Våpenhvile i Rojava

Illustrasjon: Medya News

Uavklart situasjon med Tyrkia og Israel

USA har gått imellom for å stanse de harde kampene om Manbij, byen som er det eneste festet til Den autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (AANES) vest for Eufrat. Samtidig er USAs utenriksminister Antony Blinken på vei til Ankara for å diskutere situasjonen i Syria med Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan og utenriksminister Hakan Fidan. 

USA uttrykker bekymring for at nye tyrkiske framstøt i de kurdiske kontrollerte områdene langs grensa vil ødelegge for det politiske spillet og dragkampen som nå pågår i Damaskus, etter at Assad-regimet falt etter 54 år og president Bashar al-Assad tok med seg sin familie og dro til Moskva. 

“Knuse kurdiske terrorister”

Erdoğan har sin egen versjon av hva Syrias stabilitet innebærer, slik  han ga uttrykk for mandag: “Ethvert angrep på det syriske folkets frihet, på den nye administrasjonen og på det gamle Syrias territoriale integritet vil bli møtt av oss – sammen med det syriske folket,” sa han i en tv-overført tale til partimedlemmer i Ankara.

Erdoğan lovet “å knuse så raskt som mulig” terroristgrupper som de kurdiske styrkene og Den islamske staten (IS) i grensetraktene i nordøst.

Det er en samstemt oppfatning fra alle hold at Ankara har spilt en sentral rolle i å organisere offensiven til jihadistfronten Hayat Tahrir ash-Sham (Organisasjonen for Levantens frigjøring, HTS) fra Idlib-provinsen og Syrias nasjonalhær (SNA, Jaysh al-Waṭani as-Suri), leiehæren av syriske jihadister fra ulike grupper som Tyrkias har brukt i flere av sine militære invasjoner i Nord-Syria. 

SNA startet sine angrep fra den tyrkisk-okkuperte enklaven Afrin idet HTS marsjerte raskt mot Aleppo. SNAs primære mål var å kutte korridoren mellom Aleppo og Tel Rifaat lenger øst. Det er inngangsporten til de selvstyrte, kurdiskdominerte AANES-kontrollerte områdene.

Harde kamper i Manbij

Syrias demokratiske styrker (SDF, Hêzên Sûriya Demokratîk/Quaat Suria al-Diymuqratia), forsvarsstyrkene til AANES, maktet ikke å holde korridoren åpen, blant annet på grunn av tilstrømningen av nye flyktninger fra Aleppo og Afrin. 

SDF samlet seg derfor om å forsvare Manbij (Minbic) ved Eufrat, rett sør for al-Bab, området som Tyrkia tok kontroll med i sin første av tre okkupasjoner av grensetraktene, Operasjon Eufrats skjold (Fırat Kalkanı Harekâtı) i august 2016 til mars 2017. 

Kampene om Manbij hadde pågått i elleve dager før meldinga kom tirsdag kveld om at USA hadde presset fram en våpenhvile. USA har en liten kontingent på vel 900 soldater på bakken i Rojava (Vest-Kurdistan) og en base i at-Tanf på grensa til Jordan.

Basen i at-Tanf og troppene i Rojava har overvåket grenseområdene mot Irak på begge sider av Eufrat og den strategiske transportruta fra Iran gjennom Irak og Syria til Hizbollah i Libanon, langs det som gjerne blir omtalt som “den sjiamuslimske halvmånen”.

Den østre delen av Syria er samtidig landets kornkammer og olje- og gasskilde. Den er ubetydelig i global sammenheng, men viktig for landets energiforsyning sammen med Tabqa-dammen over Eufrat i den kunstige Assad-sjøen.

Flere tusen SNA-jihadister, tungt utrustet med artilleri og BMB-pansrede kjøretøyer, angrep Manbij fra tre kanter under flystøtte fra tyrkiske droner og jagerfly. Forsvaret av byen ble ledet av Manbijs militærråd (MCC). 

SDF slo tilbake flere angrepsbølger, og MCC rapporterte at de har tatt til fange IS-medlemmer fra sovende celler som har deltatt i angrepet.

Kostnadene for sivile ble stadig høyere da Tyrkia begynte å rette sine angrep mot offentlige bygninger i de sentrale delene av byen og landsbyer rundt Manbij for å rydde vei for SNA.

Innbyggernes sikkerhet var en av grunnene til at MCC gikk inn på USAs mekling for våpenhvile “for å sikre tryggheten til de sivile,” sa SDF-kommandanten Mazloum Abdi til kurdiske Firat News onsdag morgen.

Øst for Eufrat

Våpenhvilen innebærer at SDF, som er bygd opp rundt de kamperfarne kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ), trekker seg ut av Manbij og områdene vest for Eufrat.

“Krigerne fra MCC som har motstått angrepene siden 27. november, vil trekke seg fra området så snart som mulig,” konstaterer Abdi, også kjent som Mazloum Kobanê.

“Vårt mål er en våpenhvile i hele Syria og at det blir satt i verk en politisk prosess for å bestemme framtiden til landet,” la Abdi til.

Avtalen kom i stand etter at MCC hadde møtt general Michael Erik Kurilla, øverstkommanderende for USAs sentralkommando (Centcom), ifølge Pentagon.

General Kurilla “mottok førstehåndsvurdering om tiltak for å beskytte styrkene, den raske utviklinga av situasjonen og den pågående innsatsen for å forhindre ISIS fra å utnytte den nåværende situasjonen,” heter det i uttalelsen. (ISIS = Den islamske staten i Irak og Syria). Kurilla dro videre til Bagdad.

Centcom dekker Midtøsten og Vest-Asia og ble opprettet i 1983 med flybasen MacDill i Tampa, Florida, som hovedkvarter. Camp As-Sayliyah i Doha i Qatar ble etablert som framskutt hovedkvarter i 2002, ett år etter USAs invasjon i Afghanistan og året før invasjonen i Irak. I 2009 ble HQ flyttet til flybasen Al-Udeid i Qatar.

SDF legger nå forsvaret til den strategisk viktige Qereqozax-brua mellom Manbij og grensebyen Kobanê (Ain al-Arab) som Tyrkia har beskutt fra lufta og med artilleri. Det har også vært harde kamper om Tishrin-dammen som nå er satt ut av drift. Det har mørklagt store deler av AANES-området nå i vintermørket, melder Firat.

Tishrin-dammen har vært en forsyningslinje til Manbij, men dammen over Eufrat har samtidig gjort det mulig for SNA å krysse over Eufrat tørrskodd og true Kobanê og andre steder fram mot grensa.

SDF melder om flere hundre drepte jihadistiske leiesoldater.

Tyrkia og USA

Våpenhvilen skal vare til Blinken har vært i Ankara for å forsøke å få til en avtale mellom Tyrkia og AANES for å stanse kampene, opplyser kilder i Blinkens stab til Al-Arabiya English, den arabiske internasjonale tv-kanalen som er eid av Saudi-Arabia.

Blinkens besøk setter søkelys på forholdet mellom USA og Tyrkia i påvente av at president Donald Trump tiltrer 20. januar. Trump har konstatert at Russland ikke lenger hadde interesse eller muligheter til å forsvare president Assad eller det opprinnelige pan-arabiske, sosialistiske Ba’ath-partiet som ble stiftet av Michel Aflaq og Salah ad-Din al-Bitar i 1947. 

Ba’ath-partiet greip makta i mars 1963, sju år før Hafez al-Assad styrtet president Nur ad-Din at-Atasi og fengslet Salah Jadid. Salah Jadid sto bak kuppet mot det sivile Ba’ath-styret i februar 1966 og  gjorde Hafez al-Assad til forsvarsminister.

https://www.bbc.com/news/world-middle-east-14703995

Trump slår samtidig fast at “dette er ikke vår kamp”. Dette betyr ikke at USA ikke har tunge interesser i konflikten i Syria og må forholde seg til sine tradisjonelle allierte, utover å gi Israel fritt leide i den felles kamp om å knekke Iran ved å angripe alle flanker av “motstandsaksen”.

Biden-administrasjonen har derimot uttrykt offentlig bekymring over hva Tyrkia foretar seg i Syria, vel vitende om at Ankara har deltatt i regien av offensiven til HTS og SNA og vel vitende om at “sultan” Erdoğan har lekt med tanken om å opprette Misak-i-Millî-grensene som det osmanske riket foreslo i forhandlingene etter 1. verdenskrig.

(se bloggen: Tyrkia på jakt etter gamle grenser)

Mens president Joe Bidens nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan har forsikret at USA står ved SDF, har forsvarsminister Lloyd Austin direkte advart Ankara om å fyre opp under spenningene som følger av det uavklarte maktskiftet i Damaskus fordi det kan true den regionale stabiliteten (!) og den fortsatte kampen. IS våkner nå til live.

Austin har vært i kontakt med sin tyrkiske kollega, Yaşar Güler. USAs gjentatte henvisninger til IS bunner i en reell fare, men på langt nær den truslen slik IS-kalifatet utgjorde. IS-varselet dekker samtidig over at USA har mange andre beveggrunner for å utøve innflytelse i Syria.

Krigen i Syria har imidlertid understreket med all tydelighet at USA relativt sett har tapt posisjoner i Midtøsten og Vest-Asia etter invasjonene i Afghanistan (oktober 2001) og Irak (mars 2003) – selv om Israel, med USAs uforminskete støtte, har svekket “Motstandsaksen” betydelig.

“Våre land vil fortsette å jobbe sammen for å bekjempe terrorisme og sikre sikkerheten til våre styrker,” stadfestet Austin.

Problemet er at terrorisme-definisjonene i Washington og Ankara ikke er sammfallende. Når USA snakker om IS, snakker Ankara om SDF og PKK som de bruker IS i kampen mot, slik det framgår av kampene i Manbij.

“Det er ingenting verre for regionen – og USA – enn å ha titusenvis av radikale ISIS-krigere tilbake på slagmarken,” mener den republikanske South Carolina-senatoren Lindsey Graham,  og advarer mot “et maretitt på gang” i al-Hol-leiren. 

Veteranhauken på Capitol Hill, en våpendrager av den avdøde republikanske Arizona-senatoren og presidentkandidaten John McCain, er heller ikke han tilhenger av Trumps “hands-off”-utenrikspolitikk

Snevert perspektiv

USAs offisielle snevre fokus på at SDF-samarbeidet gjelder IS, har høstet kritikk i og utenfor Kongressen. De mener at USAs perspektiv heller burde fokusere mer på at AANES og SDF er den stabiliserende faktoren i Nord-Syria, skriver Medya News.

Det er en kritikk som Evîn Cuma, direktør for Syrian Observatory for Human Rights (SOHR), som har gode forbindelser til britisk militæretterretning, synes å dele. Hun er kraftfull i sin fordømmelse av Tyrkias militære virksomhet og krever at det internasjonale samfunnet umiddelbart griper inn overfor Ankara – til øredøvende taushet fra Nato-hovedkvarteret i Brussel.

Cuma betegner de tyrkiske droneangrepene som rammer barn, kvinner og eldre, for “krigsforbrytelser” overfor det kurdiske nyhetsbyrået Hawar (ANHA). Hun viser til landsbyen Misteriha utenfor Ain Issa søndag, der sivile ble drept.

“Dette er ingen enkeltstående hendelse,” konstaterer hun. “Tyrkia har gjentatte ganger brutt internasjonale lover, ikke bare rettet mot sivile, men også essensiell infrastruktur og offentlige tjenester for å tvinge befolkninger til å flykte.”

Hun viser til omfattende overgrep i Afrin, Ras al-Ain (Serê Kaniyê) og Tel Abyad (Girê Spî) og ber FNs uavhengige internasjonale granskningskommisjon for Syria om å dokumentere krigsforbrytelsene med sikte på å stille de rettmessige til ansvar.

Hun ber også FNs sikkerhetsråd om å legge press på Tyrkia for å respektere Syrias territoriale integritet.

Deir az-Zur

Avtalen mellom Centcom og SDF om Manbij dekker ikke oljebyen Deir az-Zur ved Eufrat. SDF tok over byen da Assads Syria arabiske armé (SAA, Jaysh al-Arabi as-Suri) brøyt sammen uten sverdslag. 

SDF tok også over regjeringsstillinger øst for Eufrat av frykt for at IS ville etablere lommer for å organisere angrep på SDF-stillinger i Rojava.

General Hassan Abdul Ghani fra HTS meldte i går via Telegram at de har tatt over byen og militærflyplassen som Israel skal ha bombet i et av sine vel 480 angrep på militære mål over hele Syria. SDF trakk seg ut, men først etter trefninger med HTS som truer med å marsjere mot Raqqa.

HTS tar nå kontroll med landsbygda rundt Deir az-Zur som er hjemtraktene til flere ledende sunni-klaner, på begge sider av grensa til Irak, og som har lenge vært i opposisjon mot det sjia-alawittiske Assad-regimet.  De var likevel med på å fordrive kurdere fra de fruktbare grenseområdene langs Eufrat.

Deir az-Zur var åsted for harde slag med IS fra 2014 til 2017.

SDF melder at de ikke har kontroll over grensestasjonen Boukamal som har blitt brukt av iransk-støttede sjiamuslimske militser fra Irak, Afghanistan og andre land på vei inn og ut av Syria, inkludert leveranser av våpen til den såkalte Motstandsaksen mot Israel og USA-imperialismen.

Israel hevdet tirsdag at de hadde slått ut og ødelagt 70-80 prosent av “det tidligere regimets strategiske kapabiliteter”, melder Times of Israel.

Israel bekreftet onsdag at de hadde senket den syriske marinen i Latakia. 

Inntil i går hadde Israel gjennom 480 rakett- og bombenagrep, etablert en “buffersone” på Golanhøydene fordi grensestasjonene var forlatt av Assads regjeringssoldater, og rykket stridsvogner fram til om lag femten kilometer fra Damaskus.

Frankrike, Folkeforbundets gamle mandatmakt i Syria og Libanon,  ba i går Israel om å trekke seg tilbake fra “buffersonen” fordi det bryter med avtalen som Israel har inngått med Hafez al-Assad-regimet i 1974, etter Seksdagerskrigen i juni 1967 og Oktoberkrigen i 1973, kalt Yom Kippur-krigen i Israel. 

Israel annektert den sørlige delen av Golanhøydene i 1981. 25. mars 2019 anerkjente Trump Israels annektering som eneste land og i strid med FN-resolusjonene.

 

PeterM

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *