Sett fra Hizbollah (Syria del 1)
Parlamentarikeren Ali Fayyad er bevisst om at faren ikke er over, verken i Libanon eller i nabolandet Syria, for ikke å snakke om Gaza og Vestbredden. Overfor nettportalen Responsible Statecraft uttrykker han uro over den nye ledelsen i Damaskus og dens posisjoner med hensyn til Israel som gradvis har utvidet sin invasjon av Syria etter at HTS rykket inn i Dimashq og fordrev president Bashar al-Assad og det 54 år lange dynastiet fra presidentpalasset.
Ali Fayyad er en gammel kjenning. Vi møttes flere ganger på World Social Forum i første halvdel av 2000-tallet før president Hosni Mubarak åpenbart fikk politisk agorafobi og stengte ned hele Kairo-avsnittet av WSF-bevegelsen på slutten av 2000-tallet. Ali Fayyad representerte Hizbollah i Libanon, men ord og ressonementer røpet hvor i det politiske landskapet han kom fra, uten at det lettet samtalen med den egyptiske marxistiske økonomen Samir Amin som døde i august 2018 i Paris, 86 år gammel. På alle Kairo-konferansene var det en intens rivalisering mellom Det muslimsk brorskapet og Kefaya-alliansen (som kort og godt betyr nok), eller Den egyptiske bevegelsen for forandring (Harakat al-Masreyya men agl at-Taghyeer) mot Mubarak-diktaturet. Kefaya ble lenge ledet av George Issac, den kristen kopter som døde i juni i fjor, 85 år gammel.
Ali Fayyad inviterte Klassekampen til en avleggerkonferanse av WSF i Beirut på vegne av Hizbollahs tankesmie i Beirut. Hans sentrale rolle går fram av publikasjonen “Hezbollah and the Lebanese State: Reconciling a National Strategy with a Regional Role” fra 15. august 2006. Konferansen ble holdt midt under Israels bombekrig og invasjon av Gaza, Operasjon Støpt bly (Cast lead) eller Slaget om al-Furqan (27. desember 2008 – 18. januar 2009). Nå har han overlevd det siste regnet av amerikanske bunker busters, ett-tonnsbomber som Israel har sluppet over den sjiamuslimske Dahihe-bydelen sør i Beirut hvor Hizbollah hadde mange kontorer og institusjoner.
Bombene kostet Hizbollahs nærmest legendariske generalsekretær Sayyad Hassan Nasrallah livet. Han ble symbolet på den palestinske og arabiske motstandskampen mot koloniprosjektet Israel under invasjonen i 2006 da det dukket opp graffiti i “den arabiske gata”, på tvers av sunni/sjia-skillet, med slagordet “Nasser 1956, Nasrallah 2006”. Det var en referanse til Egypt president Gamal Abdul Nasser under Suezkrigen i 1956 da Storbritannia, Frankrike og Israel gikk til angrep på Egypt fordi Nasser hadde nasjonalisert Suezkanalen.
Israels massive bombing av Beirut og i det sørlige Libanon og fjernstyrte personsøkerbomber gikk hardt utover ledelsen i Hizbollah.
Faren ikke over
Holdninga til fungerende president Shara’a og HTS er “forvirrende og stiller mange spørsmål, ettersom Israel infiltrerte og okkuperte syrisk territorium uten at den nye ledelsen har tatt standpunkt til det. Dette er noe merkelig fra ethvert juridisk og politisk ståsted som du ikke vil finne i noe annet land, understreker Ali Fazyyad.
Israel rykket inn i den demilitariserte sonen på Golanhøyden idet HTS rykket inn i Damaskus 8. desember. De rykket inn i området som har vært under kontroll av FN-styrken på Golanhøyden og på den østre delen av Hermon-fjellet (Jabal ash-Sheikh) og tok over postene som Assads hær hadde forlatt – i strid med alle internasjonale avtaler, folkeretten og oppfordringene fra “det internasjonale samfunnet” om å respektere Syrias territoriale integritet og suverenitet.
Statsminister Binyamin Netanyahu hevdet at det utelukkende dreide seg om defensive tiltak for å hindre potensielle trusler fra syrisk territorium. Det var bare den første og åpenbare løgnen. Siden har Israel utvidet okkupasjonen av den nordlige delen av Golanhøydene og tatt kontroll med deler av Antilibanonfjellene hvor flere vannkilder har sitt utspring.
Israelske fly er stadig på vingene og har bombet mål i Syria, inkludert havnebyen Tartus ved Middelhavet hvor Russland har hatt sin base, og Qandara. Etter å ha tatt militær kontroll med drusiske områder sør for Damaskus, forsøkte Netanyahu i forrige uke å framstille seg som drusernes forsvarer da det kom til trefninger mellom HTS-styrkene som nå utgjør den nye regjeringshæren, og drusisk milits som nekter å oppgi sine våpen i Jaramana i Rif Dimashq, en forstad til Damaskus på Ghouta-sletta sør for hovedstaden.
Her bor det anslagsvis en million innbyggere, ifølge al-Jazeera.
Jaramana er kjent for sin rike drusiske arv og drusiske helligdommer, men flertallet av innbyggerne i byen som ligger opp mot den kristne delen av Damaskus, er irakiske kristne.
Drusiske ledere har sagt at de vil innordne seg den nye regjeringshæren og at de støtter Syrias territorielle integritet. De vil ikke uten videre gi opp sine våpen, men beholde dem i selvforsvar.
Israel har bitt seg fast i Libanon – med full støtte fra USA. Israel har krenket våpenhvileavtalen og nekter å forlate fem steder i det sørlige Libanon og sender flyangrep innover Beka’a-dalen. Årsaken til at de blir stående i sør, er at den libanesiske hæren ikke har tatt over hele Sør-Libanon og at Hizbollah angivelig ikke har trukket alle sine styrker tilbake til nord for Litani-elva. Den viktige vannkilder er også tegnet inn på israelske kart over Erez-Israel (“Israels land”, det bibelske Israel, som tilhørte de jødiske kongedømmene på tida fra det første og andre tempelet i Jerusalem, det lovede land av Gud – eller Stor-Israel i sionistiske, kolonialistiske termer.
– At israelerne er på fem steder, ser vi på som okkupasjon. Dette gir Libanon rett til å bruke alle mulige midler for å frigjøre disse okkuperte områdene. Det er i tråd med den offisielle libanesiske holdninga. Møtet mellom presidenten, statsministeren og parlamentets taler) i Baabda [det libanesiske presidentpalasset i Beirut] kunngjorde at den israelske tilstedeværelsen er okkupasjon, og at Libanon har rett til å bruke alle mulige midler for å frigjøre disse territoriene.
Ali Fayyad refererer til møtet mellom den partipolitiske presidenten Joseph Khalil Aoun, forsvarssjef fra mars 2017, som tiltrådte 9. januar, den partiuavhengige, sunnimuslimske statsministeren Nawaf Abdullah Salam, jurist og diplomat, som tiltrådte 8. februar, og veteranen Nabih Berri, leder for den sjiamuslimske Amal-bevegelsen som har sittet som parlamentets president siden oktober 1992. Det er en post han har fått tildelt av Hizbollah som er langt større enn Amal på sjiamuslimsk side
Hizbollah har gått på et “strategisk tap” i Syria som følge av Assad-regimets fall og at forsyningslinjene med våpen fra Iran har blitt revet opp. Hizbollah makter derimot å holde al-Qa’ida og Daesh (Den islamske staten, IS) ute av Libanon mens den regionaliserte borgerkrigen raste i Syria og truet med å trenge over grensene til Libanon. I seks kritiske dager, fra 2. til 7. august 2014, sto Hizbollah og den libanesiske hæren sammen i slaget om Arsal. Den overveiende sunnimuslimske byen Arsal (arameisk for Guds trone) ligger i skråninga av Antilibanonfjellene i Baalbek-distriktet, vel 125 kilometer nordøst for Beirut.
Slaget var en del av offensiven i Qalamounfjellene fra Assads hær og Hizbollah mot al-Qa’ida-allierte Nusra-fronten og IS. Qalamoun-fjellene er den nordlige delen av Antilibanonfjellene som utgjør strategiske avsnitt av grensa mellom Syria og Libanon og er utspring for livsviktige vannkilder for denne delen av Midtøsten.
Slaget om Arsal understreket den viktige alliansen mellom Hizbollah og den libanesiske hæren under tidligere forsvarssjef (desember 1998-august 2008) og den partipolitiske uavhengige presidenten (mai 2008 – mai 2014) Michel Suleiman ble forlenget under tidligere forsvarssjef (juni 1984 – november 1987) og president (oktober 2016 – oktober 2022) Michel Aoun, leder for De frie patrioters bevegelse (Tayyar al-Watani al Horr), begge kristne maronitter i henhold til maktfordelinga i Libanons grunnlov. Nå er det HTS som har festet grepet i Damaskus.
– Det er ingen tvil om at den politiske omveltninga som fant sted i Syria, var et stort strategisk tap; det kan vi ikke nekte for, innrømmer Fayyad. – Våre tidligere bånd med [Bashar al-Assad]-regimet var knyttet til ett spesifikt spørsmål knyttet til nødvendigheten av å etablere en balanse mot Israel i en komplisert regional kamp der Israel mottar alle former for internasjonal støtte. Våre bånd til regimet var strengt knyttet til disse hensynene, understreker Fayyad som dermed legger inn den politiske distanse som har vært nødvendig i Libanon (“hvit”) siden Frankrike skilte ut republikken Libanon (Jumhuriah al-Lubnaniah) fra Syria i 1943.
Fortsatt motstand
– Hizbollah er fortsatt forpliktet til motstand og anser at det er Libanons rett å konfrontere enhver israelsk aggresjon. Imidlertid krever dette at vi studerer den rådende situasjonen ut fra sin unike natur og ut fra de endringene som har skjedd. For eksempel har den libanesiske staten stått opp for å håndtere situasjonen mot den israelske fienden. Hizbollah aksepterer denne rolla og gir staten muligheten til å ta ansvar, sier Ali Fayyad (62) som selv kommer fra Taybeh i Marjeyoun-distriktet i det sørlige Libanon.
– Hizbollah oppfordrer regjeringa og de andre fraksjonene til å diskutere de utestående problemene innenlands via dialog. Vi mener at den libanesiske regjeringa fortjener å få en mulighet til å bevise hva den er i stand med å oppfylle løftet som den har gitt i regjeringserklæringa om å prioritere å frigjøre landet og forsvare folket.
Alliansen Israel – USA
– USA ignorerer viljen til et stort segment av det libanesiske folket og en parlamentarisk blokk som representerer Hizbollah og som er valgt demokratisk. Vi frykter at USAs mål er at det skal bli konfrontasjon mellom den libanesiske hæren og Hizbollah og dens støttespillere. Dette er veldig farlig for Libanon, og vi ønsker å unngå det.
– Problemet med den amerikanske administrasjonen er først og fremst dette og for det andre intervensjoner i andre land, det å utøve urettferdig hegemoni i internasjonale relasjoner. USAs våpenstøtte til Israel, som brukte våpnene til å ødelegge libanesiske hjem og drepe vår generalsekretær [Sayyed Hassan Nasrallah], er meget urovekkende. Israelerne ble nylig rustet opp med bomber på 9000 punds [ca. 4000 kilo], de tyngste ikke-atombombene i historia.
Israel har intensivert sine militære angrep mot Syria og har dermed fyrt opp under de regionale spenningene, vel vitende om at de har Trump-administrasjonen i ryggen, både i Gaza og på Vestbredden, i Libanon og i Syria. Neste prøve vil bli overfor Iran. FNs fordømmelser og advarsler faller for fote overfor den israelske folkemorderiske selvrettferdiggjøringa og Vestens tilsynelatende uslitelige vilje til ikke å ansvarliggjøre Israel gjennomført flere luftangrep og bakkeoperasjoner sør og nordvest i Syria. FN-utsendingen Pedersen advarer om at slike handlinger «risikerer å destabilisere en allerede skjør situasjon ytterligere». Han oppfordrer Israel til å overholde folkeretten og slutte med ensidig militæraksjoner som også har rammet Damaskus og kanaanittiske Dera’a, byen der opprøret mot president Bashar al-Assad startet og som ligger vel tretten kilometer fra grensa til Jordan.
Angrepene mandag kveld (3. mars) rettet seg mot et våpenlager nær kystbyen Latakia og andre syriske militære anlegg fra Assad-tida i Qardaha, fødebyen til president Hafez al-Assad (mars 1971-juni 2000) i fjellene overfor Latakia, og i Tartus, ifølge israelske militærkilder og bekreftet av syriske myndigheter. Israel hevder at de var ute etter å hindre at våpen faller i hendene til “fiendtlige væpnete grupper” for å sikre sine nordlige grenser. Israels ytterligere okkupasjon av syrisk territorium reiser spørsmål om hvor grensene kommer til å gå.
Israelske styrker har tatt over områder i provinsene Daraa og Quneitra som omfatter Golanhøydene. Her har israelske styrker innført unntakstilstand som gir innbyggerne begrenset mulighet til å bevege seg, de har
Innbyggere i disse områdene anklager israelske styrker for å begrense deres muligheter til å bevege seg, for å legge beslag på jordbruksarealer og etablere permanente militære stillinger for å skape en buffersone inne på syrisk territorium opp til de FN-fordømte og folkerettstridige annekterte Golanhøydene. Statsminister Binyamin Netanyahu sier at Israel vil hindre “den nye syriske hæren” til å få fotfeste sør for Damaskus, det vil si i provinsen Rif Dimashq, og forsvarsminister Yisrael Katz sier at Israel kommer til å ha kontroll over “buffersonen”, det nye okkuperte området, “i ubegrenset tid”. Dette gjelder selv om Iran og iransk-støttete militser er drevet ut av området, som har vært Israels erklærte trusselbilde gjennom flere tiår.
Situasjonen har ført til protester over hele Sør-Syria mot Israels okkupasjon, til tross for motsetningene mellom drusiske ledere og HTS-regimet i Damaskus som Israel forsøker å dra nytte av. Lokale ledere har avvist israelske tilbud om bistand og økonomisk bistand.
Folkerettsjurister peker på at Israels handlinger bryter med Løsrivelsesavtalen (Disengagement Agreement) mellom Israel og Syria i 1974, som etablerte den demilitariserte sona mellom Israel og Syria etter Oktoberkrigen i 1973.
Israel hevder nå at avtalen har kollapset i lys av regimeskiftet i Damaskus. Folkerettseksperter påpeker at internasjonale juridisk bindende avtaler trumfer regimeskifter, slik det går fram av list over europeiske land som har anerkjent Palestina (men oppbruddsstatene som oppsto etter oppløsninga av Sovjetunionen og Jugoslavia har fulgt en annen prosedyre).
Det er umulig å se Israels militære intervensjon i Syria uten å ta se det i et breiere regionalt perspektiv som er veldig gjenkjennelig: Iran – og Tyrkias økte innflytelse i Damaskus som blir satt i sammenheng med Ankaras støtte til Hamas og andre deler av Det muslimske brorskapet. Tyrkias militære tilstedeværelse i Syria og i Nord-Irak er noe Israel skyver foran seg, vel vitende om at de verbale skjærmyslene mellom president Recep Tayyip Erdoğan og Netanyahu ikke slår negativt ut på det økonomiske forholdet mellom Tyrkia og Israel, slik DAANES og det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes parti for likestilling og demokrati (DEM, kurmansji-kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halkların Eşitlik ve Demokrasi Partisi) påpeker i alle samtaler.
Israels sikkerhetskabinett understreker at enhver tilbaketrekning fra Syria (uten de annekterte Golanhøydene) vil kreve sikkerhetsgarantier fra internasjonale aktører, spesielt når det gjelder tilstedeværelsen av væpnede grupper nær Israels grenser. Kravet er et eklatant brudd på Syrias folkerettmessige rettigheter og suverenitet.