Verre enn Oslo-avtalen
Etter å ha fulgt tv-dekninga gjennom det meste av toårsdagen for det militære Hamas-angrepet på Israel 7. oktober 2023 fra kanal til kanal, er det ikke dramatisk å fastslå at Israels narrativ om Operasjon al-Aqsa-flommenen heller ikke nå blir utfordret. Det framstår nå som Israels siste skanse i forsvaret for den folkemorderiske krigen som nær har utslettet Gazastripa. Israel har selv ikke gjennomført en selvstendig, uavhengig granskning av angrepet – av politiske årsaker, ifølge NRKs Yamal Wolasmal.
Imens pågår det indirekte forhandlinger mellom Hamas og en israelsk delegasjon på lavt nivå i den egyptiske feriebyen Sharm el-Sheikh om 20-punktsplanen som USAs president Donald Trump har lagt fram om våpenhvile og utveksling av fanger, linjene for israelsk tilbaketrekking og avvæpning av Hamas.
“Fredsavtalen” handler ikke om fred, men om å få Hamas og de andre motstandsfraksjonene som aldri blir nevnt i reportasjene, til å kapitulere. Planen er som alltid, utformet ut fra Israels premisser, og USAs ønske om å få Saudi-Arabia og andre arabiske stater til å normalisere forbindelsene til Israel, å holde Kina ute av regionen og å sikre Trump-familien og tech- og våpenkapitalen store inntekter – uten at det blir opprettet en palestinsk stat.
Dette er big business-kolonialisme. Det er en plan som er verre enn Oslo-avtalen fra 1993
Gjennom Israels linse
Vi skriver 7. oktober og føyer til årstallet 2025. På nyhetskanalene er det vegg til vegg-dekning av hva som skjedde i Palestina for to år siden. Live from Tel Aviv. De samme reportasjene, det samme israelske narrativet, koblet sammen med situasjonen i forhandlingene om Trump-planen, den moderne utgaven av big business-kolonialismen, som mange omtaler som “fredsplan”. NRK, TV2 og Nyhetskanalen, BBC, France 24 og Deutsche Welle, over Atlanteren til CNN.
Mange av innslagene er illustrert med de dramatiske og opprørende bildene fra Nova-festivalen. Flimrende amatøropptak av panikkslagne unge israelere som munner ut i bilvrakene på parkeringsplassene rundt festivalområdet. Avløst av stillferdige, nærmest sakrale stemningsskildringer fra kibbutzene Be’eri og Nahal Oz hvor mange sivile ble drept.
Det gjennomgående i reportasjene, i nyhetsformidlinga og kommentarene er hva som ikke blir sagt og hvilket ord som blir brukt. I Al-Jazeera minner Mustafa Barghouti, generalsekretær i Palestinian National Initiative (Mubadara) om at Hamas-angrepet 7. oktober kom som følge av Israels dødelige opptrapping på Vestbredden som Vesten unnlot å reagere på. Det kom ikke ut av intet, noe navnet avslører: Operasjon al-Aqsa-flommen. Det rokker ved den vestlige oppfatninga om at Gaza er et annet sted, ikke en del av Palestina, slik palestinerne ser det. Det er ikke engang “from the river to the sea”. Men Israels effektive splittelse – og manglende palestinsk enhet – har avleiret seg i Vesten.
Det undergraver at palestinerne har en folkerettslig rett til å bekjempe okkupasjon og militær undertrykking, inkludert gjennom væpnet kamp. Gaza blir framstilt som en krig mot Hamas, krig mot terrorisme. Det underslår at flere grupper har slåss mot de israelske okkupasjonsstyrkene (IDF), i Gaza og på Vestbredden. Selv Hamas-angrepet 7. oktober blir framstilt og gjennomgående omtalt som terrorangrep, selv om det var et militært angrep rettet mot IDF og andre israelske “sikkerhetsenheter”, noe IDF innrømmer. Nova-festivalen var ikke inkludert i det planlagte angrepet fordi den ble utvidet med en dag bare noen dager i forveien.
(se bloggen: “Betydningen av 7. oktober. Narrativet om Hamas-angrepet ett år etter“, 27. januar 2025)
Nova-festivalen ble angrepet av for det meste unge palestinere som tok seg over grensa flere timer etter at Hamas-angrepet var i gang. De var ikke del av Izz ad-Din al-Qassam-brigadene. De israelske løgnene for å bestialisere angrepet går igjen i reportasjene på toårsdagen.
Israel har lagt lokk på granskninga av Hamas-angrepet. Militærsensuren hviler tungt over media, blant annet med hensyn til Hannibal-direktivet som tidligere forsvarsminister Yoav Gallant i november innrømmet å ha satt i verk.
(se bloggen: “Skjøt i blinde mot sine egne. Det sensuromspunnete Hannibal-direktivet, samme sted”, 7. oktober 2024).
Sensuren slo inn i vestlig media for å bevare en samlet beskrivelse av “terrorangrepet” – og for å dekke over IDFs, etterretningas og politikernes ansvar for gjennomslaget som Hamas-angrepet hadde.
Den har lange røtter. “Terrorangrepet” preger Klassekampens leder (7. oktober). Betegnelsen ble brukt i uttalelsen fra Rødts sentralstyremøte 21.-22. oktober og Rødts leder Marie Sneve Martinussen mener Israel har “rett til å forsvare seg.”
https://roedt.no/uttalelser-fra-rodts-landsstyremote-21-22-oktober-2023
Hannibal-direktivet gjelder i Gaza i dag og har blitt brukt under den siste offensiven mot Gaza by. Hannibal-direktivet har åpenbart vært retningsgivende for statsminister Binyamin Netanyahuns regjering og sikkerhetskabinett med hensyn til fangene på Gazastripa for ikke å stå i veien for militære og politiske mål, som nå blir fulgt opp med Trump-planen. Dette er en form for kollektiv avstraffelse som Israel nå retter mot seg selv, ikke bare mot palestinerne.
I dag, to år etter Hamas-angrepet og ytterligere to år etter at Israel og president Mahmoud Abbas stanset valget i Palestina, er det tre forhold som vokser ut av ruinene i Gaza. USAs president Donald Trump har gått inn for å styre Israels politikk, de arabiske landene har sagt klart ifra at dette ikke får fortsette og den internasjonale solidariteten har vokst i styrke der den rammer Israel hardest og det eneste stedet der den har politisk betydning, det vil si i Vesten, inkludert USA.
De to første kortene er ingen ess: Trump motsetter seg at Israel annekterer hele eller deler av Vestbredden nå, og som Netanyahu synes å være enig i, fordi Trump fastslår at det om 3-5 år uansett ikke vil finnes noen palestinsk stat på bakken.
Det betyr at alle krefter må settes inn for ytterligere å forsterke den internasjonale solidariteten i kampen for en palestinsk stat.
Oppskriften på svik
Disse betraktningene ble skrevet mens nye reportasjer og nyheter rullet over skjermen som et innlegg til Klassekampen, inntil “Dagsnytt 18” slo ned i stua. Tjue minutter om 7. oktober og tida etterpå uten at ordet folkemord ble ytret fra noe hold.
Trump-planen strider mot alt hva det internasjonale samfunnet står for, på papiret, av folkerett og internasjonale konvensjoner og har vedtatt om Palestina opp gjennom årene. Den er like undergravende for internasjonale kjøreregler som Europas støtte til USAs tordepering av atomavtalen med Iran er for Ikkespredningsavtalen (NTP) og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i Wien.
(se bloggen: “Dødsstøtet for Irans atomavtale. FN-sanksjoner restartet søndag”, 1. oktober)
USA har hatt monopol på “fredsforhandlinger” som angår Israel. Den siste runden endte i april 2014 i regi av utenriksminister John Kerry som utelukkende var ute etter å “kjøpe opp” den palestinske nasjonale frigjøringskampen ved å tilby “økonomiske løsninger” i bytte mot at PLO legger vekk helt sentrale krav for opprettelsen av en palestinsk stat.
Forhandlingene ble innledet med en avtale om at palestinske fanger skulle løslates i fire puljer av 26 fanger, men treneringa ble straks påfallende – og passet Israel.
Da tidsfrsiten var i ferd med å løpe ut, la president Abbas 23. april 2014 fram tre vilkår for å forlenege forhandlingene etter 29. april, ifølge Jerusalem Post: At spørsmålet om grensene for en palestinsk stat skulle tas opp og håndteres i løpet av de tre første månedene. Full stans i utbygginga av kolonien på Vestbredden. Løslatelse av den fjerde pulja med palestinske fanger uten deportasjoner.
Israel løslot ikke den fjerde puljen og stilte i stedet vilkår om at PLO anerkjenner Israel som en etnonasjonalistisk, sionistisk stat, med stadig sterke religiøse innslag, i henhold til vedtaket i Knesset om at Israel er en jødisk stat.
Den siste forhandlingsrunden føyer seg dermed inn i en smertelig historie med svik mot palestinerne fordi regien som Vesten har sluttet opp om, har vært tuftet på Israels premisser. Historieprofessor Hilde Henriksen Waage og tidligere NRK-korrespondent og sakprosaforfatter Odd Karsten Tveit har dokumentert hvordan Oslo-avtalen ble undergravd sett i lys av FN-resolusjonene 242 (22. november 1967) og 338 (22. oktober 1973) allerede før avtalen ble ratifisert, blant annet med hensyn til det annekterte Øst-Jerusalem.
https://en.wikipedia.org/wiki/United_Nations_Security_Council_Resolution_242
https://en.wikipedia.org/wiki/United_Nations_Security_Council_Resolution_338
Brøyt våpenhvilen
Under Israels folkemorderiske krig har nye erfaringer risset seg inn: Israel brøyt den eneste våpenhvilen som trådte i kraft 19. januar, allerede 18. mars, før andre fase i planen ble innledet. Israel hadde da fått løslatt 33 fanger som lettet på trykket mot Netanyahu uten å rokke ved okkupasjonen eller stanse utslettelsen av Gaza. I stedet ble forholdene etter 18. mars kraftig forverret. Selv etter at president Trump beordret Netanyahu til å stanse bombinga, har mer enn hundre palestinere blitt drept i nye angrep.
https://en.wikipedia.org/wiki/2025_Gaza_war_ceasefire
Trump-planen er full av punkter der Israel har alle muligheter til “å hoppe av”, slik israelske regjeringer har gjort til alle tider, ikke minst Israels “landsfader” og første statsminister David Ben-Gurion. Det første kritiske punktet i forhandlingene i Sharm el-Sheikh på Sinaihalvøya i Egypt om våpenhvile, er linja for den israelske tilbaketrekkinga. Den vil markere frontlinja for fortsatt okkupasjon som berører de fleste sentrale punktene lenger ned på Trump-planens liste og munner ut i et samlet krav om full kapitulasjon for den palestinske motstandskampen og kravet om en palestinsk stat.
Det er den rådende dikotomien: Mellom Israels folkemorderiske krig som ikke først og fremst er militær, men eksistensiell ut fra ideologien som den sionistiske staten, som ikke har fastsatt sine egne grenser, bygger på – og den palestinske sumud (standhaftigheten) som fortsatt er vernet mot å bli totalt utslettet, ikke bare i Gaza, men også på Vestbredden. Det er den avgjørende faktoren som Trump-planen nå tar sikte på å undergrave, fram til sluttpunktet, slik statsminister Binyamin Netanyahu har stadfestet både før og etter å ha fått servert Trump-planen i Det hvite hus forrige mandag: Det blir ingen palestinsk stat!
Trump-planen framstår som en forlengelse av New York-deklarasjonen om en tostatsløsning som ble vedtatt etter den internasjonale konferansen i FN-bygninga som Frankrike og Saudi-Arabia var vertskap for i slutten av juni. Den kom i forlengelsen av vedtaket i FNs hovedforsamling i desember i fjor, med 157 mot 7 stemmer.
https://en.wikipedia.org/wiki/July_2025_Conference_on_the_Implementation_of_the_Two-State_Solution
New York-erklæringa
NY-erklæringa ble vedtatt av Hovedforsamlinga 12. september for en tostatsløsning – og med krav om umiddelbar våpenhvile i Gaza, løslatelse av alle gislene og opprettelsen av palestinsk stat. Det ble nedsatt en komité, ledet av Frankrike og Saudi-Arabia, hvor Norge er blant de nitten medlemmene sammen med Irland og Italia fra Europa, Kina, Brasil og Mexico fra Latin-Amerika, Egypt, Qatar og Jordan fra Midtøsten (Vest-Asia), Indonesia og Japan fra Asia og Canada.
Vedtaket ble gjort med 142 mot ti stemmer. USA og Israel fikk bare med seg Argentina og Paraguay i Sør-Amerika, Ungarn i Europa og Papua-Ny Guinea og øystatene Mikronesia, Nauru, Palau og Tonga i Oceania.
https://en.wikipedia.org/wiki/New_York_Declaration
Gjennom konferansene i FN og NY-erklæringa og signalene som har kommet fra “tostatsløsning”-forhandlingene hvor utenriksminister Espen Barth Eide er involvert, trer konturene fram av i beste fall en “hybridstat” – fordi alternativet til en “tostatsløsning” er konkrete handlinger overfor Israel. I stedet er dette sporet inn i en “tostatsoppløsning”.
(se bloggen: “Tostatsoppløsningen. Våpenhvile i Palestina, del 2“, 27. januar 2025).
Siden da har “Emirat-planen” eller “Åttestatsløsninga” til Mordechai Kedar blitt hentet fram av økonomi- og industriminister Nir Barakat, tidligere borgermester i Jerusalem (2008-18). Han tilhører Likud, Netanyahus regjeringsparti, ikke den ultraortodokse høyrefløyen som gjerne får ansvaret i Vesten for Netanyahus politikk.
(se bloggen: “Knesset vil ha annektering.Tilbyr “vestbreddens emirater“, 26. juli 2025)
Etter det har regjeringa vedtatt å bygge ut E1-området, mellom Øst-Jerusalem og kolonien Ma’ale Adumim, som bokstavelig deler Vestbredden i to, mellom Ramallah i nord og Betlehem og Hebron i sør, og samtidig blokkerer hovedveien fra Jerusalem og Ramallah og Betlehem til Jeriko i Jordandalen, vel fire hundre meter under havoverflaten.
Det fins ingen uenighet mellom Netanyahu og finansminister Bezalel Smotrich fra det ultraortodokse Det religiøse sionistpartiet (HaTzionut HaDatit), kjent som Tkuma (Oppvåkning) til 2021, med hensyn til hva utbygginga av E1 og innlemminga i Jerusalem og Ma’ale Adumim innebærer: Dette er den endelige slutten på en palestinsk stat.
Umiddelbart etter vedtaket var det bare et tidsspørsmål før når E1 ville bli offisielt annektert, opplyste utenriksminister Gideon Sa’ar fra Nytt håp-Det nasjonale høyre (Tikva Hadasha HaYamin HaMamlakhti), som har bakgrunn fra Likud.
Annektering på vent
Dette har endret seg etter at Trump-planen kom på bordet. Trump gjorde det ettertrykkelig klart at han ikke ville tillate noen form for annektering i forbindelse med planen. Netanyahu tok umiddelbart hintet. På et møte i Yesha-rådet (Mo’etzet Yesha), paraplyorganisasjon av kommunestyrene i de jødiske bosetningene på Vestbredden (og tidligere på Gazastripa), sa han at “tida er ikke inne for annektering. Vi har nå en sympatisk president, men vi må navigere i et veldig komplisert landskap”, ifølge Jerusalem Post.
Netanyahu vet at motsetningene mellom ham og Trump ikke handler om annet enn at det er Trump, med sine narsissistiske tilbøyeligheter og higen etter Nobels fredspris, som skal sitte i førersetet og skape fred i Midtøsten for første gang på 3000 år!
Dermed er ikke faktorenes orden likegyldig om multiplikasjonen skal gå opp. Trump er svært bevisst på å ha med de arabiske landene, i første rekke Saudi-Arabia, med på laget. Det er der de store pengene ligger, ikke bare i kronprins Mohammed bin Salmans Vision 2030, men i “Riviera”-planen for Gaza og gjenoppbygginga av Beirut, nye våpenkontrakter – og nye Abraham-avtaler (Abraham Accords).
Det gjør annektering til den store A’en i det regionale spillet: Annekteringer som ikke er i tråd med den “tostatsløsning”-prosessen som Frankrike og Saudi-Arabia angivelig styrer, kan innebære at Saudi-Arabia blir konfrontert med sine ord med hensyn til en AA-avtale, og De forente arabiske emiratene og Bahrain med sine vilkår for å inngå AA-avtalene i Det hvite hus 15. september 2020 (Sudans og Marokkos AA-avtaler bygger på andre premisser som borgerkrigen, sanksjoner og gjeldssletting og på anerkjenninga av at Vest-Sahara tilhører Marokko).
Følg pengene!
Trump har sendt flere direktiver til en israelsk statsminister enn noen gang siden president George Herbert Bush (“Papa-Bush”) og utenriksminister James Baker III truet med å hoklde tilbake USAs årliuge militære bistand til Israel om ikke Yitzhak Shamir (1915-2012), statsminister fra oktober 1986 til juli 1992, ikke kom til Madrid-konferansen etter den første Golfkrigen i 1991.
Under en Palestina-markering på Times Square i New York City gjorde Mustafa Barghouti seg følgende betraktning: Om Trump sier at han ikke aksepterer at Vestbredden blir annektert nå, og får gehør hos Netanyahu, betyr det at Trump aksepterer folkemordet i Gaza, siden det har pågått med uforminsket styrke siden våpenhvilen ble brutt siden våpenhvilen ble brutt 18. mars, vel to måneder etter at han ble innsatt 20. januar.
I stedet for annekteringer med brask og bram som setter AA-avtalene i fare, vil staben som jobber for Trump, inkludert eiendomsutviklerne Steve Witkoff, Trumps spesialutsending til Midtøsten, og svigersønnen Jared Kushner, bruker tida til hjelp med å plante fakta i bakken som utsletter mulighetene for en reell palestinsk stat. Både Witkoff og Kushner har sterke økonomiske interesser i Golfstatene.
Kushner har investeringer i bosettinga Beit El utenfor Ramallah, i hva israelerne kaller Binyamin-regionen. Den ble anlagt i 1977, ti år etter okkupasjonen av Vestbredden, av den ultraortodokse bosettergruppa Gush Emunim (De troendes blokk).
https://www.timesofisrael.com/kushner-did-not-disclose-his-foundation-funded-west-bank-projects/
Kushner, gift med Ivanka Trump, ble brukt som uoffisiell diplomat i Trumps første presidentperiode til å utforme AA-avtalene, bruker sin posisjon til å sjonglere milliarder av dollar i regionen. “Hans siste store kupp”, ifølge Le Monde, var oppkjøpet av den amerikanske videospillgiganten Electronic Arts for 55 milliarder dollar, med firmaet Affinity Partners, den amerikanske investoren Silver Lake og, mest kjent, det saudiske statseide investeringsfondet Public Investment Fund (PIF), melder avisa. Det var mandag 29. september, en uke før Trump presenterte Gaza-planen med Kushner til stede. Både Saudi-Arabia, Qatar og Emiratene har pumpet petrodollar inn i Affinity Partners.
Verre enn Oslo-avtalen
Trump-planen og NY-erklæringa er verre enn Oslo-avtalen i 1993, mener Ramzy Baroud, sjefredaktør for nettstedet Palestine Chronicle, og PC-kommentatoren Robert Inlakesh.
– I det minste hadde Oslo-avtalen sett for seg en tidslinje, sier Baroud i podkasten de har lagt ut. – Men denne nye “Oslo’-avtalen” tilbyr ikke engang struktur av noe slag.
I stedet sementerer den Israels dominans samtidig som den krever reformer som gjør den palestinske selvstyremyndigheten (PA) til en underleverandør for okkupasjonen. Baroud og Inlakesh mener at USAs og EUropas betingelser for bistand og sikkerhetsreformer har «gjort PA til en grein av IDF», Israels væpnede styrker.
– De overlever på israelske skatteinntekter og vestlig finansiering. På dette tidspunktet har de blitt ansatt som en avdeling innafor IDF, hevder de. Dette har en politisk side som slår hardt tilbake på “overtidspresident” Mahmoud Abbas og hans Fatah-fraksjon som leder PA, men også en svært grim økonomisk side: Uten de pengene, ville økonomien og administrasjonen på Vestbredden brutt fullstendig sammen med de samme katastrofale konsekvensene som utspiller seg i Gaza uten at byene på Vestbredden blir bomben i grus.
Trump-planen krever at PA blir reformert, uten å spesifisere hva det innebærer eller på hvilke områder. Det er nærliggende å anta at dette betyr at PA og de palestinske sikkerhetsstyrkene skal stramme til, i samarbeid med IDF, for å kvele all opposisjon og drepe den palestinske motstandskampen.
Dette henger nøye sammen med de usiktene som har kommet fram med tanke på en palestinsk “stat”, både i Trump-planen, i New York-prosessen og i vilkårene for anerkjenninga av Palestina fra flere av de vesteuropeiske landene og Canada og Australia.
– New York-erklæringa krever en palestinsk stat, men en fullstendig demilitarisert stat, mener Inlakesh. – Det eneste landet i verden som er fullstendig demilitarisert, er denne palestinske staten de snakker om.
En stat som ikke vil bli tillatt å ha ytre grenser, verken mot Jordan eller Egypt, eller som vil ha kontroll over sitt luftrom eller territorialfarvann utafor Gazastripa.
Dette betyr i klartekst å strippe “Palestina” for suverentitet og uavhengighet, demokrati og forsvar med “en selvstyremyndighet som er håndplukket av Vesten”, påpeker Inlakesh på podkasten FloodGate.
“Humanitær” etnisk renskning
Trump-planen har tonet ned alle åpne planer om å fordrive palestinere ut av Gazastripa, vel vitende om at de arabiske landene dermed ikke ville ha eller kunnet ha stille seg bak planen. Men planene lever videre, kamuflerte som “humanitær evakuering” og frivillighet. Både Indonesia og, av alle land, og Sudan er involvert i “repatrieringstilbud”, og andre land har vært nevnt under okkupasjonen av Gaza, blant dem Somalia.
Det er åpenbart at palestinere som forlater Gaza, vil aldri komme tilbake. Dette er den samme formen for etnisk renskning som pågår i Øst-Jerusalem, for å få fjernet palestinere fra for eksempel bydelen Silwan, omtalt i Israel som “Davids by” på nedsida av Gamlebyen. Det vil bare skje mer åpen og i langt større målstokk hvor midlertidig evakuering ender i permanent eksil.
– Dette handler ikke om å gjenoppbygge Gaza. Det handler om å få tilgang, fjerne folk, person for person, helt til motstand er umulig, mener Baroud.
Han anklager Egypt, Qatar og Tyrkia og andre arabiske regimer for å legger diplomatisk press på Hamas for å tvinge fram en overgivelse slik at de folkelige reaksjonene blir en trussel på hjemmebane, samtidig som de pleier sine politiske, økonomiske og militære forbindelser med USA. De er ikke ute etter fred, men underkastelse for at den såkalte Motstandsfronten skal få gehør i større deler av regionen.
– De bryr seg ikke om motstanden eller Palestinas framtid. Det er et diplomatisk kupp som er ment å flytte skylda, slik at om palestinerne avviser å overgi seg, blir folkemordet deres feil, lyder den harde dommen.
– Den virkelige hindringa for Israel er ikke bare motstanden, det er folket i Gaza, som forsyner motstanden med flere soldater, istemmer Inlakesh. Trump-planen er derimot myntet på å sikre at de arabiske regimene forblir fragmentert og avhengige av USA mens Stor-Israel (Erez-Israel) tar form.
– Israel vil gjøre det Israel vil. Motstanden står i veien for total utslettelse, konkluderer Baroud.