USA: Israel v. Tyrkia
Står Midtøsten overfor en kollaps, drevet fram av alliansen mellom USA og Israel? Tunge skyer velter igjen inn over Iran som er satt under skarpe trusler under de indirekte atomavtaleforhandlingene med Trump-regimet. Israel har tilranet seg carte blanche for sine bombetokter i Libanon og utvidelsen av okkupasjonen i Syria under drønnene fra krigen i Gaza og militæroperasjonen på Vestbredden. Irans regionale innflytelse er under angrep på flere hold. Israels ekspansjonistiske strategi og Tyrkias kamp og kriser har utløst rivalisering mellom statene i Syria. Det bestemmer skjebnen til mange folk i regionen.
Men faller brikkene på plass? Midtøsten står igjen på terskelen til en periode der geografiske grenser kan bli trukket opp på nytt og historia blir omskrevet. Midt i det hele står Tyrkia, Syria, Iran, Israel og det kurdiske spørsmålet, og utenfor kretser de geopolitiske og strategiske utfordringene til USAs hegemonistiske verdensorden.
Druserne som påskudd
Israel gikk fredag natt og lørdag morgen til sitt hardeste angrep på Syria siden maktskiftet i Damaskus 8. desember. Israel bruker urolighetene mellom drusere og den nye sentralregjeringa som påskudd for sine målrettede bombetokter. Angrepet lørdag morgen kom som direkte svar på fordømmelsene fra president Ahmed Hussein ash-Shara’a på at Israel hadde truffet mål i nærheten av presidentpalasset ved Mezzeh-fjellet i den vestre delen av hovedstaden.
De israelske flyangrepene kom etter at drusiske geistlige og væpnede fraksjoner hadde bekreftet sin lojalitet til Damaskus og oppfordret de nye myndighetene til å utnevne lokale offentlige representanter til regjeringsstillinger i den drusiske hjemprovinsen Suweida som ligger på slettelandet øst for Golan med grense til Jordan, ifølge France 24.
Israelske bakkestyrker har tatt seg ned på slettelandet og har kort vei til Damaskus.
Lojalitetserklæringa kom etter nye trefninger mellom væpnede drusiske grupper og den nye regjeringshæren til Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) i Jaramana og Sahnaya ved Damaskus og i Suweida. Mer enn hundre skal ha blitt drept, melder SOHR.
Uroligheten ble angivelig utløst av et lydopptak som ble ansett som blasfemisk og ble sirkulert og tilskrevet en drusisk borger, noe det franske AFP ikke hadde klart å stadfeste i løpet av fredag. Kampene ble utløst da fire drusiske militsmenn ble drept på en gård i Suweida. Det statlige nyhetsbyrået Sana hevder at årsaken var et israelsk droneangrep.
Syrias regjering sa at “ulovlige grupper” sto bak volden, men SOHR og drusiske innbyggere sier at styrker tilknyttet de nye myndighetene angrep Jaramana og Sahnaya i konfrontasjon med drusiske væpnede menn. HTS-styrkene har lagt en sikkerhetsperre rundt Jaramana der innbyggerne ville være “under paraplyen til staten og rettsvesenet”, hevder Mohammad Halawa i sikkerhetstjenesten i Damaskus.
Avtalen mellom de drusiske representantene og myndighetene går ut på å skalere ned situasjonen ved å utplassere tropper i Sahnaya og strammere til sikkerheten rundt Jaramana. Avtalen innebærer at de drusiske militsene overleverer tunge våpen til den nye regjeringshæren som tar over veisperringer og kontrollposter, ifølge franske AFP.
Hvorvidt våpnene blir utlevert og hvor dypt avtalen stikker blant væpnede drusiske grupper, gjenstår å se.
Mellom Israel og Damaskus
I Suweida erklærer religiøse myndigheter og militære fraksjoner at de er «en uatskillelig del av det forente syriske hjemlandet» og tar avstand fra «deling, separasjon eller løsrivelse», ifølge Sana. Men lignelsen går ikke helt opp. Torsdag fordømte drusernes åndelige leder, Sheikh Hikmat Suleiman al-Hijri, det han kalte en eskalerende «folkemordskampanje» med vold, drap og terror rettet mot sivile drusere i Sør-Syria.
Han har sendt ut en sjelden og presserende appell, datert 1. mai i Jabal al-Arab-fjellene, til det internasjonale samfunnet, og advarer om den alvorlige faren hans folk står overfor fordi flere byer med drusisk majoritet fortsatt er under beleiring og underlagt portforbud.
«Våre uskyldige martyrer har blitt ofre for disse ekstremistiske jihadistmassakrene som ble sluppet løs på vårt hjemland», skriver Sheikh al-Hijr. “Vi har tålt vold, ydmykelse og fornedrelse i fem lange måneder. Hver dag bringer ny smerte og nye tragedier.”
I brevet anklager Sheikh al-Hijri de beleirende styrkene for å forsøke å «påtvinge oss et mørkt, tyrannisk prosjekt» som presser samfunnet til randen, melder kurdiske Medya News.
“Til tross for våre appeller, har blodet fra våre martyrer blitt besudlet, og sivile har blitt utsatt for slakt og fordrivelse. Vi forblir standhaftige, fast bestemt på å holde ut og forberedt på å forsvare folket vårt med alle tilgjengelige midler, inntil vi sikrer trygghet og verdighet,” heter det i brevet.
Menneskerettsorganisasjoner og drusere i diaspora har gjentatt Sheikh al-Hijris oppfordring, og oppfordrer FN og internasjonale aktører til å presse på for å få slutt på beleiringa og å stille de ansvarlige for overgrepene til rette.
Det er langt igjen før drusernes og andre minoriteters grunnlovsmessige krav er innfridd. De er lovet inkluderende styre i det multikonfesjonelle, multietniske landet, men må også kjempe med presset fra radikale islamister.
Fredag møtte Shara’a den libanesiske drusiske lederen Walid Jumblatt (75), som har oppfordret de syriske druserne til å avvise «israelsk innblanding». Angrepene blir av Damaskus sett på som en “farlig opptrapping mot våre statlige institusjoner” fra Israels militære intervensjon i Syria. Den blir forsterket av det israelske militærets trusler om å gripe inn dersom spenninga mellom det drusiske samfunnet og de nye makthaverne i Dimashq ikke roer seg.
Israel er klar til å sette sine okkupasjonstropper som har tatt seg nedover de annekterte Golanhøydene, i bevegelse dypere inn på syrisk territorium for “å beskytte den drusiske minoriteten fra sekterisk vold”, ifølge militærets talsperson oberst Avichai Adraee, som har syrisk, irakisk og tyrkisk jødisk slektstavle.
Den israelske hæren «er utplassert i det sørlige Syria og er forberedt på å forhindre inntreden av fiendtlige styrker i området til drusiske landsbyer», sa militæret i en uttalelse. Det er uklart hvorvidt dette dreier seg om utstasjonering av nye okkupasjonsstyrker eller henviser til det antallet tropper som allerede står på bakken.
Det er en beskyttelse som den drusiske ledelsen betakker seg for selv om den ennå ikke har inngått noen avtaler med overgangsregjeringa.
Israelske angrep
Angrepene i helga begrenset seg ikke til Damaskus, men gjennomførte ikke mindre enn tjue angrep rundt om i Syria, ifølge Syrian Observatory for Human Rights som har vært basert i Coventry i Storbritannia siden mai 2006 og som har hatt svært gode forbindelser med britisk etterretning. Ifølge det statlige syriske nyhetsbyrået Sana bombet Israel mål i provinsene Latakia og Hama i nordvest og vest og i Derra’a i sør.
Statsminister Binyamin Netanyahu og forsvarsminister Yisrael Katz har sendt ut en felles advarsel som er et “klart budskap” til Syrias nye ledelse. “Vi vil ikke tillate at styrker sendes sør for Damaskus eller utgjør noen trussel mot det drusiske samfunnet,” sa de, ifølge France 24.
FNs generalsekretær António Guterres fordømte de israelske angrepene som krenkelser av syrisk suverenitet, men ellers er det hørbart taust fra vestlig hold når det gjelder Israels militære angrep. I en uttalelse strekker det tyske utenriksdepartementet seg ikke lenger enn til at “Syria må ike bli et sted hvor regionale spenninger utspiller seg.”
Den uavhengige granskningskommisjonen i Syria (Independent International Commission of Inquiry on Syria) som ble opprettet av FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) 22. august 2011 for å etterforske menneskerettighetsbrudd under den syriske borgerkrigen, uttrykker uro over “de dødelige trefningene med sekteriske dimensjoner” og mener at flyangrepene øker risikoen for sivile tap.
Israel har angrepet hundrevis av militære steder siden begynnelsen av desember. Israel har også sendt tropper inn i den demilitariserte buffersonen som pleide å skille israelske og syriske styrker på Golanhøydene. Qatar, en støttespiller for HTS, og Saudi-Arabia fordømmer Israels “aggresjon”.
Israels hyppige bombetokter og framrykking i Syria fra sør får det til å gnistre i forholdet til okkupasjonsmakta i nord, Tyrkia, “en konflikt om hegemoni”, ifølge den kurdiske journalisten og politiske skribenten Amed Dicle, født og oppvokst i Amed (Diyarbakir) i Tyrkia, som har jobbet for kurdiskspråklige medier i Europa, inkludert Roj TV, Sterk TV og Firat News (ANF). Det er en sammenlikning som ikke nødvendigvis er dekkende med hensyn til “hegemoni” fordi målsettingene synes å være forskjellige med tanke på Syria.
Beskrivelsen blir mer presis om perspektivet utvides, slik Dicle gjør når han skriver på Medya News: “Selv om forholdet mellom Tyrkia og Israel svinger på overflaten med økonomiske og diplomatiske grep, er hovedmotsigelsen mye mer strategisk: kampen om hegemoni over Midtøstens framtid.”
Israel utvider sin militære tilstedeværelse i Syria og forsøker å inngå nye allianser for å bryte Irans regionale innflytelse i forsøket på å likvidere iransk-støttede styrker i “Motstandsaksen” i Libanon, Jemen og Irak. Strategien er basert på Israels sikkerhetsdoktrine som blir støttet direkte av USA, Storbritannia og flere vestlige land. Det innebærer å svekke det nye regimet i Damaskus og sikre at det ikke blir oppmarsjomåde for jihadist-grupper.
Tyrkias posisjon er derimot å sikre seg direkte innflytelse på det islamske styret i Damaskus utover å beholde kontrollen over okkuperte områder i Nord- og Øst-Syria, slik Ankara har utvidet sin okkupasjonssoner i grenseområdene i Nord-Irak. Det betyr å sikre seg et nyosmansk politisk, militært og økonomisk fotfeste i Syria.
Det ønsker Israel å forhindre. “Israels innsats for å forme sikkerhetsarkitekturen i regionen skaper og vil skape direkte spenninger ikke bare med Tyrkia, men også med Iran. Faktisk vil denne saka bli mer opphetet i de kommende dagene,” skriver Dicle.
Israel v. Tyrkia
Rivaliseringa har utløst et munnhuggeri av det sjeldne mellom Ankara og Tel Aviv. Det har vært så skarpt at det har tvunget Washington til å reagere og tilby seg å mekle mellom sine to allierte, selv om Trump-administrasjonen inntil nå har vist tilbakelent interesse for Syria.
De røffe verbale slag har Tyrkia og Israel utkjempet på sosiale medier. Utenriksdepartementet i regjeringskvartalet Givat Ram i Jerusalem har sendt bannbuller mot president Recep Tayyip Erdoğan som blir anklaget for å fyre opp fiendtligheten mot staten Israel.
En ny runde kom da Israel bombet tre syriske flybaser i begynnelsen av april: Flyplassen i Hama, T4-flybasen utenfor Homs og flybasen ved Palmyra. Hama-flyplassen er totalt ødelagt, meldte utenriksdepartementet i Damaskus. Tyrkia forhandler med Damaskus om en militærpakt for å overta T4 og andre baser.
Dette er baser som Tyrkia er i ferd med å ta over med tanke på å rigge opp luftvern. Det anser Israel som en trussel mot sitt luftherredømme over Syria, bekrefter en israelsk diplomat overfor den arabisk-amerikanske nyhetsnettsida Al-Monitor som entreprenøren Jamal Daniel fikk på lufta i Washington i opprørsåret 2012 da “den arabiske våren” ennå ikke hadde blitt til full vinter.
– Israel anser utplasseringa av den tyrkiske basen [T4] som en potensiell trussel mot deres handlefrihet, sier en israelsk kilde til russiske Izvestija. Shara’a sa til det britiske tidsskriftet The Economist i februar at han ønsker fred med Israel, men det at det er for tidlig med forhandlinger.
Israel har hatt full kontroll med syrisk luftrom siden Seksdagerskrigen i juni 1967, og Assad-regimet har aldri utgjort eller har villet utgjøre noen trussel mot Israel siden Oktoberkrigen 1973.
Syria åpnet i stedet sitt luftrom for USA under Golfkrigen i Irak i januar 1992.
Israel har varslet at de anser at etableringa av en tyrkisk base i Palmyra, som var et av målene, og andre steder som “røde linjer” og vil ikke at Tyrkia overtar for Iran i Syria, skriver Jerusalem Post. Oasebyen Pamyra, dronningsetet til Septimia Zenobia (ca. 240- ca. 274), ble erobret av Daesh (Den islamske staten) i 2015. De rakk å ruinere det meste av de storslåtte ruinene før byen ble gjenerobret av Assads syriske arabiske vænede styrker (Quwwat al-Musallaḥah al-Arabiyah as-Suriyah, SAA) i mars 2017.
Byen ble tatt over av Fritt Syria-hæren (Jaysh as-Suri al-ḥur, FSA) i desember, i samråd med HTS. FSAs grunnlegger og leder, Riad al-Asaad, tidligere oberst i Assads flyvåpen, tilsluttet seg HTS i november 2017.
Vesten var raskt ute med å utrope FSA som “den legitimer representanten for det syriske folket” som del av Den syriske nasjonalkoalisjonen av revolusjonære og opposisjonelle krefter, eller bare Den syriske nasjonalkoalisjonen (SNC), opprettet i Doha i Qatar i november 2012. Det inkluderte den rødgrønne norsk regjeringa til Jens Stoltenberg med utenriksminister Espen Barth Eide (9. desember 2012)
https://en.wikipedia.org/wiki/National_Coalition_of_Syrian_Revolutionary_and_Opposition_Forces
https://www.nrk.no/urix/_-syrias-opposisjonen-er-legitim-1.10342976
Israels utenriksminister Gideon Sa’ar kalte Erdoğan en “antisemittisk diktator” på X. Dette er ingen løs kanon på dekk. Sa’ar kom inn i Knesset for Netanyahus regjeringsparti Likud i 2003 og har bekledd ministerposter i to omganger, fra 2009 til 2014 som utdannings- og innenriksminister, og fra 2021 til 2024 som justisminister og minister uten portefølje og nå utenriksminister siden november.
Da tok han over for en annen Likud-veteran, Yisrael Katz, som overtok som forsvarsminister idet Yoav Gallant ble fordrevet fra posten av Netanyahu overtaktiske uoverensstemmelser om krigen i Gaza med hensyn til de israelske og jødiske gislene.
Sa’ar var ikke snauere enn at han henvendte seg direkte til Nato for å ta affære overfor Ankara som vil gjøre Syria “til et tyrkisk protektorat, noe som vil koste Syria dyrt, ifølge Katz. Sa’ar utfordret Ankara til å ta avstand fra Erdoğan som antisemitt og “en obsessive hater av den jødiske staten”.
Svaret fra utenriksdepartementet i Çankaya i Ankara var kontant: De israelske angrepene på Tyrkia er bare avledninger fra den folkemorderiske krigen i Gaza. To dager tidligere hadde Tyrkia x’et og fordømt Israels flyangrep på Libanon med anklager om at Netanyahu er ute etter å skape “en permanent konflikttilstand i regionen”.
De anklagene ble avvist av det israelske utenriksdepartementet som enda en av “Erdoğans latterlige moralprekener” som kjennetegner den hysteriske presidenten. “Mens Erdoğan voldelig undertrykker sine egne borgere og utfører massearrestasjoner av politiske motstandere, forkynner han høye verdier til det internasjonale samfunnet,” skriver UD og runder av med: «I Erdoğans Tyrkia er det ingen rettferdighet, ingen lov og ingen frihet.”
Dette er “respektløst og grunnløst” og “del av et forsøk på å dekke over forbrytelsene begått av Netanyahu og hans medarbeidere,” kvitterer Ankara. I den offisielle noten fra 30. mars heter det: “Dette øker vår bekymring for at Israel vil framskynde sin folkemordspolitikk i Gaza og intensivere sine handlinger rettet mot å destabilisere andre land i regionen. Vi vil fortsette å stå ved de uskyldige sivile som er mål for Israel og forsvare deres rettigheter.”
Dette er hva en diplomatisk vil kunne kalle grov skyts fra høyt offisielt hold.
Tyrkiske baser
Etter at den sosiale medier-stormen hadde løyet i begynnelsen av april, rykket utenrikminister Hakan Fidan nok en gang ut med fordømmelser av og advarsler mot Israels bombeangrep i Syria. De er en trussel mot regional stabilitet og Ankaras avtaler med Damaskus; de skaper vansker med å bekjempe IS og undergraver Syrias suverenitet.
Fidan ba om ro og understreket at Ankara forsøker å unngå konflikt med Israel i Syria, selv om Tyrkia vil inngå avtaler med president Shara’a om å bruke syriske militæranlegg som ble bygd opp under Assad. Katz omtaler Shara’a rettmessige som “en jihadistisk terrorist” som CIA satte pris på: 10 millioner dollar.
Angrepene svekker den syriske regjeringa, hevdet Fidan under sitt besøk til Nato i Brussel.
– Vi ønsker ikke å se noen konfrontasjon med Israel i Syria fordi Syria tilhører syrere, sa han, ifølge Reuters. Det er en erkjennelse som er totalt blottet for selverkjennelse, ikke minst med tanke på Tyrkias okkupasjon av syriske områder i nord.
Israel har gått ett skritt lenger ved å annektere deler av Golanhøydene i 1981, vel fjorten år etter at de ble erobret under Seksdagerskrigen i 1967. Siden maktovertakelsen i Damaskus har Israel utvidet sin okkupasjon og viser ingen tegn til å rulle sine stridsvogner tilbake over Golanhøydene igjen.
Israel hevder at de bomber militær infrastruktur for å hindre at våpen og militær utrustning faller i hendene på terrorgrupper som IS. Blodig ironisk nok er det Tyrkias militære intervensjoner og støtten til den jihadistiske leiehæren Syrias nasjonalhær (Jaysh al-Waṭani as-Suri, SNA) som gir rom for IS til å vekke til live sine sovende celler i de kurdiske og arabiske nordområdene.
Under borgerkrigen holdt Tyrkias nasjonale etterretningsorganisasjon MIT (Millî Istihbarat Teşkilati) dessuten slusene åpne for IS som hadde en rehabiliteringsbase for terrorister i Sanliurfa, oldtidas Edessa. MIT ble avslørt i tyrkisk presse for å levere våpen til Daesh.
I slutten av mars la Syrias demokratiske styrker (SDF; kurdisk: Hêzên Suriya Demokratîk, arabisk: Quaat Suria ad-Diymuqratia) fram dokumentasjon på at Tyrkia anlegger nye militære baser på syrisk territorium. Samtidig bringer Erdoğan-regimet inn større mengder med våpen og militært utstyr. Målet er å ta over større deler av nordområdene som allerede har hatt fire større militære intervensjoner siden august 2016, advarer SDF som la fram sin rapport 27. mars.
Den viser også at Tyrkia fortsetter å mobilisere sin syriske jihadistleiehær SNA, i Qara Quzak-åsene over vestbredden av Eufrat og i landsbyen Hassan Agha i nærheten av Manbij. De syriske leiesoldatene har hatt kontroll over byen siden SDF gikk med på å trekke seg ut under løfte fra USAs sentralkommando om en våpenhvile for å stanse Tyrkias videre framrykking mot den strategisk viktige Tishreen-dammen.
Rapporten viser at president Erdoğan nok en gang trosser internasjonale reaksjoner og advarsler om å destabilisere Syria som fortsatt er i støpeskjeen etter Assad-dynastiets fall etter nesten 54 år ved makta (14. mars 1971 – 8. desember 2024). Framrykkinga i nordområdene, med kurs for grensebyen Kobanê (Ain al-Arab), har derimot blitt stanset av SDF og under påtrykk fra USA.
Tyrkia har nå etablert vel to hundre militæranlegg i Syria, post for post slik Tyrkia gjør i grenseområdene på irakiske side i Nord-Irak eller Sør-Kurdistan (Başûrê Kurdistanê). Flere titusener tyrkiske soldater er stasjonert i Nord-Syria. De er velutrustet med våpen, inkludert droner og tungt artilleri, og overvåkningsutstyr.
SDF-rapporten inneholder opptak av anleggsvirksomheten fra droner og opptak av transporten mellom militæranleggene og Tyrkia, melder Medya News. Det dreier seg om stridsvogner, pansrede kjøretøy og lastebiler på offentlige veier. Ingen av dem er merket med tyrkiske flagg som det ellers fins godt om på offentlige bygninger i okkuperte steder som al-Bab og Afrin.
Dette er militære konstruksjoner for en langvarig okkupasjon langt inne på syrisk territorium, mener SDF som etterlyser hva HTS-regimet har tenkt å gjøre med det når det fortoner seg åpenbart at dette ikke dreier seg om SDF og de kurdiske militsene Folkets forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG) og Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ, kurdisk: Yekîneyên Parastina Jin, arabisk: Wahadat himayat al-Mar’a).
USA som mekler
Den verbale duellen er ufrivillig og gjensidig avslørende for hvordan Tyrkia og Israel forsøker å befeste og utvide sine posisjoner i Syria og i regionen fra hver sin kant – mens samhandelen mellom landene pågår som aldri før uten restriksjoner. I mellomtida insisterer Ankara overfor USA og EU at de fjerner eller letter på sanksjonene mot Syria.
Men Israel har overtaket på Tyrkia i Washington, både i Det hvite hus og i Kongressen på Capitol Hill. Luftangrepene fulgte etter et møte på høyt nivå mellom øverstkommandør i USAs CENTCOM, general Michael Kurilla, og israelske militære tjenestemenn i Tel Aviv.
Møtet fokuserte angivelig på å begrense tyrkiske aktiviteter i Syria. Ifølge journalisten Meltem Oktay fant møtet sted forut for angrepene, noe som tyder på at Israels militære handlinger var delvis rettet mot å fraråde Tyrkia å øke sin tilstedeværelse i Hama-provinsen i Syria.
I Tyrkias planer om å etablere militær tilstedeværelse med baser inngår det å distribuere luftvernsystemer og droner for å øke sin regionale innflytelse.
Den syriske regjeringen har hevdet at Israels handlinger har til hensikt å gjenopplive den sekteriske volden i landet og hindre landets forsøk på å gjenreise seg fra år med konflikt. Shara’a sa til det britiske tidsskriftet The Economist i februar at han ønsker fred med Israel, men at det er for tidlig med forhandlinger. Som svar har syriske tjenestemenn oppfordret det internasjonale samfunnet til å handle mot Israels aggresjon, og oppfordret FN og andre internasjonale organer til å gripe inn og forhindre ytterligere brudd på Syrias suverenitet.
USAs president Donald Trump tok opp det anstrengte forholdet med statsminister Netanyahu for vel to uker siden og tilbød seg å mekle gjennom sin spesialutsending til Midtøsten, Steve Witkoff, som mekler. Han har nå kommet under massiv gransking der mange utenrikspolitiske eksperter og analytikere stiller spørsmål ved hans evne til effektivt å engasjere seg med geopolitiske aktører som Iran, Hamas og Russland, ifølge New Delhi Television (NDTV), men var i helga likevel tippet som mulig ny nasjonal sikkerhetsrådgiver etter Mike Waltz.
– Jeg tror vi kan løse ethvert problem du har med Tyrkia, så lenge du er fornuftig, skal Trump har forsikret Netanyahu om, ifølge nyhetsnettsida Axios som holder hus i Arlington i delstaten Virginia, “The Old Dominion” (Det gamle herredømmet), i sedvanlig, uovertruffen optimistisk stil.
Det skal ha ført til innledende samtaler i Baku i Aserbajdsjan for “å forhindre uønskede hendelser i Syria”, informerte begge parter 10. april. Utenriksminister Fidan gjorde det imidlertid ettertrykkelig klart at samtalene var ikke ment å normalisere forholdet til Israel, verken ut fra Israels folkemorderiske krig i Gaza eller Tyrkias bestrebelser etter å opprette flere baser i Syria, Israels “røde linjer”.
Israel frykter dessuten at HTS og Tyrkia vil gi innpass for Hamas og palestinske islamister i Syria. President Bashar al-Assad gikk hardt til verks overfor Hamas-tilhengere og andre palestinske islamister som sluttet seg til det syriske opprøret i 2011 og bombet den to kvadratkilometer store palestinske flyktningbydelen Yarmouk i Damaskus som da huset vel 18.000 palestinske flyktninger. 1. April 2015 rykket IS inn i leiren, i allianse med Jabhat an-Nusra, forløpere til HTS under Abu Mohammed al-Jolani, dagens president.
https://en.wikipedia.org/wiki/Yarmouk_Camp
USA på gjerdet
USA har ikke anerkjent HTS-regimet under president Shara’a som legitimt og har ikke vært villige til å gi slipp på sanksjonene. Dette stadfestet USAs ambassadør Dorothy Shea 10. april i FNs sikkerhetsråd med henvisning til at HTS, som var terrorstemplet av FN, USA og EU, inkludert Ahmad al-Shara’a.
Diplomatiske bånd forblir frosset, og amerikanske visum vil ikke bli utstedt til syriske tjenestemenn, fastholdt Shea som også uttrykte bekymring for brudd på menneskerettighetene. Hun oppfordret til ansvarlighet og regional stabilitet og varslet at USA vil engasjere seg forsiktig inntil betingelsene er oppfylt.
Dette kom etter de omfattende massakrene på alavitter i middelhavsprovinsene Latakia og Tartus og i provinsene Homs og Hama mellom 6. og 12. mars. Anslagene over sivile drepte varierer sterkt fordi massakrene skjedde samtidig med at det pågikk kamper mellom Assad-lojal milits og regulære styrker fra HTS og HTS-allert, tyrkisk-støttet milits. Shea ga uttrykk for uro over at Syria blir oppmarsjområde for terrorister og viste til trusler fra IS, al-Qa’ida og Iran-støttede grupper, som Hizbollah.
USA vil vurdere overgangsregimet på bakgrunn av hva det gjør, ikke løfter, understreket Shea med henvisning til et brev, datert 3. mars, fra HTS-regimet om at Syria ikke skal være base for terrorister eller destabilisere regionen.
Avsenderne er folk som alle har tilknytning til al-Qa’ida-allierte og andre terrorstemplede organisasjoner. HTS sprang ut av Jabhat an-Nusra som Shara’a ledet, i 2017, men begynte seinere å legge avstand til al-Qa’ida (Basen) som har blitt en svært diffus “base”, som det arabiske navnet betyr.
Det skyldes flere forhold: Al-Qa’ida er blitt svært regionalisert samtidig som den har mistet sitt profilerte lederskap. Al-Qa’ida har blitt utfordret av IS som lokale salafistiske terroristorganisasjoner i Midtøsten (Vest-Asia) og andre deler av Asia og Afrika har sverget troskap til.
USA har adoptert Israels angivelige frykt for at HTS-regimet kan gi innflytelse til jihadister og gjøre Syria til base for angrep i regionen. Shea framhevet USAs støtte til Israels “rett til selvforsvar”.
Den bakenforliggende årsaken er imidlertid ikke ulike terrorgrupper, enten IS- eller al-Qa’ida-allierte organisasjoner eller frittstående grupper, som ikke har angrepet Israel, men USAs og Israels felles front mot Iran.
Shea noterte seg tilsynelatende positive uttalelser fra Israel og Tyrkia og presset på FNs sikkerhetsråd for å bekjempe terrorisme og dempe eksterne aktører som bevæpner stedfortredergrupper. Det avslører USAs problemer med å innordne seg motsetningsforholdet mellom Tyrkia og Israel og andre tradisjonelle USA-allierte land i Midtøsten, både ut fra Israels utsletting av Gaza og de uavklarte forholdene i Syria.
Syrias status i FN vil forbli under kategorien «ikke-anerkjente regjeringer», noe som gjenspeiler USAs posisjon om at HTS mangler internasjonal legitimitet og er nødt til å oppfylle flere av USAs betingelser hvor både Israel og Tyrkia kommer inn med sine føringer. Trump-administrasjonens problemer er at føringene ikke er sammenfallende. USA vil fortsette å engasjere seg med de midlertidige myndighetene mens de holder tilbake formell anerkjennelse inntil betingelsene er oppfylt, ifølge Shea.
USAs betingelser
Syria har tatt skritt for å imøtekomme USAs betingelser for å lempe på eller heve sanksjonene. Det dreier seg om i alt åtte krav. Når det gjelder håndteringa av kjemiske våpen og å finne Austin Tive og andre savnede amerikanere, byr ikke dette på noen åpenbare hindringer. Når det gjelder USAs krav om å fjerne fremmedkrigere fra militære posisjoner, er det problemer som blant annet bunner i hva USA legger i kravet.
Damaskus har respondert på de aller fleste av USAs krav, men har bedt om utdypende samtaler om kontroversielle spørsmål, som å sikre at utlendinger ikke har ledende roller i styresett eller militæret, ifølge et brev fra 14. april som Reuters har hatt tilgang til.
Brevet beskriver hva HTS har gjort med hensyn til USAs betingelser som ble overlevert utenriksminister Asaad ash-Shabani 18. mars. Om alle krav blir oppfylt, vil det seks måneder lange fritaket av humanitærbaserte sanksjoner som ble innført av president Joe Biden, bli forlenget med et hjelpeprogram over to år.
HTS-regjeringa forsikrer USA at den ikke utgjør noen trussel mot Israel og har nedsatt en komité for å overvåke palestinske væpnede fraksjoner i Syria. “Vi vil ikke la Syria bli en kilde til trussel mot noen part, inkludert Israel,” heter det i brevet.
HTS har dessuten suspendert seks utlendinger fra sine posisjoner, inkludert uigurer fra Kina, en jordaner og en tyrker. De var derimot ikke fjernet da brevet ble signert. Her vil Damaskus legge fram for USA at utlendinger deltok i opprøret som førte til Assad-regimets fall, ifølge Reuters.
Brevet oppfordrer til “gjensidig forståelse” overfor USAs krav om “å gjennomføre antiterrorangrep i Syria” og lover å implementere «passende juridiske tiltak» for å forhindre trusler mot amerikanske eller vestlige interesser. USA har fortsatt å bombe IS-mål i nord regelmessig etter regimeskiftet i Damaskus.
President Sharaa har tidligere uttrykt uro over uautorisert, amerikansk militær tilstedeværelse i landet. Dette bør overlates til den nye syriske staten, mener han. Utenriksminister Shibani la vekt på brevets forpliktelser da han talte til FNs sikkerhetsråd 25. april, med vekt på kravet om kjemiske våpen.
Dette var ikke nok til å rokke ved USAs uttrykte uro over tidligere al-Qaida-tilknyttede jihadister i HTS’ rekker, med krav om å utvise utenlandske militante, skriver Wall Street Journal. Det inkluderer palestinske fraksjoner, som betyr Hamas og Islamsk jihad, men også Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) og Den demokratiske fronten for Palestinas frigjøring (DFLP) som begge er terrorlistet i USA og EU, men som er del av PLO, “det palestinske folkets rettmessige representant” som blir ledet av overtidspresident Mahmoud Abbas.
Trekker ut tropper
I det nordøstlige Syria fortsetter den kurdisk-ledede demokratiske, autonome administrasjonen av Nord- og Øst-Syria (DAANES) og dens militære grein, SDF, å motta vestlig støtte for å hindre at IS blir vekket til live. Ifølge Charles Lister ved den gamle tankesmia Middle East Institute i Washington, etablert i 1946, har IS stått bak over 40 angrep i Syria i år, skriver Klassekampen (23. april).
Trump har varslet at han vil trekke ut rundt 600 soldater fra de DAANES-kontrollerte områdene i Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) i løpet av seksti dager, melder New York Times.
På slutten av fjoråret doblet USA sin militære tilstedeværelse til om lag to tusen soldater, inkludert at-Tanf-basen på treriksgrensa mellom Syria, Irak og Jordan som overvåker hovedveien mellom Iran og Libanon gjennom Syria.
Styrken skal ned til under tusen soldater i løpet av de neste månedene, bekreftet Pentagon 12. april, med andre ord til samme nivå som før den siste opptrappinga under Biden da trusselen fra Tyrkia mot DAANES og SDF var overhengende.
I forrige periode ville Trump trekke ut alle styrker i Syria og Irak ganske umiddelbart, men møtte på patrulje fra forsvarsminister James Mattis som fikk forhindre et Afghanistan-liknende tilbaketog – og deretter gikk av i protest.
SDF er ikke bare redde for at fangeleirene med anslagsvis 10.000 IS-terrorister og om lag 39.000 familiemedlemmer bryter sammen fordi HTS-regimet ikke vil være i stand til å ta over vaktholdet i leirene eller forflytte fangene. SDF er vel så urolig for at USA ikke klarer å holde Tyrkia stangen i nordområdene og være motvekt til alliansen mellom Ankara og Damaskus. Det gjør Tyrkia til den potensielt største trusselen, der Israels “tilbud” om å hjelpe SDF går rett inn i “sultan” Erdoğans regionale ambisjoner og frykt for at Israel vil svekke Ankaras innflytelse,
Pentagons talsmann, Sean Parnell, ser ut til å ha slått seg til ro med at IS har “mistet appell” og “kapasitet”. Det gjelder selvsagt med hensyn til å kunne gjenopprette kalifatet, men underslår at IS-krigerne som befinner seg i Syria, enten i sovende celler eller i fangeleirene, ikke har noe å tape – uten at dermed skulle utgjøre noen trussel mot USA.
Det er heller ingen fjern tanke at HTS-regimet kan rekruttere tidligere IS-krigere for andre formål i en ikke altfor lang framtid.
Det kurdiske spørsmålet
Amed Dicle trekker fram et nytt trekk: “Det kurdiske folket er ikke lenger det passive subjektet for geografien, men en aktiv konstituerende makt som det har oppnådd gjennom mer enn et halvt århundre med organisert kamp, ofre og motstand. Det påvirker ikke bare Tyrkias strategi, men strategiene til Iran, Irak, Syria, Israel og andre regionale stater,” skriver han. “Når det gjelder spenninga i forholdet mellom Israel og Tyrkia, har den regionale beleiringa mot Iran og de kurdiske framgangene i Syria gjort det kurdiske spørsmålet ikke bare til et ‘etnisk problem’, men et sentralt element i omstruktureringa av Midtøsten. Denne situasjonen har rystet hegemoniske holdninger og demonstrert behovet for alternative politiske visjoner. I den sammenheng tilbyr den politiske visjonen og det demokratiske samfunnsparadigmet som Abdullah Öcalan, [lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK)], har utviklet, et alternativt perspektiv som bør tas med i betraktninga, ikke bare for det kurdiske folket, men også for alle folkene i regionen.”
Det har satt Tyrkia i en strategisk skvis fordi Ankara ikke kommer utenom det kurdiske spørsmålet. Det inngår nå i kampen mot Erdoğans siste politiske omdreining med arrestasjonen av Istanbuls borgermester Ekrem Imamoglu fordi Erdoğan angriper direkte det valgtekniske samarbeidet mellom Imamoglus republikanske folkeparti (Cumhuriyet Halk Partisi, CHP) og det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes parti for likestilling og demokrati (DEM, kurmanji-kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halklarin Eşitlik ve Demokrasi Partisi). Det har blitt den maktfaktoren som for alvor truer Erdoğans posisjon og som tilsier at CHP tar et oppgjør med sin kemalistiske fortid når det gjelder kurderspørsmålet.
“Tyrkia forsøker å konsolidere sin regionale innflytelse gjennom sin de facto okkupasjon i Nord-Syria, gjennom sin militære tilstedeværelse i den føderale kurdiske regionen i Irak og sitt militære diplomati langs Qatar-Somalia-aksen,” mener Dicle.
“Denne ekspansjonistiske strategien er imidlertid ikke lenger bærekraftig på grunn av motstanden den har møtt på bakken, sosial og økonomisk utmattelse hjemme og isolasjon i utenrikspolitikken.”
Derfor framstår “Revolusjonen i Rojava” slik Dicle omtaler den, som er trussel for Tyrkia nyosmanske utenrikspolitikk og Erdoğans regime som hviler tungt på den innebygde kurder-forbien som har festet seg i det tyrkiske statsapparatet. Dette preger igjen Ankaras regionale tilnærming, som nå er preget av konfrontasjonen med Israel og en mer uavklart holdning til Iran der Erdoğans jonglering mellom USA og Russland og forsøk på å tilnærme seg Kina spiller inn.
Dette skjer ti år etter den såkalte “kollapsplanen” da Erdoğan vraket fredsinitiativet til Öcalan og PKK og tapte sitt to tredels flertall i parlamentet på grunn av det kurdiske Folkenes demokratiske parti HDP (tyrkisk: Halklarin Demokratik Partisi; kurdisk: Partiya Demokratîk a Gelan), forløperen til DEM,
Men den kurdiske motstanden kollapset ikke; den inntok i stedet nye former. I Tyrkia ved å breie seg uti den tyrkiske befolkninga; i Syria gjennom framveksten av DAANES; i Nord-Irak gjennom å vinne innpass og bedre forholdet til særlig Kurdistans patriotiske union (PUK); i Iran ved å utløse kvinnebevegelsen “Jin, Jiyan, azadï” (Kvinne, liv, frihet).
Tyrkias krig mot den kurdiske frihetsbevegelsen gjennom de siste førti åra har kostet staten fire billioner dollar. Det kurdiske spørsmålet har ikke forsvunnet. I stedet har krisene i Tyrkia trengt dypere inn i samfunnet.