Krysser nye “røde linjer”

USA lar Ukraina brukte langtrekkende raketter

På vei ut av Det hvite hus tok USAs president Joe Biden sin beslutning: Ukraina får lov til å bruke amerikanske MGM-140 ATACMS-raketter mot mål dypt inn i Russland. Beslutningen har hvilt  siden september da Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj presenterte sin ønskeliste for Biden i Washington, den som siden ble døpt “seiersplanen”.

Dermed rakk Biden å krysse nok en av sine “røde linjer” før president Donald John Trump tiltrer 20. januar. Det er varslet rakettangrep i løpet av få dager.

Lørdag forsøkte president Volodymyr Zelenskyj å dempe uroen over hva USAs president Donald Trump kan finne på når det går opp for ham at han ikke klarer å stanse Ukraina-krigen på 24 timer, og helst før 20. januar. 

Han ga uttrykk for at han tror Trump kan få fart på sakene, som i utgangspunktet kan være taktisk lurt å mene med tanke på at Trump har sikret seg hele Kongressen, både Representantenes hus og 53 av 100 senatorer, og at Kina har høyeste prioritet i Det hvite hus og innflytelsesrike kretser i Washington og som ikke er del av Trumps kryptofascistiske kandidatklikk.

Ukraina “må gjøre alt for å kunne avslutte krigen neste år med diplomatiske midler,” sa Zelenskyj til rikskringskasteren Radio Ukraina som har vært på lufta siden 1924. Klokelig avsto han fra å gå nærmere inn på det.

Dette fortoner seg som en nedstemt versjon av Zelenskyjs “seiersplan” som han forsøkte å selge på flere internasjonale arenaer i forrige måned, før valget i USA. 

Samtidig fastslo han at Putin ikke er interessert i en fredsavtale, men vil kunne finne det formålstjenlig å starte forhandlinger mens krigen fortsatt pågår.

Russlands ambassadør til FN i Genève sa torsdag at Moskva er åpen for forhandlinger om de blir initiert av Trump – og om de baserer seg på “realitetene på bakken”. Det betyr at Ukraina må avstå de fire fylkene eller regionene (oblast) Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja som Russland ennå ikke har erobret i sin helhet, og halvøya Krim.

Zelenskyj har ved flere anledninger tidligere i år, insistert på at grensene fra uavhengigheten etter Sovjets sammenbrudd i 1991, skal gjenopprettes. I “seiersplanen” er dette kravet om at alt okkupert land skal leveres tilbake, inkludert Krim, ikke spesifikt. 

Under forhandlingene i Tyrkia i april, skal Zelenskyj ha vært åpen for å legge Krims status på is i 10-15 år. Det var under to måneder etter invasjonen og etter at felttoget mot Kyiv og Kharkov hadde kjørt seg fast og var på retrett.

Sammenbrudd i øst?

Denne uka kryper dagtemperaturene i Kyiv ned mot og under null. Det er allerede kaldt nok for sivile og soldater på fronten. Ukraina og Russland skal angivelig ha inngått avtale om ikke å ramme hverandres strømforsyninger og elektrisitetsnett, men droner og raketter rammer fortsatt bolighus og annen infrastruktur.

Den innlysende hensikten er å demoralisere den ukrainske befolkninga ved inngangen til vinteren som i seg selv kommer til å ta livet av mange.

Zelenskyj innrømmet på Ukrayins’ke radio at situasjonen er svært vanskelig; han innrømmet at russerne har framgang på fronten.

Ifølge meldingene fra forrige uke er de i ferd med å innta Kurakhove som har et termisk kraftverk. Dermed er Pokrovsk som ligger bare sju kilometer unna, truet. 

Byen som het Krasnoarmijisk fram til 2016, ligger 56 kilometer nordvest for Donetsk og har vært et viktig logistisk knutepunkt for den ukrainske hæren gjennom hele krigen. Byen ble grunnlagt av jernbaneministeriet i Tsar-Russland i 1875.

Kartene viser at Russland nå avanserer raskere enn noen gang i Donetsk oblast siden invasjonen. Som vanlig legger Zelenskyj og ledelsen i Kyiv ansvaret på forsinkelser i våpenleveransene fra USA og Nato.

Nye brigader, nye reserver blir nå satt inn, “utrustet med hva vi har ventet på så lenge og som har kommet nå”, og Ukraina trapper opp sin egen våpenproduksjon og tester nå fire typer raketter.

I samme spor

Dette følger et kjent mønster, som går tilbake til slaget om Bakhmut (3. juli 2022 – 20. mai 2023: 10 måneder, 2 uker, 3 dager). Det ble omtalt som “kjøttkverna” . 

Kyiv ble tidlig i slaget advart fra EU og Nato-land om at de ikke kunne produsere eller levere artillerigranater og stridsvognammunisjon i den takten som den ukrainske hæren pøste ut. 

Nato-offiserer og militæranalytikere advarte mot å slåss en bykrig i en strategisk sett ubetydelig by, i stedet for å konsentrere seg om å ramme russernes forsyningslinjer. 

Storbritannias daværende forsvarsminister Ben Wallace, utdannet på militærakademiet Sandhurst, ba Ukraina lære seg å slåss “the Western way”, ikke ut fra utdaterte sovjetiske håndbøker (The Telegraph, 15. februar 2023).

Den samme kyniske krigføringen, fra begge sider, utspant seg i Avdijivka (10. oktober – 17. februar 2024: 4 måneder, 1 uke). Og den gjentok seg i Vuhledar om enn i mindre grad, slik retretten vitner om (28. oktober 2022 – 1. oktober 2024: 1 år, 11 måneder, 3 dager).  

Bekymringene for rekrutteringa ble stadig sterkere og fikk mer alvorlig preg utover sommeren og høsten i år.  I slutten av oktober tok generalmajor Dmytro Martsjenko høstløvet fra munnen og fortalte Berliner Zeitung (29. oktober) om problemene med å stagge den russiske offensiven. Han gikk så langt til å si at forsvarslinjene er i ferd med å bryte sammen i Donetsk.

Det kom samtidig med meldinga om at russerne hadde inntatt Selydove og dermed sto bare tre kilometer fra Kupiansk i Kharkiv oblast. Kupiansk var på russiske hender fra 22. februar, fem dager inn i invasjonen, til 10. september 2022.

I forrige uke rykket russiske stridsvogner inn i Kupiansk, en jernbaneby ved Oskil-elva, og i Borova, lenger sør ved byen Izium, et annet logistikksenter. 

Trenden er at russerne underlegger seg flere mellomstore byer. Det skjer raskere enn i Bakhmut og Avdijivka, og intervalet blir kortere mellom hver erobring.

NRK har hatt reportasjer om hvordan menn i vernepliktig alder, blir plukket opp gata og på utesteder og slept inn til militærtjeneste. Mobiliseringskampanjen for å skaffe 500.000 soldater i løpet av høsten, er langt fra i mål. 

Det er i stedet avdekket omfattende korrupsjon og desertering, ved siden av tap som ikke blir offentliggjort i Ukraina. De russiske tapstallene, døde og sårede, kommer fra amerikansk etterretning og det britiske forsvarsdepartementet og blir gjengitt uten spørsmål og forbehold.

Rammer økonomien

Et annet trekk er at krigen rammer Ukrainas strategiske tungindustri i Donetsk, ikke bare infrastrukturen gjennom rakett- og droneangrep. Det rammer eksporten og forsvarsplanene med å utvide våpenproduksjonen.

Gruvene i Pokrovsk som leverer kull og koks til stålindustrien i Ukraina, er nå stengt. Produksjonen var i fjor på 3,5 millioner tonn, ifølge Anatolyj Starovoit, leder for Ukrkoks. 

Metalleksporten sto for to milliarder dollar i eksport i årets åtte første måneder, ifølge Reuters. Ukraina har ingen andre hjemlige kilder for koks. Ukraina forventet å produsere 7,5 millioner tonn stål i år og ti tonn neste år, opplyser lederen for landets stålprodusenter, Oleksandr Kalenkov. Uten Pokrovsk blir produksjonen på to-tre millioner tonn.

Ukraina har flere dypvannshavner ved Svartehavet. De har, med visse alvorlige avbrekk, vært i stand til å skipe ut korn, solsikkeolje og sement. 

Det vil bli atskillig verre å importere kull, enten fra USA eller Sør-Afrika, gjennom de samme havnene når egenproduksjonen forsvinner, ikke minst på grunn av volumet. 

Havnene er heller ikke anlagt for stor eksport, men import. Kapasiteten vil  bli sprengt. Landets største stålprodusent,  ArcelorMittal Kryvyi Rih, rapporterer at de har reserver. 

Selskapet er del av det multinasjonale ArcelorMittal S.A., som fikk sete i Luxembourg da indiske Mittal Steel tok over og fusjonerte med Arcelor. Det kan gi en viss beskyttelse med tanke på russiske selskaper som kan bli rammet av sanksjoner.

Ukraina produserte mer enn 4,3 millioner tonn valset stål i perioden januar-august. 66 prosent ble eksportert; 72 prosent gikk til EU-land, ifølge stålunionens tall.

Vinteren kommer uansett til å svi.

Lyder som ultimatum

Kyivs krigføring har åpenbart vært å binde Nato til kravet om ukrainsk medlemskap som Nato åpnet for på toppmøtet i Bucuresti i 2008, motvillig for å tilfredsstille USAs president George W. Bush, men har holdt åpent helt fram til i dag. 

Det samme løftet til Georgia fikk daværende president Mikheil Saakasjvili til å rykke inn i utbryterrepublikken Sør-Ossetia i troen på at han ville få støtte fra Nato om han drev ut de russiske “fredsbevarende” styrkene der.

Under det siste møtet i Nato Russland-rådet 12. januar 2022, drøye fem uker  før invasjonen, gjentok Natos generalsekretær Jens Stoltenberg løftet om at målet var ukrainsk medlemskap. Det var ingen ting å forhandle om. 

Ifølge Russlands utenriksminister Sergej Lavrov var Stoltenberg langt mer avvisende enn Biden-administrasjonen.

Nato-medlemskap ble lagt fram nærmest som ultimatum i president Zelenskyjs “seiersplan”. Anførselstegnene blir brukt av New York Times (30. okt) som slår fast at de avdempete svarene og reserverte reaksjonene på planen, gjør det nødvendig at Kyiv, stilt overfor “steile utfordringer på slagmarken”, må lete etter en plan B.

“Seiersplanen” stiller mange vilkår for at krigen kan avsluttes i løpet av neste år, slik Zelenskyj gjentok i radiointervjuet lørdag. Han fikk lite gjennomslag for dem på sin rundtur til USA og i Europa selv om temperaturen i desperasjonen har steget i Nato og EU over at krigen går motsatt vei. 

Det øker presset på å gi Ukraina tillatelse til å bruke tyngre lang- og mellomdistanse raketter mot mål dypt inn i Russland. Men det øker også motsetningene i Nato og EU og ikke minst i befolkninga i Nato- og EU-landa.

Mens vi venter på Trump

Den slunkne response på “seiersplanen”, som Zelenskyj la fram for parlamentet Verkhovna Rada, samtalen mellom Trump og Zelenskyj og presidentens intervju på Radio Ukraina har fyrt opp under spekulasjoner om hvorvidt “seiersplanen” i første rekke er beregnet for hjemmebane, slik New York Times (NYT) er inne på.

Når Ukrainas ultimate vilkår ikke blir innfridd, blir Kyiv tvunget til å inngå kompromisser – og kan legge ansvaret på et svikefullt Vesten. 

Zelenskyj har ustoppelig snakket om krigen i Ukraina som en krig for å redde Vesten og sivilisasjonen fra Russland og barbariet. Dette ble også et mantra som Natos general-sekretær Stoltenberg, manet fram til siste slutt og inn i den nye stillingen som leder for den årlige sikkerhetskonferansen i München.

Postulatet om at “våpen er veien til fred”  og at “Russland må ikke vinne / Ukraina må ikke tape”, uten nærmere utlegninger om hva det innebærer, har blitt del av Natos skremselspropaganda om at andre land står for tur, inkludert Nato-land. Dette ser bort fra alle analyser om hvor sikkerhetspolitisk sentralt Ukraina er og har vært for Russland og Sovjet. 

Postulatet er en av bærebjelkene i den nye geopolitiske tesen om at hovedmotsigelsen i verden i dag står mellom Demokrati og Autokrati, det gode mot det onde. 

Tesen har tatt over for den seierssikre erklæringa om “The End of Civilization and the Last Man” som den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama kom med i 1992 – og som han har revurdert. 

I dag er det oftere snakk om at vi er  vitne til de første stadiene av sivilisasjonens kollaps”, slik det amerikanske tidsskriftet The Nation (22. august) skriver med tanke på klimakrisa og de voldsomme miljøødeleggelsene som raser med større intensitet over verden for hvert år. 

Det er mer i tråd med den andre delen av Fukuyamas boktittel..

I skyggen av Kina

Snart tre år inn i krigen, og med en lang forestående vinter,  kræsjer narrativet om Ukraina-krigen i møte med to realiteter: Ukraina-krigen viser hvor svekket atommakten Russland, sammenliknet med Sovjetunionens posisjon som supermakt, er. Den russiske imperialismen er først og fremst regional, kledd i en etnosjåvinistisk Blut und Boden-ideologi.

Det leder til det andre punktet: Fokuset i USA er langt større på Kina enn Russland. Rand Corporation, den viktigste tankesmia for USAs militær-industrielle kompleks, har streket opp en strategi for å svekke Russland. De har, etter Russlands invasjon, advart USA mot å gå for tungt inn i krigen for ikke å tape Kina av syne. Rand holder på linja med å tappe Russland for krefter.

Fokuset på Kina framfor Russland har et annet negativt aspekt for Ukraina. Brics+-landa har en annen tilnærming til krigen enn USA, Nato og EU, farget av framveksten av ny, multipolar verdensorden som erstatning for et svekket USAs hegemoni. 

Zelenskyj ser ikke ut til å ha mange valg, påpeker NYT og siterer Michael John Williams, professor i internasjonale forhold ved Syracuse University og tidligere Nato-rådgiver: 

– Han må stå med lua i handa for å fremme planen, liksom finne en posisjon og så si hjemme at dette er hva vi må gjøre nå. I det minste kan han si at han prøvde, at han har uttømt mulighetene.

En kan lese Zelenskyjs nye “tidsfrist” – “i løpet av neste år” – ut av dette. Han håper på at de nordkoreanske styrkene som er satt inn i Kursk oblast, ikke i Ukraina, kan kobles på Natos dreining mot Kina og Asia, slik Natos nye generalsekretær Mark Rutte er inne på, med iherdig støtte fra sin forgjenger.

Det fins ingen Plan B om Vesten ikke støtter vår “seiersplan”, om enn ikke til punkt og prikke, understreket Zelenskyj i nasjonalforsamlinga. 

 – Om de har et alternativ, så gå i gang, vær så snill, sa presidenten.

Han holdt fast ved å ikke avgi land. Den politisk uerfarne komikeren Zelenskyj ble valgt i 2019 på løfte om å bekjempe korrupsjon og Minsk 2-avtalen. Den gikk inn for føderalt autonomi for “folkerepublikkene” Donetsk og Luhansk, som hadde en økonomi som var sterkt flettet inn i den russiske, fra Tsar-Russland og Sovjetunionen. 

– Ingen vil lovlig anerkjenne at de okkuperte områdene tilhører en annen stat, slo Zelenskyj fast.

Her kan han vise til Transnistria i Moldova, Abkhazia og Sør-Ossetia i Georgia og Nagorno-Karabakh i Aserbajdsjan.

Hekta på Nato

Flere analytikere og kommentatorer i USA og Europa har blitt slått av hvor ultimativ “seiersplanen” er blitt framlagt, nærmest som et strateginotat som betinger at Ukraina er hekta på Nato på en måte som er urealistisk i dagens situasjon. 

Det  skjerper dermed de interne motsetningene som Nato til stadighet forsøker å dekke over, men som ikke minst Tyskland har fått føle på.

Våpnene som Ukraina ber om og anvendelsen av dem retter søkelys på hva Natos ekspansjon østover siden den første utvidelsen i 1999 og deretter i 2004, da de tre tidligere sovjetrepublikkene i Baltikum ble inkludert, innebærer. 

Onsdag i forrige uke åpnet USA sin første base i Polen: rakettanlegget og flybasen i Redzikowo i Słupsk-fylket ved Østersjøen. Basen er en del av det rakettskjoldet som USA begynte å bygge opp på 2000-tallet.

– Det tok en stund, men dette anlegget viser USAs geostrategiske besluttsomhet, sa utenriksminister Radosław Sikorski i en video på X forrige tirsdag.

Sikorski er hentet inn igjen av statsminister Donald Tusk etter å ha vært i posten fra 2007 til 2014. Sikorski var en av tre utenriksministre fra EU-land som garanterte for avtalen som Ukrainas president Viktor Janukovitsj inngikk med de tre opposisjonspartiene bare timer før statskuppet i Kyiv 22. februar 2014. 

Den 7. september 2022, få timer etter at meldinga kom om at gassrørledningene Nord Stream 1 og 2 var sprengt utenfor Bornholm i Østersjøen, sendte han ut en Twitter-melding: “Thank you, USA”. 

Sikorski som er gift med den amerikanske nykonservative journalisten og historikeren Anne Applebaum,  forsikret i januar Israels daværende utenriksminister Yisreal Katz om Polens “urokkelige solidaritet med Israel”.

– Den polsk-amerikanske alliansen er sterk, uansett hvem som styrer i Warszawa og Washington, forsikret han ved åpninga av basen.

Da den tyske regjeringa som nå er på hell, satt i forhandlinger i september 2021, rykket Nato-sjef Stoltenberg ut med en advarsel: Om Berlin ikke bestemmer seg for å kjøpe inn nye fly som kan laste atomvåpen, må USAs atomvåpen flyttes østover, det vil si til Polen og nærmere Russland. 

Dette skjedde før Putin begynte å rasle med atomvåpentrusselen om Russlands eksistens kom i fare.

Sa nei i september

Nå følger Zelenskyj opp. I “seiersplanen” foreslår han en “ikke-nukleær avskrekkingspakke” hvor Ukraina får Tomahawk-raketter fra USA. De har en rekkevidde på ca. 2500 kilometer, som er sju ganger lenger enn langdistanseraketten MGM-140 ATACMS (Army Tactical Missile System) som Ukraina fikk noen eksemplarer av i år, ukjent hvor mange. 

De er ennå ikke tatt i bruk fordi Kyivs liste over mål i Russland ikke har vært tillitsvekkende i Washington og står i veien for USAs potensielle leveranser av raketter til Midt-Østen og Asia, opplyser ikke-navngitte kilder i Biden-administrasjonen til NYT.

President Biden sa nemaye (nei) da han møtte Zelenskyj i Washington i  september – denne gangen uten å introdusere ham som president Putin som under Nato-toppmøtet i Washington i juli.

Biden som ga etter med hensyn til leveranser av Abrams 1-stridsvogner, F-16-fly og ATACMS som han tidlig satte som “røde streker”, krysset i mai  nok en “rød linje” ved å tillate at Ukraina angriper mål i Russland, men ikke med ATACMS. 

Joe Bidens trekk utløser nok en militær eskalering som øker sjansen for en atomkonflikt. Biden hevdet tidligere at han ikke ville gjøre dette – for å unngå tredje verdenskrig, påpekte Kate Hudson, generalsekretær i  Campaign for Nuclear Disarmament (CND) i mai.

 – Hva er endret? Er han nå ok med den muligheten – eller til og med sannsynligheten? Det er på tide å stoppe denne krigen, få slutt på lidelsene og forhandle frem en varig politisk løsning, sier hun. 

Grønt lys fra Biden

Ifølge Zelenskyjs rådgiver, Dmytro Lytvyn, befinner “alle detaljer, lista over mål og begrunnelsen for dem” seg hos amerikanerne.

Om to måneder er Biden historie. De vil han bruke til å få avgårde så mye våpenhjelp som er vedtatt i Kongressen som mulig i påvente av hva Trump vil bringe.

Søndag kveld, mens dette ble skrevet, kom nyheten om at New York Times melder om at Biden nok en gang har krysset en “rød strek”: Han gir grønt lys for å bruke ATACMS dypt inn i Russland.

Et slikt angrep kommer i løpet av noen dager, sier to kilder i Biden-administrasjonen til Reuters. 

Beslutningen blir, ikke overraskende, koblet til utplasseringa av de nordkoreanske soldater i Kursk. Norske og utenlandske militæranalytikere synes å være samstemte i at de ikke har noen strategisk militær betydning annet enn eventuelt å binde opp ukrainske elitesoldater i Kursk som ellers kunne vært på fronten i Donetsk oblast. Et slikt angrep kommer i løpet av noen dager, sier to kilder i Biden-administrasjonen til Reuters. 

Beslutningen blir, ikke overraskende, koblet til utplasseringa av de nordkoreanske soldater i Kursk. Norske og utenlandske militæranalytikere synes å være samstemte i at de ikke har noen strategisk militær betydning annet enn eventuelt å binde opp ukrainske elitesoldater i Kursk som ellers kunne vært på fronten i Donetsk oblast.

Zelenskyj sa søndag kveld at rakettene vil “tale for seg selv”, men ville ellers ikke bekrefte om Bidens tillatelse er gitt: – Angrep skjer ikke med ord. Sånt blir ikke varslet, sa presidenten på lufta.

Kreml har tidligere advart USA og Nato om å gå til dette skrittet, og Vladimir Dzjabarov, første nestleder i utenrikskomiteen i Føderasjonsrådet i statsdumaen, var raskt ute med å advare om faren for 3. verdenskrig, slik Biden selv har gjort i 2022 og 2023.

Vesten har bestemt seg for et slikt nivå av eskalering at det kan ende med at den ukrainske staten er fullstendige i ruiner i morgen,” meldte Andrej Klisjas, medlem av Føderasjonsrådet, på appen Telegram, ifølge Reuters.

Bidens beslutning framstår som katolsk skrifting og selvordinert  absolusjon.

Forhandlingsspillet

Den geopolitiske situasjonen er i limbo i to og en halv måned før Trump slipper til, bortsett fra Israels folkemorderiske krig i Gaza og bombinga av Libanon, borgerkrigene i Sudan og Myanmar og på fronten i Donbas og daglige drone- og rakettangrep mot byer i Ukraina, som nå kan få et nytt innslag med raketter inn i Russland.

Stadig flere vestlige politikere snakker om at det på et tidspunkt må komme til forhandlinger for å finne en diplomatisk løsning. Uttalelsene spriker, men har en felles tilnærming. 

De ser for seg forhandlinger mellom Ukraina og Russland, ut fra et udefinert styrkeforhold som skal oppnås på slagmarken, og har til nå avslått forhandlinger innen andre internasjonale rammer, om utspillene kommer fra Kina, Brasil eller India. 

Det innebærer at situasjonen er fastlåst, og krigen fortsetter fordi verken Kreml eller Kyiv synes å ha reell vilje til forhandlinger uten at de skjer på egne premisser.

I slutten av oktober uttalte Putin at “ballen er på deres banehalvdel” med tanke på Kyiv. Men det vil ikke skje med ukrainske soldater i Kursk, opplyser kilder på innsida av Kremls murer til NYT.

Under Brics+-møtet i Kazan i den autonome republikken Tatarstan la Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan fram et nytt forslag om å forhandlinger om skipstrafikken i Svartehavet og “noen andre saker”. Ferdselen mellom Svartehavet og Middelhavet er regulert av Montreux-konvensjonen av 9. november 1936, og i et tillegg fra 1982 får Tyrkia rett til å stenge Dardanellene og Bospurus for krigsskip. Den retten har Tyrkia brukt under Ukraina-krigen

https://en.wikipedia.org/wiki/Montreux_Convention_Regarding_the_Regime_of_the_Straits

Det skal ses som et forsplill for å gjenoppta de korte forhandlingene som fant sted i Antalya i Tyrkia 10.-14. mars 2022. 

De fulgte tre møter i Hviterussland og munnet ut i Istanbul-kommunikeet. Det foreslår at Ukraina avstår fra å søke medlemskap i Nato og går med på militære begrensninger med vestlige sikkerhetsgarantier som eventuelt kunne nedfelles i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), som nå ligger på sotteseng, og statueres i FN. 

Putin anklaget Kyiv for å ha brukt Tyrkia som kanal for forslag for forhandlinger, men ikke fulgt dem opp. 

https://en.wikipedia.org/wiki/Peace_negotiations_in_the_Russian_invasion_of_Ukraine

USAs og Natos manglende erkjennelse av sikkerhetsdilemmaet hindrer dem i å ta det kanskje viktigste skrittet for å åpne for forhandlinger: direkte forhandlinger med Russland om en ny sikkerhetsordning for Europa – i stedet for å ta utgangspunkt i det militære stillingsforholdet mellom Ukraina og Russland.

Fryse fronten

Kyiv har den siste tida blitt advart fra flere hold om at “krigstrøttheten” er i ferd med å bre seg i Europa, blant annet av Finlands utenriksminister Elina Valtonen fra høyrepartiet KOK (Samlingspartiet). USA og Europa har til nå brukt 220 milliarder dollar på krigen, ifølge Kiel Institut für Weltwirtschaft (Kiels institutt for verdensøkonomi, IfW) i Tyskland.

Tsjekkias president, general Petr Pavel, tidligere forsvarssjef (2012-15) og leder for Natos militærkommisjon (2015-18), uttalte i september at Kyiv må se realitetene i øynene og midlertidig avstå territorium til Russland, som i klartekst betyr å legge Krims status på is, slik Zelenskyj var innstilt på under forhandlingene i Antalya.

Dette følger av forslag om å fryse frontene langs en ennå ikke opptrukket linje. Forslagene forutsetter at russernes frammarsj på fronten først blir stanset. Det er et skritt tilbake til forsøket på å opprette demilitariserte soner i Donetsk og Luhansk under Antiterroroperasjonen (ATO).

ATO ble satt i gang av president Petro Porosjenko 12. april 2014 for å tvinge den russisk-talende befolkningen i Donbas til å akseptere statskuppet i Kyiv og innordne seg den nye tilnærminga til EU og Nato.

Linja for Kreml følger med største sannsynlighet Dniepro-elva som innebærer de fire annekterte fylkene. Det er med på å definere hvor Kyiv står når Trump-administrasjonen går på.

På fronten skorter det på militære ledere, og kommandosystemet er svekket, innrømmer generalmajor Dmytro Martsjenko. Bitterheten brer seg i de ukrainske rekkene for hver by og landsby de må oppgi.

NYT siterer den ukrainske frivillige soldaten Yevhen Tuzov på fronten i Pokrovsk som kan stå for fall: “… alt våre vestlige partnere vil, er at vi slåss til siste ukrainer”.

I nasjonalforsamlinga tilbød derimot Zelenskyj Vesten fri adgang til Ukrainas ressurser i sin utlegging av “seiersplanen” 16. oktober.

PeterM

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *