Kurdisk samling på tvers
Kurdiske partier og organisasjoner møtes på kryss og tvers av de nasjonale grensene som deler Kurdistan og på tvers av ideologiske skillelinjer. Utgangspunktet er Syrias framtidige styreform – og utspillet fra den fengslede lederen for Kurdistans arbeiderparti (AKP), Abdullah “Apo” Öcalan, om en løsning for det kurdiske spørsmålet i Tyrkia og regionen.
Det har utløst reaksjoner i Tyrkia og Syria: Felles front mot kurdisk enhet.
For og imot
– Hva er strategien nå? Forholdene og omstendighetene er svært vanskelige. Damaskus er tydelig på hva de ikke vil ha. Det er et stort problem, fastslo Ilham Ahmed da vi møtte henne under den årlige EUTCC-konferansen i EU-parlamentet i Brussel 26.-27. mars. Hun er internasjonal leder for den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES).
Og det Damaskus og president Ahmed Hussein ash-Shara’a, bedre kjent under sitt jihadistnavn Abu Muhammad al-Jolani, er tydelige på hva de er imot, er nettopp det DAANES og Syrias demokratiske råd (SDC, kurdisk: Meclîsa Sûriya Demokratîk / arabisk: Majlis Suria ad-Diymuqratia) og Syrias demokratiske styrker (kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk / arabisk: Quaat Suria ad-Diymuqratia, SDF) har slåss en oppofrende væpnet kamp mot Jolanis al-Qa’ida-jihadister og Daesh (Den islamske staten) – og i politisk opposisjon til det nå utslåtte Assad-regimet.
– Avtalen mellom Damaskus og SDF bygger på generelle prinsipper, og det er nedsatt kommisjoner for hvert av områdene. Det er disse forhandlingene om hva vi har felles som er veldig vanskelige, sier Ilham Ahmed.
Hun har ikke overdrevne forventninger til hva EU vil utrette. – Hva vi forventer? Alt de fokuserer på er å sende tilbake syriske flyktninger. Dette er bare kontraproduktivt om EU ikke samtidig fokuserer på rettigheter, advarer hun.
Enhet mot enhet
Reaksjonene fra Damaskus og Ankara på den kurdiske enhetskonferansen som ble holdt i den kurdisk-syriske grensebyen Qamishli lørdag, tvers overfor Nusaybin i Tyrkia, er like entydige som de er forstemmende med tanke på kurdiske autonomi eller føderativ selvbestemmelse på begge sider av grensa.
Konferansen munnet ut med krav om pluralistisk styresett og konstitusjonelle rettigheter. I stedet anklager president Shara’a kurderne for å bryte avtalen som Damaskus og SDF undertegnet 10. mars om nasjonal enhet, mens regimet til president Recep Tayyip Erdoğan gjentar truslene om å fjerne kurdiske grupper fra Syria “fredelig ellers …”, ifølge utenriksminister Hakan Fidan, som selv har kurdisk far fra Hesinan-klanen i Van og tyrkisk mor fra Denizli.
Hesinan-klanen deltok i opprøret i Dersim-provinsen (i dag Tunceli) i 1937-38. Det førte til Dersim-massakren mot alavitter som hæren til “det moderne Tyrkias landsfader” Mustafa Kemal Atatürk sto bak i hans siste leveår.
Fidan representerer en annen skygge av familietreet som sjef for den nasjonale etterretningsorganisasjonen MIT (Millî Istihbarat Teşkilati) fra 2010 til han tiltrådte som Erdoğans utenriksminister i juni 2023.
Nå er det de offisielle syriske og tyrkiske reaksjonene som legger dunkle skygger over hvilket styresett Syria vil få, også med tanke på rettigheter for minoriteter, ikke bare i det mangfoldige nordøstre Syria. Den kurdiske enhetskonferansen støttet opp under mangfoldighetslinja til DAANES og gikk inn for å utvide det interetniske samarbeidet og inkluderende representasjon i institusjonene som er etablert i Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) og andre deler av det DAANES-kontrollerte området.
De er under press, først og fremst fra Tyrkia og deres leiehær Syrias nasjonalhær (Jaysh al-Waṭani as-Suri, SNA) av syriske og andre jihadister fra Midtøsten.
De har i mange måneder blitt stanset av SDF ved Tishrin-dammen og Qarqozak-brua og utenfor grensebyen Kobanê (Ain al-Arab) som har gått inn i historia for sin kamp mot Daesh, det første militære nederlaget for IS som i realiteten snudde kampen mot kalifatet i 2014.
Sekterisk vold
Tonen mellom Mazloum Abdi, øverstkommanderende for SDF, og Shara’a har vært som piggtråd. “SDFs kommandant Mazlom Abdi har utstedt ultimatum til HTS: Om det kommer en ny bølge av folkemorderiske angrep mot alavittene, vil våre styrker forberede oss på å intervenere for å beskytte dem,” rapporterte den kurdiske journalisten Özgür Avzem på fjernsynskanalen Medya Haber 14. april.
Abdi rettet ultimatet mot Organisasjonen av Levantens frigjørere (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) som er oppsamlingsfronten etter al-Qa’ida-allierte Jabhat an-Nusra. Jolani ledet Nusra-fronten og leder nå HTS.
Avzem refererer til “sensitiv informasjon” fra de siste samtalene mellom Abdi og Jolani som har ansvar for spørsmålet om å inkorporerer SDF i den nye regjeringshæren som når står under HTS-kommando.
– Vi er vitne til en intens, men likevel skjør utvikling på militære, diplomatiske og sosiale fronter, mener Avzem.
Det er vanskelig å lese ultimatet utover at det er en direkte advarsel til Jolani om at sekterisk vold mot alavittene, folkegruppa til Assad-familien, er et overgrep på alle etniske og religiøse minoriteter med tanke på framtidas Syria. Men det er lite trolig at SDF vil sende styrker til kystprovinsene Latakia og Tartus ved Middelhavet, langt utenfor Rojava og områdene som ligger under DAANES.
https://en.wikipedia.org/wiki/Democratic_Autonomous_Administration_of_North_and_East_Syria
Det vil utløse reaksjoner fra Damaskus – og ikke minst fra Tyrkia. Det vil igjen kunne føre til innblanding fra andre regionale aktører som nå forsøker å sikre sine interesser i Syria.
Angrepene fra SNA og Tyrkias støtte i Nord-Syria har avtatt i styrke, men “det er ikke noe som heter en ‘normal dag’ i Syria akkurat nå. Det vi ser er en rask, ofte eksplosiv, utvikling av hendelser,” fastslår Avzem i sin reportasje.
Samtalene mellom Abdi og Shara’a har fortsatt etter at de to undertegnet intensjonsavtalen mellom Damaskus og SDF 10. mars. Det siste tilskuddet er at de lokale kurdiske sikkerhetsstyrkene har trukket seg ut av de kurdiske bydelene i Aleppo og er blitt erstattet av lokale selvforsvarsstyrker som er knyttet til den autonome administrasjonen. Dette er bydeler og omegn hvor det bor nær 700.000 mennesker, ifølge Medya News.
– Avtalen bevarer den autonome strukturen, etablerer et felles koordineringsorgan og legitimerer lokale institusjoner. For første gang på fem måneder har veiene inn til nabolagene blitt åpnet, konstaterer Avzem i reportasjen.
Det som uroer mest, er likevel at den sekteriske volden mot alavittene i Latakia og Tatus ikke får like mye oppmerksomhet som massakrene som rystet Syria i 6. til 17. mars. Den foregår nå uten dekning i media.
https://en.wikipedia.org/wiki/2025_massacres_of_Syrian_Alawites
Regionalt spill
Regionale makter rivaliserer om innflytelsen i Damaskus, mens Israel kjører er åpen konfrontasjonslinje og fortsetter å okkuperer land utover den delen av Golanhøydene som ble annektert i 1981 etter å ha blitt erobret under Seksdagerskrigen i 1967. De rivaliserende regionale maktene har ett til felles: De ønsker et sentralisert styre i Damaskus som ikke gir etter for krav om autonomi og utvidede rettigheter for minoriteter.
De vil ha et sunnimuslimsk shariastyre, “en ultrasentralisert statsmodell”, som holder Daesh/IS nede, selv om de støtter og har støttet ulike jihadistgrupper gjennom den regionaliserte borgerkrigen fra 2011, med et skille mellom Tyrkia og Qatar som støtter grupper med røtter i Det muslimske brorskapet, og Saudi-Arabia og Emiratene som støtter mer salafistiske og wahhabittiske grupper.
Disse motsetningene kan nå bli forsterket nå som Assad-regimet er borte, og dermed har svekket Teherans innflytelse i Damaskus, og borgerkrigen med utspring i 2011 er over i denne fasen – før en ny eventuell bryter løs.
– Jolani forsøker å omformer seg og etablere bånd med Tyrkia og Golfstatene for å legitimere sitt styre, sier Avzem, og bruker Shara’as nom de guerre, krigsnavn, som henspiller på at Sahara’a-slekta kommer fra Golan.
– Men dette vil ikke føre til fred eller rettferdighet for Syrias folk. Dagene framover vil være avgjørende, advarer han.
Et positivt tegn er at DAANES er i samtaler med Damaskus om skolevesenet. Møtet 14. april om godkjenninger av eksamensdiplomer og pensum i de kurdiske områdene, som var en form for diplomatisk anerkjenning av administrasjonen i Nord- og Øst-Syria som “antyder at alle skoler under den autonome administrasjonen nå blir sett på som legitime av regimet,” påpeker Avzem.
Kurdisk enhetskonferanse
Reaksjonene på Den kurdiske enhetskonferansen peker i motsatt retning. Over 400 kurdiske delegater fra Syria, Irak og Tyrkia møttes i Qamishli for å samkjøre kurdiske bestrebelser for å skape et desentralisert og demokratisk Syria. Den munnet ut i krav om konstitusjonelle rettigheter for kurdere og andre minoriteter, grunnlovsfestede kvinnerettigheter og multietnisk lokalstyre innenfor rammene av en pluralistisk stat.
Det ble nedsatt en felles kommisjon og delegasjon som skal engasjere seg i dialogen med Damaskus.
Dette beskriver den formen for føderalisme som DAANES og SDF går inn for, ikke en autonom region som i Nord-Irak. Shara’a mener likevel at dette er brudd på intensjonsavtalen og advarer mot opprettelse av “separate enheter”, hvilket i klartekst betyr at han mener at den sentraliserte statsmodellen ikke er oppe til forhandlinger, slik det framgår av uttalelsene fra Damaskus.
«Lederskapet i SDF kan ikke monopolisere beslutningstakinga i det nordøstlige Syria, hvor autentiske samfunn – arabere, kurdere, kristne og andre – lenge har eksistert sammen,» heter det fra presidentskapet.
Dette blir ytterligere forsterket av arbeidet til Den nasjonale dialogkomiteen som ble nedsatt i Damaskus under grunnlovskonferansen der verken den kurdiske eller drusiske ledelsen var til stede. Heller ikke Dialogkomiteen består av representanter for de ledende kurdiske og drusiske organisasjonene eller alavitter og kristne som har forankring i sine lokale eller regionale samfunn. Terrormassakrene har stilt Dialogkomiteen i et grelt lys over mangel på mangfold.
Den manglende inkluderinga av minoriteter i Damaskus blir i stigende grad koblet på den regionale rivaliseringa. Medya News viser til flere kommentatorer som mener at Shara’a frir til Ankara. Tyrkia ligger tettere på Damaskus enn Saudi-Arabia i rivaliseringa om innflytelse gjennom sin støtte til den HTS-styrte Syrias redningsregjering (Ḥukumat al-Inqadh as-Suriyyah, SGG) i de jihadistkontrollerte områdene i Idlib-provinsen.
Den ble opprettet som en del av avtalen mellom Russlands president Vladimir Putin og Tyrkias president Erdoğan fra 17. september 2018 om en demilitarisert sone etter at jihadistgruppene hadde blitt fordrevet fra Aleppo, Homs, Hama og alle de store byene i Orontesdalen og den nordvestre og vestre delen av Syria, inkludert kystprovinsene Latakia og Tartus.
Tyrkia oppfylte aldri sin del av avtalen om å avvæpne HTS, og Russland ble mindre oppsatt på å følge opp Assad-hæren på bakken og mer oppsatt på å bygge ut forbindelsene med Tyrkia som handler store mengder energi fra Russland.
Assad-hæren hadde ingen muligheter til å endre situasjonen på bakken, verken med eller uten støtte fra den iranske Revolusjonsgarden (Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslami) og Hizbollah.
https://en.wikipedia.org/wiki/Syrian_Salvation_Government
Tyrkisk pepper
Tyrkias utenriksminister Fidan slo fast i Doha i Qatar at Ankara ikke vil akseptere at det forblir væpnete kurdiske grupper i Syria og nevner spesifikt SDF som blir anklaget for å stå i allianse med Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG), geriljaen til Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK) i Tyrkia som også har baser i Qandil-fjellene i Nord-Irak, det sørlige Kurdistan (Başûrê Kurdistanê).
Fidan etterlater seg igjen truslene om en større tyrkisk militærintervensjon i Nord-Syria. HTS har i dag ikke selv kraft til å erobre de DAANES-kontrollerte områdene som består av kurdere, arabere, assyrere, arameisk-språklige, kristne syrere, armenere, sirkassere og turkmenere – med eller uten amerikanske styrker tilstede i Rojava.
De konkurrerende modellene: Den sentraliserte, sharia-islamistisk overgangsregjering mot den desentraliserte, multi-etniske og kurdisk-ledete administrasjonen reflekterer dypere regionale splittelser over Syrias framtidige styresett og rollen til minoritetsrettigheter i gjenoppbygging etter konflikt. Problemstillinga slår tilbake på Tyrkia og utfordrer regimene i andre stater i Midtøsten.
Reaksjonen fra Ankara er langt fra uventet fordi Den kurdiske enhetskonferansen griper inn den politiske prosessen i Tyrkia som pågår med utspillet fra PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan. Han tok til orde for å innlede fredsforhandlinger om en demokratisering av Tyrkia og nedlegging av PKK som har innledet en ensidig våpenhvile – uten respons fra Ankara.
En av dem som åpnet prosessen, var uventet nok Devlet Bahçeli, lederen for Det nasjonalistiske aksjonspartiet (Milliyetçi Hareket Partisi, MHP) som er i allianse med Erdoğan og hans Rettferdighet og utviklingspartiet (Adalet ve Kalkınma Partisi, AKP). Det er ikke like uventet at det Bahçeli er ute etter, er å få PKK nedlagt uten betingelser, en kapitulasjon uten å gi annet enn at Öcalan blir løslatt eller får en annen type soning om han leverer på at PKK blir avvæpnet og oppløst.
– PKK må holde sin kongress og formelt oppløses – uten noen vilkår, fastslo partilederen for MHP, som har fascistiske røtter, i Ankara tirsdag.
Han langer ut mot PKK og forsøkene på kurdisk koordinering i den regionale situasjonen og hjemlig politikk og framstiller det som en eksistensiell trussel mot Tyrkia og regionen.
– Beslutningene som ble tatt på denne såkalte konferansen er en del av et scenario mot Tyrkia, hevder Bahçeli, og anklaget hendelsen for å undergrave Syrias territorielle enhet og for å være “sponset av USA og Frankrike”, ifølge Medya News.
Hans krav til PKK om å legge seg ned vilkårsløst, gjelder også den kurdiske milisten Folkenes forsvarsstyrker (Yekîneyên Parastina Gel, YPG) i Nord-Syria (uten å nevne Kvinnenes forsvarsstyrker Yekîneyên Parastina Jin YPJ) og det syrisk-kurdiske Demokratisk enhetsparti (PYD, kurdisk: Partiya Yekîtiya Demokrat, arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad ad-Dimuqraṭiy, klassisk syrisk: Gabo d’Ḥuyodo Demoqraṭoyo), og han omtaler general Abdi som “terrorist”.
Han kom dessuten med en direkte utfordring til det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Partiet for demokrati og likestilling (DEM, kurmanji kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halkların Eşitlik ve Demokrasi Partisi), om at “et politisk parti i Tyrkia må avvise spillet som spilles i Qamishli hvis det er oppriktig.”
Dette er vilkår som DEM avslår glatt og bare bekrefter at det ikke er åpning mellom Erdoğan og Bahçeli, utover en viss irritasjon fra Erdoğans side, med hensyn til erklæringa som Öcalan kom med fra fangeøyas Imrali i Marmarahavet 27. februar: PKK må overgi seg uten å forvente forhandlinger eller reformer.
Det åpner derimot gapet mellom Det republikanske folkepartiet (Cumhuriyet Halk Partisi, CHP) og regjeringspartiene med hensyn til det kurdiske spørsmålet etter at Istanbuls borgermester Ekrem Imamoğlu ble arrestert 19. mars og deretter fjernet fra stillinga.
Lederen for det kemalistiske CHP, Özgür Özel, har nå rykket i forsvar av kurdiske borgermestre. Det er et gjensvar for at DEM har stilt seg bak demonstrasjonene og protestene mot at Imamoğlu ble avsatt på samme vis som en rekke kurdiske ordførere har blitt, som i Van, vennskapsby med Odessa i Ukraina og Karlsruhe i Tyskland, der ordfører og tidligere parlamentsmedlem for Hakkâri, Abdullah Zeydan fra DEM, er blitt erstattet av byråkraten Ozan Balci, guvernøren av Van-provinsen.
– Å si at hans eneste forbrytelse er å være kurdisk, er separatisme. Terrorisme og våre kurdiske brødre er ikke det samme, retter Bahçeli seg mot Özel og anklager CHP for å være en “kokende gryte og blødende sår” som driver bort fra nasjonale verdier og «legger dynamitt under grunnlaget for Tyrkia», melder Medya News.
Bahçelis svulmende tyrkisk-sjåvinistiske retorikk retter seg mot CHPs kemalistiske velgere som ikke har forsonet seg med at Tyrkias demokratiske framtid, som Imamoğlu skulle ta dem inn i ved det neste presidentvalget som er stipulert til 2028, går gjennom å anerkjenne det kurdiske spørsmålet som del av demokratiseringa av Tyrkia.
Det andre kortet Erdoğan har å spille overfor CHP-velgere er de nyosmanske vyene om Nato-landet Tyrkia som regional stormakt, skal kunne spille en vitale rolle mellom USA og Russland og utvide forbindelsene og forholdet til Kina gjennom organisasjoner som BRICs+ og SCO (Shanghai Cooperation Organisation) i flere himmelretninger, både overfor Midtøsten og Sentralasia.
Intensjonsavtalen
Ilham Ahmed understreker at avtalen mellom SDF og Damaskus er “generell” eller som det understrekes, en intensjonsavtale, verken mer enn mindre selv om den har blitt ledsaget av uttalelser, blant annet fra Abdi, som umiddelbart ble gjenstand for ulike fortolkninger.
Forhandlingskomiteene var på tidspunktet for konferansen i EU-parlamentet, ennå ikke opprettet. Hun mener derimot at grunnlovsutkastet står i motstrid til målsettingene med desentralisering, å inkludere kurdiske rettigheter og integrering av SDF i de væpnede styrkene. En kvinne konferanse i DAANES avviste også utkastet med hensyn til kvinnerettigheter.
– Det er ikke mulig å gi fra seg de kulturelle og nasjonale rettighetene som inneholder komponentene religionsfrihet, retten til utdanning på morsmålet, politiske rettigheter og et desentralisert administrasjonssystem. Disse spørsmålene er ikke gjenstand for forhandlinger og ingen innrømmelser vil bli gitt, fastslo Ilham Ahmed som var opptatt av spenninga med Tyrkia rundt den skjøre våpenhvilen med SDF og av den politiske prosessen i landet.
– Vi ønsker ikke å være i krig med Tyrkia. Vi prøver å nå en avtale med Tyrkia som garanterer for Syrias sikkerhet. Initiativet fra Abdullah Öcalan er veldig viktig, og vi håper at den tyrkiske staten vil ha en positiv tilnærming. Den tyrkiske regjeringa er ansvarlig for å utvikle denne prosessen. Å ta del i dette initiativet er veldig viktig og vil ha positive effekter på Syria og nabostatene.
Det fins visse tegn til at syriske jihadister og deres familier som har slått seg ned i Afrin, den kurdiske enklaven nordvest for Aleppo som ble erobret av Tyrkia og SNA under Operasjon Olivenkvist (Zeytin Dali Harekâti) i januar-mars 2018, flytter ut igjen for å dra til sine opprinnelige hjemsteder i Syria etter regimeskiftet, melder Medya News.
Ilham Ahmed konsentrerer sitt diplomati på å få internasjonal støtte til en desentralisert løsning for Syria. Et sentralisert styre øker risikoen for fortsatt krig og ekskludering og mer ustabilitet i regionen, advarer hun.
– Vi ønsker oss ikke tilbake til et Syria før 2011, understreket hun også på Sulaymaniyah Forum på American University of Iraq (AUIS) i den kurdiske byen Sulaymaniyah (Slêmanî) i Nord-Irak som blir politisk dominert av Kurdistans patriotiske union (Yekêtîy Nîştimanîy Kurdistan, PUK).
Iraks statsminister, den partipolitiske uavhengige sjiamuslimen Mohammed Shia as-Sudani, Nechirvan Barzani, presidenten i den kurdiske autonome regionen, og flere internasjonale analytikere deltok på forumet om politiske, økonomiske og sikkerhetspolitiske spørsmål for Irak og Midtøsten. Det understreker ikke bare betydninga av hvilken prosess regionen står overfor, men også hvordan skarpe, kurdiske politiske fronter er i ferd med å bli polert.
– Vi er i begynnelsen av forhandlingene. Vi har våre vilkår. Vi søker inkluderende styresett, og kurdernes rettigheter må garanteres i den nye grunnloven, gjentok Ilham Ahmed og avviste samtidig at DAANES ikke er ute etter å kopiere den autonome kurdiske regionen i Irak.
– Vi prøver ikke å kopiere den kurdiske regionmodellen. Vi respekterer den og ønsker å lære av den, men geopolitikken, politiske strukturer og samfunnskomponenter i Syria er forskjellige, understreket hun.
Regionalt tema
Desentralisering og inkludering var gjennomgangstema på forumet som ble holdt for niende gang 17. april. Det markerte at situasjonen i Syria og opprettelsen av DAANES har ført til en tilnærming mellom kurdiske partier og organisasjoner på tvers av landegrensene mellom Tyrkia, Syria, Irak og i mindre grad Iran, hvor geopolitiske og interne forhold er annerledes.
– Det er oppmuntrende at alle kurdiske partier i Syria har forent seg om en fredelig løsning på det kurdiske spørsmålet, sa Nechirvan Barzani som representerer Kurdistans demokratiske parti (Partiya Demokrat a Kurdistanê, KDP) som har vært bitre motstandere av PKK og partier fra den såkalte PKK-familien som PYD i Syria tilhører.
– De har gjort viktige framskritt ved å konsolidere kravene sine. Vi håper de kan, i samarbeid med den syriske regjeringa, bygge et demokratisk Syria som garanterer rettighetene til alle etniske grupper og samfunn.
Det henger fortsatt i lufta hva Barzani-klanen som styrer KDP legger i det utover at de deltar i den pågående prosessen som verken Damaskus eller Ankara stiller seg bak.
– Dette er et historisk øyeblikk, konkluderte Ahmed, ifølge Medya News. – Om vi skal bygge fred, må den inkludere alle. Ikke bare i navnet, men i selve strukturen til det nye Syria.
Mens Iraks statsminister forsvarte “en sterk stat” og behovet for institusjonelle reformer basert på “en sosial kontrakt mellom borgeren og staten som må sette folks behov i sentrum,” noe vel mange irakere ikke ser noe særlig til, advarte Barham Salih fra PUK, tidligere irakisk president, mot at “regionen står overfor alvorlige og skremmende utfordringer” og “vi må gå over fra perioder med vold til en ny virkelighet basert på ressursutnyttelse og økonomisk vekst.”
– Ressurser og makt må deles rettferdig. Et sentralisert grep om rikdom vil bare utdype splittelsen, utfordret Ilham Ahmed og kjørte fram Öcalans ideologi om demokratisk konføderalisme som “veileder oss i å organisere vårt kulturelle og sosiale liv.”
Etter Sulaymainyah-forumet møtte president Barzani SDFs øverstkommanderende Mazloum Abdi i Erbil (Hewler) i Nord-Irak hvor de diskuterte kurdisk enhet, den politiske framtida til Syria og behovet for en kurdisk nasjonalkongress. Bakgrunnen er blant annet enhetsbestrebelsene mellom PYD og Det kurdiske nasjonalrådet i Syria (Encûmena Niştimanî ya Kurdî li Sûriyê, ENKS) i Rojava som blir støttet av KDP for å finne et felles standpunkt overfor Damaskus. Det har brakt DAANES og den autonome kurdiske regionen i tettere forbindelser med hverandre og på et høyere nivå. Det går nå helt til topps.
Det er oppnådd enighet om å holde en kurdisk nasjonalkongress for å fremme forsoningsprosessen mellom kurdere i regionen.
Kurdistans nasjonalkongress (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK) er en koalisjon av politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner fra Kurdistan og den kurdiske diasporaen som har hovedkontor i Brussel, med lokalkontorer i Erbil og Qamishli i Rojava.
https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_National_Congress
Konferansen i Qamishli
Det er dette som lå til grunn for enhetskonferansen i Qamishli for å samle kravene overfor Damaskus, ikke å forene partiene. Forholdet mellom PYD og ENKS som grunnleggende er et konservativt parti, har vært anstrengt og har tapt terreng i Rojava i den grad det har hatt noe.
I 2012 ble ENKS reddet av KDPs høvding, Masoud Barzani, som inngikk en avtale med PYD om “å dele på makta” mens situasjonen fortsatt var uavklart i Rojava.
ENKS nektet derimot å innordne seg det lokale systemet som PYD bygde opp og som i dag er styrt av DAANES og SDC. De nektet å delta i valg og krevde i stedet en selvoppnevnt maktposisjon som gikk imot den desentraliserte modellen som PYD sto bak før IS-kalifatet befestet seg i Raqqa og tok over store deler av områdene i nord – inntil det snudde i Kobanê.
ENKS har blitt betraktet som et underbruk av KDP som har forbindelser med Ankara i en felles bestrebelser om å bli kvitt PKK og hindre at det får innflytelse i Nord-Irak. Nå kommer innflytelsen fra en annen kant, fra Rojava-revolusjonen som PYD står bak.
PYD tilhører PKK-familien. Det betyr at det fortsatt er mye historie mellom PYD og ENKS å fordøye. KDP har fremdeles forbindelser til Ankara, og ENKS støttet at KDP hindret leveranser inn til Rojava fra Nord-Irak for å knekke DAANES og SDF. De ble derfor ansett som femtekolonnister.
Utfordringa for DAANES og SDF er å analysere presset som ligger bak bestrebelsene om “enhet”, som blant annet USA og Frankrike tar til orde for og med tanke på Tyrkias rolle. USA har aldri gitt støtte til den føderative modellen som DAANES og SDF går inn for. USA var ute etter et regimeskifte i Damaskus for å knipe av forbindelseslinja fra Teheran til Hizbollah gjennom Syria.
ENKS har villet kopiere den autonome regionen i Nord-Irak, mens PYD går inn for sitt desentraliserte autonome system. Enigheten mellom de kurdiske gruppene nå baserer seg på “en felles politisk visjon” om “et føderalt, pluralistisk, demokratisk parlamentarisk system.”
DAANES har et breiere perspektiv, med hensyn til andre minoriteter utover kurderne, enn ENKS. Det inngår i deres multikulturelle politikk og Öcalans ideologi om demokratisk føderalisme, og det gjenspeiler seg i den etniske sammensetninga av forhandlingsdelegasjonen og -komiteene som DAANES har satt sammen. Her inngår det både arabere og assyrere.
Faren er at Damaskus forsøker å splitte kurderne og andre minoriteter ved å tilby begrenset autonomi til kurderne under et ellers sentralisert system som de arabiske områdene faller inn under. Det gjelder blant annet Raqqa, IS-kalifatets arabisk-dominerte hovedstad, og Manbij, også det en overveiende arabisk by som nå er under kontroll av Tyrkias leiehær, SNA.
Her presser Erdoğan på, mens USA som har opprettholdt sanksjonene mot Syria, ser ut til å ville smi båndene mellom Ankara og Damaskus i et større regionalt perspektiv hvor både Saudi-Arabia og selvsagt Israel inngår. Trump-administrasjonen vil at HTS-regimet anerkjenner Israel uten at det forstyrrer forholdet til Tyrkia. Men verken Israel eller USA vil ha en sterk, sentralisert sharia-stat i Syria.