Intet nytt fra Erdoğan
Det har gått vel seks uker siden Abdullah “Apo” Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK) kom med sitt “Call for Peace and Democratic Society” og PKK innførte ensidig våpenhvile. Utspillet har åpenbart ikke endret president Recep Tayyip Erdoğan. Den selvsikre “sultanen” krever full kapitulasjon og underkastelse og har gått løs på sin fremste utfordrer ved presidentvalget. Men Erdoğan blir stadig mer politisk isolert, og Tyrkias økonomi raser, nå ytterligere rammet av tollkrigen til USAs president Donald Trump. Medlederen i Folkenes parti for demokrati og likestilling (DEM), Tuncer Bakirham, la fram sine vurderinger av situasjonen på årets internasjonale konferanse om Tyrkia og kurderne, EU og Midtøsten, sammen med en rekke andre Tyrkia-kjennere i Brussel i slutten av mars.
Ti år etter
– Et Tyrkia som løser det kurdiske spørsmålet, vil være et Tyrkia som løser problemer på andre fronter, hevder Tuncer Bakirhan, den kurdiske mannlige medlederen i Folkenes parti for demokrati og likestilling (kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halkların Eşitlik ve Demokrasi Partisi, DEM), det siste i rekka av tolv forbudte kurdiske partier som nå er aktivt med i protestene mot fengslinga av Istanbuls borgermester Ekrem Imamoğlu som fant sted 19. mars.
Han peker at det er mye å lære av fredsprosessen fra 2013 der Recep Tayyip Erdoğan slo retrett i 2015 etter å ha blitt president, men tapt sitt grunnlovsendrende flertall på grunn av valgframgangen til Folkenes demokratiske parti (kuridsk: Partiya Demokratîk a Gelan, tyrkisk: Halkların Demokratik Partisi, HPD) i juni 2015, forløperen til DEM. Det er også mye å lære av kuppforsøket 15. juli 2016 som Erdoğan anklaget sin gamle allierte, predikanten Fethullah Gülen og hans bevegelse for å stå bak.
Det utløste et politisk kupp fra Erdoğan som ikke bare rammet kurdere og alavitter, men sveipet over det politiske spekteret og knuste nær alt håp for en videre fredsprosess. Det førte til at HDPs medledere Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ Şenoğlu ble fengslet i november 2016. De sitter fortsatt inne.
Det mørklegger cella til Imamoğlu med tanke på anklagepunktene som nå er rettet mot ham. De borger for en langdryg og trenerende saksgang. Den skal ikke bare skal frata ham embetet som borgermester i megapolisen med seksten millioner innbyggere, men også gjøre det umulig for ham å stille som presidentkandidat for det kemalistiske republikanske folkepartiet CHP (Cumhuriyet Halk Partisi). Dette er en form for langvarig fengsling uten lov og dom som Erdoğan-regimet har perfeksjonert.
Med Vesten i ryggen
Dette har “sultan” Erdoğans Türkiye fått anledning til å drive med
* fordi USA er opptatt å bevare alliansen og hindre at Ankara engasjerer seg mer overfor Russland, Kina og Iran og overfor Brics+ og Shanghai Cooperation Organisation (SCO),
* fordi EU betaler milliarder av euro for at Tyrkia skal holde igjen flyktningstrømmen til Europa
* og fordi Nato ville utvide militæralliansen med Sverige og fordi Tyrkia ligger på Natos sørflanke, strategisk plassert mot Kaukasus og Sentralasia i nord og nordøst, Midtøsten i sør og Balkan og Middelhavet i vest og sør.
Den geopolitiske spenninga som har skutt fart i den siste delen av Erdoğans maktperiode, som startet som statsminister i 2002, har passet godt inn i Erdogans nyosmanske “strategisk dybde”, den utenrikspolitiske orienteringa som hans utenriksminister Ahmet Davutoğlu utmeislet i sin bok “Stratejik derinlik: Türkiye’nin uluslararası konumu” (“Strategisk dybde. Türkiyes internasjonale posisjon”). Det er en bok som ikke engang er oversatt til engelsk, tysk eller fransk.
– Helt forståelig! bekjenner Hüseyin Çiçek, statsviter ved Universität Wien, når vi treffes under årets internasjonale konferanse om EU, Tyrkia, Midtøsten og kurderne i EU-parlamentet i Brussel, i regi av EU-Turkey Civic Commission.
Bakirhan snakker lenge og utførlig om DEMs møter og samtaler med Abdullah “Apo” Öcalan på fangeøya Imrali i Marmarahavet hvor lederen for Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkêren Kurdistan, PKK) har sittet i 26 år.
Han snakker om Öcalan, som andre kurdiske ledere innen den såkalte “PKK-familien”, ut fra den latinske læresetninga “sine qua non” eller “conditio(nes) sina qua non” som kan leses som “uten disse vilkårene, vil ikke dette skje”.
Vilkåret blir gjerne personifisert: Öcalan. Hans nærvær blir omtalt som et uunnværlig, essensielt eller avgjørende vilkår for å få i gang nye fredsforhandlinger nå som PKK-geriljaen Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG) har gått til ensidig våpenhvile.
– Öcalan sier at han har lært mye av det politiske kuppet det siste tiåret. Dette var et kupp mot rettsvesenet, dette var et kupp mot kvinner, mot kulturen, mot alle sektorer, mener Öcalan. Vi har lært mye. Demokrati er den eneste veien framover mot en løsning, og vi befinner oss i en region med internasjonale og globale proporsjoner, ikke bare for Vesten. Det kaster lys over andre minoriteter i verden, mener Bakirhan.
Sår nye spirer
Han minner om at folk fikk tilbake troen i 2013. Internt fordrevne kurdere vendte tilbake til sine landbygder og tok opp igjen jordbruket.
Det fikk tilliten til å spire. Folk så at ved å løse det kurdiske spørsmålet, kunne mange andre problemer løses: økonomiske, politiske, rettslige, intern fred.
Noe tilsvarende var på vei med lokalvalget 31. mars ifjor og den strabasiøse valgkampen i flere runder i Istanbul, som Bakirhan beskriver som “en av verdens største metropoler”. Den ga Imamoğlu den plattformen som borgermester som har vært et viktig skritt mot presidentembetet.
Det vet Erdoğan (71) altfor godt. Han har gått samme vei gjennom Istanbuls bydeler som Imamoğlu (54); Erdoğan i Beyoğlu, Imamoğlu i Beylikdüzü, begge i den europeiske delen av Istanbul.
Varselklokkene har larmet; de bysantinske lampene har flakket i presidentpalasset Dolmabahçe (Dolmabahçe Sarayi) i Istanbul og presidentkomplekset (Cumhurbaşkanliği Külliyesi) ved Atatürk-skogen i Ankara.
Slaget mot Imamoğlu og hans nærmeste krets er ikke begrenset til CHP. Arrestasjonene kommer i kjølvannet en en ny offensiv fra Erdoğan og hans Rettferdighet og utviklingsparti (Adalet ve Kalkinma Partisi, AKP), og ikke minst rettsvesenet, som retter seg like mye mot DEM.
Lokale ledere har blitt arrestert; valgte ordførere blir avsatt og erstattet av regjeringsutnevnte statsformyndere som politisk sett heller bør betegnes som statsautoriserte overformyndere.
– De kurdiske institusjonene blir “assimilerte”, og disse folkene vet absolutt ingen ting om den kurdiske regionen, fastslår Bakirhan. Det kan kalles “generalisert sensur”. Folk blir arrestert på gatene i Ankara og Istanbul og andre byer over hele Tyrkia for saker som blir postet på sosiale medier. Antallet anholdte demonstranter har nå passert to tusen. Minst tre hundre vil bli stilt for retten.
Grunnlaget revner
Intensiteten og hyppigheten i demonstrasjonene har avtatt. DEM har vist at de står sammen med CHP selv om CHP-ledelsen har villet ha regien og trår altfor varsomt etter manges oppfatning. Klassekampen siterer svensk-tyrkiske Umut Özkirimli, seniorforsker ved forskningssenteret Institut Barcelona d’Estudis Internacionals (IBEI), lørdag. Han skriver på Project Syndicate, som ifølge egen vaskesedddel er “en internasjonal ikke-statlig medieorganisasjon som publiserer og syndikerer kommentarer og analyser om en rekke globale emner” fra East Hampton i New York, at “alt CHP har tilbudt så langt, er slitne populistiske og nasjonalistiske floskler”.
Han er statsviter som jobber med nasjonalisme, sosiale bevegelser og identitetspolitikk. Han ga i 2023 ut boka “Cancelled: The Left Way Back from Woke”.
Det er konflikter i statsapparatet “mellom dem som vil finne en løsning og dem som vil holde stand”, mener den tyrkiske journalisten Ali Duran Topuz som er utdannet jurist ved Istanbul Üniversitesi og medlem av byens advokatforening i 1991.
– Folk har mistet tillit til styresmaktene. De tror ikke lenger på Erdoğan og regjeringa. Erdoğan droppet ut av prosessen for ti år sia bare for å vinne valget i juni og deretter i november 2015 for å kunne danne koalisjonen mellom AKP og Det nasjonale aksjonspartiet (Milliyetçi Hareket Partisi, MHP).
Nå er det CHP-politikere som blir sendt i fengsel. Historia gjentar seg, sier Topuz som har jobbet for avisene Akşam som skriver seg tilbake til 1918, da det nettopp var brytningstid mellom det tapende osmanske riket og Mustafa Kemal Atatürks republikanere, og til den sosialliberale Radikal som kom på gata i 1996 og som gikk inn i mars 2016. Han er nå sjefredaktør i den uavhengige, regjeringskritiske nettsida Arti Gerçek som ble opprettet i Köln i Tyskland i 2017 av tyrkiske journalister.
Bakirhan mener at Tyrkia står overfor to diamentrale valg: Enten å fortsette med overfladiske korrigeringer og kjappe rettelser, eller å gå inn i dypt forankrede endringer av samfunnet, slik han framholder for avisa Yeni Yaşam (Nytt liv, 4. april).
Et nytt trekk er at hele spekteret av politiske partier, fra den islamistiske trepartiallianse som i midten av januar dannet Ny vei (Yeni Yol), til DEM og tradisjonelle marxistisk-leninistiske venstrepartier som det fortsatt fins en hele skog av. Erdoğan og AKP taper sitt velgergrunnlag blant tradisjonelle islamistiske velgere.
AKP har bare med seg Det store enhetspartiet (Büyük Birlik Partisi, BBP) i Folkealliansen (Cumhur Ittifaki). BBP som blir ledet av Mustafa Destici, står oppført med politiske merkelapper som “tyrkisk islamistisk ultranasjonalisme”, “Islam-kemalisme” og “sosial og nasjonal konservatisme”. Folkealliansen består ellers av MHP som har fascistiske røtter.
https://www.washingtoninstitute.org/policy-analysis/rise-and-fall-akps-islamist-appeal-turkiye
Når Erdoğans og AKPs velgergrunnlag svekkes, forsøker Erdoğan igjen å fortsatt i styrke sitt undertekkende statsapparat og voldsapparatet.
– Vi trenger ikke lenger en midlertidig bandasje, vi trenger en grunnleggende kur, skriver Bakirhan i Yeni Yaşam og viser til Öcalans appell fra 27. februar som Bakirham omtaler som “Århundrets oppfordring”.
Oppfordringa ble videreformidlet av millioner av kurdere under årets nyttårsfeiring Newroz i Kurdistans fire himmelretninger: Bakurê Kurdistanê (Tyrkia), Başûrê Kurdistanê (Irak), Rojava Kurdistanê (Syria) og Rojhelat Kurdistan (Iran).
– I stedet for å plystre oss forbi kirkegården for å undertrykke frykten vår, trenger vi visdom til å se dens kilde og finne løsninger. Problemer kan ikke løses ved å ignorere dem – de krever modig handling. Tida for å sparke boksen nedover veien er over. Øyeblikket er kommet for dristige, autentiske beslutninger, skriver Bakirhan.
Det er en poetisk oppfølging av det Andreas Schieder, parlamentarikere fra Sozialdemokratische Partei Österreichs (SPÖ), under EUTCC-konferansen kalte Öcalans “Nelson Mandela-trekk” med referanse til 27. februar. Økonomen har fartstid som sekretær i forbundskansleriet, finansdepartementet og leder av utenrikskomiteen i Nationalrat i Bundesversammlung (parlamentet) i Wien.
Politisert rettsvesen
Mazloum Dinç istemmer: – 27. februar var en historisk oppfordring. Å nekte det tyrkiske og kurdiske folket politiske rettigheter, fikk folk til å ty til våpen. I 2013 forsøkte vi å få til en demokratisk løsning, men de væpnete kampene ble aldri avsluttet. Historia gjentar seg. Ting som ble sagt, blir nå sagt på nytt av Öcalan og ved å betone de samme sakene, sier en av Öcalans advokater i firmaet Asrin sia 2011.
Han er leder for Advokatforeninga for frihet (Özgürlük için Hukukçular Derneği, ÖHD) som står i front for kampen for menneskerettigheter i Tyrkia.
Det gjelder i høyeste grad Öcalan. Han har sittet nesten elleve av sine 26 år på Imrali i isolasjon. Han har utsatt for det Dinç kaller “hvit tortur”, uten tilgang til papir og blyant, og har “likevel videreutviklet sine teorier og aldri gitt opp sine drømmer,” forteller advokaten i Brussel. Og vi ser at modellen i Rojava fungerer, legger han til.
Han er ikke nådig mot EU med hensyn til hvordan de har forholdt seg til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) som Europarådet vedtok i Roma 4. november 1950.
– Den har aldri Tyrkia etterlevd, og EMK har aldri vært implementert, fastslår Dinç og slår begge veier.
Han minner om at Öcalan vendte seg mot EU da USA og Nato-landet Tyrkia presset Syria med regelrette trusler om invasjon da Öcalan ble tvunget til å forlate Syria i 1998 på jakt etter et fristed i Europa. Ingen åpnet dørene.
– Fengslinga og isolasjonen av Öcalan har ingen basis i loven. Det ble innført en ny rettspraksis som gjaldt for Öcalan: skjerpete livstidsdommer. Dette er et klart brudd på artikkel 3 i EMK. Intet har skjedd siden dødsstraffene ble omgjort til skjerpete livstidsdommer for ti år siden, understreker menneskerettsadvokaten.
Det er et yrke og en virksomhet som heller ikke har sterkt rettsvern i Tyrkia. Nå står kampen om EMK-artikkelen om “retten til håp” som åpner for prøveløslatelse eller benådning. Det gjelder ikke for Tyrkia, avviser justisminister Yilmaz Tunç.
– Fengslinga av Öcalan blir brukt som politisk kort av regjeringa. Den har ikke tatt noen skritt med hensyn til “retten til å håpe” selv om det heter i artikkel 19 i forfatninga at EMK står over tyrkisk lov, sier Dinç. – Politiseringa av rettsvesenet har kostet liv. Folk har blitt ødelagt for livet av regjeringa. Å få frigitt Öcalan er et skritt i arbeidet mot fred. Nå retter regjeringa seg mot CHP. Det viser at “retten til håp” berører alle tyrkere.
(les bloggen: “Newroz i protestbålenes lys. Ingen benådning for Öcalan”)
Hva blir neste trekk?
Forslaget til DEN som baserer seg på erklæringa fra Öcalan fra 27. februar, understreker behovet for å utforme en ny demokratisk grunnlov som skal ta vare på og beskytte mangfoldet og rettsbaserte verdier som skal ligge til grunn for fredelig sameksistens mellom de ulike samfunnene og minoritetene, utfordrer Bakirhan.
Utfordringa fra DEM går til nasjonalforsamlinga (Türkiye Büyük Millet Meclisi) som har hele april på å drøfte DEMs “Tillits- og demokratipakke” som er lagt fram.
Nasjonalforsamlinga må dessuten få regjeringa til å stanse praksisen med å gripe inn i lokale og regionale valg og bytte ut valgte representanter som nå også rammer CHP og på høyeste nivå: Istanbul. Det fyrer opp under den politiske polariseringa. Det er tydelig at Bakirhan ikke får helt taket på Devlet Bahçeli, lederen for MHP som sitter i koalisjon med Erdoğans AKP.
I sin Id al-Fitr-tale oppfordret han til å ta tak i Öcalans appell fra 27. februar: – Det er i våre hender å snu forventninga til glede, ikke skuffelse. Våpnene må overleveres, og det må raskt kalles sammen til en kongress for å vedta oppløsninga av PKK med alle deres komponenter.
Han unnlot derimot å be PKK om å holde kongressen i den historiske byen Malazgirt hvor organisasjonen oppløser seg – uten at regjeringa har tatt i utspillet fra Öcalan og PKKs innføring av ensidig våpenhvile på ubestemt tid.
Malazgirt (armensk: Manazkert, kurdisk: Milâzgird, engelsk historisk: Manzikert) ligger i provinsen Muş, i et østre Tyrkia, ved elva Murat, om lag femti kilometer nord for innsjøen Van. Byen er kjent for slaget i Manzikert i august 1071 der det katastrofale nederlaget til keiser Romanos 4. i Det bysantinske rike førte til at seldsjukkenes sultan Alp Arslan og tyrkerne kunne etablere seg i hjertet av Anatolia. I 1915 rammet tyrkernes folkemord på armenerne i byen.
https://no.wikipedia.org/wiki/Malazgirt
– Jeg hadde ikke forventet forslaget fra Bahçeli, innrømmer DEM-lederen i Brussel. Han synes at det er bra at Bahçeli har lagt bort forslaget om Manizgirt, og det råder fortsatt uvisshet hva Bahçeli legger i slagordet “Et alle er like Tyrkia” som han lanserer i Istanbul-avisa Türkgün .
– Ordene er hyggelige, men dessverre fins det ingen realisme i hva han sier.
(les bloggen: “Ingen Öcalan, ingen våpen. Hva nå, Erdoğan?”)
Demokrati er livsnerven
– Prosessen i 2013-15 var unilateral, sier Bakirhan. Han kunne godt brukt ordet ensidig.
– Dette er en prosess for 85 millioner tyrkere, akkurat som arrestasjonen av Imamoğlu berører seksten millioner i Istanbul. Devlet Bahçeli styrer ikke hva som skjer i Tyrkia. Vi vet aldri gyldigheten i det han uttaler seg om, hans forslag, hans oppfordringer. MHP tar ikke beslutningene, det er det Erdoğan som gjør.
– Men stadig flere tyrkere tror nå på Öcalan for første gang. DEM støtter prosessen og jobber innenfor rammene av nasjonalforsamlinga. Vi tar vårt ansvar, men gir ingen direktiver med hensyn til våpenhvile og “retten til håp”. Vi er i begynnelsen av en prosess. Vi har håp, og vi har reist fra Thrakia til øst med vår politikk. Vi kommuniserer.
(les bloggen: Erdoğans “forkjøpskupp”. Reaksjoner i Tyrkia fra alle kanter)
– Det er nødvendig at vi står sammen med CHP og andre mot arrestasjonene. Dette er del av fredsprosessen. Vi snakker ut fra erfaringene vi har med alle forbudene mot våre partier. Vi står opp når rettighetene til andre partier blir krenket. Det er det sameksistensen mellom tyrkere og kurdere og andre minoriteter må bygge på.
Bakirhan understreker at det kurdiske spørsmålet ikke er en isolert bekymring, men en integrert del av Tyrkias demokratiske framtid som vil tjene hele befolkninga.