Nobelpris-kandidat arrestert
Etter togdramaet i Baluchistan 11. mars har pakistanske sikkerhetsmyndigheter gått til aksjon mot menneskerettsorganisasjonen Baloch Yakjehti Committee (BYC) og andre aktivister som etterlyser de mange som har forsvunnet gjennom de siste tjue åra og krevd rettferdighet for ofre tilbake til regjeringstida til statsminister Zulfikar Ali Bhutto (august 1973 – juli 1977) og general og militærdiktator Muhammad Zia ul-Haq (september 1978 – august 1988).
Vel to uker etter kapringa av Jaffar Express på vei fra Quetta til Peshawar , ble Mahrang Baloch, lederen for BYC, arrestert i Quetta, provinshovedstaden i det golde, men mineralrike Baluchistan, hvor det mest skjer i det skjulte. Hun er nominert til årets Nobels fredspris.
Mange forsvinninger
Baloch Yakjehti Committee (Baluchistans enhetskomité) har ikke lenger fartstid enn tilbake til juli 2018, men menneskerettsorganisasjonens arbeid har dype røtter som strekker seg tilbake til blant annet da Baluchistan som strekker seg fra Iran i vest til Pakistan i øst, havnet i skyggen av Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i desember 1979. Dr. Mahrang Baloch tok initiativet til å opprette BYC da broren hennes forsvant.
Det var personlig, men samtidig mest presserende for mange familier som etterlyser hvor det har blitt av slektninger og nære familiemedlemmer.
Rundt om i Baluchistan, ofte på øde strekninger, blir folk tatt av bussen på sikkerhetsstyrkenes veisperringer og blir borte i lang tid før de blir satt fri etter å ha vært fengslet uten lov og dom eller under anklager om å støtte Baluchistans frigjøringshær (Baluchistan Liberation Army, BLA). Dette er det siste tilskuddet i den langvarige rekken av separatistbevegelser i den pakistanske delen og i mindre grad i den iranske grenseprovinsen Sistan-Baluchistan.
BYC ble offisielt dannet i 2020 under navnet Bramsh Solidarity Committee, oppkalt etter Bramsh Baloch, en ung kvinne som ble skadet under de kraftige sammenstøtene i Turbat som førte til at hennes mor ble drept. Turbat ligger ved bredden av Kech-elva i Kech-distriktet i den sørøstre og mer bebodde delen av Baluchistan. Byen var hovedstaden i emiratet Makran som var alliert med det britiske Raj fram til Indias og Pakistans uavhengighet i 1947. Emiratet varte til 1955 da Makran ble en del av Baluchistan sammen med enklaven Gwadar, Kech og Panjgur som tilhørte Oman på den andre siden av Hormuz-stredet til 1958.
Turbat er provinsens nest største by etter Quetta og er et senter for separatistiske grupper, inkludert BLA som angriper pakistanske væpnede styrker. De går også til angrep på utviklingsprosjekt som inngår i China-Pakistan Economic Corridor (CPEC), et av de største prosjektene under Kinas “nye silkeveier”, kalt Ett belte, en vei-initiativet (BRI eller Yi dai, yi lu). BLA retter ofte sine angrep mot pakistanere fra andre deler av landet, særlig fra provinsen Punjab med hovedstaden Islamabad og garnisonsbyen Rawalpindi og det politiske og økonomiske senteret Lahore.
Turbat har mange militære sjekkpunkter i omgivelsene på grunn av sikkerhetssituasjonen. De har blitt forsterket etter togdramaet på Jaffar Express.
Den pakistanske hæren fikk satt togpassasjerene fri etter en operasjon på tretti timer. Militæret opplyser at 21 sivile og fire sikkerhetsstyrker mistet livet i tillegg til 33 militante fra BLA, inkludert selvmordsbombere. Det blir sådd tvil om myndighetenes tall. Flere av passasjerene på toget er visstnok ikke gjort rede for.
(se bloggen: “Drama på Baluchistan Express. Opprørsgerilja i strategisk skjæringspunkt”)
Mahrang Baloch
Mahrang Baloch (32) ble arrestert i forbindelse med en sitt ned-protest og generalstreik i Quetta og andre byer 22. mars. Quetta er fortsatt ofte hjemsøkt av uroligheter, enten som følge av den politiske situasjonen i Baluchistan eller i form av terrorangrep mot sjiamuslimer som ofte er fra den mongolsk-ættede folkegruppa hazara fra de sentrale fjellområdene i Afghanistan. Protestene startet etter fredagsbønnen, og Baloch ble tatt av sikkerhetsstyrkene grytidlig lørdag.
Protestene rettet seg mot at likene av tretten unge baluchere, som var forsvunnet og sannsynligvis drept av den pakistanske hæren, ble gravlagt i Quetta. Myndighetene hevdet at dette var BLA-krigere som hadde blitt drept i Bolan-passet under tograidet.
Baloch og BYC hadde bedt folk om å skalke igjen alle vindusluker og oppfordret til transportstreik i Quetta, Turbat, Gwadar og andre mindre byer.
Spenninga er fortsatt høy etter BLAs togkapring, og politiet brukte skarpe skudd mot demonstrantene. Det blir benektet fra øverste hold, men sjukehusrapportene avdekker skuddskader som kostet minst én person livet.
Likene som hadde vært til offentlig skue, ble fjernet tidlig lørdag morgen av sikkerhetsstyrkene som samtidig slo hardt ned på sitt ned-protesten og stengte ned internett
Mahrang Baloch bekreftet på X den 6. mars, to dager før den internasjonale kvinnedagen, at hun er nominert til Nobels fredspris og blir omtalt som “den mest elskede og innflytelsesrike skikkelsen i det balutsjiske samfunnet i dag”.
I den iranske delen av Baluchistan har kvinner deltatt i “Jin, jiyan, azadi”-bevegelsen (Kvinne, liv, frihet) og bidratt til økt kvinnebevissthet blant balutsjere og andre minoriteter. Det har styrket Mahrang Baloch sin posisjon som menneskerettsaktivist mot forsvinninger, utenomrettslige drap og andre menneskerettsbrudd. 28. juli 2024 deltok hun i den nasjonale forsamlinga Baloch Raji Muchi i Gwadar som prøve å forene Baluchistan mot overgrepene.
Time Magazine utpekte henne i fjor som en av de mest innflytelsesrike i 2024, og den internasjonale Front Line Defenders (The International Foundation for the Protection of Human Rights Defenders) krever at hun blir umiddelbart løslatt fra Hudda-distriktsfengselet i Quetta.
Organisasjonen som har hatt base i Dublin-forstaden Blackrock i Irland siden 2001, jobber med å beskytte de som arbeider ikke-voldelig for å opprettholde andres menneskerettigheter som skissert i Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Mary Lawlor, FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforkjempere, Mary Lawlor som grunnla Front Line Defenders, uttrykte på X bekymring over arrestasjonene.
Lawlor er utdannet i menneskerettigheter ved ærverdige Trinity College i Dublin og har tidligere vært generalsekretær i det irske avsnittet av Amnesty International. Hun var en av mange FN-eksperter, sammen med som spesialrapportørene Francesca Albanese, Paula Gaviria Betancur, Tlaleng Mofokeng og Margaret Satterthwaite, som tok til orde mot salg av våpen til Israel i juni 2024 i forbindelse med den folkemorderiske krigen mot Gaza.
Det ligger åpenbart i familien Baloch. Hennes far, Abdul Gaffar Langove, ble tatt av sikkerhetsstyrkene 12. desember 2009 på vei til sjukehuset i storhavnbyen Karachi i Sindh-provinsen, men ble seinere løslatt. Faren ble arrestert igjen i juli 2011 og ble seinere funnet død i Lasbela-distriktet i sør i 2012, med tydelige spor av tortur. I desember 2017 forsvant broren, men ble løslatt etter tre måneder.
Hun deltok i kampen for faren 16 år gammel, ble studentleder og er en av de ledende stemmene i Baluchistan i protestene mot sentralmyndighetenes utvinning av naturressurser og den manglende fordelinga av godene, inkludert avtalen om CPEC (Zhong ba jingji zoulang) som ble inngått 20. april 2015 med et budsjett på 62 milliarder dollar.
Det innebærer blant annet utbygginga av en dypvannshavn i Gwadar som nå nærmest fungerer som en kinesisk base, og Sino-Pakistani Copper-Gold Project og gruveprosjektet Reko Diq.
https://en.wikipedia.org/wiki/China%E2%80%93Pakistan_Economic_Corridor
– Vi vil ha retten til å leve i vårt eget land uten forfølgelse. Vi vil ha ressursene våre, våre rettigheter. Vi vil at dette styret basert på frykt og vold skal opphøre, sier hun til BBC. Flere forsvinninger vil bare øke motstanden, ikke dempe den, advarer hun myndighetene.
– De tror at dumpinga av kropper vil gjøre slutt på dette. Men hvordan kan noen glemme å miste sin kjære på denne måten? Ingen mennesker kan tåle dette.
Mahrang Baloch krever institusjonelle reformer.
Går hardhent fram
Hva som skjer videre med Mahrang Baloch, Sami Din Baloch og andre BYC-aktivister vil gi en pekepinn om hvordan statsminister Shehbaz Sharif fra Pakistan Muslim League (Nawaz) og militæret vil håndtere urolighetene i Baluchistan og kampen mot BLA – samtidig med at de nå iverksetter andre runde av de omfattende deportasjonene av afghanere fra Pakistan.
Det fins fortsatt tre millioner afghanere på den pakistanske sida av den såkalte Durand-linja, den 2640 kilometer lange grensa som ble trukket opp mellom Afghanistan under “Jernemiren” Ziya’al-Milat wa ad-Din Abdur Rahman Khan (1880-1901) og det britiske indiske imperiet (Raj) i november 1893 av diplomaten Sir Mortimer Durand.
Styresmaktene i Islamabad som har et internt dårlig fotfeste, er klar over at Mahrang Baloch og BYC har klart å sette internasjonalt fokus på hva som skjer i Baluchistan mer enn de militante aksjonene til BLA. De er kontroversielle også i den balutsjiske befolkninga fordi de likner på aksjonene til Pakistani Taliban (tidligere Tehreek-e-Taliban-e-Pakistan, TTP) og andre pakistanske jihadistgrupper i grensetraktene mot Afghanistan i provinsene Khyber Pashtunkhwa og den nordlige delen av Baluchistan – eller deobandi-jihadister i Punjab som i hovedsak har rettet sin terror mot sjiaer.
Mens situasjonen har roet seg betraktelig i Khyber Pashtunkhwa som siden 2018 omfatter de tidligere sju føderalt administrerte stammeområdene (FATA), er det forsvinningene i Baluchistan som står fram som det mest betente problemet for Islamabad. De forsøker å berolige Kina og resten av omverdenen og har gjort det gjennom hemmelighold og isolering av provinsen.
En sentral person til å bryte tausheten er nettopp Mahrang Baloch og BYC, hvilket gjør hennes kandidatur svært aktuelt og mer treffsikkert enn nominasjonen av den fengslede tidligere statsministeren Imran Khan. Det gjør henne derimot svært utsatt. Bestilte politiske drap og mistenkelige dødsfall er en føljetong i Pakistans politiske historie.
https://en.wikipedia.org/wiki/Mahrang_Baloch
Baluchistans førsteminister Sarfaraz Bugti innrømmer at “tvungne forsvinninger” er en sak, men avviser overfor BBC (23. mars) påstandene om at det skjer i stor skala som “systematisk propaganda”.
– Hvert barn i Baluchistan har blitt tvunget til å høre “savnede personer, savnede personer”. Men hvem kan bestemme hvem som fikk hvem til å forsvinne? Selvforsvinninger inntreffer også. Hvordan kan jeg bevise om noen ble tatt av etterretningsbyråer, politi, Frontier Corps [grensesoldatene] eller noen andre eller meg eller deg? spør Bugti som har sittet i den utsatte stillinga siden mars i fjor, retorisk.
Han representerer nå Pakistan People’s Party (PPP), familiepartiet til Bhutto-slekta. Han har tidligere vært medlem av Baluchistan Awami Party (2018-23) og dagens regjeringsparti PMLN (2013-18). Han er født i Dera Bugti i den innflytelsesrike Bugti-klanen og har vekslet mellom politiske verv i Islamabad og Baluchistan.
Det fins lite tegn til at Islamabad vil legge om linja. Militærets talsmann, generalløytnant Ahmed Sharif, opplyste i forbindelse med tograidet at “staten løser saka med forsvunne personer systematisk” og la fram den offisielle statistikken. Den sier at av de mer enn 2900 tilfellene med “tvungne forsvinninger” som er blitt rapportert siden 2011, er 80 prosent løst. BYC og andre menneskerettsorganisasjoner legger fram andre tall: rundt sju tusen.
Sprikende tall
Problemet er at situasjonen i Baluchistan er så uoversiktlig og tilgangen til provinsen så begrenset at det ikke fins verifiserbare tall. Det fins derimot en rekke berørte familier og mange øyenvitner som har befunnet seg på bussene som har blitt stanset ved veisperringene og som har sett folk blitt tatt med, til at det danner seg et skremmende tydelig mønster.
– Taushet er ikke et alternativ,” sier 70-årige Jannat Bibi til BBC. Hun leter fortsatt etter sin sønn Nazar Muhammad som ble ført bort mens han åt frokost på et hotell i Quetta i 2012.
De fleste forsvinningene har skjedd siden 2006, det året da balutsj-lederen Nawab Akbar Shahbaz Khan Bugti ble drept av militæret da hulen hvor han gjemte seg, raste sammen i Kohlu i det nordøstre hjørnet av Baluchistan. Han var tumandar (overhode) i Bugti-klanen, førsteminister i Baluchistan (februar 1989–august 1990) og leder for Jamhoori Wattan Party (Det republikanske nasjonalistpartiet).
Det førte til store opptøyer og et nytt oppsving i geriljavirksomheten, seks år etter at den etnonasjonalistiske BLA (Baluchistan Ajooyi Lashkar) ble opprettet på restene av andre opprørsgrupper som hadde et breiere ideologisk grunnlag.
I 2008 tok Brahumdagh Khan Bugti med seg sin fraksjon ut av JWP og dannet Baluch Republican Party etter en hard strid med sin onkel Talal Akbar Bugti om arven etter Nawab Akbar Bugti. Baluch Republican Army (BRA) gikk sammen med United Baluch Army (UBA) i Baluch Nationalist Army (BNA). De innstilte kampene i desember 2023 under den nye lederen Sarfraz Bangulzai.
Forsvinningene økte i takt med at det ble funnet stadig flere lik i gatene. I 2014 ble det funnet massegraver av savnede mennesker i landsbyen Tootak ved Khuzdar, vel 275 kilometer sør for Quetta. Mange av de over to hundre likene var så ille tilberedt at de ikke lot seg identifisere fordi rettsmedisinere ikke slapp til.
Det er som om det ville, forrevne landskapet innbyr til kamuflerte drap og forsvinninger. Baluchistan, den største av landets provinser, dekker vel 44 prosent av Islamī Jumhuriyah Pakistān, den islamske republikken Pakistans 796.000 km2, vel dobbelt så stort som Norge, og hogger seg vei langs Arabia-havet.
Det er møysommelig og tidkrevende å ta seg fram, og en lærer fort at å spørre hvor lang tid det tar med buss eller bil, er like ufruktbart som de gulgrå fjellene. Å telle timer er meningsløst; det er lettere å forholde seg til antall salah eller salat, bønnestunder.
Terrenget gir ikke mange holdepunkter for et utrent øye, og Durand-grenselinja er mange steder ikke annet enn en grøft over veien selv i mangelen av tørre elveleier. En følger for det meste i andres grusspor i slynger fram til neste fjellpass.
Dette er stedet hvor en gammel Bedford- buss eller -lastebil beveger seg som dromedarer. Mange av bussene går til Karachi og derfra til Golfen for unge menn som leter etter arbeid for å slippe unna det mange omtaler som langsom kvelning.
Likene i Khuzdar
Likfunnene som ble gjort av en gjeter i Khuzdar i 2014, har gjort 25. januar til “Baluchistan Genocide Remembrance Day”, minnedag for folkemordet.
I år førte det til at internett gikk i svart to dager før. På forhånd hadde BYC sendt ut en appell om internasjonal støtte og markeringer. 18. februar 2011 gikk dødsskvadronen til Shafiq Mengal og hans leiemordere, hyret inn av etterretningstjenesten Inter-Services Intelligence (ISI, Bain-ul-Xidmatī Istixbarat), inn i Tootak og drepte, torturerte og kidnappet mange landbybeboere.
Shafiq Mengal hadde allerede da et stygt rulleblad fra det India-okkuperte Kashmir i ISIs tjeneste, omtalt av den konservative militære tankesmia Jamestown Foundation i Washington som “Pakistans mest dødelige leiesoldatleder”. Tankesmia har fokus på Kina, Russland, Eurasia og global terrorisme.
Årets markering fant sted i Dalbandin, kjent for noe så motsetningsfylt som dugnende fruktlunder og kjernefysiske tester i Chagai-distriktet tett på grensa til Helmand-provinsen i Afghanistan og Sistan-Baluchistan i Iran. Byen er omgitt av ørken og høye fjell og huser en flyktningleir for afghanere som flyktet under den sovjetiske okkupasjonen (1979-89). Iransk etterretning skal også ha vært behørig representert i oppmerksomheten.
BYC og lokale aktivister som sto bak markeringa, ble møtt med trusler og anklager om å støtte BLA og andre opprørsgrupper av pakistanske myndigheter. 19. januar ble det rapportert om åtte nye forsvinninger rundt om i Baluchistan.
De er ikke konsentrert til enkelte områder i provinsen. Human Rights Council of Baluchistan (HRCB) sendte i januar ut et faktabrev om hvordan den militære sikkerhetstjenesten hadde trappet opp forsøkene fra BYC på å få hjemlig og internasjonal publisitet om minnedagen. Anklagene gjaldt blant annet to voldelige hendelser, i Islamabad i slutten av 2023 og i Gwadar i august i fjor, der demonstranter, inkludert kvinner og barn, ble møtt med brutal makt.
Protestene i Gwadar fant sted omtrent samtidig med at BLA tok på seg ansvaret for en serie aksjoner og attentater 26. august der minst 74 personer, inkludert fjorten soldater, ble drept rundt om i Baluchistan.
– Historia er et vitne om at bare de nasjonene i verden som har lykkes i å opprettholde sin eksistens, er de som viser sin identitet, ære, verdighet og overlevelse gjennom motstand. Uten motstand blekner alle verdens farger og skjønnhet, og dødens mørke og skygger av frykt finnes overalt. Denne motstandsfilosofien frigjør mennesker fra fryktens lenker og gir nytt lys og kraft til livet. Balutsj-nasjonen har adoptert denne filosofien, og nå har dens næring ikke bare blitt vårt ansvar, men det eneste formålet med våre liv, skrev Sami Din Baloch i Baluchistan Post rett før markeringa i Dalbandin ble kvalt under hva Mahrang Baloch beskriver på X som “et bevisst forsøk på å stilne våre stemmer”.
Lik historie, felles kamp
Mange folkegrupper og nasjonale minoriteter i Vest-Asia og Midtøsten og i Sør- og Sentral-Asia ser linjene fra sine egne kamper til Baluchistan, med utbytting og manglende fordeling av landenes ressurser, militær og politisk undertrykking og kampen for nasjonale og etniske, kulturelle og religiøse rettigheter og identitet.
Syrias demokratiske ungdomsråd som er ungdomsavdelinga til Syrias demokratiske råd (Meclîsa Sûriya Demokratîk), betoner i en hilsningsvideo parallellene mellom de balutsjiske og kurdiske kampen mot kulturell undertrykking, fordriving og militarisering, ifølge kurdiske Medya News i januar. SDC er den politiske ledelsen i Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES).
– Vi står sammen med dere, hilste ungdomslederne Nadiya Yousef og Nasser Nasero i anledning “Baluchistan Genocide Remembrance Day”.
Nå har alarmen gått for Mahrang Baloch og BYC.
Skribenten og journalisten Bahot Baloch er ekspert på motstandskampen i Baluchistan i sine ulike varianter, inkludert den kulturelle og akademiske. Det innebærer oppgjør med historia og selvforståelsen.
– Inntil for en tid tilbake trodde vi at den skrevne historia til Balutsj-nasjonen begynte under Rind-tida, det vil si på 1300-tallet. Seinere, under kolonitida, introduserte britene forskjellige oppdiktede teorier, og framstilte oss til forskjellige tider som turkmenere, tadsjikere, kaldeere, arabere, iranere eller til og med rajput. Dessverre fulgte vi blindt disse koloniale narrativene. De britiske okkupantene hadde som mål å vikle nasjonen inn i historisk forvirring for å forlenge sitt styre, og de lyktes, sier Bahot Baloch i et intervju med Medya News.
Han viser til den greske historikeren og geografen Herodot (fra ca. 484 til 425 før vår tidsregning) som Cicero kalte «historiens far» (pateras historiae) og andre “løgnenes far” (pateras tou psematos). Han omtaler i verket “Historia” minst tjue stammer hvorav flere fortsatt eksisterer blant balutsjene.
I 1974 ble det funnet en neolottisk bosetting i Mehrgarh på Kacchi-platået, ikke langt fra Bolan Pass, vest for Indus-dalen, som indikerer en bosetting i lang tid før Herodot(os) og et av de tidligste kjente stedene i Sør-Asia som viser bevis på jordbruk og gjeting.
https://en.wikipedia.org/wiki/Mehrgarh
Det går angivelig en linje fra Mesopotamia, landet mellom elvene Eufrat og Tigris, til samfunnene i Indus-dalen. Her er det mye historisk mark å pløye, med de risikoene det gjerne fører med seg.
https://medyanews.net/from-neolithic-settlements-to-the-nobel-prize-bahot-baloch-on-history-struggle-of-baloch-people/
Det var først på 1700-tallet at et samlet Baluchistan oppsto under Kambarani Baloch. Det var på sitt mest ekspansive i 1761. I 1839 ankom britene, og den balutsjiske enheten ble sprengt og området delt i tre mellom Afghanistan, Iran og Britisk India langs The Goldsmid Line i 1871. Delinga ble sementert med Durand-linja i 1893.
Fritt Baluchistan
Da British Raj (1858-1947) gikk i oppløsning, kom Baluchistan med sin uavhengighetserklæring 4. juni 1947, opprinnelig med støtte fra britene og den pakistanske ledelsen under Muhammad Ali Jinnah. Uavhengigheten ble proklamert 11. august 1947, men i 1948 skiftet britene standpunkt og ba Pakistan om å annektere Baluchistan av frykt for å slippe Sovjet fram til Det indiske hav.
Dette ble også Pakistans raison d’être og gir et annet perspektiv til delinga mellom India og Pakistan langs religiøse skillelinjer som er gjengs.
Britene brøyt dermed sin egen Indian Act fra 1935 og “åpnet i stedet veien for Pakistans ulovlige okkupasjon av Baluchistan” og sementerte delinga langs de nasjonale grensene, påpeker Bahot Baloch.
Balutsj-lederen Agha Abdul Karim Khan rettet sitt opprør i 1948 mot den nye pakistanske staten.
Deretter fulgte opprørene i 1958, 1962 og på 1970-tallet under Zulfikar Ali Bhutto som gikk av som president for å bli statsminister under den nye grunnloven av 1973 som flyttet makt fra presidentpalasset til parlamentet etter militærstyret til Yahya Khan (president mars 1969 til desember 1971).
Bhutto gikk, stikk i strid med alle tidligere signaler, hardt til verks. Han avsatte ledelsen i Baluchistan og fengslet lederne. Dette skjedde like etter at prins Mohammad Daoud Khan hadde avsatt kong Mohammad Zahir Shah etter fimbulvinteren i Afghanistan i 1973. Hver dag ble stive lik stablet opp i Kabuls gater og kjørt ut av byen i Durrani-dynastiets og kongedømmets siste vinter.
Frykten for at Daoud skulle vende seg mot Moskva, fikk alarmklokkene til å gå i Washington og gjennom militæralliansen Cento (Central Treaty Organization, opprinnelig Middle East Treaty Organization, også kjent som Bagdad-pakten fra 1955) mellom Storbritannia, Tyrkia, Iran, Irak og Pakistan.
I skyggen av Afghanistan
Balutsj-lederne, fra prins Abdul Karim som ledet opprøret i 1948 til de nye lederne som Akhbar Bugti, guvernøren i Baluchistan, Sher Mohammaed Marri , lederen for Parari-geriljaen som var forløperen til Baluch People’s Liberation Front (BPLF), Mir Hazar Ramkhari, leder for Revolusjonskommandoen i BPLF, Khair Bux Marri, leder for National Awami Party, og guvernør Ghaus Bux Bizenjo, leder for Pakistan National Party, ble anklaget for å være kommunister og marxist-leninister. Flere av dem dro i eksil til Kabul og Kandahar i Afghanistan.
(les Selig S. Harrison: “In Afghanistan’s Shadow: Baluch Nationalism and Soviet Temptations”, Carnegie Endowment for International Peace, Washington/New York¸1981)
På “slagsida” i dag er Baloch Liberation Army den dominerende gruppa, mens Baloch Raji Aajoi Sangar (BRAS) som har forgreininger til Sindh-provinsen i kampen mot Pakistan og Kina, er mer eller mindre aksjonsløse.
En ikke-voldelig front består av Baluch National Movement (BNM) som oppsto i 2004 og ble ledet av Ghulam Mohammed Baloch fram til han ble myrdet i april 2009. De ble seinere tatt opp i Baluch Republican Party (BRP) og Free Baluchistan Movement (FBM) i en enhetlig kamp mot pakistansk og iransk kolonialisme og for å gjenvinne uavhengigheten og den nasjonale suvereniteten til balutsj-nasjonen.
Bahot Baloch trekker fram Mahrang Baloch og kvinneaktivistene i BYC. – Hennes motstandskraft og evne til å forene mennesker har gjort henne til den mest elskede og innflytelsesrike skikkelsen i balutsj-samfunnet i dag, sier han og kommer med en oppfordring gjennom Medya Haber:
– Vi oppfordrer det internasjonale samfunnet til å sende en faktasøkende delegasjon for å undersøke den reelle situasjonen i Baluchistan.
Kilder: Baloch, Shah Meer (18 February 2021): "Mahrang Baloch and the Struggle Against Enforced Disappearances", South Asian Avant-Garde. https://www.saaganthology.com/article/mahrang-baloch-and-the-struggle-against-enforced-disappearances Veengas (28 May 2022): "The Assault by Pakistan on Baloch People's Rights Has Now Reached Women", The Wire India. https://thewire.in/south-asia/the-assault-by-pakistan-on-baloch-peoples-rights-has-now-reached-women Baloch, Shah Meer (12. November 2021): "Women lead fight against extrajudicial killing in Pakistan", The Guardian. https://www.theguardian.com/world/2021/nov/12/women-lead-fight-against-extrajudicial-killing-pakistan-balochistan-protest-abductions