Syria på en knivsegg
“Valget” i Syria blir i vestlige politiske kretser og mediaer hyllet som “en milepæl” i kjølvannet av 54 år med det brutale Assad-regimet, fra far Hafez til sønn Bashar. I stedet understreker “valget” og ikke minst “valgprosedyren” at de politiske motsetningene skjerper seg og gjør at Syria nå “balanserer på en knivsegg”, ifølge FNs spesialutsending til Syria, Geir O. Pedersen, trådt tilbake i midten av september. “Valget” framstår som mer eller mindre verdiløst og etterlater ingen troverdighet. Det omfatter ikke de etniske minoritetsområdene, og i majoritetsbefolkninga brer uroen seg over hvor dette leder hen.
Voldsomhetene i de drusiske områdene i Sweida-provinsen har stilnet. Avtalen mellom Damaskus og Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- Og Øst-Europa (DAANES) står bom stille med hensyn til sjupunksavtalen som ble inngått 10. mars. Selvstyremyndighetene i Rojava (Vest-Kurdistan) står fast på sin modell, basert på demokratisk konføderalisme, opp mot det sentralisterte presidentstyret som president Ahmed Hussein ash-Shara’a insisterer på å etablere.
I Damaskus pågår det en rivaliserende kamp om innflytelse mellom Tyrkia og flere av Golfstatene. Vesten har åpnet porten for den tidligere terrorettersøkte al-Qa’ida-lederen Shara’a. Og i bakgrunn spøker alliansen mellom USA og Israel som ellers i Midtøsten, med siktet rettet mot Iran og Motstandsaksen.
Verdilløst valg
Mandag presenterte valgmyndighetene i Damaskus, som er helt og holdent i lomma på president Ahmed Hussein ash-Shara’a og hans håndlangere i Hayat Tahrir ash-Sham, resultatene fra “valget” søndag. Resultatet som valgprosessen, understreker hvor kort overgangen i Syria har kommet etter at jihadistfronten inntok hovedstaden Damaskus 8. desember og felte det 54 år lange Assad-dynastiet etter militærkuppet i 1970.
Valget omfattet 119 av de 121 av de 140 nye parlamentsmedlemmer, utpekt av valgmenn som igjen var utpekt fra HTS-regjeringas organer. I neste uka skal president Shara’a selv utnevne 70 representanter til nasjonalforsamlinga som består av et kammer, Folkets råd (Majlis ash-Shaʻb).
https://en.wikipedia.org/wiki/2025_Syrian_parliamentary_election
Valget blir i mange medier og kommentarer utropt som “et milepælsmoment i landets skjøre overgang etter nesten 14 år med borgerkrig”, for å sitere BBC. Den politiserte ønsketenkninga går igjen og trår langt utafor den påpasselige påpekinga om at overgangen etter nesten 14 år med borgerkrig er “skjør”. En mer betimelig kommentar ville være at “valget” har like lite verdi og troverdighet enn de gjennomregisserte valgene som ble gjennomført under Assad-regimet, blant annet etter at den regionaliserte borgerkrigen var i gang i 2011.
Det gjelder også presidentvalget i mai 2021 da Bashar al-Assad fikk 95,19 prosent i spissen for Baath-partiet og den nasjonale progressive fronten NPF (Jabha al-Waṭaniyyah at-Taqaddumiyyah). Her er det først og fremst NPF som er politisk interessant fordi den avspeiler de geopolitiske forholdene som utviklet seg under krigen. Fronten besto av elleve partiet, hvorav to fraksjoner av Syrias kommunistiske parti (Hizb ash-Shuyui as-Suri): Forent (Unified) og anti-perestrojka-fraksjonen Badkash, ledet av Khalid Bakdash etter splittelsen i 1986.
https://en.wikipedia.org/wiki/National_Progressive_Front_(Syria)
Prosessen har dessuten mange likhetspunkter med hvordan Vokterrådet i Iran og landets åndelige leder, ayatollah Ali Khamenei, gjennomfører i Iran, blant annet i utvelgelsen av valgbare representanter, både presidentkandidater og representanter til parlamentet Den islamske rådgivende forsamlinga (Majles-e Shura-ye Eslami).
Ikke representantivt
Resultatet var gitt – og vil ikke bli endret selv om Shara’a foretar visse justeringer neste uke, skal en dømme ut fra intervjuet Al-Jazzeera hadde med justisminister Mazhar Abdul Rahman al-Wais onsdag. Den islamske skriftlærde, med studier fra Fath islamske institutt, tiltrådte i slutten av mars og hadde samme stilling i den såkalte Syrias redningsregjering (Ḥukumat al-Inqadh as-Suriyyah) som ble opprettet i de jihadistkontrollerte områdene i Idlib-provinsen i 2017 som følge av Astana-avtalen mellom Russland og Tyrkia.
https://en.wikipedia.org/wiki/Syrian_Salvation_Government
Syria filial av terrororganisasjonen Jabhat an-Nusra (Nusra-fronten) hadde da endret navn til Jabhat Fatah ash-Sham og varslet offentlig et brudd med al-Qa’ida for å kunne samle mange grupper, også tidligere rivaler, under paraplyen Hayat Tahrir ash-Sham (HTS), fortsatt med den gamle Nusra-lederen Abu Mohammed al-Jolani som leder. Han hadde fortsatt en CIA-pris på ti millioner dollar på sitt hode.
https://en.wikipedia.org/wiki/Hay%27at_Tahrir_al-Sham
Justisminister Waisi er Shara’as mann. Han har en Hillary Clinton-lik uttalelse fra 1. august 2020 på seg om at alawittene, folkegruppa som Assad- og Makhlouf-dynastiet tilhører, er en «foraktelig minoritet som slavebandt det sunnimuslimske flertallet» (https://x.com/maabdwalshamee1/status/1289523297579745283).
Valgkommisjonen er også Shara’as håndplukkede menn. Kommisjonens talsmann Nawar Najmeh opplyste mandag at de fleste nye representantene som ble valgt indirekte, ikke overraskende, er sunnimuslimske menn. Bare seks kvinner, eller vel fire prosent av de 119, fikk plass, og bare ti fra religiøse og etniske minoriteter, hvorav to kristne og fire alawitter.
Bare 13 prosent tilhører samlepotten kvinner og minoriteter. Det er så graverende at valgkomiteen så seg nødt til å påtale hva den kaller “betydelige mangler”, ifølge Reuters. Det kan ikke Shara’a kompensere for når han skal fylle de resterende plassene i forsamlinga som til slutt skal ha med 210 representanter når de indirekte valgene blir holdt i DAANES-området, de drusiske områdene i Sweida og de alawittiske områdene i kystprovinsene Latakia og Tartous ved Middelhavet.
Det er heller ikke bare et spørsmål om religion eller etnisitet, men hvem representantene representerer.
Økende folkelig skepsis
Shara’a har erklært valget for et “historisk øyeblikk” for det store publikumet og med internasjonal resonans. At Syria statsjef ikke hadde talt i FNs hovedforsamling på nær 60 år før Shara’a inntok talestolen 24. september, sier ikke lite om hvor isolert pariastaten Syria har vært.
Innad ser det ikke like historisk ut. I stedet bære valget, resultat og prosess, alle bud om at motsetningene mellom HTS-regimet og andre deler av det syriske samfunnet vokser nå som folk får det langvarige far Hafez og sønn Bashar (fra 2000) Assad-regimet og borgerkrigen mer på avstand og tør stille krav om fortgang i de varslede reformene.
Det er verdt å merke seg advarslene som FNs tidligere spesialutsending til Syria, Geir O. Pedersen, avleverer i Financial Times om at Syria “balanserer på en knivsegg”. Veterandiplomaten Pedersen tok over oppdraget etter den italiensk-svenske Staffan di Mistura i oktober 2018 og gikk av 18. september. Hans siste anbefaling er at Shara’a både setter fart i reformarbeidet og endrer kurs.
Det er all grunn til å stille spørsmål ved om det er mulig eller rettmessig å holde valg under de rådende omstendighetene, ikke minst med tanke på at det fortsatt fins flere millioner flyktninger utenfor Syrias grenser. Tolv millioner flyktet fra landet, og valgmyndighetene har faktisk rett i at folkeregisteret er utdatert med hensyn til å kartlegge levende og de 600.000 døde, selv om det lar seg gjøre å foreta en registrering av de tilgjengelige velgerne innafor landets grenser.
Det er langt mer alvorlig at HTS-regimet benytter det politiske vakuumet til å fylle opp lojale jihadister fra egne rekker og med rulleblad fra al-Qa’ida. Derfor kaster Vestens omgang med HTS-regimet lange mørke skygger over Syria.
Ifølge Shara’a skal det nye parlamentets «viktige tilsynsrolle» vare i tretti måneder, eller to og et halvt år fram til godt ut i 2028. Hans løfter om en demokratisk og inkluderende politisk overgang møter stadig større skepsis også i den sunniarabiske befolkninga.
Fire etniske regioner
Den er atskillig større blant etniske og religiøse minoriteter. Det gir seg utslag i utbruddene av vold som har rystet landet siden maktovertakelsen i Dimashq i desember. Det første alvorlige utslaget skjedde i mars da anslagsvis 1400 mennesker, de overveiende fleste alawitter, ble massakrert i Latakia og Tartous i mars.
Dette framsto som regelrette hevntokter som ble tilskrevet den nye HTS-hæren og særlig to beryktede brigader som var del av Syria nasjonale hær (Jaysh al-Waṭani as-Suri, SNA), det tyrkiske leiehæren av syriske jihadister, inkludert tidligere medlemmer av Daesh (Den islamske staten).
I juli flammet det opp i de drusiske områdene som allerede hadde opplevd en ny israelsk invasjon ned fra de annekterte Golanhøydene. Israel hadde da tatt over de tidligere FN-kontrollerte områdene ved Hermon-fjellene og inntatt områder i Antilibanon-fjellene som er utspring flere viktige vannkilder som renner østover til Jordan-dalen og vestover gjennom Sør-Libanon til Middelhavet. Dette er av strategisk viktighet som har druknet i det internasjonale fokuset på krigen i Gaza og Israels forsøk på å utradere Hizbollah i Libanon.
Israels inngrep, for angivelig å komme druserne til unnsetning, har ført til at den fysiske og politiske forbindelsen mellom Damaskus og Sweida er brutt og Sweida avskåret fra resten av landet. Det fører til at det nå verserer kart på sosial media der Syria er partert i fire etniske deler:
* Sunniene i de sentrale delen av landet fra Damaskus, over Hama, Homs og Idli gjennom Orontes-dalen opp til Aleppo.
* De sjiasekteriske alawittene i kystområdene i Latakia og Tartous ut mot Middelhavet.
* Druserne fra Sweida og østover langs grensa til Jordan opp til oljebyen Deir az-Zur.
* Kurderne og andre minoriteter i nordområdene, nord for Eufrat og langs grensa mot Tyrkia, fra Afrin til Qamishli mot grensa til Irak.
Utsilinga fra valgprosessen gir en pekepinn hvor høye skansene tilsynelatende har blitt. Tidligere tilhengere av “det tidligere regimet eller terroristorganisasjoner” var utelukket fra valgprosessen i de femti distriktene som alle ligger innafor “den sunnimuslimske regionen” på det etniske kartet. Det fins ingen kvoteringer; den resterende representasjonen er opp til Shara’a.
Hvordan de varslede valgene i Raqqa, Hasakah og Deir az-Zur som blir kontrollert av Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) og Syria demokratiske styrker (Hêzên Sûriya Demokratîk, SDF), skal gjennomføres, er fortsatt et uløst spørsmål som avhenger helt og holdent om det kommer til en politisk avtale mellom Damaskus og DAANES/SDF. Her skal angivelig 19 håndplukka kandidater velges uten at DAANES er involvert.
Dette er så langt fra Rojava-modellen en kan komme – og det er et eklatant brudd med 7-punktsavtalen som ble inngått med Damaskus 10. mars. DAANES avviser opplegget som et forsøk på å tvinge gjennom det sentraliserte systemet som Shara’a streber etter.
De samme utfordringene gjelder valgene i Sweida. Den geistlige druserlederen Fadi Badria avfeier “valget” og sier til det britisk-baserte Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) ikke representerer andre enn “den terroristiske interimregjeringa”.
Om lag 74 prosent av Syrias befolkning på 24 millioner er sunnimuslimer, vel 13 prosent tilhører andre muslimske retninger og sekter, rundt ti prosent er kristne og tre prosent er drusere.
Skjærmysler i Aleppo
HTS-regjeringa har erklært våpenhvile etter trefninger med Syrias demokratiske styrker (Hêzên Sûriya Demokratîk, SDF) i de kurdiske bydelene Sheikh Maqsoud og Achrafieh i Aleppo. Avtalen ble inngått mellom forsvarsminister Murhaf Abu Qasra og øverstkommanderende for SDF, general Mazloum Abdi.
SDF er hæren til DAANES som styrer store deler av de etnisk mangfoldige nordområdene av Syria, kjent som Rojava Kurdistane (Vest-Kurdistan), som grenser mot Tyrkia i nord og den kurdiske regionen i Nord-Irak i øst.
Abu Qasra opplyste at partene hadde avtalt “en omfattende våpenhvile på tvers av alle fronter og militære posisjoner i Nord- og Nordøst-Syria. Implementeringa av denne avtalen vil begynne umiddelbart,» melder Al-Jazeera.
Trefninga fant sted ved en av de mange veisperringene som fortsatt dominerer bybildet i Aleppo, en by som gikk seint med i opprøret mot Assad-regimet og som møtte de al-Qa’ida-allierte jihadiststyrkene med hard motstand. Aleppo var derfor lenge en delt by, mellom øst og vest, før jihadistene ble fordrevet av koalisjonen mellom Assad-hæren, militsstyrker under kommando av av den iranske Revolusjonsgardens utenlandsavdeling, al-Quds, og Hizbollah, understøttet av intens russisk flybombing mellom juli og desember 2016.
Det hersker diamentral uenighet om hvordan trefningene kom i stand. Ifølge det syriske nasjonale nyhetsbyrået SANA (Wakalah al-Arabiyah as-Suriyah lil-Anba) åpnet SDF ild mot boligområder i Sheikh Maqsoud og Achrafieh «med bombekastergranater og tunge maskingeværer”. SANA som ble opprettet i 1965, er nå like regjeringslojale som det var under Assad-regimet. To sikkerhetsvakter ble drept i en park, og en kvinne og et barn ble såret, forteller øyenvitner til det amerikanske Associated Press.
SDF avviser at de angrep veisperringa og viser til at de trakk ut sine siste styrker fra bydelene for flere måneder siden. Trefningene som de beskriver som voldshendelser, brøyt ut på grunn av aggresjonen fra regjeringssoldatene. Det skal dreie seg om militante fraksjoner som har gått til angrep på innbyggerne i de kurdiske bydelene og beleiret dem ved flere anledninger, heter det i redegjøringa som SDF har sendt ut, gjengir Al-Jazeera.
Det tyder på at regjeringshæren ikke har kontroll over alle sine elementer. Det kan bidra til å redusere konfrontasjonslinja mellom Damaskus og SDF og DAANES, men rokker ikke ved at det er vanskelig å spore noen framskritt i avtalen som Abdi og Shara’a undertegnet i mars som har som mål å integrere SDF i den nye regjeringshæren og å utforme de politiske institusjonene. SDF insisterer på å opprette en betydelig autonomi for sine væpnede styrker og interne sikkerhetstyrker (Asayish) for å legge seg inn under regjeringshærens overordnede kommandostruktur.
DAANES vil beholde sin desentraliserte modell, basert på demokratisk konføderalisme (Konfederalîzma demokratîk). Modellen står opp mot Shara’as ambisjoner om et sterkt, sentralisert presidentstyre.
https://en.wikipedia.org/wiki/Democratic_confederalism
På stedet hvil
Det var bakgrunnen for at Abdi og lederen for den kurdiske militsen Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Jin, YPJ), kommandant Rohilat Afrin, dro til Damaskus tirsdag sammen med Ilham Ahmed, som har ansvaret for internasjonale forbindelser i DAANES. Her møtte de president Shara’a og utenriksminister Asa’ad Shibani for å ta opp forhandlingene om den politiske og militære integreringa. Prosessen har blitt fortrengt som følge av trefningene i de kurdiske bydelene i Aleppo og spenninga i de områdene som SNA erobret i forbindelse med maktovertakelsen i Damaskus i desember da president Bashar al-Assad ble tvunget til å forlate landet.
SNA ble stanset av SDF ved Tishrin-dammen, på vei mot grensebyen Kobanê (Ain al-Arab), etter å ha fått byen Manbij nærmest overgitt 9. desember av general Michael Kurilla, daværende øverstkommanderende for US Central Command, i hva som skulle være en USA-garantert våpenhvile med SDF. Siden har avdelinger av SNA blitt integrert i den nye hæren.
Tyrkia har i dag sterke føringer i Damaskus og kontrollerer fortsatt deler av syrisk territorium i nord, men Ankara er ikke aleine om beinet verken politisk eller økonomisk. Shara’a og hans HTS står “teo-ideologisk” nærmere Riyadh enn Ankara. Den tyrkiske okkupasjonen av nordområdene har lengre røtter, langt tilbake i Det osmanske riket, enn arabiske styrers konflikter med kurdere siden Syria ble uavhengig fra Frankrike i april 1946.
DAANES styrer i dag om lag en firedel av Syria territorium på 185.180 km2, om lag halvparten av Norges flatemål.
Fire saksfelt lå på bordet under møtet i Damaskus, opplyser det kurdiske nyhetsbyrået Firat News (AFN), men det forelå ikke umiddelbart noen nærmere opplysninger fra møtet som endte uten det ble undertegnet noen erklæringer utover våpenhvilen i Aleppo. Avtalen fra mars omfatter også kontrollen over grenseoverganger, viktig infrastruktur som flyplasser, og naturressurser som olje- og gassfelt i den østlige delen av landet, i hovedsak nordøst for Deir az-Zur ved Eufrat før den viktige elva renner videre inn i Irak på vei mot Shatt al-Arab-deltaet (“Arabernes strøm”) innerst i Persiabukta.
Det vitale kraftverket i Taqba i enden av den kunstige Nasser-innsjøen er under kontroll av Damaskus. Det var et bevisst trekk fra DAANES fordi dette ikke bare er et nasjonalt spørsmål, men har internasjonale skumtoppede ringvirkninger. Vannføringa i Eufrat som til tider er skremmende lav, er en del av en langvarig konflikt mellom Tyrkia som ligger oppstrøms, og Syria og Irak.
Avtalen i mars opererer med en tidslinje på ett år for å overføre kontrollen over de fire saksfeltene til Damaskus. Det er lite som tyder på at den løslige tidsfristen holder. Framgangen for marsplanen har stanset opp, konstaterer Al-Jazeera. I stedet er det tegn til at spenninga stiger igjen. Det har skjedd i ly av den væpnede konflikten i Sweida, hvor Israel er tungt involvert i den sekteriske konflikten og interne maktkampen i de drusiske områdene mellom de annekterte Golanhøydene til slettelandet opp til Damaskus og østover langs grensa til Jordan.
Det begrenser seg ikke til skjærmyslene i Øst-Aleppo. De gjensidige anklagene mellom Damaskus og SDF er like skarpe som de var før marsavtalen. Tirsdag søkte Shara’a hjelp hos USAs utsending til Syria og Libanon og ambassadør til Tyrkia, eiendomsutvikleren Tom Barrack, for å legge press på implementeringa av marsplanen «på en måte som beskytter Syrias suverenitet og territoriale integritet».
Barrack er for tida opptatt med å presse Libanons statsminister, den partiuavhengige Nawaf Salam (sunni) og president og tidligere forsvarssjef fram til januar i år, general Joseph Aoun (kristen maronitt), til å få avvæpnet Hizbollah – uten at israelske styrker har trukket seg ut av Sør-Libanon og bryter våpenhvilen fra november nærmest daglig.
De diskuterte «måter å støtte den politiske prosessen på» etter det fiktive valget, ifølge uttalelsen fra Shara’as kontor etter møtet.
Bakom synger Tyrkia
DAANES/SDF er en viktig anstøtsstein mot Shara’a og HTS-regimets forsøk på å skaffe seg større internasjonal legitimitet. DAANES/SDF advarer mot tyrkisk innblanding, påpeker Ahmed Karamus, medleder i Kurdistans nasjonale kongress (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK), koalisjonen av politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner fra Kurdistan og den kurdiske diasporaen som ble opprettet i 1999 og har hovedsete i Brussel.
«Tyrkia prøver å underlegge seg Damaskus for å eliminere kurderne. For slik å destabilisere ikke bare Rojava, men hele Syria,» framholder Karamus overfor Firat News (ANF).
https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_National_Congress
Den kurdiske bevegelsen har forsøkt å komme Ankara i møte ved å vedta å oppløse Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistan, PKK) og nedlegge partiets gerilja, Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG). Ikke uventet har Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan avslått initiativet ved ikke å gå i reell dialog med den fengslede PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan for å fremme dialog for fred og en demokratisk nyordning for Tyrkia.
Ankara viser ingen vilje til å løse det kurdiske spørsmålet, verken i Tyrkia eller i Syria. I stedet forsøker utenriksminister Hakan Fidan som selv har kurdisk avstamning, å mane Damaskus til å gå hardt til verks mot DAANES og SDF – under stadige trusler om å gå til en ny militær intervensjon i nordområdene. Rommet for det er mindre i den rådende geopolitiske situasjonen i Midtøsten. Det er den klare beskjeden fra USAs president Donald Trump til president Erdoğan via ambassadør Barrack.
Karamus peker på at Fidan, tidligere sjef for Den nasjonale etterretningsorganisasjonen (Millî Istihbarat Teşkilati, MIT) som er hjemmehørende i Tunceli (Kalan på kurdisk, Mamiki på armensk), det historiske Dersim, var sentral i fredsprosessen 2013-15.
Nå nører han opp under at Damaskus skal presse SDF å legge ned våpnene uten at sjupunktsavtalen fra mars i en situasjon da det syder på mange fronter i regionen, sier han til ANF.
Forbindelser til Israel
I den andre enden av Syria forsøker Israel å tilrive seg nye områder å okkupere. Gjennom maktskiftet i Damaskus har Shara’a og HTS-regimet tatt Syria ut av den såkalte Motstandaksen selv om Assad-regimet ikke var særlig mer enn transittrute mellom Teheran og Hizbollah i Libanon. Under Hafez Assad (1970-2000) var Syria svært aktive med å skaffe seg kontroll over “det palestinske kortet”, i knipskarp rivalisering med Iraks statssjef Saddam Hussein og andre arabiske aktører.
Dette ble tonet ned under Bashar al-Assad da PLO hadde etablert seg i “Palestina” etter Oslo-avtalen i 1993 og Irak gikk inn i den andre Golf-krigen gjennom USAs invasjon i Irak i mars 2003. USA og Israel hadde full kontroll med Assad-regimet som fôret CIA og Mossad med etterretning under Golf-krigene mot Irak.
Kikkertsiktet ble skrudd til mot Iran, navet i Motstandsaksen, som var Assad-regimets allierte i kampen mot de sunniislamistiske jihadistene som fikk støtte i Vesten. Siktet er fortsatt innstilt på Iran. Under krigen i Syria var Israels frykt at Revolusjonsgarden skulle få fotfeste tett på de annekterte Golanhøydene. Etter regimeskiftet i Damaskus har Israel systematisk bombet alle Syrias offensive og defensive militære kapasiteter. – og rykket dypere inn i Syria under dekke av å forsvare den drusiske minoriteten.
HTS-regimet har ikke militære midler til å svare på den israelske framrykkinga og får heller ingen politisk hjelp fra verken USA eller EUropa til å sette grenser for Israel. I stedet har USA og EU hevet de fleste av sine økonomiske sanksjoner mot Damaskus, ikke bare for å få stabilisert Syria, men også for å forsikre at HTS-regimet fortsatt blir en alliert mot Iran og Motstandsaksen i utforminga av “det nye Midtøsten” uten en palestinsk stat.
USA er involvert i å få til direkte samtaler mellom Syrias utenriksminister Shibani og minister for strategiske saker fra 2022, Ron Dermer, tidligere ambassadør i USA (2013-21) og en pådriver for å fremme den kontroversielle International Holocaust Remembrance Alliance-definisjonen av antisemittisme i Vesten. Dermer er for tida fullt ut opptatt av forhandlingene om Trump-planen i Sharm el-Sheikh. Målet med disse samtalene med Damaskus som har pågått siden juli, er å få til en “sikkerhetsavtale” som kan være grunnlaget for en framtidig Abraham-avtale (Abraham Accords).
HTS-alliert media forsøkte lenge å underslå hva som foregikk i forbindelsene med USA og Israel – inntil det ikke lenger lot seg gjøre å underslå at forbindelsene eksisterte. Hva “sikkerhet” innebærer for Syria, er høyst uklart. Det blir spekulert i at Damaskus vil gå med på å opprette en demilitarisert sone i den sørlige delen av Syria.
Det betyr i klartekst at Damaskus gir avkall på å kreve de annekterte Golan-høydene blir levert tilbake som vilkår for en AA-avtale med Israel, slik Camp David-avtalen mellom i Israel og Egypt i 1978 førte til at Israel trakk seg ut av Sinai-halvøya på visse, betente sikkerhetsvilkår. Israel krever i stedet å flytte sine posisjoner fram ved å kreve en “humanitær landbro” til Sweida-provinsen.
Spørsmålet er hvorvidt Shara’a har stått under særlig press. Ifølge den israelske presseveteranen Ehud Yaari som er nær tilknyttet den israelsk-ekstreme tankesmia Washington Institute for Near East Policy (WINEP) opplyste allerede i juli at Shara’a var innstilt på å etablere forbindelser mellom HTS og Israel “mindre enn tre dager” får han “marsjerte inn i Damaskus”. Det har ikke vært noe brudd i forbindelsene selv om Israel drepte flere hundre syrene under sine voldsomme bombeangrep for å utradere Syrias militære kapasitet.
Syria har heller ikke løsnet et eneste skudd i selvforsvar mot israelske styrker som rykker ned fra Golanhøydene og inn mot Damaskus. Det er det lokale militsgrupper som har gjort selv om de har vært stilt overfor en overlegen militærmakt. I stedet har HTS mobilisert styrker mot druserne i Sweida-provinsen og mot alawittene i Latakia og Tartous.
Det bygger opp under den uomtvistelige realiteten at Israel aldri har blitt angrepet av sunnimuslimske jihadister – og reiser spørsmål ved hva Shara’as og HTS’ nasjonale prosjekt for Syria bygger på. Territorial integritet eller et nytt kalifat ut fra de retningslinjene som Syrias muslimske brorskap følger?
Etter maktovertakelsen i desember har HTS-regimet har utvist palestinske organisasjoner, avvæpnet grupper og arrestert palestinske ledere. Dette er en arv etter Assad-regimet som forfulgte og opprettet sine lojale palestinske grupper for å legge PLO i lenker. Her kreves det mer og dypere informasjon om hvem og hvorfor av de palestinske gruppene som HTS-regimet nå er ute. I hvilken grad har det sammenheng med forbindelsene til Israel – og USA – eller hvorvidt dette er en “opprydning” i “den palestinske leiren” etter Assad-regimets fall? Assad bombet flyktningleiren Yarmouk i utkanten av Damaskus fordi mange palestinere der sluttet seg til jihadistene.
https://en.wikipedia.org/wiki/Yarmouk_Camp
Andre palestinske er blitt (tvangs)flyttet til Afrin-enklaven nordøst for Aleppo for å erstatte den kurdiske befolkningen som ble fordrevet derfra etter den andre tyrkiske invasjonen,”Operasjon Olivenkvist” (Zeytin Dali Harekâti), fra januar til mars 2018.
https://en.wikipedia.org/wiki/Operation_Olive_Branch
Dette bringer opp mange uavklarte spørsmål som er infisert av propaganda og plantede påstander, geopolitiske analyser og konspirasjonsteorier i uskjønn forening, blandet sammen i en kvern som ikke alltid tar like mye hensyn til håndfast dokumentasjon framfor forenklede slutninger. I denne kategorien havner påstanden om at Israel var direkte inne med å støtte al-Qa’ida-grupper fra 2013, som Shara’as Jabhat an-Nusra.
Her blir det kjapt, nesten refleksivt trukket en direkte linje til at nyhetsbyrået Sana har åpnet en nettside på hebraisk uten at det dermed er påvist at Sana har en pro-israelsk slagside i sin dekning.