Tilbyr “Vestbreddens emirater”
Før Knesset går i sommerdvale lørdag stemte 71 av forsamlingas 120 medlemmer for at Judea og Samaria og Jordandalen, det vil si Vestbredden, er «en uatskillelig del av det jødiske folkets historiske hjemland». Det forsterker et tidligere vedtak fra Knesset 18. juli i fjor og beslutninga i slutten av mai om å anlegge, utvide og oppgradere 22 bosettinger på Vestbredden.
Det er samtidig en bekreftelse på at oppfordringa fra femten Likud-ministre om å annektere Vestbredden har stor oppslutning i regjeringa til Binyamin Netanyahu og hans krigs- og sikkerhetskabinett. Nylig hentet økonomi- og industriminister Nir Barkat fram “den palestinske emiratplanen” til Mordechai Kedar som blir servert internasjonalt som “Åttestatsløsninga”.
Alt er så brutalt åpenbart. Likevel kler USA og EUropa sin ansvarsfraskrivende handlingsuvillighet overfor den folkemorderiske krigføringa inn i illusjonene om at samtalene på sidelinja, hvor Norge er engasjert med utenriksminister Espen Barth Eide, handler om en “tostatsløsning”. Den har Brics+ stilt seg bak, med Øst-Jerusalem som Palestinas hovedstad. Det betinger et maktskifte i global politikk, vekk fra USAs globale hegemoni med EUropa som “verdibasert” haleheng.
Annekteringsvedtak
Vedtaket i Knesset onsdag er ikke bindende og indikerer at statsminister Binyamen Netanyahu ikke har villet la seg presse til å forhaste seg. Det er den enkleste måten å håndtere saka på mens Gaza-krigen går inn i nok en fase med å dele kyststripa fysisk i to for å opprette “humanitære byer” i sørenden av stripe og sulte ut befolkninga. Nå er det raseringa av Deir al-Bazlah som står for tur.
Når Knesset tar sommerferie, har Netanyahu, forsvarsminister Yisrael Katz og den militære ledelsen helt og holdent hendene på rattet i tre måneder til å stake ut den videre rekkefølgen i krigens faktorer. Netanyahu har uttalt at han vil ha fortgang i planen til Katz om “humanitære byer”, en omskrivning av begrepet konsentrasjonsleire.
Annekteringsforslaget som ble godkjent for avstemning mandag, ble lagt fram av de høyreekstreme Knesset-representantene Simcha Rothman fra det religiøse sionistpartiet Tkuma (HaTzionut HaDatit), Dan Illouz fra Likud og Oded Forer fra det sekulære høyreekstremistiske partiet Yisrael Beiteinu (Israel, vårt hjem) som ble grunnlagt av den sovjetiske emigranten Avigdor Lieberman i 1999, en tidligere alliert og nå politisk rival av Netanyahu.
Bare tretten Knesset-medlemmer stemte imot. De tilhører de palestinsk-arabiske partiene Ra’am og Hadash-Ta’al og det sosialdemokratiske sionistpartiet Demokratene (HaDemokratim), en sammenslåing av Arbeiderpartiet (Labor) og Meretz i juli i fjor.
«Annekteringen av Judea og Samaria er en klar fare for staten Israels og det sionistiske foretakets framtid», og forslaget er «et røykteppe for å oppgi gislene og fremme en unndragelseslov,» skrev Demokratenes parlamentsmedlem Gilad Kariv på X.
Dermed valgte den sekulære sionistiske opposisjonen, med Yesh Atid (Det er en framtid), partiet til Yaïr Lapid, og Blått og hvitt (Kahol Lavan Hosen LeYisrael), partiet til tidligere forsvarssjef og forsvarsminister Binyamin Gantz, å stille seg på sidelinja slik de gjorde i fjor.
Partiene i koalisjonen sto samlet, og sammen med det ultraortodokse Shas som nylig forlot regjeringa på grunn av et forslag fra Likud-representanten Yuli Edelstein om å innføre militærtjeneste for haredim-studenter. Shas sto imidlertid på sitt løfte om at partiet fortsatt vil støtte regjeringa i Knesset.
Samling bak vedtaket
Annekteringsforslaget i juli i fjor ble satt fram av finansminister Bezalel Smotrich, og ble dermed avfeid som ekstremistisk, noe Netanyahu liksom hadde fått med på kjøpet for å redde sitt politiske skinn fra korrupsjonstiltalene.
Dette har igjen blitt kamuflasje for vestligere regjeringer for ikke å forholde seg til realitetene i Netanyahus sionistiske politikk som han deler med regjeringspartiet Likud og opposisjonspartiene. Mange av dem er personbaserte avskallinger fra Likud eller nye militære innrykk i politikken som partiet til Gantz.
«Israel har den naturlige, historiske og juridiske retten til alle territoriene i Israels land,» heter det i vedtaket. Etter avstemninga forkynte Knessets president Amir Ohana at “Israels land tilhører Israels folk”, melder avisa Times of Israel. Det betyr i klartekst Israels jøder.
Jerusalem Post peker på at Judea og Samaria omfatter Jordan-dalen som allerede er utlagt som militære soner. Herfra blir beduiner fordrevet, enten av militæret eller av bosettere under militærets beskyttelse som nå sist i Jordandalen.
Storavisa Yediot Ahronoth omtaler vedtaket som en “deklarasjon fra Knesset”, mens det palestinske nyhetsbyrået Wafa påpeker at forslagsstillerne betonet at de “oppfordrer regjeringa til å ta skritt for å implementere suverenitet over Vestbredden, med støtte fra medlemmer av både koalisjonen og opposisjonen.»
I begrunnelsen til vedtaket heter det at annekteringa av Vestbredden “vil styrke staten Israel, dens sikkerhet og forhindre enhver tvil om den grunnleggende retten til det jødiske folket til fred og sikkerhet i sitt hjemland», melder Al-Jazeera.
Dette har adresse til “det internasjonale samfunnet” om at Israel ikke vil rette seg etter gjentatte FN-resolusjoner eller nye framlegg om å legge til rette for en hybridstat med Ramallah og ikke Øst-Jerusalem som hovedstad. Uten grenser utad, verken til Jordan eller Egypt; fullstendig demilitarisert og uten kontroll til sjøs eller i lufta. Det vil si uten flyplasser (som den gamle flystripa mellom Ramallah og Jerusalem), og med alle de store koloniene på Vestbredden intakt, inkludert Ma’ale Adumim og Ariel og koloniklynga rundt Betlehem.
Det skinner gjennom i uttalelsene om “tostatsløsning”-samtalene at det er dette konseptetet som ligger på bordet – og hvor hovedspørsmålene blir skjøvet fram i tid. Det er de samme retningslinjene som skjulte seg i forhandlingene om en Abraham-avtale (Abraham Accords) mellom USA og Saudi-Arabia og indirekte Israel fram til Hamas-angrepet 7. Oktober 2023.
Koloniene på Vestbredden, der det bor vel tre millioner palestinere, huser godt over en halv million israelske bosettere, utenom Øst-Jerusalem. Med Øst-Jerusalem kommer bosettertallet raskt opp i nær 750.000. Samtidig blir stadig flere palestinere fordrevet fra Øst-Jerusalem, og nå i stigende grad fra Vestbredden.
PLO 1988
Vedtaket er «et direkte angrep på det palestinske folkets rettigheter», som «undergraver utsiktene for fred, stabilitet og tostatsløsningen», konstaterer Hussein ash-Sheikh, nestkommanderende til de palestinske selvstyremyndighetenes president Mahmoud Abbas. «Disse ensidige israelske handlingene bryter åpenbart med folkeretten og den pågående internasjonale konsensusen om statusen til de palestinske områdene, inkludert Vestbredden», skriver han på X.
Det palestinske utenriksdepartementet tar skarp avstand fra Knesset-vedtaket og understreker at «kolonialtiltakene» forsterker et apartheidsystem på Vestbredden og gjenspeiler en «åpenbar ignorering» av mange FN-resolusjoner og den rådgivende uttalelsen fra Den internasjonale domstolen (ICJ), som ble avgitt i juli 2024, ifølge Al-Jazeera.
Departementet advarer om at slike handlinger undergraver bevisst utsiktene til å implementere en tostatsløsning, refererer Wafa, og konstaterer at annekteringa pågår de facto fortløpende, nærmest på daglig basis.
Tostatsløsninga bygger på at den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO (Munaẓẓamat at-Taḥrīr al-Filasṭīniyya, منظمة التحرير الفلسطينية) anerkjente Israel ut fra grensene fra 1967 på møtet til Det palestinske nasjonalrådet (Majlis al-Wataniu al-Filastiniu, المجلس الوطني الفلسطيني) i Alger 15. november 1988. Det skjedde ved at PNC vedtok den palestinske uavhengighetserklæringa med 253 mot 46 stemmer og ti avholdende.
Nå er svaret fra Ohana dette: – I 1967 begynte ikke okkupasjonen; den tok slutt, og vårt hjemland ble returnert til sine rettmessige eiere. Vi er de opprinnelige, første innfødte på dette landområdet. Jøder kan ikke være «okkupanten» av et land som i 3000 år har blitt kalt Judea, siterer Times of Israel.
Det har ligget der hele tida. I 2019 gikk Netanyahu til valg med løftet om å annektere Jordan-dalen, men havnet i en rekke politiske kontroverser som førte til en rekke ufullendte nyvalg i Israel. Nå kjemper koalisjonen hans en kamp for å overleve, og samme dag som annekteringsvedtaket ble stemt gjennom, ble Edelstein erstattet av Likud som leder av utenriks- og forsvarskomiteen i Knesset, med Boaz Bismuth, en Netanyahu-lojalist som nok er best kjent i Norge for sitt famøse intervju med NRKs Yama Wolasmal 15. mai.
I stedet går Netanyahu videre med sine planer om gradvis annektering av Vestbredden gjennom de vedtatte utvidelsene og nyopprettelsen av kolonier i midten av mai. Den blir omtalt av den israelske organisasjonen Fred nå (Shalom Achshav) som “den største ekspansjonen siden Oslo-avtalen der Israel forpliktet seg til ikke å etablere nye bosetninger.”
Beslutninga “vil dramatisk omforme Vestbredden og befeste okkupasjonen ytterligere,” fastslår organisasjonen som ble opprettet i 1978 av blant andre den israelske forfatteren Amos Oz (1939-2018), Arbeiderparti-politikeren Amir Peretz (73), tidligere forsvarsminister, økonomiminister og miljøminister, og akademikeren og Labor-politikeren Yael “Yuli” Tamir (71).
I juli 2024 erklærte Den internasjonale domstolen (ICJ) i Den Haag i en milepæl av en kjennelse at Israels okkupasjon av palestinsk territorium er ulovlig og oppfordret til at alle bosetninger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem blir oppløst og evakuert.
E1-korridoren
Finansminister Bezalel Smotrich har i sin portefølje en stilling som gir ham stor innflytelse over utbygginga av bosettinger. Han presser nå på for en omfattende utbygging av det såkalte E1-området sør for Øst-Jerusalem. East 1 (Mevaseret Adumim) dekker tolv kvadratkilometer ned til kolonien Ma’ale Adumim, kalt “Blekkspruten” fordi den bretter sine tentakler over åskammene der terrenget stuper bratt ned til Dødehavet som har sunket fra 395 til 415 meter under havet.
Området omfatter veien fra Jerusalem ned til Jeriko i Jordandalen og veien fra Hebron (al-Khalil) og Betlehem i den sørlige delen av Vestbredden til Ramallah og videre nordover til Jenin.
https://en.wikipedia.org/wiki/E1_(West_Bank)
E1 deler med andre ord Vestbredden i to. Her bor det for det meste beduiner som konstant blir presset ut av området, grend for grend, husklynge for husklynge. De fleste bor i landsbyen Khar al-Ahmad, kalt “Det røde vognseraiet”, på nordsida av Highway 1 mellom bosettingene Ma’ale Adumim og Kfar Adumim. Det dreier seg om ikke mer enn 150-170 familier – i nærheten av den lokale israelske politistasjonen der Route 437 møter Route 458.
Under mine turer som reiseleder for Palestinakomiteen var det få tegn til bebyggelse i E1 – bortsett fra forlengelsen av bybanen i Jerusalem inn i et ubebodd strøk. Det røpet hvilke hensikter Israel har hatt med området tross sine forsikringer overfor EU og Vatikanet som eier en bit av E1.
Nå, et knapt tiår etter, kommer planene på bordet. Smotrich presenterte i mai et snarlig prosjekt med over 3000 boenheter i E1, i det New Israel Fund (hebraisk: HaKeren HaKhadashah L’Yisra’el; arabisk: Aṣ-Ṣunduq al-Jadid li-Israil, الصندوق الجديد لإسرائيل) torsdag omtalte som “en av de mest omstridte og avgjørende delene av Vestbredden.” NIF peker på at det vil bety at nær fire tusen palestinere vil bli fordrevet fra ytterkanten av Jerusalem når Øst-Jerusalem blir ytterligere innringet.
Når NIF fastslår at dette betyr at en palestinsk stat dermed blir umulig å opprette, gir Smotrich den amerikanske organisasjonen fullstendig rett:
– Dette er slik en de facto dreper den palestinske staten. Om Gud vil, vil det være [israelsk] suverenitet [på Vestbredden] i løpet av denne perioden, sa han til bosetterkonferansen i mai.
NIF som ble opprettet i 1979, omtaler seg som en ikke-statlig organisasjon for sosial rettferdighet og likhet for alle israelere og har som mål å være aktiv i spørsmål om sivile rettigheter og menneskerettigheter, kvinners rettigheter, religiøs status, menneskerettigheter for palestinere i de israelsk okkuperte områdene, rettighetene til Israels arabiske minoritet og ytringsfrihet (se “Our Issues” New Israel Fund).
NIF har gitt finansiell støtte til blant andre Breaking the Silence (Shovrim Shtika; arabisk: Kasr as-Samt, كسر الصمت), Adalah, det juridiske senteret for arabiske rettigheter i Israel, B’Tselem, det israelske informasjonssenteret for menneskerettigheter i de okkuperte områdene, og menneskerettsorganisasjonen Yesh Din (“Det fins en lov”)
https://en.wikipedia.org/wiki/New_Israel_Fund
Sikkerhetskabinettet til Netanyahu ga i mars tillatelse til å anlegge en egen vei for palestinere for dermed å åpne opp E1-området og de facto annektere Ma’ale Adumim som del av Stor-Jerusalem. Dette er ikke møtt med tilsvarende protester fra EU-land, inkludert Frankrike, som alle utbyggingsplaner ble møtt med for et tiår sia, da diplomater ble skyflet vekk av israelske soldater da de besøkte husklynger som ble truet med rivning. Det samme skjedde i Jordandalen. Brysk, brutalt og med en foraktelig overlegenhet.
Den israelske aktivistorganisasjonen Ir Amim (Folkenes by), Fred Nå, Association of Environmental Justice og lokale palestinere har klaget inn saka for Siviladministrasjonens høyerste planleggingsråd som håndterer Israels okkupasjon av Vestbredden. Saka kommer opp 6. august, ifølge NIF som har hovedkontor i New York og har siden 2009 blitt ledet av Daniel J. Soktach fra Cheshire i Connecticut og Cincinnati i Ohio og med den israelske fredsaktivisten Mickey Gitzin, sønn av russisk-språklige jøder, som administrerende direktør i Israel. Han vokste opp i bydelen Azor i Tel Aviv.
Snikende annektering
Israels sjonglerer øyensynlig mellom flere alternativ for annektering utover den gradvise og kontinuerlige utvidelsen, kvadratkilometer for kvadratkilometer, som fulgte etter opprettelsen av de nye koloniene i den første fasen etter 1967, den såkalte Yigal Allon-planen.
Videreutbygginga av bosettingene ble solgt inn som “naturlig tilvekst” av Shimon Peres (1923-2016), tidligere statsminister (april-juni 1977, 1984-86 og 1995-96) og utenriksminister (1986-88, 1992-95 og 2001-02), tidligere forsvarsminister (1974-77 og 1995-96), hver gang vestlige regjering la inn sine pro forma-beklagelser.
https://en.wikipedia.org/wiki/Allon_Plan
Dette har vært Netanyahus framgangsmåte, i samråd med Israels væpnede styrker (IDF), inntil han slo om takten med sine valgløfter i 2019. Nå står dragkampen mellom fullskala-annektering av Vestbredden som den mest ekstreme fraksjonen går inn for, eller å annektere C-områdene som utgjør vel 60-62 prosent av Vestbredden.
Dette skjer også de facto indirekte ved at områder blir lagt ut som militære soner, som i Jordandalen og i åsene sør for Hebron (South Hebron Hills, Jabal al-Khalīl) mellom Hebron og Beersheba. Her ligger den spredte landsbyen Masafer Yatta som er kjent fra den Oscar-vinnende dokumentarfilmen “No Other Land”. Den blir tømt for beduiner fordi den nå ligger på et militært øvings- og skytefelt.
https://en.wikipedia.org/wiki/Masafer_Yatta
Den gradvise annekteringa holder fortsatt døra åpen for en Abraham-avtale med Saudi-Arabia og bryter ikke med de betingelsene som De forente arabiske emiratene og Bahrain angivelig satte da de inngikk sine Abraham-avtaler i Det hvite hus i Washington 15. september 2020.
Den gradvise annekteringa gir dessuten rom for “Emirat-planen” til Mordechai Kedar som økonomi- og industriminister Nir Barakat fra Likud, nylig hentet fram. Han er tidligere borgermester i Jerusalem (2008-18), en styrtrik forretningsmann som dukket opp i Pandora Papers (en samling av omtrent 12 millioner lekkede dokumenter, som tilsvarer nesten 3 terabyte med data, som avslører de skjulte og tidvis umoralske eller korrupte transaksjonene til de globale rike og mektige, inkludert viktige verdensledere, lovgivere, bedriftsledere, kjendiser og milliardærer) og major med krigserfaring fra Libanon som fallskjermjeger.
Emirater på Vestbredden
Kedar er direktør for Senter for studier av Midtøsten og islam (Center for the Study of the Middle East and Islam) og foreleser ved den arabiske avdelingen ved Bar Ilan-universitetet. Han mener at “tostatsløsninga” er ute av kontakt med Midtøstens virkelighet og la i 2012 fram den første skissa til det som ble kalt “UAE Solution” (“Emirat-løsninga”) eller “Tribal Plan” (Stammeplanen).
Den blir nå kledd opp som “den palestinske emiratplanen” eller “Åttestatsløsninga” (Eight-state solution) som han mener “bedre reflekterer sosiologien i Midtøsten”, ifølge det amerikanske tidsskriftet Foreign Policy.
Bare begrepet “åttestatsløsning” skulle være varsel godt nok for å fastslå at dette ikke dreier seg om noen statsløsning. Det er i stedet en kopi av apartheidsystemet i Sør-Afrika med ti bantustans og de ti bantustanområdene i Sørvest-Afrika (South West Africa) som fikk navnet Namibia av FN i 1968 og kjempet til seg sin uavhengighet fra Sør-Afrika 21. mars 1990.
https://en.wikipedia.org/wiki/Bantustan
«Åttestatsløsninga er basert på sosiologien i Midtøsten, som har stammen som den viktigste hjørnesteinen i samfunnet. Vi bør følge denne egenskapen ved Midtøstens kultur som grunnlag for den israelsk-palestinske løsninga», mener Kedar. «Hamas startet et emirat i Gaza, som er en fullverdig stat. De har et rettsvesen, utdanningsdepartement, hær, politi, industri osv. De har alt en stat trenger. De er en stat,» skriver Rachel Avraham for Foreign Policy Association
Bophuthatswana, KwaNdebele, KwaZulu, Transkei, Ciskei og Venda i Sør-Afrika, Ovamboland, East Caprivi, Tswanaland, Hereroland og Namaland i Namibia har gått til historia. Emiratene Jenin, Nablus, Tulkarem, Qalqilya, Ramallah, Jeriko og Hebron vil ikke se dagens lys på Vestbredden.
Etter at planen ble lansert, har Gaza i praksis blitt utslettet, uten at det har endret Kedars syn. Han foreslår i stedet å dele Gaza i fem distrikter, ikke ulikt slik det var da Gaza var egyptisk protektorat: Beit Lahia, Beit Hanoun, Gaza by, Khan Yunis og Rafah.
I Kedars modell vil Israel beholde kontrollen over landlige områder og sikre sikkerhet, og palestinske byer bli emirater, selvstyrte og “uavhengige” på samme vis som forholdet mellom Abu Dhabi, Dubai, Ajman, Sharjah, Ras al-Khaimah, Umm al-Quwain og Fujairah som er atskilt fra resten av Oman.
Det innebærer at en utpekt klan skal styre hvert av emiratene på Vestbredden, slik Sultan an-Nahyan-klanen styrer Abu Dhabi, al-Maktoum-klanen styrer Dubai, ath-Thani-klanen råder over staten Qatar (Dawlat al-Qatar), al-Khalifa-klanen over kongedømmet Bahrain (Mamlakat al-Baḥrayn) og as-Sabah-klanen over staten Kuwait (Dawlat al-Kuwayt).
“Denne desentraliseringa ville gjøre det mulig for hver klan å trives innenfor sin egen styringsstruktur, redusere intern konflikt og øke stabiliteten,” hevder Miriam Gershenson i San Diego Jewish World.
Forkastet av folkeretten
Alvorlighetsgraden i prosjektet til Kedar fikk seg umiddelbart et skudd for baugen etter relanseringa til Barkat. “Sheikh” Wade’e Jaabari anerkjente Israels overherredømme og stilte seg til disposisjon som emiren av Hebron.
Han er ikke en gang “sheikh” i sin egen klan, erklærte Jaabari-klanen umiddelbart, tok avstand fra sin slektning og forkastet Emirat-planen til fordel for en “tostatsløsning” som fortsatt er PLOs standpunkt.
Uansett hvor urealistisk det er, gir det legitimitet til standspunktet som Israel internasjonalt blir konfrontert med, nå sist med erklæringa fra Brics+ som motvekt til USA som i praksis kastet offisielt vrak på “tostatsløsninga” i president Donald Trumps forrige periode.
Mer enn et dusin land, inkludert Den arabiske liga og Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), har i fellesskap fordømt Knessets annekteringsvedtak om Vestbredden.
Vedtaket er et “åpenbart og uakseptabelt brudd på folkeretten og et åpenbart brudd på relevante resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd,” heter det i resolusjonen som ble sendt ut fra det saudi-arabiske utenriksdepartementet i Riyadh torsdag på vegne av de to organisasjonene hvor særskilt Palestina, Egypt, Qatar, Jordan, Bahrain, Emiratene, Tyrkia og Nigeria blir nevnt, ifølge den engelskspråklige, utenrikspolitisk-orienterte China Daily.
Landene «understreker også at slike israelske handlinger bare gir næring til den økende spenninga i regionen, som har blitt forverret av den israelske aggresjonen på Gazastripen og den resulterende humanitære katastrofen,» heter det i notaen fra Riyadh.
Landene oppfordrer det internasjonale samfunnet, inkludert FNs sikkerhetsråd og alle relevante aktører til å ta på seg sitt juridiske og moralske ansvar og «handle for å stanse Israels ulovlige politikk som tar sikte på å innføre et fullbyrdet faktum med makt, undergrave utsiktene for en rettferdig og varig fred, og utsiktene for en tostatsløsning,» skriver China Daily.
Landene bekreftet sin tilslutning til Det arabiske fredsinitiativet som ble utformet av Saudi-Arabia og vedtatt på Den arabiske ligaens toppmøte i Beirut i mars 2002 med krav om en palestinsk stat ut fra grensene fra 4. juni 1967 (dagen før Seksdagerskrigen), med Øst-Jerusalem som hovedstad.
Palestinas mujehedinbevegelse (Harakat al-Mujahidin al-Filastinia, حركة المجاهدين الفلسطينية) anser vedtaket i Knesset for å være “en farlig eskalering”. PMM og Mujahedin-brigadene er en splitt fra Fatah med utspring i Martyr Jamal al-Omari-brigaden i Fatahs milits, Al-Aqsa martyrbrigadene, og ble Omar Abu Sharia helt fra 2001, i begynnelsen av den andre intifadaen.
Kampen forener
Palestinerne er mer forent enn på svært lenge, tross dype sår som den langvarige splittelsen etter valget i januar 2006, som Hamas overraskende vant, skapte. “Den kollektive identiteten og nasjonaliteten er herdet av nådeløs motstand og utallige ofre” som følge av at “Israel implementerer sine aggressive planer for å forme Palestinas framtid og regionen forøvrig ut fra sin visjon for «dagen etter» folkemordet i Gaza,”, mener Ramzy Baroud, redaktør av Palestine Chronicle.
Han anser det som et paradoks at Emirat-planen til Kedar dukket opp i Wall Street Journal (5. juli) og spredte seg over det israelske presselandskapet, godt hjulpet av Barkat.
Dette er et “perplekst” utslag av “Israels langvarige søken etter et alternativt palestinsk lederskap” fordi “palestinsk diskurs, uavhengig av geografi eller politisk tilhørighet, har aldri vurdert et så absurd konsept som de forente Vestbreddens «emirater», konstaterer Baroud.
Det fortoner seg som absurd – og kan skyldes at det er urovekkende for Israel at “palestinsk nasjonal identitet og stolthet over folkets urokkelige motstandskraft, spesielt i Gaza, har nådd et enestående høydepunkt,” ifølge redaktøren.
Dette er i seg selv utfordrende for Abbas og de palestinske selvstyremyndighetene (PA) og et splittet Fatah som vil ha vansker med å opprettholde sin handlingslammelse eller “det sikkerhetspolitiske samarbeidet” med Israel når raseringa av Vestbredden sprer om seg.
Dette kommer på et tidspunkt da Netanyahu og IDF forsøker å opprettholde fortellinga om at de knuser Hamas, Islamsk jihad og andre militante fraksjoner i Gaza, men i stedet har møtt mer dødelig motstand den siste måneden.
Et annet viktig forhold er at militsgrupper fra minst fem fraksjoner har stått sammen i kampene i Gaza og står sammen i Jenin, Nablus, Tulkarm og Nur Sham mot IDF og væpnede bosettere under militær beskyttelse på Vestbredden.
“Israels desperasjon er til å ta og føle på. Alle forsøk på å skape et alternativt palestinsk lederskap der [i Gaza] har fullstendig kollapset,” skriver Barzoud. Han trekker fram hvordan Israels støtte til den kriminelle gjenglederen og tidligere narkotikasmugleren Yasser Abu Shabab for å ta kontroll over hjelpeforsyningene til Gaza og dermed “fordrive” Hamas, har spilt fullstendig fallit.
Israel sitter i stedet igjen med fordømmelsen av de groteske drapene på desperate palestinere i matkø på de fire (!) utdelingsstasjonene som leiemorderselskapet Gaza Humanitarian Foundation (GHF) står bak.
Dette har mer enn noe annet satt lyset på Israels folkemorderiske krigføring i Gaza hvor GHFs matutdelingsstasjoner er ledd i planene om å samle Gazas befolkning i konsentrasjonsleirer i sør.
Palestinere uten ledelse
Etter at Netanyahu innrømmet at Israel støttet Abu Shabab, er det neste spørsmålet hvordan de kan løfte fram en person som “sheikh” Jaabari i Hebron når PA holder fast ved “sikkerhetsavtalen” med Israel.
Når Israel åpenbart anser “selv en samarbeidende palestinsk nasjonalistisk enhet” som problematisk fra et israelsk perspektiv, viser det hvor langt fra at Israels myndigheter er fra å se palestinerne som en nasjon, mener Barzoud.
Det lyder som et ekko fra den sosialdemokratiske statsministeren Golda Meir (1969-74) om at det ikke fins noe palestinsk folk. Hun er ikke den eneste som uttalte seg slik, men hennes nære forbindelser til Arbeiderpartiet og partisekretær Håkon Lie ga gjenlyd i Norge.
I mars 2023 uttalte Smotrich i Paris at den palestinske nasjonen er en “oppfinnelse”. De fortløpende vedtakene i Knesset viser at dette er en utbredt oppfatning. Derfor er det uaktuelt for Israel å støtte opp under et PA som nasjonalt palestinsk prosjekt.
Baroud minner om at Israel alltid har rettet seg mot den palestinske ledelsen, særlig etter at PLO ble opprettet 28. mai 1964. Det skjerpet seg betydelig da PLO vant lokalvalget på den okkuperte Vestbredden 12. april 1976 under den jordanske valgloven fra 1955. Rundt 63.000 fikk stemme, en valgdeltakelse på 72 prosent.
PLO-representanter ble arrestert, deportert eller likvidert. De valgte lederne ble i stedet erstattet med håndplukkede tradisjonelle skikkelser da Israel i 1978 opprettet “Landsbyligaer”, ikke ulikt hvordan Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan behandler valgte kurdiske representanter. De ble umiddelbart sett på som kollaboratører av den palestinske befolkninga og utstøtt i lokalsamfunnene.
Dette endret seg med Oslo-avtalen i 1993, med opprettelsen av og valget til Palestinas lovgivende forsamling (PLC, Majlis at-Tashrīiyy al-Filasṭīniyy, المجلس التشريعي الفلسطيني) i januar 2006. Resultatet var ikke slik Kvartetten for Midtøsten (USA, EU, Russland og FN) og Israel hadde forventet. PA og PLC ble dermed brukt i Israels politiske spill. Det fortsatte i samme spor, og den palestinske splittelsen ble utvidet til å undergrave PLO.
Det grunnleggende problemet for Israel er, ifølge PC-redaktøren, at “PAs insistering på en palestinsk stat er fortsatt en vederstyggelighet for et Israel som har beveget seg dramatisk mot høyre.” Derfor har ikke PA noen rolle å spille i Netanyahus “etter Gaza”-planer utover å undertrykke motstand på Vestbredden.
Her ligger den sentrale forskjellen mellom de sju arabiske emiratene (UAE), Kuwait, Bahrain og Qatar og de sju emiratene på Vestbredden: Ingen av Golfstatene er styrt utenfra.
“Emiratene” på Vestbredden vil derimot fortsatt være under full israelsk kontroll, slik Vestbredden i praksis er i dag og slik den “tostatsløsninga” som det nå prates om, tegner til å bli.
Det er fullstendig uavhengig av hva israelske myndigheter skulle finne fram til av lokale sjeiker. De vil ikke en gang få anledning til å utvikle sin egen økonomi eller kontrollere egne vannressurser. All dyrbar jord vil bli beslaglagt av okkupasjonen, med unntak av noen urbane dyrkbare flekker i og i utkanten av “bystatene”.
Ingen selvstendige utenlandske forbindelser som ikke vil bli koblet til Abraham-avtalene som eventuelt flere arabiske og muslimske land måtte inngå med Israel.
Å peke ut sjeiker til å styre emiratene ut fra klanrelaterte forbindelser, innebærer full knebling av demokrati og menneskerettigheter, som arabere angivelig foretrekker, ifølge Barkat. Samtidig vil Israel opprette sin jernring rundt dem.
Det vil få Sør-Afrikas og Namibias bantustaner til å se ut som nasjonalparker ved siden av Vestbredden-emiratene underlagt “sikkerhetsstyrker” i samarbeid med IDF, Mossad og Shin Bet.
Deres primære oppgave vil bli å holde styr med andre klaner som eventuelt mener seg forbigått – men først og fremst den overveldende majoriteten av palestinere på Vestbredden som ikke kommer til å underkaste seg emirat-systemet.
Harel Chorev-Halewa, seniorforsker ved Moshe Dayan Center for Middle Eastern and African Studies ved Tel Aviv-universitetet, viser i sin bok “Networks of Power in Palestine: Family, Society, and Politics since the Nineteenth Century” at de palestinske stammene ikke alltid er organisert gjennom blodsbånd, men også basert på felles familieøkonomiske og/eller politiske interesser. Strukturen, lederskapet og organiseringa til hver stamme er distinkt, noe som gjør det vanskelig å dele dem opp i sju separate distrikter der de vil kunne opprettholde sosial samhørighet og stabilitet, mener forskeren.
Det er tydeligvis Israels sikkerhetsapparat klar over, ifølge Wall Street Journal. En fragmentert palestinsk autonomi kan skape sikkerhetsproblemer for Israel, påpeker generalmajor Gadi Shamni, tidligere øverstkommanderende for Sentralkommandoen (2007-09) som har ansvaret for Vestbredden.
– Hvordan håndterer en dusinvis av forskjellige familier, hver av dem bevæpnet, hver under sin egen kontroll? IDF ville blitt fanget i kryssilden; det ville blitt rot, en katastrofe. Palestinernes nasjonale ambisjoner vil (ikke) forsvinne, og en (kan ikke) håndtere hver stamme separat. Det finnes ingen måte å kontrollere Vestbredden og styre livet der uten en sentralmyndighet, reflekterer han overfor WSJ. Det vil bli en krevende oppgave for IDF, fastslår han.
Commanders for Israel’s Security (CIS), militærets og sikkerhetsapparatets “pensjonistforening” fra oktober 2014, med anslagsvis 550 generaler, skal ha regnet på sikkerhetskostnadene uten de palestinske selvstyremyndighetene (PA). Sikkerhetskonsekvensene av å annektere C-områdene, anslår CIS i sin rapport fra 2018, at Israel vil trenge ytterligere 45 IDF-kompanier, 2000 ansatte og hundrevis av sikkerhetspersonell for å sikre området. Emirat-planen følger i stort kartet over C-områdene. Det har Israel ikke råd til når en ser hvordan kostnadene av Gaza-krigen slår inn i det israelske samfunnet.
IDFs økte militære nærvær og operasjoner på Vestbredden og overføringer av styrker fra Gaza-divisjonen og andre deler av Sørkommandoen åpnet for Hamas-angrepet Operasjon AL-Aqsa-flommen 7. oktober 2023, selv om israelske militære kilder hevder at forsterkningene på Vestbredden ble hentet fra militærsesjonene. Oppgaven med å beskytte koloniene og bosetterne på Vestbredden vil bli enorm og svært blodig om “emiratene” blir opprettet og forsøkt opprettholdt.
Dette er en av de militære erfaringene av gjennomføringa av Hamas-angrepet.
Hvor fikk WSJ historia fra?
Nettsida Mondoweiss mener at WSJ kan ha blitt grunnlurt eller selv ha plantet historia om “sheikh” Wade’e al-Jaabari. Historien kan raskt minne om den famøse fangereportasjen til CNNs Clarissa Ward fra Damaskus umiddelbart etter regimeskiftet i Syria. Hvor dukket “sjeiken” opp fra? Han er knapt kjent i slekta og bor ikke i Hebron. Hvorfor tilskrev WSJ ham posisjonen som “lederen for den mest innflytelsesrike klanen i Hebron”, og hvorfor fikk historien så raskt stor oppmerksomhet?
WSJ har ikke et rulleblad for å stå på palestineres side og presenterer den vel tolv år gamle Emirat-planen som “en utenfor-boksen idé” som angivelig bryter “tiår med avslag” fra palestinsk side. Samtidig sår avisa tvil om “tostatsløsninga” som lite fruktbar, men med et helt annet utgangspunkt enn å rette ansvaret mot Israel for at dette synes å være realitetene.
I Palestina lettet folk knapt på øyenbrynene over “nyheten”. Den varte knapt nok noen glass med te eller en nargilah som vannpipa shisha heter i Palestina “from the river to the sea”. Wade’e al-Jaabaris far “var en innflytelsesrik mann, men etter hans død, fikk hans sønn aldri samme status, og han har vært fullstendig fraværende fra familiens affærer og fra byen”, sier en kilde i Hebron til Mondoweiss. Han legger til en viktig ting: – I Hebron tok folk ikke engang nyheten seriøst fordi alle vet at det såkalte emiratet har ingen basis i byen eller i noen av klanene.”
For mange som har levd en stund, er det i stedet historia som gjentar seg. Umiddelbart etter okkupasjonen av Vestbredden etter Seksdagerskrigen i 1967, forsøkte deler av eliten i Nablus og Hebron å innynde seg med den nye israelske militærmyndigheten. De ble feid til side og satt på plass av PLO som slo ned på kollaboratørvirksomheten.
Nå bør heller den pågående utslettelsen av Gaza, den systematiske volden og raseringa på Vestbredden og vedtakene i Knesset bidrar til at PLO blir gjenreist bak en felles strategi for Palestinas frigjøring.