Da Klassekampen møtte Öcalan
“I stedet for å returnere til Tyrkia, er det nødvendig å snakke om å transformere Tyrkia. Da kan vi alle ha en plass i et Tyrkia i endring,” sier Abdullah “Apo” Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK), til den tyrkiske journalisten og dokumentaristen Can Dündar som var sjefredaktør for avisa Cumhuriyet (“Republikk”) fram til august 2016.
Da brant det virkelig under beina hans. Avisa hadde avslørt et snaut år i forveien hvordan Tyrkias nasjonale etterretningsorganisasjon MIT (Millî Istihbarat Teşkilati) forsynte terrorstemplede syriske jihadister med våpen, inkludert til Daesh-kalifatet (Den islamske staten) med hovedsete i Raqqa ved Eufrat i Nord-Syria.
Drapet på våpenhvilen
Begge to var fortsatt på frifot da Dündar intervjuet Öcalan 17. mars 1993. Det rådet våpenhvile mellom den tyrkiske staten og PKK. Den hadde president Turgut Özal forhandlet fram med Öcalan. President Özals problem var at verken MIT eller det nasjonale sikkerhetsrådet MGK (Milli Güvenlik Kurulu) godtok eller etterlevde våpenhvilen.
De undergravde Özal, beskrevet som “en from sufi-muslim” med kurdiske aner på morssida og grunnleggeren av det nyliberale og liberalkonservative Moderlandspartiet (Anavatan Partisi, ANAP). Han døde brått og uventet, 17. april 1993, bare én måned etter Dündars intervju med Öcalan.
En utgraving og en ny obduksjon i 2012 ga ikke avklarende bevis på den sterke mistanken om at Özal ble forgiftet, men kunne heller ikke, av ukjente grunner, fastslå dødsårsaken.
https://en.wikipedia.org/wiki/Turgut_%C3%96zal
Özal hadde lenge vært en utsatt mann. Den månedlange våpenhvilen gikk i grava med ham. Like etter vedtok parlamentet å iverksette den såkalte Slottsplanen (Kale Plani) til MGK som ga vide fullmakter til spesialstyrkene i hæren og politiet, og til å bruke fascistmilitsen De grå ulver (Bozkurtlar), til å bekjempe PKK og likvidere mistenkte medlemmer og aktivister. Slottsplanen ble vedtatt under statsminister Süleyman Demirel fra Den sanne vei (Doğru Yol Partisi, DYP), men ble trenert av Özal og Eşref Bitlis, general i gendarmeriet som omkom i en mystisk flyulukke 17. februar 1993.
Forspilte sjanser
Videointervjuet fra 1993 er hentet fram av en annen ledende tyrkisk journalist og skribent, kurderen Amed Dicle, født i byen som han er oppkalt etter Diyarbakir, Amed på kurdisk.
Intervjuet fanger opp hvilke tanker Öcalan gjør seg om den politiske situasjonen i Tyrkia og hvilke krav han da stilte til omforminga av Tyrkias politiske system.
Intervjuet er republisert som en forsmak på den fengslede PKK-lederens politiske erklæring som blir forhåndsbeskrevet som et veikart for Tyrkia og fredsavtale mellom Ankara og PKK. Den er ventet 20. mars, på Newroz, persisk-kurdisk nyttår.
I ventetida går debatten høyt om en mulig forsoningsprosess, og det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet DEM, Folkenes parti for likestilling og demokrati (kurmanji-kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halkların Eşitlik ve Demokrasi Partisi).
Samtidig er opptaket “en påminning om hvor lite som har endret seg i den offisielle diskursen rundt det kurdiske spørsmålet.,” skriver Medya News. Det blir understreket at Öcalan (75) fortsatt sitter på fangeøya Imrali i Maramarahavet 26 år etter at han ble tatt til fange i en samordnet operasjon mellom MIT, CIA og israelske Mossad i Naironi i Kenya – og at Can Dündar (63) i dag lever i eksil i Tyskland siden juni 2016.
Dündar har tatt på alvor de truslene som president Recep Tayyip Erdoğan kom med i juni 2015:”Personen som rapporterte dette som en eksklusiv historie, vil betale en høy pris for dette.” Reportasjen var den som ble kjent i Tyrkia som “MITs lastebilskandale” (MİT tirlari skandali) om våpenleveransene.
https://en.wikipedia.org/wiki/2014_National_Intelligence_Organisation_scandal_in_Turkey
Dündar hadde da blitt utsatt for attentatforsøk 6. mai 2016 og ble samme dag dømt til fengsel i fem år og ti måneder for «lekking av informasjon om statlige hemmeligheter». 31. oktober ble det utstedt en arrestordre på ham in absentia, og 23. desember 2020 ble han dømt in absentia til 27 år og seks måneders fengsel for spionasje og å hjelpe “den væpnede terrororganisasjonen FETÖ”.
Det siste henspeiler på Gülen-bevegelsen (Gülen hareketi) eller Hizmet-bevegelsen (Hizmet hareketi), det islamistiske brorskapet som ble opprettet av predikanten Fethullah Gülen basert på det teologiske perspektivet til kurdiske islamske skriftlærde Said Nursi (1877-1960) som skrev ikke mindre enn seks tusen sider i Risale-i Nur-samlinga med korankommentarer.
FETÖ ble i mai 2016 stemplet som en terrorganisasjon (Fethullahçı Terör Örgütü) og som Den parallelle statstrukturen (Paralel Devlet Yapilanmasi, PDY), anklaget for å ha stått bak det suspekte kuppforsøket mot Erdoğan 15. juli 2016.
Dündar har aldri vært tilknyttet Gülen-bevegelsen; det var derimot Erdoğan som fylte sin statsadministrasjon, rettvesenet og offiserkorpset med gülenister før kuppet.
https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%BClen_movement
Den gang nå
I intervjuet (1993) som ut fra svarene å dømme fant sted i Syria, spør Dündar Öcalan om han kunne tenke seg å lede et lovlig politisk parti i Tyrkia eller til og med stille i parlamentet.
– Det er vanskelig under de eksisterende politiske lovene og strukturen til dette parlamentet. Men om det skulle oppstå et føderalt parlament, og dersom lovene om politiske partier skulle bli endret, og dersom det ble laget juridiske ordninger for breiere deltakelse, ville saken være klar, svarte Öcalan.
Dette er et anslag til dagens debatt om demokratiseringa av Tyrkia som fikk et oppsving da Devlet Bahçeli, lederen for det høyrenasjonalistiske Det nasjonale aksjonspartiet (Milliyetçi Hareket Partisi), med fascistiske røtter, helt uventet tok til orde for nasjonal dialog og inviterte Öcalan inn i oktober. Det kom tilsynelatende overrumplende på hans koalisjonspartner, Erdoğan og hans Rettferdighet og velferdspartiet (Adalet ve Kalkınma Partisi, AKP) som siden har forsøkt å legge distanse til Bahçelis initiativ.
Det første førte til at Öcalans nevø fikk besøke den isolerte fangen i oktober og deretter to delegasjonsbesøk fra DEM i desember og januar.
Torsdag kom den ikke overraskende meldinga om at Öcalan ber PKK om å oppløse organisasjonen og legge ned geriljaen Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG). Det er et forvarsel om det varslede veikartet for Tyrkia og forsterker kravet om at Öcalan må løslates.
Dypstatens røde tråd
Derfor har Ahmed Dicle gravd fram intervjuet på sin X-konto, for å røyke ut om Tyrkias dypstat faktisk er villig til å innlede forhandlinger og fredssamtaler i lys av “Ankaras historiske motvilje mot å engasjere seg i meningsfull fredsinnsats”.
Intervjuet avdekker at den manglende aksepten for Öcalans initiativ i 1993 førte til flere tiår med ytterligere blodsutgytelser. Det blir understreket at Öcalan dukker opp for et større publikum kledd i dress og slips, ikke i kamuflasjeuniform, slik folk vanligvis har sett ham avbildet, både før og etter at han ble arrestert og stuet vekk på Imrali.
Det var et bevisst, politisk klesvalg, går det fram av intervjuet.
– Jeg hadde til og med glemt hvordan jeg skulle kle meg slik. Om jeg skulle vise meg frem i militæruniform her, tror jeg det ikke ville blitt godt mottatt av publikum før den kommende festivalen, sier Öcalan med tanke på den forestående Newroz-feiringa.
Intervjuet har dessuten minnet mange om Dündars sak og den beklemmende mediasituasjonen i Tyrkia i dag og stabler opp en rekke spørsmål i kø:
Vil Öcalans ord for tre tiår siden endelig bli tatt på alvor? Kan Tyrkia erkjenne sine tidligere feil, eller vil det fortsette å kriminalisere akkurat de aktørene som lenge har etterlyst en politisk løsning? Vil Öcalan forbli taus isolert, eller vil Tyrkia endelig anerkjenne ham som sin politiske motpart? for å nevne noen som Medya Haber har stilt.
Om det går en rød tråd fra Statens strumping av våpenhvilen i 1993 til Erdoğans beslutning til å vrake forhandlingene i 2013-2015, kan alle spørsmålene kompromeres til ett:
Har ting endret seg, 32 og ti år etter, med “sultan” Erdoğan fortsatt i presidentpalasset når spørsmålene fra da grunnleggende er de samme? Hvordan har skiftende regionale maktskifter påvirket Ankara og det grenseoverskridende kurdiske spørsmålet?
Tilbake i Damaskus
I løpet av de siste månedene har flere arkivintervjuer med Öcalan dukket opp igjen på ulike plattformer, og vekket fornyet interesse for hans tidligere uttalelser, melder Medya News og trekker fra det fullstendige opptaket av intervjuet med journalisten Mehmet Ali Birand.
Ut fra svarene å dømme, fant Dündars intervju med Öcalan sted i Syria. Det var der Rød Valgallianses stortingsrepresentant og nestleder i Arbeidernes kommunistparti (AKP) og undertegnede møtte Öcalan i PKKs trenings- og rehabiliteringsleir utenfor Damaskus i august 1995, eller “et sted i Midtøsten” som var den mest presise lokaliseringa Klassekampen kunne bruke da – vel vitende om at både tyrkiske MIT, israelske Mossad og den syriske etterretninga med absolutt største sannsynlighet var fullstendig klar over hvor vi befant oss.
Vi var i Damaskus noen uker tidligere, men sikkerhetsopplegget var tydeligvis ikke i orden. Vi hadde knapt landet på Fornebu før det kom en ny beskjed gjennom våre kanaler om at “Apo” var klar til å møte oss.
Utenriksdepartementet på Victoria Terrasse var på den tida oppsatt på å følge opp “suksessen” fra Oslo-avtalen om Palestina i 1993 i Kurdistan. UD hadde invitert en rekke representanter til Oslo i september for å drøfte kurdernes situasjon i Tyrkia, Irak, Syria og Iran.
“På tross av at Tyrkia står sentralt i samtalene, er ikke Kurdistans Arbeiderparti (PKK) invitert til Oslo,” skrev Klassekampen i sitt førstesideoppslag lørdag 19. august 1995 under tittelen: “Norge inn i kurder-strid”.
Det viktigste var imidlertid stikktittelen: – Ingen løsning uten oss, sier PKK-leder til Klassekampen.
Føderasjon
Nesten som et ekko fra framtida skrev vi i introen på forsida: “PKK-lederen sier til Klassekampen at han ikke utelukker at PKK vil komme med et nytt utspill om våpenhvile. PKK mener at føderasjon innen Tyrkias grenser er den mest realistiske løsningen ut fra de politiske forholdene i Midtøsten i dag.”
Tonen var atskillig skjerpet i oppslaget på side 10-11 fredag 25. august: – “Norge er også i krig mot kurderne”. 1995-08-25-Klassekampen
Det handlet om leveranser av våpen og våpendeler fra Nato-landet Norge til Nato-landet Tyrkia.
Öcalan rakk aldri å ferdigutdanne seg før politikken tok ham. Da han gikk på den yrkesfaglige videregående skolen i Ankara (Ankara Tapu-Kadastro Meslek Lisesi) fram til 1969, deltok han på anti-kommunistiske møter med sin tradisjonalistiske konservative muslimske bakgrunn og tilhenger av dikteren og islamiske ideologen Ahmet Necip Fazıl Kısakürek (1904-83). Men han ble samtidig trukket til den venstresida som var opptatt av det kurdiske spørsmålet og ble med i Revolusjonære kulturelle østre ildsteder (Devrimci Doğu Kültür Ocakları, DDKO) i Istanbul som jusstudent.
Da han kom tilbake til Ankara for å studere statsvitenskap, forsøkte den tyrkiske etterretninga å bruke Öcalan til å sprenge Tyrkias revolusjonære ungdomsføderasjon (Türkiye Devrimci Gençlik Federasyonu), en marxist-leninistisk organisasjon fra 1965 som ble forbudt etter statskuppet i 1971. I ettertid innrømmet president Suleyman Demirak, som tok over etter Özal, at dette var et feiltrekk: PKK viste seg å bli en sterkere trussel for Ankara enn det Dev-Genç hadde vært.
Drapet på Olof Palme
Öcalan tok med seg sin interesse for fugler fra hjemtraktene rundt landsbyen Halfeti i Şanlıurfa-provinsen i det østlige, kurdiske Tyrkia, i Bakurê Kurdistanê (Nord-Kurdistan). En utstoppet rovfugl bruser med vingene ved siden av lenestolen der Öcalan har slått seg ned mens Erling rigger til videokameraet.
Utenfor er det volleyballturnering på oppstillingsplassen i treningsleiren. Unge kvinner og menn spiller på samme lag, rekrutter og soldater som har pause fra fronten og som ikke har dratt til baseleirene i Qandil-fjella i Nord-Irak. Ved siden av bane sitter soldater i rullestol; andre har lagt fra seg krykkene og heier fra de enkle plaststolene.
Öcalan hviler armene på armlenene. De er mørke som en karakulsau. Den markante barten, den lyse kortermete skjorta går i ett med vingespennet til fuglen på sidebordet. Han ser litt uvant inn i kamera. Det er prøvende tider etter at våpenhvilen døde med Özal og Slottsplanen fikk fullt utløp.
Tyrkia hadde skjerpet invasjonstruslene mot Syria om Öcalan ikke ble utlevert. Det hadde full aksept i Nato-hovedkvarteret i Brussel.
Vi tar opp anklagene mot PKK for å stå bak Palme-drapet 28. februar 1986.
– Dessverre har ikke sannheten kommet fram i lyset. Det håper jeg vil skje gjennom arbeidet til journalister og menneskerettsorganisasjoner. Særlig når en løser mysteriet rundt Palme-mordet, kan ting bli belyst slik at den skaden som er blitt påført det kurdiske folket kan få en liten kompensasjon. Når de virkelige gjerningsmennes stilles fram i lyset, når Palme-saka blir løst, vil en forstå hvem som har vært offer for terrorismen og en vil sjokkert over å få vite hvem den store terrorismen er, sa Öcalan i KK-intervjuet 25. august.
I den tredje delen av intervjuet, fredag 1. september, kommer Öcalans vurdering i kraftigere punktstørrelse: – “Nato bak Palme-drapet”. Og begrunnelsen i kursiv: “PKK-lederen mener at kurdersporet var ment å gi PKK terroriststempelet”.
NRK ikke interessert
Etter de politiske samtalene etter intervjuet ble vi utfordret til et slag volleyball med Öcalan på det andre laget. La oss være ærlige, Öcalan fikk noen billige poeng på grunn av dyp respekt for “Apo”, som betyr onkel på kurdisk. Det var absolutt baller som kunne ha blitt blokkert på kameratslig vis.
Tilbake i Oslo tok Erling med seg videobåndet opp til NRK for å tilby rikskringkasteren å vise intervjuet som også i dag – og i hvert fall den gangen – burde være av interesse. Hva mente PKK-lederen om Norge rett før UDs kurdersamling? Hva Öcalan mente om Palme-mordet? NRK viste ingen interesse. Erling la videoen i sin skuff på stortingskontoret. Den forsvant da han måtte forlate bygningen i 1997.
Men her er i hvert fall hva som sto i Klassekampen for snart tretti år siden …