Sekterisme og religiøs nasjonalisme
Etter ett døgn så våpenhvilen mellom India og Pakistan ut til å holde. Det kan være et tegn på at begge land har oppnådd et viktig mål med ikke å tape ansikt gjennom en begrenset militær duell etter terrormassakren i Pahalgam i unionsterritoriet Jammu og Kashmir i India 22. april. Sikkerhetsapparatene i begge land har ligget tett på hverandre under de fire dagene duellen varte. Men konflikten er mye eldre, og New York Times advarer mot at konflikten med sin forankring i “religiøs nasjonalisme på hver side, kan signalisere hyppigere kamper framover”. Kina har vært i hyppig og nær kontakt med begge parter, mens USAs visepresident C.D. Vance har gitt sitt bidrag ved å si at dette er en konflikt som ikke USA egentlig ikke bryr seg om dersom partene sjøl ikke klarer å løse den.
Droneduellen
Det har blitt et mønster. India og Pakistan går hardt ut og høyt på banen før de trekker seg tilbake fra sine framskutte posisjoner uten å ha kommet nærmere noen dyptgående løsning på konfliktene som landene har mellom seg. Problemet er at noen ganger som i 2019, fra 14. februar til 22. mars, smeller det for alvor uten at krigsnivået eller tapstallet (66, hvorav bare 16 sivile) når samme høyder som i 1965 og 1971.
Ingen av disse krigene ble utløst av terrorhandlinger som massakren i Pahalgam. Selv de mest krigerske uttalelsene denne ganger har heller ikke vært av en slik karakter at de har overdøvet underliggende forsikringene som har kommet fra New Delhi og Islamabad om at ingen av partene ønsker noen storkrig under de rådende og, ironisk nok usikre og prøvende, geopolitiske forholdene.
Det er imidlertid andre ting som, bokstavelig talt, henger i lufta som er knyttet til den nye generasjonen av våpenteknologi som begge land er i besittelse av og som er lett anvendbare. Det dreier seg om moderne våpendroner og raketter som er tatt i bruk for første gang av begge land og mot hverandre. Det gir slike gjentagende konflikter et kortere omdreiningsmoment som ikke nødvendigvis peker i retning av en ny storkrig, men likevel en raskere militær opptrapping som lettere kan komme ut av kontroll om den blir pumpet opp på hjemmebane.
Her synes det som om Indias statsminister Narendra Modi og hans Bharatiya Janata Party (BJP) er mer framoverlent og Pakistan under statsminister Shahbaz Sharif mer svekket av politisk krise, problematisk dårlig økonomi og naturkatastrofer, inkludert mangel på vann.
Droneduellen har avdekket at ingen av landene har tilstrekkelig med luftvern slik at de kan gå dypt inn i luftrommet over begge landene. Flere storbyer, som Lahore og “militærhovedstaden” Rawalpindi, begge i pakistansk Punjab hvor Sharif kommer fra, har blitt truffet .
Våpenhvilen fra fredag kom derfor på et kritisk tidspunkt og satte internasjonalt diplomati i bevegelse. Det har virket før.
– Når vi går tilbake i historia, har mange av konfliktene mellom India og Pakistan blitt stoppet på grunn av ekstern intervensjon, forsikrer
militærhistorikeren og strategisk analytiker Srinath Raghavan, professor i internasjonale forhold ved Ashoka University i Sonipat i delstaten Haryana, overfor New York Times.
Han finner det imidlertid betimelig å advare mot at spesielt India ser ut til å ville se om det er mulig å oppnå et annet utfall enn i tidligere konflikter. Han mener at den indiske regjeringa her viser en mer resolutt besluttsomhet om at Pakistan ikke skal føle at de bare kan komme seg unna ved å bli skuls. Det er i seg selv definitivt en krigsfremmende faktor, mener han.
– Begge sider ser ut til å føle at de ikke kan la dette ende med at den andre sida føler at de på en eller annen måte har fått overtaket, sier han til NYT.
Det er den religiøse nasjonalismen som fyrer opp under konflikten fordi massakren i Pahalgam var sekterisk og rettet seg mot hinduistiske pilegrimer og turister.
Modi står for en triumferende hindunasjonalisme som trenger inn i alle deler av Indias sekulære statsapparat. Pakistans forsvarssjef, general Asim Munir, fikk sin religiøse utdanning på en tradisjonell islamsk madrasa (“koranskole”) i Rawalpindi, Markazi Madrasah Dar-ul-Tajweed, før han startet sin militære karriere i 1986 da militærdiktatoren, general Muhammed Zia ul-Haq, gjennomførte sin islamisering av de væpnede styrkene under Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan (1979-89).
Militæret og ISI
India rettet umiddelbart anklagende pekefingre mot den pakistanske militæretterretninga Inter-Services Intelligence (ISI) som i hovedsak er det instrumentet som gjør militæret til en tung aktør i pakistansk politikk.
Militærets rolle er helt avgjørende for å forstå historia til det unge landet Pakistan, et akronym som ble utformet av Choudhry Rahmat Ali (1897-1951), organisatoren av Pakistan Movement som lanserte det i januar 1933 pamfletten “Now or Never”, da som “Pakstan” sammensatt av “Panjab, Afghania, Kashmir, Sindh, and Baluchistan” som et persisk og urdu-ord, ifølge opphavsmannen selv.
Pakistan Movement var fundert på tonasjoner-teorien eller -ideologien om muslimer og hinduer på subkontinentet. Den ble rådende for All-India Muslim League gjennom Lahore-resolusjonen 23. mars 1940, nå kalt Pakistan-dagen.
Militærets rolle har dessuten vært helt avgjørende i Pakistans forhold til India etter delinga i 1947.
Pakistan har hatt tre lange perioder med militærstyre etter opprettelen av den islamske republikken (Islama Jumhuriyah Pakistan) i 1947 med landsfaderen og advokat Muhammed Ali Jinnah (1887-1948) som landet første generalguvernør, men med kong George 6. (1895-1952) og dronning Elizabeth 2. (1926-2022) som statsoverhoder fram til 23. mars 1956.
Militæret hadde den formelle, utøvende makta fra 1958 til 1971 under landets første forsvarssjef Ayub Khan (1907-74), og deretter forsvarssjef Yahya Khan (1917-80), fra 1977 til 1988 under general Zia al-Haq (død 1998) og fra 1999 til 2008 under general Pervez Musharraf (død 2023).
Pakistan har hatt flere militærkupp som det i 1958 da landets første president, generalmajor Iskandar Ali Mirza, fjernet statsminister Feroz Khan Noon og overdro makta til Ayub Khan for deretter selv å bi fjernet tretten dager etter.
Og det i desember 1971 da et offiseropprør fjernet Yahya Khan og fikk innsatt Zulfikar Ali Bhutto som gikk av som president i august 1973 for å fortsette som statsminister. Bhutto ble hengt i april 1979 av general Zia ul-Haq som kom til makta gjennom militærets Operation Fair Play (!) i 1977.
Militæret har dessuten vært dypt involvert i konstitusjonelle kupp som i 1953 da generalguvernør Ghulam Muhammad avsatte regjeringa til statsminister Khawaja Nazimuddin til tross for at den hadde støtte fra Pakistans konstituerende forsamling.
Og igjen da Zia-ul-Haqs mistenkelige kræsj med et C130 B Hercules-transportfly i august 1988 førte til at byråkraten Ghulam Ishaq Khan (død 2006) ble utnevnt til president under siste del av Sovjets okkupasjon av Afghanistan.
Khan hadde enorm, ukontrollert presidentmakt med forsvarssjefen og ISI i ryggen og avskjediget både statsminister Benazir Bhutto fra Pakistan People’s Party (PPP) i 1990 og hennes etterfølger fra det rivaliserende Pakistan Muslim League (PML), Nawaz Sharif, bror til dagens statsminister Shahbaz Sharif, i juli 1993.
Det førte til at Khan selv ble beordret til å gå av, under det som blir kalt Waheed Kakar-formelen, oppkalt etter Abdul Waheed Kakar (nå 88 år), landets femte forsvarssjef.
Generalløytnant Kakar sto opprinnelig oppført på lista fra forsvarsdepartementet over generaler som skulle pensjoneres fordi han hadde søkt å gå av, 56 år gammel. Kakar ble utnevnt av statsminister Nawaz Sharif i januar 1993 etter at også hans forgjenger, general Asif Nawaz Janjua, døde under mistenkelige omstendigheter.
Uten å rådføre seg med statsminister Sharif, nominerte og godkjente president Khan opprykket til Kakar til firestjerners general som hærens stabssjef (COAS) i tre år fram til 1996.
Antallet forsvarssjefer og ISI-sjefer som har vært involvert i ulike former for kupp og avsettelser av regjeringer, understreker militærets makt. Dette er ikke overlatt til eller utført av tilfeldige underoffiserer eller rivaliserende høyere offiserer fra ulike kull fra militærakademiet i Abbottabad eller i Karachi (marinen), slik det ofte er tilfelle ved kupp i Afrika eller tidligere i Latin-Amerika, der militærstyrenes tid synes å være forbi, i motsetning til i Afrika.
Alltid beredt
I Pakistan tok militæret kontroll over forsøkene på militærkupp i 1951, 1973, 1980, 1984 og 1995. Det første kom med Rawalpindi-konspirasjonen allerede i 1951 da generalmajor Akbar Khan (1912-93), øverstkommanderende for kashmirere og pashtunere i Den første Kashmir-krigen (1947-48), stilte seg i spissen for venstreorienterte aktivister og offiserer og punjabi- og urdupoeten Chaudry Faiz Ahmed Faiz (1911-84), i forsøket på å fjerne landets første statsminister Liaquat Ali Khan (1895-1951).
Han var en av lederne for Pakistan Movement og ble æret som Quaid-e-Millat (“Nasjonens leder”) og seinere som Shaheed-e-Millat (“Nasjonens martyr”). Han ble samme år, 16. oktober 1951, skutt to ganger i brystet av leiemorderen Said Akbar foran rundt 100.000 tilhørere i Company Baghi i Rawalpindi.
https://en.wikipedia.org/wiki/Faiz_Ahmad_Faiz
I 1973 planla brigadegeneral Farouk Bakht Ali, major Farouk Adam Khan, skvadronleder Ghous, oberst Aleem Afridi og oberstløytnant Tariq Rafi en sammensvergelse, kalt Attock-konspirasjonen, mot Zulfikar Ali Bhutto for å etablere en “revolusjonær militærjunta” da “tonasjoners-ideologien”, Pakistans fundament, var rystet internt av nasjonalisme og separatisme i Baluchistan, i provinsene Sindh og Punjab og blant pashtunere i North-West Frontier Province (nå Khyber Pakhtunkhwa).
Komplottet ble avslørt av Aleem Afridi som sammen med de andre, hadde vært med å bringe Bhutto til makta etter uavhengighetskrigen i Bangladesh (tidligere Øst-Pakistan) i 1971 da de tvang Yahya Khan til å gå av. Bhutto var nå i ferd med å rense opp i de militære rekkene for å kvitte seg med disse offiserene, blant dem brigadegeneral F.B. Ali (1929-2021 i Canada).
I 1980 ble komplottet til generalmajor Tajammul Hussain Malik for å myrde Zia-ul-Haq på Pakistan-dagen avslørt og forpurret. Den islamistiske Zia ul-Haq var utsatt for et nytt kuppforsøk i 1984, fra angivelige “venstreorienterte” som ønsket å opprette et populistisk militærregime og som ble avslørt av ISI.
Dødsfallet til general Janjua gir dessuten et innblikk i de bysantinske forholdene som har rådd/rår på militærets hovedkvarter i Rawalpindi, en av de viktigste garnisonsbyene under British Raj (hindu for styre) fram til 1947.
Janjua døde under en joggetur i Pindi i januar 1993 av hjerteinfarkt. Ingen obduksjon ble utført før begravelsen, i tråd med muslimske skikker. I april hevdet Janjuas enke, Nuzhat, at mannen hadde blitt forgiftet av brigader Imtiaz Ahmed (som blir 90 år i juni), leder av militæretterretninga ISI (1990-93), Shahbaz Sharif og Chaudhary Nisar Ali Khan (70), som samme år gikk over fra Islami Jamhuri Ittihad (IJI/ Islamic Democratic Alliance) til PMLN (N for Nawaz), Sharif-brødrens parti som ledet den islamske alliansen som ikke levde opp til betegnelsen “democratic” i den engelske versjonen.
Han ble flittig brukt i regjeringene til Nawaz Sharif som minister for petroleum og naturressurser (1997-99), koordinering mellom provinsene (1997-99) og innenriksminister og minister for narkotikakontroll (2013-17).
Familien til Janjua fikk foretatt en privat rettsmedisinsk test av håret fra hårbørsten til den avdøde generalen i USA. Prøven avdekket 67 mikrogram arsenikk, betydelig høyere enn det normale nivået på fire mikrogram. Ifølge laboratorierapporten, “Arsenikken … faller innenfor området som anses som giftig,” konkluderte laboratoriumrapporten.
Den rettsmedisinske toksikologen uttalte at arsennivået i seg selv ikke var nok til å fastslå dødsårsaken, men at det krevde ytterligere analyse.Som et resultat ble kroppen hans gravd opp, og en obduksjon ble utført av franske, britiske og amerikanske leger. Dødsårsaken ble fastslått å være hjerteinfarkt. En etterforskning av høyesterett slo fast at Janjua døde av naturlige årsaker.
Frankensteins monstre
Pakistan benekter å ha noe med terroraksjonen i Pahalgam ved Lidder-elva i Baisaran-dalen å gjøre. Men indiske myndigheter synes å ha dokumentert at angriperne var pakistanske, ifølge The Guardian. Anantnag-distriktet er et kjent aksjonsområde for The Restistance Front (TRF). Organisasjonen ble grunnlagt av Muhammad Abbas Sheikh (kjnet som Umar Mukhtar) og er en avlegger av terrorgruppa Lashkar-e-Taiba, som er terrorstemplet av FN.
LeT er basert i Pakistan og har foretatt mange aksjoner på den andre sida av Line of Control, i det indisk-okkuperte Jammu og Kashmir. Det synes å råde stor enighet blant eksperter om at ISI har hatt forbindelser med LeT og andre salafistiske, sunniislamske terrorgrupper og trolig fortsatt har god kjennskap til TRF.
Disse gruppene framstår dermed som Frankensteins monstre. De siste femten åra har antallet terroraksjoner i provinsene Punjab og Sindh gått drastisk ned, særlig etter at militæret stormet den okkuperte Lal Masjid, den røde moskeen, i Islamabad ved daggry 10. juli 2007. Så mange som 300 til 400 mennesker skal ha blitt drept i aksjonen.
Det har dessuten roet seg betraktelig i grensetraktene mot Afghanistan etter at Taliban igjen kom til makta i Kabul i august 2021, nå under emir Hibatullah Akhundzada, og etter at de sju såkalte føderalt-administrerte stammeområdene (Federally Administered Tribal Areas, FATA) ble lagt inn under provinsen Khyber Pakhtunkhwa i 2018.
Herfra opererte det afghanske og pakistanske og andre grupper fra flere land som Usbekistan og den autonome uigur-regionen Xinjiang i Kina.
Det opprinnelige Taliban var langt på vei et ISI-produkt, med god hjelp fra Naseerullah Babar, innenriksminister (1993-96) under statsminister Benazir og tidligere guvernør i Khyber Pakhtunkhwa (1975-77), da North-West Frontier Province, under Zulfikar Ali Bhutto.
Årsaken var at Islamabad mistet innflytelse i Kabul under president Burhanuddin Rabbani (fra juni 1992) som søkte støtte i India under de interne kampene i Mujahedin-regimet. Det banet vei for Taliban under mullah Muhammed Omar (død april 2013) og Abdul Ghani Baradar (nå 61 år) som rykket inn i Kabul i september 1996.
Baluchistan framstår i dag som den mest urolige provinsen i Pakistan på grunn av Baluchistan Liberation Army (BLA).
(se bloggen “Drama på Baluchistan Express” og “Jakter på kvinneaktivister i Baluchistan”)
The Resistance Front
Umiddelbart etter terroraksjonen 22. april tok angivelig The Resistance Front på seg ansvaret for den uansvarlige udåden via appen Telegram. Den forrige kjente aksjonen fra denne gruppa fant sted 9. juni i fjor i Reasi-distriktet i Jammu da islamistiske militante åpnet ild mot en passasjerbuss som fraktet hinduistiske pilegrimer fra Shiv Khori-hulen til Katra. Ni ble drept, 41 såret.
Aksjonen i Pahalgram er en kopi av angrepet i Reasi med tanke på mål og metode. Den gangen tok TRF på seg ansvaret for deretter å benekte å ha stått bak. Det samme har nå skjedd.
Politiet i Jammu og Kashmir mente at Lashkar-e-Taiba sto bak bakholdet i Reasi, mens indiske myndigheter mener at TRF er en forgreining av LeT som oppsto i 2019. De trekker dermed forbindelsene til ISI.
TRF oppsto i forbindelse med at statsminister Narendra Modi og hans hindusjåvinistiske regjering i New Delhi vraket Artikkel 370 i grunnloven.
Det var en “midlertidig bestemmelse” fra 17. oktober 1949 som ga spesielle fullmakter om semiautonomi til Jammu og Kashmir, som lovlig autoriserte unionsterritoriet til å ha sin egen grunnlov. Den semiautonome statusen ble trukket tilbake 5. august 2019, og Modi åpnet dermed for at andre enn kashmirere kunne bosette seg i Kashmir. Deretter ble all kommunikasjon inn og ut av Kashmir skrudd av i fem måneder til voldsomme protester i Srinagar og andre steder i Kashmir-dalen.
TRF er erklærte motstandere av at “utenforstående” kommer til Kashmir. Til Anantnag-distriktet kommer det over tre millioner turister i året, og tehsil (underdistrikt) Pahalgam, på vel 2200 meter over havet og med anslagsvis 10.000 innbyggere, hadde 7020 overnattingssenger i 2015. Etter det har turismen økt, både til Pahalgam som betyr “gjeternes landsby” på kashmirsk (av puhryl = sau og goam = landsby) og Anantnag som har tolv tehsils og en befolkning på over en million.
Rullebladet
TRF mener at Modi og hans BJP har til hensikt å endre den religiøse demografiske sammensetninga i Kashmir som er 96-97 prosent muslimer i dag. Gruppa bruker ikke religiøse symboler for å vise sin sekulære karakter, i motsetning til det antatte opphavet LeT, som betyr “De reines hær”, og Hizbul Mujahideen, som betyr “De hellige krigeres parti”.
Men målene har ofte et sterkt sekterisk preg, rettet mot religiøse minoriteter som kashmirske Pandits som tilhører Pancha Gauda Brahim- og Saraswat Brahim-gruppene av hinduer, sikher, og hinduistiske pilegrimmer.
TRF begynte å ta på seg ansvaret for aksjoner i 2020. Det første fant sted 5. april i Keran der to TRF-militante drepte fem indiske PARA SF-spesialsoldater før de ble drept selv. 18. april overfalt TRF-militane indiske styrker og drepte minst tre soldater og såret to til i Sopore.
Siden fulgte det flere angrep i mai på militære mål i mai, før det første drapet på sivile kom 8. juni da en Kashmiri Pandit sarpanch (landsbyoverhode) ble myrdet.
TRF har også gått etter BJP-politikere, lokale dommere og ikke-muslimske offentlige ansatte, selv om rulleblad har et klart militært preg. Det kan være årsaken til at TRF har fraskrevet seg ansvaret for de to siste aksjonene mot turister og hindu-pilegrimer.
Massakren i Pahalgram var den dødeligste terroraksjonen siden 26. november 2008 i Mumbai, kalt 26/11-angrepet (The 26/11-attack) på åtte sivile steder som ti LeT-terrorister sto bak. 166 mennesker ble drept, samt ni terrorister.
Indisk militæretterretning mener at TRF oppsto for å avlede oppmerksomheten fra Lashkar-e-Taiba. Siden skal det ha kommet til rekrutter fra andre grupper som Hizbul Mujahideen. De fleste som ble drept i trefninger med indiske styrker i 2022, var fra TRF, ifølge militæretterretninga Directorate of Military Intelligence (M.I.). TRF er i dag den klart mest profilerte gruppa i Jammu og Kashmir og har lagt ut videoer på sosiale medier og satt opp plakater med tanke på rekruttering.
Lashkar-e-Taiba
LeT, som krever “frigjøring” av Kashmir, ble grunnlagt rundt 1990 av Hafiz Muhammad Saeed. Han nektet for å ha noe med 26/11-angrepet i Mumbai å gjøre, slik den eneste overlevende terroristen, Ajmal Kasab, hevdet før han ble henrettet i 2012, melder Al-Jazeera.
Den indiske regjeringa anklaget Pakistan for å stå bak med henvisning til sin egen utenlandsetterretning, Research and Analysis Wing (RAW). Islamabad innrømmet at angrepet på Mumbai kom fra pakistansk territorium og at det kunne ha blitt planlagt i Pakistan. Men statsminister Yusuf Raza Gilani (Gailani) fra Bhutto-dynastiets Pakistan People’s Party (PPP) avviste at hans regjering eller ISI var innblandet.
LeT sto også bak angrepet på det indiske parlamentet Lok Sabha i 2001, har FN fastslått, og mot forstadstog i Mumbai i 2006 der 189 mennesker ble drept.
https://en.wikipedia.org/wiki/Lashkar-e-Taiba
Rakettangrepet som India rettet mot mål i Pakistan 7. mai, traff Muridke i Punjab-provinsen hvor India hevder at hovedkontoret til veldedighetsorganisasjonen Jamat ud-Dawa (JuD) ligger. Det er en av LeTs frontorganisasjoner, mener RAW. I neste angrep hevdet New Delhi å ha truffet Markaz Taiba-leiren til LeT i Muridke der Kasab skal ha blitt trent opp.
Pakistan svarer at LeT er bannlyst, og i 2019 forbød statsminister Imran Khan fra Pakistan Tehreek-e-Insaf (PTI) som nå sitter fengslet etter blant annet å ha lagt seg ut med ISI, JuD.
Det skjedde etter angrepet 14. februar 2019 på en konvoi med kjøretøyer med indiske sikkerhetsstyrker på Jammu–Srinagar National Highway ved Lathapora i Pulwama-distriktet i Jammu. Angrepet ble tilskrevet LeT, og Hafiz Saeed ble arrestert og dømt til 31 års fengsel i to terrorfinansieringssaker av en antiterrordomstol i 2020.
Han slapp umiddelbart fri, og 23. juni 2021 ble han utsatt for et attentatforsøk. Pakistans nasjonale sikkerhetsrådgiver Moeed Yusuf hevdet at selv om de tre som ble arrestert for å ha plantet bomba var pakistanske statsborgere, gikk mistanken i retning at “India sto bak angrepet”.
https://en.wikipedia.org/wiki/Hafiz_Saeed
Jaish-e-Muhammad
Laskar-e-Taiba har uten tvil vært den mest profilerte pakistanske terrorgruppa som har rettet sine angrep mot India. Men India jakter også på Jaish-e-Muhammad (Muhammeds hær, JeM) som oppsto rundt 2000 da Muhammed Masood Azhar Alvi ble løslatt fra fengselet i India i 1999 hvor han sonet en terrorismedom.
Han ble løslatt i utbytte mot 155 gisler på et kapret Indian Airlines-fly på vei fra Katmandu i Nepal til New Delhi som ble omdirigert til Kandahar i Afghanistan som da var styrt av Taliban.
Azhar var medlem av Harkat-ul-Mujahideen som går inn for at Kashmir blir forent med Pakistan. HuM var knyttet til al-Qa’ida. Det samme gjelder JeM, ifølge FNs sikkerhetsråd, inkludert Osama bin Laden som ble drept av amerikanske spesialstyrker i Abbottabad i Pakistan 2. mai 2011, og Taliban.
https://en.wikipedia.org/wiki/Masood_Azhar
Pakistan forbød JeM i 2002 for å ha deltatt i angrepet på det indiske parlamentet i 2001 sammen med LeT. JeM skal også ha vært involvert i angrepet på konvoien i Pulwama i 2019.
Den britiskfødte Ahmed Omar Saeed Sheikh, som ble dømt for å ha drept Wall Street Journals kontorsjef i Sør-Asia, den amerikanske journalisten Daniel Pearl, i 2002, var medlem av JeM.
“Imidlertid hevdet en rapport fra 2011, utgitt av Pearl Project ved Georgetown University, ut fra sin egen etterforskning at Pearl ikke var blitt myrdet av Sheikh. Rapporten hevdet i stedet at Khalid Sheikh Mohammed, hjernen bak angrepene 11. september 2001, var ansvarlig. I 2021 ga et panel av tre dommere ved Pakistans høyesterett ordre om at Sheikh skulle løslates,” skriver Al-Jazeera.
Indisk etterretning hevder at JeM fortsatt opererer i Bahawalpur i pakistansk Punjab og rettet 7. mai en av sine raketter mot terrorgruppas angivelige hovedkvarter der.
Azhar har blitt arrestert to ganger av pakistanske myndigheter, men løslatt igjen uten å bli tiltalt. Han har nå forsvunnet fra overflaten med “ukjent adresse”.
Hizbul ul-Mujahideen
Neste på lista er Hizbul-ul-Mujahideen (HuM), “De hellige krigeres parti”. Det ble opprettet i 1989 av Muhammad Ahsan Dar (73) fra Sariwarpora Pattan i Baramulla i Jammu og Kashmir.
https://en.wikipedia.org/wiki/Muhammad_Ahsan_Dar
Gruppa som sprang ut av den kashmirske intifadaen i 1988, er den største med lokal forankring i Kashmir. HuM går også inn for at et samlet Kashmir, inkludert Azad Kashmir, blir innlemmet i Pakistan. Deres sterkeste fester er i Shopian, Kulgam og Pulwama, de sørligste distriktene av Kashmir på indisk side.
Drapet på den 21-årige HuM-kommandanten Burhan Wani i juli 2016 utløste store protester i Kashmir og dermed en ny runde med brutal undertrykking av hele befolkninga fra de indiske sikkerhetsstyrkenes side. Året etter ble HuM satt på USAs terrorliste som også rommer LeT og JeM.
– Det er den okkuperende indiske statens karakter som har tvunget oss til å ty til voldelige metoder for motstand, sa HuM-lederen Riyaz Naikoo til Al-Jazeera i 2018.
– Vårt krav er veldig enkelt: frihet. Frihet for oss betyr fullstendig demontering av Indias ulovlige okkupasjon av Kashmir og alle strukturene som støtter den, enten de er militære eller økonomiske.
Han betegner Pakistan som en “ideologisk og moralsk venn” fordi Pakistan er “det eneste landet som konsekvent har støttet vår og reist bekymringene for Kashmiris frihetskamp i internasjonale fora”.
https://en.wikipedia.org/wiki/Hizbul_Mujahideen
Her ligger det et stikk til FN og “det internasjonale samfunnet” som har en parallell til Palestina.