutinio) fra 24.532 valglokaler. De skulle vise at González vant med 68,74 prosent mot Maduros 30,46 prosent.
New York Times som fikk tilgang til CSV-filen av ConVzla, publiserte 4. august at deres journalister allerede hadde gått gjennom ikke mindre enn 23.720 valgdistrikt som hadde QR-kode, det vil si actas fra 79 prosent av alle valglokalene og 97 prosent av hva ConVzla hadde samlet sammen. PUD hevdet 30. juli at de hadde actas fra 73 prosent av valglokalene, og det fins andre sprik i tallene som har vært lagt fram.
NYTs konklusjon var at “Venezuelas opposisjonskandidat fikk sannsynligvis mer enn dobbelt så mange stemmer som president Nicolás Maduro …” og “selv om Maduro vant alle stemmene på de resterende 21 prosentene, forutsatt en liknende valgdeltakelse, ville han fortsatt havne mer enn 1,5 millioner stemmer unna González.” “Selv om The Post ikke klarte å få uavhengig bekreftelse på at de fysiske tellearkene som opposisjonen har, er autentiske, tyder opplysningene på dem på at de stammer fra valglokalene,” skriver avisa (4. august) og viser til at “dataene som ble trykt på dem, samsvarte med dataene som var kryptert i QR-kodene. (…) Arkene og skanningene av dem viste blå linjer som samsvarte med papiret som brukes av valgstyremaskinene. Valgkretsene som er identifisert på arkene, er alle ekte.”
CNE innkalte alle partier til møte etter valget for at de skulle legge fram sine innsigelser på valget. PUD møtte aldri og har ikke etterkommet kravet om å legge fram sine beviser for valgjuks for høyesterett.
Det blir regelmessig referert til “uavhengige kilder”, men alle bygger på det samme materialet. Carter Center i Atlanta i delstaten Georgia «brukte de samme tallene» basert på tilgjengelige data som opposisjonen brukte, i likhet med andre organisasjoner og universiteter.
CNE har ikke publisert detaljerte resultater fra avstemningen og har heller ikke til dags dato publisert de landsdekkende opptellingslistene og de oppsummerte rapportene innen tre kalenderdager som høyesterett påla CNE å gjøre 2. august, opplyste Efecto Cocuyo (Ildflueeffekt), et nettsted viet til uavhengige medier som ble opprettet i januar 2015.
PCV har kommet med samme krav om full offentliggjøring, mens Benjamín Rausseo, Daniel Ceballos, Luís Eduardo Martínez og José Brito som stilte i presidentvalget, godkjente umiddelbart det offisielle resultatet, ifølge Darío La Verdad i Maracaibo, regionalavis for den oljerike delstaten Zulia.
Verken Carter Center eller andre valgobservatører og valganalytikere dveler ved problemstillinga om hvorvidt valg er eller kan være “frie og rettferdige” når et lands økonomi, , ikke enkeltpersoner, er så underlagt USAs sanksjoner og sekundærsanksjoner som Venezuelas. Eller når Trump truer med å strupe bistanden til det bistandsavhengige Honduras om folk ikke stemmer på hans kandidat. Eller når Trump legger 40 milliarder dollar i potten for å stemme på president Javier Mileis La Libertad Avanza (LLA) i Argentina. Eller når Ukraina tvinges til å gjennomføre valg mens krigen med Russland raser.
Presidentene Petro i Colombia, Lula da Silva i Brasil og Andrés Manuel López Obrador (Amlo) i Mexico, samt avtroppende president Gabriel Boric i Chile, oppfordret 1. august CNE til å publisere sin versjon av opptellingslistene og de fullstendige stemmetellingene, ifølge Reuters. De krevde full opptelling og full åpenhet om alle stemmesedler fra hver valgkrets, meldte Bloomberg (“Brazil, Mexico, Colombia Negotiating Joint Statement on Venezuela Election Transparency”).
Petro ville ha «total opptelling av stemmer, verifisering og at uavhengig revisjon skulle gjennomføres så snart som mulig», ifølge Reuters, mens Lula omtalte kontroversen som en «normal» prosess og ba om at det totale stemmetallet ble offentliggjort, meldte BBC News Brazil (“Lula sobre Venezuela: ‘Apresenta a ata’, diz presidente sobre impasse na eleição”).
President Amlo som nå har overlatt Palacio Nacional på Plaza de la Constitución (El Zócalo) til Claudia Sheinbaum, mente at det ikke forelå beviser for valgsvindel, ifølge Reuters.
Presidenttrioen la 1. august fram en felles bekymringsmelding for volden som raskt ble utløst av protestene etter valget og «upartisk verifisering av resultatene», skrev Catherine Osborn i Foreign Policy. De gikk inn for å finne «en løsning på landets politiske krise», meldte AP. (“Brazil, Colombia and Mexico in talks with Venezuelan government and opposition on election crisis”, 6. august). Dette ble kontant avvist av Machado, PUD og ConVzla.
Maduro har i stedet fordømt opposisjonen for et «kriminelt cyberfascistisk statskupp», og Rodríguez hevdet at tallene er feil og varierer og har lagt fram dokumenter som han mener beviser det.
Maduro ble tatt i ed for sin tredje periode 10. januar, og opposisjonen er fortsatt splittet. Henrique Capriles stilte til valg for Forening og forandring (Unión y Cambio, UNICA) som ble dannet 25. april i år i opposisjon til boikottlinja til deres gamle parti Primero Justicia – og kom inn i nasjonalforsamlinga etter å ha fått forbudet mot å stille fram til 2032, opphevet.
Trusler og anti-imperialisme
I dag står folk i Venezuela overfor langt alvorligere trusler. Folk dypt inn i opposisjonens rekker vet at aggresjonen fra Washington er motivert av det uttrykte ønsket om regimeskifte for å sikre tilgang til Venezuelas naturressurser. Det hvite hus har gjentatte ganger antydet ytterligere eskalering, og president Trump varslet at «vi skal begynne å utføre disse angrepene på land også», på årets siste kabinettmøte tirsdag. Det gjentok han lørdag.
Administrasjonen insisterer fortsatt på at senkinga av hurtiggående antatte narkosmuglerbåter i internasjonalt farvann er lovlige. Det møter tverrpolitisk motbør i Kongressen på Capitol Hill. Samtidig har Trump innledet regelrett piratvirksomhet mot tankskip med olje fra Venezuela i internasjonalt farvann for å øke sitt “maksimale press” mot Venezuela og samtidig strupe oljeleveransene til Cuba for å få Havanna til å knele og rulle tilbake revolusjonen fra 1959.
At dette skjer uten Kongressens godkjenning er av mindre betydning for folk i Venezuela og på Cuba. Det skjer, og det skjer selv om Cuba 29. oktober fikk nok et overveldende flertall for 35 år på rad for sin resolusjon i FNs hovedforsamling som fordømmer USAs embargo – og uten at Europa har tatt noen oppgjør med USAs ulike administrasjoner utover det. Truslene har ført til en massemobilisering av Chavismo-bevegelsen i Venezuela som var fraværende under koronapandemien og kriseåra siden 2020 og heller ikke i åra før det.
Mobiliseringa skjer gjennom den såkalte Comunero-bevegelsen (las comunas) som utgjør grasrota i Chavismo-bevegelsen og blir hatet og foraktet av opposisjonen og det gamle oligarkiet som Machado har røtter i. Mobiliseringa minner dem daglig om at kampen dreier seg om mye mer enn Maduro og militæret, men om de som har holdt dem unna maktas korridorer i 25 år. Det er her Maduros undervurderte stemmegrunnlag ligger. Selv under Chávez hevdet norske Latin-Amerika-eksperter at oppslutninga hans ikke var på mer enn tjue prosent, som et ekko av opposisjonsvennlige opinionsbyråer.
Maduro besøkte tirsdag Amalivaca sosialistiske kommune, en av byggeklossene i “den bolivarske revolusjonen”. Komiteene i disse kommunene er direkte knyttet til regjeringa og har ansvaret for deltakelse og selvbestemmelse i lokalsamfunnene. Myndighetene bidrar med ressurser til lokale produksjonsprosjekter som skal bygge opp under selvopprettholdende virksomhet der kommunens medlemmer, los comuneros, bestemmer hvordan merverdien blir fordelt og investert i kommunene. Dette er små sosialistiske øyer som flyter rundt i et stormfullt økonomisk hav.
Venezuela har aldri vært noe “sosialistisk fyrtårn” for venstresida, slik høyresida til det kjedsommelige hevder. Det private næringslivet hadde en dominerende rolle i næringslivet under president Chávez, selv om de ble fordrevet fra flere sentrale kommandohøyder i økonomien som det statlige oljeselskapet PdVSA – som tidligere fungerte som en stat i staten – som ble fordelt mellom det sosialdemokratiske Acción Democrática og det kristensosiale Copei som del av Puntofijo-pakten etter militærdiktaturet til Pérez i 1958.
Kritikken fra venstre mot Chávez var at han ikke festet grep om andre sentrale kommandohøyder og dermed holdt mulighetene åpne for økonomisk sabotasje i import- og distribusjonsleddet og fikk aldri grep om den harde valutaen. Venezuela innførte aldri rasjoneringsbok for subsidierte varer, slik som på Cuba. Det skapte en ond sirkel hvor varer ble hamstret og fraktet til Colombia for å bli solgt på markedet der for god pris i peso. Den ble vekslet inn i dollar som ble brukt på svartbørsen tilbake i Venezuela. Dette dro opp hyperinflasjonen.
Dette passer naturligvis heller ikke inn i bildet av Venezuela som “et kommunistisk diktatur”, like lite som hvor forødende USAs vedvarende sanksjoner virker på en økonomi som i altfor stor grad er avhengig av oljeinntekter i dollar. Derfor passer heller ikke bildene av las comunas inn i bildet av Venezuela, og resultatene av de sosial-økonomiske prosjektene, misiones, som Chávez satte i verk, blir forsøkt radert ut av historia, men lever altså videre i Comunas-bevegelsen.
Det er dette Machado vil selge ut når hun legger ut om hvordan hun vil åpne hjørnesteinssektorer som olje, gass og gruver for utenlandsk kapital i “et massivt privatiseringsprogram”, slik hun fortalte America Business Forum i Miami. Alt skal ut på markedet, inkludert den sosiale boligbygginga som omfatter mer enn tre millioner hus som folk har vært med på å bygge selv gjennom Misión Hábitat.
Trump fyrer av sine trusler om militære angrep i Venezuela, angivelig mot narkokartellet Tren de Aragua, som Trump har stemplet som “internasjonal terrororganisasjon”, og Cártel de los Soles, som verken FN-kontoret for narkotika og kriminalitet (UNODC) eller USAs eget Drug Enforcement Administration (DEA) mener eksisterer annet enn som en løs betegnelse for korrupsjon lenge før Chávez kom til makta. Det spekuleres nå i om Trump har gitt sin løse kanon på dekk, krigsminister Pete Hegseth, eller CIA som har fått klarering for aksjoner, vil gjennomføre kommandoraid for å hente ut Maduro, slik USA gjorde med Panamas de facto statsleder Manuel Noriega i desember 1989, eller for å likvidere ham.
Dette har ikke forhindret Maduro i opptre ute blant folk som i Amalivaca-kommunene og under massemønstringer i hovedstaden Caracas i lette fritidsklær og uten skuddsikker vest og er ute og snakker med folk om situasjonen og truslene mot landet med sitt budskap mot USAs “crazy war”.
Chávez hadde tillit til at Maduro ville kunne håndtere interne maktkamper i regjeringspartiet PSUV og i militæret. PSUV fikk raskt fire millioner medlemmer. Blant dem fantes det karrierister og opportunister; store deler av statsapparatet og byråkratiet motarbeidet Chávez fra første stund. Militæret var i begynnelsen ikke lojale og kjent for korrupsjonen som var opphav til betegnelsen Solkartellet ut fra stjernene på epålettene på offiserenes uniformer.
Maduro har langt på vei lyktes med å holde både partiet, militæret og chavista-fronten GPPSB samlet gjennom snart tretten krisefylte år med USAs regimeskifte-prosjekt og økonomiske terrorisme hengende over Venezuela. Kritikken fra venstresida går blant annet ut på at Maduro har gått for langt i å gi konsesjoner for å stabilisere økonomien og at PSUV har inntatt en altfor dominerende og dikterende rolle i chavista-fronten, inkludert innblanding i andre allierte partiers indre saker. Det har ført til splittelse i kommunistpartiet PCV.
Venezuela befinner seg i en situasjon med krigsøkonomi. Også i denne mobiliseringa spiller las comunas-bevegelsen en viktig rolle. Bildene av Maduro i gatene ute blant folk passer dårlig til bildene som Machado og media har servert oss om det knugende hysj-hysj-diktaturet, slik chavistenes massemønstringer under Chávez – som var langt større enn opposisjonens demonstrasjoner – ble retusjert vekk.