– Sår usikkerhet om Langfredagsavtalen
Etter Påskeopprøret i 1916 skrev den irske dikteren William Butler Yeats, som fikk Nobels litteraturpris i 1923 en skrekkslagen hyllest til opprøret hvor han nevner de fire falne opprørslederne i siste vers av "Easter, 1916": Thomas MacDonagh, John MacBride, James Connolly og Patrick Pearse .
I write it out in a verse—
MacDonagh and MacBride
And Connolly and Pearse
Now and in time to be,
Wherever green is worn,
Are changed, changed utterly:
A terrible beauty is born.
– W .B. Yates
Sinn Féins partileder i Nord-Irland, førsteminister Michelle O’Neill, mener at Irland nå befinner seg i “sluttdagene for delinga” av landet og gjentok i påskeuka kravet om folkeavstemning innen 2030 under en markering i Coalisland i Tyrone-fylket, et av IRAs sterkeste fester under “The Troubles” (1969-98). Partiet får liten hjelp av statsminister Micheál Martin fra Fianna Fáil som før påske avviste ideen om folkeavstemning innafor denne tidsramma. Han blir dermed anklaget for å kaste vrak på Langfredagavtalen fra 1998. Men det gamle republikanske munnhellet gjelder også denne påsken: Tiocfaidh er la, vår dag vil komme …
Femtiårsperspektiv
Taoiseach (statsminister) Micheál Martin har tappet Fianna Fáil – An Páirtí Poblachtánach (Det republikanske partiet “Skjebnens soldater”) for “den siste dråpen av republikansk blod”! Nå framstår den kristeligdemokratiske og liberalkonservative koalisjonspartneren Fine Gael (“Den irske familien”) som langt mer republikansk enn sin historiske rival i den irske republikkens politiske historie med tanke på gjenforening med de seks britisk-okkuperte fylkene i Ulster. De har utgjort Nord-Irland fra delinga i mai 1921.
Reaksjonene er krasse på intervjuet med Martin i Belfast Telegraph. Her sier statsministeren for de 26 fylkene i sør, republikken Irland, at han har en “hands free”-holdning til folkeavstemninga om irsk gjenforening, selv om det er “en mindre attraktiv politikk”, innrømmer han.
Når det gjelder en folkeavstemning i 2030 som er stipulert i Langfredagavtalen (The Good Friday Agreement), svarte han kort at “vi planlegger ikke for en avstemning i 2030,” ifølge avisa som blir utgitt i den nordirske hovedstaden av Independent News & Media som også står bak Irish Independent og Sunday Independent samt en lang rekke lokale aviser over hele Irland. Det drives nå av det belgisk-nederlandske Mediahuis Ireland.
Dette er et forvarsel om at Martin planlegger en rekke endringer med hensyn til Langfredagavtalen på samme sett som han nå står på hardt med å undergrave Irlands hevdvunne nøytralitet. Det innebærer både å åpne tilgang til øya for Nato og å knytte Irland til EUs militære konstruksjon, eller den militære pilaren som det het da Vestunionen ble innlemmet i EUs struktur på 1990-tallet.
Martin vil at Langfredagavtalen skal fungere gjennom “inkrementelle investeringer” som betyr å ta utgangspunkt i de enkelte vedtakene som allerede har vært gjort og foreta endringer i politikken som har vært ført.
Dette blir gjerne brukt om offentlige budsjetter, men synes også å passe en tidligere lærer. Han vil heller vente på at forsoninga mellom unionistiske og nasjonalistiske politikere i Nord-Irland skal «utvikle seg». I løpet av femti år vil “folk være mye mer komfortable i hverandres skinn”, mener han.
– Jeg tror politikken må fungere i Nord-Irland, slik at selv politikerne i Nord-Irland er komfortable med å jobbe med hverandre, siterer avisa ham på.
Dette oppleves som en nedlatende holdning som vekker sinne blant politikere nord og sør for grensa. Den er lett gjenkjennelig som klassisk “la det skure”-politikk. Dette føyer seg til harmen blant det har vakt familiene til ofre over at Martin har holdt tilbake offentliggjøringa av dokumenter fra etterforskninga av den sekretriske volden og samarbeidet mellom de britiske sikkerhetstyrkene og etterretninga, det unionistiske politivesenet i nord og lojalistiske paramilitære terrorgrupper.
Tullprat!
Martin “snakker gjennom hatten sin” (talking trough his hat), fnyser den politiske kommentatoren og skribenten Brian Feeney, spaltist i Irish News og forfatter av “A Short History of the Troubles”, “Sinn Féin. A Hundred Turbulent Years”, “Seán MacDiarmada. 16 Lives” og “Insider. Gerry Bradley’s Life in the IRA”. Det betyr i klartekst at Martin snakker om noe som han over hodet ikke skjønner noe av.
“Det ironiske er at om du fulgte hans feilaktige, ulogiske argumentasjon, ville det ikke vært noen GFA [Langfredagavtalen] fordi vi alle måtte vente på forsoning. Hvilket tull,” konstaterer den tidligere politikeren i det nordirske nasjonalistiske Social and Democratic Labour Party (SDLP) som på den tida da han var politiker var større enn Sinn Féin.
Utspillet fra Martin kommer på et tidspunkt hvor stadig flere meningsmålinger viser et stigende flertall for irsk gjenforening – og vel verdt å merke også blant unge velgere.
Det burde i seg selv allerede utløst forberedelser til en folkeavstemning på begge sider av grensa. “Men Martins kommentarer betyr at både regjeringa i Dublin og i London nå har gitt avkall på sine forpliktelser under fredsavtalen,” advarer Irish Republican News.
Storbritannias statsminister, Labour-lederen Keir Starmer, mener at folkeavstemninga ikke “ligger i horisonten”, mens Martin nå snakker om et femtiårsperspektiv.
Med sin begrunnelse gir Martin i praksis indirekte vetorett til politikerne i de unionistiske partiene Democratic Ulster Party (DUP), Ulster Unionist Party (UUP) og Traditional Unionist Voice (TUV) i det nordirske parlamentet (irsk: Tionól Thuaisceart Éireann; Ulster-skotsk: Norlin Airlan Assemblie) i Stormont Castle.
(se bloggen: “Ireland United vinner gehør. Gjenforening og nøytralitet”)
Generasjonenes kamper
Tidligere Taoiseach (leder, høvding) Leo Varadkar fra Fine Gael (juni 2017-juni 2020 og desember 2022-april 2024) la an en helt annen tone da han nylig besøkte Philadelphia for å markere USAs frigjøring og uavhengighet fra Storbritannia. I sin tale til vel fem hundre gjester på middagen til Ireland’s Future forrige fredag slo Varadkar fast, til stor jubel, at «hver generasjon har sin store sak,” ifølge Irish News.
Og la til: – Jeg tror at vår er å gjenforene øya vår, og jobber for å håndtere forskjellene i stedet for å prøve å viske dem ut, jobber for å bygge et nytt hjem der alle tradisjoner, alle historier og hele folket vårt hører hjemme.
Ireland’s Future (Todhchaí na hÉireann) er en ikke-kommerisiell organisasjon som ble opprettet i 2017 for å bistå irsk gjenforening. Den har hovedkontor i Dublin, men har avleggere flere steder i utlandet hvor det fins en irsk diaspora.
Varadkar som gikk av som partileder i mars og som regjeringssjef i april i fjor, omtalte Langfredagavtalen som “et springbrett” på veien mot gjenforening og underslå ikke, i motsetning til Martin, at han under brexit-forhandlingene mellom Storbritannia og EU om Nord-Irland-protokollen hadde erfart at London «ikke alltid tar hensyn til hva som skjer i Irland», men «alltid tar hensyn til Det hvite hus».
Derfor understreket den tidligere Teachta Dála-representanten fra Dublin West at Irland trenger USAs assistanse til å få gjennomført den irske gjenforeninga.
“Take Me Home to Mayo …”
Appellen i Philadelphia kom samtidig med at irske eiendomsmeklere nå registrerer en tre ganger så stor migrasjon fra USA sammenliknet med i fjor. Historia har omtrent snudd under Trump! Det fins i dag 31,2 millioner mennesker av irsk avstamning i USA, de fleste i New England på østkysten.
Irlands befolkning har igjen kommet opp i 7,185 millioner, spredt rundt på 84.421 kvadratkilometer, nesten nøyaktig dobbelt så stort som Trøndelag fylke (41.201 km2).
– Jeg er dypt takknemlig for hjelpen vi fikk i vanskelige øyeblikk fra president [Joe] Biden, en sønn av Pennsylvania, sa han til et lydhørt publikum i The Keystone State, USAs femte folkerikeste delstat som kler seg i mottoet “Dyd, frihet og uavhengighet” (Virtue, Liberty and Independence).
– Jeg er overbevist om at det å bygge et nytt og forent Irland er neste steg i vår nasjonale reise, og jeg tror at det irske Amerika kan hjelpe oss med å ta de neste stegene. Selv om det ennå ikke er flertall for det nord for grensa, så vokser støtten for hvert år, og gjenforening støttes nå av et klart flertall av yngre velgere, påpekte Varadkar uten antydning til å gi unionistiske politikere vetorett.
– De tektoniske platene skifter og bare i én retning, konstaterte Varadkar som nå er ute av partipolitikken.
Hva med koalisjonen?
Varadkar har overlatt partiet til Tánaiste (visestatsminister) Simon Harris som så vidt reddet stumpene i valget i slutten av november. Det holdt til å danne ny regjering (Rialtas na hÉireann) med Fianna Fáil i Merrion Street i Dublin, denne gangen uten The Green Party (Comhaontas Glas), men med en liten gruppe uavhengige godt ute på høyresida.
Med folkeavstemninga i Skottland i 2014, og kanskje til og med med tidligere folkeavstemninger i Quebec i Canada i 1980 og 1995, i tankene, understreket Varadkar at tidligere avstemninger har vist at en må ha “svar på alle de vanskelige spørsmålene selv om de er ufullkomne”, og at en folkeavstemning bare bør holdes når du er sikker på seier.
Varadkar, med far fra Mumbai i India og mor fra Dungarvan (Dún Garbhán, “Garbhanns fort”) i County Waterford, hentet naturligvis fram de historiske heltene Patrick Pearse, Eamon de Valera og Michael Collins (Mícheál Ó Coileáin) fra Påskeopprøret i 1916 og understreket at Collins hadde undertegnet Anglo-Irish Treaty i 1921, ikke fordi det var det endelige målet, men var et «springbrett» til frihet – og fordi britene satte en pistol mot tinningen til Collins, kunne han ha lagt til uten at det ville ha ødelagt matlysten til de frammøtte.
Collins ble drept 22. august 1922 på ordre fra de Valera under den betente irske borgerkrigen (Cogadh Cathartha na hÉireann) mellom 28. juni 1922 og 24. mai 1923.
Mer overraskende er det at Varadkar avleverer noe som vanskelig kan tolkes som noe annet enn et direkte spark til sin tidligere koalisjonspartner Martin: – Som dere vet, krever ikke GFA forsoning mellom de to hovedsamfunnene før en folkeavstemning finner sted, og jeg er sikker på at det ikke ville ha vært en GFA hvis dette vilkåret var satt. Jeg tror det vil være feil å gjøre det til en forutsetning. Det vil oppmuntre noen til å unngå forsoning slik at de ikke trenger å vurdere gjenforening, mener den tidligere Taoiseach som åpenbart er mer på linje med Feeney.
Posisjoneringer
Det har også andre merket seg, ifølge Irish Republican News. Lederen for Aontú (Enhet), Peadar Tóibín, konstaterer på X: “Selv Fine Gael er nå sterkere på irsk enhet og uavhengighet enn Fianna Fáil, og det sier noe.”
Tóibín har selv bakgrunn fra Fianna Fáil, men gikk over til Sinn Féin i forbindelse med Langfredagavtalen i 1998. Han brøyt ut og dannet Aontú i opposisjon mot at Sinn Féins nye leder Mary Lou McDonald endelig fikk stadfestet det langvarige flertallet i ard fhéis (landsmøtet) for selvbestemt abort. Det skjedde i februar da hun tok over ledervervet etter Gerry Adams.
Ingen er heller i tvil om hvor Sinn Féin står i spørsmålet: Å bane vei for folkeavstemninga er hovedoppgaven i nord og sør for det eneste all-irske partiet med representasjon i Dáil Éireann og Stormont Castle. Det er derfor det har vært så nødvendig for Fianna Fáil og Fine Gael å holde partiet utenfor regjeringa i Dublin etter som Sinn Féin har blitt største parti i nord, større enn DUP.
– Sinn Féin mener den irske regjeringa må begynne forberedelsene til en inkluderende, informert offentlig samtale som involverer alle parter over hele øya, sier McDonald, Teachta Dála (TD) for Dublin Central siden 2011 og som fyller 66 år 1. mai. Hun var medlem av Fianna Fáil er kort stund fra 1998 til 1999 da hun fulgte med Tóibín over.
– Det er også viktig at den britiske regjeringa anerkjenner den betydelige endringa som nå er i gang, og at de omfavner full implementering av Langfredagsavtalen for å holde en folkeavstemning og gi folk demokratisk frihet til å støtte irsk gjenforening, eller den konstitusjonelle framtiden de ønsker å leve i.
Førsteminister i nord, Sinn Féins Michelle O’Neill, var enda tydeligere under sin påskemarkering i Coalisland lørdag. Det var hennes første påskemarkering som førsteminister og ble avholdt ved den republikanske delen av gravlunden St Mary and St Joseph’s i Coalisland, som ligger vest for den vakre innsjøen Lough Neagh (Loch nEathach), den største i Irland og på de britiske øyer, litt større enn Mjøsa (381 mot 365 km2).
… when history was made
Helt siden hun tiltrådte 3. februar 2024 har O’Neill blitt forfulgt av unionistene og britisk media med spørsmål til henne – og McDonald i tilfelle hun ble Taoiseach i sør – om de vil delta i IRA-markeringer og -begravelser. Det pågår en vedvarende kampanje for å kriminalisere irsk historie og kampen mot britisk kolonialisme og okkupasjon.
O’Neill hedret «ofrene som ble gjort i påskeuka 1916» og i «hver generasjon før og siden, vanlige mennesker, født i ekstraordinære tider.”
– I dag er vi veldig oppmerksomme og omtenksomme på alle familiene til de som har mistet noen, og vi tenker spesielt på dere alle i dag, sa O’Neill ifølge Irish News.
Coalisland (irsk: Oileán an Ghuail; Ulster-skotsk: Collislann) i County Tyrone (Tír Eoghain,”Eoghans land”) er en plass som vekker mange politiske minner. Den første borgerrettighetsmarsjen i Nord-Irland, inspirert av blant annet den svarte borgerrettighetsbevegelsen i USA og den såkalte 68-bevegelsen i Europa, fant sted i Coalisland i 1968, organisert av Campaign for Social Justice (CSJ) og Northern Ireland Civil Rights Association (Cumann Cearta Sibhialta Thuaisceart Éireann).
CSJ oppsto 17. januar 1964 i Dungannon (Dún Geanainn, “Geananns fort”) i Tyrone, på initiativ fra Patricia McCluskey, som ble første styreleder, og hennes ektemann, den lokale allmennlegen Conn McCluskey. De etablerte Homeless Citizens’ League i 1963 for å drive kampanje mot diskrimineringa ved tildeling av offentlige boliger.
https://en.wikipedia.org/wiki/Campaign_for_Social_Justice
NICRA ble dannet i Belfast 9. april 1967 og forsøkte å oppnå reformer ved å offentliggjøre, dokumentere og drive lobbyvirksomhet for å få slutt på diskrimineringa av katolikker på områder som valg, gjennom såkalt gerrymandering (når valgkretser blir inndelt for å favorisere ett bestemt part) og krav til eiendom, arbeidsmarkeder, tildeling av offentlige boliger og misbruk av Special Powers Act (“Flogging Act”) fra 1922 som fungerte fram til 1973 da det nordirske parlamentet ble oppløst og erstattet av direktestyre fra London under den konservative statsministeren Edward Heath (juni 1970- mars 1974).
https://en.wikipedia.org/wiki/Northern_Ireland_Civil_Rights_Association
Ut fra borgerrettighetsbevegelsen sprang People’s Democracy (Daonlathas an Phobail) i oktober 1968 som mente at veien til grunnleggende like borgerrettigheter bare kunne oppnås ved å etablere en sosialistisk republikk for hele Irland. Dette var helt andre radikale krav enn det NICRA skiltet med. En utløsende faktor var angrepet på NICRA-marsjen i Derry 5. oktober fra det lojalistiske politivesenet Royal Ulster Constabulary (RUC) fra 1922, som i 2001 ble erstattet med Police Service of Northern Ireland (PSNI).
https://en.wikipedia.org/wiki/People%27s_Democracy_(Ireland)
Boys of the Old Brigade
En av de viktige hendelsene i Coalisland under The Troubles fant sted om kvelden 26. mars 1997 da IRAs East Tyrone Brigade gikk til et improvisert granatangrep på barakken til RUC og hæren hvor britiske Special Air Service-soldater holdt til. De skjøt og såret Gareth Doris, en angivelig IRA-frivillig. Folk strømmet ut på gatene og omringet SAS-enheten som måtte reddes av RUC som pepret folkemengden med hardplastkuler.
Michelle O’Neill er født Doris og var da 20 år. Hun kommer fra Clonoe (Cluain Eo), åstedet for Clonoe-bakholdet (Clonoe Ambush) som fant sted 18. februar 1992. SAS gikk til angrep på en IRA-enhet som hadde angrepet RUC-barakken i Coalisland, på St. Patrick’s kirkeeiendommen i Clonoe mens de forsøkte å rømme. Flere IRA-soldater ble drept.
I alt mistet IRAs East Tyrone Brigade 53 soldater i kamp med britiske styrker under The Troubles i det området (Brigade area) hvor britenes “shoot-to-kill” ble hyppigst brukt, 28 av dem mellom 1987 og 1992, en av dem førsteministerens fetter Tony Doris i 1991 av SAS.
– Alle har rett til respektfullt å minnes sine døde, sa O’Neill under markeringa i Coalisland i det hun betegnet som “sluttdagene for delinga av Irland”. Hun minnet om at republikanere var vitne til «et sentralt øyeblikk i historia» og at en folkeavstemning vil bli holdt innen slutten av tiåret, skriver Irish News.
Dagen etter fulgte McDonald som ikke har noen familiær IRA-bakgrunn, opp i Carrickmore (An Charraig Mhór, “Den store steinen”), også det i County Tyrone, hvor det angivelige Lykketreet (Crann na deis, “Mulighetenes tre”) står. Herfra dro Kurt Cobains forfedre i 1875 på jakt etter Nirvana.
Andre artikler om Irland på bloggen: Sjelden mulighet for forandring Valget i Irland utfordret makthegemoniet Å fordøye historie i nåtid Irsk bråk over kransnedleggelse Britisk statsterrorisme opp til granskning – Har du hørt den om Paddy?