Går inn for “regimeskifte” i Havanna
Bare få dager etter den mye omtalte talen til Canadas statsminister Mark Carney på Verdens økonomiske forum i Davos om USAs og Vestens såkalte “regelbaserte verdensorden”, blir USAs allierte stilt overfor den indirekte krigserklæringa fra USAs president Donald Trump mot Cuba. Fredag undertegnet han presidentorderen om at USA vil innføre kraftige tollstraffer mot alle land som forsyner Cuba med sårt tiltrengt olje og energi. Under tirsdagens høring i Senatets utenrikskomité, var utenriksminister Marco Rubio åpen: USA vil ha et regjeringsskifte i Cuba i løpet av året.
Hensikten med presidentorderen er ikke bare å ta full kontroll med Venezuela som har verdens største påviste oljereserver. Hensikten med USAs nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS) er å holde Kina, med sin økonomiske og teknologiske tyngde, ute fra den USA-dominerte globale vestlige halvkule.
USA mener at de har tatt over den økonomiske – og dermed den politiske – kontrollen over Venezuela og skjerper nå sine militære og økonomiske trusler over Mexico for å stanse oljeleveransene til Cuba.
Under høringa i Senatets utenrikskomité la USAs utenriksminister Marico Rubio, som har kubanske aner, aldri skjul på at Washington nå har innrettet seg på å tvinge fram en regjeringsendring i Havanna. Torsdag pekte Trump ut Cubas regjering som en «uvanlig og ekstraordinær trussel» mot USAs nasjonale sikkerhet.
Dette utfordrer USAs allierte, som har stemt mot USAs embargo av Cuba i FNs hovedforsamling 33 år på rad, til å stå opp mot USAs “middelalderske beleiring” av Cuba og direkte trusler mot andre lands utenrikspolitikk.
I forrige uke skrev Trump ut dødsdommen for Cuba om de ikke “inngår en avtale [med USA] før det er for seint”. USA setter nå alt inn på å stanse oljeleveransene til Venezuela fordi “Cuba vil snart mislykkes», ifølge Trump. Dette er åpenbare trusler, som Cubas utenriksminister Bruno Rodríguez betegnet som en «brutal aggresjonshandling» underbygd med «en lang liste av løgner som har til hensikt å framstille Cuba som en trussel» mot USA.
– Vi fordømmer for all verden denne brutale aggresjonshandlingen mot Cuba og dets folk, som i mer enn 65 år har blitt utsatt for den lengste og grusomste økonomiske blokaden som noen gang er blitt pålagt en hel nasjon. Hver dag bringer nye bevis på at den eneste trusselen mot fred, sikkerhet og stabilitet i regionen – og den eneste ondsinnede innflytelsen – er den som utøves av» USA, taster utenriksministeren.
I forrige uke rapporterte Wall Street Journal at Trump har som mål å fjerne Cubas lederskap og aktivt søker støtte fra folk på innsida av regjeringa i Havanna som er villige til å inngå en avtale med Washington for å «presse ut Kommisjonen».
Neste mål: Havanna
Ingen av medlemmene av i Senatets utenrikskomité løftet på øyenbrynene, eller tok til orde imot da USAs utenriksminister Marco Rubio åpent annonserte at USA ønsker et regimeskifte på Cuba i løpet av året.
– Vi skulle gjerne sett et regimeskifte, sa Rubio, og la til: – Det betyr ikke at vi kommer til å gjøre en endring, men vi skulle gjerne sett at det forandret seg, sa utenriksministeren på direktesending på CNN onsdag.
Han var langt fra like direkte som sjefen, POTUS Donald J. Trump, pleier å være når han uttaler seg om spørsmålet. Men den tverrpolitiske enigheten under høringa, som langt på vei også gjelder Venezuela, var høylytt og synlig i Senatet. De var mer opptatt av å få Rubio avlegge løfte, nærmest under ed, på at The Donald kommer til Kongressen på Capitol Hill før han setter i verk militære operasjoner, slik the commander-in-chief er forpliktet til i henhold til kjørereglene (som ble innført etter at president Richard “Tricky Dick” Nixons fordekte bombing fra mars til mai 1969 da han satte inn de massive Boeing B-52 Stratofortress under “Operation Menu for å kutte Nord-Vietnams forskyningslinjer sørover gjennom den østre delen av nabolandet Kambodsja).
Rubio avsto fra, på direkte spørsmål, å utelukke et USA-støttet regimeskifte i Havanna, men unngikk å si hvorvidt Trump-administrasjonen ville “forsøke å tvinge de nåværende lederne til å trekke seg”, slik Associated Press (AP) formulerer det, men underslo ikke at presset allerede er i gang og blir skrudd til ved å kutte oljeforsyningene fra Venezuela. Det kommer på toppen av sanksjonene som Trump igjen har strammet inn i sin andre presidentperiode.
Cubas president Miguel Díaz-Canel Bermúdez uttalte 12. januar at det ikke pågikk noen samtaler mellom Havanna og USA på det tidspunktet på grunn av de skjerpede truslene som president Trump har kommet med mot Cuba etter angrepet på Venezuela.
Díaz-Canel bekreftet imidlertid i et innlegg på sosiale medier at den rutinemessige koordineringa av innvandring fortsetter mellom Havanna og Washington på vanlig vis og nivå.
– Vi har alltid vært villige til å opprettholde en seriøs og ansvarlig dialog med de ulike amerikanske administrasjonene, inkludert den nåværende, basert på suveren likhet, gjensidig respekt og prinsippene i folkeretten, sa Diaz-Canel som tok over som president i oktober 2019 og som førstesekretær i Partido Comunista de Cuba (PCC) i april 2021 etter Raúl Castro.
Seriøs og ansvarlig dialog ligger åpenbart ikke for Trump. Han uttaler seg ofte i CAPS LOCK og sparer heller ikke på store bokstaver overfor Cuba. “Cuba levde i mange år på store mengder OLJE og PENGER fra Venezuela. Til gjengjeld sørget Cuba for ‘sikkerhetstjenester’ til de to siste venezuelanske diktatorene. MEN IKKE LENGER! De fleste av disse kubanerne er DØDE etter forrige ukes amerikanske angrep, og Venezuela trenger ikke lenger beskyttelse mot kjeltringene og utpresserne som holdt dem som gisler i så mange år. Venezuela har nå USA, det mektigste militæret i verden (med god margin!), til å beskytte dem, og det vil vi beskytte. DET VIL IKKE KOMME MER OLJE ELLER PENGER TIL CUBA – NULL! Jeg anbefaler på det sterkeste at de inngår en avtale FØR DET ER FOR SENT. Takk for oppmerksomheten din på denne saken. President DJT”, slang Trump ut på sin egen plattform Truth Social.
Díaz-Canel ga Trump svar på tiltale, uten store fakter. Han avviste kategorisk alle anklager mot øya og stilte spørsmål ved Washingtons moralske autoritet til å felle dom over den kubanske virkeligheten. «De som gjør alt til forretninger, til og med menneskeliv, har ingen moralsk autoritet til å peke fingre mot Cuba på noen måte, absolutt ingen», sa partilederen og partisekretæren på sosiale medier om den fiendtlige kampanjen mot og diskrediteringa av República de Cuba. Han mener at de som i dag «hysterisk raser» mot Cuba, er motivert av sinne over at det kubanske folket suverent velger sin egen politiske modell.
Cuba aksepterer ikke ytre pålegg. «Ingen dikterer hva vi gjøre. Cuba angriper ikke; det har blitt angrepet av USA i 66 år», understreket han. «De som skylder på revolusjonen for de økonomiske vanskelighetene vi lider av, burde skamme seg fordi de vet – og erkjenner – at de er et resultat av de drakoniske, ekstreme kvelningstiltaka som USA har brukt mot oss i seks tiår og nå truer med å intensivere».
Cuba vil forsvare sin suverenitet mot enhver trussel, varsler Díaz-Canel, og “i motsetning til USA har vi ikke en regjering som egner seg til leiesoldat-aktiviteter, utpressing eller militær tvang mot andre stater», følger utenriksminister Bruno Rodríguez Parrilla opp på sin X-konto, ifølge Resumen Latinoamericano.
Utenriksministeren stadfester at Cuba «har all rett» til å importere drivstoff fra markeder som er «villige til å eksportere det», i tillegg til å utøve sin rett til å utvikle sine handelsforbindelser «uten innblanding eller underordning av ensidige tvangstiltak fra USA». “Rettferdigheten er på Cubas side», konkluderer Rodríguez som har sittet i stolen siden mars 2009 etter å ha avløst Felipe Pérez Roque som satt i ti år fra 1999 som leder for Ministerio de Relaciones Exteriores (Minrex).
Rodríguez, som har hatt sine sverdslag med USAs representanter i FN, anklager Washington for å oppføre seg som en «kriminell og ukontrollert hegemon som truer freden og sikkerheten, ikke bare på Cuba og den vestlige halvkula, men over hele verden».
«Cuba mottar ikke og har aldri mottatt økonomisk eller materiell kompensasjon for sikkerhetstjenestene de har levert til noe land», x’et han
Cuba har fått ny ambassadør til Norge, Hugo Ramos Milanés. Han deltok på Cuba-foreningas markering av revolusjonen for 67 år sida i Oslo 21. januar, hvor han minnet de 32 unge kubanske soldatene i vaktstyrken til president Maduro da USA gjennomførte sitt blitzangrep.
– President Trump har gjort det klart at det er ikke bare er framtiden til den bolivarianske revolusjonen som er i fare. Han har også kommet med trusler mot Cuba, Colombia, Mexico, Nicaragua… og Iran. Han har gjort det klart for europeerne at han har behov for Grønland. Trump trenger ikke Haiti, med sine sosiale problemer og fattigdom, forårsaket nettopp av imperialistisk innblanding. Men han har gjort det klart at alle som har naturressurser, er i fare. Det spiller ingen rolle om det er en Nato-alliert.
– Vi kan ikke unngå å fordømme at aggresjonen mot Venezuela er en fascistisk invasjon, en statlig terrorhandling. FN-pakten er brutt. Pakten som erklærer Latin-Amerika og Caribia som fredssone er krenket. De mest grunnleggende normene i folkeretten er trampet ned. Vi må aldri slutte å forsvare landenes ukrenkelige suverenitet, folkets rett til selvbestemmelse (…) Handlingen er ikke fordømt internasjonalt med den nødvendige styrke. Det haster med å styrke solidariteten på verdensbasis (…) for å hindre mer aggresjon og nye angrep.
Pirates of the Caribbean
Forholdet mellom USA og Cuba må være basert på folkeretten snarere enn «fiendtlighet, trusler og økonomisk tvang,” fastholdt den tidligere ingeniøren. Trump hadde da truende rådet regjeringa i Havanna til å «inngå en avtale» med USA før det er «for seint». 11. januar svarte Díaz-Canel med å si at Cuba er et «fritt, uavhengig og suverent» land og ville forsvare seg «til siste blodsdråpe».
Nå står det om oljedråper. Venezuela forsynte Cuba med 35.000 fat om dagen før USA la sjøblokaden mot Venezuela, ifølge beregningene til Jorge Piñón, direktør for Center for International Energy and Environmental Policy Institute og direktør for Latin-Amerika og Karibia-energiprogrammet ved University of Texas i Austin.
I fjor sendte Mexico omtrent 5500 fat per dag til Cuba, ifølge anslagene til Piñón. Russland leverer Russland 7500 fat om dagen.
Havanna anklager USA for å drive regelrett piratvirksomhet i Karibia, som ikke bare rammer Venezuela og Cuba. Det skjer uten reaksjoner fra europeiske land som alle har undertegnet FNs havrettskonvensjoner, i likhet med USA. Det er helt i samsvar med at EUropa ikke har konfrontert Washington med at FN-resolusjonen mot USAs embargo av Cuba har fått massivt flertall i 33 år på rad og til tross for at europeiske bedrifter og rederier, banker og forsikringsselskap blir rammet av USAs sekundærsanksjoner som følger av Helms-Burton-loven (Cuban Liberty and Democratic Solidarity Libertad Act) fra 1996.
(se bloggen: Blokade i post-koronaens tid. USA tapte Cuba-avstemning – igjen)
Cubas ambassadør til Colombia, Carlos de Céspedes, sier til Al-Jazeera at USAs press «ikke vil undertrykke» Cuba selv om leveransene av olje fra Venezuela tørker ut på havet. Han anklager USA for «internasjonal piratvirksomhet» fordi USA fortsetter å blokkere venezuelansk olje i kjølvannet av USAs militære angrep på Venezuela og bortføringa av president Nicolás Maduro Moros og hans kone Cilia Flores 3. januar. Cuba er nå underlagt «maritim beleiring».
De Céspedes underslår ikke hvor alvorlig situasjonen er. Cuba opplever sin verste økonomiske krise siden Período especial (“Den spesielle perioden”) fra 1991 da Sovjetunionen og den økonomiske samarbeidsorganisasjonen Comecon, med hovedsete i Moskva, klappet sammen. Cuba ble med i Comecon i 1972.
– Cuba står overfor kraftigere amerikanske trusler enn det har gjort på de 67 årene siden revolusjonen, sa de Céspedes. Det innebærer tiår med embargo, forsøk på å invadere og militære trusler siden 1960. Venezuela har vært den viktigste oljeleverandøren til Cuba de siste tiårene, men Trump sa tidligere i januar at det ville være «null» venezuelansk olje på vei til Cuba. Det skal håndheves med militære midler og med militære trusler hengende over fungerende president, tidligere visepresident Delcy Rodríguez.
En av de viktigste diktatene fra USA overfor Caracas, er at Venezuela minimerer forbindelsene og handelen med Kina, Russland og Iran – og at Cuba skal ut av landet. Om ikke visepresident Rodríguez spiller på lag, kan hun vente seg et langt tyngre militært angrep enn det som USAs Delta Force utførte 3. januar.
Venezuela har vært den viktigste oljeleverandøren til Cuba de siste tiårene. USAs president Donald Trump sa tidligere denne måneden at det ville være «null» venezuelansk olje på vei til Cuba nå som Washington utøver sin innflytelse over Caracas under trusselen om ytterligere militære angrep.
Trump har oppskriften klar med hensyn til Cuba, ga han til kjenne 5. januar: – Cuba er klar til å falle. Cuba har nå ingen inntekt. De fikk alle inntektene sine fra Venezuela, fra den venezuelanske oljen. De får ikke noe av det. Cuba er bokstavelig talt klar til å falle, stotret Trump på sitt sedvanlige grovhogde vis.
USA fortsetter å plukke opp og kapre oljetankere i Karibia. Under høringa hevdet Rubio at Caracas er behjelpelig med å plotte ut tankere i den russiske og iranske “skyggeflåten” som landene hyrer inn for å omgå sanksjonene.
Caracas vil ha ordnede forhold for å få USA til å heve sanksjonene. Dette har vært Maduro-administrasjonens politikk som den har prøvd å formidle til Washington, ikke minst under koronapandemien. Umiddelbart etter at de direkte sanksjonene mot oljesektoren ble innført i 2017, presset USA, i Trumps første presidentperiode, India til å stanse sin oljehandel med Venezuela under kjente trusler om økonomiske straffetiltak.
– Cuba befinner seg i den andre enden av USAs piratvirksomhet, påpeker ambassadør de Céspedez. Han deler navn med Carlos Manuel de Céspedez y del Castillo (1819-74), Cubas første frigjøringshelt, kalt Padre de la Patria (Fedrelandets far) jurist, plantasjeeier, general for frigjøringshæren Los Mambie og Cubas første opprørspresident (april 1869-oktober 1873). Céspedes var far til den seinere kubanske presidenten, Carlos Manuel de Céspedes y Quesada satt ved makten i 22 dager i 1933.
Ifølge fraktdata og interne dokumenter fra det statlige oljeselskapet PDVSA har ikke Venezuela sendt råolje eller drivstoff til Cuba på omtrent en måned.
Mexico under press og trusler
Cuba har imidlertid fortsatt å importere olje fra andre kilder, inkludert Mexico. Men det er ikke nok til å fylle tanken, og Mexico går ikke under Trump-administrasjonens radar. Det amerikanske nettstedet Politico rapporterte i forrige uke at Trump-administrasjonen vurderer å innføre en fullstendig energiblokade av Cuba. Det er oppskriften på en humanitær krise som vil ramme elleve millioner innbyggere.
Mexico har selv blitt truet med militære aksjoner av Trump, og flere av hans støttespillere i Kongressen drev valgkamp på å intervenere militært i Mexico for å slå ut narkokartellene. President Claudia Sheinbaum har stått opp mot Trump og samtidig invitert til samarbeid for å bekjempe narkotikavirksomheten i Mexico, et «samarbeid innafor et rammeverk av gjensidig respekt”, det “gir alltid resultater», vektlegger hun.
Det har hittil holdt Trump i sjakk, men den samme tilnærminga reddet ikke Maduro eller Venezuela. Dette kan raskt endre seg. Sheinbaum sier at México vil fortsette å vise «solidaritet» med Cuba etter medieoppslagene om at regjeringa hennes stanset en oljeleveranse til Havanna.
Mexicos beslutning om å «selge eller gi olje til Cuba av humanitære årsaker» er vår «suverene» beslutning, fastholder hun, i følge Al-Jazeera tirsdag. Men suvereniteten bak beslutninga er under press. Flere medier,– blant dem businessmediahuset Bloomberg på Lexington Avenue i Midtown Manhattan og den meksikanske hovedstadsavisa Reforma – meldte nylig at leveransen for januar var blitt stanset, noe Sheinbaum ikke har villet avkrefte eller bekrefte.
Mexico har de siste åra blitt en toppleverandør av olje til Cuba, som er avhengig av lavprisolje fra sine allierte for å overleve USAs handels- og finansembargo. Lasten for desember ble levert, men USAs militære aksjon mot Venezuela og enorme armada i Karibia kan ha endret bildet for Mexico nå som Trump og Rubio har varslet at den kommunistiske regjeringa i Havanna skal vekk.
Sheinbaum viser til at beslutninga om at oljeleveransene “er bestemt av Pemex, basert på dets kontrakter, eller i alle fall av regjeringa, som en humanitær beslutning under visse omstendigheter». Hun ville ikke svare på om leveransene ville fortsette eller bli gjenopptatt utover at “det blir rapportert». Dette er oppe til vurdering i regjeringa, meldte Reuters i forrige uke.
Bakgrunnen er frykten for et aggressivt USA nå som Venezuelas forsendelser er kuttet og Mexicos forsyninger avgjørende.
Den siste rapport til Mexicos statseide oljeselskap Pemex viser at det sendte nesten 20.000 fat olje per dag til Cuba fra januar til 30. september ifjor Mexico leverte 44 prosent av Cubas oljeimport, og Venezuela eksporterte 33 prosent fram til forrige måned, mens rundt ti prosent av olja kommer fra Russland, skriver Al-Jazeera. Piñón anslår at Russland har levert vel 7500 fat om dagen fram til USA la sin armada i Karibia. Noe olje kommer også fra Algerie, ifølge Financial Times.
Det gjenstår å se om pausen i leveransene begrenser seg til januar, på grunn av de dramatiske omstendighetene, og hvor langt Sheinbaum tør strekke solidariteten på grunn av de dårlig kamuflerte truslene fra Trump. Torsdag varslet Trump at USA vil innføre straffetoll på alle land som forsyner Cuba med olje og energi.
Det vil avgjøre hvor mye suvereniteten er verdt, både i forhold til Washington og ut fra Cubas stadig dypere energi- og økonomiske krise. Nå rykker det hardt i Mexicos tradisjonelle bånd til Cuba før og under det lange styret til Det institusjonelle revolusjonspartiet (Partido Revolucionario Institucional, PRI). Partiet satt uavbrutt fra stiftelsen i 1929 til president Vicente Fox fra det katolsk-konservative og markedsliberalistisk Partido Acción Nacional (PAN) overtok i 2000.
Det kimer i det gamle sitatet “Stakkars Mexico, så langt fra Gud og så nære USA!” (¡Pobre México! ¡Tan lejos de Dios y tan cerca de los Estados Unidos!) som er tilskrevet Mexicos soldatdiktator og Excelentísimo Señor (Høyeste eksellens) Porfiro Díaz (1884-1911), men som det er like vanskelig å oppdrive noen sikker kilde til som å finne kakene til Frankrikes dronning Marie Antoinette (1774-92). De har begge til felles at de ble felt av en revolusjon, Marie Antoinette et hode kortere, mens Díaz fikk fire år i eksil i Frankrike.
President Sheinbaum balanserer nesten bokstavelig på en knivsegg og forsøker å komme Trump-administrasjonen i møte på de argumentene de blir konfrontert med. Det gjelder i all hovedsak narkokartellene, ikke økonomiske spørsmål som flettet seg inn i Trumps krav på å gjøre O Canada, fra hav til hav, til USAs 51. delstat. Mexico utleverte i forrige uke dusinvis av mistenkte kartellmedlemmer til USA, ifølge Reuters.
Trykket på Mexico By under den aktive, men stilltiende vulkanen Popocatépetl (“Rykende fjell” på det lokale urfolkspråket Nahuatl). Sheinbaum sa forrige fredag at innsatsen for å slå ned på narkotikakartellene og bremse migrasjonen nordover viste «overbevisende resultater». Dagen før ga Rubio og hans meksikanske kollega Juan Ramón de la Fuente ut en felles uttalelse etter et telefonmøte der de erklærte seg enige om at «mer må gjøres for å konfrontere felles trusler» – uten å inkludere Venezuela og Cuba eller andre land i “trusselbildet”.
Sheinbaum viste til en bratt nedgang i drapsraten, mye lavere beslag av fentanyl til tross for økt aktiv politivirksomhet og flere tollkontroller. Migrasjonen har vært betydelig lavere og har sunket siden det siste året i president Joe Bidens periode (2021-25) på grunn av flere forhold som ligger utafor Trumps perspektiv og patologiske sverting av “Sleepy Joe”.
Mexico ber på sin side Trump-administrasjonen om å stanse den omfattende ulovlige våpenhandelen til Mexico fra USA og framhever også at narkotikabruk i USA er en nøkkelfaktor som forsterker kartellvolden i Mexico. Det var et spor som Brasils eks-president Cardoso var inne på og som også var oppe under crack-boomen i gettoene i USAs byer under Ronald Reagens “war on drugs”.”War on drugs” har en lang historie i USA, og det er ikke første gang den blir koblet på utenrikspolitiske interesser som mot Venezuela i dag.
– Den andre siden må også gjøre sin del. Denne forbrukskrisen de har der borte må også tas opp fra et folkehelseperspektiv, gjennom utdanningskampanjer», sa Sheinbaum på sin ukentlige pressekonferanse forrige fredag.
USA kommer ikke med tomme trusler. 17. januar sendte det amerikanske luftfartsverket FAA (Federal Aviation Administration) ut varsler til flyselskaper. FAA oppfordrer dem til å «utvise forsiktighet» overfor Mexico og andre land i Mellom-Amerika, samt Ecuador og Colombia i Sør-Amerika, på grunn av «militære aktiviteter». De knyttes til den militære oppbygginga i Latin-Amerika og potensielle angrep mot narkotikakarteller i Mexico og Colombia.
Uroen i regionen stiger. FAA-varslet om «potensielt farlige situasjoner» dekker også deler av det østre Stillehavet og Californiabukta (Gulf of California/Golfo de California) eller Cortéshavet (Mar de Cortés). Advarslen gjelder for 60 dager, fram til midten av mars.
Lammer turismen
Farevarslet fra FAA har ikke bare til hensikt å rense luftrommet for USA flåte av jager- og bombefly, rekogniseringsflyet Boeing P-Poseidon og skaren av droner. Varselet har også til hensikt å ramme turismen på Cuba som allerede er skadeskutt og aldri har hentet seg etter koronapandemien.
Turismen på Cuba stuper på et tidspunkt hvor øya desperat trenger disse inntektene. I nesten to tiår førte en jevn strøm av besøkende til en boom i turismen, bare for at pandemien og alvorlige strømbrudd skulle ramme, kombinert med en radikal økning i amerikanske sanksjoner.
– Når det gjelder turismen, som er en av Cubas viktigste næringsveier, er kvaliteten gått ned. Vår dårlige økonomi er en ting, men tilstrømningen av turister til Cuba har i praksis gått ned på grunn av krigen USA har ført mot denne sektoren. De har blant annet truet med å kansellere ESTA-tillatelser for dem som reiser til Cuba, sa ambassadør Ramos i sin hilsningstale. ESTA står for Electronic System for Travel Authorisation som er et finmasket elektronisk visum som sørger for å holde tett med hensyn til de restriksjonene som Trump-administrasjonen utsteder.
– USA sanksjonerer cruiseskip hvis de anløper cubanske havner. Dette skremmer turoperatører og flyselskaper som samarbeider med Cuba. USA driver en propagandakampanje på sosiale nettverk og i media med det formål å framstille Cuba som et helvete som turister bør unngå. Jo færre turister som kommer til Cuba, jo færre ressurser vil det naturligvis være for turistsektoren og for økonomien generelt, og det er dette som er målet for los yanquis: å kvele oss, skisser Ramos opp det enkle regnestykket.
Ambassadør Ramos sikter til at det plutselig dukker opp tidligere ukjente nettbaserte reisesider som advarer med ublu bøter i forbindelse med “turstreiser” uten å informere om at det er mange lovlig måter å reise til Cuba på fra USA. Hver dag går mange regelmessige ruteflyvninger fra amerikanske flyplasser og frakter hundrevis av reisende til Havanna og andre cubanske byer, akkurat som alle andre steder.
I 2019 forbød Trump cruiseskip å besøke Cuba, en av de mest populære reiseformene til øya, som gir sårt tiltrengte inntekter fra turisme. Dette er en side av Helms-Burton-loven fra 1996, signert av president Bill Clinton. Den sier blant annet at skip som anløper Cuba, får tre måneder karantene før den kan gå til en havn i USA. Det begrenser transporten, øker kostnadene dramatisk og gjør det vanskelig og dyrt med forsikringer.
Turismen har lenge vært den viktigste inntektskilden, både nominelt og med hensyn til valutainntekter. Økende geopolitiske spenninger har drevet turister bort fra Cuba, med et fall i antallet besøkende på nesten 70 prosent siden 2018. Cuba ble tvunget til å stenge ned under den globale koronapandemien og hadde knapt hentet seg før nye restriksjoner og sanksjoner slo inn og de globale og hjemlige økonomiske vanskelighetene tårnet seg opp. Det var ikke turistvennlig, bare selvforsterkende, Uten drivstoff står selv en Pontiac fra 1950, en Ford Fairlane cabriolet 1957 og en Buick fra 1960 stille, som andre deler av økonomien i takt med de hyppige og langvarige strømbruddene og kutt i vannforsyninga.
Turismen genererte opptil tre milliarder dollar i året og var levebrødet for millioner av kubanere. Rundt 1,6 millioner turister besøkte Cuba i fjor, betydelig lavere enn de 4,8 millionene i 2018 og de 4,2 millionene i 2019, før Covid-19-pandemien slo til, skriver Associated Press (AP). Turismen ga dessuten mange kubanere tilgang til dollar, ikke bare de som fikk remisas (pengeoverføringer) fra USA, Canada og europeiske land før det ble skrudd til eller lempet på under vekslende amerikanske presidenter de siste tiåra. Tilgangen til dollar og den konvertible CUC-pesoen skapte merkbare sosiale skiller. Systemet med CUC (peso cubano convertible) oppsto i 1994, under período especial (1991–2000) som et nødtiltak, men har ikke blitt avviklet.
Det er lite som smaker av tradisjonelle chivirico, sprøstekte deigbiter drysset med melis/strøsukker. USAs sanksjoner frarøvet Cuba nær åtte milliarder dollar i inntekter fra mars 2024 til februar 2025, et tap som er nesten 50 prosent høyere sammenlignet med forrige periode, ifølge Cubas statistiske sentralbyrå, gjengitt i AP. Det har bidratt til å ta knekken på store deler av småskalaprivatiseringa som CPP-regjeringa åpnet for å slanke en overdimensjonert offentlig sektor som ikke ble justert umiddelbart etter Sovjetunionens sammenbrudd.
– 2025 har vært et av de vanskeligste åra for den kubanske revolusjonen, fastslår ambassadør Ramos. – Befolkninga opplever voldsomme økonomiske innskrenkninger. USAs blokade har vært aktiv i mange tiår, og den kubanske revolusjonen har klart å motstå den og overleve. Men når vi omtaler skaden fra blokadens ødeleggelser som enorme, og at den omfatter alle deler av kubanernes daglige liv, sikter vi til den kumulative effekten av seks påfølgende år med enda verre sanksjoner som ble innført av Trump i 2019, og som president Biden beholdt, og som Trump og hans utenriksminister nå skrur til med et voldsomt hat, sa øyas sendebud.
Han viste til angrepene på Cubas drivstoffleverandører og piratvirksomheten i Karibia og til at Trump umiddelbart førte Cuba tilbake på USAs liste over land som sponser internasjonal terrorisme bare et øyeblikk etter at Biden helt på tampen av sin periode strøyk Cuba av lista.
– Dette har de alvorligste konsekvenser for Cubas finanser, fordi banker i andre land blir sanksjonert av USA hvis de samarbeider med land som USA påstår støtter terrorisme. Det er vanskelig å finne én bank som ikke har kommersielle forbindelser med USA og dermed med banker i USA. USAs regjering bruker millioner av dollar og tusenvis av ansatte for å forfølge Cubas kommersielle virksomhet.
“Gjenoppfinne” sosialismen
Cuba befinner seg i ukjent territorium, terra incognita. Intet land, med Cubas politiske ideologi og økonomi, har befunnet seg i en tilsvarende situasjon siden sosialismen inntok statlige former med Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 og den unge sovjetstaten ble utsatt for omfattende intervensjonskriger fra flere vestmakter som dermed holdt “de hvites” borgerkrig i live lenge etter at krigsskadene fra 1. verdenskrig hadde grodd.
Under norske AKP (Arbeidernes Kommunistparti) sitt første partibesøk på Cuba i 1993, bunnpunktet i Período especial da elektrisiteten var like mye apagado (av) som den var encendido (på), opplevde Olaf Svorstøl Sierraalta og undertegnede en åpenhet for å diskutere økonomiske problemer og ideologi, som var helt ukjent fra besøk i Kina (siden 1979). Folk fra sentralkomiteen kom til gjestehuset i Havanna på kveldstid for å diskutere i en god gyngestol, inkludert om Che Guevaras divergerende syn på de sosialistiske landa, slik han uttrykte det under Den afro-asiatiske konferansen i Algerie i 24. februar 1965:
“For oss finnes det ingen annen gyldig definisjon av sosialisme enn avskaffelsen av utbyttinga av ett menneske av et annet. Så lenge dette ikke er oppnådd, og om vi tror at vi er i ferd med å bygge sosialismen, men i stedet for å avskaffe utbyttinga, stopper arbeidet med å undertrykke den [utbyttinga] – eller enda verre, det reverseres – og da kan vi ikke engang snakke om å bygge sosialismen.”
Dette var før Cuba gikk inn i Comecon (juli 1972) og utviklinga av nikkelproduksjonen druknet i den rådende Moskva-styrte arbeidsdelinga. Svaret lå tett på grensa til Finnmark: Nikel, eller Koolâsjokk på skoltesamisk. De strukturelle økonomiske problemene som førte til Sovjetunionens sammenbrudd, sammen med militariseringa og opprustninga, er nye argumenter i pott.
– Den kubanske regjeringa erkjenner at det er gjort feil i vår økonomiske forvaltning. Vi skylder ikke på blokaden for våre egne feil. Vi ber bare våre venner om å bedømme beslutningene til den kubanske regjeringa med forståelse og respekt.
– Det finnes ikke en økonomisk oppskrift for å bygge sosialisme. Enda mindre fins det en økonomisk oppskrift på hvordan vi skal ta vare på det vi har oppnådd, under den økonomiske krigføringa vi er utsatt for.
– De økonomiske beslutningene til regjeringa blir tatt i ulike styringsorgan som CPP og parlamentet. Økonomiske beslutninger på Cuba må ha folkets konsensus, forståelse og støtte. Det er svært vanskelig å oppnå konsensus under dagens forhold, hvor det er uunngåelig at det har utviklet seg sosiale forskjeller. Utviklinga av en avgrenset privat sektor er en nødvendighet på grunn av økonomiske forhold, og blir ikke alltid forstått. Dette skaper sosiale forskjeller, men samtidig er det en kilde til sysselsetting og et alternativ til offentlige forsyninger og tjenester. Suksess vil avhenge av evnen til å harmonisere interessene til denne nye sektoren med flertallets interesser, så langt som mulig. Å få private og statseide foretak til å samarbeide, redegjorde Ramos.
NSS, Kina og Russland
Med Venezuela forsvant Cubas sterkeste politiske og økonomiske allierte. Det reiser spørsmål om hvordan Kina og Russland vil forholde seg, ikke bare i forhold til Cuba, men også overfor Venezuela og Mexico der ikke minst Kina har langt større økonomiske interesser. Er det noe sted hvor trusler og varsler om regimeskifter går hjem, er det i Beijing og Moskva. Det råder ingen tvil om USAs militære makt som i dette øyeblikket truer Iran og fyller utbryterrepublikkens Taiwans arsenal med stadig mer sofistikerte våpen. Kina og Russland har sett hvordan Nato har satt seil mot Asia og er nok ikke like overbevist om at Nato er en saga blott som tydelig berørte Russland-forskere i fedrelandet er.
Russland kom inn som dieselleverandør til Cuba for 60 millioner dollar under det bilateralte møtet i Havana i november 2024 i et uttalt mål om “å stabilisere Cubas energisektor”, ifølge Resumen Latinamericano. På møtet deltok Russlands visestatsminister Dmitrij Tsjernysjenko og Cubas visestatsminister Ricardo Cabrisas. Tsjernysjenko uttalte at “Russland er klar til å yte nødhjelp til søster Cuba i forbindelse med den nåværende situasjonen i energisektoren».
Nå er situasjonen betydelig forverret og skjerpet – og krigen i Ukraina og EUs sanksjoner mot Russland et år eldre. USAs trusler er mer skarpladde etter angrepet på Venezuela – i henhold til USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS) som ble lagt fram i desember.
EUropa lot seg sjokkere av Trump-administrasjonens omtale og holdning til Europa som synes å ha våknet fra sin tornerosesøvn. For Latin-Amerika er NSS en varslet katastrofe, både ut fra indre, politiske forhold der Trump “kjøper” seg politiske valg med å love pengestøtte (som til president Javier Milei og hans La Libertad Avanza), eller ved å true med økonomiske straffetiltak (som å kutte bistanden til det bistandsavhengige Honduras om velgerne ikke stemte fram høyreekstremisten Nasry Asfura, som vant med knappest mulig margin over kandidaten fra Partido Nacional, Salvador Nasalla). Kjernepunktet i NSS for Latin-Amerika, utover at USA igjen skal ta kontroll over den vestlige halvkule, fra Ildlandet (Tierra del Fuego) i sør til Kalaallit Nunaat (Grønland) i Arktis i nord, er imidlertid at USA skal diktere landendes politikk for å drive Kina og Russland ut av kontinentet.
Problemet er at EUropas langt på vei slutter opp om USAs politikk i Latin-Amerika, i hvert fall overfor Venezuela og i på avgjørende punkter overfor Cuba, og ikke tør stå mot den selv om den rammer europeiske interesser. Det innebærer en tilbakevending til den opprinnelige utgaven av Monroe-doktrinen fra 1823, da USA var en ung nasjon og strakk seg knapt vest for Mississippi og støtte mot Texas, Arizona, New Mexico, California og store deler av Colorado som fortsatt var under Mexico som oppløste Unionen med Mellom-Amerika fra frigjøringsåret 1821 samme år som USAs femte president og Funding Father James Monroe (1817-25) lanserte sin doktrine.
Obama-administrasjonen forsøkte å gravlegge Monroe-doktrinen, først ved utenriksminister John Kerry i november 2013, ett år etter at Obama vendte blikket mot Asia (The Asia pivot), men jordpåkastelsen var grunn. Nå har Trump-administrasjonen fyrt opp ny aggressiv versjon av Monroe-doktrinen med en litt annen geopolitisk sits enn i 1923. Det gjelder ikke å holde de europeiske kolonimaktene ute av den vestlige halvkule. Den nye versjonen, kalt Donroe-doktrinen, som om det skulle være et nybrittsverk, er å holde “USAs fiender” ute av kontinentet. Det er det diktatet som Venezuelas fungrende president Delcy Rodríguez nå blir stilt til ansvar overfor, går ut på.
Ingen bør bli forundret over at USAs etterretningsanklager som ble framsatt i 2024, om at Kina inntar gamle sovjetiske militære radarbaser på Cuba, blir framsatt med full tyngde i løpet av 2026 som påskudd for å intensivere USAs økonomiske krigsføring og eventuelt intervenere militært.
(se bloggen: Felles forakt for FN. USA og Israel stemte igjen mot Cuba)
– Yankee-propaganda har som mål å skade Cubas internasjonale status, og å svekke solidariteten som den kubanske revolusjonen har vekket i alle verdenshjørner. Målet er at det kubanske folket vender seg mot sin regjering, og at Cubas venner også slutter å tro på regjeringa og på Revolusjonen. Dere, våre venner, må være våkne nå, oppfordret ambassadør Hugo Ramos Milanés på Cubaforeningas møte på Majorstua. .
– Revolusjonære kubanere er klar over at Cubas velferd ikke er i USAs interesse. Dette vet alle land som er blitt invadert av USA og andre Nato-allierte. Hvor er freden og velferden for folket i Libya, Irak og Afghanistan? Vi håper at vi en dag vil ha de beste relasjonene med USA, men de må baseres på respekt for vår suverenitet og selvbestemmelse, vi gir ikke avkall på disse grunnleggende prinsippene. Dette vil bli et utfordrende år for patriotiske kubanere, påpekte ambassadøren nøkternt.
Det er bare et tidsspørsmål når CIAs anklager om at Kina bygger opp radarstasjoner og etablerer baser på Cuba , blir satt fram igjen, gjerne signert Wall Street Journal som sist. Vil de ha større slagkraft enn sist? Terskelen for anklager har i hvert fall blitt lavere.