EUropa følger opp USAs svik
I desember 2020 inngikk Marokko en såkalt Abraham-avtale om å anerkjenne Israel og inngå fulle diplomatiske forbindelser mot at USA gikk med på å anerkjenne Marokkos suverentitet over den tidligere spanske kolonien Vest-Sahara. Nå har Europa solgt Vest-Sahara til Marokko ved å tilkjenne Marokko suvereniteten og frata den opprinnelige befolkninga, saharawinerne, retten til nasjonal sjølbestemmelse gjennom en folkeavstemning. Det var de FN-garantiene som var vilkår for at frigjøringsbevegelsen Polasario skulle inngå våpenhvile med Marokko i 1991.
Siste dag i oktober satte FNs sikkerhetsråd seg ned for å stemme over Marokkos plan om å gi Vest-Sahara en eller annen form for “selvstyre”. Resolusjonen 2797 var levert inn av USA som allerede hadde vraket Vest-Saharas krav om uavhengig stat og dermed brutt med FNs langvarige arbeid med å få til en folkeavstemning over området som Marokko annekterte store deler av i 1975. Det skjedde 10. desember 2020 da Marokkos konge Muhammad bin Hassan 6. Gladelig, etter en viss betenkningstid, tok imot president Donald Trumps tilbud om å inngå en Abraham Accord som normaliserte forholdet til Israel mot at USA anerkjente Marokkos annektering av Vest-Sahara.
Bortsett fra visse utenrikspolitiske betenkeligheter, var det i grunnen en lett prosess for kongen. Hans far, Hassan bin Muhammad 2., som regjerte fra februar 1961 til juli 1999, hadde allerede inngått tette forbindelser med Israel som utrustet den marokkanske okkupasjonshæren i Vest-Sahara med sofistikert elektronisk overvåkingsutstyr og våpen. Det var så kontroversielt at selv den eneveldige kongen holdt forholdet til Israel skjult og utafor offentlig gransking.
Trumps USA, den geopolitiske utviklinga og EUs svekkede økonomiske og teknologiske stilling har redusert Europas sikkerhets- og utenrikspolitiske handlingsrom. Men uansett hvor underdaning og smiskende europeiske politikere opptrer overfor Trump og hans stab av eiendomsinvestordiplomater og familiemedlemmer, så er det feil å underslå at EUropa handler ut fra vurderinger av egne interesser når de følger USAs politikk. Det var Europas representanter i FNs sikkerhetsråd, inkludert Danmark, som til slutt ga atomavtalen med Iran fra 2015 det endelige nakkeskuddet ved å ikke forlenge opphevelsen av FN-sanksjonene. De samme europeiske landene i Sikkerhetsrådet stemte for Trump-planen for Gaza som stenger PLO og palestinske myndigheter ute fra innflytelse, mens planen ikke refererer til noen av de sentrale FN-resolusjonene 242 fra 1967 og 338 fra 1973. Da president Donald J.Trump la fram USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi (National Security Strategy), rystet det Europa i sin "Untergang des Abendlandes"-beskrivelse av Europas framtid. Det dreier seg ikke på lang sikt, men ligger visstnok rett rundt hjørnet. NSS er en oppfølging av den refsende talen som visepresident J.D. Vance, en sannsynlig arvtaker etter Trump, serverte på den årlige sikkerhetskonferansen i München i januar Her ga han fritt utløp for sin forakt for "det gamle Europa" som USAs forsvarsminister Donald Rusfeld kalte de europeiske landene som ikke lot seg mobilisere til USA folkerettsstridige invasjon av Irak i mars 2003. NSS kom på bordet samtidig med at USA hadde plassert EU- og Nato-Europa behørig på sidelinja i forhandlingene om Ukraina som for det meste handler om hvordan Kyiv skal forholde seg til strømmen av Trump-administrasjonens kulepunkter som blir servert som diktat over bordet. USA sikrer seg en avtale om Ukrainas sjeldne mineraler, mens Europa vil måtte betale regninga ved å innlemme Ukraina i EU.
FN-resolusjon 2797: Sviket
FNs sikkerhetsråd stemte for at Marokkos autonomiplan for Vest-Sahara er “den mest gjennomførbare» løsninga for det omstridte territoriet, til tross for heftig motstand fra Algerie. Resolusjonen ble vedtatt med 11 stemmer, ved at vetolandene Storbritannia og Frankrike stemte med USA sammen med de europeiske medlemmene Danmark, Hellas og Slovenia. De fikk med seg Sør-Korea og Guyana og Panama fra las Americás – og de afrikanske landene Sierra Leone og Somalia til tross for at Afrikaunionen tok opp Vest-Sahara som medlemsstat allerede i februar 1982 (da Organisasjonen for afrikansk enhet, OAU).
Pakistan stemte avholdende sammen med vetolandene Kina og Russland, mens Algerie nektet å delta i avstemninga i det hele tatt. Algerie huser de fleste saharwinske flyktningene som bor i områdene rundt ørkenbyen Tindouf. Det er her frigjøringsbevegelsen, Folkefronten for frigjøringen av Saguia el-Hamra og Río de Oro (Frente Polisarion = Popular de Liberación de Saguía el Hamra y Río de Oro) som utgjør den nordlige og sørlige delen av Vest-Sahara, holder til. Den ble opprettet 10. mai 1973 for å slåss mot den spanske kolonimakta.
Algerie avviser, med egenerfart realisme, at autonomi for Vest-Sahara under marokkansk suverenitet ikke kan være grunnlag for forhandlinger for å løse den 50 år gamle konflikten, slik USAs resolusjon ble solgt inn som. Det er vanskelig å lese resolusjonen som annet enn støtte til Marokkos krav på Vest-Sahara, og at dette innebærer et skifte som er i samsvar med Trump-administrasjonens geopolitiske tegning.
Den innebærer at Marokko i realiteten får tilkjent suvereniteten over Vest-Sahara, stikk i strid med FNs tidligere vedtatte politikk og strid med den gamle avkoloniseringskommisjonens vurderinger.
– USA ønsker velkommen dagens historiske avstemning som griper tak i dette unike øyeblikket og bygger videre på momentumet for en lenge etterlengtet fred i Vest-Sahara, sa Mike Waltz, USAs ambassadør til FN, etter avstemninga.
Verken Marokkos plan eller USAs resolusjon refererer til folkeavstemninga om selvbestemmelse som har vært grunnlag for FNs langvarige og handlingslammede arbeid og der Vest-Saharas uavhengighet har vært den foretrukne løsninga ut fra folkerettslige prinsipper og historiske fakta og realiteter.
Dette er standpunkter som Russland og Kina tidligere har stått på. De har sett på Vest-Sahara som et kolonispørsmål og overlevning fra den europeiske kolonialismen, slik Eritrea var i forhold til Etiopia. Det endte med at EPLF militært nedkjempet Mengistu Haile Mariam-regimet – eller Det provisoriske militæradministrative rådet, kalt Derg (amharisk for råd) – i Addis Abeba i mai 1991 og fikk stadfestet den gamle italienske koloniens uavhengighet gjennom folkeavstemninga 23.-23. april 1993.
Polisario nådde aldri så langt i sin frigjøringskamp, først mot Spania, deretter mot Mauritania og til sist mot Marokko.
Resolusjonen sier at «ekte autonomi under marokkansk suverenitet kan utgjøre en høyst gjennomførbar løsning». Polisarios ambassadør til FN, Sidi Mohamed Omar, takket Kina, Russland og Pakistan for å stemme avholdende og Algerie for å ha forlatt avstemninga i protest. Han mener at avstemninga «gjorde det veldig klart at dagens resolusjon ikke innebærer noen anerkjenning av Marokkos suverenitet over Vest-Sahara».
– Med andre ord, og forklart på en enkel måte, innebærer det ikke en anerkjenning av Marokkos ulovlige militære okkupasjon av Vest-Sahara», la han til.
Han viser til at resolusjonen fornyet FNs fredsbevarende oppdrag i Vest-Sahara med ytterligere ett år, slik det har blitt gjort siden FN-oppdraget for en folkeavstemning i Vest-Sahara (Misión de las Naciones Unidas para la Organización de un Referéndum en el Sáhara Occidental; MINURSO) ble opprettet i april 1991. Seindrektigheten skyldtes at Marokko var “beskyttet” av USA under den kalde krigen.
Dette fortoner seg som halmstrået som ikke brakk kamelens rygg fra ambassadørens side fordi “tidligere forlengelser har imidlertid ikke inkludert en referanse til Marokkos og dets alliertes foretrukne utfall”som nå, melder det franske AFP.
Algeries ambassadør til FN, Amar Bendjama, sa at selv om resolusjonen var en forbedring i forhold til tidligere utkast, «har den fortsatt en rekke mangler». Det fortoner seg mildt sagt som en underdrivelse.
Algerie v. Marokko
Avstemninga kom nemlig bare uker etter at Trumps spesialutsending, eiendomsinvestor og -utvikler og allestedsnærværende handelsreisende i konflikter, Steve Witkoff, satte fyr på regionen ved å antyde på det profilerte CBS-programmet «60 Minutes» at fred mellom Marokko og Algerie kunne bli oppnådd innen 60 dager.
Tidsfristen er rausere enn de Trump gjerne opererer med, men konflikten er like lite definert som når “dealmaker” Trump skryter av å ha stanset åtte kriger i løpet av trekvart år. Det kan tyde på at USA er ute etter å legge press på olje- og gass-staten Algerie som er Afrikas største land, om enn bare et Nordland større enn Den demokratiske republikken Kongo.
Nabolandene ligger ikke i krig, men har ikke hatt diplomatiske forbindelser på fire år. Forholdet har vært gjennom flere kriser siden begge land ble uavhegige fra det franske kolonistyret, Marokko i november 1956 og Algerie i 5. juli 1962 etter en særdeles blodig uavhengighetskrig under ledelse av den nasjonale frigjøringsfronten FLN (Front de libération nationale / Jabhat at-Taḥrir al-Waṭani). Frigjøringskrigen i Algerie var den som hadde størst politisk påvirkning på Europa før den delvis overlappende Vietnamkrigen fram til det franske nederlaget ved Dien Bien Phu 7. mai 1954.
Landene utkjempet Sandkrigen (Ḥarb ar-Rimal) fra 25. september til 30. oktober 1963, selv om den formelle fredsavtale ikke ble undertegnet før 20. februar 1964. Det var en grensekonflikt som oppsto da Marokko gjorde krav på deler av Algeries provinser Tindouf og Béchar og bare to år etter at kong Hassan 2. hadde tatt over etter sin far Muhammad 5., den første kongen i det nye kongedømmet, men i forlengelsen av Alawi-dynastiet. Spenninga etter Sandkrigen ble en del av krigen om Vest-Sahara (1975-91) fordi den var en del av Marokkos forsøk på å ekspandere sørover.
Den 1427 kilometer lange grensa mellom landene ble stengt i 1994, og i kjølvannet av Marokkos Abraham-avtale i desember 2020 anklaget Algerie Marokko for å ha drept tre lastebilsjåfører i et «barbarisk bombardement» på ruta mellom Mauritanias hovedstad Nouakchott og den algeriske byen Ouargla 1. november.
Autonomi uten innhold
FN-resolusjonen oppfordrer alle involverte parter til å «gripe denne enestående muligheten for varig fred» og ber FNs generalsekretær António Guterres om å gjennomgå FN-oppdragets mandat innen seks måneder, det vil si innen april 2026. I 2020 erklærte Polisario-fronten at våpenhvilen var over og gjenopptok væpnet kamp. Den har lite slagkraft overfor en militært overlegen motstander og har lite politisk slingringsmonn.
Flere Polisario-representanter som jeg snakket med, viser til at de har vært i stand til å hindre at ungdommer som er født og oppvokst i de saharawinske flyktningleirene rundt Tindouf, fra å la desillusjonerte utsikter lede dem inn i terrorisme.
FN-resolusjonen kan nå rokke ved den lenge fastlåste prosessen. Spørsmålet er i hvilken retning. Demonstrasjonene i flyktningleirer i Algerie markerte at kampen for sjølbestemmelse ikke er over. I den Marokko-okkuperte delen av Vest-Sahara er undertrykkinga steinhard og gir ikke rom for protester eller politiske ytringer.
Ethvert tilløp til protester blir umiddelbart kvalte, som i Dakhla 25. februar 2011. Da gikk folk på gatene for å protestere mot at myndighetene ikke gjorde noe for å stanse plyndringa av saharawinske butikker og hjem. Protestene spredde seg til andre deler av Vest-Sahara før de ble knust.
Protestene ble relatert til protestleiren Gdeim Izik, som ble opprettet høsten 2010. Her rettet saharawinske aktivister seg mot marokkanske sikkerhetsstyrker og støttespillere. Protestene kom helt i begynnelsen av “den arabiske våren”, men Vest-Sahara er for isolert til å kunne tenne flammen andre steder, og “våren” kom aldri til Marokko. Siden mai 2011 ble det ikke meldt om flere protester eller demonstrasjoner i Dakha.
Umiddelbart etter FN-avstemninga startet feiringa i Marokko, og kong Muhammad 6. gikk på lufta med en av sine sjeldne tv-taler. Han oppfordret Algeries president Abdelmadjid Tebboune til dialog og varslet at Rabat ville legge fra en utdypende plan for Vest-Sahara og regionen.
– Vi starter et nytt kapittel i prosessen med å befeste Saharas marokkanske karakter og avslutte denne fabrikerte konflikten én gang for alle, sa kongen.
Å omtale Vest-Sahara som en “fabrikert konflikt” og Marokkos karakter understreker begge at et autonomi for Vest-Sahara hvor saharawiner får noe som helst å si, er utelukket. Det gjenspeiler seg i de underkuende forholda som saharawinerne lever under i den annekterte delen av Vest-Sahara.
Det går tilbake til “Seiersmarsjen” (Massirat fath) som kong Hassan 2. satte i gang i oktober 1975 fordi det ikke var mange marokkanere i hovedstaden Laayoune (eller “Kilden” på berberspråket Hassaniyya på grunn av beliggenheten ved Saguia el-Hamra-elva) eller andre deler av Vest-Sahara. Laayoune vokste seg stor på 1940-tallet på grunn av funnet av drivverdige fosfatforekomster ved Bou Craa.
Marokko kontrollerer nesten hele Vest-Sahara, bortsett fra en smal stripe kjent som «frisonen» som ligger øst for en sandmur som den marokkanske hæren har anlagt med israelsk hjelp. I den frigjorte sonen ligger den Polisario-kontrollerte oasebyen Tifariti som undertegnede besøkte i desember 14.-18. desember 2007 på Polisarios 12. kongress – etter en ti timers kjøretur med jeep gjennom den svarte steinørkenen fra Tindouf.
Saharawinernes beduinersesongby Tifariti er i seg selv et bevis på Vest-Saharas atskillelse fra Marokko, ikke bare i dag, men historisk. I 1912 ble en ekspedisjon fra den franske fremmedlegionen under kaptein Gerard nærmest utryddet av saharawiske nomadetropper nær Tifariti da den forsøkte å opprette forbindelse med de franske styrkene i Marokko.
Tifariti er nå hovedstaden i Den arabiske demokratiske republikken Sahara (SADR).
Den falske våpenhvilen
Våpenhvilen i 1991 skulle rydde veien for en folkeavstemning om Vest-Saharas status. Dette var året da Sovjetunionen gikk i oppløsning, og fjorten sovjetrepublikker ble uavhengige stater året etter Litauen (11. mars 1990). Eritrea ble frigjort.
Det var angivelig en ny tid i emning, og Marokko skjønte umiddelbart at de ville tape en folkeavstemning om den forløp etter internasjonale konvensjoner med hensyn til hvem som skulle ha stemmerett. Rabat insisterte at stemmeretten også måtte omfatte alle marokkanere som kong Hassan 2. hadde sendt inn i området under sitt koloniseringsprosjekt. Det har mange likhetspunkter med Israels kolonisering av Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gaza umiddelbart etter Seksdagerskrigen i juni 1967 gjennom Yigal Allon-planen. Det ville være som å gi israelske bosettere stemmerett over status for de okkuperte (og annekterte med hensyn til Øst-Jerusalem) områdene.
Marokko fikk underhånden all hjelp fra USA og EU til å trenere FN-prosessen, selv fra de tidligere kolonimaktene Spania og Frankrike, om enn i ulik grad fra de ulike regjeringene i Madrid og Paris. EU var opptatt av å forankre sin posisjon i Nord-Afrika gjennom Barcelona-prosessen som ble innledet med utenriksministermøtet i den katalanske hovedstaden 27. november 1995. Prosessen omfattet 38 medlemmer: de da 25 medlemslandene i EU, tre EU-kandidater og ti andre land i Euro-Middelhavspartnerskapet, inkludert Israel og de palestinske selvstyremyndighetene (PA).
Treneringa lyktes, og koloniseringa kunne foregå uhindret. Marokkanere har fått de samme fordelene og godene som jødiske bosettere i Palestina får, for å få dem til å slå seg ned i Vest-Sahara. Her er mat og energi subsidiert. Både Laayoune og Dakhla har vokst raskt, til over 270.000 og 110.000 innbyggere. Infrastrukturen er bygd ut, med en dypvannshavn som kan skipe ut fosfat, og det er anlagt en 1055 kilometer motorvei gjennom Vest-Sahara til grensestasjonen Nouâdhidou (tidligere Port-Étienne) på halvøya Ras Nouâdhidou i Mauritania. Vest-Sahara deler halvøya med Mauritania, og Nouâdhidou er i dag landets nest største by etter hovedstaden Nouakchott, med vel 270.000 innbyggere. På vestsida av halvøya, femten kilometer fra grensestasjonen, ligger spøkelsesbyen La Güera på Atlanterhavskysten i Vest-Sahara
Det var etter et sammenstøt mellom Polisario og marokkanske styrker på hovedveien at Polisario trakk seg fra våpenhvilen i 2020. Polisario har jevnlig rapport om trefninger og aksjoner. I Marokko er det taust, ifølge AFP.
Rabat avviser at det dreier seg om en åpen konflikt, mens FN refererer til «lavnivåfiendtligheter». Marokko trakk seg fra Organisasjonen av afrikansk enhet (OAU) i 1984 fordi SADR ble tatt inn som medlemsstat, men ble tatt inn igjen 30. januar 2017, etter 33 år, uten at SADR ble sparket ut.
Det handlet lite om utviklinga i Vest-Sahara og atskillig mer om det diplomatiske spillet, særlig i tidligere fransktalende kolonier og deres forbindelser til Paris og Vesten. Konflikten i Vest-Sahara har vært Rabats diplomatiske retningsmerke som nå blir målt opp mot støtten til autonomiplanen. Flere afrikanske land har trukket tilbake støtta til SADR. Kenya har brutt de diplomatiske forbindelsene for angivelig å kunne spille en meklerrolle. Nå er Trump-administrasjonen på banen med sin truende toll- og bistandspolitikk.
Dette er jobben til Massad Boulos, Trumps rådgiver i afrikanske saker, bekrefter han overfor Sky News Arabia. – For Trump og Washington er Marokkos suverenitet over Sahara-regionen fullstendig irreversibel og ikke oppe til debatt på noen måte. Vi anser kategorisk det marokkanske forslaget angående Vest-Sahara for å være den beste og eneste levedyktige tilnærmingen, sier han til den britiske kanalen.
Vraker FN-oppdraget
Kristeligdemokraten Horst Köhler, Tysklands president fra 2004 til 2010, ble satt på jobben som FNs spesialutsending til Vest-Sahara i 2017. Han ga nytt liv i prosessen i slutten av 2018 ved å innkalle utenriksministrene fra Marokko, Algerie og Mauritania, samt Brahim Ghali, president i SADR og generalsekretær for Polisario, til i Genève for å mekle fram en løsning, det første møtet mellom partene på seks år.
Köhler, som Polisario-representanter uttrykte tillit til da jeg besøkte Tindouf i mars 2019, måtte trekke seg i 2019 av helsemessige årsaker og døde 1. februar i år. Den italiensk-svenske karrierediplomaten Steffan de Mistura,som brant seg alvorlig som FNs spesialutsending til Syria (2014-18), ble satt på som FNs spesialutsending til Vest-Sahara i oktober 2021, to og et halvt år etter at Köhler gikk av. Det er i seg selv bemerkelsesverdig i negativ forstand.
I oktober i fjor kom han opp med det bisarre og dødfødte forslaget om å dele Vest-Sahara mellom SADR og Marokko. Det ville ha ført til at Marokko fikk alle ressursene i de nordlige områdene.
Forslaget ble avvist av Polisario og Rabat, men ga et nytt pek om at Vest-Sahara ville bli “solgt”.
De Mistura ba Marokko avklare hva autonomi ville innebære og sådde tvil om FNs rolle med tanke på den manglende framgangen siden USAs tidligere utenriksminister James Baker III la fram sin plan som FN-utsending (mars 1997-juni 2004). Heller ikke Bakers to etterfølgere som FN-utsendinger, Peter van Walsum fra Nederland (juli 2005-august 2008) og Christopher Ross fra USA (januar 2009-mars 2017), endret det sporet som ga Marokko uforstyrret muligheten til å befeste sin kolonisering og de facto annektering av Vest-Sahara.
Igjen går det klare paralleller til Israels gradvis annektering av Palestina, “from the river to the sea”, og okkupasjon av deler av Sør-Libanon og av Syria etter å ha annektert Golanhøydene i 1981.
FN-resolusjonen viser at viljen til å kutte ut FN-oppdraget er overhengende. USA har allerede kuttet store deler av sine bidrag til FN-organisasjoner eller -programmer ut fra Trump-administrasjonens egne prioriteringer. De er ikke bare politiske, men i mistenkelig høy grad økonomiske om en følger porteføljene til Trump-familien, inkludert svigersønnen Jared Kushner, Witkoff og ambassadør til Tyrkia og Trumps utsending til Syria, Tom Barrack, en private equity-eiendomsinvestor og grunnlegger av det børsnoterte eiendomsinvesteringsfond med det talende navnet Colony Capital.
EUropa følger etter, og Frankrikes president Emmanuel Macron går i spissen – bak USA, slik han gjorde med hensyn til atomavtalen med Iran like etter at Trump reiv den i stykker i mai 2018, i sin første presidentperiode. I oktober 2024 ga Macron støtte til Marokkos autonomiplan fra 2007.
Han var likevel ikke først ute. I mars 2022 støttet den spanske regjeringa til sosialdemokraten Pedro Sánchez autonomiplanen “som det mest seriøse, troverdige og realistiske alternativet for å løse det saharawiske territoriale spørsmålet,” ifølge nettavisa Atalayar Entre Dos Orillas.
Begge tilslutningene utløste diplomatiske reaksjoner i Algerie, en viktig gassleverandør til EU, og bekreftet at Vest-Sahara fortsatt lammer forholdene i og på tvers av Maghreb-unionen. Algerie har på sin side styrket forbindelsene til Kina og Russland uten at det gir konflikten om Vest-Sahara større geopolitisk dynamikk siden Moskva og Beijing unnlot å legge ned veto mot FN-resolusjon 2797.
Vest-Sahara, eller den saharawinske republikken SADR som Polisario utropte i 1976, dreier seg, som i de fleste konflikter, om ressurser. Vest-Sahara er med sine 266.000 km2, litt større enn Storbritannia eller Norge uten Nord-Norge, og er fosfatrikt. Verdens reserver av fosfater, som blant annet blir brukt til kunstgjødsel, svinner raskt hen. Kysten har et rikt fiske hvor EU-land har tatt seg til rette gjennom illegale avtaler med Marokko.
EU-kommisjonen har allerede, knappe to uker etter FN-avstemniga, gitt klart skip for å gjenoppta forhandlingene om fiskeriavtaler med Marokko, meldte nettstedet Undercurrent News (12. november). Forhandlingene har ligget i havn på grunn av konflikten over Vest-Sahara etter en domskjennelse i 2023, ifølge Morocco World News.
Statsminister Sánchez var raskt til å smi etter FN-avstemninga. Han tok imot Marokkos statsminister Aziz Akhannouch i Madrid 4. desember og inngikk fjorten avtaler på ulike nøkkelområder som digitalisering og modernisering av offentlige forvaltninger, styrking av samarbeidet innen sport, kultur og utdanning, bilateralt samarbeid for å forebygge og håndtere hatefulle ytringer, fremme av feministisk diplomati, forbedret samarbeid innen naturkatastrofehåndtering, landbruk og fiskeri, sikkerhet og kampen mot terrorisme, økonomisk beskatning og migrasjon, lister Atalayar opp.
Spania sitter fortsatt på byenklavene Ceuta (arabisk: Sabtah) i skjæringa mellom Atlanterhavet og Middelhavet, og Melilla (Mřič på berberspråk Tarifit) ved Kapp Tre gafler (fransk: Cape des Trois Fourches / spansk: Cape Tres Forcas) ved Middelhavet nordøst i Marokko. Spania har aldri tilbudt Marokko å gi slipp på sine koloniale brohoder mot at Marokko gir avkall på sin okkupasjon av Vest-Sahara. Det har heller aldri vært med i den internasjonale kabalen i FN.
– Dette er et åpent sår i Maghreb-kroppen som ikke gror og ikke får blø fredelig, sier Maghreb-spesialist Nizar Makni til Euronews. Algeries utmarsj fra FNs sikkerhetsråd tyder ikke på at Alger vil gi opp sin støtte til Polisario og til kravet om folkeavstemninga som FN-vedtok i 1991.
Men Algerie vil bli satt under politisk og økonomisk press fra USA for å skaffe seg det Makni omtaler som «strategisk ro» for å forfølge sine regionale mål. Han er åpen for at Algerie kan “akseptere FN-overvåket autonomi med økonomiske garantier, mens Marokko støtter reaktivering av Maghreb-unionen, gjenåpning av grenser og gir Algerie tilgang til Atlanterhavet”. Det ville være “det største strategiske skiftet i Nord-Afrika, og avslutte et halvt århundre med antagonisme», ifølge en ikke altfor optimistisk Makni, melder AP.
Det betinger en erkjennelse om at en revidert autonomiavtale er mindre kostbar enn den fortsatt fastlåste situasjonen – og å slå vrak på historia.
– Algerie ser på seg selv som en prinsipiell aktør, sier statsviteren Isabelle Werenfels ved Stiftung Wissenschaft und Politik (SWP) i Berlin, Europas største ikke-statlige tankesmie innen internasjonal utenriks- og sikkerhetspolitikk. Alger mener at FN, og ikke USA, må spille den ledende rolla i diskusjonen om Vest-Sahara. – Derfor vil Algerie sannsynligvis fortsette å støtte Polisarios posisjoner offentlig og tydelig.
Polisario la nylig fram et nytt forslag, omtalt som “en gest av velvilje”, til en politisk løsning på krisa i et brev til FNs generalsekretær Guterres. Det står ved kravet om en folkeavstemning om selvbestemmelse, overvåket av FN og Afrikaunionen. Det antyder at «det pågår mange diskusjoner mellom Marokko og Polisario», mener Steven Höfner som leder landkontoret til Berlin-tankesmia Konrad Adenauer Stiftung i Marokko.
Baker og Bolton
Da Trump solgte Vest-Sahara i utbytte for Abraham-avtalen mellom Marokko og Israel, skrev tidligere utenriksminister James Baker III (1989-92) i Washington Post (17. desember 2020):
“Den nylige proklamasjonen som anerkjenner Marokkos suverenitet over Vest-Sahara, var en forbløffende retrett fra prinsippene i folkeretten og diplomati som USA fremdeles har forfektet og respektert i mange år. Dette uoverveide trekket, forkledd som diplomati, vil bidra til den eksisterende fastlåste situasjonen med å løse den langvarige konflikten mellom Marokko og befolkninga i Vest-Sahara om statusen til dette territoriet. Videre truer det med å komplisere vårt forhold til Algerie, en viktig strategisk partner, og har negative konsekvenser for den generelle situasjonen i Nord-Afrika.”
Etter å ha gjort seg sine betraktninger om Abraham-avtalene med hensyn til situasjonen i Midtøsten og Palestina-spørsmålet, fastholder Baker at “vi bør ikke bare vende ryggen til folket i Vest-Sahara mens vi prøver å fremme bedre forhold mellom Israel og dets arabiske naboer. Dessverre gjorde denne kyniske avgjørelsen om å anerkjenne Marokkos krav på suverenitet over Vest-Sahara i bytte mot Marokkos løfte om å etablere formelle forbindelser med Israel nettopp det.”
Han minner om at etter at Marokko inntok Vest-Sahara med makt, har “USA og det meste av det internasjonale samfunnet nektet å anerkjenne dette kravet som legitimt”, og da Trump og Israel første gang tok opp grunnlaget for Abraham-avtalen med Marokko, avslo Marokko “klokelig” fordi Rabat innså “at bilateral anerkjennelse av sin suverenitet, selv fra USA, ikke ville bringe dem nærmere sitt ønskede mål om internasjonal legitimitet”.
Forskjellen på denne og de andre Abraham-avtalene er at Trump “kynisk har byttet vekk sjølbestemmelsesretten til Vest-Saharas folk,” konkluderte Baker.
“Ingen ting har endret seg siden da,” mente Baker. Men det er der vi er i dag, fem år etter. Takket være EUropa og uten at USAs president Joe Biden fulgte oppfordringa fra Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolten som skrev en kronikk i tidsskriftet Foreign Policy med tittelen “Biden Must Reverse Course on Western Sahara” (15. desember 20).
“Beslutninga om å kaste saharawinerne under bussen vraker tre tiår med USA-støtte til deres rett til sjølbestemmelse gjennom en folkeavstemning,” skrev Bolton som kjenner Vest-Sahara gjennom tida som FN-ambassadør under president George W. Bush (2005-06) og som medlem av staben til Baker i hans tid som FN-utsending for Vest-Sahara.
Som Trumps sikkerhetsrådgiver hadde Bolten kontakt med FN-utsendingen Köhler og så konflikten slik:
“Rabat har begynt å tro på sin egen propaganda, i stedet for de underliggende årsakene for okkupasjonen, som er at Rabat ønsker kontroll på potensielt betydelige mineralressurser […] Ingen løsning må aksepteres av Washington om den ikke har blitt godtatt av saharawinerne i en internasjonal gjennomført, fri og rettferdig avstemning, med et ja eller nei til full uavhengighet på stemmeseddelen.”
Bolton lar nå ikke en anledning gå fra seg for å håne Trumps frapperende kunnskapsløshet og inkompetanse og blir dermed rettsforfulgt av den alltid like hevngjerrige Trump.
“Idet han gjorde sin forhastede beslutning, konsulterte Trump verken Polisario-fronten, som lenge har representert saharawinerne, eller Algerie eller Mauritania, de mest berørte nabolandene, eller noen andre. Slikt skjer når en dilettant skal håndtere USAs utenrikspolitikk […] For ham er alt en potensiell avtale, sett i svært kort tidsperspektiv gjennom fokuseringsevna til en bananflue […] Hans tilfeldige tilnærming for å score enda en tilsynelatende internasjonal seier fører til betydelige sikkerhetsproblemer i Nord-Afrika,” skriver Bolton i Foreign Policy.
Da Frankrikes president Macron omfavnet Marokkos autonomiplan, omtalte han den som “det eneste grunnlaget for å oppnå en rettferdig og varig politisk løsning framforhandlet i samsvar med resolusjonene til FNs sikkerhetsråd” og videre “Vest-Saharas framtid innafor rammene av marokkanske suverenitet”, underslo han at FN til da og fortsatt offisielt ser på Vest-Sahara som er “ikke autonomt” territorium som må avkoloniseres gjennom en folkeavstemning om sjølbestemmelse for befolkninga, påpekte Akram Belkaïd i Le Monde diplomatique (september 2024). Når han viste til den tidligere spanske koloniens “marokkanske identitet”, underslo han den historia som er grunnlaget for konflikten.
Saharawinerne i ørkenen
De distinkte forskjellene mellom innbyggerne i Vest-Sahara og folkene som lever nord for Antiatlas-fjellene og ved Senegal-elva kan spores tilbake til historisk tid for vel to tusen år siden.
Atlasfjellene er en fjellkjede i Nord-Afrika som går gjennom Marokko, Algerie og Tunisia, med Jabal Toubkal i det sørvestlige Marokko som høyeste topp med 4165 meter meter over havet og ligger i Høye Atlas, ifølge Store norske leksikon (SNL).
Senegal-elva er 1050 kilometer lang og danner grensa mellom Senegal og Mauritania og renner gjennom Mali og Guinea, med Manantali-demninga i Mali og Maka-Diama-demninga på grensa mellom Senegal og Mauritania, like ved Atlanterhavet. Elva oppstår der Bafing og Bakoy som kommer fra Fouta Djallon i Guinea, løper sammen ved Bafoulabé og munner ut ved Saint-Louis i Senegal ut i et stort og myrlendt delta hvor tukolorene driver jordbruk og tidligere fulaniene. Elva er farbar hele året til Podor (270 kilometer) og videre til Kayes (925 kilometer) i august–september, ifølge SNL.
Vest-Sahara som utgjør en sammenhengende (stein)ørken, er svært forskjellig fra områdene i nord og sør, både med hensyn til klima og habitat og mot sør markante etniske forskjeller. Det første kjente folkeslaget i det vestre ørkenområdet er Sanhaja, en av de største berberstamme-konføderasjonene, sammen med Zanata- og Masmuda-konføderasjonene. Det fortsatt i dag brukt som etnonym (fra gresk ethnos som betyr folk og onoma som betyr navn) på flere berberstammer, enten autonym (som den etniske gruppa bruker om seg selv) eller som eksonym (som blir brukt av andre om den etniske gruppa), i Vest-Sahara, Marokko, Algerie, Mauritania, Libya, Senegal, Mali, Niger og Tunisia.
Sanhaja ble offer for parteringa av Sahara mellom ulike folkegrupper. De ble ansett som barbarer av fastboende bønder og innbyggere i omkringliknende regioner og ble dermed nomader. Den fragmenterte tilværelsen og synet på Sanhaja gjorde dem til lett bytte for kongedømmene i nord og sør. Men disse erobringene fikk aldri kontroll på grunn av midlertidige allianser blant nomadene og de vanskelige ørkenforholdene som førte til lange forsyningslinjer for den angripende part. Inntrengerne mistet dermed raskt kontrollen eller ble assimilert av ørkenen og nomadene, skriver John Mercer i “The Cycle of Invasion and Unification on the Western Sahara” i African Affairs (London), oktober 1976 og forfatter av Minority Rights Groups rapport nr. 40, “The Sahrawis of Western Sahara”
Europeerne kommer
Under den første europeiske erobringa av Nord-Afrika unngikk romerne berberne i disse områdene av Sahara. Islam kom hit på 1000-tallet, ikke med arabere, men berberske handelsmenn. Det ga et oppsving for Sanhaja. Det berberiske Almoravid-dynastiet (al-Murabitun) hersket over Maghreb og al-Andalus (den sørlige delen av Spania og Portugal) på sitt høydepunkt rundt 1100. Almoravidene var til å begynne med en asketisk religiøs sekt, men ble krigerdynasti fra 1040-tallet og ekspandert på 1050-tallet, slik at de erobret det som er dagens Marokko og grunnla Marrakech som sin hovedstad i 1062. Det tok seg over Gibraltarstredet i løpet av 1090-tallet hvor de ble tatt imot, ikke som erobrere, men redningsmenn av folk som hadde lidd i flere tiår under de interne stridene under Taifa-kongedømmene.
Det begynte å rakne i al-Andalus på 1130-tallet på grunn av nederlagene mot de kristne på 1130-åra, og da almohadene erobret Marrakech i 1147, markerte det slutten på almoravidenes herredømme. Almohad-dynastiet (al-Muwahhidun, «monoteistene» eller «de unitære») var et annet berberisk dynasti av kalifer med tittelen Amīr al-Mu’minin (“de trofastes kommandant”) som ble grunnlagt i begynnelsen av 1100-tallet og erobret store deler av Nord-Afrika så langt øst som til Libya og al-Andalus. Da almohadene erobret Marrakech i 1147, markerte det slutten på almoravidenes herredømme.
Det har aldri vært noe krav, men ut fra dette kunne sahrawinerne gjøre krav på Marokko, ikke omvendt. Araberne kom ikke til de vestlige ørkenområdene som utgjør Vest-Sahara før på 1300-tallet. Den arabiske nomadestammen Banu Maqil kom fra øst, fra Sør-Arabia eller Stor-Jemen, og migrerte til Maghreb (Nord-Afrika) sammen med to andre stammer, Banu Hilal og Banu Sulaim, på 1000-tallet. De slo seg ned
Stammen emigrerte til Maghreb-regionen i Nord-Afrika sammen med Banu Hilal- og Banu Sulaym-stammene på 1000-tallet. De slo seg hovedsakelig ned i og rundt Sahara-slettene og oasene i Tafilalt, Wad Nun (ved Guelmim), Draa og Taourirt i Marokko hvor de lett tilpasset seg til ørkenforholdene og levde som de hadde gjort på den arabiske halvøya. Ma’qil-greina av Beni Hassan ble seinere dominerende i hele Mauritania, Vest-Sahara, Sør-Marokko og rundt Tindouf i det sørvestre Algerie. De spredte den nestenklassiske arabiske dialekten Hassaniya.
Maqil-stammen ble fordrevet sørover av det marokkanske, sunnimuslimske Marinid-dynastiet (al-Mariniyyun) som kontrollerte dagens Marokko fra midten av 1200-tallet til 1400-tallet og hadde i perioder kontroll over Algerie og Tunisia og av deler av den iberiske halvøya (al-Andalus) rundt Gibraltar.
Marinidene var et kulturelt arabisert dynasti av berberisk opprinnelse, og navnet på dynastiet hentet berberstammen Zenata fra Banu Marin (Ayt Mrin på berbisk).
Konflikten mellom dem fortsatte til slutten av 1600-tallet og førte til en integrering mellom det nomadiske berberfolket Sanhaja som inntil da hadde bebodd dagens Vest-Sahara i mer enn 600 år, og Maqil gjennom giftemål og kulturell integrering. Det er etterkommerne etter disse to folkegruppene som utgjør dagens saharawinere, uten marokkansk avstamning.
På 1500-tallet forsøkte det marokkanske Saadi-sultanatet (as-Sadiyyun) fire ekspedisjonskorps for å erobre ørkenområdet til Sanhaja og Maqil, dagens Vest-Sahara.
Deretter forsøkte Alawi-sultanatet (Sulalat al-Alawiyyīn al-fīlaliyyin) som dagens monarki stammer fra, å erobre området ved flere anledninger inntil den europeiske koloniale perioden tok over fra 1880-tallet. Europeerne hadde inntil da hentet slaver og drevet fiske fra kysten av Sahara. Flere ganger ba de om beskyttelse fra nomadefolket, men fikk beskjed om at området ikke lå under sultanatets jurisdiksjon. Marokkos sørligste region ble lenge omtalt som Bilad as-Siba (“det ikke underkastede landet”) fordi de ikke hadde kontroll over området før i 1882. Det er der grensa mellom Marokko i sør og og Vest-Sahara i nord gikk før Marokkos okkupasjon og kolonisering i 1975 som ble kronet med kong Hassan 2. “Seiersmarsj” (massirat fath) som ofte ble forskjønnende omtalt som “den grønne marsjen” eller “fredsmarsjen”.
Disse forholdene ble fastslått i “Western Sahara: Advisory Opinion”, erklæringa fra høringa i Den internasjonale domstolen (ICJ) i Den Haag 10. oktober 1975.
Bonus: Last ned bakgrunnsartikkel publisert Klassekampen 30. mars 2019