Kashmir, “land tørket fra vann”
Det er usikkert i hvor stor grad terroraksjonen i Pahalgam, eller Pahalgom med kashmirsk uttalelse, i realiteten har noe med Kashmir-konflikten å gjøre, bortsett fra at pilegrimstedet ligger vel 45 kilometer fra Anantnag, et populært utfartssted og fjellstasjon i Kashmir-dalen i den indiske delstaten Jammu og Kashmir. Her ble 28 hindu-turister meiet ned og drept 22. april, trolig av den militante islamistiske organisasjonen The Resistance Front (Motstandsfronten).
Den opererer i dette området, men befolkninga i Kashmir har ingen befatning med de islamistiske terrororganisasjonene som har kidnappet Kashmir-spørsmålet, i ledtog med den pakistanske militæretterretninga Inter-Services Intelligence (ISI), og dermed gjort det til en del av rivaliseringa mellom India og Pakistan.
For mange kashmirere handler imidlertid spørsmålet om uavhengighet om det langvarige bruddet på to hinduistiske prinsipper som er sentralt i Indias etos: Vachan som rommer det som ligger i løfter, å holde ord og forsikringer og garantier. Og ahinsa eller ahimsa som innebærer å ikke påføre skade eller harme.
“Welcome to Kashmir”
“Faktisk er det slik at folket i Kasmir har blitt pissa på fra store høyder i mange år – av britene som solgte staten deres til en hindukonge for en ynkelig sum, av den indiske hæren og av Pakistans militante. Disse atomvåpen-naboene har utkjempet to kriger om dette muslimsk-dominerte territoriet som er delt mellom dem. Den omstridte grensa her er den høyestliggende slagmarka på jorda. Prisen har vært ødeleggende. Mer enn 35.000 mennesker har dødd her i løpet av de siste ti åra; det er ni om dagen. Men av en eller annen grunn vil ingen gi slipp på fantasien som dikteren Fir Das har testamentert: ‘Om det fins et paradis på jorda, så er det dette, det er dette, det er dette’,” skrev Sarah MacDonald i sin bestselgende reiseskildring “Holy Cow. An Indian Adventure” som ble gitt ut på Bantam i Australia og New Zealand i 2002 og som jeg kjøpte hos Amrit Book i 21 North Connaught Circus tvers overfor Scindia House i sentrum av New Delhi rett over årtusenskiftet.
Da hun ankom flyplassen i Srinagar, hovedstaden i delstaten Jammu og Kashmir, hvor “asfalten var hvitglødende”, var det første hun så “fem avlange bokser med død”. I kistene lå “blodige lik av hinduer som var skutt ned mens de var på pilegrimsreise til Amarnath, en hule som inneholder en isete lingam, en penisformet stalakitt, som ble tilbedt som den allmektige hinduguden Shiva.
Deretter så hun “et stort oppbud av indiske soldater som bærer massive maskingevær og praler med store barter og bisart store smil”. De hilser de få utlendingene som er med flyet med et “Welcome to Kashmir”.
MacDonald besøkte India og Kashmir i kjølvannet av atomsprengningduellen mellom India og Pakistan i 1998. Den ga gjenlyd i skuddevekslingene på tvers av den såkalte Line of Control som skiller den indisk-okkuperte delen av Kashmir fra Azad Kashmir (Fritt Kashmir som består av områdene Poonch og Mirpur) som har vært under pakistansk administrasjon siden 24. oktober 1947.
I møtet med Kashmir fikk den hvite australske kvinnen den samme følelsen som er så lett å få i India på grunn av de brutale sosiale tilstandene og, i dette tilfellet, på grunn av “maskinpistolene, lukkede butikker, forlatte hjem og barrikaderte bygninger”: “This is shit, this is shit, this is shit”.
” Jeg har aldri vært i et land som har gjort meg mer rasende enn i India over de kaste-sjåvinistiske og hovmodige klasseskillene og -forholdene. Men som andre, konstaterer MacDonald under sitt andre besøk, nær elleve år etter det første, at “India is Hotel California: you can check out anytime you like, but you can never leave”.
“Paradis i fjellene”
“Hazratbal-moskeen som inneholdet et hår av Muhammed, er kledd med sandsekker, det eldgamle Mogul-fortt er okkupert av militæret, hagene er stengt og markedet er dystert, stengt før skumring av et ikke-erklært portforbud. Srinagar får deg til å skvette,” konstaterer MacDonald ti år etter den omfattende kashmirske intifadaen som gikk gjennom Kashmir-dalen som et snøskred på sommertid.
“De fleste vi møter vil at Kashmir blir et asiatisk Sveits; en uavhengig fredelig stat,” konstaterte hun.
En stat drapert i et vakkert shahtoosh-sjal som i dag er nær umulig å få tak på, ikke bare på grunn av den enorme, nærmest oksygentynne prisen, men fordi den tibetanske gasellen chiru som skjerfene blir lagd av, er nesten like utryddet som den politiske bevegelsen for et uavhengig Kashmir som eksisterte lenge før opprettelsen og delinga av India og Pakistan i 1947.
Pakistan og India hadde det til felles at de umiddelbart reiv i stykker andre nasjonaliteters uavhengighetsbestrebelser og -drømmer, som Baluchistan og Pashtunistan som aldri fikk muligheten til å tilslutte seg Afghanistan som et tredje alternativ. Eller sikhenes Khalistan og fyrstestaten Hyderabad som ble tvunget inn i India-unionen i 1948 og omgjort til delstaten Andhra Pradesh i 1956. Den ble igjen delt da delstaten Telangana ble skilt ut i 2014.
Den blodige og truende rivaliseringa mellom India og Pakistan har innskrenket rommet for et uavhengig Kashmir.
Snublesteinen
“Kashmir ble den viktigste snublesteinen i forholdet mellom de to nye statene,” konkluderer Arild Engelsen Ruud (da førsteamanuensis i Sør-Asiastudier ved Universitetet i Oslo), Eldrid Mageli ( forsker ved historisk institutt, UiO) og Pamela Price (professor i sørasiatisk historie ved UiO) i “Indias historie med Pakistan og Bangladesh” (Cappelen, 2004).
“Det gjensidige forholdet var motsetningsfylt, med hva det innebar for den økonomiske og den politiske utviklingen, og deres internasjonale anseelse ble forringet. I tillegg utgjorde Kashmir kjernen i det som skulle bli en nasjonalistisk mobilisering både i India og i Pakistan, og kom til å stå sentralt i begge nasjonenes selvbilder og respektive fiendebilder. Kashmir ble et populært symbol på nasjonens streben og ære og spilte en viktig rolle i appellen og oppslutningen om politiske ledere.”
De påpeker at Jammu og Kashmir i utgangspunktet fikk det samme valget som de andre fyrstestatene til å velge mellom India og Pakistan. “I motsetning til de aller fleste andre hadde Kashmir et reelt valg, i og med at det grenset til begge stater. Men den kashmirske herskeren, maharaja Hari Singh, syslet med tanken om en uavhengig stat og nektet å velge side. Da britene trakk seg ut av India i august 1947, var det stadig uklart hva som ville skje med Kashmir.”
Kashmir oppfyller langt flere av de avgjørende kriteriene som definerer en nasjon enn de fleste av de vel 560 fyrstestatene i India. Kashmir var en politisk enhet, definert ut fra ideologiske og statlige grenser. Kashmir var en geografisk enhet, definert ut fra naturlige grenser eller ut fra en historisk territorial enhet. Kashmir hadde et folk med en selvbevissthet om sin felles identitet og enhet som er nedfelt i en kollektiv politisk handling eller en distinkt nasjonal kultur. Kashmir hadde en befolkning, definert ut fra noen felles objektive trekk om sitt sosiale liv, som religion, etnisk opprinnelse, felles språk og en delt økonomisk virksomhet.
Kashmir hadde dessuten ledere i fortida som folk føler slektskap til, som Lataditya, Anantvaraman, Shahbudin og Zanulabudin. Deres territoriale makt strakk seg i tider til hjertet av India. Og Kashmir opprettholdt alltid en sterk separat identitet også under fremmedstyre som opp gjennom tida ble møtt med kraftig motstand – men også intriger og bedrag.
Mogul-riket
Det gjaldt også under det tyrkisk-mongolske muslimske Mogul-dynastiet (1526-1720) som invaderte Kashmir 28. juni 1585 under mogulen Akbar. Motstanden ble forrådt, og mogulstyret rådet i 166 år, mens Kashmir ble styrt av guvernører utnevnt fra Delhi.
Etter det kom den afghanske perioden som la Kashmir inn under tung beskatning, ikke minst under guvernør Azim Khan som tynet kashmirerne gjennom diabolske, inkvisitoriske torturmetoder. Etter afghanerne overtok sikhene. De annekterte Kashmir.
“Sikhene ser ut til å se på kashmirere som lite annet enn kveg. Drap på en innfødt av en sikh ble straffet med en bot til regjeringa på seksten til tjue rupis hvor fire rupis ble betalt til familien dersom den avdøde var hindu, og to rupis om han var muhammedaner,” skrev den engelske veterinæren og utforskeren William Moorcroft (1767-1825) i “Travels in the Himalayan Provinces of Hindustan and the Punjab, in Ladakh and Kashnair, in Peshawur, Kabul, Kunduz and Bokhara, from 1819 to 1825”. Han var tilknyttet British East India Company, under sine reiser i Himalaya, Tibet og Sentral-Asia til Bukhara i dagens Usbekistan.
(les: Garry Alder: “Beyond Bokhara: The Life of William Moorcroft, Asian Explorer and Veterinary Surgeon, 1767–1825”, Century, 1985)
Under sikhene ble de helligste helligdommene, Hazratbal-moskeen og Charar e-Shafi i Kashmirdalen, som er viet til sufihelgenen Nund Rishi (ca. 1377 – ca. 1438), grunnleggeren av Rishi-ordenen, omgjort til lagerrom.
https://en.wikipedia.org/wiki/Rishi_order
Amritsar-avtalen
Likevel utgjør 16. mars 1846 den mørkeste merkedagen i Kashmirs historie. Da signerte britene Amritsar-avtalen med maharaja Gulab Singh Jamwal (1792–1857) av Jammu og Kashmir, grunnleggeren av Dogra-dynastiet som tok side med britene under Den første anglo-sikhske krigen (1845-46) mellom British East India Company i Punjab og Sikh-imperiet.
Amritsar-avtalen førte til at Kashmir, med hele befolkninga, ble solgt for 75 lakh nanakshahi (7,5 millioner) til Dogra-dynastiet som herjet like vilt som de slagne sikhene. Muslimer ble ekskludert for å ha offentlige verv, og landbruket ble underlagt utslettende skatter. All motstand ble brutalt knust med rå makt uten at det ga gjenlyd utenfor Kashmir, ikke ulikt den tausheten som har rådd siden intifadaen i 1989 når ikke de grenseoverskridende trefningene blusser opp igjen.
https://en.wikipedia.org/wiki/Dogra_dynasty
Først i oktober 1932 fikk motstanden et organisert uttrykk, gjennom opprettelen av Jammu and Kashmir Muslim Conference (JKMC) med Sheikh Abdullah (1905-82) som president, Chaudhry Ghulam Abbas (1904-67) som generalsekretær, og Molvi Abdul Rahim (født 1907 – død: ukjent), en ahmadi som ble bahai, som partisekretær.
På dette tidspunktet var Kashmir en uavhengig stat og ikke en del av Britisk India eller British Raj (hindu for styre). Dét og den knugende undertrykkinga la grunnlaget for en sterk forankring for uavhengighet i befolkninga i Srinagar, “sommerhovedstaden” for briter og andre kolonialister, og oppover i Kashmir-dalen og fjellene.
Unge kashmirere i motstandsbevegelsen ble fortsatt klippet ned fram til 2. verdenskrig – og deretter fram mot Indian Independent Act, eller Mountbatten-planen av 3. juni 1947, oppkalt etter Lord Louis Francis Albert Victor Nicholas Mountbatten, 1900-79. Han tiltrådte som viceroy/visekonge dagen etter at statsminister Clement Attlee hadde kunngjort at Storbritannia gikk inn for full uavhengighet for British Raj 20. februar. Den fikk kongelig samtykke 18. juli og trådte i kraft 15. august.
I henhold til Delingsplanen og ut fra sin geografiske plassering skulle Kashmir ha tilfalt Pakistan. Historia fikk et annet utfall.
Maharajaen og kashmiriyat
“I forlengelsen av uroen i resten av India kom det også til sammenstøt mellom muslimer og sikher i fyrstestatens sørlige del, Jammu, i august og september 1947. Dette forsterket en allerede nervøs stemning, og mange muslimer flyktet over til Pakistan. Samtidig hadde en løs hær av anslagsvis 4000 innsatsvillige og våpenføre stammestyrker fra Pakistan tatt seg over grensen til Kashmir for å sikre området for muslimene. [Pakistans generalguvernør Muhammad Ali] Jinnah var forhindret fra å gi dem støtte etter som Pakistan stadig hadde felles militærkommando med India, men lot i stedet pakistanske soldater på ‘på permisjon’ støtte styrkene. Sivile forsyninger til fyrstestaten ble dessuten kuttet for å legge press på fyrsten,” skriver trioen bak “Indias historie med Pakistan og Bangladesh”.
Fyrsten var maharaja Hari Singh som selv var hindu.
“Stammestyrkene møtte lite motstand og erobret raskt de vestlige delene av fyrstestaten. Plyndring og forlystelser underveis gjorde imidlertid framgangen treg, og ryktene om deres tøylesløse framferd gjorde at den muslimske befolkningen i hovedstaden Srinagar innen oktober hadde organisert et selvforsvar under ledelse av partiet Nasjonalkonferansen (National Conference).”
Det er her kashmiriyat, den kashmirske identiteten, trer fram i lederskikkelsen til før introduserte Sheikh Abdullah, kjent som Sher-e-Kashmir, “Løven av Kashmir”
Slagskyggen er langt mørkere i den kashmirske forståelsen av hendelsene enn det trioen får fram. Etter delingen, i løpet av oktober–november 1947, ble mange muslimer massakrert og andre drevet bort til den vestre delen av Punjab av ekstremistiske hinduer og sikher som ble hjulpet og støttet av styrkene til maharaja Hari Singh.
Aktivistene i det hindu-fascistiske Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS) spilte en nøkkelrolle i planlegginga og gjennomføringa av pogromene. Anslagsvis 20.000–100.000 muslimer ble massakrert.
“Opprinnelsen til blodsutgytelsen ble iverksatt av innleide gangstere som ble hentet inn statsadministrasjonen. De statlige troppene sto og så på som ubekymrede tilskuere,” skrev Times of London som hevdet at “mer enn en kvart millioner muslimer ble massakrert i Jammu-provinsen alene.” Antallet er vilt overdrevet.
https://en.wikipedia.org/wiki/1947_Jammu_massacres
Ikke som andre stater
Maharaja Hari Singh var imidlertid fullstendig klar over hva som rørte seg i befolkninga, avsto fra å ta en egen beslutning og lekte selv med tanke om uavhengighet. Han valgte i stedet å flykte, i en kortesje av luksusbiler lastet meg gull og juveler, til New Delhi der han ga etter for sterkt indisk press.
Den 26. oktober inngikk maharajaen en tiltredelsesavtale (Instrument of Accession) med admiral lord Mountbatten og Indias statsminister Jawaharlal Nehru (1889-1964) om å innlemme Jammu og Kashmir i Den indiske unionen. Ved at grensekommisjonen Radcliffe Boundary Commission, ledet av waliseren Cyril Radcliffe (1899-1977), ga deler av Gurdaspur til India, fikk New Delhi tilgang til Kashmir.
Her er det relevant å hente fram forskninga til den britiske historikeren, Alastair Lamb (1930-2023), som skriver i “Birth of a Tragedy, Kashmir 1947” (Roxford Books, 1994): “Det har blitt argumentert for at Sir Cyril Radcliffe, som skulle som for den indiske regjeringa jobbe i total isolasjon av den indiske regjeringa, var faktisk påvirket av Mountbatten eller hans stab på avgjørende vis, ikke minst i denne Gurdaspur-avgjørelsen, som i all tid bidro betydelig til tonen i Kashmir-konflikten.”
Det hadde et forløp: Opprør og væpnet kamp mot maharajaens autoritære styre i 1946 med et klart budskap om å forsvinne fra Kashmir. “Tiltredelsen var basert på et svært slipp grunnlag og en implementering av en ordning som allerede var utarbeidet av den nyfødte staten India, med sine koloniserende tendenser med hensyn til Kashmir. India hadde et øye på Kashmir fra første dag. I en konspirasjon ble deler av distriktet Guardaspur tildelt India, et klart brudd på de grunnleggende prinsippene i delingsplanen, som var at muslimske flertallsområder skulle bli del av Pakistan,” redegjorde Abdul Gani Lone, leder for det kashmirske All Party Hurriyat Conference (APHC) under et internasjonalt seminar i New Delhi i februar 1996 som ble arrangert av All India Peoples’ Resistance Forum.
APHC, en allianse av 26 politiske, sosiale og religiøse organisasjoner som er samlet i en politisk front for Kashmirs uavhengighet, var da akkurat tre år gammel, opprettet i 9. mars 1993, med Lone (1932-2002) som en av grunnleggerne. Lone og livvaktene hans ble skutt ned og drept av to unge leiemordere 21. mai 2002 under en markering av tolvårsdagen for Kashmirs leder Mirwaiz Maulvi Farooqs død i Idgah. Øyenvitner fortalte at en gruppe ungdommer kom til Idgah og ropte pro-pakistanske slagord. To av dem skjøt Lone.
Reaksjonene på attentatet forteller hvor komplisert og motsetningsfylt Kashmir-spørsmålet er.
Jammu og Kashmirs daværende sjefsminister Farooq Abdullah, som nå er 87 år gammel, sa: “Pakistan vil ha Kashmir og er derfor desperat i sin handling, noe dette drapet har bevist.” Han var delstatsminister i Jammu og Kashmir gjennom tre stormfulle perioder, 1982-84, 1986-90 og siste gang fra oktober 1996 til oktober 2002 og medlem av overhuset Rajya Sabha (2002-08) og av parlamentet Lok Sabha (2017-24) i New Delhi for Jammu and Kashmir National Conference (JKNC).
Indias daværende statsminister Atal Bihari Vajpayee (1924-2018), regjeringssjef for det konservative Janata Party fra mars 1998 til mai 2004, sa: “Lone ble myrdet fordi han jobbet for fred i Jammu og Kashmir.” Ikke ett ord om uavhengighet som er høylytt tabu i New Delhi.
Sønnen Sajjad Lone sa at separatistlederen Syed Ali Shah Geelani og den pakistanske militæretterretninga Inter-Services Intelligence (ISI) var ansvarlige for farens død, og anklaget Abdullah for ikke å ha gitt faren tilstrekkelig sikkerhet.
Pandit (“visemannen”) Nehru som skrev “The Discovery of India, Glimpses of World History, An Autobiography” og “Letters from a Father to His Daughter”, tretti brev til datteren Indira Priyadarshani Nehru som ble statsminister som Indira Gandhi, var selvsagt fullt ut klar over den kashmirske nasjonaliteten og Kashmirs historiske etos, kulturelle særpreg, og særegne identitet.
“Han visste hvordan Kashmir var forskjellig fra subkontinentet. Men samtidig var også hans sinn opptatt av viruset av nasjonale interesser og ekspansjonistisk inderlighet,” fastslo Lone i New Delhi. “Men den indiske regjeringa kunne ikke ignorere den dominerende og drivende tilværelsen av kashmirsk nasjonalisme. Den måtte godkjenne at tiltredelsen var foreløpig på den betingelsen at tiltredelsen var underlagt en referanse til statens innbyggere (…), at betingelsen for å gjenopprette lov og orden, var at spørsmålet om framtida til Jammu og Kashmir ville bli bestemt av folket gjennom å utføre deres frie vilje gjennom en folkeavstemning under overoppsyn av FN.”
“Kashmir var imidlertid ikke lik de andre fyrstestatene, og hensyn til befolkningens sammensetning, geografi og politikk spilte inn i tillegg til de folkerettslige betraktningene”, men “Kashmir hadde med andre ord bare en kortvarig og lite overbevisende historie som enhetlig stat,” skriver trioen og viser til at befolkninga i Jammu i sør var stort sett hinduer, mens Ladakh i øst var buddhistisk, og at kjerneområdene i Kashmirdalen og Jammu hadde ligget under hindufyrster siden 1850-åra. Men det skjedde ikke uten opprør og motstand eller motvillig innordning under mogulene og maharajaene.
Folkeavstemning
Det er også en annen vesentlig forskjell som ligger til grunn: kravet om folkeavstemning.
Lone pekte på at “det faktisk ikke var noen andre enn den indiske regjeringa som først introduserte konseptet med retten til selvbestemmelse for folk i Jammu og Kashmir i en bestemt form.” Det skjedde i regjeringas brev til maharaja Hari Singh forslag om å tilslutte seg India i hans brev datert 26. oktober 1947.
I svaret til Hari Singh meddeler New Delhi at “… spørsmålet om tiltredelse bør bli avgjort i samsvar med ønskene til folk i staten” når området er “renset for inntrengere”, det vil si de pakistanske stammestyrkene og “permitterte” pakistanske soldatene.
Dette standpunktet ble formidlet i et telegram fra Nehru til Attlee. Nehru meddeler: “Vårt syn, som har blitt gjentatt offentlig, er at spørsmålet om innlemmelse i ethvert omstridt territorium eller stat, må bli avgjort i henhold til ønskene til folket, og vi følger dette synspunktet.”
New Delhi var ikke bare de førte til å ta opp spørsmålet om folkeavstemning; de brakte det til FN. Det førte til at FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 47 den 17. januar 1948 som slo fast retten til selvbestemmelse fordi både India og Pakistan som sammen på standpunktet tross gjensidige klager vedrørende ulike saker ved delinga.
Det fikk folk i Kashmir til å tro at dette ble utfallet
Men, konstaterte Lone, “Indias regjering ikke bare trakk seg fra sine forpliktelser overfor det kashmirske folket, men startet også en bølge av ødeleggelser og drap ved den minste omtale av disse forpliktelsene.”
Vachan, ahinsa.
Det vedvarte selv om Nehru brakte det opp i Lok Sabha, den indiske nasjonalforsamlinga i New Parliament House i New Delhi.
“Så mens tiltredelsen var fullstendig i henhold til loven, gjenstår det et annet faktum som ikke har noe med juss å gjøre, nemlig vårt løfte til folket i Kasmir”, sa Nehru til forsamlinga 7. august 1952.
Han slo videre fast: “Vi ønsker derfor ikke å vinne folket mot deres vilje ved hjelp av væpnede styrker, og hvis folket i Kashmir ønsker å skille seg fra oss, kan de gå sin vei og vi bør gå vår. Vi ønsker ingen tvangsekteskap, ingen union under tvang.”
Historia etter 2. verdenskrig har villet det slik at det aldri har kommet til noen folkeavstemning.