HÅP: Det er håp om at hendelsene i Nord-Irland kan innebære en endring der nasjonalisme fremmes med selvtillit og inkludering, mens unionistenes innflytelse blir redusert av skandaler, splittelse og tilbakegang. (Irish republican News
Avslørende rapporter fra Belfast
Den rasistiske voldsbølgen som har sveipet gjennom lojalistiske bydeler i Belfast og andre byer og steder i Nord-Irland, får et politisk etterspill. Igjen gjelder det det lojalistiske politikorpset Police Service of Northern Ireland (PSNI) og deres opptreden – eller mangel på opptreden – i samband med uroen. Det skaper uro med tanke på Oransjeordenens og unionistenes sekteriske marsjsesong som allerede har tatt på seg de svarte skoene og bowlerhattene og det oransje bandolæret over skulderen. Spørsmålet har igjen blitt reist: Fortsetter samarbeidet mellom PSNI og de lojalistiske paramilitære gjengene som de siste årene har trappet opp sine sekteriske angrep på irske nasjonalisters og republikaneres hjem? Og som nå står bak volden mot migrantarbeidere og innvandrere i Belfast den siste tida.
Her kommer også andre del av den historiske forbindelsen mellom “vitenskapelig” rasisme som ble utviklet under The Imperie, anti-irsk rasisme og den diskriminerende koblinga mellom religion og kampen for irsk uavhengighet.
USAs nederlag varsler geopolitiske tektoniske rystelser
Sjelden har begrepet “djevelen sitter i detaljene” vært mer dekkende enn den intensjonsavtalen avtalen som USA og Iran inngikk onsdag kveld, signert digitalt av USAs president Donald John Trump i Versailles, Irans president Masoud Pezeshkian i Teheran og Pakistans statsminister Shehbaz Sharif i Islamabad. I bokstavelig og overført betydning.
Ingen avtale, helt uavhengig av detaljene, kan dekke over at USAs nederlag er langt mer enn president Trumps nederlag. Nederlaget har vidtrekkende konsekvenser. De er større enn etter USAs nederlag i Indokina etter Vietnam-krigen i 1975, om ikke på hjemmebane, så geopolitisk – som i neste omgang vil slå inn over Washington.
Nederlaget i Vietnam-krigen endret mye av den politiske og folkelige kulturen i USA. Men Den kalde krigen lå fast. Det førte ikke til tektoniske strategiske endringer i forholdet mellom de rivaliserende supermaktene USA og Sovjetunionen, heller ikke det at Kina ble brakt inn i det storpolitiske bildet med Folkerepublikken Kinas inntreden som vetomakt i FN i 1971 og president Richard Nixons påfølgende besøk hos Mao Zedong i Beijing. Det fins ulike vurderinger av de utenrikspolitiske forskyvningene på 70-tallet, men de frambrakte ikke noen jordskjelv.
USAs nederlag i Iran og de åpenbare regionale konsekvensene skjer nå, i motsetning til i Indokina, i et geopolitisk skifte som er mer grunnleggende enn bildene fra april 1975 av storminga av den amerikanske ambassaden og stridsvogner med FNL-flagget som vrikket seg rundt gatehjørnene i Saigon eller helikoptrene som ble kastet overbord på hangarskipene for å gi plass til flere evakuerte.
Det fins ingen slike fornedrende scener for USA som brenner seg inn i sinnene til amerikanere og ikke minst krigsveteranene denne gangen. Iran har tatt den militære støyten. Minst 3400 iranere er blitt drept. USAs og Israels ødeleggelser er alvorlige, men ikke uerstattelige. Krigen har skapt nye traumer som vil bli klistret på film. Men endringene kommer til å skje i Vest-Asia, eller Midtøsten og i Golfen, og fremme geopolitiske forandringer som vi ennå bare aner rekkevidda av.
Hardbarket lojalisme og rasisme henger tett sammen og har samme utspring, til tonene av “Rule Britannia”. På midten av 1600-tallet, under Oliver Cromwell, Storbritannias militære statsleder (1653-58) som erobret Irland og Skottland, kunne en engelsk soldat innkassere seks pund for hodet til en ulv. Skuddpremien på hodet til en irsk rebell eller prest var fem pund. På 1960-, 70- og 80-tallet flommet The Sun og andre “pop”-aviser over av anti-irske vitser med dype islett av rasisme. En Gallup-undersøkelse i oktober 1967, før The Troubles (1968-98), viste at nær 25 prosent av de spurte mente at irsk innvandring hadde “en skadelig effekt” på Storbritannia.
Dette er røttene til de rasistiske og høyreekstreme lojalistene som nå organiserer og sprer den rasistisk-motiverte volden og urolighetene i Nord-Irland – etter et alvorlig knivangrep som en 30-årig sudansk asylsøker sto bak i Girdwood/New Lodge-området i Nord-Belfast der en lokal mann ble alvorlig skadet. Mobiliseringa har mange paralleller til de rasistiske demonstrasjonene som nylig hjemsøkte Southampton i Storbritannia. Men urolighetene i Belfast har i tillegg et annet tilsnitt: Lojalistene er på vikende front politisk med hensyn til spørsmålet om irsk gjenforening. De siste årene har det utløst voldelige angrep og brannstiftelser mot katolske hjem i blandingsbydeler. De og dagens angrep på migrantfamilier minner eldre Belfast-borgere om pogromene i Bombay Street i august 1969 som Irish Times beskriver som “begynnelsen på de brennbare åra”, kjent som The Troubles.
Kartet over “departementer” eller valgdistrikt i Bolivia (fra Mappr.co)
Grønt lys for hæren
Bolivias president Rodrígo Paz har lagt til rette for å innføre unntakstilstand for å knuse den omfattende protestbevegelsen som har lammet landet ved å beleire hovedstaden La Paz. Det er opprettet over hundre veisperringer over hele landet. Restriksjonene for å innføre unntakstilstand i den gamle loven er strøket, og nasjonalforsamlinga har gitt Paz retten til å sette inn militæret mot demonstrantene som i flere sammenstøt har tvunget politi til retrett med uforrettet sak i hva som på folkemunne kalles “maurenes krig”.
Situasjonen begynner å bli prekær i iskalde La Paz som ikke får inn varer til hovedstaden. USA har skjerpet anklagene om at protestene er “et statskupp” og dekker seg “Shield of the Americas” (“Amerikas skjold”) for å kunne gripe inn militært. President Paz som sliter politisk, peker fingeren mot den tidligere presidenten Evo Morales som opprørslederen. Morales er igjen truet på livet og viser til USAs kidnapping av Venezuelas president Nicolás Maduro.
Bolivia utgjør det tredje hjørnet i USAs “litiumtrekant”, og Paz er villig til å åpne landet for USAs tekgiganter og vrake tidligere inngått kinesiske kontrakter. Paz plasserer dermed Bolivia midt i USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS) som ble lagt fram i desember og blir kalt “Donroe-doktrinen”.
Israel intensiverte angrepene sine mot boligområder i Libanon. (Foto: videoopptak Palestine Chronicle)
Libanon skviset av Israel og USA
Nok en “våpenhvile” i Libanon er lagt på bordet etter direkte samtaler mellom libanesiske og israelske representanter i Washington. “Våpenhvilen” stilnet ikke kampene, og ingen ting i avtalen – som Hizbollah og andre deler av den libanesiske motstandsfronten ikke var med å utforme– indikerer at de vil gjøre det. Avtalen er verre enn våpenhvileavtalen som ble inngått i november 2024. Den har mange gjenkjennelige punkter fra “Gaza-planen” som FNs sikkerhetsråd har legitimert og som daglig blir brutt.
“Våpenhvileavtalen” krever ikke at Israels væpnede styrker (IDF) trekker seg ut av Sør-Libanon og gir i praksis IDF retten til å tolke “våpenhvilen” til å kunne “svare på” angrep fra Hizbollah mot de israelske okkupasjonsstyrkene. I henhold til FN-resolusjon 1701 fra 2006 og våpenhvileavtalen fra november 2024 skal IDF trekker seg ut av hele Libanon. Området sør for Litani-elva skal overlates til Libanons væpnede styrker og FN-styrken Unifil. FN-styrken har nå har et blått lys hengende over seg fram til mandatet skal opp til vurdering ved slutten av året.
Nå skal det i stedet opprettes såkalte Hizbollah-frie “pilotsikkerhetssoner” som den libanesiske hæren angivelig skal fylle. USA skal bidra i veiledninga av opprettelsen av «pilotsoner der de libanesiske væpnede styrkene vil ta eksklusiv kontroll over territoriet med utelukkelse av alle ikke-statlige aktører». Det betyr i praksis økt amerikansk militært nærvær i Libanon – uten at det fins noe kart eller redegjøring for hvordan “pilotsonene” skal fungere i praksis.
Avtalen er “betinget av et fullstendig opphør” av angrep fra Hizbollah, heter det i fellesuttalelsen mellom USA, Israel og Libanon fra Washington. Den “avviser også ethvert forsøk, fra enhver statlig eller ikke-statlig aktør, på å holde Libanon gissel for framtida”, melder BBC. Det er myntet på Iran – og Hizbollah – som blir sett på som et instrument for Teheran. Hizbolla blir ikke forstått som en reell, egen politisk kraft i Libanon eller den militære styrken som har stått opp mot Israels vedvarende angrep mot Libanon, helt tilbake til den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO, og som hindret at al-Qa’ida og Daesh (Den islamske staten) fikk fotfeste i Libanon.
Libanesiske statlige medier rapporterte torsdag at de israelske angrepene i Sør-Libanon fortsatte med uforminsket styrke etter den fjerde runden med USA-meklede samtaler. Det eneste i den delvise avtalen fra mandag, er at Beirut har unngått å bli angrepet under forutsetninger om at Hizbollah ikke angriper mål i Nord-Israel. Minst 3516 mennesker, stridende og sivile, har blitt drept i Libanon siden Israels angrep 2. mars. Mer enn én million mennesker har registrert seg som internt fordrevne, ifølge FN. Israel har utstedt evakueringsordre for nær 15 prosent av landet som er på størrelse med Oslo, Akershus og Østfold. Krigssonen omfatter vel en femdel av landet.
Den radikale streikekampen vokser i styrke over hele Bolivia og peker ut nye mål for protestbevegelsen: å få fjernet president Rodrigo Paz og hans høyreorienterte regjering som følger i kjente spor: nedskjæringer i den velferden som ble bygd opp av sosialistbevegelsen under president Evo Morales, og kutt i subsidiene som ble brukt i fattigdomsbekjempelsen. Inflasjonen skyter i været, og følgene av det stengte Hormuzstredet sprer seg til Bolivia og andre land i det globale Sør.
Streikebølgene kan bety at Movimiento al Socialismo-Instrumento Político por la Soberanía de los Pueblos (MAS-IPSP) igjen samler seg og vinner fornyet kraft etter flere år med ørkenvandsring under president Luís Arce som tiltrådte i november 2020 og tok sosialistbevegelsen i en annen retning.
Mens problemene tårner seg opp rundt president Paz og utløser spørsmålet om hvorvidt han vil bli sittende etter bare knappe sju måneder, vokser også spekulasjonene om Paz-administrasjonen, under trykk fra hæren, vil fengsle Morales eller sendte han på nytt i eksil. Dynamitten smeller i La Paz, og veisperringene blokkerer forsyningslinjene til hovedstaden i Andesfjellene. Det statseide oljeselskapet YPFB har suspendert gassforsyningen til kommuner fordi drivstofftankbiler ikke kan bevege seg.
Tirsdag vedtok Kongressen et lovforslag som vil gjøre det enklere for presidenten å erklære unntakstilstand og utplassere soldater for å dempe protester. Paz er under økende press fra høyresida for å gjøre slutt på protestene som har ført til utbredt mangel på vann, drivstoff og medisiner i de berørte områdene, melder BBC. Han anklager den tidligere venstrepresidenten, Evo Morales, for å ha orkestrert protestene. Kravet fra gruvearbeidere, bønder og urfolksgrupper står: Gå av!
Venstresida og solidariteten med Cuba står nå overfor en ny utfordring: De “alternative” kommentarene til forholdet mellom USA og Cuba hvor det kubanske kommunistpartiet under Fidel Castro og regjeringa i Havanna nå blir tilskrevet ansvaret for å ha forspilt sine sjanser. En hovedeksponent for denne retninga, som jeg kaller “magisk idealisme”, er forsker Vegard Bye.
Justisdepartementet i Washington legger opp til at USAs president Donald Trump skal gå til en militær aksjon for å hente ut tidligere president Raúl Castro (94) under anklage om “internasjonal terrorisme”. Det var det som skjedde med Venezuelas president Nicolás Maduro 3. januar med bakgrunn i en tidligere kjennelse i Southern New Yorks rettsdistrikt der Maduro ble siktet for å lede et narkokartell – som ikke engang eksisterer, ifølge FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC).
Det amerikanske justisdepartementet har blitt et politisk våpen for Trump, først under Attorney General Pam Bondi – som fikk sparken – og nå Todd Blanch. De har hentet fram en tretti år gammel anklage mot daværende visepresident og forsvarsminister Raúl Castro for å ha skutt ned to småfly fra Brothers to the Rescue. Organisasjonen er knyttet til det CIA-allierte eksilkubanske terrornettverket i Miami.
Krigen i Libanon er fortsatt en del av pakkeløsning som Iran krever av USA. Siden angrepene ble flyttet fra Nord-Israel og tilbake til Sør-Libanon umiddelbart etter at USA og Israel igjen gikk til angrep på Iran 28. februar, har krigshandlingene utvidet seg på bakken. Israel forsøker å etnisk renske strategiske deler av Sør-Libanon med sikte på en lang okkupasjon, men møter motstand på bakken fra Hizbollah og andre deler av motstandsbevegelsen. Det var slik krigen utviklet seg i 2006 da Israel for første gang ble utsatt for angrep på Merkava-stridsvogner fra Hizbollah.
President Joseph Aoun og regjeringa til Nawaf Salam befinner seg fortsatt på defensiven. Hvorfor beordrer de ikke den libanesiske hæren til å rykke sørover for å frata Israel påskuddet om at de slåss mot Hizbollah og ikke Libanon? Israels erklærte hensikt er at mange av flyktningene fra sør, fortrinnsvis sjiamuslimer, men også kristne fra grenselandsbyer som nå blir systematisk sprengt, ikke skal få vende tilbake.
Motstanden som IDFD møter i Sør-Libanon, har overrasket militære ledere, aktive og pensjonerte. Situasjonen kan raskt forverre seg for IDF. Samtidig har Teheran satt president Donald Trump i en Libanon-skvis ved å kreve at Israel stanser krigen. Tør Trump utfordre statsminister Binyamin Netanyahu?
Ingen dag uten forvirrende og motstridende uttalelser fra Det hvite hus og Mar-a-Lago i Palm Beach i Florida, eller på presidentflyet Air Force One mellom Washington D.C. og The Sunshine State. Spørsmålet er ikke hva Iran mener eller hva USAs administrasjon mener, men hva president Donald Trump mener fra dag til dag.
Situasjonen gikk inn i torsdagen med nye spørsmål: USAs utenriksminister Marco Rubio erklærte onsdag krigen, “Operation Epic Fury”, over, og Trump satte Project Freedom, USAs marine eskorte ut av Hormuzstredet, i dokk etter bare tre dager. Likevel hang truslene i lufta: Om Teheran ikke går med på et nytt utkast til avtale, blir Iran bombet som aldri før.
Avtalen blir omtalt som en “utvidet våpenhvile” eller en form for “ikke-angrepspakt”. Om dette blir resultatet, er situasjonen der hvor den var før Tolvdagerskrigen i juni i fjor og USAs og Israels krig mot Iran 28. mars: Ved forhandlingsbordet om de samme sentrale punktene som lå på bordet i juni 2025 da partene skulle møtes i Oman. Så hvorfor krigen(e)?
Iran har blitt påført omfattende ødeleggelser, militære og sivile. Mange økonomiske mål i de USA-allierte Golfstatene har blitt rammet. Derimot er ikke USAs militære og materielle tap kartlagt i samme grad. Trump-administrasjonen og Pentagon har holdt kortene tett til brystet. En rapport som CNN la fram fredag, tyder på at USA har hatt større problemer med krigen i den grad at det kan ha tvunget fram våpenhvilen 8. april og påvirket det forvirrende forhandlingsspillet fram til nå.Fortsett å lese «USA tilbake til utgangspunktet»
Israelske okkupasjonsstyrker gjør palestinske hjem til militære barakker på Vestbredden (video grab)
Gaza satt 77 år tilbake
Med USAs krigerske bølger i Hormuzstredet og Israels krigsforbrytelser mot Libanon drukner de fleste nyheter fra Palestina. Men noen nyheter siver likevel til overflaten, som at Spania, Irland og Slovenia vil stanse EUs frihandelsavtale med Israel. Tall drukner ofte i nyhetene og har en tendens til bare å forbli tall som det kan være vanskelig å ta inn over seg. Nylig lanserte FN, EU og Verdensbanken en felles rapport som mener at Gaza er satt 77 år tilbake.
Gaza så ikke slik ut for 77 år siden som det ser ut i dag. Det er et tall som gir innblikk i hvor omfattende Israels folkemorderiske utsletting av Gaza er.
Det samme er anslaget i rapporten om at det trengs 71,4 milliarder dollar til å gjenoppbygge Gaza. Desimalen 4 underbygger uvisstheten – men ikke troverdigheten – i forsøket på å beregne omkostningene. Desimalen 4 utgjør ikke mindre enn 400 millioner dollar. Problemene er ikke størrelsen på tallene, men den manglende politiske oppfølginga av Gaza – og Israels systematiske annekteringsforberedende tiltak på Vestbredden. Rapportens økonomiske beregninger drukner i de martine- og energimessige utlegningene om hva de til enhver tid ulike blokadene av Hormuzstredet koster den gobale økonomien og blir overdøvet av Israels bombing av Beirut (som er temporært innstilt), og systematiske sprengninger av hus og bygninger i og utenfor “den gule linja” i Sør-Libanon – og som Israels krigsforbryterminister Yisrael Katz illustrerende nok sammenlikner med utraderinga av Beit Hanoun i Gaza.
