Mistankene rettes mot Paris
Burkina Faso har avverget et nytt kuppforsøk. Mistankene rettes mot Paris. Frankrike har mistet fotfestet i de tre Sahel-statene Burkina Faso, Mali og Niger som har forlatt den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS og i stedet dannet Sahel-alliansen (AES) . Denne har blitt en politisk utfordring for mange statsledere i Vest-Afrika. Burkina Fasos president Ibrahim Traoré (37) går i spissen for å fremme en politikk for nasjonal kontroll over mineralressursene og bruke inntektene til å utvikle landenes økonomi og bedre sjølbergingsgraden. Det har skapt politiske ringvirkninger og har gitt Traoré en stor tilhengerskare over hele kontinentet for sin panafrikanistiske visjon og kritikk av Vestens imperialistiske innflytelse i samme ordelag som president Thomas Sankara, Burkina Fasos revolusjonshelt som ble likvidert i 1987.
Dette skjer ikke lenger i sluttfasen av Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, men på et tidspunkt da USAs hegemoniske verdensorden, med Vesten på slep, er i ferd med å smuldre opp. I stedet tegner det seg en ny multipolar verden hvor “det globale Sør”, inkludert det ressursrike Afrika, får større plass. Det skjer ikke i det stille, heller ikke i regioner som ikke tar stor plass i USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS), som Vest-Afrika. Her er det strategiske mineraler som frister.
Kupp og partikonfiskering
Burkina Fasos militærjunta har oppløst alle politiske partier og overført partienes eiendeler til staten. Begrunnelsen er at partiene som har hatt lite spillerom siden de to kuppene i 2022, fremmer splittelse og svekker det sosiale nettverket. Landet, med vel 23 millioner innbyggere, hadde mer enn hundre partier før kuppet i september 2022, ifølge BBC. Dette trekket representerer det siste skrittet i juntaens maktkonsolidering siden de tok kontroll i september 2022, mener amerikanske Associated Press.
Regjeringsdekretet bekrefter en tilstand som har vart siden 2022, og partiene har heller ikke spilt noen sentral politisk rolle i tida før militærkuppene i 2002, verken under de 27 åra som president Blaise Compaoré (1987-2014) satt med makta, med støtte fra Frankrike og USA, eller under virvaret av presidenter som avløste ham, med eller uten uniform, fram til kuppene i 2022, ikke mindre enn sju på rekke og rad.
Innenriks- og administrasjonsminister Emile Zerbo begrunner konfiskeringa av partiene med at myndighetene har avdekket at partiene har avveket fra retningslinjene for å etablere dem, som uansett framstår som pro forma, eller mer forenklet, påskudd.
– Regjeringa mener at spredninga av politiske partier har ført til utskeielser, som fremmer splittelse blant innbyggerne og svekker det sosiale vevet, sa Zerbo etter ministerrådsmøtet torsdag i forrige uke der tiltaket ble godkjent, melder AP. Her ble utkastet til ny lovgivning for etableringa av nye eller reetableringa av tidligere partier og grupper som vil bli lagt fram for den overgangslovgivende forsamlingen «så snart som mulig», ifølge Zerbo som mener at planen er å rydde opp i “det overtallige” flerpartisystemet for den overgangslovgivende forsamlinga “så gjenoppbygge staten», ifølge BBC.
Femten av partiene var representert i nasjonalforsamlinga etter valget i 2020 under president Roch Marc Christian Kaboré fra Folkebevegelsen for framskritt (Mouvement du Peuple pour le Progrès, MPP).
– Dette vil ikke hjelpe landet å gå videre. Vi er ikke fornøyde med dette, sier et medlem av en sivilsamfunnsgruppe til BBC, anonymt av hensyn til egen sikkerhet. BBC siterer en åpenbar Traoré og juntatilhenger som X’er om landets over hundre registrerte partier at «denne fragmenteringa førte ofte til klientisme og korrupsjon, der partier fungerer mer som forretningsforetak enn sivile organisasjoner.»
“Landets historie er ingen leder noen gang helt trygg, og et nytt kupp er aldri langt unna,” oppsummerer BBC, med syn for sagn. Oppløsinga av de politiske partiene og lukinga i det politiske landskapet kom fire uker etter kuppforsøket mot president Ibrahim Traoré (37) og hans junta 3. januar.
Coup d’etat en français
Kuppforsøket ble avslørt dagen etter at Traoré samlet et fullt stadion i Ouagadougou til forsvar av revolusjonen. Her redegjorde han for fremskrittene som landet har gjort siden han kuppet seg til makta i september 2022, bare 249 dager etter at militærlederen Paul-Henri Sandaogo Damiba fjernet president Kaboré.
Traoré stilte seg i spissen for en ny generasjon av radikale offiserer som vil gjøre opprør mot de nykoloniale bindingene og heller knytte båndene tilbake til revolusjonshelten Thomas Sankara (1983-87). Sankara ble likvidert av president Blaise Compaoré på hva mange i og utafor Burkina Faso sterkt mistenker for å være et bestillingsverk fra Paris.
Damiba ble fjernet fordi hans Patriotisk bevegelse for trygghet og gjenreisning (Mouvement patriotique pour la sauvegarde et la restauration, PMSR) verken klarte å sikre trygghet mot en stadig sterkere salafistisk terrorbevegelse på landsbygda eller å så frøene til å gjenreise landet selv om grotida var knapp.
I september da kaptein Traoré og hans gruppe tok over, kontrollerte de IS- og al-Qa’ida-allierte jihadistene om lag 40 prosent av landet og gjennomførte flere store angrep i september 2022. Damiba sparket forsvarsminister, general Aimé Barthélemy Simporé, og tok posten selv, med oberstmajor Silas Keita som Ministre délégué (statssekretær/viseminister) med ansvar for nasjonalt forsvar. Dette hadde støtte nedover i de væpnede rekkene, rapporterte France 24 og Reuters.
Den nye juntaen under ledelse av Traoré anklaget Damiba for å ha forsøkt å søke tilflukt på den franske militærbasen Camp Kamboinsin for å iverksette et motkupp. Damiba har avvist anklagene, og Traoré uttalte seinere at han ikke trodde Frankrike var involvert. Paris har benektet enhver befatning med kuppene i september 2022, hvilket virker overflødig med tanke på hva Traoré har gjennomført, inkludert å være pådriver for at Sahel-alliansen med Mali og Niger (AES) til å bryte med de militære båndene Frankrike og fått andre land i Vest- og Sentral-Afrika og Sahel-beltet til å revidere sine forholdet til den tidligere kolonimakta.
Når president Emmanuel Jean-Michel Frédéric Macron skrider ut av Palais de l’Élysée på Rue du Faubourg i Saint-Honoré, den gamle boligen til Marquise Madame de Pompadour (1721-64), etter valget i april 2027, kan han skrive på sin CV at han ikke bare har lagt det største antall statsministere bak seg, men også i sitt statsmannhovmod, en dårlig kopi av generalpresident Charles de Gaulle (1959-69), har svekket Frankrike i Afrika mer enn noen siden avkoloniseringa fra 1950- og på 60-tallet.
Damiba og Frankrike har igjen kommet i søkelyset for kuppforsøket 3. januar, eventuelt med støtte fra den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen Ecowas (Economic Community of West African States). Damiba forhandlet med sine kuppmakere i oktober 2022 og krevde sju vilkår for å tre tilbake og be sine støttespillere i militæret om å holde seg i ro. Blant kravene, utover amnesti, var at Traoré skulle oppfylte Damibas løfte til Ecowas om å holde valg og gjenopprette sivilt styre innen to år, innen 1. juli 2024, men to måneder før denne fristen kunngjorde juntaen at den ville forlenge styret sitt i ytterligere fem år.
Det skjedde ikke. To måneder før fristen kunngjorde juntaen at den ville forlenge styret sitt i ytterligere fem år. Den satte i stedet i gang et regjeringsprosjekt, som blant annet har ført til at Burkina Faso har vesentlig bedret sjølforsyningsgraden på mat og økt sikkerheten på landsbygda selv om al-Qa’ida-allierte Jama’at Nusrat al-Islam wal-Muslim (Støttegruppa for islam og muslimer, JNIM) eller Den islamske stat-Sahel-provinsen (ISGS) langt fra er nedkjempet. Det har ikke vært noen angrep med den samme voldsomheten og omfanget som det JNIM gjennomførte i Barsalogho i august 2024 der mer enn 600 mennesker ble slaktet ned som kveg.
Sahel-alliansen
Det mest utfordrende er likevel Sahel-alliansen (AES) som har skremt flere ledere i Vest-Afrika og andre afrikanske regioner fordi den har tent en politisk gnist i flere land, ikke minst blant unge med et panafrikansk perspektiv. De ser mot Burkina Faso – navnet som Sanakra ga den gamle kolonien Øvre Volta 4. august 1984 – som nettopp det navnet betyr, “De høyreiste menneskers land”, og på den nye Sahel-alliansen (AES) mellom “militærstatene” Burkina Faso, Niger og Mali. De har brutt med Frankrike og USA, gått ut av Ecowas og har varslet en ny nasjonal-økonomisk kurs for Vest-Afrika og kontinentet som helhet under “ånden” fra Brics+-landa om en flerpolar verdensorden.
AES (Alliance des États du Sahel) skal ha vært målet for nettverket bak kuppforsøket som afrikanske nyhetskanaler og myndighetene i Burkina Faso spinner rundt Damiba og det franske generaldirektoratet for utenriksetterretninga (Direction générale de la Sécurité extérieure, DGSE) i et forsøk på å gjenvinne noe av Frankrikes fotfeste i regionen – og med politisk støtte fra USA.
Meldingene fra Ouagadougou tyder på at kuppforsøket raknet nesten før det kom i gang fordi burkinabiske sikkerhetsstyrker hadde avlyttet kommunikasjonen mellom viktige deltakere som raskt ble identifisert og rapport inn til etterretningsjefen, kaptein Oumar Yabré, en barndomsvenn av Traoré som har ledet Det nasjonale etterretningsbyrået (ANR) i oktober 2022.
Folk samlet seg raskt rundt Kosyampalasset i den øvre middelklassebydelen Ouaga 2000 og andre sentrale posisjoner i hovedstaden for å slå ring rundt Traoré. Beslaglagte dokumenter avdekte planene om å likvidere “revolusjonære ledere og sabotere infrastruktur og viktige statlige institusjoner”, ifølge offisielle kilder i Burkina Faso.
ANR ble opprettet av president Michel Kafando i 2015 og forsterket av president Kaboré i 2017 for å få bukt med det sikkerhets- og etterretningsnettverket som fortsatte å operere under ledelse av general Gilbert Diendéré, president Blaise Compaorés høyre hånd, etter at Compaoré hadde gått i eksil i Frankrike, via Elfenbenskysten, i 2014.
Nettverket, med ulike grupper i hæren, gendarmeriet og politiet, fungerte som en potensiell femtekolonne, mens Burkina Faso havnet i et stort sikkerhetspolitisk vakuum i mange år som ga al-Qa’ida- og IS-gruppene større rom.
I april 2022 ble Compaoré – “Frankrikes og USAs sterkeste allierte i regionen”, ifølge BBC i 2014 – dømt til livsvarig fengsel in absentia etter å ha blitt funnet skyldig i medvirkning til drapet på Sankara. Han ble skutt under et møte i revolusjonskomiteen 15. oktober 1987.
Damiba gikk i eksil i Togo. I juli 2024 sendte han et brev til Traoré der han anklaget presidenten for at sikkerhetssituasjonen hadde forverret seg og for mulige overgrep mot sivile. I september samme år ble Damiba anklaget for å ha organisert et komplott for å styrte juntaen og for å ha vært involvert i Barsalogho-massakren.
I januar 2026 ble han arrestert, stilt for retten og utlevert til Burkina Faso på grunn av anklagene mot ham.
Ut av Ecowas
Tre land under militærstyre har ikke bare offisielt forlatt Ecowas etter et år med diplomatiske spenninger og direkte militære trusler fra Nigeria som har hatt lederrolla i den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen. Organisasonen ble opprettet i mars 1975 gjennom Lagos-traktaten med hovedsete i Abuja.
AES har fått nedslag og blitt en politisk drivkraft som vekker interesse i og utover regionen og rokket ved renommeet til Ecowas som Afrikas viktigste regionale gruppe gjennom femti år.
Hva er Ecowas nå, Det økonomiske fellesskapet av vestafrikanske stater, etter å ha blitt redusert fra femten til tolv medlemmer? Er det lenger et redskap for å fremme den økonomiske og politiske integrasjonen i Vest-Afrika når den globale verdensordenen er i ferd med å bli omorganisert hvor “det globale Sør”, inkludert det naturressursrike Afrika vil kunne spille en mer betydelig rolle enn i det rådende verdensbildet der USA hardnakket forsøker å holde på sin hegemonistiske posisjon med de tidligere europeiske kolonimaktene på et slingrende og stadig mer motsetningsfylt slep.
Dette spenner langt ut over feiden i Ecowas som pågått siden militæret tok makten i Mali i 2020, i Burkina Faso i 2022 og i Niger i 2023.
Lammende sanksjoner, som grensestengninger, flyforbudssone for alle kommersielle flyvninger og frysing av sentralbankens eiendeler, førte i stedet til tetter samhold og trakk Mali og Niger i langt radikalere retning enn hva som var forespeilet med militærkuppene. Den politiske drivkrafta var Ibraham Traoré, og en viktig pådriver var Frankrike president Macron gjennom sin nykolonialistiske arroganse.
Den ble en landmine under det militære samarbeidet i Sahel-beltet fra Mauritania til Tsjad, Group 5 du Sahel, som ble opprettet i februar 2014 med Nouakchott, hovedstaden i Mauritania, og oppløst i desember 2023 da bare Mauritania og Tsjad sto tilbake. Dette har Frankrike ikke maktet å kompensere. Paris har i stedet fått problemer i andre vestafrikanske stater, fra Senegal til Benin og Tsjad, samt i Den sentralafrikanske republikk og i Gabon etter fjorårets valg.
(se bloggen: “Kuppforsøk avverget i Benin. Vest-Afrika leter etter nye veier”, 9. desember 2025)
Etter tilbakeslaget for diplomatiet til Ecowas, ispedd sanksjoner og militære trusler, svarte Mali, Niger og Burkina Faso med å trekke seg fra Ecowas og i stedet opprettet AES-alliansen eller Sahel-konføderasjonen (Confédération des États du Sahel) 6. juli 2024 til tonene av hymnen “Sahel Benkan”, eller “Forståelsen av Sahel” på bambara, det nasjonale hjelpespråket (lingua franca) i Mali. Ecowas sitter igjen med svekket troverdighet for sitt forsvar av “felles demokratiske prinsipper”, mens AES vekker politisk interesse blant mange vestafrikanere med sine anklager om at Ecowas og de enkelte medlemslandene står USA og Europa altfor nær. Det har og preger fortsatt forhandlingene mellom Ecowas og AES, hvor AES mener at Ecowas er oppsatt på å gjøre det vanskeligere for AES å hevde sin suverenitet og uavhengighet utafor Ecowas og å håndtere felles regionale utfordringer og problemer i politiske urolige omgivelser og geopolitiske spenninger.
Mali, Niger og Burkina Faso befinner seg alle blant de såkalte FN-definerte MUL-landene (Minst utviklede land/Least Developed Countries, LDC) som i 2022 omfattet 46 land: 32 i Afrika, åtte i Asia (Afghanistan, Bangladesh, Jemen, Kambodsja, Laos, Myanmar, Nepal, Øst-Timor), tre i Oseania (Kiribati, Salomonøyene, Tuvalu) og Haiti i Karibia.
På MUL-lista står også Ecowas-landa Senegal, Gambia, Guinea, Guines-Bissau, Sierra Leone, Liberia, Togo og Benin, sammen med Mauritania, Tsjad og Den sentralafrikanske republikken i Vest-Afrikas “randsone”. Bare Nigeria, Elfenbenskysten, Ghana og Kapp Verde “går fri”.
Mali, Niger og Burkina Faso har også til felles at de er innlandsstater som er delvis dekket av Sahara-ørkenen og det halvtørre Sahel-belte, og de har valgt å forbli i frihandelssystemet til Ecowas.
Det er andre Ecowas-land som til tider har stengt grensene, begrunnet med faren for smitte fra den islamistiske terrorvirksomheten som sto for «nesten halvparten av alle dødsfall fra terrorisme globalt», ifølge FN-tallene fra april 2024, og eventuelle flyktningstrømmer. AES utgjør mer enn halvparten av det tidligere ECOWAS-territoriet og vel en seksdel av befolkninga på rundt 450 millioner.
USA og Russland i regionen
Bruddene med Frankrike og Russlands økende tilstedeværelse i Vest-Afrika – samt Kinas økonomiske virksomhet i Afrika generelt – har fått alarmen til å gå i USA selv om Vest-Afrika består av det president Donald Trump kaller “shithole countries”. I begynnelsen av uka varslet Nick Checker, lederen for Afrika-avdelinga i utenriksdepartementet, at han vil besøke Malis hovedstad Bamako for å overbringe USAs «respekt for Malis suverenitet», stake ut en «ny kurs» i forholdet og rette opp «tidligere politiske feiltrinn», ifølge BBC.
Besøket kommer ikke uten en undertone: – Diplomater må aggressivt minne om USAs gavmildhet, mener Checker uten å dvele nevneverdig ved at Trump har kuttet budsjettet til USAid.
“Aggressivt” kunne neppe vært et verre valgt ord med tanke på at USAid-kuttene kan koste 22 millioner mennesker livet innen 2030, hvorav 5,4 millioner barn under fem år, ifølge professor Davide Rasella på vegne av Barcelonas Instituttet for global helse (ISGlobal) ut fra “den mest omfattende modelleringen til dags dato”, skriver Lancet Global Health (“verdens ledende medisinske tidsskrifter for global helse”), gjengitt av The Guardian tirsdag.
Checker, som tidligere arbeidet som konfliktanalytiker i CIA, skriver i sin e-post at det «ikke er upassende» å minne afrikanske regjeringer om amerikansk støtte til blant annet bekjempelsen av hiv/aids og kampen mot sult. Han drar til Mali for å «utnytte bistanden bedre for å fremme amerikanske interesser». Det har ført til spørsmål om hvor mye “respekt” Checker har med seg i koffertene og hva han mener med å rette opp “tidligere politisk feiltrinn”. Han legger ikke skjul på at Afrika er «perifert – for USAs interesser».
Formelen er nedfelt i USAs nasjonale sikkerhetstrategi (NSS) som Trump-administrasjonen la fram i desember der det står at bistand skal vike for handel og investeringer. I NSS står det at USA skal «søke partnerskap med utvalgte land for å dempe konflikter, fremme gjensidig fordelaktige handelsforbindelser og gå fra et bistandsbasert paradigme til et investerings- og vekstparadigme».
– Utenriksminister [Marco] Rubio har gjentatte ganger understreket: Utenlandsk bistand er ikke veldedighet – den er utformet for å fremme USAs nasjonale interesser, sier en talspersonen i UD, kalt Foggy Bottom, i Washington, til den britiske avisa.
Hvordan dette slår ut på ønsket om “felles sikkerhets- og økonomiske interesser» med AES etter at Biden-administrasjonen stoppet det militære samarbeidet etter kuppene, gjenstår å se, blant annet med tanke på AES-landenes militære samarbeid med Russland.
AES sitter på mineralressurser som Trump har stor appetitt på: gull, litium i Mali, uran i Niger. Det passer ikke umiddelbart inn i den panafrikanske linja som særlig Traoré har lagt seg på i sin erklærte motstand mot «imperialisme» og «nykolonialisme» og som gir gjenlyd blant unge afrikanere i det grad at det vekker uro blant mange afrikanske statsledere.
Det interessante er at Massad Boulos, seniorrådgiver for Afrika-avdelinga og “fortrolig venn av Trump”, ifølge BBC, allerede i fjor uttalte til den franske avisen Le Monde at «[D]emokrati blir alltid verdsatt, men vår politikk er å ikke blande oss inn i andre lands indre anliggender. Folk står fritt til å velge hvilket system som passer for dem.»
Dette er ord og vendinger som mer beskriver bunnplanken i Kinas utenrikspolitikk slik stats- og utenriksminister Zhou Enlai (1888-1976) la den fram på den asiatisk-afrikanske Bandung-konferansen (Konferensi Asia–Afrika) i Indonesia i april 1955 med president Sukarno (1901-70) som vert.
Det avvikler kraftig fra hva sjefen for USAs Afrika-kommando (Africom), general Michael E. Langley, som la vekt på honnørordene om viktigheten av godt styresett og miljøspørsmål som del av USAs militære støtte. Honnørordene ble dimittert da Langley overlot Kelley Barracks i Stuttgart, hovedkvarteret til Afrikakommandoen som ble opprettet i oktober 2007, til flyvåpenets general Dagvin Anderson i juni ifjor.
Nå er hovedfokuset på terrorisme, har Trump gjort til kjenne. Han har delt ut ulike “terrorisme”-merkelapper for å kamuflere andre interesser.
I fjor besøkte oberstløytnant (pensjonert) Rudolph Attalah, seniorstipendiat ved tankesmias Atlantic Councils Africa Center, Bamako, og Africoms nestleder, general John Brennan, bekrefter at USA fortsatt gir AES-landa aktivt støtte i kampen mot IS og andre jihadistgrupper. USA gir Mali, Burkina og Niger etterretningsstøtte og utelukker ikke våpenleveranser, ifølge Brennan. USAs dronebase i Agadez, med 800 soldater, krasjlandet da Biden allierte seg med Ecowas for å presse president Abdourahamane Tchiani til å sette en dato for valg.
Siktet er rettet mot IS-Sahel-provinsen (ISSP eller IS-Stor-Sahara, ISGS), «episenteret for global terrorisme». I forrige uke ble flyplassen i Niamey, Nigers hovedstad, angrepet. Kampen mot IS framstår som reell, slik som i Syria og Irak, men har en slagside, selv om Det hvite hus er avslappet med hensyn til det militære nærværet, ifølge Attalah: Russlands militære nærvær gir tilgang til mineralressursene.
Militærregjeringa i Niger har tatt kontroll over landets viktigste urangruver fra den mangeårige franske operatøren Orano og har engasjert Russland som partnere, melder BBC. Russland har rundt tusen militære kontraktører i Mali og mindre kontingenter av leiesoldater eller regulære tropper i Burkina Faso og Niger. Leiesoldathæren Wagner-gruppa (Gruppa Vagnera) opererer fortsatt, nå under Pavel Prigozjin, sønn av Jevgenij Prigozjen, kjent som “Putins kokk”, til han gjorde opprør på fronten i Ukraina og ble drept i en flystyrt i Kuzjenkino i Tver Oblast (fylket) i august 2023.
Ecowas-landene, USA og Russland synes å samle seg bak kampen mot IS, uansett andre motiver, for å hindre at jihadi-terroristene infiltrert over grensene og angriper Benin, Togo, Ghana og Elfenbenskysten i nord. Det borger i stedet for flere militære kuppforsøk.
(les Morten Bøås: “Sahel. The Perfect Storm”, Hurst, London, 2025)