Ber FN gripe inn
Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (Daanes) appellerer til FNs sikkerhetsråd om å gripe inn i situasjonen i Syria. Samtidig erklærer Syrias demokratiske styrker (SDF) og kurdermilitsene YPG og YPJ “den andre Kobanê-motstanden”.
Den legendariske grensebyen Kobanê (Ain al-Arab) er beleiret og står igjen med ryggen mot de tyrkiske grensegjerdene, slik de gjorde i kampen mot Den islamske staten (IS) fra september 2014 til februar 2015. På den andre sida av grensa har Tyrkia utstasjonert styrker, klare til en ny militær intervensjon om ikke militsene som er knyttet til HTS-regimet i Damaskus eller til Tyrkia klarer å bryte gjennom Kobanês forsvarsverk. I sitt brev til FNs generalsekretær advarer Daanes om at IS-terrorister har sluttet seg til de angripende militsene eller igjen opererer på egen hånd. Det svarte IS-flagget vaier nå ved inngangen til ar-Raqqa, det tidligere IS-kalifatets hovedsete før det ble nedkjempet av SDF.
Den andre Kobanê-motstanden
Det står harde kamper i utkanten av småbyen Sirrin på landsbygda i Eufrat-fylket. Angrepsforsøkene fra HTS (Hayat Tahrir ash-Sham), IS og gjenger som er knyttet til den tyrkiske staten, er nok et bevis på at Damaskus ikke mener en tøddel med våpenhvilen.
Angrepene ble slått tilbake onsdag og torsdag av Syrias demokratiske styrker (SDF, arabisk: Quaat Suria ad-Diymuqratia / kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk) og de kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG og Yekîneyên Parastina Jin, YPJ). De ødela flere pansrede kjøretøy og motorsykler og la beslag på et tungt, grovkalibret, russiskprodusert DShK M1938-maskingevær (Degtjarjova-Sjpagina krupnokalibernij, ДШК). Den kan monteres på kjøretøy eller brukes på stativ og store mengder ammunisjon. Det blir rapportert at mange drepte militsmedlemmer, ifølge pressekontoret til SDF.
SDF-kommandanten Mehmûd Berxwedan annonserte mandag at “Den andre Kobanê-motstanden” er begynt rundt grensebyen Kobanê (Ain al-Arab) i Eufrat-kantonen og hele Jazira-regionen (kurdisk: Herêma Cizîrê), den største av de tre regionene som utgjør den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES).
Han understreker at dagens situasjon er en fortsettelse av angrepene mot de kurdiske bydelene Sheikh Maksoud og Ashrafiyeh i Aleppo 6. januar. De framstår som en lenge planlagt og godt forberedt krigshandling for å sette “Marsavtalen” (10. mars) mellom HTS-regimet i Damaskus og SDF om våpenhvile og integrering til side.
Startskuddet smalt da Asaad Hassan ash-Shaibani, utenriksminister i HTS-regimet, avbrøyt et møte som hadde til hensikt til å dempe urolighetene i Aleppo og å løfte fram “Marsavtalen”. Dermed gikk de HTS-allierte og tyrkiskstøttede militsene til angrep på den lille vaktstyrken på 300 soldater fra SDF som opptrådte som politipatruljer i de kurdiske bydelene.
Shaibani (38), fra Banu Shaiban-stammen fra den østlige landsbygda i Hasakah-provinsen som ligger under Daanes, er nær alliert av president Shara’a. De opprettet den syriske filialen av terrororganisasjonen al-Qa’ida, Jabhat an-Nusra i januar 2012. Han ledet Nusra-frontens internasjonale avdeling da HTS ble opprettet. Med statsvitenskap og studier i internasjonale relasjoner fra Sabahattin Zaim-universitetet i Istanbul, er han tett på sin internasjonale “føringsoffiser”, Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan.
Fidan, tidligere leder for den nasjonale etterretningsorganisasjonen MIT (Millî Istihbarat Teşkilati), har i lang tid vært tett på Damaskus for å få HTS til å rulle over “Marsavtalen” med hensyn til Rojava-modellen og selvstyre og autonomi.
«Den andre Kobanê-motstanden» er starten på en ny motstandsprosess, annonserte kommandant Berxwedan. Den avløser den korte perioden hvor SDF gjentatte ganger søkte dialog med HTS-regimet for å løse Syrias problemer, men ble avløst av angrepene hvor “kurdernes og menneskehetens fiender retter seg mot det kurdiske folkets framganger og forsøker å ødelegge deres håp,” understreker han og maner til motstand på alle fronter.
Frontene har blitt vesentlig smalere i løpet av drøye to uker, dels på grunn av fullskalaangrepet fra HTS, med støtte fra Tyrkia og USA, dels fordi SDF ut fra det politiske og militære styrkeforholdet, trakk seg tilbake øst for Eufrat for å konsentrere seg om å opprette “røde” forsvarslinjer i de kurdiske kjerneområdene.
SDF har blitt svekket fordi mange arabere i utkantområdene av Daanes, som byene Tabqa og Raqqa ved Eufrat, har desertert. For mange av dem har Rojava-modellen vært for radikal, og den arabiske sjåvinismen og nedlatenheten overfor kurdere og andre nasjonale og religiøse minoriteter lar seg ikke lett utslette.
Ryggen mot veggen
Nå bygger “Den andre Kobanê-motstanden” på røttene til den langvarige historien med kurdisk motstand etter oppdelinga av regionen ved oppløsninga av Det osmanske riket etter 1. verdenskrig (1914-18). Da ble Kurdistan fordelt på fire stater (med en liten kurdisk befolkning i sovjetrepublikkene Aserbajdsjan og Armenia): det nye “moderne Tyrkia” under Mustafa Kemal Atatürk, mandatområdet Syria, med Libanon og deler av dagens Tyrkia og Irak, i en fransk interessesfære og med Feisal 1. som konge og kongedømmet Irak som lå i det britiske mandatområdet (1920-32) og det “urørte”, nye oljelandet Iran (Persia) som først havnet under “full britisk dominans” inntil general Reza Khan gjennomførte sitt militærkupp i 1921, satte avtalen med britene til side og utnevnte seg til sjah Reza Pahlavi i 1925.
Mange kurdere opplever at de står med ryggen mot fjellene som, ifølge det klassiske munnhellet, er deres eneste venner. I Kobanê står de bokstavelig talt med ryggen mot grensegjerdene som Tyrkia har sperret for å hindre at kurdere tar seg over grensa for å slutte seg til motstandskampen – og for å hindre sivile fra å få inn mat og medisiner og sårede fra å få behandling på sjukehuset i Şanlıurfa, Oldtidas Edessa, og Suruç som er en kurdisk by. Tyrkia plasserte onsdag forsterkninger på grensa mellom Suruç og Kobanê, der angrepene på Rojava pågår. Styrkene har utstasjonert haubitser og stridsvogner i grenseområdet.
Det var der Kobanê befant seg under beleiringa fra Daesh (Den islamske staten, IS) fra september 2014 til januar 2015, med stengte tyrkiske grensegjerder. Da fraktet tyrkiske ambulanser sårede IS-terrorister til sjukehuset i Şanlıurfa som var “rekreasjonsby” for IS inntil de utropte sitt kalifat fra Mosul i Irak i juni 2014 med Raqqa som hovedsete.
Krigerne fra YPJ og YPG og et såret SDF «vil forsvare regionen med alle midler og metoder», forkynner kommandant Berxwedan. Han peker på at kampen ikke bare er en militær prosess, men en krig som involverer hele samfunnet, og at fienden dermed “vil bli tatt på senga av motstandsbevegelsen,” skriver det kurdiske nyhetsbyrået Firat.
Maner til forsvar
Kommandant Berxwedan forsøker å mane mot inn i forsvarsrekkene. Det trengs fordi situasjonen er prekær for innbyggerne. Veiene til og fra byen er avskåret av de salafistiske islamist-militsene som har kuttet forsyningene av vann og elektrisitet fra Tishrin-dammen (Oktober-demninga, Bendava Tişrînê). Den ligger i nordenden av den kunstige Assad-sjøen på hovedvei 4 fra Aleppo til Kobanê.
– Den midlertidige regjeringa i Damaskus krever total overgivelse og aksepterer ingen av våre krav. Vi har derfor besluttet å gjøre motstand, uttalte Foza Yûsif til en irakisk-kurdisk tv-kanal. Hun er medlem av presidentskapsrådet i det kurdiske Demokratisk enhetsparti (PYD; kurmanji-kurdisk: Partiya Yekîtiya Demokrat, arabisk: Hizb al-Ittihad ad-Dimuqratiy; klassisk syrisk: Gabo d’Ḥuyodo Demoqraṭoyo) som er det bærende partiet i Daanes.
Hun oppfordrer folket i Başûrê Kurdistanê (Sør-Kurdistan) i Nord-Irak og fra Bakurê Kurdistanê (Nord-Kurdistan) i Tyrkia til å komme til grenseområdene og krysse inn i Rojava for å bli med i mobiliseringa. I den tyrkiske grensebyen Nusaibin i Mardin-provinsen har folk revet grensegjerdet for å ta seg over til Qamishli (Qamişlo) i Hasakah-provinsen. Den ligger øst for Kobanê mot Nord-Irak.
Plattformen for demokratiske institusjoner i Tyrkia mønstret en protestmarsj i Suruç-distriktet i Urfa-provinsen torsdag. På plattformen står blant annet den kurdisk-tyrkiske venstrefronten DEM (Folkenes parti for likestilling og demokrati), det kurdiske DBP (Demokratiske regioners parti), Arbeiderpartiet (Emek Partisi, EMEP), Det grønne venstrepartiet (Yeşiller ve Sol, YSP), Fagforeningene for offentlige arbeidere (KESK) og andre partier og organisasjoner på venstresida.
Tusenvis av mennesker begynte å marsjere til grensa mot Kobanê og ropte slagord i solidaritet med motstanden i Rojava. De ble møtt med tåregass og vold fra politiets side.
Kommandant Nesrîn Abdullah i den kurdiske kvinnemilitsen YPJ i Kobanê advarte torsdag, på Zoom fra Kobanê, mot en ny tyrkisk bakkeinvasjon i Syria i forlengelsen av framrykkinga til den tyrkiske islamistiske leiehæren Syrias nasjonalhær (SNA, Jaysh al-Waṭani as-Suri). Den kom fra den okkuperte Afrin-enklaven og deretter fra Aleppo under lynoffensiven fra HTP i november 2024 som førte hele veien til Damaskus 8. desember – og til at president Bashar al-Assad flyktet fra hovedstaden til Moskva hvor han fortsatt befinner seg. Etter angrepene i Aleppo 6. januar, har SNA igjen vært på marsj.
– Rojava og det kurdiske folket går gjennom en ekstremt vanskelig periode. [–] Disse angrepene er ikke bare rettet mot det kurdiske folket, men mot drømmene om demokrati, rettferdighet og frihet for alle folk i Syria. Nå står vi overfor en enda mer alvorlig situasjon. I Rojava, i Cizîrê [Jazira] og i Kobanê pågår det en svært hard prosess. Afrin og Serêkaniyê [Ras al-Ain] er allerede under tyrkisk okkupasjon, og situasjonen der er enda verre. I denne prosessen befinner det kurdiske folket seg under politisk, militært og moralsk angrep. Disse angrepene har dypt påvirket håpet om sameksistens i Syria, understreket Abdullah.
Varsler humanitær katastrofe
Sammenstøtene er intense; væpnede grupper overholder ikke våpenhvilen, forklarer Abdullah.
– Situasjonen ved fronten er denne: De angriper nådeløst med tunge våpen, alle slags tyrkiske våpen og teknisk støtte. Tusenvis av væpnede gjengmedlemmer er blitt brakt inn. Disse gruppene, som til å begynne med beveget seg sammen med IS, dukker nå opp igjen med IS-flagg og -emblemer og angriper oss. De som hevder å være ‘syrere’, angriper det syriske folket og kurderne.
Onsdag kom meldingene om at det svarte IS-flagget igjen vaier ved inngangen til Raqqa, og IS-symboler har dukket opp forskjellige steder i byen.
– De ødelegger Syria, dreper Syrias virkelighet. Om det kurdiske folket blir beseiret her, om SDF blir beseiret, vil Syria aldri bli Syria igjen. Hvis det kurdiske folkets kamp lykkes, vil det være en gevinst for Syria. I dag har syrere, dessverre noe sent, begynt å innse dette. Hvis massakrene mot det kurdiske folket fortsetter, vil disse gjengene åpne døra for en stor katastrofe for Syria. En IS-stat vil bli etablert.
– Alle angrepene som finner sted i dag, er IS-angrep. Dette er angrep rettet mot menneskeheten. IS-metodene har blitt gjort enda mer systematiske, bare navnet deres har blitt endret til «Den frie syriske hæren» (Jaysh as-Suri al-Hur). [–] Det som er synlig, er dette: Det gjøres et forsøk på å skape en moderne IS.
Hun trekker trådene tilbake til 2014: – Vi omfavnet alle syrere. Vi beseiret ikke bare IS; vi bygde et nytt liv. Dette livet inkluderte alle. I dag er det mange arabiske samfunn som motsetter seg denne barbarismen og ikke aksepterer den. Noen arabiske stammer ble imidlertid instrumenter for disse angrepene og ble fiendtlige mot vår administrasjon. Her står ikke bare kurdere, men også armenere, sirkassere, arabere og syrere overfor en massakre. De er under et massivt angrep.
Kommandant Abdullah tegner opp frontlinja som for tida står i Sirrin. “Sammenstøtene er intense. Avstanden mellom Sirrin og Kobanê er en 30 kilometer lang linje med mange landsbyer langs den. Av frykt for massakre har folk flyktet fra landsbyene sine og søkt tilflukt i sentrum av Kobanê. Denne konsentrasjonen vil føre til alvorlige humanitære problemer.”
Folk i Kobanê er i beredskap. Som svar på angrepene gikk folket i Kobanê ut i gatene onsdag og innledet en høytidelige forsvarsmarkering, nærmest som en edsavleggelse på Jina Azad-plassen hvor de ga uttrykk for sinne gjennom med slagord. Det var starten på folkeaksjonen for å organisere byen, slik at folk kan få hjelp til å få dekket sine grunnleggende behov for mat, medisiner, drivstoff og morsmelkerstatning. Folk har blitt overrumplet av det raske skiftet i situasjonen og beleiringa av byen etter angrepene i Aleppo.
Problemene tårner seg raskt opp. Folk klarer ikke å dekke sine daglige behov. Den humanitære situasjonen forverres i Hemdaşê-området vest i byen, hvor angrepene intensiveres, samt i landsbyene Quba, Ceada, Hemdor, Xan Memdid og Çelabiyê.
Komiteene og kommunene i den demokratiske autonome administrasjonen i Kobanê fortsetter sin innsats for å møte folks behov med de midlene som er tilgjengelige for dem, rapporterer Firat. Aktivister advarer om at hvis beleiringa fortsetter, vil tusenvis av sivile liv stå i fare. De oppfordrer det internasjonale samfunnet og humanitære hjelpeorganisasjoner til å gripe raskt inn for både å stoppe angrepene og for å støtte sivilbefolkninga. Det vil utfordre Nato-landet Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan i Ankara.
Geopolitisk sideblikk
En varslet humanitær katastrofe vil ikke bare slå tilbake på Tyrkia. Erdoğan vil uansett ikke la seg affisere. Men den kan gi utslag på den politiske Beaufort-skalaen i Washington som tydelig erkjenner at SDF og kurdermilitsene var de som nedkjempet IS i Syria. Appellene og advarslene om massedød kommer på et tidspunkt da USAs president Donald Trump har rystet militæralliansen Nato med sitt skrikende krav på Kalaallit Nunaat (Grønland), eventuelt med militærmakt. Det er ikke bare over the top og a bridge too far og har vekket EUropa til mer kraftfulle reaksjoner, men har utløst en mobilisering i Washingtons utenrikspolitiske elite og tankesmier for å få Kongressen på Capitol Hill til å gå opp noen skispor over Grønlandsisen.
(Det er større sjanser for at Trump blir stilt for riksrett igjen i sin andre presidentperiode enn at USA invaderer Kalaallit Nunaat militært – eller i det øyeblikket han likevel skulle finne på å invadere, fordi han er “et dypt psykiatrisk tilfelle”, ifølge hans niese Mary Lea Trump (50), psykolog, forfatter og politisk kommentator (se intervju med CNNs Erin Burnett på “Out Front”, 22. januar). Hun mener det er viktigere å holde øye med “the enablers”, de som gjør Trump mulig, noe som i stigende grad har skjedd.)
Om utviklinga i Rojava utvikler seg til folkemorderiske massakrer, vil det også kunne føre til reaksjoner i Washington, slik den republikanske South-Carolina-senatoren Lindsey Gramham er inne på når han nå rasler med Cæsar-loven om sanksjoner mot Damaskus.
Det er en tydelig kritikk som ikke rammer the POTUS (President of the United States) da han med største sannsynlighet ikke vet hva som skjer i Syria eller i Rojava, men som derimot kan treffe Trumps spesialutsending, Thomas Barrack, ambassadør til Ankara. Han har stilt seg bak HTS-regimets president Shara’a, alias al-Qa’ida-lederen Abu Mohammad al-Jolani som i fjor fortsatt hadde en CIA-pris på ti millioner dollar på sitt hode, en femdel av dusøren på Venezuelas president Nicolás Maduro.
Gamle Ronald Reagan- og neocon-republikanere og partiuavhengige embetsfolk og diplomater i Washingtons utenrikspolitiske etablissement har satt seg i bevegelse, blant dem Nicholas Burns og Richard Haass.
Burns var viseforsvarsminister for politiske saker under president George W. Bush og ambassadør til Kina (2022-25). Haass er tidligere direktør for utenriksdepartementets politiske planleggingsavdeling og rådgiver til utenriksminister Colin Powell under samme president Bush og president for den utenrikspolitiske tankesmia Council on Foreign Relations (CFR) fra juli 2003 til juni 2023.
Målet deres er å tøyle Trump til USAs forfatning og lover forankret i kongressen. En annen utenrikspolitisk tungvekter i samme ærend er Brett McGurk som er rystet etter Trumps forestillinger på Verdens økonomiske forum (WEF) i Davos og av snøskredet som har rammet Washington i den nye Grønlandssaka. Han har hatt flere ledende stillinger innen nasjonal sikkerhet under presidentene George W. Bush, Barack Obama, Donald Trump og Joe Biden. Han fungerte som assistent og koordinator for Bidens nasjonale sikkerhetsråd for Midtøsten og Nord-Afrika og ledet nylig forhandlingene mellom USA, Israel, Egypt og Qatar for å etablere en våpenhvile i Gaza og løslatelsen av israelske Hamas-fanger og gisler på vegne av Trump-administrasjonen.
Møter i Erbil
SDFs øverstkommanderende, general Mazloum Abdi, og den utenrikspolitiske medlederen i Daanes, Ilham Ehmed, møtte torsdag Barrack i Erbil (Hewler) i Nord-Irak, hovedsetet for den autonome kurdiske regionen. Øverstkommanderende for USAs sentralkommando (Centcom), admiral Brad Cooper, deltok i møtet.
Barrack postet på X etter møtet at USA bekreftet sin sterke støtte og forpliktelse til å fremme integrasjonsprosessen som er skissert i fjorten punkter i avtalen som ble signert i Damaskus 18. januar mellom SDL og Shara’a – med Barrack til stede i Tishrin-palasset.
«Alle parter var enige om at det viktigste første skrittet er full opprettholdelse av den nåværende våpenhvilen, ettersom vi kollektivt identifiserer og implementerer tiltak på alle sider for å fremme tillit og varig stabilitet», skrev Barrack, tydeligvis utafor hørevidde for kampene lenger vest som burde overdøve påstander om våpenhvile.
General Abdi beskriver møtet i altfor kjente fraser som “konstruktivt og produktivt” på sin X-konto for deretter å innta en nødvendig diplomatisk tone som står i kontrast til ropene fra Kobanê: «Støtten fra USA og USAs president Trump til våpenhvileprosessen, samt representant Barracks innsats for å gjenoppta dialog og forhandlinger mellom oss og den syriske regjeringa, er seriøs, viktig og velkommen for oss. Med alle midler vi har til rådighet, vil vi jobbe seriøst for å oppnå ekte integrering og bevare den nåværende våpenhvilen.»
Abdi og Ilham Ehmed møtte deretter presidenten i den kurdiske regionen, Nechirvan Barzani, i Erbil for å redegjøre for og å diskutere den seineste utviklinga i Rojava og nabolandet Syria.
Lenger sørøst i den kurdiske regionen, i Suleimania (Slêmani), fortsetter demonstrasjonene på den breie sentrumsavenyen Seholeke og mobiliseringa av konvoier med frivillige peshmergas (“de som har sett døden i ansiktet”) til fronten i Rojava. Demonstrasjonene og protestene har spredt seg over det meste av den autonome regionen til støtte for “Rojava-revolusjonen”. Den har politisk sprengkraft også på denne sida av grensa og utfordrer politikken til Kurdistans patriotiske union (Yekêtîy Nîştimanîy Kurdistan, PUK) og det rivaliserende Kurdistan demokratiske parti (Partiya Demokrat a Kurdistanê, KDP).
Brev til FN
Ilham Ehmed har sendt et brev til FNs sikkerhetsråd ved Somalias FN-ambassadør Abukar Dahir Osman, som har formannskapet, og generalsekretær António Guterres hvor hun ber om at FN intervenerer umiddelbart for å presse president Shara’a til å iverksette våpenhvilen han har undertegnet – og som SDF holder seg til, påpeker hun.
Ilham Ehmed understreker at det haster med at Sikkerhetsrådet tar grep og fordømmer bruddet på våpenhvilen før fristen på tre dager som HTS-regimet ga SDF til å overgi seg og overlate kontrollen over alle byer og grensestasjoner til Damaskus, løper ut. Daanes ber internasjonale partnere fra hele verden om å utarbeide en plan som vil gjøre det mulig å gjenoppta forhandlingene mellom regjeringa og kurderne som kan føre til et demokratisk, fredelig og stabilt Syria.
– Behovet for våpenhvile er presserende, og vi håper at Rådet vil kreve det umiddelbart. Samtidig er det viktig at Rådets medlemmer merker seg at det bare er regjeringa som for tiden er involvert i aggressive fiendtligheter. Det er ikke vi. Det er lett under disse omstendighetene å legge skylden likt på ‘begge parter’ eller å be om generell ‘nedskalering’ fra begge sider. I dette tilfellet ville dette imidlertid være unøyaktig. Det kraftigste diplomatiske presset må legges på aggressoren» skriver den autonome administrasjonens internasjonale medleder.
Hun viser til at krigen mot SDF startet med “angrep på sivile kurdiske nabolag i Aleppo 6. januar” som førte til at 107 sivile ble drept og 35.000 menneskere forlot sine hjem – og til SDFs tilbaketrekking fra alt område vest for Eufrat og fra Raqqa-provinsen og Deir az-Zur provinsen mot grensa til Irak uten at det stagget STG-styrkene (Syrian Transitional Government under president Shara’a). I stedet fortsatte angrepene øst for Eufrat, mot Hasakah, mot Kobanê som begge var under beleiring da brevet ble skrevet.
– Presidentens kunngjøring om ‘våpenhvile’ inneholdt også, må det bemerkes, en eksplisitt trussel om å angripe byer og landsbyer i Nordøst-Syria dersom regjeringas vilkår ikke ble akseptert, påpeker Ilham Ehmed.
Hun gir følgende beskrivelse av STG-styrkene: “STG-styrkene har blitt ledsaget av andre væpnede grupper, inkludert rester av Hayat Tahrir ash-Sham (HTS), Syrias nasjonale hær (SNA), og diverse jihadister, inkludert tidligere medlemmer av al-Qa’ida og IS – kjente medlemmer av begge terrorgruppene har blitt identifisert sammen med regjeringsstyrkene. Både STG-styrkene og disse ekstremistgruppene har begått grusomheter mot både sivile og SDF-soldater, både menn og kvinner.”
Hun viser til at “den religiøse og etniske karakteren til STG-kampanjen blir understreket av at regjeringa betegner sin aggresjon som ‘Anfal’, et koranvers sitert av [Iraks statsleder] Saddam Hussein for hans folkemordskampanje i Nord-Irak i 1988 som drepte 100.000 kurdere.” Det mest kjente symbolet på Anfal-kampanjen, er grensebyen Halabja som ble gasset.
Etter en kort gjennomgang av den historiske bakgrunnen, viser brevet til at “Shara’a aldri har blitt valgt som president. Han tok makta med makt. Ved parlamentsvalget som fant sted i november, utnevnte presidenten en tredel av de ‘valgte’ representantene, og de to andre tredelene ble utnevnt av komiteer oppnevnt av ham. Det er mest bemerkelsesverdig at det ikke var noen valg i Nordøst-Syria eller kystregionene. Derfor finnes det ikke noe demokratisk mandat til å gjøre krav på styret i Syria. Vi har imidlertid vært, og er fortsatt, forberedt på å samarbeide med STG for å etablere en stabil, langsiktig konstitusjonell løsning for Syria. I stedet avga presidenten en ‘konstitusjonell erklæring’ i mars 2025 som ga presidenten omfattende og uansvarlige fullmakter, inkludert makta til å suspendere den representative forsamlinga, dvs. selve demokratiet, under helt udefinerte omstendigheter og uten begrensninger fra noen annen institusjon, som forsamlinga eller domstoler. Makten var konsentrert i Damaskus, dvs. presidentskapet, uten maktoverføring til regionene. Islamsk lov ble nevnt som den eneste kilden til nasjonale lover. Demokratiske valg ble utsatt i fem år, en uforklarlig lang periode. Kort sagt har Syria nå en ikke-valgt president som styrer ved dekret og kunngjøringer. Etter vår mening er ikke dette diktatur – ennå – men det er heller ikke demokrati.”
Brevet viser deretter til utbruddene av etnisk drevet vold mot alawittiske og drusiske minoriteter i det vestlige og sørlige Syria. Nå står det kurdiske samfunnet i Nordøst-Syria for tur.
Hvor går veien framover? Brevet viser til at regionen som er mer etnisk og religiøst mangfoldig enn resten av Syria, “har vært selvstyrt med stabilitet og fred siden 2012” med “et direkte demokrati, der folket selv tar avgjørelser” og er “en unik kvinneledet og multietnisk regjering” som ikke bør “essensialiseres som ‘kurderne’, en lat (og ærlig talt «orientalistisk») måte å redusere et multietnisk regime bygget opp over mange år, som involverer arabere, yazidier, syriske samfunn så vel som kurdere [–] uten å ta hensyn til kompleksiteten og historien på bakken.”
Daanes har derfor foreslått “en desentralisert regjeringsstruktur med betydelige fullmakter delegert til de regionale guvernørene” for “å gjenspeile behovene og beskytte rettighetene til de mange etniske og religiøse gruppene”. Ilham understreker at SDF eller PYD eller Daanes aldri har foreslått “at Nordøst-Syria skal styres separat eller at det skal løsrive seg fra Syria [–] i tråd med for eksempel den tyske grunnloven eller den sveitsiske grunnloven.”
Hun skriver at det er “den beste, faktisk den eneste, måten å garantere rettighetene og sikkerheten til Syrias minoriteter og dermed skape fred og stabilitet for landet som helhet”, og ber medlemmene av FNs sikkerhetsråd (som i dag består av Bahrain og Pakistan, Danmark, Hellas og Latvia, Somalia, Liberia og Den demokratiske republikken Kongo, Colombia og Panama ved siden av de faste medlemmene USA, Kina, Russland, Storbritannia og Frankrike) “være klar over at den nåværende tilstanden som overgangsregjeringa bygger i Syria ikke er et rettighetsrespekterende ‘demokrati'” men “en svært sentralisert og islamistisk regjering som prioriterer rettighetene til majoritetsetniske grupper og islam framfor andre religioner og etniske grupper, som i stedet skal domineres av makt og tvang, vanligvis utafor den internasjonale pressas blikk”, “en oppskrift på ustabilitet”.