D-dag for 29. januar-avtalen
Avtalen som ble inngått 29. januar mellom Syrias demokratiske styrker (SDF) og den syriske overgangsregjeringa i Damaskus trådte offisielt i kraft mandag. Den skal lede til en gradvis integrering av militære, administrative og sivile strukturer under den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- Og Øst-Syria (DAANES) i den nye staten i Damaskus. SDF og DAANES har kommet bedre ut av avtalen med HTS-regimet enn det situasjonen var da HTS-hæren og tilsluttende militser brøyt våpenhvile- og integreringsavtalen fra 10. mars ved å angripe kurdiske bydeler i Aleppo 6. januar. Det innledet en offensiv for å utslette Rojava-modellen til DAANES og tvinge SDF til å underkaste seg. SDF trakk seg tilbake fra områdene vest for Eufrat, men de HTS- og Tyrkia-allierte jihadistiske militsene rykket fram østover og fikk støtte fra løslatte Daesh-terrorister (IS). Det skjedde til tross for våpenhvilen som HTS angivelig gikk med på, forhandlet fram av USAs spesialutsending Tom Barrack. SDF erklærte “røde ringer” rundt de snødekte kurdiske kjerneområdene under mottoet “Motstand er liv”. Hit, men ikke lenger. Det tvang fram 29. januar-avtalen som ikke bare innebærer ny våpenhvile, men som innebærer flere av integreringspunktene som heller til fordel for DAANES. Rojava-prosjektet er ikke gravlagt. Men motstanden fortsetter, erklærer flere kurdiske ledere fordi uvissheten rår og reelle utfordringer står i kø. Den mest prekære er om hvorvidt Damaskus og HTS-hæren har kontroll med de ulike militsene eller bruker dem bevisst til å torpedere avtalen, med Tyrkia i ryggen.
Mandag startet implementeringa av avtalen da militære enheter kom til de kurdiske byene Hasakah og Kobanê.
Biji berxwedana Rojava
– Serhildan og motstanden var avgjørende for å oppnå disse resultatene, fastslår Ilham Ahmed, den internasjonale medlederen i Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) som ikke må forveksles som Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) – som er en geografisk betegnelse.
Serhildan refererer til de mange kurdiske opprørene mot Tyrkia under slagordet “Êdî Bese” (“Nok”) fra mars 1990 og som smittet over på Syria i begynnelsen av 2000-tallet. De har vart fram til i dag. Det er like mye en sivil motstand som har smeltet sammen med den militære motstanden. Politikken har styrt geværløpene, slik som kampene i Rojava har vært et bevis på. Det har blitt et voksende forbilde i den kurdiske befolkninga under Kurdistans fire himmelretninger. Det ligger i det kurmanji-kurdiske ordet hvor ser betyr hode og hildan betyr å reise seg, stå opp mot. Det er et ord som strekker seg regionalt utover det kurdiske språkområdet med kurmanji og sorani og dukker opp i det iranske språket zaza/zazaki som serewedaritiş, opprør.
Det har nå blitt betegnelsen på “den kurdiske intifadaen” som et verbalt, solidarisk synonym med palestinerne.
– Fra nå av er motstanden fortsatt nødvendig og må ikke stoppe, understreker Ahmed på et zoom-møte med journalister dagen etter at avtalen ble inngått. Serhildan fortsetter.
Avtalen ble inngått for å forhindre blodsutgytelse og massakrer mot kurdere som igjen står står med ryggen mot stengte grensegjerder i Tyrkia i Kobanê og er beleiret av militser flere steder i Hasakah-provinsen.
– For å garantere denne våpenhvilen var det planlagt at styrker som konstant var engasjert i kamp ved fronten, skulle trekke seg tilbake til sine egne områder. Det legges avstand mellom SDF og regjeringsstyrkene. Militariseringa vil være basert på denne ordninga. Tre brigader vil være i Hesekê [Hasakah] og én brigade i Kobanê [Ain al-Arab]. Dette er regionspesifikke brigader, lokale styrker. De vil forbli offisielle styrker i sine egne regioner og blir der de er, zoomet Ilham Ahmed om SDFs interne sikkerhetsstyrker Asayish.
– Noen vil bli med i det offisielle innenriksdepartementet inntil ordningene er ferdigstilt. En intern sikkerhetsstyrke vil bli utplassert i Hesekê. Våre Asayish-styrker vil forbli en regional styrke. Alle forsvarsstyrker vil generelt bli integrert i den syriske overgangsregjeringa. Deres kommandører vil bli valgt av oss.
Samtalene mellom SDF og Shara’a har hele tida dreid seg om integrering, om det i det hele tatt pågikk samtaler etter “Marsavtalen” (10. mars). Avtalen den 29. januar er derfor et langt skritt fram langs det sporet DAANES og SDF har streket opp. Årsaken er helt åpenbart at SDF trakk opp “røde ringer” rundt de kurdiske kjerneområdene og mobiliserte utafor Rojavas grenser, utafor Syria grenser, til å slutte seg til under slagordet (!) “Biji berxwedana Rojava“, leve motstanden i Rojava.
Den lenge forberedte HTS-offensiven mot SDF – med Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan, tidligere sjef for landets nasjonale etterretningstjeneste MIT (Millî Istihbarat Teşkilati), som føringsoffiser – og som ble utløst i de kurdiske bydelene i Aleppo 6. januar – utløste en sympatimarkering på tvers av Kurdistan og på tvers av gamle politiske skillelinjer. Dette har vært sett tidligere blant de kurdiske fjellene og som trolig har hatt sine frø i utspillet i februar fjor fra den fengslede lederen for Kurdistan arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK), Abdullah “Apo” Öcalan. Her oppfordret han PKK til å avvikle sin gerilja Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG) og nedlegge organisasjonen som ledd i en ny freds- og demokratiseringsprosess i Tyrkia – med regionale forgreininger.
Det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet DEM (Folkenes parti for likestilling og demokrati: kurmanji-kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halklarin Eşitlik ve Demokrasi Partisi) har propagandert og hatt samtaler med partier og organisasjoner om Öcalans utspill i andre deler av Kurdistan.
Rojava er har blitt en modell som kurdere har stått opp for å forsvare gjennom å la seg mobilisere til motstandskampen militært og politisk, “berxwedana Roajva”, motstandskampen.
Det ga den fargerike og engasjerte massemønstringa i Oslo søndag tydelig uttrykk for. “Biji Rojava”, leve Rojava.
Ut mot Tyrkias kontroll
Forsvaret av “de røde ringene” vil(le) utløste så harde kamper at de ville runge over hele regionen og over Atlanteren til Kongressen på Capitol Hill i Washington. Det vil rokke ved USAs nye prosjekt med å bakke opp fungerende president Shara’a og hans jihadistparaply Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) og samtidig pleie interessene til to allierte, Israel i sør og Tyrkia i nord. Det inngår i det som lenge har vært målet for krigen i Syria, inkludert å styrte president Bashar al-Assad og det 54 år lange dynastiet som hans far, Hafez al-Assad, grunnla i 1970.
Det innebærer langt fra at de interne spenningene er løst. Det fremste spørsmålet som trenger seg på, er hvorvidt HTS har kontroll med sine allierte jihadist-militser og de tyrkisk-allierte militsene i Syrias nasjonale hær (SNA, Jaysh al-Waṭani as-Suri) – eller om Damaskus bruker militsene som ikke er innrullert i HTS-hæren til å fortsette kampene for å undergrave de avtalene som blir inngått med hensyn til sikkerhet og integrering.
Flere av militsene inngår i SNA, som beste kan karakteriseres som en syrisk jihadistisk leiesoldathær som Tyrkia har brukt under sine fire militære intervensjoner, med en femte muligens på beddingen, siden august 2016 da SDF, basert på de to kurdiske militsene, Folkets/Kvinennes forsvarsenheter (YPG/YPJ), var etablert.
Den sju måneder lange Operasjon Eufrats skjold (Firat Kalkani Harekâti) fra august 2016 til mars 2017, den to måneder lange Operasjon Olivegrein (Zeytin Dali Harekâti) fra januar til mars 2018, det ukelange innrykket Operasjon Fredskilden (Bariş Pinari Harekâti) i oktober 2019 og den fem måneder lange offensiven fra 30. november 2024 til 12. april i fjor i provinsene Hasakah, Raqqa, Alepp og Deir az-Zur helt i øst som en del av regimeskiftet i Damaskus. Det gjør at Tyrkia i praksis sitter med kontrollen over deler av syrisk territorium i nordområdene langs den 909 kilometer lange grensa.
Her har Tyrkia drevet en bevisst demografisk omfordeling ved å fordrive kurdere og andre minoriteter fra de okkuperte områdene. Det er et spørsmål som vil trenge seg på når “Januaravtalen” skal gjennomføres. Den går nemlig inn for å repatriering av kurdere fra Afrin der Tyrkia har plantet mange SNA-leiesoldater og deres familier, ofte tidligere flyktninger fra Syria, før regimeskiftet i ad-Dimashq.
– Avtalen innebærer at Tyrkia trekker seg ut av Afrin og Serêkaniyê (Ras al-Ain), og vi tar “tiltak for at folket i Sheikh Maqsoud, Ashrafiyah og Shehba skal vende tilbake til hjemmene sine, sa Ilhan Ahmed med henvisning til de kurdiske bydelene i Aleppo. Det vil også bli tatt tiltak for å “evakuere” Serêkaniyê (Ras al-Ain) og Afrin for tyrkisk kontroll, opplyser hun.
– Våre initiativer for at vårt folk skal vende tilbake, fortsetter. Vi ønsker å fortsette forhandlingene innafor ramma av politisk vilje snarere enn væpnete handlinger. Muligheten for væpnet kamp eksisterer alltid, og internasjonale stater må opptre som garantister. Det er for tida svært sterk internasjonal støtte. Den franske presidenten har uttalt at han er klar til å opptre som garantist. På samme måte er USA også involvert som garantist, i likhet med andre land.
Det betyr ikke at den internasjonale lederen i DAANES er fornøyd med verken USA eller Frankrikes president Emmanuel Macron – eller EU.
– Vi tok dette opp i våre møter. Vi sa at det må være en mekanisme for våpenhvila og for overvåkinga av den. Partene vil trekke seg tilbake til de anviste stedene slik at våpenhvila kan implementeres. USA spilte ikke den rolla som forventes av dem. Tvert imot spilte de en negativ rolle. USA har hovedansvaret angående Syria. Det er forventet at det skal spille en rettferdig rolle. Å beskytte folk er en av de viktigste sakene. Derfor er USA blitt bedt om å spille en rolle på dette området, kritiserer Ilhan Ahmed.
Milepæl for minoriteter
– Vi må være årvåkne slik at krig ikke seirer. Vi må være forsiktige. Vi har lykkes med å smi denne viljen, men det kan være de som ønsker å forstyrre den når som helst. Det finnes krefter som ikke ønsker dette. Det fins de som ønsker å massakrere kurdere. Det er viktig å spesifisere visse artikler for å implementere og overvåking av avtalen.
– Det gjelder ikke minst å bevare de institusjonelle strukturene innafor nye omstendigheter (hvor) våre offisielle institusjoner vil bli underlagt integrering.
DAANES vil få bestemme hvem som skal være guvernør i Hasakah (Hesekê) mens den politiske kampen går til “et nytt stadium”.
– Mer arbeid er nødvendig med hva som må gjøres for felles innsats. Det er diskusjoner om å la våre representanter jobbe i regjeringsdepartementene. Valg kan også finne sted i framtiden. Ansvarsfordelinga vil stå på vår dagsorden. Store planer ble lagt angående revolusjonens gevinster. Kampen må gjennomføres med lovlige midler. Vi hadde venner på internasjonalt nivå, og vårt folk stilte opp. I prosessen med å signere og dele denne avtalen ble kurdiske venner, den regionale regjeringa og politiske representanter fra Başûr [Sør-Kurdistan = Nord-Irak], Bakur [Nord-Kurdistan = Tyrkia] og andre steder konsultert, og deres forslag ble tatt i betraktning.
– Vi definerer det slik: Vi har brakt det til et visst nivå, og det må fortsette.
En umiddelbar framgang som andre minoriteter i andre deler av Syria kan dra nytte av, kommer innen utdanning: Morsmålsundervisning blir offisielt akseptert.
– Dette vil bli formelt nedskrevet. Videregående skoler og universiteter vil bli offisielt anerkjent gjennom et dekret. Detaljer om utdanning vil skje gjennom dialog. Vitnemål utstedt av den autonome administrasjonen vil også bli anerkjent. I prinsippet er det aksept når det gjelder utdanning, redegjør Ilham Ahmed.
Arabiseringa har vært et markant trekk siden 1960-tallet, under den første (1961-63) og andre (1963-2024) syriske arabiske republikken. På det fruktbare slettelandet mellom Eufrat og Tigris samtidig med at Damaskus sikret seg kontroll med naturressursene og fordrev kurderne fra grenseområdene mot Irak gjennom regelrett etnisk renskning og ved å bryte det kurdiske samkvemet på tvers av grensa til Tyrkia. Det var ikke mange kilometere mellom grensepostene, men avstanden ble gjort svært lang, ikke minst fordi Tyrkia ble medlem av Nato i 1952. Mens Syria (oktober 1980) og Irak som gikk ut av Bagdadpakten i 1958 og inngikk VSB-avtaler med Sovjet (Vennskap, samarbeid, bistand) i henholdsvis oktober 1980 og april 1972.
Folketellinga i 1962 var ment å kartlegge “fremmede inntrengere” og utløste en forsering av arabiseringa. Det ble stilt krav om at alle kurdere måtte vise fram dokumentasjon på at de hadde bodd i Syria siden 1945, året før sjølstendigheten. Om de ikke kunne legge fram dokumenter, som gjennomgående var “mangelvare”, ble de betegnet som ajnabi (“fremmed”). Det førte til at anslagsvis 120.000 kurdere mistet sitt syriske statsborgerskap bare i 1962. Syria opprettet deretter med to grader av statsløshet: “de fremmede” som fikk røde identifikasjonskort og ble oppført i kategori B i statsregisteret, og “de uregistrerte” (maktoumeen). Ingen av gruppene hadde stemmerett og ikke tilgang til pass.
(se Erling Folkvord og Veronika Melå: Kurdistan – om fortid, folk og framtid”, Tapir akademiske forlag,2002)
Syria gir kurdere umiddelbart statsborgerskap. Det skjedde allerede onsdag i forrige uke, annonserte innenriksminister Anas Khattab. Det gjelder alle som er oppført som statsløse, og fristen er torsdag, ifølge den syriske tv-stasjonen Alikhbariah, videreformidlet av både det tyrkiske nyhetsbyrået Anadolu og Al-Jazeera. For to uker siden erklærte president Shara’a at Damaskus anerkjenner kurdisk som et av landets nasjonalspråk.
Grenser for sikkerhet
En styrke fra den nye HTS-regjeringshæren rykket mandag inn i det SDF- og DAANES-kontrollerte Hasakah få dager etter at SDF befestet forsvaret av grensebyen Kobanê (Ras al-Ain) med en styrke som hadde trukket seg ut av Raqqa. Samtidig med en hjelpekonvoi fra FN som en del av avtalen. Dette er ledd i en større militær omstrukterering som også omfatter grensekontrollen og som innebærer at den kurdiske militsen Kvinnenes forsvarsenhet (Yekîneyên Parastina Jin, YPJ) vil forbli innafor SDF.
– Grensesikkerhet vil bli håndtert av regionen. Det er diskusjoner om hvordan dette vil fungere med statsdepartementene. Saker knyttet til grenseoverganger har blitt forklart artikkel for artikkel. De som jobber i disse institusjonene, vil være lokale. Selv om de omstruktureres, vil de forbli regionale, sa Ilham Ahmed i sin redegjøring for avtalen fredag, melder det kurdiske nyhetsbyrået Firat News (Ajansa Nûçeyan a Firatê. ANF /tyrkisk: Firat Haber Ajansi) har hovedkontor i Amsterdam og dekker Midtøsten på begge kurderspråkene kurmanji og sorani, tyrkisk, arabisk, farsi (persisk), engelsk, tysk, spansk og russisk.
– Grenseovergangen Semalka vil bli åpnet; dette er inkludert i avtalen. De som jobber der vil fortsette å utføre sine offisielle plikter overfor regjeringa. Det har blitt sagt mange ganger at forhandlingene må fortsette for å forhindre krig. Med involvering av Frankrike, USA og arabiske land er en avtale oppnådd. Fra nå av vil det være viktig hvordan den skal implementeres.
Dette var også tema for intervjuet med generalkommandanten for SDF, general Mazloum Abdi, som den kurdiske kanalen Ronahî TV hadde fredag.
– Dette er en prosess som startet 18. januar. På den tiden ble det inngått en avtale, men rammeverket var begrenset. Med denne avtalen er vårt hovedmål for å sikre våpenhvile. Det var en stor trussel om massakrer mot vårt folk. Vi gjorde alt vi kunne for å forhindre dette. Vi så at internasjonale styrker ikke var i stand til å stoppe en slik massakre, så vi inngikk denne avtalen for å beskytte rettighetene til vårt folk, sa Abdi. Han viser til at avtalen dekker alle kurdiske byer og landsbyer.
– Ifølge avtalen vil den syriske hæren ikke gå inn i kurdiske byer, inkludert landsbyer. Dette gjelder Cizîrê-regionen [Jazira] og Kobanê. Integrasjonen vil starte 2. februar og vil fortsette. En styrke tilknyttet den syriske overgangsregjeringa vil komme til Hesekê og Qamishlo [grensebyen Qamishli rett overfor Nusaibin i Tyrkia] for å føre tilsyn med denne integrasjonen.
– Arbeidet deres vil fortsette til integrasjonen er fullført. Når integrasjonen er fullført, vil det ikke være behov for dem. Asayish-styrkene tilknyttet de interne sikkerhetsstyrkene vil sikre sikkerheten i byene. Både vi og Damaskus har dannet komiteer som vil samarbeide om administrative saker. De vil ikke overta den generelle sikkerheten eller administrasjonen av byene. Det finnes noen statlige institusjoner, og de vil bare kunne operere innafor disse. Vårt folk bør stå ved sine styrker og støtte de eksisterende administrative institusjonene slik at denne prosessen kan lykkes.
Kvinner i byen Qamishlo i Cizîrê-kantonen har sammen med YPJ opprettet Şehid Ayaz-bataljon i Şehid Lewend-kommunen i nabolaget Qurnish som del av den generelle mobiliseringen.
Blokade av Kobanê
Kobanê, som har 600.000 innbyggere, har vært beleiret i to uker av tyrkisk-allierte militsgrupper siden 20. januar. Vann- og strømforsyninga fra Tishrin-dammen har vært kuttet. Det har skapt alvorlige problemer med forsyninga av mat og medisiner, drivstoff og andre nødvendige varer. Leger i byen rapporterer om mangler på medisiner for diabetes og høyt blodtrykk, mangel på morsmelkerstatning, og kreftpasienter får ikke transport til nødvendig behandling. Deler av sjukehusene har blitt tvunget til å stenge på grunn av strømbruddet som også gjør at kulda krever menneskeliv. Byens markeder og basarer visner for grønnsaker og andre matvarer.
Tyrkia har stengt grensa og igjen satt de kurdiske innbyggerne med ryggen mot veggen slik som under beleiringa til Daesh (IS) fra september 2014 til februar 2015. Det har samtidig ført til en folkelig mobilisering i nabolagene og forberedelser på å forsvare byen mot militære angrep. “Ved å motstå beleiringa sender befolkninga i Kobanê ut budskapet om at motstand, berxwedana, er grunnlaget for den nye fase,” melder Firat.
Tyrkia er ansvarlig hvis Mürşitpınar forblir stengt, anklager Heval Bozdağ, parlamentariker for DEM. Canan Demir, leder av Narin Yaşam barneforening, sier til Firat at situasjonen i Kobanê er i strid med folkeretten og ikke engang er i samsvar med krigens etikk. Barn, kvinner og sivile blir direkte målskiver, varsler hun.
– Våre mål var større enn det vi har oppnådd i dag. Innsatsen som ble gjort, bør ikke undervurderes. Avtalen fokuserer på å beskytte kurdiske byer politisk, militært og administrativt. Våre framskritt vil bli beskyttet. Vi har mål, og kampen for å nå dem vil fortsette. Framgangen som er oppnådd innen kultur og utdanning vil bli opprettholdt. Samtaler om utdanning vil fortsette. Overalt vil beslutninger bli tatt av lokale råd. De som for tida sitter i embetene, vil fortsette sine plikter. Administrasjonene i kurdiske byer vil fortsette, sier Mazloum Abdi
– Revolusjonens gevinster vil bli beskyttet. Det er noen mangler, og vi vil slite med å håndtere dem. SDF vil offisielt være en del av den syriske hæren i form av brigader og vil sikre beskyttelsen av byene der de for tida er stasjonert. Blokaden av Kobanê vil bli opphevet.
I henhold til avtalen skal den syriske hæren og SDF i Kobanê og Cizîrê-regionen trekke seg tilbake. General Abdi legger ikke skjul på at det er Tyrkia-støttede paramilitære styrker som på dette tidspunktet utgjør den største trusselen. Her er mistenksomheten fortsatt i høyeste beredskap. Det gjelder særlig med hensyn til Serêkaniyê og Afrin.
– De er ikke under vår kontroll. Afrin er en kurdisk by. Nitti prosent av befolkninga er kurdere. Bestemmelsene i denne avtalen bør også gjelde der. Denne avtalen ble inngått for kurdiske byer, og Afrin er en kurdisk by. Dette kan ta litt tid, men til slutt vil det skje. De som bor der, vil vende tilbake til hjemmene sine. I framtiden vil avtaler inngått for kurdiske byer også gjelde for byer som ikke er under vår kontroll. Oppgaven til styrkene som kommer til Hesekê og Qamishlo er å administrere eksisterende og for tida ikke-eksisterende statlige institusjoner og å gjenoppbygge dem.
Abdi understreker at USA og Frankrike er “involvert i alle aspekter av avtalen og vil overvåke prosessen.” Han viser til at Trump har vært i direkte kontakt med Shara’a og at Macron har uttalt personlig at han ville fungere som en politisk garantist før avtalen blir signert.
– Garantiststatene må nå oppfylle sitt ansvar mer nøye, advarer Abdi som sier at han har avslått å tiltre i en stilling i staten.
– Fra nå av vil vi forbli blant vårt folk. Vi må jobbe for kurdisk enhet.
Faren langt fra over
Medleder Ahmet Karamûs i Kurdistans nasjonalkongress (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK) minner om at faren som Rojava står overfor, er vedvarende. KNK som holder hus i Rue Jean Stas i Saint-Gilles i Brussel, er “en koalisjon av politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner fra Kurdistan og den kurdiske diasporaen hvis hovedoppgave er å fremme nasjonal enhet blant folket i Kurdistan og representere deres interesser på internasjonalt nivå,” ifølge vaskeseddelen.
– Selv om det ser ut til at det er inngått en avtale med Damaskus, er det fortsatt mange farer og risikoer. Angrepene fra gruppene og styrkene på Rojava pågår. Av denne grunn er en KNK-delegasjon for tida i Rojava. (…) Vår oppfordring er at aksjoner og demonstrasjoner skal fortsette i alle fire deler av Kurdistan og i utlandet, oppfordret Karamûs og fikk svar på solidaritetsdagen for Rojava Kurdistanê nå søndag i mange europeiske byer.
Etter at “Januaravtalen” ble inngått fredag, har det løpt inn meldinger om mindre angrep og overgrep til Syrias observatorium for menneskerettigheter (SOHR), som har holdt til i Coventry i Storbritannia siden krigen i Syria brøyt ut i 2011. Meldingene går ut på omfattende plyndring av landsbyene Jalabiyah og Kharab Ashk på landsbygda i Kobanê, der nettopp de tyrkisk-støttede militsene herjer. Husholdningsmøbler, landbruksutstyr, husdyr og matforsyninger har blitt kjørt av landsbyene etter at avtalen ble inngått, men før den ble implementert.
SOHR oppfordrer det internasjonale samfunnet og humanitære organisasjoner til å gripe inn umiddelbart for å oppheve beleiringa av Kobanê, sikre at innbyggerne trygt kan vende hjem og beskytte deres eiendom og levebrød mot konfiskering og plyndring.
– Vi må styrke vår motstand gjennom demokratiske og fredelige metoder, appellerer Aldar Xelîl, medlem av presidentrådet i Demokratisk enhetsparti (PYD, kurmanji-kurdisk: Partiya Yekîtiya Demokrat, arabisk: Hizb al-Ittihad ad-Dimuqratiy; klassisk syrisk: Gabo d’Ḥuyodo Demoqraṭoyo), som har vært den politiske bærebjelka i Syrias demokratisk råd (Meclîsa Sûriya Demokratîk, SDC/MSD) som leder den demokratisk autonome administrasjonen.
– En avtale ble inngått, men det er ikke riktig å si at alt er over, advarer Xelîl overfor Ronahî TV. – Siden 6. januar har et nytt konsept blitt satt i verk. Akkurat nå gjennomføres det en politikk for å utslette vårt folk. Mange stater støttet denne politikken; mange stater var involvert i den. Vårt folk sto imot, og det fortsetter å stå imot.
Xelîl peker på Tyrkia: – Tyrkia så at prosessen de startet var i fare. Dette spilte en rolle i beslutningene som ble tatt og som var resultat av vår motstand. Det innledet en ny fase.
Avtalen er «ikke en avslutning. Den er en del av kampen», mener Xelîl og minner om at Syria ennå ikke et demokratisk land, at det ikke er avholdt valg, at det ikke fins noe virkelig parlament – og at det faktisk kom et angrep 6. januar og at alawitter og drusere er blitt angrept tidligere. Det hører med til erfaringene at HTS-administrasjonen i Damaskus ikke har overholdt tidligere avtaler og dermed har undergravd sin egen tillit.
– Bare fordi en avtale ble inngått, betyr det ikke at vi vil si at alt er over. Dessuten kan prosessen utvikle seg i andre retninger også. Med denne avtalen åpnes veien for kurdiske partier til å engasjere seg i politikk over hele Syria. Murene som er bygget mellom oss og andre syriske byer må rives ned. Det bor kurdere i mange byer i Syria. Når de nødvendige skrittene er tatt, vil vi kjempe overalt i Syria. I over et år har den syriske staten ikke tatt ett eneste skritt mot demokratisering. Det må vi tvinge den til gjennom [politisk] kamp, sier PYD-politikeren med blikket rettet framover.
Betimelig oppsummering
Professor Amy Austin Holmes er forskningsprofessor i internasjonale saker og fungerende direktør for Foreign Area Officers Program ved George Washington University i den amerikanske hovedstaden, mener at “sikkerhet i Syria er bare mulig gjennom konstitusjonelle garantier” med hensyn til avtalen som er inngått. Den midlertidige regjeringa i Damaskus har bevisst brutt avtalene den har signerte med kurderne, konstaterer hun i analysen hun har skrevet for tankesmia Atlantic Council som ble opprettet i 1961 for å fremme en nå hardt prøvet atlantisisme (Atlanticism), som kort og godt er troen på og støtte til et nært forhold mellom Vest-Europa og USA, eller spesielt til Nato.
Hennes seineste bok er “Statelet of Survivors: The Making of a Semi-Autonomous Region in Northeast Syria” fra 2023. Den følger “Coups and Revolutions: Mass Mobilization, the Egyptian Military, and the United States from Mubarak to Sisi” fra 2019 og “Social Unrest and American Military Bases in Turkey and Germany since 1945” fra 2014.
– Avtalen fra 10. mars mellom kommandanten for de syriske demokratiske styrkene (SDF), Mazloum Abdi, og den midlertidige presidenten Ahmed al-Shara’a, var ment å integrere SDF i den nye syriske hæren. Aleppo-avtalen, som ble undertegnet i Syrias nest største by i april, var den første praktiske implementeringen av 10. mars-avtalen, fordi den innebar integrering av lokale politistyrker: de kurdiske Asayih-styrkene og interne sikkerhetsstyrkene knyttet til den midlertidige regjeringen. De opererte allerede delte kontrollpunkter i Aleppo. I oktober sendte SDF inn en liste over sine kommandører som kunne tjenestegjøre i Forsvarsdepartementet i Damaskus, som en del av integreringssamtalene. Og i andre deler av Syria hadde SDF og visse enheter av den nye syriske hæren alliert med Damaskus allerede startet koordinerte aktiviteter under amerikansk tilsyn, noe jeg lærte under feltarbeid i Syria i desember. 6. januar startet Damaskus et angrep på Aleppo. Rundt 150.000 mennesker ble fordrevet på bare to dager med kamper, ifølge FNs kontor for koordinering av humanitære saker. Anslagsvis 1200 yezidi-familier var fanget i kampene, hvorav noen gjorde motstand mot det det irakiske parlamentsmedlemmet Murad Ismael beskrev som et ‘brutalt angrep’ fra fraksjonene til Damaskus-myndighetene, oppsummerer hun.