Diplomati og i beredskap for krig
Den militære trusselen mot Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) er fortsatt overhengende til tross for Syrias demokratiske styrker (SDF) og det rådende, islamistiske Hayat Tahrir ash-Sham-regimet (HTS) i Damaskus i helga forlenget våpenhvilen fra 18. januar med femten dager. Våpenhvilen har ikke vært intakt i ett minutt siden ble erklært for en drøy uke sida, og det tok ikke mange timene lørdag før SDF kunne konstatere at den fortsatt bare gjelder i begrenset grad. For selv om HTS-hæren følger ordre, fortsetter militsene å operere med å sirkle inn de kurdiske kjernerområdene der SDF har trukket opp sine “røde linjer”.
– Enhver avtale som skal inngås for Qamishlo og Kobanê, må også inkludere Afrin og Serêkhaniyê [Ras al-Ain]. Vi vil forsvare disse regionene til vår siste kriger. Ingen kan oppnå seier her, advarer SDFs øverstkommanderende, general Mazloum Abdi.
Over hele Europa er det demonstrasjoner til støtte for Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES), det mest radikale politiske prosjektet i Midtøsten , og protester mot HTS-regimet til fungerende president Ahmed Hussein ash-Sham. Han blir støttet av USA som forsøker å balansere sine interesser mellom Israel, Tyrkia og Saudi-Arabia bak et “samlet og sentralistisk Syria.”
Femten dager henstand
Våpenhvilen er forlenget med femten dager, stadfestet SDF i helga i kjølvannet av møtene i Erbil (Hewler) i den kurdiske autonome regionen i Nord-Irak som SDFs øverstkommanderende, general Mazloum Abdi, og Ilham Ehmed, den ene, kvinnelige internasjonale medlederen i Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Sør-Syria (Daanes), hadde med representanter fra USA.
Den ene var presidentens spesialutsending til Syria, Thomas Barrack, som er USAs ambassadør til Tyrkia; den andre øverstkommanderende for USAs sentralkommando (Centcom), admiral Charles Bradford Cooper III, som tok over roret etter general Michael Kurilla, i august.
Avtalen ble inngått mellom general Abdi og Syrias fungerende president Ahmed Hussein ash-Sham – og er den tredje bare siden det tre dager lange angrepet på de to kurdiske bydelene i Aleppo, Sheikh Maksoud og Ashrafiyeh, 6. januar – og den fjerde siden “Marsavtalen” som ble inngått i Damaskus 10. mars gjennom våpenhvile- og integrasjonsavtalen med frist ut året. Angrepet i Aleppo bar imidlertid bud om en større offensiv med mål om å utslette selvstyresystemet(Rojava-moddellen) for nordområdene. Det kurdiske Demokratisk enhetsparti (PYD, kurmanji-kurdisk: Partiya Yekîtiya Demokrat, arabisk: Hizb al-Ittihad ad-Dimuqratiy; klassisk syrisk: Gabo d’Ḥuyodo Demoqraṭoyo) har stått i spissen for denne modellen siden kalifatet til Daesh (Den islamske staten) for første gang ble drevet på retrett etter å ha lidd nederlag i grensebyen Kobanê (Ain al-Arab) for de kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG og Yekîneyên Parastina Jin, YPJ) – med hjelp av USAs flystøtte fra september 2024 til februar 2015.
Politiske føringer
Føringene har i første rekke kommet fra Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan, tidligere sjef for den nasjonale etterretningsorganisasjonen MIT (Millî Istihbarat Teşkilati), som har jobbet tett på utenriksminister Asaad ash-Shaibani og har presset Damaskus-regimet på tidsfristen i “Marsavtalen”.
Barrack har hatt ansvaret i Trump-administrasjonen med å forene ulike interesser blant USAs langvarige allierte som fikk større mellomrom for sine egne lokale og regionale interesser under USAs relative tilbakegang i Midt-Østen, eller Vest-Asia, og Nord-Afrika etter den andre invasjonen i Irak, fra mars 2003, i kjølvannet av invasjonen i Afghanistan i oktober 2001, umiddelbart etter terrorangrepet 9/11 i 2001.
President Donald Trump og hans administrasjon av eiendomsspekulanter, inkludert hans egen svigersønn Jared Kushner, Steve Witkoff og Barrack, og kristensionister som ambassadør Mike Huckerbee i Jerusalem, har satt det profesjonelle embetsverket og diplomatene på Foggy Bottom, utenriksdepartementet i Washington, til side for å gå videre med Trump-planen for Midtøsten fra hans forrige presidentperiode. Det såkalte “fredsrådet” for Gaza – og i sin megalomanske visjon – er et uttrykk for dette, nå infisert av Trumps patologiske higen etter Nobels fredspris som han utvilsomt vil bli nominert til innen fristen løper ut 31. januar. Barrack har nå åpent erklært at USA ikke lenger har bruk for SDF i kampen mot IS.
Rolla til SDF som den «primære anti-ISIS-styrken på bakken» har «i stor grad utløpt» ettersom den syriske regjeringa er klar til å påta seg sikkerhetsansvaret, bekrefter Barrack på X. «Historisk sett var den amerikanske militære tilstedeværelsen i det nordøstlige Syria først og fremst begrunnet som et partnerskap mot IS», x’et han forrige tirsdag. Det burde ikke ha kommet som noen overraskelse, skriver Christopher Phillips, professor ved Queen Mary University of London.
President Bashar al- Assad “er borte, og Russland, selv om de fortsatt har baser i Syria, har redusert innflytelse, hvilket betyr at det er færre bekymringer for at det å forlate SDF vil være til fordel for USAs rivaler,” skriver Phillips i Middle East Eye, sitert av Klassekampen lørdag (24. januar).
Det kommer heller ikke som noen overraskelse på ledelsen i verken SDF, Daanes og dets Syrias demokratiske råd (Meclîsa Sûriya Demokratîk, SDC/MSD) eller PYD. Det har de gitt uttrykk for i fortrolige samtaler som undertegnede har deltatt i sammen med Rojava-kjenneren Erling Folkvord og Rødts tidligere internasjonale leder Arnljot Ask, i intervjuer og på den årlige EUTCC-høringa (EU Turkey Civic Commission) i EU-parlamentet i Brussel, siden 2015 da både USA og Russland kom inn i krigen med støvler på bakken.
Overfor USAs og Russlands geopolitiske interesser har Rojava-bevegelsen stått maktesløs. Svaret har vært å forsøke å balansere denne erkjennelsen med å bygge ut Rojava-modellen, basert på et desentralisert, føderalt Syria med lokalt selvstyre, ingen egen kurdiske region som i Nord-Irak av demografiske og geografiske grunner, som verken USA eller Russland har støttet.
Verken USA eller Russland fant plass til SDF, DAANES eller PYD ved forhandlingsbordet, enten i FN-regi i Genève eller i Kasakhstans hovedstad Astana med Russland, Tyrkia og Iran (ikke USA) rundt bordet.
“Den største muligheten for kurderne i Syria på dette tidspunktet ligger i overgangen etter Assad under den nye regjeringa ledet av president Ahmed al-Sharaa. Dette øyeblikket byr på en vei mot full integrering i en samlet syrisk stat med borgerrettigheter, kulturell beskyttelse og politisk deltakelse, noe som lenge har blitt nektet under Bashar al-Assads regime, der mange kurdere opplevde statsløshet, språkrestriksjoner og systemisk diskriminering,” lyder nå USAs X-faktor fra Barracks tastatur.
Det er å trykke på feil knapper, både med hensyn til HTS-regimet og dets hensikter slik det har utspilt seg siden det skjellsettende angrepet på Aleppo og tida etter, og med hensyn til Rojava-bevegelsen som nå står overfor nye militære angrep og politisk med ryggen mot veggen – og bokstavelig talt i Kobanê. Det framgår dessuten av hvordan HTS-regjeringa presenterer den femten dager lange forlengelsen av den angivelige våpenhvilen. Ifølge HTS handler våpenhvilen kun om å overføre IS-medlemmer som har sittet i fengslene i Atqan, nord i Raqqa, og Shaddadi og fangeleiren al-Hol.
«Disse påstandene fra regjeringen viser tydelig at det militære alternativet og ytterligere angrep på regionen fortsatt er på bordet, og at truslene mot folket og regionen fortsetter», heter det i uttalelsen fra DAANES som oppfordrer folk om å opprettholde høyeste beredskapsnivå og ta nødvendige sikkerhetsforholdsregler og ber kurdere og venner om å fortsette mobiliseringa i alle fire deler av Kurdistan og i utlandet blant annet for å komme beleiringa av Kobanê til unnsetning.
Folkets enhet og motstandsvilje er grunnlaget for evnen til å stå opp mot alle utfordringer, understreker administrasjonen som har satt sitt diplomatiske nettverk i full sving for å stanse kampene og stille seg bak dialogen om Syrias konstitusjonelle framtid som SDF og DAANES har presset den tidligere al-Qa’ida-lederen Shara’a og hans HTS på å gå reelt inn i.
Samtidig trekker SDF opp “de røde linjene”. De gjelder ikke bare for Kobanẽ eller Qamishli, grenseby til Nusaibin i Tyrkia, langt øst mot grensa til Nord-Irak, men også den kurdiske enklaven Afrin som Tyrkia erobret under den to måneder lange “Operasjon Olivengrin” (Zeytin Dali Harekâti) fra januar til mars 2018, og Ras al-Ain (Serêkaniyê) i Hasakah-provinsen, en av de eldste byene i Øvre Mesopotamia som ble delt mellom Ras al-Ain sør for grensa og Ceylanpınar i Şanlıurfa-provinsen under Anakara-avtalen i 1921.
Serêkaniyê ble okkupert av Tyrkia og dets milits av jihadistiske leiesoldater, Syrias nasjonale hær (SNA, Jaysh al-Waṭani as-Suri) under “Operasjon Fredskilden (Bariş Pinari Harekâti). Både Afrin og Serêkaniyê har blitt etnisk rensket for kurdere til fordel fra syriske jihadister og deres familier som har vært flyktninger i Tyrkia.
– Avtalen må inkludere Afrin og Serêkaniyê. For oss er det ingen forskjell mellom Kobanê, Afrin og Qamishlo, fastslår han.
Tyrkisk nyosmansk nasjonalisme, den inngrodde rasismen overfor “fjelltyrkere” (nedlatende betegnelse på kurdere) og det å bli kvitt syriske flyktninger, har gitt president Recep Tayyip Erdoğan, som blir 70 år om en måned, vedvarende politisk støtte.
General Abdi tar dermed til orde for mer enn å forsvare de kurdiske kjerneområdene i Hasakah-provinsen, men å gjenerobre territorium som de facto står under tyrkisk kontroll. Det har like mye en politisk, som en militær slagside. Det fortoner seg som et forsøk på å legge en nasjonal utfordring for president Shara’a på dørstokken til Tishrin-palasset i Damaskus: Forsvaret av syrisk territorium mot okkupasjon.
Geopolitiske rammer
Territorialspørsmålet har allerede blitt utfordret ved at Shara’a inngikk en avtale i Paris 6. januar, samme dag som angrepet på de kurdiske bydelene i Aleppo, der Shara’a gikk med på å opprette “en felles mekanisme” som i realiteten gir Israel råderett over de tre sørlige provinsene Qunaitra, Dera’a og Suwaida, angivelig for å beskytte den drusiske befolkninga. Det innebærer området mellom Golanhøydene som Israel erobret under Seksdagerskrigen i juni 1967 og annekterte i 1981, til provinsen Rif Dimashq (landsbygda/forstads-Damaskus), vel ti kilometer fra verdens eldste hovedstad.
Om Tyrkia går til militære aksjoner, slik Fidan truet med flere ganger før Aleppo-angrepet, vil det kunne påføre prosjektet til Shara’a og HTS alvorlige sår som USA – og EUropa – eventuelt må forholde seg til.
SDF forsøker å tvinge USA og EU til å stille seg bak SDFs krav til integrering i Syrias nye forfatning, som blant annet innebærer at DAANES og SDF ikke blir fullstendig oppløst selv om området som har vært under kontroll av administrasjonen, er blitt betydelig redusert, ikke bare vest for Eufrat gjennom tre uker lange kamper og deserteringer i de arabisk-dominerte byene Raqqa, Taqba, Deir Hafer og Maskanah og distriktene rundt.
Den andre politiske utfordringen legger SDF på trappa til Kongressen på Capitol Hill der det fins senatorer og representanter, både demokrater og republikanere, som har engasjert seg for SDF i vel ti år og som nærer skepsisen som nå svirrer rundt i korridorene. Blodige kamper i Nordøst-Syria mellom SDF og HTS-regimet og dets allierte salafistiske jihadist-militser, med IS-terrorister, kan føre til problemer for Trump-administrasjonen på hjemmebane særlig etter Trumps opptreden overfor Kalaallit Nunaat (Grønland) og overfor Europa og Nato.
Mellomvalget i november nærmer seg med amerikanske stormskritt, og pilene peker ned for Trump, og dermed republikanske kandidater. Det kan gjøre Trump til lame duck i andre halvdel av presidentperioden – og at han blir mer selvskadende rabiat idet motsetningene innen borgerskapet og den politiske eliten i USA øker.
Det gjelder også utenrikspolitikken som uansett er av liten interesse for den harde Maga-bevegelsen. Det kan gi støtet til at konservative Ronald Regan-republikanedre og neocons George W. Bush-republikanere forsøker å gjenvinne skanser i Republikanere fra posisjoner i utenriksdepartementet og Pentagon, nå med den gamle betegnelsen krigsdepartementet som det het i 158 år, 7. august 1789 til 18. september 1947.
Om det kommer til langvarige, harde kamper i de nordlige grenseområdene, eventuelt andre deler av Syria, er det langt fra sikkert av Trump-administrasjonen vil engasjere USA etter at Assad-regimet – og dermed forbindelsen mellom Iran og Hizbollah i Libanon er fjernet – og med både Israel, Tyrkia og Saudi-Arabia i posisjon. Trump kan raskt komme til at det ikke er mye å tjene på Syria målt opp mot andre prosjekter i Midtøsten, med økonomisk tyngde i Golfen.
Holder samtalen i gang
SDF-lederen Mazloum Abdi understreker overfor den kurdiske kanalen Ronahî TV som holder hus i Qamishli og sender også på arabisk og engelsk, at SDF jobber for en avtale, men forbereder seg på angrepene som ikke er innstilt. Det viser meldingene som inn søndag og mandag. Abdi løfter fram tre punkter som SDF prioriterer i våpenhvileperioden:
– Det første gjelder de kurdiske regionene. Vi ønsker at de kurdiske regionene skal verne om sine framganger og at det ikke skal være krig her. Det gjelder å bevare styresettet samt kultur og språk. Det er enighet om disse spørsmålene, men det er fortsatt saker som må løses.
– Det andre er å bevare bevaring av Hesekê [Hasakah] i Syria. Fram til nå har den autonome administrasjonen styrt dette området. Den autonome administrasjonen har institusjoner, og disse må bevares. Diskusjoner pågår om hvordan disse institusjonene skal integreres i statsstrukturen. Noen spørsmål er avklart. Blant dem er saker som at de interne sikkerhetsstyrkene forblir i sine posisjoner og fortsetter sine plikter i koordinering med staten.
– Diskusjoner fortsetter også angående integrering av SDF [i den nye regjeringshæren]. Generelt ønsker vi å implementere denne avtalen og håper å avklare den i løpet av de kommende dagene.
SDF appellerte til “den internasjonale koalisjonen” som i praksis betyr USA, om å ta over fengslene og leirene for å hindre at rømte eller løslatte IS-terrorister tilsluttet seg de HTS-lojale militsene eller gjenopplivet sine sovende celler og angripe SDF og de kurdiske militsene YPG og YPJ. Det tok nesten én uke før “den internasjonale koalisjonen” reagerte.
Først fredag fikk de svar og fått bistand fra “den internasjonale koalisjonen” med å evakuere IS-fanger fra Atqan-fengslet.
Amerikanske styrker skal dessuten være i gang med å overføre IS-fanger fra Syria til Irak, skrev Aaron Y. Zelin, analytiker ved tankesmia Washington Institute for Near East Policy, på X. WINEP ble opprettet av den innflytelserike Israel-lobbyen American Israel Public Affairs Committee (AIPAC) i 1985 og finansieres av mange AIPAC-donorer, omtalt som «en del av kjernen» i Israel-lobbyen i USA” av John Mearsheimer og Stephen Walt.
– I løpet av den nåværende våpenhvileperioden vil IS-fanger som befinner seg i områder under vår kontroll, bli overført.
Det skal i alt dreie seg om 7000 IS-fanger.
Det skjer samtidig med at Trump vurderer å trekke ut de amerikanske styrkene fra USA. De var nede i 900 soldater, men ble økt til opptil to tusen igjen under president Joe Biden da IS igjen begynte å røre på seg med angrep på amerikanske styrker.
Ifølge avtalen skal ikke HTS-hæren gå inn i kurdiske landsbyer og byer, opplyser Abdi som forteller at avtalen er “ute på høring” blant folk i byer og landsbyer i DAANES-områdene. USA er involvert i prosessen, og den tidligere kolonimakta Frankrikes president Emmanuell Macron er ikke overraskende”sterkt involvert”, ifølge SDF-lederen. Det gjennomgående ved Macrons utenrikspolitiske profil, i forsøket på å framstå som en statsmann av generalpresident Charles de Gaulles format, er hvor tett han har fulgt USAs politikk, både med hensyn til USA nye krav til atomavtalen med Iran og sviket mot Vest-Sahara i FNs sikkerhetsråd på den siste dagen i oktober da de vedtok FN-resolusjon 2797. og nå Syria.
– Dette er en transparent prosess; alle vet hva som skjer, hevder Abdi og viser til at samtalene blant annet dreier seg om fordelinga av stillinger og verv i de statsinstitusjonene som DAANES og SDF skal delta i i henhold til integreringsavtalen.
Her fins det reell uenighet, innrømmer generalen.
– Det er punkter vi har blitt enige om, i tillegg til krav som er stilt til oss og krav vi har fremmet. Det er også saker som Damaskus-regjeringa ikke har akseptert. Hvordan våre krav vil bli håndtert, avhenger av Damaskus-regjeringa. Når vi snakker om en avtale, sier vi at vi har akseptert avtalen fra 18. januar; dette er imidlertid ennå ikke ferdigstilt. Hvis betingelser vi ikke kan akseptere blir pålagt oss, kan det hende at denne avtalen ikke lyktes sier han til Ronahî TV.
Kurdisk enhet
HTS-regimets krig mot SDF og den blodige undertrykkinga av opprøret mot ayatollah-regimet i Iran, der tapstallene spriker i alle retninger, har ført til en forlengels av en kurdisk samling som oppsto med erklæringa fra Abdullah Öcalan, den fengslede lederen for Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK), om en freds- og demokratiprosess i Tyrkia og oppfordringen til å nedlegge PKK og dets geriljahær Folkets forsvarsstyrke (Hêzên Parastina Gel, HPG) 27. februar ifjor.
Alle kurdiske politiske krefter har ikke vært sterkere siden kampen mot IS i 2014. Etter Assad-regimets fall og de første forpostfektningene med HTS-regimet samlet de syrisk-kurdiske partiene seg på konferansen i Qamishli 26. april. Samholdet er nå styrket over Syrias grenser, til de andre delene av Kurdistan og utover. Abdi gjør seg sine forhåpninger:
– Jeg har møtt alle kurdiske ledere; alle har gitt sterk støtte og jobber aktivt. (…) Den sterke holdningen som vi har vist har hatt innvirkning på internasjonale makter så vel som på regjeringa i Damaskus. Reaksjoner og motstand fra Kurdistan, Europa og forskjellige deler av verden har bidratt positivt til prosessen og har gitt oss moral og styrke (…) Kobanê vil nok en gang lede denne prosessen. Vi ba Damaskus-regjeringa om ikke å gå inn i Kobanê og landsbyene der; de aksepterte dette, påstår Abdi.
Han prøver å appellere til Damaskus for at SDF trakk seg fra områdene vest for Eufrat og fra byene Tabqa, Raqqa og Deir az-Zur, helt i øst mot Irak, “av spesifikke grunner”. – Vi dro dit på folkets anmodning [for å bekjempe IS]. Seinere oppsto det imidlertid en atmosfære av fiendtlighet og provokasjoner. Vi forutså at det ville utvikle seg til en meningsløs krig, og trakk oss tilbake til regioner der kurderne er i flertall.
– I dag er situasjonen annerledes. I dag forsvarer vi vårt folk og beskytter de kurdiske regionene. Disse regionene er våre røde linjer. Vi vil forsvare dem til vår siste kriger er igjen. Ingen kan oppnå seier her, og krigen vil ikke slutte her.
Alle må vite dette. Skjebnen til denne kampen avgjøres ikke bare av militære styrker. Ingen bør falle inn i illusjonen om å føre krig mot de kurdiske regionene. Jeg tror heller ikke at Damaskus-regjeringa ønsker å gå for langt. Her ønsker vi at politisk kamp, ikke militær konfrontasjon, skal komme i forgrunnen, sier Abdi.
Overholder ikke våpenhvilen
Ilham Ehmed meldte mandag på X at «en våpenhvile har blitt erklært av regjeringa i Damaskus, men den blir ikke implementert på bakken. Det som skjer i Kobanê tilsvarer folkemord, og angrepene på Cizîrê-regionen [Jazira] fortsetter også.» Ehmed påpekte at gapet mellom offisielle uttalelser og situasjonen på bakken øker, meddeler det kurdiske nyhetsbyrået Firat (ANF). «Enhver politisk prosess som ikke inkluderer beskyttelse av sivile, forblir ikke noe mer enn en politisk illusjon.
Taushet overfor disse forbrytelsene er et moralsk sammenbrudd.» Hun understreker at det internasjonale samfunnet må ta sitt moralske ansvar i møte med disse hendelsene. SDF og YPJ meldte mandag at de har vært i kamp mot HTS-allierte fraksjoner, inkludert identifiserte IS-terrorister, sørøst for Kobanê. Flere stridsvogner og pansrede kjøretøy skal ha blitt ødelagt eller erobret flere steder, inkludert tunge maskingevær av den sovjetisk/russiske typen DShK. Kampene har stått i småbyen Chalabiya (Çelebiyê), om lag femti kilometer øst for Kobanê sentrum, og angrepet rettet seg mot landsbyen Kharab Ashk der fem medlemmer av den kurdiske familien Bozan ble drept. Islamistene angrep også landsbyene Qasimiyah og Zêrîk med artilleri. Det rapporteres også om kamper fra Chal Agha i Cizîrê-fylket, og landsbyen Safa, sør for Chal Agha som ble angrepet i morgentimene mandag under dekke av tyrkiske droner.
Mandag kom det inn mer enn tjue rapporter om brudd på våpenhvilen. Det følger mønsteret fra søndag med angrep på landsbyene Shekhler, Zirk vest for Kobanê og Al-Jalabiya sørøst for byen.
SDF legger ansvaret på HTS-regjeringa. Den har enten ikke kontroll med hva de HTS-allierte eller tyrkisk-støttede militsene gjør, eller så får militsene operere fritt under våpenhvilen uten at HTS kan hevde at den overholder våpenhvilen uten å bli holdt ansvarlig annet enn av SDF.
– Våre soldater reagerer besluttsomt på de pågående angrepene. Fienden har lidd store tap, både i personell og utstyr, forteller SDF-kilder til Firat.