
Intensiverer angrepene i Irak og Syria
Under dekke av Israels kriger og høyspenning i Midtøsten forfølger Tyrkia sine nyosmanske mål i de kurdiske områdene i Irak og Syria uten at landenes styresmakter er i stand til å forsvare seg gitt de rådende forholdene i landene og internasjonalt.
Mottakelsesrommet til den kurdiske nasjonalkongressen KNK, paraplyorganisasjon som jobber for enhet mellom frigjøringsorganisasjonene i alle deler av Kurdistan, er møblert med store tresetere og lenestoler. Her kan en riktig synke ned i historia og samtidig føle hvor høyt det er under taket slik det høver seg en herskapsbolig i Brussel-bydelen Ixelles.
Det er som om det strekker seg et tidsbånd mellom maleriet av den kurdiske oldtidsbyen Hasankeyf på den ene veggen og fotokollasjen av Fidan Doğan (Rojbin), Sakine Cansiz og Rohanî (Leyla Saylemez) på den andre siden av rommet. Hasankeyf forsvant i Tigris under fem hundre meter med vann i Ilisu-dammen i april 2020. De tre kvinnene ble likvidert på det kurdiske informasjonssenteret i Paris i januar 2013 av tyrkiske leiemordere.
Utenfor kontoret, nederst i Jaan Stasstraat, raser krigene i Midtøsten. Naturligvis ikke bokstavelig, men Israels folkemorderiske krig i Gaza, invasjon i Sør-Libanon og høyspenninga mellom Israel og Iran preger alt som rører seg innenfor veggene. Alle fire himmelretningene av Kurdistan er berørt i mer eller mindre grad i periferien. Ute av syne, men ikke ute av sinn.
– Det gjør vondt å se hva som skjer i Gaza, sier Zübeyir Aydar. Han sitter i ledelsen for KNK (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê) og KCK (Koma Civakên Kurdistanê); den siste omfatter organisasjonene som sokner til ideologien til PKK-lederen Abdullah Öcalan om demokratisk konføderalisme. Organisasjonene blir omtalt som “det sivile PKK”, Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê) og dets geriljastyrker Folkets forsvarsstyrjker (HPG). KNK ble opprettet av PKK i april 1985.
https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_National_Congress
https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_Communities_Union
PKK-familien har alltid distansert og avgrenset seg mot islamistiske organisasjober – og har alltid blitt forfulgt av dem. Juristen Zübeyir Aydar fra Eruh i Sirt-provinsen i tyrkisk Kurdistan er leder for justiskomiteen i KNK og president i Kongra-Gel (Kurdistans folkekongress). Han går i rette med politikken til Hamas og mener at politikken til Det muslimske brorskapet som Hamas er del av, er “ikke akseptabel”.
– Israel fører krig mot folkeretten og alle humanitære lover. De kan ikke bare drepe folk. Men Hamas kan heller ikke drepe sivile som de gjorde 7. oktober, bare for å gjennomføre en aksjon. Politikken må ha et mål, og for å nå dette målet, er det ikke nødvendig å ty til ulovlige midler, mener Aydar.
Vanskelig solidaritet
– Vi er imot krig mot Tyrkia. Men det er slik vi opplever det nå. Vi opplever at folk blir drept i Istanbul, i Ankara, andre steder i Tyrkia. Det er umoralsk, forbrytelser. Krigene i nærområdene påvirker oss. Tyrkia er inne i Nord-Irak og Nord-Syria. Palestina-krigen kommer nærmere oss.
– At palestinerne støtter Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, slår inn hos oss. Vi sier til våre: “Gå ut og delta i demonstrasjonene mot Israel.” Vi får tilbake spørsmålet: “Hvorfor, når Erdoğan støtter Hamas?” Og når en Hamas-leder er med å heise det tyrkiske flagget i Afrin? forteller Aydar.
Den kurdisk-dominerte grenseenklaven Afrin, nord-vest for Aleppo i Syria, har vært under tyrkisk kontroll ved hjelp av salafistiske jihadister og is’ere siden Tyrkias andre intervernsjon, “Operasjon Olivenkvist” i januar-mars 2018.
– Vi lever i midtpunktet, vi blir påvirket fra alle kanter, og vi har de samme konstellasjonene av politiske krefter som ellers i Midtøsten. De statene vi som kurdere har problemer med, er del av dette, og de har sin egne interesser, mens vi faller utenfor den internasjonale dagsordenen.
– Tyrkia bruker Gaza-krigen til å stramme til sine egne okkupasjoner i Syria og Irak fordi det rår komplett taushet rundt Tyrkia. Ingen snakker om det. Det har vært sju bombingetokter i Başûrê; to journalister har blitt drept. Ingen snakker om det, sier Aydar. Han bruker den kurdiske betegnelsen på de kurdiske områdene i Nord-Irak.
På gamle jaktmarker
– Dette er en krig for annektering, ikke okkupasjon. Det er det ultimate målet for den tyrkiske staten, mener Besê Hozat, medlem av eksekutivrådet i KCK. Det er en ny dimensjon som har blitt tydelig siden midten av mai da Tyrkia rykket dypere inn i Nord-Irak, påpeker hun overfor det kurdiske nyhetsbyrået Firat News (ANF).
Det har blitt så åpent at tyrkiske soldater passerer gjennom de offisielle grenseovergangene etter at Barzani-klanene som styrer Kurdistans demokratiske parti (KDP), inngikk en ny avtale med Ankara.
“Sultan” Erdoğan har tatt for seg Misak-ı Millî (Nasjonalpakten), de seks vedtakene som det siste parlamentet i det osmanske rike gjorde mellom 28. januar og 12. februar 1920 for å streke opp grensene før Sévres-traktene ble signert seinere på året, 10. august. Avtalen streket opp et Kurdistan. Den inkluderte ikke de områdene i Syria og Irak som parlamentet i Istanbul hadde tenkt seg.
Kartet ble igjen revidert i Lausanne-avtalen 24. juli 1923, nå med Ankara (oldtidsbyen Ancyra eller Angora) som hovedstad i republikken Tyrkia. Grenseområder fra Adana til Nusarbyn og Jazirat Ibn Umar (Cizre) tilfalt Tyrkia og utgjør grensetraktene mot Syria fra vest mot øst.
I Irak brøyt det ut et antikoloniale opprør mot britene etter 1. verdenskrig (1914-17). Det kom fra tre hold: Forbundet for islamsk oppvåkning (League of Islamic Awakening/Jam’iyya an-naḥda al-islāmiyya) ble organisert i det sjiamuslimske religiøse senteret Najaf. Det muslimske nasjonalforbundet (Muslim National League/Jam’iyya al-waṭaniyya al-islāmiyya) og Uavhengighetens voktere (Guardians of Independence/Harās al-istiqlāl) hadde grupper i Karbala, Najaf, Kut og Hillah. De ble ledet av irakiske offiserer, sunnimuslimske imamer og sjiamuslimske ayatollaer.
Opprøret gjorde at Tyrkia ikke vant fram med sine krav på Mosul og Kirkuk, den viktige oljebyen i nordøst som mange kurdere anser som sitt “Jerusalem”.
Henter fram Misak-i-Millî
Bestrebelsene etter Misak-i-Millí-grensene går tilbake til 2019, til okkupasjonen av Hakurk som ledet opp til det lange slaget om Heftanin i Nord-Irak fra juni 2020. I Rojava (Vest-Kurdistan) i Nord-Syria startet Misak-i-Millî med invasjonen i Afrin i begynnelsen av 2018. Den ble utvidet med Tyrkia tredje intervensjon, “Operasjon Fredsvår”, i oktober 2019. Sammen med jihadistene i Syrias nasjonale hær (SNA) inntok de Tell Abyad (Girê Spi) og områdene rundt ned mot den arabiske byen Manbij der Syrias demokratiske styrker (SDF) holdt stand. De kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPF) utgjør ryggraden i SDF.
Tyrkia forfølger Misak-i-Millî skritt for skritt mot annektering, innrømmer Devlet Bahçeli, leder for Det nasjonalistiske aksjonspartiet (MHP), alliansepartner til Erdoğans Lov- og rettferdighetsparti (AKP) og som driver kennelen med den morderiske gruppa De grå ulver. Tyrkisk media er med på notene, i all åpenhet under streng sensur. Det gjør okkupasjonen og annekteringsambisjonene mer offentlig.
Tyrkia har kraftig utvidet militærbasen og har nå nesten hundre baser og militære poster i Sør-Kurdistan uten at Bagdad synes å være i stand til å gjøre noe med det. Det skyldes ikke minst alliansen mellom Ankara og KDPs Barzani-dynasti i Erbil (Hewler). Utpostene blir gradvis militarisert med tanke på å bi permanente baser, bundet sammen av stadig flere veier som tyrkerne anlegger på irakisk side av grensa. Nye veier går rett nordover til grensa for å frakte ut tømmer og råvarer.
På Amediye-veien til Diyarbakir går transporten av gods og militære begge veier. Slik har det vært i flere år her. Nå pågår den frie ferdselen på mange flere avsidesliggende grenseveier. Det dreier seg om regelrett plyndring selv om det renner inn penger til Barzani og KDP.
– Den tyrkiske staten ser at det pågår kriger over alt og antar at ingen vil intervenere i deres planer fordi alle er opptatt med krig og bryr seg ikke om folkerett eller menneskerettigheter. Nå som oppmerksomheten er spredt, vurderer de situasjonen slik at ingen kommer til å konfront dem om de forsøker å gjennomføre Misak-i-Millî i Rojava og Başûrê, det sørlige Kurdistan, konstaterer Besê Hozat overfor ANF.
Lammet Bagdad alarmert
Tyrkias gamle grenser fins i realiteten ikke lenger, mener hun. Tyrkia sikter seg inn på de lave Hamrin-fjellene, den vestligste delen av de høyere Zagros-fjellene som går gjennom den etno-religiøse blandingsprovinsen Diyala mot grensa til Iran og deretter følger Tigris mot nordvest. Den arabiske 1300-tallshistorikeren, sosiologen og filosofen Ibn Khaldun (1332-1406) kalte dem “de kurdiske fjellene”.
Det omfatter Kirkuk, Mosul og Sleimani (Suleimania), men går klar av Barzanistan, KDP-områdene med sete i Erbil.
Tyrkias planer om å angripe Medya under sommeren, alarmerte Bagdad. Medya-området dekker Qandilfjellene hvor PKKs HPG-gerilja har baser. Her startet årets tyrkiske offensiv 16. april, hver gang med løfter om å knuse PKK/HPG. Offensiven førte til mange møter mellom Irak og Tyrkia.
Sabri Ok, medlem av eksekutivrådet i KCK, er likevel forundret over mangelen på reaksjoner, også blant kurdere. Om Tyrkia vinner i Medya, blir alle kurdere berørt på begge sider av grensa; det vil bli vanskelig å bo i området, advarer han overfor ANF. Det er derfor Tyrkia går så hardt og direkte til verks, påpeker han. Motstanden har vært hard. PKK har vært i fjellene i mer enn førti år, men har aldri rettet seg mot den irakiske staten, heller ikke under Saddam Hussein.
Det er utelukkende KDP og Kurdistans patriotiske union (PUK) som har angrepet PKK for å hindre at PKKs samlende politikk for kurdere vinner fotfeste. Under offensiven forsøkte Ankara å rekruttere Bagdad og KDP til kampene mot PKK/HPG. PUK har nedjustert sine fiendtligheter overfor PKK og får selv merke KDPs politistat i den autonome kurdiske regionen.
Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) setter politiske avtrykk i den kurdiske befolkningen i “Talibanistan”, PUK-områdene som har vært styrt av klanen til nå avdøde president Jalal Talibani (1933-2017).
På grunn av dette har PUK åpnet for å delvis samarbeide med partiet Frihetsbevegelsen (Tevgera Azadî), som sokner til «PKK-familien» i Sulemania-regionen. Tevgera Azadi ble forbudt av høyesterett i Erbil i juli. PUK sendte også hilsen til det syrisk-kurdiske PYD (Partiya Yekîtiya Demokrat) i Daanes-regionen på sin 10.partikongress og oppfordring til koordinering og samarbeid mellom kurderne i Midtøsten.
Ankara har fått Bagdad til å terrorstemple PKK, i likhet med USA, EU og Tyrkia, beklager Sabir Ok og minner om at PKK var aktiv med å bekjempe Islamsk stat (IS), særlig i Sinjarfjellene der IS var i gang med folkemord mot yazidiene. Det var ikke like populært i mange kretser i Irak, uavhengig av PKK og IS.
Det knugende spørsmålet er likevel hvordan Irak, som en selvstendig stat, kan tillate at Tyrkia okkuperer hundrevis av kvadratkilometer av irakisk territorium. Svaret er kanskje at Irak som stat, har vært relativt svak og at Bagdad har hatt begrenset kontroll i sine kurdiske randområder – og at kurderne har vært en felles fiende for myndighetene på begge sider av grensa. Selv Saddam Hussein inngikk avtaler med Ankara som ga tyrkerne innpass i grenseområdene.
Tyrkia har aldri hatt så mange soldater og stått så langt inne i Irak som i dag siden det osmanske rike. Det tok grep om gamle Babylon og Mesopotamia fra araberne i 1534. Nå ligger KDPs og PUKs peshmergas, militsoldater, som en buffer mellom det irakiske hæren og den tyrkiske okkupasjonen på grunn av de dype interne motsetningen innad i Irak.
Demokratisk autonom administrasjon
I Syria virker det som om rystelsene fra det store jordskjelvet i Tyrkia som også rammet deler av Syria, fikk frontene til å stivne. Med unntak i Rojava (“Vestlandet”). Området som blir styrt av Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES), er under konstant angrep fra Tyrkia og deres hær og grupper av leiesoldater og en permanent trussel om en fjerde militærintervensjon for å okkupere nye deler av Nord-Syria.
Nå slår ringvirkningene av Israels kriger inn over Daanes, slik Zübeyir Aydar forteller om. Det er bokstavelig. Krisekontoret til Daanes varslet allerede 6. oktober at 17.558 flyktninger fra Libanon hadde kommet til regionen. De er ikke libanesere. De fleste flyktningene har søkt husly hos slektninger; andre havner i omplasseringssenterne som forsøker å håndtere gamle og nye flyktningsproblemer som stammer fra både Tyrkias tre militære intervensjoner og kampen mot IS.
Libanesiske myndigheter har representanter i Daanes som hjelper til i samarbeid med Newroz Cultural Association i Beirut. Heyva Sor a Kurd (Kurdisk røde halvmåne) rigger til telt i flere byer for folk som kommer fra Libanon.
– Situasjonen i Midtøsten er kaotisk. Stormaktene og internasjonale interesser setter opp befolkningene til å slåss mot hverandre uten å bruke egne styrker på bakken, mener Mizgin Ahmed, Europa-representant for det syrisk-kurdiske Demokratisk unionsparti (PYD). Hun holder til i de fabrikkliknende lokalene til Daanes i Rue des Deux Églises “neri bakken” fra EU-parlamentet på Place de Luxembourg i Brussel.
– 7.oktober medførte at Israel gikk til angrep på Palestina. På samme tid angrep Tyrkia sivile mål i Nord-Syria og forsøker hele tida å endre den demografiske situasjonen her. Utad støtter Erdoğan Palestina, men samtidig samarbeider Ankara økonomisk og på andre måter med Israel, påpeker Mizgin Ahmed.
FN-rapport: Tyrkiske krigsforbrytelser
De tyrkiske rakett- og droneangrepene rammer i stor grad sivile mål; de fleste rettet mot Rojava, den kurdiske delen av Daanes. Rapporten fra FNs undersøkelseskommisjon for Syria som ble lagt fram i midten av september, slår fast at flere av angrepene er å betegne som krigsforbrytelser. Kommisjonen advarer mot at angrepene intensiveres på flere frontavsnitt, melder Firat News (AFN).
Angrepene har rammet diabetesklinikken på det medisinske senteret i Kobanê (Ain al-Arab) og dialyseavdelingen på helsesenteret i Qamishli, grenseby tvers overfor Nusaybin i Tyrkia. I begge tilfeller ble sivile drept. To Røde halvmåne-ambulanser, godt merket, ble truffet under utrykking etter at landsbyene Hatimiya og Tal Hamis i Qamishli ble beskutt fra droner 31. mai. Rapporten fastslår at merkinga gjør at det kan dreie seg om krigsforbrytelser, og at “mangelen på identifiserte militære mål i umiddelbar nærhet” ved 63 tilfeller innebærer brudd på krigsretten.
Tyrkia har gått etter varelagre og bombet kraftstasjonen i Swediya. Det slo ut elektrisitet- og vannforsyninga i deler av det viktige Hasakah-provinsen der de fleste angrepene finner sted. Hasakah-området huser vel en million mennesker.
Disse angrepene fant sted i første halvdel av 2024 som rapporten dekker. Fra sommeren har raidene blitt trappet opp.
Motsetningspagetti
Motsetningene er som ei gryte med spagetti, de går på kryss og tvers. Det som tilsynelatende ikke hører sammen, klikker på plass som Meccano-sett. Tyrkia og Iran som står på hver side i Syria-konflikten, står sammen om å blåse til krig i Deir az-Zur, byen ved Eufrat i den oljerike provinsen mot grensa til Irak.
– De ønsker å starte krig ut fra egne interesser i Syria. Begge påvirker Daanes-områdene.
Deir az.Zur har lenge vært arnested for betydningsfulle sunniklaner som har stått i opposisjon til Assad-regimet, far Hafez og sønn Bashar. Herfra har kurderne gjennom årtier blitt fordrevet fra rike jordbruksområder ved grensa og nordover eller til kurderbydelene i Damaskus, angivelig av sikkerhetsmessige årsaker. Forholdet mellom Baath-regimene i Damaskus og Bagdad i nabolandet Irak har sjeldent vært preget av al-sadaqa, vennskap.
Den regionaliserte borgerkrigen i Syria har pågått i tretten år og har trukket inn USA og Russland, Tyrkia og Iran og med tusenvis av bombeangrep fra Israel. Det siste kom så seint som 12. oktober, mot Latakia ved Middelhavet, Assad-klanens hjemtrakter og adresse for den russiske flybasen i Hmeimmin som er koblet til den russiske marinebasen i Tartous.
PYD som ble opprettet i september 2003 og som ganske umiddelbart ble utsatt for Bashar Assads militære vrede, deltok i koalisjonen av opposisjonspartier som ikke gikk inn for voldelig konfrontasjon med regimet og som ikke ba om Nato-intervensjon under “den arabiske våren” fra mars 2011.
USAs militære nærvær er konsentrert til at-Tanf-basen, tett på treriksgrensa mellom Syria, Irak og Jordan og bare 24 kilometer fra grensestasjonen al-Walid. Basen som ble etablert i 2016, ligger strategisk til mot M2-hovedveien mellom Damaskus og Bagdad, med forlengelse til Iran. De øvrige av de vel 900 amerikanske soldater i Syria, er forlagt til Daanes-områdene hvor oppdraget angivelig er å hindre at IS’ sovende celler våkner opp på denne kanten av landet.
12. august inntraff den mest alvorlige hendelsen på over ett år da Deir az-Zurs militærråd som er del av SDF, gikk til angrep på tre poster bemannet av Assad-allierte militsmenn ved grensa mot Irak. Atten av dem ble drept. Det skjedde få dager etter at åtte amerikanske soldater ble såret i et droneangrep som angivelig Iran-støttet milits sto bak.
Daanes i storpolitisk kabal
“Disse hendelsene kaster lys over det faktum som ofte blir glemt: USA har fortsatt et aktivt nærvær i Syria,” konstaterer det australske nettverket The Conversation. Israels krig i Gaza og militæraksjoner av Vestbredden, krigen i Libanon og høyspenninga med Iran har gitt ny dimensjon til hovedhensikten bak USAs militære nærvær: å demme opp for russisk og iransk innflytelse.
For Daanes betyr USAs nærvær et skjørt vern mot en ny tyrkisk intervensjon for å knekke Daanes. På spørsmål om Daanes har kontakter med Damaskus, svarer Mizgin Ahmed:
– Ikke direkte; bare indirekte. Det skjer der hvor Assad-regimet er til stede i Daanes eller via våre kanaler til Russland.
Assad-regimet insisterer fortsatt på å eliminere den autonome administrasjonen. Sonderingene om et møte mellom Erdoğan og Assad synes å være frosset.
– De har vidt forskjellig utgangspunkt. Assad krever at Tyrkia helt og holdent forlater Syria. Men likevel fortsetter etterretningssamarbeidet i Deir az-Zur for å eliminere oss. Deir az-Zur er strategisk for ulike interesser, sier PYD-representanten.
Det begrenser seg ikke til regulær handel eller smugling av olje, bensin og kjenisk narkotika.
Daanes avventer som alle andre resultatet av valget i USA. USA var engasjert i Natos bombing for regimeskifte i Libya i 2011, men startet omgående med å trene og bevæpne grupper i Syria som raskt tilsluttet seg al-Qa’ida – og seinere IS (da som ISIS hvor S står for Shams/Syria, eller ISIL hvor L står for Levanten, område i det indre av Middelhavet). Profesjonskampen mellom Pentagon og CIA slo helt inn i Det ovale rom hos president Barack Obama. USAs direkte militære innblanding kom først i september 2014 da kurdermilitsene YPG/YPF var i ferd med å bli utslettet av IS i grensebyen Kobanê – mens Nato-landet Tyrkia stengte grensa for kurderne. USA og andre i “koalisjonen av villig” bombet IS-stillinger.
“USA gikk ikke til direkte slag mot Assad-regimet før april 2017 da Trump-administrasjonen iverksatte et rakettangrep mot Shayrat-flybasen som svar på et mistenkelig kjemisk angrep mot Khan Shaykhun i Idlib-provinsen,” skriver Sefia Secen, statsviter ved Ohio State University i Columbus, i The Conversation.
I desember 2018 beordret Trump 2000-25000 soldater ut, men beholdt 900 “på ubestemt tid” etter råd fra flere hold. Tallet på leiesoldater på kontrakt er ikke offentlig kjent.
Felles mål: Tyrkia ut
– Syria har blitt plyndret og okkupert av IS, den tyrkiske staten og mange gjenger, sier Sabir Ok til ANF.
Daanes vil fortsatt ha en fredelig løsning gjennom dialog med Damaskus, men vil at Syria får et føderativt system med utstrakt autonomi som erstatter Assad-diktaturet. SDF har aldri ligget i militær konfrontasjon med Assads hær utover enkelte, avgrensede trefninger, og regjeringshæren har vært til stede på noen baser i Daanes-områdene helt siden borgerkrigen startet i 2011. SDFs kamp mot IS har gjort at Assad har kunnet konsentrere sin styrker på andre fronter i vest, i sør og sentralt.
Nå står de sammen bak kravet om at Tyrkia må trekke seg ut av Syria sammen med sine leiesoldater i Syrias nasjonale hær (SNA) og forlate alt syrisk territorium og legge vekk Misak-i-Millî-kartene.
– En må virkelig respektere standpunktet til den syriske staten. De tar et prinsippielt standspunkt. De sier at de som stat, ikke vil møte noen som okkuperer deres landet. Vi forventer at Irak inntar samme holdning. Den irakiske staten burde vite dette; den burde ikke være redd Erdoğans vedvarende trusler, sier tyrkisk-kurdiske Sabir Ok og viser til at Erdoğan ikke er like sterk som han var “for ti, tjue eller bare fire år siden”.
Ok kan telle. Erdoğans makttid går tilbake til 2002, da AKP vant sitt første valg. Den var på sitt høyeste i 2014, før de to valgene i 2015 der det venstrepartiet Folkenes demokratiske parti (HDP) drepte AKP grunnlovsstyrende flertall.
Ok retter skytset mot Iraks utenriksminister Fuad Hussein. Ikke overraskende, han er fra Barzani-partiet KDP.
2 kommentarer til «Tyrkia på jakt etter gamle grenser»