Frans fra Flores i Evitas tid
Det er kanskje ingen som føler seg mer “faderløse” enn argentinske katolikker. Mange sitter igjen i dag med en særskilt sorg over at deres pave aldri kom tilbake til Argentina som pave da han som kardinal Jorge Mario Bergoglio og erkebiskop av Buenos Aires forlot landet for å delta i konklaven som valgte pave Benedict 16. Det var i april 2005. Nå, 20 år etter, blir pave Frans minnet i Argentina langs ikke fullt så skarpe skillelinjer – og av det maoistiske Partido Comunista Revolucionario (PCR) som hadde kontakt med biskopen av Buenos Aires på 90-tallet.
Evitas Argentina
Bergoglio ble utnevnt i 2001 til kardinal av pave Johannes Paul 2. (1978-2005) som ble ansett, i likhet med Benedict 16., å tilhøre en annen fløy av Vatikanet enn Frans. Det skjedde tre år etter at han ble utnevnt til erkebiskop i hovedstadsbispedømmet der han ble født 16. desember 1936.
Da satt president og tidligere krigsminister Agustín Pedro Justo (1932-38) fra Unión Cívica Radical Antipersonalista (UCRA) i Casa Rosada for koalisjonen Concordancia under Década Infame (“Det beryktede tiåret”). Det startet i 1930 med kuppet mot president Hipólito Yrigoen og varte til 1943 under mottoet “En unión y libertad” (I enhet og frihet).
Perioden er kjent for verken enhet eller frihet, men for den betydelige flukten fra landsbygda fordi mange småbønder gikk beit under Den store depresjonen og fordi industrialiseringa skjedde på bakgrunn av importsubsidier. “Friheten” var preget av omfattende valgfusk for å holde de konservative kreftene ved makta.
De dårlige økonomiske resultatene og utbredt folkelig misnøye førte til et nytt kupp i 1943 fra den nasjonalistiske falangen av de væpnede styrkene, Grupo de Oficiales Unidos (GOU) som banet vei for president utløste makten til Juan Perón (1946-55).
Bergoglio fra Flores, en landlig middelklasse-barrio i Buenos Aires, var da ti år gammel, og seksten år da Péron vant det første direkte valget i 1952 med 62,49 prosent av stemmene og med nattklubbsangerinnen María Eva Duarte de Perón, legendariske Evita, ved sin side – eller for det meste i forgrunnen.
– Jeg har aldri vært peronist, men om jeg var det, hva skulle det ha å si? svarte den kommende paven siden på anklagene fra den antiperonistiske høyresida.
Men det er klart at den unge mannen var preget av perionismen på 50-tallet og Evitas sang til til Los Descamisados (“De skjorteløse”), en betegnelse, sans-culottes, som stammer fra Den franske revolusjonen og som Victor Hugo brukte i sin roman “Les Misérables” (De elendige) i 1862 om de revolusjonære massene. Den filantropiske delen av peronismen som Evita nærmest ble forgudet for.
Folk legger fortsatt blomster på hennes grav på Dutarte-familiested på gravlunden La Recoleta, ikke bare på hennes dødsdag 26. juli, som falt på en lørdag i 1952, i Palacio Unzue, inkludert meg selv og mine reisekamerater Olaf Svorstøl Sierraalta og Berit Jagmann ved årsskiftet 1990-91.
Esther og jesuitter
Argentina feirer Vårdagen, 21. mars som ofte faller på vårt vårjevndøgn. Siden det også er Studentenes dag i Argentina, er det skolefri. Studenten Bergoglio gikk for å skrifte på fridagen og møtte en prest som ledet ham inn på erkebispedømmets seminar Inmaculada Concepción i Villa Devoto, og deretter, etter tre år, inn i jesuittersamfunnet i 1958.
Argentina falt fra å være et av verdens ti rikeste land i mellomkrigstida. Klasseforskjellene ble med i fallet og utvidet seg. Bergoglio gikk på den tekniske videregående skolen Escuela Técnica Industrial Nº 27 Hipólito Yrigoyen og jobbet flere år som tekniker i matseksjonen ved Hickethier-Bachmann-laboratoriet.
Her traff han den paraguayanske biokjemikeren Esther Ballestrino de Careaga (1918 – forsvant 17./18. desember 1977). Hun var politisk aktivist og kommunist som var med å opprettet Mødrene på Maiplassen (Madres de Plaza de Mayo), der presidentpalasset Casa Rosada ligger, og sto opp mot militærjuntaen med kravet om å vite hvor deres forsvunne barn og slektninger hadde blitt av. Esther forsvant, ble torturert og droppet levende fra et fly over Atlanterhavet.
Det er disse gamle forbindelsene, både før og etter at han ble biskop, erkebiskop og kardinal, og hans praktiske kristendomsutøvelse innenfor de politiske rammene i Argentina som førte til anklager og fordømmelser om at han er en “skjult kommunist”.
De kom fra politisk og konservativt kirkelig hold, ikke minst fra den delen av den katolske kirka som tjente militærjuntaen.
Kirka og juntaen
Dette forholdet er så betent og uavklart at Bergoglio selv ble anklaget for å ha forrådt to jesutittprester til juntaen, blant annet av gravjournalisten Horacio Verbitsky med bakgrunn fra bygeriljaen Montoneros. Han avslørte en rekke korrupsjonsskandaler under president Carlos Sául Menem (1989-99) som var langt fra plettfri.
Verbitsky har skrevet flere bøker om forholdet mellom diktaturet og kirka, som “Doble juego: la Argentina católica y militar” (Dobbeltspill: Det katolske og militære Argentina, 2006) og tetralogien “Cristo vence: la Iglesia en la Argentina: un siglo de historia política (1884-1983)” (Kristus erobrer: Kirken i Argentina: et århundre med politisk historie (1884-1983), “La Violencia Evangélica, de Lonardi al Cordobazo” (“Evangelisk vold, fra Lonardi til Cordobazo”), “Vigilia de armas. Del Cordobazo de 1969 al 23 de marzo de 1976” (“Våpenvake. Fra Cordobazo fra 1969 til 23. mars 1976”) og “La mano izquierda de Dios. La última dictadura (1976- 1983)”(“Guds venstre hånd. Det siste diktaturet (1976-1983)” mellom 2007 og 2010 på forlaget Sudamericana.
I boka “El Silencio: de Paulo VI a Bergoglio: las relaciones secretas de la Iglesia con la ESMA” (Stillheten, fra Paulus 6. til Bergoglio: Kirkens hemmelige forhold til ESMA”, Sudamericana, 2005), en forløper til kvadrologien, trår Verbitsky feil. Han gjentar ryktene om at Bergiglio anga eller unnlot å hjelpe to jesuitter som var ettersøkt av juntaen (1976-83), som omtalte seg som Proceso de Reorganización Nacional (Den nasjonale reorganiseringsprosessen).
Pavens og andres versjon av historia er at Bergoglio som ble ordinert som prest i desember 1969 av erkebiskop Ramón José Castellano etter å ha avlagt teologisk eksamen på Facultades de Filosofía y Teología de San Miguel, advarte de to, men de avsto fra å gå i dekning og ble tatt.
Han hadde kontakter med prester som ble tatt under diktaturet. Det blir nå gjerne omtalt i ulike vendinger som última junta militar (den siste militærjuntaen), última dictadura militar (det siste militærdiktaturet) eller última dictadura cívico-militar (det siste sivil-militære diktaturet), med en viss blanding av frykt og forhåpninger om at president Javier Milei og hans motosierra (motorsag) lar seg tøyle.
En kommunist forteller
Det er en annen historie som gjelder, den om da Bergoglio dro til en av juntaens interneringsleire iført prestekjole og ba om å få snakke med en av de innsatte. Han er ikke her, avslo fangevokteren. Om du juger for meg, kommer du til helvete, svarte Bergoglio. Dagen etter ble den innsatte løslatt, forteller psykologen Darío Lagos, både som medico psiquiatra og politiker.
Han er medlem av Partido Comunista Revolucionario (PCR), det marxist-leninistiske maoistpartiet i Argentina som ble stiftet 6. januar 1968 etter splitten fra det Moskva-lojale Partido Comunista de la Argentina (PCA) da sentrale deler av ungdomsforbundet gikk ut og dannet Partido Comunista-Comité Nacional de Recuperación Revolucionaria (PC-CNRR) som ble PCR i januar 1969.
Lagos tilhører en gruppe psykologer i PCR som har bistått Mødrene på Maiplassen og ikke minst Hijos (betyr barn) som er en forkortelse for Hijas e Hijos por la Identidad y la Justicia contra el Olvido y el Silencio (Døtre og sønner for identitet og rettferdighet mot glemsel og stillhet), etterkommere etter folk som forsvant under juntaen. Organisasjonen ble opprettet i Córdoba og La Plata i 1995.
Hijos begynte å utføre direkte aksjoner mot offentlige personer og medlemmer av juntaen som ble benådet av president Menem ved å samles utenfor deres hjem for å synge og rope slagord mot dem.
I 2016 fikk Diana Kordon, gift med Lagos, Universitetet i Oslos menneskerettspris, og Lagos har selv oppnådd stor internasjonal anerkjennelse for deres arbeid med voldsofre.
Dette har vært ett av kontaktpunktene til prest og biskop Bergoglio og flere av de prestene han hadde rundt seg på 90-tallet, forteller Lagos på telefon fra Buenos Aires hvor hans arbeids- og partikollega Diana forbereder hans 85-årsdag.
– Pave Francisco prøvde alltid å finne ut hvordan ting var, sier Lagos, en mann som egnet seg til kurérvirksomhet fordi hans røslige karakter vekker såpass med oppsikt at ingen ville tro at han var kurér. – Vi ble ikke kjent med Bergoglio før på 90-tallet, og da gjennom Corriente Clasista y Combativa.
Corriente Combativo y Clasista (CCC) er fagforeningsfronten som PCR og fagbevegelsen Central de Trabajadores de la Argentina (CTA) opprettet i 1994 i opposisjon til Menem-administrasjonen i en periode preget av hysterisk hyperinflasjon, brutale budsjettraseringer og privatiseringer i regi av økonomiminister Domingo Cavallo.
Argentina ble da omtalt som “Det internasjonale pengefondets utstillingsvindu”.
https://es.wikipedia.org/wiki/Corriente_Clasista_y_Combativa
CCC organiserte sitt ned-okkupasjoner på Plaza de Mayo, foran Casa Rosada i italiensk–eklektisk stil, opprinnelig bygd som det sentrale postkontoret i 1873 på tomta til Juan Baltazar-fortet på ordre fra conquistadoren Juan de Garay, grunnleggeren av Buenos Aires i 1594.
– Barene rundt 1. mai-plassen nektet demonstrantene å benytte seg av toalettene. Vår kamerat, Clelia Íscaro, gikk til katedralen og snakket med hjelpebiskop Bergoglio. Han sørget for at folk fikk benytte toalettene.
Kontakten med CCC gjennom Íscaro fortsatt, forteller Lagos. Hun jobbet med organisering av kvinner og arrangerte kvinnekonferanser, også med LBHTQ-spørsmål.
– Samlingene ble avsluttet med demonstrasjoner som ble motarbeidet av de konservative i kirka. Íscaro henvendte seg til Bergoglio for å unngå ubehagelige konfrontasjoner, sier Lagos.
Íscaro var lenge gift med Otto César Vargas (1930-2019), generalsekretæren i PCR og en av lederne for Verdenssambandet for demokratisk ungdom (WFDY) fra 1949 til 1960, med andre ord en profilert kommunist, i Argentina og internasjonalt.
https://es.wikipedia.org/wiki/Otto_Vargas
– De hadde god forbindelse. Da han ringte henne fra Vatikanet som kardinal, husket hun ikke hvem han var. Han spøkte med at hun hadde glemt ham, “vi som var så gode kamerater”, forteller Lagos om Íscaro, kjent som Carmela. Hun døde i 2019.
Kontakten med CCC fortsatte ikke etter at kardinal Bergoglio kom til Roma, men derimot med prester som var i kretsen rundt hjelpe- og erkebiskopen av Buenois Aires, ut i provinsene.
https://pcr.org.ar/nota/homenaje-a-clelia-iscaro-carmela/
Argentinske prøvelser
Det Darío forteller byr ikke på store avsløringer. De kan kanskje komme fra den argentinske journalisten Nelson Castro som intervjuet pave Frans på et ettertrykkelig vilkår at det ikke skal offentliggjøres før pavens død. Men fordi det Lagos forteller med henvisning til CCC og PCR, er godt nok kjent, bringer det ved til det antikommunistiske bålet som høyresida og reaksjonære kretser i den katolske kirka, som Opus Dei, fyrer opp.
O sancta simplicitas! (O hellige enfoldighet), som den før-protestantiske kristne tenkeren og reformatoren i Böhmen, Jan Hus (Johann Huss), sa til kvinnen som kom med et knippe ved til bålet da han ble brent som kjetter i 1415 i Konstanz ved bredden av Bodensjøen på grensa mellom Baden-Württemberg i dagens Tyskland og Sveits.
Det er nærliggende å tro (!) at PCRs partimotto “Seamos libres, lo demás no importa nada” (La oss være frie, ingenting annet betyr noe), var noe pave Frans kunne dele.
De mest ekstreme utfallene kom fra president Javier Milei som på et tidspunkt, faktisk før han ble valgt, truet med å bryte forbindelsene mellom Argentina og Vatikanet. Han høvlet ned pave Frans som den marxistiske og kommunistiske fanden sjøl i Vatikanet.
– Nå skal han delta i begravelsen (på lørdag), sier Lagos om den saka.
Argentina har tyngre saker å slite med, selv om det meste slår tilbake på Milei. Det gjelder både i økonomi og klassekamp, men også i det som blir definert som identitetspolitikk, der det argenetinske samfunnet og kirka er delt.
Pave Frans svarte Milei med å kritisere politiseringa av rettsvesenet i Argentina, og fastslo at “ein må heva røysta, ein må seia frå når det skjer noko uregelmentert,” skriver Johannes Nymark i Klassekampen (22. april), førsteamanuensis emeritus ved NHH, der han har undervist i spansk språk,og historie, kultur og samfunn om Spania og Latinamerika ved Institutt for fagspråk og interkulturell kommunikasjon.
Slik omtaler Hoy (I dag), partiavisa til PCR, pavens død under tittelen “Francisco, en pave forpliktet til sosial rettferdighet, har dødd”:
“Fra Argentinas revolusjonære kommunistpartiet (PCR) uttrykker vi våre kondolanser over bortgangen til pave Francisco, Jorge Mario Bergoglio, som kardinal i vårt land og seinere som leder av den katolske kirke opprettholdt en fast holdning til forsvar for de fattige, sosial rettferdighet, innvandrere og folkenes selvbestemmelse i møte med de imperialistiske stormaktenes arroganse.
Med Bergoglio hadde de revolusjonære kommunistene i Argentina et langt forhold, som han selv fortalte om i mars 2023, og minnes med glede vår kamerat Clelia Íscaro, som kom til ham med vår avis da han var erkebiskop av Buenos Aires, og offentlig anerkjente vår kamp mot folkemordskuppet i 1976.
Som pave visste han hvordan han skulle åpne veier for dialog med de folkelige sektorene, og fordømte klart urettferdigheten til det imperialistiske, kapitalistiske systemet for blant annet utbytting, sult, krig, miljøplyndring, kastkultur og rasisme. Han var en nøkkelfigur for breie deler av den yrkesaktive befolkninga og bevegelsene til de arbeidsledige og de med usikker sysselsetting. De sørger nå over tapet.
Vi verdsetter spesielt hans støtte til slagordet “Land, husvære og arbeid”, som vi deler dypt. Dette banneret som grasrotorganisasjonene har reist, omfatter de presserende behovene til vårt folk og de grunnleggende rettighetene som ethvert rettferdig samfunn må garantere.
Hans død bringer ikke sorg bare til katolikker, men alle oss, i Argentina og rundt om i verden, som deler hans kamp for et hjemland og en verden der land, husly og arbeid er en realitet for alle.
https://pcr.org.ar/nota/fallecio-un-papa-comprometido-con-la-justicia-social/?lang=en
Hvorfor ikke Argentina?
Minneordene i Hoy minner om at pave Frans etterlater seg et Argentina og den katolske verden i sorg, undring og refleksjon som ikke er like lett å fordøye. Erkebiskop Jorge Ignacio García Cuerva sa mandag at hans prestegjeld var blitt “foreldreløs av en far som dypt elsket sitt land og måtte lære å bli far til hele verden”.
Så ukomplisert er det ikke at Bergoglio ble valgt til pave i en alder av 76 år, ett år før “pensjonsalderen” for kardinaler, fordi Benedict 16. som døde med nyttårsrakettene i 2022, gjorde noe så uvanlig som å pensjonere seg. Det er høyst uvanlig å bli “Guds stedfortredende pensjonist”.
Kardinal Bergoglio var overrasket, ikke nødvendigvis på grunn av alderen, men hvorvidt dette utgjorde et katolsk-ideologisk skifte i Vatikanet. Det er blitt fastslått i ettertrykkelig i ettertid at han ikke var sett på som den rette kandidaten, oppsummerer BBC og refererer til presten Guillermo Marcó, som sier til den argentinske avisa Clarín:
– Da han forlot Buenos Aires for konklavet, virket han noe trist; han gjorde seg klar til å trekke seg tilbake i et rom i prestehjemmet sitt i Flores.
Det ble i stedet tolv år i Den hellige stol. Han besøkte ikke Argentina, men landets fire av fem naboland. Det gjør ham fortsatt kontroversiell i hjemlandet, selv om det nå blir dekket over av sorgen. En undersøkelse fra Pew Research Center viste at andelen som hadde positivt syn på paven falt fra 91 prosent i 2013 til 64 prosent i 2024. Det største fallet i seks latinamerikanske land der undersøkelsen ble foretatt, skjedde i Argentina.
Var det på grunn av “et tegn på det totale engasjementet han gjorde for hele kirka, ikke bare for sitt folk, til sitt land,” som nonna Elenir Ramazol sier til BBC Mundo? Eller lå det noe mer bak med tanke på Argentinas politiske fortid eller de kampene som pågår bak Peterskirkens (Basilica di San Pietro) vakre fasade i Vatikanet der Giovanni Lorenzo Bernini (1598-1680) la siste hånd på verket?
Ifølge brevvennen Gustavo Vera hadde paven kommentarer “om fotball, tango; kulturelle hendinger”. Vera leder La Alameda, den argentinsk organisajon som jobber mot menneskehandel og moderne slaveri. Han sier til BBC at paven unnlot å besøke Argentina for ikke å bli dratt inn i den politiske rivaliseringa mellom konservative som anklaget ham for å undergrave hellige tradisjoner, og de som ønsker grunnleggende endringer.
Det fins kritikere som mener at jesuittpresten Bergoglio ikke gjorde nok i kampen mot det brutale militærdiktaturet på 1970- og 80-tallet, i motsetning til mange frigjøringsteologer fra Latin-Amerika til Filippinene og Sør-Korea i Asia.
Kritikken mot pavens fravær forsterket seg da Argentina hadde en inflasjon på nær 300 prosent og en eksplosartet økning i fattigdommen og etter at Milei ble president i desember 2023, mens han i samme periode trappet opp sin kritikk av utslagene av den globale økonomiska krisa.
Igjen spekulereres det om svaret er peronismo, det gjennomgående svaret i argentinsk politikk og som fikk Milei til å omtale paven som “representasjonen av ondskapen i verden” når han var på sitt mest trump’ske.
Under et forsoningsmøte i Vatikanet inviterte Milei paven til Argentina, og etter pavens død har Milei uttrykt smerte. Tidligere president Cristina Fernández de Kirchner (2007-15) er uansett ute av det politiske bildet, og en del av pavens kritikk rammer også Fernández.
– I stedet for å skylde på Francisco, bør vi argentinere spørre oss selv hva vi gjorde som betydde at vi ikke fortjente pavens besøk, sier Vera til BBC.
Fornyet katolsk kirke?
Men før den hvite røyken igjen stiger over Vatikanet, hva fikk pave Frans utrettet i det lange løpet fra reformpaven Johannes 23. (oktober 1958-juni 1963) og hans 2. økumeniske råd til pave Benedict 16.? Med et 33 dagers intermezzo med pave Johannes Paul 1. i 1978 som er forbundet med konspirasjonsteorier og høyst ubesvarte spørsmål i forbindelse med manglende bokettersyn i Banco Vaticano.
Det overraskende valget av kardinal Bergoglio bebudet en omveltning. “Liberale håpet at han ville ordinere kvinner eller tillate homofile ekteskap. Konservative trodde han ville rive opp Kirkens doktrine. Men pavedømmet hans favoriserte debatt over radikale handlinger,” sammenfatter New York Times.
Pavens liberale synspunkter var kjente, men det fantes alltid en usikkerhet om hvor dypt den stakk og hvor langt han ville konfrontere motsetningene i konklavet. I 2019 innkalte han de romersk-katolske biskopene i Vatikanet for å diskutere ordinasjon av gifte menn i avsidesliggende deler av Sør-Amerika.
Det reiste forventningene rundt et av de vanskeligste temaene innen den katolske kirka: det sølibate prestedømmet. Han fikk støtte for noe han selv lenge hadde gått inn for, men trakk seg og bestemte at kirka ennå ikke var klar til å oppheve den vel tusen år gamle restriksjonen.
Det går igjen i flere oppsummeringer av hans pavedømme: Den imøtesette revolusjonen som uteble etter de reaksjonære pavene Johannes Paul 2. og Benedict 16. Det etterlater inntrykket av en pave, når en skreller vekk den religiøse fernissen, som ikke levde opp til de ofte overdimensjonerte forventningene som steg opp med den hvite røyken og som liberale og revolusjonære katolikker ga uttrykk for – men som samtidig underslo den grunnleggende konservatisme som ligger i det katolske religiøse fundamentet og som jesuittene ikke står i opposisjon til, utover den praktiske religionsutøvelsen.
Det var nettopp denne utøvelsen som plantet et urealistisk håp – eller frykt – om hva han kunne utrette, som å åpne for ordinasjon av kvinnelige, katolske prester, endre det grunnleggende synet på prevensjon og kvinners reproduktive rettigheter og likekjønnete ekteskap. På den andre sida sto katolikker som mente “den hemmelige kommunisten” vil sette fyr på den katolske kirka doktriner.
Pave Frans åpnet for bedre innsyn i Banco Vaticanos finanser og ønsket flere økonomiske reformer, ifølge NYT, det som kanskje var det som tok livet av pave Johannes Paul 1. på et eller annet vis.
De som kjemper for ofrene for geistliges massive seksuelle overgrep, satte pris på de tiltakene for beskyttelse som pave Frans innførte – men de var langt fra de straffetiltakene og avskjedigelsene eller de universelle nulltoleransetiltakene som den liberale delen av den katolske kirka vil ha og som de satte sin lit til pave Francis å innfri.
– Om du er en venstreorientert katolikk, tror du kanskje at paven gikk inn i et omfattende spill, men ikke leverte så mye forandring som de ønsket, sier Vatikan-analytikeren John L. Allen Jr., redaktør av tidsskriftet Cruen som spesialiserer seg på den katolske kirken, til NYT.
– Men for hver og en av dem er det en konservativ katolikk som mener paven gikk altfor langt, fastfester han med tanke på hva den neste hvite røyken kan føre med seg.
Forventningenes røyk
Røyken er fylt med nye forventninger i en tid hvor konservative katolikker og andre kristne og andre religiøse samfunn er på offensiven. Hvor kommer den neste paven fra, gitt at pave Frans har utnevnt flere kardinaler utenfor katolisismens kjerneområder og katolisismens framvekst i Afrika i hard konkurranse med pinsevenner og andre nyevangelistiske frelsesmenigheter i Afrika og Latin-Amerika?
Hvilken retning representerer den nye paven?
Det er mange uferdige saker som etterfølgeren må håndtere, framholder Allen for NYT, fordi det er slik at Frans faktisk satte spor og staket ut en retning.
– Han har fundamentalt endret kirkas kultur. Uten egentlig å berøre noen doktrine, mener jesuitpastoren Thomas J. Reese. Han fikk sparken som redaktør for et katolsk tidsskrift i 2005 av den framtidige pave Benedikt 16., da kardinal Josef Alois Ratzinger, fordi han hadde publisert artikler som var kritiske til kirkens posisjoner.
Pave Frans har “åpnet for diskusjon og debatt som frigjorde teologer til igjen å snakke og skrive om saker, fordi han trodde at dette er måten teologien vokser på, for å finne ut hvordan man kan forkynne evangeliet på det 21. århundre uten bare å gjenta 1200-talls formler som ingen forstår. Så dette er revolusjonerende endringer,” ifølge Reese.
Frans åpnet nattverden for skilte og gjengifte katolikker fordi prester og biskoper fikk større handlefrihet. Det skulle skje uten å endre kirkeloven, men gjennom å oppfordre katolikker til å ta opp saker med sine lokale prester. Han hadde selv store møter med biskoper hvor det deltok lekfolk og kvinner som fikk jobber innenfor det mektige og seige byråkratiet i Vatikanstaten, ifølge NYT.
Han åpnet for liturgiske endringer for å gjøre den lettere å forstå for folk på lokale språk. Dette var et mottrekk mot nyevangeliske sekter som har vunnet mange tilhengere i både Mellom- og Sør-Amerika fordi liturgien foregår på egne språk.
Det gjelder blant annet blant mayaer i Guatemala, kunne Petter Skauen fra Kirkens Nødhjelp selv observerer i områdene han virket i i Guatemala, først etter det store jordskjelvet i 1976 og deretter fra 1978 til 1999 i landsbyene rundt San Martín Jilotepeque i Chimaltenango, der jordskjelvet rammet hardt og hvor de fryktede spesialstyrkene Kaibiles som ble opprettet i 1974, fortsatte å herje på morderisk vis og sto bak en rekke forsvinninger.
I Afrika har Pinsevennene vært det raskest voksende kirkesamfunnet, mye ut fra samme årsaker.
Frans tillot prester å velsigne par av samme kjønn, hvilket måtte være en bit å svelge for USAs visepresident J.D. Vance besøkte paven rett før han døde. Dette er i motstrid til ikke bare Trump-administrasjonens offensiv i USA, men til nye strømninger som fester seg i Kristelig Folkeparti i opptakten til valget i september.
Kardinalene som valgte Frans i 2013, gjorde det med et klart ønske om at han skulle reformere kurien, og han innførte en ny Vatikanets grunnlov og gjennomførte en form for avbyråkratisering og “kommunikasjonstrening”, ifølge kardinal Gianfranco Ravasi, tidligere leder for Vatikanets kulturavdeling. Dette møtte motstand, slik at pave Frans flikket på ordningene heller enn å endre Curia grunnleggende, mener kritikerne. Dette er kardinal Ravasi uenig i; endringene er ikke “kosmetiske”.
“Endring av prosess er viktigere enn endring av produkt. Det er dypere. Det er viktigere. Det er mer langvarig,” mener kardinal Michael Czerny, som var nær medhjelper til Frans.
“Tilhengere av Frans i kirkehierarkiet og veterananalytikere fra Vatikanet sier at effekten av Frans på kirken var mer komplisert, og på noen måter dypere, enn politiske endringer eller spesifikke reformer. Han forsøkte å endre måten kirken så seg selv på, og utfordret ustanselig hierarkiet mot å opptre som fyrster over flokken sin,” oppsummerer NYT.
Pave Frans reparerte mye av forholdet til den muslimske verden som pave Benedict hadde påført stor skade.
– Det er ingenting vi har gjort over 2000 år som ikke kunne rulles tilbake, forkynte han. Likevel er en av de tingene som ikke blir nevnt i skriftlige og muntlige nekrologer, er at Paven gikk kraftig i rette med Israels krigføring i Gaza, langt lenger enn de fleste vestlige statsledere og regjeringssjefer.
Dette var en del av pavens vandring ut i verden og inn på nye hyrdmarker. Det er en vandring på stier som ble gått opp i ung alder i Argentina, helt inn på Plaza de Mayo der CCC holdt sine manifestasjoner.