Verre enn Oslo-avtalen
FNs sikkerhetsrådet har stilt seg bak rammeverket for Gaza som USAs president Donald Trump og hans administrasjonen har snekret sammen. Det gir Trump-planen folkerettslig kraft og legger alt i hendene til USAs president med et vagt løfte i resolusjonsteksten om at dette “tilbyr en vei til palestinsk selvbestemmelse og statsdannelse”.
Dette blir av den israelske avisa Haaretz beskrevet som et “bemerkelsesverdig skifte”, men er i realiteten bare ord på papir som ikke blir bygd opp med konkrete tiltak for å snu realitetene på bakken. I stedet stiller resolusjonen betingelser til at den palestinske selvstyremyndigheten (PA) blir “reformert” som vilkår for at forholdene kan «endelig være på plass for en troverdig vei til palestinsk selvbestemmelse og statsdannelse», vel 20 år etter at Verdensbanken anerkjente at dette var på plass. Det skal opprettes en daglig administrasjon med en “teknokratisk, apolitisk komité av kompetente palestinere fra Gazastripa” underlagt et “fredsråd” med Trump som øverste leder fram til slutten av 2027.
Resolusjonen innbærer en “okkupasjon med andre midler” hvor en internasjonal “stabiliseringsstyrke” får i oppgave å avvæpne den palestinske motstanden som Israel ikke klarte i løpet av to år med folkemorderisk krig. Resolusjonen er strippet for krav til og tidsrammer for Israel, slik i det minste Oslo-avtalen satte i 1993. Den fungerer som et dampende håndkle over folkemordet.
FNs sikkerhetsråd forspilte sjansen til å bringe Palestina-spørsmålet tilbake til FN hvor det hører hjemme, og “legitimerte” igjen USAs eierskap til Palestinas framtid.
Israels redningsplanke
Gjennom to år med Israels folkemorderiske krig i Gaza og opptrappinga på Vestbredden ble USA stående stadig mer isolert i FNs sikkerhetsråd og i verdenssamfunnet i sin reservasjonsløse støtte til Israel – hvor Israel har fått uavbrutte leveranser av våpen til å utslette den lille kystripa på størrelse med Mjøsa og med mer enn to millioner palestinere som siden årtusenskiftet har vært gjennom fem israelske bombekriger.
Mens Israel har hamret løs på Gaza og møtt all kritikk med åpen forakt for folkeretten og humanitærretten, har Palestina-bevegelsen og den folkelige motstanden mot krig vokst i Israels internasjonale førstelinje: USA og Europa. Dette tvang flere vestlige land til å anerkjenne Palestina, noe som imidlertid –i mange tilfeller – var beheftet med vilkår som helt og holdent er i Israels favør og med Hamas som syndebukk, en variant av “kampen mot internasjonal terrorisme” som i realiteten avskriver palestinernes folkerett til kamp mot okkupasjon.
FN-resolusjonen er beheftet med de samme politiske føringene, og avstemninga i FNs sikkerhetsråd mandag la i realiteten Gaza og resten av Palestina i hendene på USAs president Donald Trump ved å støtte opp under hans 20-punktsplan fra slutten av september.
Planen har utgangspunkt i hans motbydelige visjoner om en “riviera” eller “et Dubai” ved Middelhavet, en internasjonal tumleplass i luksus med en liten palestinsk kuli-klasse. Trump og hele hans familie er mobilisert til å investere, sammen med Trumps stab av eiendominvestorer som Steve Witkoff og Tom Barrack som har hånd om USAs diplomati i Midtøsten. Det skjer i kompaniskap med herskerne i Saudi-Arabia og Emiratene, som Saudi-Arabias kronprins Mohamed bin Salman (som tirsdag ble mottatt overøst med smiger som en konge i Det hvite hus), Emiratenes president Sheikh Mohamed bin Zayed an-Nahyan og Dubais emir Sheikh Mohamed bin Rashid al-Maktoum.
https://en.wikipedia.org/wiki/Gaza_peace_plan
FNs sikkerhetsråd har nå gitt Trump-planen folkerettslig legitimitet uten annet enn vage og substansløse formuleringer om “en troverdig vei til palestinsk selvbestemmelse og statsdannelse” med tretten mot to avholdende stemmer fra vetomaktene Russland og Kina. De sto i stedet sammen bak en russisk resolusjon som omfattet et direkte vedtak om en palestinsk stat under den palestinske selvstyremyndigheten (PA). Selvstyremyndigheten har vært fullstendig skadeskutt gjennom hele utslettelsen av Gaza. Russland og Kina krevde dessuten en umiddelbar slutt på Israels okkupasjon og at palestinske myndigheter (PA) overtar styringa av Gaza.
Ifølge Washington Post gikk de europeiske medlemmene av Sikkerhetsrådet, Danmark, Hellas og Slovenia, inn for en mer eksplisitt formulering om etableringa av en palestinsk stat, noe Israel ved en rekke anledninger har avvist, seinest av Netanyahu søndag der han understreket at det gjelder «ethvert territorium”. Verken Danmark eller Hellas ble med i bølgen av anerkjenninger av Palestina fra vestlige land ved åpninga av FN-sesjonen i september. Slovenia anerkjente Palestina i samme sveip som Irland, Spania og Norge (28. mai), bare en uke etter (4. juli).
Dette har tolv land fulgt opp, deriblant Storbritannia, Frankrike, Canada, Australia, Portugal og Monaco, Luxembourg. Malta, Andorra og San Marino som de foreløpig siste 22. og 23. september.
157 av 193 FN-medlemmer har nå anerkjent Palestina.
https://en.wikipedia.org/wiki/International_recognition_of_Palestine
FN-resolusjonen er derfor et illevarslende varsel om hvordan USA og EUropa vil tillate Israel å sementere okkupasjonen av Vestbredden som gjennom utbygginga av E1-området, slik at en palestinsk stat ikke fortoner seg som annet enn sju palestinske “bystater” eller “Vestbreddens emirater”.
https://en.wikipedia.org/wiki/E1_(West_Bank)
Resolusjonen stadfester dessuten delinga av Palestina mellom Gaza og Vestbredden – mens det annekterte Øst-Jerusalem ikke lenger blir nevnt (i motsetning til FN-resolusjon 242 (22. november 1967) og FN-resolusjon 338 (22. oktober 1973) som Oslo-avtalen hevdet å være tuftet på.)
"... med Øst-Jerusalem som hovedstad" har vært en tom, diplomatisk frase siden Seksdagerskrigen i juni 1967 og siden Knesset i juli 1980 vedtok at Jerusalem-loven er en del av landets grunnlover (Basic law) og som erklærer et samlet Jerusalem som Israels hovedstad, det vil si en formalisering av annekteringen som FNs sikkerhetsråd erklærte «ugyldig» i resolusjon 478 (20. august 1980).
(se bloggen: Knesset vil ha annektering. Tilbyr “Vestbreddens emirater”, 26. juli)
“Stabiliseringsstyrke”
Neste skritt blir å få på plass en stabiliseringsstyrke (ISF) (som ikke er det samme som en fredsbevarende styrke). Flere land har meldt sin interesse, blant dem Indonesia, men har etterlyst et FN-mandat og klare retningslinjer for hva styrken skal gjøre. Sikkerhetsrådet har nå gitt USA et mandat, men hvordan ISF skal brukes er fortsatt omstridt.
Det mest åpenbare er at ISF skal gjøre den jobben som Israel ikke oppnådde med sine bakkeoperasjoner: å avæpnde Hamas, Islamsk jihad og de andre motstandsfraksjonene i Felles operasjonsrom for palestinske motstandsfraksjoner / Joint Room for Palestinian Resistance Factions (غرفة العمليات المشتركة لفصائل المقاومة الفلسطينية) som ble opprettet i juli 2018.
ISF skal ha ansvaret for å ødelegge all militant infrastruktur i Gaza, inkludert tunnelene og sikre grenseområdene.
Det var nettopp Operasjon Gideons vogner 2 fra 20. august som førte til dype sprekker mellom Israels politiske og militære ledelse, mellom statsminister Binyamin Netanyahu og forsvarssjef Eyal Zamir som tiltrådte 5. mars og som fikk støtte i militære rekker og blant etterretninga om målene. Militære ledere mente at det ikke lenger var militære mål i Gaza, og at oppgaven med å avvæpne Hamas ikke var mulig for IDF.
https://en.wikipedia.org/wiki/May_2025_Gaza_offensive
Den russiske resolusjonen som Kina støttet, lå tettere på de arabiske og islamske statenes syn om en tostatsløsning, representert i Sikkerhetsrådet ved Algerie og Pakistan. Men Egypt, Jordan og Golfstatene har egne interesser i samarbeidet med USA og vil ikke legge seg ut med Trump. Det går ikke minst fram av de nye investeringspakkene som Saudi-Arabias kronprins la fram på Kennedy Center i Washington onsdag i tillegg til løftene om 600 milliarder dollar i investeringer som han kom med da Trump besøkte Riyadh 13. mai under sin første utenlandsreise i sin andre presidentsperiode. Det er til sammen snakk om opp mot én billion dollar. California er et klondyke for saudiske investeringer.
https://en.wikipedia.org/wiki/May_2025_visit_by_Donald_Trump_to_the_Middle_East
En underliggende målsetting med Trump-planen for Gaza er å få Saudi-Arabia, Qatar, Kuwait og andre arabiske land, inkludert det nye Hayat Tahrir ash-Sham-regimet i Syria, til å inngå nye versjoner av Abraham-avtaler som Bahrain og Emiratene inngikk i september 2020. Deretter fulgte Sudan og Marokko ut fra ulike motiver.
https://en.wikipedia.org/wiki/Abraham_Accords
Det ga seg to utslag i FN-resolusjonen: Trumps støtte var nødvendig for å presse Israel til å godta stabiliseringsstyrken, hvilket blir sett på som en internasjonalisering av Gaza som forhindrer Israel fra å umiddelbart annektere Gaza (punkt 16 i Trump-planen).
Det andre er at USA må inkludere de vage formuleringene om en mulig palestinsk stat som offisielt er Saudi-Arabias betingelse for å inngå en Abramham-avtale, selv om betingelsene ble utvannet under forhandlingene mellom Riyadh og Joe Biden-administrasjonen før Hamas-angrepet 7. oktober 2023.
Resolusjonen tyder derimot på at USA har avvist kravet fra Saudi-Arabia, Egypt, Qatar og Tyrkia om at stabiliseringsstyrken må stå ansvarlig overfor FN, ikke det såkalte Fredsrådet som Trump skal lede. Det innebærer at ISF står under kommando fra USAs koordineringssenter i Kiryat Gat som USA allerede rigget til. Det ligger som et nav i distriktet Sør-Israel, 55-60 kilometer sør for Tel Aviv, vel 40 kilometer nord for Beersheva og nesten 70 kilometer sørvest for Jerusalem. Byen ble grunnlagt i 1954. De fleste innbyggerne er nå jøder som kommer fra Nord-Afrika.
Deling av Gaza
USA har planer om en langsiktig deling av Gaza i en grønn og en rød sone. Den grønne sonen vil stå under Israels kontroll ved hjelp av en internasjonal styrke langs hele den østre grensa av Gazastripa. “Grensa” vil gå langs den gule linja som Israel har trukket opp under den første fasen av våpenhvilen. Den røde sonen er tiltenkt palestinerne som skal forsøke å overleve mellom ruinene som ikke kommer til å bli gjenreist i all overskuelig framtid.
Israels væpnede styrker (IDF) har ikke trukket seg ut av Gaza etter Operasjon Gideons vogner 2. “Den gule linja” utgjør 53 prosent av Gaza.
Dette framgår av dokumentene for USAs militære planlegging. Koordineringssenteret skal fungere som en framskutt kommandosentral for den internasjonale styrker når eller om den kommer på plass. Det skal dessuten trene opp en ny politistyrke i Gaza.
– Det kommer til å ta litt tid. Det kommer ikke til å bli lett, fastslår en anonym tjenestemann i Trump-administrasjonen overfor den britiske avisa The Guardian.
Det bunner i at det hefter mange spørsmål ved hva som ligger i Trumps planer for andre fase i våpenhvileavtalen, både med hensyn til løftene om at palestinere på sikt skal styre et demilitarisert Gaza og hva som ligger i FN-mandatet. Det skyldes igjen at det har vært mye fram og like mye tilbake med Trump-planen siden den ble lagt fram som et lite bearbeidet utkast 29. september og deretter signert i Det hvite hus av statsminister Netanyahu 9. oktober.
Ting er brått blitt kastet om på. Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair ser ut til å ha blitt sendt på dør før han i det hele tatt kom inn i rommet, og flere punkter i den første fasen av våpenhvilen er fortsatt i kaos mens Gaza går inn i en livtruende vinter med søle til knes fra det kalde styrtregnet . Alt som er rigget til, er såkalte «alternative trygge samfunn» (ASC) som langt fra er “alternative” og langt fra “trygge” og ikke er annet teltleire som er gjerdet inn for små grupper.
Så ble også disse planene droppet i forrige uke. Hvorfor? – Det er et øyeblikksbilde av et konsept som ble fremmet på et bestemt tidspunkt. De har allerede gått bort fra det, sier kilden til The Guardian.
Årsaken bunner i to gjenstridige forhold. De internasjonale humanitære organisasjonene var raskt ute med å advare om ASC-modellen, som den ble kalt nærmest som et kamuflasjetelt over hvor ufullstendig de humanitære punktene i Trump-planen er.
Den går ikke i rette med den største hindringen: Israels bevisste og politisk motiverte sabotasje av å få opp forsyningslinjene som må til for å få inn tilstrekkelig med absolutt nødhjelp av mat og medisiner og av annet utstyr som kan beskytte om lag halvannen millioner palestinere for vær og vind. Hundretusenvis bor i telt uten tilgang til reint vann og fungerende latriner.
Det bygger opp under anklagene mot Israel for folkemord på Gaza. Hjelpeorganisasjonene var til fredag ikke informert om endringene i planen som er grunnlaget for den internasjonale okkupasjonsbevarende styrken, tilbaketrekkinga av IDF og gjenoppbygginga av Gaza.
Gaza befinner seg i en situasjon av verken krig eller fred; i en situasjon av langdryg utsletting, noe som passer Israel godt nå som presset om å få løslatt de israelske fangene er borte, både i Israel og i USA. “Verken krig eller fred” innebærer ingen reell og fasttømret stillstand. IDF kan ved enhver anledning gjennomføre militære operasjoner som i flere tilfeller utløser mindre trefninger med palestinske motstandsgrupper fra ulike fraksjoner.
Det sementerer situasjonen med en forankret okkupasjon, uten palestinsk selvstyre i Gaza og en bokstavelig drepende uthalende gjenoppbygging av boliger, butikker og offentlige kontorer.
Prioriterer “sikkerhet”
Resolusjonen slår fast at Gaza skal administreres daglig av en «teknokratisk, apolitisk komité av kompetente palestinere fra stripa». Komiteen er underlagt “Fredsrådet” fram til slutten av 2027, eventuelt lenger. Ifølge USA skal rådet bestå av representanter fra “de fleste store land,” slik Trump uttrykke det. De vel fem ukene som har gått siden den andre våpenhvilen tiltrådte har etterlatt få forhåpninger om en storstilt redningsoperasjon for Gaza-palestinerne.
Rekkefølgen på argumentene i Trump-planen og FN-resolusjonen som helt og holdent følger Israels prioriteringer, tyder på at det ikke vil endre seg: først “sikkerhet”, deretter humanitær hjelp og sivil gjenoppbygging.
Det framgår av de amerikanske planene at bare deler av Gaza skal gjenreises. I resten skal sanda med tida dekke ruinene. Israel holder nødhjelpen tilbake, og krigshandlingene er ikke en gang over. Resolusjonen er ikke den “livlina” for “helvete på jord” i Gaza, som USAs FN-ambassadør Tim Waltz hevdet etter avstemninga mandag.
Israel har drept minst 280 palestinere siden våpenhvilen trådte i kraft 10. oktober, og onsdag var jagerflyene igjen i lufta over Gaza. Minst 28 ble drept i onsdagens angrep på Gaza by og Khan Yunis i sør, minst 77 ble såret.
Israel vil ikke trekke seg ut av Gaza før stabiliseringsstyrken har etablert “kontroll og stabilitet” i Gaza, noe som igjen avhenger av en avtale mellom USA, Israel, ISF og andre parter. Det gjør at Israel blir sittende med av/på-knappen og spakene, slik de har gjort fram til nå. Det viser ikke minst drapstallene under våpenhvilen. Israel vil alltid kunne vise til at Hamas og de andre fraksjonene ikke er avvæpnet, vel vitende om at Israels nærmeste allierte, inkludert Norge, har satt som vilkår at Hamas står oppført i “dødehavsrullene” under alle politiske omstendigheter under en framtidig “løsning”.
Hamas og andre palestinske fraksjoner har avvist FN-resolusjonen fordi den «ikke oppfyller de politiske og humanitære kravene og rettighetene til vårt palestinske folk, spesielt på Gazastripa». Resolusjonen etablerer en «internasjonal forvaltermekanisme», som palestinerne, «avviser i alle former», ifølge uttalelsen fra Hamas. Den er formet ut fra å sikre målene som Israel «ikke klarte å oppnå gjennom sin brutale krig».
Dette er resultatet av et eksternt pålegg, diktat fra USAs side, ikke et resultat av de forhandlingene som Hamas har vært involvert i i Qatar og i Kairo. Den politiske prosessen er stilt i bero, og det gjelder også de palestinske selvstyremyndighetene (PA) som angivelig skal vente til at USA og stabiliseringsstyrken raker kastanjene ut av ilden.
I et siste forsøk forsøkte palestinske fraksjoner å få Algerie som sitter i FNs sikkerhetsråd, til å stemme mot FN-resolusjonen. «Vi retter en oppriktig og broderlig appell til Den algeriske republikken, regjeringa og folket om å fortsette å holde fast ved sine prinsipielle posisjoner som støtter Palestina, og sin standhaftige avvisning av ethvert prosjekt som retter seg mot Gazas identitet og vårt folks rett til selvbestemmelse», lød oppfordringa.
Tyrkia som ikke sitter i FNs sikkerhestråd, har opprettholdt sin sterke kritikk av Israel handlinger i Gaza, i Syria og i Libanon, og har nylig utstedt arrestordrer for folkemord på Netanyahu og andre høytstående tjenestemenn.
Palestinske fraksjoner har alltid tidligere avvist utenlandske sikkerhetsmandater som brudd på palestinernes nasjonale suverenitet som også ble nedfelt i FNs delingsplan. De har nå fått stadfestet sine verste anelser. FNs generalsekretær António Guterres har avlevert en presis og alarmerende betraktning om at dette er «et skritt, ikke en løsning», ifølge Palestine Chronicle.
Ingen “grønn sone”
Skrittene går i motsatt retning nettopp på grunn av USAs delingsplan for Gaza, med gjenoppbygging av en “grønn sone” som vil stå under Israels kontroll ved hjelp av stabiliseringsstyrken, ifølge The Guardian, og en «rød sone» i ruiner. Hensikter er, ifølge amerikanske militærplanleggere, at gjenoppbygging innafor den «grønne sonen» skal få palestinere til å søke seg over fra “den røde sonen” og få seg et liv der, under israelsk kontroll.
Det bringer tankene på “de grønne sonene” som USA opprettet i Bagdad i Irak og Kabul i Afghanistan bak meterhøye betongmurer og veisperringer med kontraktører og leiesoldater for å beskytte seg mot den motstanden som okkupasjonen ble møtt med i lokalsamfunnene.
Det er en prøvd og feilslått politikk som bare vil gjøre ISFs oppgave med å avvæpne de palestinske fraksjonene enda vanskeligere.
Dette er noe Storbritannia, Frankrike, Tyskland og andre europeiske land –som USAs sentralkommando (Centcom) kan tenke seg– trolig vil avstå fra, og motstanden vil være stor i aktuelle arabiske og islamske land.
Centcom vil ha “opp til 1500 infanterisoldater fra Storbritannia, med ekspertise som inkluderer bomberydding og militærmedisinere, og opptil 1000 franske soldater for å dekke veirydding og sikkerhet. USA ønsket også tropper fra Tyskland, Nederland og nordiske land til å håndtere feltsykehus, logistikk og etterretning,” viser dokumenter som The Guardian har hatt innsyn i. Bare Italia har tilbudt et potensielt troppebidrag, med tykk strek under potenzialmente.
I dokumentet framgår det at USA ser for seg at utplasseringa «starter i det små» i et begrenset område med noen få hundre soldater, og deretter utvider sakte til en full styrke på 20.000 over hele området, og avslørende nok: Den vil ikke operere på vestsiden av “den gule linja» eller forlate “den grønne sonen” som vil være helt nødvendig om den palestinske motstanden skal avvæpnes.
Trump har selv gjort det klart at USA ikke vil stille med soldater, og at andre må betale for hans plan for Gaza der – følge FN-tall – mer enn åtti prosent av bygningene er sterkt skadet eller i ruiner, inkludert nær alle skoler og sykehus.
Luftangrepene fortsetter og rivningsoperasjonene bak “den gule linja” som Israel har trukket opp. Israel har streket opp flere områder utenfor “den gule linja” som blir pumpet med stridsvogn- og artilleriild, både rundt og i Gaza by og øst for Khan Yunis. Det er de samme områdene som Operasjon Gideons vogner 2 var innrettet mot. Rivningene pågår også bak “den gule linja”, i Shejaiyya-området øst for Gaza by.
Unicef og andre organisasjoner i og utafor FN-systemet, organisasjoner som Trump har fordømt med jevne mellomrom, har slått alarm om forverrede forhold, både med hensyn til levekår og helseforhold. Barn er som vanlig spesielt sårbare for sykdom under tøffe vinterforhold og under stadig fare for å bli fordrevet igjen.
Humanitære forsyninger, utarbeidet av UNICEF, står fortsatt på vent utafor Gaza i påvente av israelsk godkjenning for innreise. Det er prekær mangel på oppvarming, sanitæranlegg, mobile hjem og nødvendige forsyninger for å tåle vinterstormer etter at et lavtrykkssystem traff Gazastripa i forrige uke.
Al-Mawasi-området, vest for Khan Yunis som ble truffet med full tyngde, huser den største konsentrasjonen av interne flyktninger i Gaza. Omtrent 93 prosent av teltene ble skadet på grunn av styrtende nedbør. Flyktninger som forsøker å ta seg nordover og bak “den gule linja” blir beskutt av IDF.
Det skjedde søndag i Ash-Sha’af i At-Tuffah-området, nordøst for Gaza by, da en palestiner ble drept og flere såret da de forsøkte å hente vinterklær fra sine ødelagte hjem, Al-Ahli Arab Baptist Hospital i Gaza by.
Stadig flere lik dukker opp i ruinene etter sammenraste bygninger. Redningsmannskapene har et uhyre krevende arbeid og står i konstant fare for å havne i IDFs skuddlinje.
Siden 7. oktober 2023 har dødstallet nå steget til over 69.500, mens nesten 171.000 er såret.
Ingen palestinsk stat
Netanyahu har slått seg til tåls med den verdiløse formuleringa om “en troverdig vei” til en “mulig palestinsk statsdannelse”, men møter likevel motstand fra det religiøse og sekulære ytre høyre. Nasjonal sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir fra Jødisk makt (Otzma Yehudit) gikk som vanlig lengst og truet med at palestinernes president Mahmoud Abbas vil bli arrestert og medlemmer av PA, “Abu Mazens [Abbas] terroristvenner”, vil bli likviderte dersom FNs sikkerhetsråd. De “må vite at de ikke har noen immunitet”, x’et Ben-Gvir som omtaler den palestinske identiteten som en «oppfinnelse», ifølge Palestine Chronicle.
Ben-Gvirs våpendrager i den israelske høyreekstreme regjeringa, finansminister Bezalel Smotrich, leder for Det nasjonalreligiøse partiet- Religiøs sionisme (Miflaga Datit Leumit – HaTzionut HaDatit), anklager Netanyahu for å ha «valgt taushet og diplomatisk skam».
“Vi har mistet kontrollen over landet,” fordømte tidligere forsvarsminister Avigdor Lieberman, leder for det høyreekstreme russiske bosetterpartiet Yisrael Beiteinu (Israel, vårt hjem), født i Chisinau i sovjetrepublikken Moldova og nå bosatt i bosetterkolonien Nokdim i Hebron-høydene (Tilal al-Khalīl/Judae-fjellene) sør for Betlehem på Vestbredden, med hensyn til klausulen.
Netanyahu forsikret i sin tale før avstemninga i New York at han ikke trengte oppmuntring fra noen for å uttrykke sin motstand mot en palestinsk stat. Klausulen var nødvendig fordi «ingen land var ivrige etter å bli med i den multinasjonale styrken på Gazastripa».
Netanyahu er heller ikke begeistret for ISF, men forholder seg til Trumps prioriteringer over arabiske land. Netanyahu er ikke like urolig over at Ben-Gvir og Smotrich forlater regjering, fordi han vet at FN-resolusjonen har ryggdekning fra opposisjonslederne Binyamin “Benny” Gantz fra Blått/hvitt (Kahol Lavan) og Yair Lapid fra Yesh Atid (Det fins en framtid) som var alternativ statsminister og deretter statsminister en kort periode fra 30. juni 2021 til 22. desember 2022.
Dette er ikke ytre høyre-politikk, slik det gjerne framstilles i media; dette er offisiell politikk slik det framgår av flere avstemningene om en palestinsk stat i Knesset mens raseringa av Gaza har pågått.
Forsvarsminister Yisrael Katz fra Netanyahus Likud og utenriksminister Gideon Saar fra Nytt håp-Det nasjonale høyre (Tikva Hadasha HaYamin HaMamlakhti) fordømte søndag antydningene om en palestinsk stat på X søndag. «Israel vil ikke gå med på etableringa av en palestinsk terrorstat i hjertet av Israels land», x’et Saar.
Neste valg må holdes innen oktober 2026, og Israels president Yitzak Herzog, tidligere leder for Arbeiderpartiet, har nå mottatt en signert appell fra Trump om å benåde Netanyahu i tre korrupsjonssaker som åler seg med langsomme buktninger gjennom rettsapparatet.
Dette er altfor entydig til at det internasjonale samfunnet ikke kan la være å forholde seg til det, men legger spørsmålet i hendene på president Trump og USA for å gravlegge staten Palestina før alle FNs medlemsland har anerkjent den.
I mens slippes bosettervolden løs på Vestbredden der minst 1073 palestinere er blitt drept av IDF eller bosettere siden 7. oktober 2023.