At Sinn Féins førsteminister i Nord-Irland, Michelle O’Neill, deltok i kransnedleggelsen ved krigsmonumentet The Cenotaph i Belfast på Remembrance Sunday, har utløst bitre reaksjoner fra irske republikanere.
Hvordan kunne partiet – som gjennom sin historie er knyttet til Påskeopprøret i 1916, IRA (Óglaigh na hÉireann), The Troubles (1968-98) og sultestreiken i 1981, der Storbritannias statsminister Margaret Thatcher lot ti IRA- og INLA-medlemmer dø fordi hun ikke ville gi den status som politisk fanger, men simple kriminelle – hvordan kunne det minnes falne britiske soldater når minnesmarkeringen ikke lenger er begrenset til 1. og 2. verdenskrig?
I flere hundre år har britenes nasjonalsjåvinisme vært rettet mot Irland og irer i Storbritannia.
I et forsøk på å beskrive forholdene har jeg hentet fra et lysbildekåseri jeg holdt på Radio RV i Grønlandsleiret i 1987. Hvert “bilde” ble innledet med et klikk fra lysbildeframviseren:
Det var fortsatt elleve år igjen til Langfredag-avtalen i påsken 1998, sluttparentesen for The Troubles. Mye har endret seg; mye henger fortsatt igjen. Så har dere hørt den siste om Paddy?
Alle lapsete, engelske variete-komikere har irskevitser på repetoaret. Om Paddy – den alkoholiserte, bleikfeite, late og enfoldige irske halvbomsen eller landarbeideren med seindrektige slagstøvler.
Paddy – den ukultiverte, til stor forlystelse for den britiske nasjonalsjåvinismen. Og i lattersalvene glemmes de store: George Berhard Shaw, Oscar Wilde, W.B. Yeats, Sean O’Casey, James Joyce, Brendan Behan, Samuel Beckett.
For hvordan kan undertrykkinga uttrykkes sterkere enn fornedringa av ens eget språk og kultur, livsidentiteten.
En undersøkelse ved skolene i Nottingham i 1984 viser at allerede yngre elever har sine klare oppfatninger: Irer er siste sort – sammen med pakistanere og bengalere. Det mest skremmende med undersøkelsen er at denne holdninga også gjelder blant elever med irske foreldre – for hvem, hvem vil vel være en Paddy eller en Mickey, en sløving, en teiting?
Så lesere, har dere hørt den siste om Paddy?
Nei, vi er ikke infisert av den samme, hovmodige, britiske rasismen overfor irlendere. I Norge er det snarere gode følelser overfor folket på den grønne øya. Den rødhårete, humørfylte og hissige stereotypien har sympatiske trekk med historiske og kulturelle årer til våre hjerterøtter.
Irland er musikk; Irland er friskt; Irland er stolt kamp!
Men Norge er samtidig engelsk: Vi er britiske med Winston Churchill og Stemmen fra London, med Tottenham Hotspur og Manchester United, lady Diana og familien Ashton på tv, med Big Ben, bobbyen, fish ‘n’ chips and a pint of bitter, please.
Norsk presse skriver med lojal penn, som er del av imperiepressa i Fleet Street. Om de siviliserte britene som motvillig er nødt til å holde balstyrige katolikker og protestanter fra hverandre. Men ingen ting om den britiske undertrykkinga, den nasjonale undertrykkinga. Derfor vil jeg vise dere noen bilder fra den irske hverdagen i de seks nordlige, okkuperte fylkene.
(klikk)
South Armagh, 18. februar: Halv seks om ettermiddagen i Clea Road. Tre biler skriker utenfor hjemmet til familien Toman. Politiet sparker opp døra, stormer inn, på jakt etter 21 år gamle Michael. De går til angrep på faren, denger opp Mary-Ann med batonger, i nyrene.
Mary-Ann Tomany er 81 år gammel, sengeliggende.
(klikk)
Aspen Walk, Twinbrook, Belfast, samme dag: Det forhatte RUC-politiet på døra. Hvor er 20-årige Martin O’Connor? Faren spør etter ransakingsorderen. Med armene bent bak på ryggen, får han et kne i skrittet. Han synker sammen ved siden av krykkene sine på gulvet.
William O’Connor er invalid.
(klikk)
Maghera, 21. juni: 19 år unge Damien Mulholland ruller langsomt gjennom Maghera sentrum på ungdommelig vis. Får rødt lys, glir fram til forgjengerfeltet, stanser og kaster blikket ut av sidevinduet.
I bilen ved siden av sitter en soldat fra Ulster Defence Regiment, kolonimaktas leiesoldater i nord. Mulholland hater dem, hater alt de står for. Han viser en foraktfull finger.
Den 5. mars fikk Damien fire år for finger’n – av dommer Roy Watt, kronens ydmyke tjener. Ingen jury hadde gitt sitt samtykke, for i Nord-Irland fins det ikke lenger juryer i slike rettssaker.
(klikk)
Armagh-fengselet, hvilken dag som helst, alle dager: Et kaldt, matt rom, en blek lyspære, et bord med noen plasthansker. Mary føres til veggen. Naken. Fingrene hennes kryper motvillig mot taket, hun skutter seg mens fangevokteren deler beina hennes.
Mary menstruerer. Den sugende lyden idet plasthanskene blir tredd på fangevokterens fingre. Den granskende fingeren, overalt hvor den kommer til.
For Mary er det tjuetredje gang denne måneden. En gang daglig, to ganger om dagen, så noen dager hvor hun går fri – alt i et sinnssykt mønster.
Mary har sittet i Armagh i årevis; hun har år framfor seg, år med plastfingeren.
(klikk)
Andersontown, Vest-Belfast, 9. april: Utenfor huset til Lawrence Marley venter svartkledde sørgende på å bringe kista hans til den siste hvile på Millton Cementary. Lawrence fikk en brå død som soldat i IRA, slik som mange i nord. Skutt ned av RUC foran øynene på sine to små døtre.
Kista bæres ut den trange døra. Svartkledde trenger seg fram til kista, presser de sørgende til side. De svarte er RUC. På få skritts avstand fra familien. Selv i døden, i sorgen, er ikke liket deres, men mordernes. Den siste fornedringa på veien.
(klikk)
Falls Road, Belfast
(klikk)
Bogside, Derry
(klikk)
H-blokkene i Long Kesh
(klikk)
Bobby Sands
(klikk)
Bilder, hverdag.
En kommentar til «– Har du hørt den om Paddy?»