Sanksjoner, surrogat for krigføring

Dramatisk økning i USAs bruk av sanksjoner

USA har dramatisk økt bruken av ensidige sanksjoner og sekundærsanksjoner som utenrikspolitisk våpen de siste tjue åra. Det er atskillig mer i vente med president Donald J. Trump tilbake i Det hvite hus. Og EU henger seg på. Dette bryter med FN-charteret og multilaterale menneskerettskonvensjoner, folkeretten og humanitærretten – og blir forsvart med “våre verdier”,

Om lag en tredel av menneskeheten lever i land som er underlagt sanksjoner og ensidige tvangsmidler, konstaterte FNs spesialrapportør for menneskerettigheter Idriss Jazzairy (2015-20) fra Algerie da han la fram sin rapport om internasjonale sanksjoner for FNs hovedforsamling i 2015. 

Siden da har bruken av sanksjoner, inkludert sekundærsanksjoner som rammer tredjepart, og ensidige tvangsmidler (unilateral coercive measures, UCM) tiltatt i styrke uten å gå veien om FN.

Dette er ikke tilfeldig og følger, ikke overraskende, det geopolitiske mønsteret som avtegner seg stadig sterkere og som litt enkelt har blitt betegnet som “Vesten mot resten”, det samme mønsteret som har bidratt og forsert framveksten av Brics+.

Tallenes tale

I fjor la økonomen Francisco Rodríguez fram tall for tankesmia Center for Economic and Policy Research (CEPR). De viser at rundt 29 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt (BNP) blir produsert i land som er underlagt sanksjoner. Det er en markant økning fra vel fire prosent på 1960-tallet.

Rodrǵuez, professor i internasjonale relasjoner ved University of Denver i Colorado, er fra Venezuela og har førstehånds oversikt over hvordan sanksjoner virker. Hans nye bok “The Collapse of Venezuela: Scorched Earth Politics and Economic Decline, 2012-20” kommer i januar.

Han tilhører den moderate delen av opposisjonen og er hyppig skribent i Foreign Affairs, Financial Times, New York Times og Washington Post.

Washington Post publiserte 25. juni en omfattende gjennomgang av USAs bruk av sanksjoner, “ How Four U.S. Presidents Unleashed Economic Across The Globe”, det vil si etter tusenårsskiftet.

Resultatet er slående: USA har innført tre ganger så mange sanksjoner som noe annet land eller internasjonale institusjoner. De rammer vel en tredel av alle verdens land (FN har 193 medlemmer) på en eller annen måte, fra finansielle tiltak, sanksjoner mot selskap eller individer og organisasjoner.

Det er ikke bare hyppigheten som har økt, men også omfanget.  Sanksjonene var relativt få under Bill Clinton, økte markant under president George W. Bush, holdt seg på samme nivå med en viss økning under president Barack Obama, økte igjen under president Donald Trump og eksploderte i de to første åra med president Joe Biden på grunn av Russlands invasjon i Ukraina.

https://www.washingtonpost.com/business/interactive/2024/us-sanction-countries-work/

“Middelaldersk beleiring”

– Selv om innføringa av sanksjoner og UCM ofte er kledd i luftig og høystemt retorikk om å beskytte menneskerettigheter, fremme demokrati og fred for å gjøre dem mer spiselige og gi dem et ferniss av legitimitet, fins det en betydelig og stadig voksende mengde overveldende bevis fra akademisk litteratur, rapporter utført av internasjonale organisasjoner og tallrike eksempelstudier som viser illegaliteten i sanksjonene og UCM og den enormt skadelige innvirkninga de har på de landene som blir plukket ut, skriver Fikrejesus Amahazion i Eritrea Profile (23. og 30. oktober), som forsker på utviklinga i Eritrea og på Afrikas horn.

– Disse tiltakene er iverksatt ensidig og uten eksplisitt tillatelse eller konsensus fra det internasjonale samfunnet. De er ikke i samsvar med folkeretten, internasjonal humanitær rett, FNs charter eller de grunnleggende normene og prinsipper som styrer fredelige og diplomatiske forbindelser mellom stater, skriver han.

Amahazion konkluderer at dette er “den moderne ekvivalenten til en middelaldersk beleiring og representerer et surrogat for krigføring.”

Bildet av den middelalderske beleiringa kan Amahazion ha hentet fra den kubansk-amerikanske juristen Alfred-Mauric de Zayas. Han  var   “uavhengig ekspert til fremme av en demokratisk og rettferdig internasjonal orden” for FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) fra 2012 til 2018 og jurist for kontoret for FNs høykommissæren for menneskerettigheter (1981-2003). 

Republikaneren som støttet Bernie Sanders i 2016 og Tulsi Gabbard i 2020, brukte begrepet “middelaldersk beleiring” i beskrivelsen av USAs sanksjonsregime mot Venezuela. 

I et intervju med Telesur i  februar 2018 og siden i sin rapport som ble publisert i august samme år, hevdet han at “det er ingen humanitær krise” i Venezuela, men derimot “økonomisk krigføring” og “økonomiske sanksjoner” fra USA, Canada og EU som var den viktigste årsaken til situasjonen. 

Han underslo ikke Venezuelas overavhengighet av oljeinntekter, dårlige styresett under president Nicolás Maduro eller korrupsjon, men anbefalte at de økonomiske sanksjonene ble etterforsket av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) som mulige forbrytelser mot menneskeheten under artikkel 7 i Roma-vedtektene, traktaten som er det juridiske grunnlaget for ICC fra 17. juli 1998.

“Surrogat for krigføring”

Sanksjonene blir gjerne presentert og omtalt som “omfattende, sektorbestemte, målrettete og smarte”, men virkningene er at “de alltid forårsaker enorme sosiale, økonomiske, helsemessige og humanitære konsekvenser og skader som fører til uregelrette migrasjonsstrømmer, fordriver folk og som i sin ytterste konsekvens undergraver freden – og de rammer alltid de mest sårbare i samfunnet uforholdsmessig hardt, inkludert barn, kvinner, eldre, sjuke og fattige,” påpeker Amahazion.

Bare i løpet av de to-tre siste åra har nær ti prosent av Cubas befolkning dratt fra øya som følge av USAs blokade som fortsatt hviler tungt over den inflasjonsdrevne og kostnadskrevende post-pandemiøkonomien som slo beina under landets største inntektskilde, turismen. 

I sin rapport for tankesmia CEPR, “Economic Sanctions as Collective Punishment: The Case of Venezuela” fra 25. april 2019, konkluderte økonomene Mark Weisbrot og Jeffrey Sachs med at USAs sanksjoner mot Venezuela hadde ført til en økning på 31 prosent i dødsfallene i 2017-18. Det innebar en overdødelighet på 40.000 venezuelanere.

Det var før den store masseeksodusen.

https://cepr.net/images/stories/reports/venezuela-sanctions-2019-04.pdf

USA, med EU på slep, bruker sanksjoner bevisst som en politisk av/på-knapp som fungerer som direkte innblanding i Venezuelas og andre lands indre anliggender.

Det samme gjelder Amahazions hjemland, Eritrea, som er rammet av en rekke unilaterale sanksjoner og ensidige tvangstiltak (UCM) fra USA og EU. Eritrea har dessuten blitt herjet med av FN siden den tidligere italienske kolonien ble innlemmet i Etiopia og deretter i forbindelse med grensekrigen med Etiopia (1998-2000) da FN ikke fulgte opp kjennelsen i den internasjonale grensekommisjonen (EEBC).

USA var sentral i å undergrave den bindende og endelige kjennelsen som gikk mest i Eritreas favør ved at grenselandsbyen Badme ble tilkjent Eritrea av EEBC. Det valgte Susan Rice, daværende viseutenriksminister for afrikanske saker (1997-2001), siden FN-ambassadør (2009-13) og nasjonal sikkerhetsrådgiver (2013-17) under president Obama, å sette til side sammen med Algeries allerede da svekkede president Abdelaziz Boutiflika, da leder for Afrikaunionen.

USA satset på Etiopia som sitt brohode på Afrikas horn, og har beholdt sine sanksjoner mot Eritrea fram til i dag,  mens Etiopia kom på kant med USA da statsminister Abiy Ahmed tok over for det  nesten tretti år lange TPLF-dominerte styret i Addis Abeba. 

Brudd på FN-charteret

De unilaterale sanksjonene og ensidige tvangstiltakene (UCM) har ingen internasjonal legitimitet. Det motsatte: de bryter med folkeretten og internasjonale konvensjoner og multilaterale avtaler, inkludert fundamentale menneskerettigheter og nasjonal suverenitet.

De utgjør klare angrep på grunnleggende prinsipper i  FN-charteret som uavhengighet, likeverdig suverenitet, ikke-innblanding og multilateralisme, mener Amahazion. 

Siden FNs sikkerhetsråd ikke er involvert, er UCM i strid med artikkel 41 i charteret i kapittel 7: “Handling med hensyn til trusler mot freden, brudd på freden og handlinger av aggresjon”.

Den lyder: “Sikkerhetsrådet kan bestemme hvilke tiltak som ikke involverer bruk av væpnet makt, som skal brukes for å gjennomføre dets beslutninger. Det kan oppfordre medlemmene av FN til å anvende slike tiltak. Disse kan omfatte fullstendig eller delvis avbrudd av økonomiske forbindelser og av jernbane, sjø, luft, post, telegrafisk, radio og andre kommunikasjonsmidler, og avbrytelse av diplomatiske forbindelser.”

Autoriteten ligger helt og holdent hos Sikkerhetsrådet med hensyn til sanksjoner. Brudd på artikkel 41 innebærer dermed også brudd på artikkel 103 i kapittel 16: “Diverse bestemmelser”

Den lyder: “I tilfeller av konflikt mellom forpliktelsene til medlemmene av FN i henhold til denne pakten og deres forpliktelser under enhver annen internasjonal avtale, skal deres forpliktelser i henhold til denne pakten ha forrang.” 

FN-charteret skal ha forrang framfor all annen internasjonal lovgivning.

Alfred de Zayas pekte i fjor på en annen artikkel, artikkel 39 i kapittel 7. Den lyder: “Sikkerhetsrådet skal fastslå eksistensen av enhver trussel mot freden, fredsbrudd eller aggresjonshandling og skal gi anbefalinger, eller bestemme hvilke tiltak som skal iverksettes i samsvar med artiklene 41 og 42, for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet.”

– UCMs destabiliserende virkning på internasjonal orden kan utgjøre en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet i henhold til artikkel 39 i charteret, mener Zayas.

FN-konvensjoner

Sanksjonsregimene og UCM bryter dessuten med flere FN-konvensjoner. Det gjelder Internasjonal konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ICESCR) og Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter (ICCPR).

ICESCR er en multilateral traktat vedtatt av FNs generalforsamling 16. desember 1966 som USA har signert, men ikke ratifisert. Den er en del av FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (Universal Declaration of Human Rights, UDHR) og ICCPR. 

Konvensjonen overvåkes av FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (SESCR).

https://en.wikipedia.org/wiki/International_Covenant_on_Economic,_Social_and_Cultural_Rights

 USAs sanksjoner er for det meste skrudd sammen slik at de fører til vansker for de sanksjonerte landene til å skaffe seg livsnødvendige tjenester, fra matvarer til medisiner og utdanning. Det er brudd på artikkel 11 og 12 i ICESCR, ifølge Amahazion.

Siden de ensidige tvangstiltakene direkte griper inn i retten til de sanksjonerte statene til å bestemme sin politiske status og fastlegge sin økonomiske politikk og sosiale utvikling, bærebjelker i retten til sjølbestemmelse slik de blir definert i ICCPR.

Det gjelder også forbudet mot krigspropaganda og hatefulle og rasistiske ytringer som følger av mediakampanjene som ofte følger med sanksjonene for å rettferdiggjøre dem.  Her er det rom for fullt utløp for hegemonistisk hykleri og “våre verdier”-dobbeltmoral.

Ondskapens stigmatisering

Stemplinger og stigmatiserende betegnelser blir raskt internasjonalisert, enten det er å utrope Saddam Hussein til “vår tids” Adolf Hitler slik Storbritannias statsminister Tony Blair gjorde i parlamentet i Westminster for å få grønt lys til å gå til krig sammen med USA eller  å omtale Eritrea som “Afrikas Nord-Korea” som ble brukt flittig av Kjetil Tronvoll, professor ved Oslo Nye Høyskole.

Sporene går tilbake til Susan Rice og hennes nettverk av etiopiske og utenlandske TPLF-forbindelser. De var med å utforme propagandaen under krigen i Tigray-provinsen mellom den avsatte TPLF-administrasjonen og dets væpnede styrker og sentralregjeringa i Addis Abeba med militær hjelp fra Eritrea (3. november 2020 – 3. november 2022).

President Bush kalte Iran, Irak og Nord-Korea for “Ondskapens akse” (Axis of Evil) i presidentens årlige State of the Union-tale 29. januar 2002, en tale forfattet av David Frum. Syria, Libya og Kina var “Bortenfor ondskapens akse” (Beyond the Axis of Evil).

Utenriksminister Condoleeza Rice brukte betegnelsen “Tyranniets utposter” (Outposts of tyranny) i 2005 og trakk spesielt fram Nord-Korea, Iran, Hviterussland, Cuba, Myanmar og Zimbawe som totalitære stater og diktaturer. 

Ved siden av disse stemplet USA disse statene som “kjeltringstater” (rogue states): Iran, Syria, Nord-Korea, Afghanistan, Cuba og Venezuela.

Alle disse er fortsatt underlagt sanksjoner fra USA. 

https://en.wikipedia.org/wiki/Axis_of_evil

Tilfellet Eritrea

UCM strider med Afrikaunionens grunnlov (Constitutive Act) fra 2000, der artikkel 4 omhandler ikke-innblanding i staters indre anliggender. I 2022 vedtok AUs parlamentariske forsamling å fordømme de ensidige straffetiltakene mot Eritrea og andre afrikanske stater. 

Det samme skjedde i fjor med krav om at sanksjonene mot Eritrea blir opphevet.

Hvilke konsekvenser har sanksjoner og UCM fått for Eritrea? 

De har reist formidable hindringer for å skaffe autorisasjoner og lisenser for anskaffelse og levering av visse essensielle varer. På grunn av de mangesidige innfløkte vanskelighetene til sanksjonsregimet, inkludert frykten for sekundære sanksjoner mot selskaper som gjør forretninger med sanksjonerte land, har Eritrea måttet navigere gjennom store hindringer. 

Det har ført til langvarige forsinkelser og betydelig større kostnader for å få tilgang til kapitalvarer, reservedeler og teknologier som er essensielle for å opprettholde og øke produksjonsindustrien eller utviklinga av infrastruktur. 

– Landets tilgang til visse teknologiske og kunnskapsbaserte systemer har ofte blitt hindret eller gjort langt mer utfordrende, og skaper dermed barrierer for vitenskapelig og teknologisk framgang, forverrer eksisterende ulikheter og undergraver realiseringa av retten til utvikling,  skriver Fikrejesus Amahazion i Eritrea Profile.

Sanksjonene innebærer dessuten stadige anstrengelser for å forhindre legitime overføringstransaksjoner fra eritreere i utlandet til slektninger i Eritrea. Mange, særlig unge mennesker, har forlatt Eritrea av ulike grunner. 

Migranter og flyktninger, unge som vil unndra seg langvarig “national service” (militær- og samfunnstjeneste) eller som ikke ser noen framtidsutsikter i Eritrea, sender penger hjem. Det utgjør en livline for mange familier. 

– Tallrike studier fra internasjonale organisasjoner og ledende forskere har konsekvent vist at pengeoverføringer ofte er en kritisk stabilisator, hjelper husholdninger med å bygge motstandskraft, kan fremme bærekraftig utvikling og bør ønskes velkommen, oppmuntret og tilrettelagt, konkluderer Amahazion.

Det samme gjelder for mange familier i Nord-Afrika og Mellom-Amerika.

– Når det gjelder investeringer, har utenlandske investeringer i den betydelige gruvesektoren blitt aktivt avskrekket og tilgangen til internasjonale markeder har blitt begrenset i den hensikt å kvele en verdifull inntektsstrøm for landet, mener Amahazion.

Det er her Kina og betydninga av Brics+-samarbeid kan få en markant større betydning med å stå imot USAs og EUs sanksjonsregimer, blant annet ved å bygge et nytt finansielt verktøy som kan omgå det USA- og dollar-baserte Swift-systemet for internasjonale transaksjoner.

“Vesten mot resten”

Eritrea er nok et eksempel på distansen mellom “Vesten mot resten” i geopolitiske spørsmål. Resolusjon 77/214 Human rights and unilateral coercive measures, UCM) som ble vedtatt 15. desember 2022 i FNs hovedforsamling, stadfester at UCM er til stor hindring for at retten til utvikling og implementering av Agenda for bærekraftig utvikling 2030, blir realisert.

FNs bærekraftsmål ble vedtatt i september 2015 som en fortsettelse på FNs tusenårsmål fra september 2000.

Sluttsummen er at når sanksjonsregimenes lammer de sanksjonerte statenes muligheter til å opprettholde sosiale ytelser, truer matsikkerheten og hindrer eller legger restriksjoner på tilgangen til medisiner og medisinsk utstyr, krenker det grunnsteinen i FNs menneskerettighetserklæring fra 10. desember 1948, Erklæring om retten til utvikling (Declaration on the Right to Development, DRD) som FNs hovedforsamling vedtok i 1986, og Erklæring om folkerettsprinsipper (Declaration on Principles of International Law) som ble ratifisert i 1970.

Den siste slår fast at “ingen stat har rett til å intervenere, direkte eller indirekte, i indre eller ytre anliggender til en annen stat.”

https://en.wikipedia.org/wiki/International_Bill_of_Human_Rights

PeterM

3 kommentarer til «Sanksjoner, surrogat for krigføring»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *