Tjue år etter “the good ol’ IRA”
Nord-Irland har vært gjennom en ny sesong av sekteriske parader hvor unionistene feirer King Bill av Oranien og seieren over de irske katolikkene. Oransjemarsjene har igjen vist hvor politiet i Nord-Irland står, og nå danner det seg nye svarte skyer når tidligere lojalistiske terrorister og britiske agenter menger seg med høyreekstremister og innvandrerfiendtlige rasister på begge sider av grensa.
Utnevnelsen av et nytt politiombud i nord og leder for den britiske regjeringas “sannhetskommisjon”, begge med bakgrunn i det nordirske politiets “våte avdeling”, viser hvor okkupert Nord-Irland fortsatt er og hvordan det britiske sikkerhetsapparatet forsøker å legge lokk på etterforskninga av det utstrakte samarbeidet mellom britisk etterretning, Special Branch og nordirsk politi og lojalistiske terrorgrupper.
I disse dager er det tjue år siden IRA ga fra seg sine våpen og oppløste sine brigader etter åtte års våpenhvile. Tidligere Sinn Féin Gerry Adams har i den anledninga avlevert sin historiske vurdering.
Sonderinger
Regjeringene i London og Dublin vil i neste uke utnevne en “samtalepartner” for å ta kontakt med lojalistiske paramilitære og republikanske grupper i Nord-Irland. Det har siden februar vært snakk om at to regjeringer ville utnevne en uavhengig ekspert for å undersøke potensialet for en «prosess med engasjement» for å få fjernet de siste våpnene fra gatene. Ellers har det versert en rekke spekulasjoner om hva samtalene med gruppene skal dreie seg om og i hvilken grad den utpekte “mekleren” vil forhandle på vegne av regjeringene.
New IRA skal allerede ha avvist prosessen, melder Belfast Telegraph.
New IRA oppsto i juli 2012 som en forlengelse av Real IRA (RIRA) som oppsto i juli 1997 da en fraksjon fra IRA brøyt ut i protest mot forhandlingene om Langfredagavtalen. IRA innledet sin våpenhvile i juli 1997 og startet avvæpninga etter at det republikanske partiet Sinn Féin støttet Langfredagavtalen i 1998. RIRA holdt sin første samling i den lille gaeltrach-landsbyen An Fal Carrach (Steinveggen), eller Falcarragh, helt ute i havgapet i Donegal i nordvest. Her ble Michael McKevitt (Mícheál Mac Dhaibhéid) stadfestet som øverste kvartermester for utbrytergruppa. Den gikk på sitt største nederlag allerede 15. august 1998 da en bilbombe gikk av for tidlig på markedsdagen i Omagh og drepte 29 personer, de fleste republikanere. McKevitt var da gift med Bernadette Sands McKevitt, søsteren til Bobby Sands som døde i den gripende sultestreiken 5. mai 1981: Hun var med å opprette 32 County Sovereignty Movement. Michael McKevitt døde av kreft i 2021.
Belfast Telegraph mener at oppdraget til “samtalepartneren” vil være å sondere terrenget om utsiktene til å innlede en formell prosess for å få gruppene til å legge ned våpnene. Avisa omtaler det som “overgangen fra paramilitære grupper”, ifølge den britiske ministeren for Nord-Irland (Direct Ruler),
Hilary Benn, sønn av venstreveteranen i Labour, Tony Benn (1925-2014), har omtalt det som et program for å «kartlegge hva som oppleves som barrierer for å oppløse paramilitære grupper og vurdere om de kan håndteres gjennom en formell prosess».
– Vi vil be den uavhengige eksperten om å utarbeide en endelig rapport innen 12 måneder som omfatter konklusjonen om hvorvidt det er fordelaktig med en formell prosess og om det vil få offentlig støtte, og i så fall hvordan den kan etableres for å ha størst mulig sjanse for å lykkes, sier Benn som aldri har stått til venstre i Labour, men var aktivt involvert i å undergrave Jeremy Corbyn.
Heller ikke dette skjer uten at MI5 som også omtales som Secret Service (Sikkerhetstjenesten), er innblandet. “Samtalepartneren” vil operere under ledelse av Independent Reporting Commission som ligger under MI5.
IRC, tidligere Independent Monitoring Commission, ble opprettet i 2004 og publiserer offisielle, statlige etterretningsrapporter om aktivitetene til lojalistiske paramilitære og republikanske væpnede grupper i Nord-Irland. https://www.ircommission.org/
Paraderer gjennom historia
Utvelgelsen og tilknytninga til MI5 understreker hvilket grep overvåkninga og det britisk-lojale politiet fortsatt har på de seks okkuperte fylkene som utgjør Nord-Irland. Det ble igjen avdekket under den såkalte marsjsesongen, de mange paradene som den lojalistiske Oransjeordenen, eller Loyal Orange Institution, holder, med vekt på juli.
Tolvte juli (The Twelfth) feiret Ulster-protestantene 335-årsdagen for slaget ved elva Boyne (Cath na Bóinne) som renner ved vakre Drogheda (Droichead Átha, “brua ved vadestedet”) på østkysten av Irland, i County Meath, 43 kilometer nord for Dublin på veien til Belfast. Her slo styrkene til kong William 3. av Oranien, konge av England, Irland og Skottland fra 1689, troppene til den avsatte kong James 2., som samtidig var kong James 7. av Skottland.
https://en.wikipedia.org/wiki/The_Twelfth
Oransjeordene ble opprettet i Armagh 21. september 1795 under en periode der Den franske revolusjonen førte til økte sekteriske spenninger mellom irske protestanter og katolikker mot den sosiopolitiske protestantiske dominansen, kalt Protestant Ascendancy (An Chinsealacht Phrotastúnach) og framveksten av det revolusjonære United Irishmen-selskapet (Cumann na nÉireannach Aontaithe) fra 1791 som vel og merke ble ledet av protestanter. Dette er ingen allmenn kunnskap blant nordirske protestanter. https://no.wikipedia.org/wiki/Oransjeordenen https://en.wikipedia.org/wiki/Orange_Order
Venstrepartiet Saoradh (Frigjøring) som oppsto i Derry i september 2016, fordømmer at den siste bølgen av voldelige og provoserende aksjoner som britiske soldater og politi har gjennomført i det republikanske Creggan i Derry og andre steder Nord-Irland under og i kjølvannet av Oransjeordenens marsjesesong. De siste fant sted mandag da pansrete kjøretøy i morgentimene kjørte inn i det katolske middelklassestrøket Creggan i Derry.
Flere hus ble stormet og gjennomsøkt i hva Saoradh omtaler som “en kalkulert” kampanje av trakasseringer og “psykologisk krig” mot et “allerede beleiret lokalsamfunn”, melder Irish Republican News.
“Under dekke av såkalte «sikkerhetsoperasjoner» har okkupasjonsmakta nok en gang terrorisert innbyggere – knust dører, skremt familier og traumatisert barn – i scener som minner om de verste dagene med britisk militarisme i Irland. Eldre beboere ble rystet, mens unge mennesker ble utsatt for fysisk makt og verbal mishandling under oppsyn av maskerte, bevæpnede menn og etterretningsagenter.
Denne siste politiske politiaksjonen er en del av en breiere undertrykkingsstrategi som tar sikte på å stilne dissens, kriminalisere republikanisme og forsterke britisk styre i de okkuperte seks fylkene. Saoradh ser ikke på disse raidene som isolerte hendelser, men som bevisste angrep på arbeiderklassesamfunn som fortsetter å motstå britisk okkupasjon og dens agenter i uniform,» kunngjør Saoradh.
Saoradh blir gjerne knyttet til New IRA. Det avviser partiet som er aktive på begge sider av grensa og har blitt en av flere mindre utfordrere (uten tilknytning til noen væpnede grupper) til Sinn Féin fra venstre. Ledelsen i Saoradh har ulik republikansk bakgrunn.
https://en.wikipedia.org/wiki/Saoradh
Saoradh mener at de kontinuerlige husraidene og aksjonene i alt overveiende republikanske og katolske områdene avdekker to forhold. Det mest slående er at britiske soldater fortsatt opererer i nordirske byer selv om det ikke pågår noen paramilitær aktivitet der. Samtidig viser samkjøringa mellom Police Service of Northern Ireland (PSNI, Seirbhís Póilíneachta Thuaisceart Éireann) og britiske styrker at PSNI ikke utgjør noen “reformert politistyrke” siden det byttet navn, uniformer og distinksjoner fra Royal Ulster Constabulary (RUC) i november 2001.
PSNIs “sanne karakter” er at det er “en paramilitær styrke i den britiske statens tjeneste og imperialistiske interesser i Irland,” mener Saoradh.
Raidene blir sett på som et forsøk på å kriminalisere Saoradh. Tirsdag morgen ble partiets nasjonale leder, Stephen Murney, arrestert og fengslet under anklager om å ha ledet en ulovlig protest eller “illegal procession” til støtte for politiske republikanske fanger.
Demonstrasjonen var en såkalt “white-line picket”, en punktdemonstrasjon langs veien, intet demonstrasjonstog som det må søkes tillatelse for. Dette er en vanlig protestform i Nord-Irland.
PSNI “demonstrerer at de fortsatt er i krig med irske republikanere,” mener Anti-Imperialist Action Ireland.
Minnes massakrer
Paradene gjelder ikke bare historiske hendelser knyttet til King Billy. Forrige lørdag markerte lojalistene 50-årsdagen for Miami Showband-massakren i Buskhill i County Down som Ulster Volunteer Force (UVF) sto bak 31. Juli 1975. Fem personer ble drept i massakren, blant dem tre medlemmer av The Miami Showband, et av Irlands mest populære kabaretband på den tida.
Paraden ble holdt i Portadown i County Armagh, på bredden av elva Bann, vel 25 kilometer sørvest for Belfast. Mer enn 400 lojalister og femten korps møtte opp i “Harris Boyle 50th Anniversary Memorial Parade”.
Boyle, en tidligere britisk soldat, var den paramilitære lederen for UVF-gruppa som plantet bomba som også tok livet av Boyle.
Samtidig med paraden i Portadown holdt Moygashel Sons of Ulster Flute Band minnemarkering for en annen av drapsmennene bak Miami Showband-massakren, Wesley Somerville, som også ble drept av sin egen bombe.
Boyle er mistenkt for å ha vært delaktig i UVF-bombene i Dublin og Monaghan i Irland, på samme dag 17. mai 1974. De tok livet av 33 sivile og såret nær tre hundre personer. Dette var en av de største terroraksjonene under The Troubles (1968-98) og er direkte knyttet til den britiske okkupasjonsmakta gjennom daværende Ulster Defence Regiment (1970-92), et infanteriregiment i den britiske hæren.
https://en.wikipedia.org/wiki/Dublin_and_Monaghan_bombings
https://en.wikipedia.org/wiki/Ulster_Defence_Regiment
Boyle var tilknyttet den notorisk beryktede Glenanne-gjengen som opererte mot irske republikanere og sto bak sekteriske drap på katolikker i “drapstriangelet” i fylkene Armagh og Tyrone på 70-tallet. Den løst sammensatte gjengen besto av soldater i UDR, politifolk i RUC og medlemmer av Mid-Ulster-brigaden av UVF. 25 av UDR-soldatene og RUC-politimennene har blitt navngitte.
https://en.wikipedia.org/wiki/Glenanne_gang
Dette er skammens minnemarkeringer som opprører ikke bare katolikker og irske republikanere. De kritiserer Parades Commission som er ansvarlig for å gi tillatelse til alle markeringer, for ikke å legge noen begrensninger på åpenbare hyllester av terroraksjoner.
https://en.wikipedia.org/wiki/Miami_Showband_killings
Under den største paraden til Oransjeordene deltok mistenkte terrorister helt åpenlyst, blant dem Gorman McMullan, en av de sentrale skikkelsene i UVF Regimental Band i Belfast, ifølge Irish Republican News. Han er knyttet til automatgeværangrepet på O’Toole’s pub i Loughinisland i County Down der seks personer ble drept og fem andre alvorlig såret.
“World Cup-massakren” skjedde 18. juni 1994 under VM-kampen i fotball mellom Irland og Italia på Giants Stadium i East Rutherford i New Jersey i USA der Irland vant 1-0.
https://en.wikipedia.org/wiki/Loughinisland_massacre
Dette rører ved et annet betent punkt i etterdønningene av The Troubles: PSNIs og det britiske sikkerhetsapparatets bevisste tilsløring av mange av drapene hvor det fins ugjendrivelige bevis og mistanker om et utbredt samarbeid mellom britisk etterretning, Special Branch og det nordirske politiet (RUC) og paramilitære lojalistiske drapsgrupper, som UVF, Ulster Defence Association (UDA), Loyalist Volunteer Force (LVF), Red Hand Commando (RHC), Red Hand Defenders (RHD), Ulster Resistance og Ulster Protestant Volunteers (UPV).
UVF-terroristene entret puben i Loughinisland rett etter ti om kvelden, ropte “Fenian bastards” og åpnet ild mot gjestene. McMullan er mistenkt for å ha kjørt fluktbilen, slik det framgår av den prisbelønte dokumentarfilmen “No Stone Unturned” av Alex Gibney og i boka “Shooting Crows” av Trevor Birnie.
McMullan ble forhørt, men aldri nærmere ettersøkt eller tiltalt.
Nytt kapittel: Ytre høyre
Dette hører ikke bare historias oppgjør til. I dag fins det urovekkende tegn til at tidligere lojalistiske terrorister og MI5-agenter infiltrerer seg inn i høyreekstreme og innvandrerfiendtlige grupper i de 26 fylkene i republikken Irland. Dette havnet i søkelyset da den tidligere UVF-terroristen Mark Sinclair talte til en innvandrerfiendtlig markering utenfor det berømte posthuset GPO (Ard-Oifig an Phoist) på O’Connell Street i sentrum av Dublin 8. juli. Demonstrasjonen gikk derfra til parlamentet Dáil Éireann i Leinster House og blokkerte inngangen fra Kildare Street. .
Det høyreekstreme nettverket ser ut til å spre seg fra England til Irland via Nord-Irland. Det ironiske er at de høyreekstreme gruppene bruker GPO for samtidig å protestere mot den irske regjeringas planer om å bygge om den historiske bygningen der Påskeopprøret ble proklamert i 1916 av Pádraig (Patrick) Henry Pearse (Pádraic Anraí Mac Piarais). Den da 36-årige læreren fra Dublin ble hemmelig medlem av Irish Republican Brotherhood (IRB) i 1914 og ble henrettet 3. Mai 1916 da opprøret ble slått ned.
Nå forsøker nordirske lojalister å profilere sin rasisme og hvithet med å framstå som nasjonalister, ikledd grønt og oransje. De forsøker å tilrive seg plattformen for protestene mot GPO-ombygginga fra irske nasjonalister og republikanere.
– Jeg er ikke her som lojalist eller protestant. Jeg er her som borger, journalist og far til en syv måneder gammel datter. Jeg er bare her for å støtte dere, sa Sinclair til folkemengden utenfor GPO til jubel og applaus, melder IRN fra irsk presse.
Sinclair som kommer fra lojalistområdet Shankill i West Belfast, gikk deretter indirekte til angrep på et samlet Irland ved å understreke «problemet med åpne grenser» i nord og behovet for at delinga av Irland ble forsterket. Grensa mellom nord og sør må bli stengt, framholdt han.
Han har tidligere innrømmet at han har vært britisk agent og har arbeidet for den militære etterretninga. Hans omgangskrets kaster svarte skygger. Han er fetter av Billy Moore fra Shankill Butchers i UVF som står bak en serie drap på 19 mennesker fra 1975 til 1982.
”The Twelfth” tilbrakte Sinclair rundt bålet i Bangor i County Down sammen med Michelle Keane fra Kerry som organiserte demonstrasjonen i Dublin og som kler seg i “Make Ireland Great Again”-effekter. Det er også samrøre mellom lojalister i nord og ytre høyre-gruppa “Coolock Says No” fra Dublin som retter seg voldelig mot innvandrere. De har deltatt under uroligheter og brannstiftelser i Belfast, blant annet i august i fjor.
Sinclair deltok i tilsvarende marsjer i Dublin i april. Demonstrasjonene blir støttet av MMA-fascisten Conor McGregor, tidligere tittelholder i fjærvekt og lettvekt i Ultimate Fighting Championship. Samrøret med Sinclair fikk , de uavhengige høyreekstreme representantene i Dublins bystyre, Malachy Steenson og Gavin Pepper, til å trekke seg fra videre demonstrasjoner.
«Det høyreekstreme og pro-britiske imperialistiske møtet ved GPO i dag ble organisert av Michelle Keane, som er basert i Kerry, og hørte vanvittige og forstyrrede oppfordringer om å opprettholde en «hard britisk grense» som skal innføres mellom de 6 og 26 fylkene. Alle republikanere må stå imot disse britiske agentene og deres lakeier,» heter det i uttalelsen fra Anti-Imperialist Action Ireland som fordømmer forsøkene fra høyresida på å gjøre krav på og å adoptere irsk revolusjonær historie som sin egen, melder IRN.
De betegner GPO-hendelsen som «en kalkulert fornærmelse mot våre døde martyrer; det er et direkte angrep på det irske folket og den ufullendte saka for republikken som de ga sine liv for».
«La oss være helt klare: GPO er ikke et sted for Free Staters, fanatikere, lojalistiske terrorister eller britiske militæragenter. Det er ikke en plattform for de som sprer hat eller samarbeider med våre fiender. Det er et revolusjonært sted, innviet i blodet til arbeiderklassens menn og kvinner som reiste seg for frihet, likhet og etableringa av en suveren irsk republikk med 32 fylker.»
Anti-Imperialist Action Ireland trekker fram minnet av Martin “Doco” Doherty fra det fattige arbeiderklassestrøket Finglas i Dublin, samme krets som Pepper representerer. IRA Volunteer Doherty var den første som ble drept av UVF i republikken siden 1975, da han forsøkte å desarmere en bombe i Widow Scallans Pub i Dublin i mai 1994.
https://en.wikipedia.org/wiki/Martin_Doherty_(Irish_republican)
Institusjonell “selvjustis”
Mistroen til PSNI i den republikanske og irske nasjonalistiske befolkninga i nord stikker dyp. Den får stadig nye bekreftelser som da Hugh Hume, tidligere etterretningssjef i RUC og PSNI, ble innsatt i juni som ny politiombud i Nord-Irland etter Marie Anderson. Han har som oppgave å holde PSNI ansvarlig i kjølvannet av Langfredagsavtalen.
Utnevnelsen har fått Nuala O’Loan, det første politiombudet i nord (1999-2007), til å reagere. Baronessen finner situasjonen absurd. Hun har imidlertid holdt tann for tunge fram til nå. Hun minner om at ombudet ble opprettet for å være uavhengig og upartisk i sine granskninger av politiet. Utnevnelsen av Hume er som å sette bukken til å passe havnesekken.
– Oppfatningen av uavhengighet og upartiskhet blir skadet når noen som har hatt høy rang i en polititjeneste som blir etterforsket, RUC/PSNI, leder kontoret til politiombudet, påpeker hun. – Jeg har nølt med å kommentere hvordan kontoret, som jeg tidligere hadde, drives, men jeg tror situasjonen nå har kommet til et stadium der det ikke finnes noe aktivt ombud, og fullmaktene ser ut til å ha blitt delegert til noen som var en tidligere høytstående RUC/PSNI-offiser.
Dette kommer vel et år etter at London innførte en amnestilov som langt på vei legger lokk på etterforskning av saken hvor det er sterk mistenke om kollaboratørvirksomhet mellom britisk etterretning, nordirsk politi og lojalistiske drapsgrupper – og saker hvor Hume i høyeste grad kan ha vært innblandet.
Dette er en rettsfarse av dimensjoner som på det nærmeste utelukker “uavhengig tilsyn” som embetet skal være tuftet på. Det «tilsvarer intet mindre enn statsstøttet hån mot rettferdighet og åpenhet», fastslår Saoradh.
Utnevnelsen har høstet skarp kritikk fra flere hold. O’Loan har også denne uken kritisert ICRIR, en offisiell «sannhetskommisjon” som den britiske regjeringa har nedsatt. Den blir ledet av den tidligere lederen for RUCs spesialavdeling, Peter Sheridan, som har et like flekket rulleblad som Hume. O’Loan mener at det ikke lenger ser ut til å være noe skille mellom etterforskningsorganer og politiarbeid.
– Jeg tror at når man kombinerer driften av ICRIR og dens oppsett, og det faktum at ICRIR-etterforskninga ledes av en tidligere RUC/PSNI-offiser og det faktum at politiombudets kontor nå ledes av en tidligere RUC/PSNI-offiser, så er en i en posisjon der disse institusjonenes uavhengighet av politiarbeidet absolutt ikke ser ut til å eksistere», understreker hun.
«RUC var en paramilitær politistyrke som var direkte involvert i samarbeid, undertrykkelse og mord. PSNI er bare fortsettelse av et omdøpt,» minner Saoradh om og kommer med et spark mot Sinn Féin.
«Denne siste utviklinga bekrefter posisjonen som ekte republikanere hadde fra starten av. Da Sinn Féin valgte å støtte og aktivt promotere PSNI, ble de solgt en valp, en kledd i språklige uttrykk som «borgerlig politiarbeid» og «ny begynnelse», men som var forankret i de samme strukturene med okkupasjon, overvåking og undertrykkelse. De av oss som advarte om at PSNI rett og slett var RUC i nye uniformer, har fått rett gang på gang. Ingen republikaner, ingen nasjonalist og ingen arbeiderklasseperson med noen som helst interesse for rettferdighet bør tilby støtte, legitimitet eller samarbeid til PSNI i noen form.»
Saoradh underslår at det var nettopp dette Sinn Féin advarte mot og som gjør at mistroen mot PSNI er dypt forankret i West Belfast i Belfast og Bogside i Derry og lokalsamfunnene i Armagh og Tyrone. En delegasjon fra Sinn Féin møtte høytstående representanter for 18. juli for å diskutere «en lang rekke problemstillinger», ifølge partiet.
«Det har vært gjentatte eksempler på inkonsekvent politiarbeid i lokalsamfunnene våre, spesielt de siste ukene. Våre Sinn Féin-kontorer i ulike deler av Belfast har blitt oversvømt av klager fra folk som føler seg sinte og ofte skremte, og som føler at lite blir gjort for å stoppe slik aktivitet,” påpeker Sinn Féin med henvisning til paradesesongen.
“Tilliten til politiet er for øyeblikket rekordlav innafor den katolske/nasjonalistiske delen av samfunnet vårt. Alt samfunnet ønsker er at loven blir anvendt rettferdig og likt for alle deler av samfunnet,» konkluderer det største partiet i Nord-Irland og som sitter med førsteministeren, Michelle O’Neill, i Stormont Castle.
Adams og IRA
Det sies ofte at Irland har produsert mer historie enn det folk kan fordøye.
Nylig var det tjue år siden Provisional IRA (Provos/PIRA, Óglaiigh na hÉireann) formelt avsluttet sin væpnete kamp for et gjenforent Irland etter åtte år med våpenhvile – “i slutten av en lang prosess som tok flere tiår”, påpeker Sinn Féins tidligere leder Gerry Adams (Gearóid Mac Ádhaimh) som var med i IRAs 1. West Belfast Brigade.
Han holder regjeringene i London og Dublin ansvarlig for at det tok så lang tid i forsøket på å beseire IRA “Irish republicanism.”
Talen til Adams er en viktig oppsummering av hvordan og hvorfor IRA ble nedlagt. Dette er en historisk tekst som det er verdt å sitere omfattende fra, ved hjelp av Irish Republican News.
IRAs beslutning om å nedlegge våpnene og instruere sine Volunteers (frivillige) til “utelukkende å bruke fredelige midler og ikke involvere seg i andre aktiviteter”, var av “semisk” betydning, framholdt Adams på Sinn Féins 20-årsmarkering.
Adams (76) var helt sentral i prosessen mellom Sinn Féin og IRA, men ble aldri belønnet med Nobels fredspris. Den gikk i stedet til John Hume fra det nasjonalistiske Social Democratic and Labour Party (SDLP) og en høyst motvillig David Trimble fra Ulster Unionist Party, til tross for at Langfredag-prosessen startet med at Adams henvendte seg til Irlands daværende taoiseach (statsminister) Albert Reynolds som brakte budskapet om mulige forhandlinger videre til London.
(Det var en like stor unnlatelse fra Nobelkomiteen som da den kolombianske frigjøringsbevegelsen FARC (Fuerzas Armadas Revolucionarios de Colombia) ikke fikk fredsprisen sammen med president Juan Manuel Santos i 2016, men fikk ikke like store politiske følger som i Colombia.)
Det var i stor grad takket være Adams, hans kampfelle fra Derry, Martin McGuinness, og Sinn Féin-ledelsen, med røtter i arbeiderklassen og væpnet kamp i Nord-Irland. Den tok over partiet som da nærmest var et historielaug i sør, på ard fhéis (landsmøte) i Mansion House (Teach an Ard-Mhéara) på Dawson Street i Dublin i november 1983 mens høststormene lekte med Aran Island og vestkysten. Den nye vinden sveipet inn i salen der nasjonalforsamlinga Dáil Éireann holdt hus fra 1919 til 1922.
– Erklæringa kom etter en form for intern prosess, et stort vedtak med tillit i befolkning, minnet Adams om. – Det tok tiår å få det gjennomført, bekrefter han og framholder fader Alec Reid, fader Des Wilson og Hume i “forsøket på å sette sammen et alternativ til væpnet kamp.”
– Men det var det IRA sa i uttalelsen sin, at de mente det nå fantes en fredelig måte å forfølge republikanske og demokratiske mål på, og beordret sine frivillige til ikke å være engasjert i noen annen aktivitet overhodet, og autoriserte kontakten med den uavhengige, internasjonale kommisjonen for å avvikle våpnene,” som gjorde utslaget, ifølge Adams som aldri har bekreftet at han satt i IRAs Army Council sammen med McGuinness og at begge hadde enorm påvirkning på beslutningen.
Tiocfaidh ár lá
Adams la til at selv om han mener det er viktig å se tilbake på de siste 20 åra, er det også viktig å se framover mot de neste 20 åra og en folkeavstemning om et samlet Irland.
– Én ting vi kan si med sikkerhet er at det kommer en folkeavstemning om framtida. Den irske regjeringa ønsker den ikke, den britiske regjeringen ønsker den ikke, fagforeningsfolk ønsker den ikke, men det kommer en dag da folk vil stemme for framtida.
– Vårt ansvar, og for alle som er bekymret for framtida, må være en del av samtalen i god tid før avstemninga. Enten det handler om offentlige tjenester, helsetjenester, økonomi, flagg, emblemer og å ta alle disse problemene og prøve å finne løsninger på dem som gjør at alle kan føle seg komfortable i det nye Irland.
– En får sjelden muligheten til å skrive framtida, og vi har nå den muligheten, og den er inkludert i Langfredagsavtalen. Jeg vet at det vil bli et forent Irland, enten det skjer dagen etter at jeg dør eller et par år før det.
– Veien er ikke staket ut, og det gjenstår mye arbeid, påpekte Adams.
– Det er ikke uunngåelig; kreftene mot et forent Irland er ganske sterke. Men om vi jobber med det, om vi fortsetter å gjøre de fornuftige, intelligente tingene, slik vi har prøvd å gjøre, så vil jeg at vi vil kunne si fra mitt hjerte: ‘Jeg spilte en rolle i å få det til’, det vil holde»
Adams møtte den gangen kritikk fra hele det politiske spekteret for kommentarene sine og hyllesten av den enestående avgjørelsen om å kvitte seg med IRAs våpen,. Men han nektet å godta påstandene om at Provisional IRA hadde mislyktes, eller hadde blitt et hinder for irsk enhet.
– Jeg motstår fristelsen til å utkjempe krigen på nytt. Den er over, sa han ifølge Irish News.
– Folk kan dømme hvordan de vil. Men ved det IRA gjorde, om ikke annet, viste de at britene ikke kunne styre dette stedet på deres egne premisser, at unionistene ikke kunne styre dette stedet på deres egne premisser. Og IRA kunne ikke ha gjort det med mindre de hadde hatt betydelig støtte fra en del av folket her. Så det var ikke bare opp til IRA.
Han la til: – Jeg aksepterer at IRAs dag var kommet, og IRA var nådig nok til å akseptere det. Og nå er det opp til resten av oss og alle andre som har et bilde av hva slags framtid vi ønsker. Det er opp til oss. Vi skal være menneskene som former det nye Irland.
– Vi skal være menneskene som vil kunne skrive framtida vår. Ikke mange får muligheten til å skrive framtida. Vi kan skrive fortida på hvilken som helst måte vi vil, avhengig av vårt syn på den. Men nå har vi en mulighet til å skrive vår egen framtid.
– Tiocfaidh ár lá, vår dag kommer
https://republican-news.org/current/news/2025/07/twenty_years_on_from_historic_.html