Hva nå, Erdoğan?
Svaret fra ledelsen i Kurdistan arbeiderparti (PKK) til ordren om å legge ned våpnene og oppløse organisasjonen er: Det vil skje i det øyeblikket PKK-lederen Abdullah Öcalan blir løslatt etter 26 år på fangeøya Imrali. PKK har allerede erklært ensidig våpenhvile på vegne av geriljaen Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG). Den trådte i kraft lørdag 1. mars.
Kravet om at Abdullah “Apo” Öcalan blir løslatt er ingen ordrenekt fra ledelsen av Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK) i Qandil-fjella i Nord-Irak. PKKs eksekutivkomité sendte lørdag ut sin erklæring hvor de tilslutter seg Öcalans historiske oppfordring til “avvæpning og politisk forsoning med den tyrkiske staten,” ifølge Medya News. Samtidig understreker PKK-ledelsen “behovet for å garantere praktiske skritt for å gjennomføre av erklæringa,” melder det kurdiske nyhetsbyrået.
De praktiske skrittene, som det refereres til, skal garantere for at avviklinga av PKK blir et skritt på veien mot reelle forhandlinger om det veikartet for Tyrkia som Öcalan ventelig vil legge fram i forbindelse med Newroz, iransk-kurdisk nyttår som i år faller på 20. mars.
Krever Öcalan løslatt
«Ingen av våre styrker vil utføre væpnete aksjoner med mindre de blir angrepet. Utover dette er det bare det praktiske lederskapet til rêber (leder) Apo som kan implementere spørsmål som å legge ned våpnene,» heter det i eksekutivkomiteens erklæring lørdag. Den understreker Öcalans lederrolle og nødvendigheten med en politisk prosess – ellers vil nedleggelsen av PKK blir tatt til inntekt som en regelrett kapitulasjon i Ankara av president Recep Tayyip Erdoğan som fylte 70 år i forrige uke, hans Rettferdighet og utviklingspartiet (Adalet ve Kalkinma Partisi, AKP) og koalisjonspartneren Det nasjonale aksjonspartiet (Milliyetçi Hareket Partisi, MHP).
PKK stiller seg ikke overraskende bak Öcalans “Opprop for fred og et demokratisk samfunn” for å løse det kurdiske spørsmålet innenfor demokratiske rammer i Tyrkia og i fred i Midtøsten. Ellers følger våpenhvilen samme spor som PKKs defensive våpenhviler i 2013-15, om bare å svare i selvforsvar.
PKK-ledelsen krever at Öcalan må bli i stand til å lede partiets kongress som skal foreta de endelige vedtakene for å legge ned PKK. Öcalan må dessuten få muligheten til å ha løpende kontakt med Folkenes parti for likestilling og demokrati (DEM, kurmanji-kurdisk: Partiya Wekhevî û Demokrasiya Gelan; tyrkisk: Halkların Eşitlik ve Demokrasi Partisi) som nå har besøkt Öcalan tre ganger på Imrali, andre deler av den kurdiske bevegelsen og den tyrkiske staten for å holde prosessen i gang.
Kampen som har blitt utkjempet gjennom ulike faser og med ulike midler, har akkumulert erfaringene som nå har gitt muligheten til å søke frihet gjennom demokratiske midler. I en mellomfase, da det demokratiske og parlamentariske vinduet var stengt etter militærdiktaturet i 1980, sto kampen for uavhengighet.
“Til nå har vi styrt krigen med alle dens feil og mangler, men bare rêber Apo kan styre perioden med fred og demokrati. Alt har blitt vunnet gjennom en veldig modig og oppofrende kamp, til store kostnader og anstrengelser. Vi minnes alle de heroiske martyrene i denne store frihetskampen med dyp respekt, kjærlighet og takknemlighet,» understreker PKK-ledelsen som trekker fram den folkelige støtten som den kurdiske kampen har hatt.
Gjelder alle grupper
Sentralkommandoen i HPG-geriljaen har bedt alle enheter om å etterleve våpenhvilen og være beredt på provokasjoner fra tyrkisk side.
Mottakelsen som DEM-delegasjonen fikk av Kurdistans demokratiske parti (Partiya Demokrat a Kurdistanê, KDP) i Erbil (kurdisk Hewler) og Kurdistans patriotiske union (Yekêtîy Nîştimanîy Kurdistan, PUK) i Sulaymaniyah (kurdisk Slemani), og reaksjonene på Öcalans oppfordring, tyder på at provokasjoner ikke vil komme fra det holdet. Det tyder heller på at forholdet mellom den såkalte “PKK-familien” av kurdiske partier og organisasjoner og KDP, PUK og deres politiske allierte har blitt bedre. Det skyldes også usikkerheten rundt den politiske prosessen i Syria i forbindelse med den politiske høringa i Damaskus i forrige uke.
PKKs ordre gjelder ikke bare HPG-enhetene, enten de befinner seg i Tyrkia eller i Nord-Irak eller i grensetraktene mellom Irak og Nord-Syria. Henstillinga går også til “spesialoppdragskommandoteam og alle autonome enheter”, påpeker PKKs forsvarssenter NPG som overvåker alle militære operasjoner, ifølge kurdiske medianettverket Rudaw (Tora Medyayî ya Rûdaw). Det blir gjerne knyttet til KDP.
De viser spesielt til Kurdistans frihetsmilitser (Milîsên Azadya Kurdistan, MAK) og Sivile forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Sivîl, YPS) som blir bedt om å være alert og “utvise forsiktighet mot mulige provoserende situasjoner som kan utvikle seg.”
I anledning 46. årsmarkeringa for opprettelsen av PKK i november i fjor, gjennomførte MAK tre mindre operasjoner i Batman (Êlih) og Siirt (Sêrt), der tre politioffiserer ble såret. En drøy uke før smalt det flere plasser i Batman og i Lice-distriktet i Diyarbakir (kurdisk Amed), ifølge det kurdiske nyhetsbyrået Firat News.
YPS ble dannet av PKK for bedre å organisere og trene rekrutter i krigerne i den revolusjonære ungdomsbevegelsen som var kjent som YDG-H til 2015. YPS er med i Kurdistans fellesskapsforening (Koma Civakên Kurdistanê, KCK), paraplyorganisasjonen til “PKK-familien”.
Et usikkert kort er Kurdistans frihetshauker (Teyrêbazên Azadiya Kurdistan, TAK) som brøyt ut av PKK under den korte våpenhvilen i 2004. De har fortsatt et uavhengig Kurdistan som mål for Bakurê Kurdistanê (Nord-Kurdistan) i det sørøstre og østre Tyrkia.
Hva slags stat?
Tyrkia befinner seg i flere kriser, både økonomisk, politisk og sosialt. De prøver Erdoğan å ri av på sedvanlig vis, blant annet massearrestasjoner og avsettelser av valgte kurdiske ordførere.
(se bloggen: “Blått lys for Tyrkia. Erdoğans svar: Massearrestasjoner”)
Det er lite som tyder på at han vil annet enn å tvinge fram PKKs kapitulasjon. Ved flere anledninger har han pekt på at dette er initiativet til MHP-lederen Devlet Bahçeli som han åpnet i oktober ved å foreslå å snakke med Öcalan. Det åpnet for det første besøket fra DEM-delegasjonen 28. desember, det første politiske møtet som Öcalan har hatt siden april 2015 fra DEMs forløper, Folkenes demokratiske parti (tyrkisk: Halkların Demokratik Partisi, HDP; kurdisk: Partiya Demokratîk a Gelan). Det andre DEM-møtet fant sted 22. januar.
Erdoğan lar prosessen med å sondere muligheten for en fredsprosess lufte seg. Bakteppet er Israels folkemorderiske krig i Gaza og opptrappinga av krigen på Vestbredden, Assads-regimets fall i Syria hvor Ankara har store interesser og innflytelse, og Libanon etter Israels bombekrig som rammet Hizbollah hardt.
Krigen mot kurderne har dessverre ikke alltid kostet Erdoğan og AKP stemmer, men de andre forholdene har begynt å slå tyngre inn fra og med dobbeltvalget i 2015. Å fortsette krigen mot kurderne er ikke et lenger sikkert kort, verken nasjonalt eller internasjonalt.
Utfordringa ligger i endringa av den “moderne” tyrkiske staten (under Kemal Mustafa Atatürk etter Det osmanske riket) i en annen retning enn den Erdoğan og hans islamske brorskaps-bevegelsen, med støtte fra Gülen-bevegelsen fram til 2016, har villet gå i.
Stikkordet er kravene om demokratisering, med rettigheter for nasjonale og religiøse minoriteter, kvinner og organisatoriske friheter. De gjør at de motsetningene mellom tyrkere og kurdere, armenere og andre grupper som lå i fundamentet til den tyrkiske republikken, har tapt terreng til fordel for behovet for demokratisering og sosial-økonomiske og klassemessige forbedringer – utover å gjelde språk, kultur og identitet som den kemalistiske staten aldri klarte å utradere.
Det førte derimot til at PKK ble opprettet i Ziyaret (Fîs) i Lice 27. november 1978 av Öcalan sammen med Cemil Bayik, Şahin Dönmez, alaviten Mazlûm Dogan som hadde ansvar for propagandaen som redaktør for avisa Serxwebûn (Uavhengighet), tyrkeren Baki Karer, Mehmet Hayri Durmuş og Mehmet Karasungur.
Ingen overgivelse
Den væpnete kampen startet i 1984, som følge av skjerpet undertrykking som skjerpet med kom med militærkuppet til general Kenan Evren. Linja ble da endret til å slåss for uavhengighet for Kurdistan.
Alle ensidige våpenhviler som PKK har erklært, har ikke brakt prosessen framover, ikke en gang ført til reelle forhandlinger som Erdoğan har stilt seg bak eller deltatt i.
Hva skjer med erklæringa som Öcalan kom med 27. februar og den ensidige våpenhvilen som ble erklært 1. mars? “Det Öcalan ber om, er ikke overgivelse,” med tanke på PKK, påpeker Havin Güneşer i International Initiative ‘Freedom for Abdullah Öcalan – Peace in Kurdistan’, overfor Radio Wave.
Det er et tilbud om en fredsprosess som munner ut i politiske reformer for Tyrkia hvor parlamentet i Ankara (Türkiye Büyük Millet Meclisi) og det sivile samfunnet blir involvert og at det blir nedsatt en sannhets- og forsoningskommisjon med amnestilover etter mønster fra flere land som Sør-Afrika og Rwanda, eller andre modeller. Den må omfatte det kurdiske spørsmålet, og dermed andre nasjonaliteter og religioner.
“Alle må ta ansvar,” betoner PKKs eksekutivkomité’og spiller opp til tidligere utsagn fra DEM-delegasjonen om at Öcalan vil ha en breiere prosess enn ved forrige korsvei i 2013-15. Det borger for et krav: Alle må få ansvar.
Et umiddelbart svar på Öcalans erklæring, vil være at han blir overført til husarrest på veien til løslatelse i forkant av samtaler om reelle forhandlinger. Forhandlingene bør dessuten rammes inn av internasjonale og europeiske institusjoner og menneskerettsorganisasjoner for å forankre avtaler. Det vil sikre at Erdoğan ikke nok en gang bruker samtaler som taktisk våpen for igjen å få politisk overtak i maktspillet i Ankara.
En åpenbar grunn er at Tyrkia har brukt PKK som hovedgrunn til å angripe kurdere i nabolandene Syria og Irak, påpeker Mazloum Abdi, øverstkommanderende for Syrias demokratiske styrker (SDF, kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk, arabisk: Quaat Suria ad-Diymuqratia). Her har Ankara satt likhetstegn mellom PKK = SDF – og legger gjerne til IS (Den islamske staten) og FETÖ (Fetullahçı Terör Örgütü), Gülen-bevegelsens terrororganisasjon, for å få sin terrorismelikning til å gå opp.
Siste gang var det for å sikre overgangen fra et parlamentarisk system til et presidentstyre som han umiddelbart bekledde etter å ha forlatt regjeringsbygget.
Den nasjonale etterretningstjenesten MIT (Millî İstihbarat Teşkilati) og den statsautoriserte dødsskvadronen De grå ulver (Bozkurtlar) som kler seg i fåreklær som Idealistiske ungdommer (Ülkücü Gençlik), har likvidert kurdere – og opposisjonelle tyrkere – i Europa.
En veterans betraktning
Ahmet Türk fra Derik i Mardin-provinsen har en liten måned igjen til han fyller 83 år. Han har vært gjennom hele rekka av forbudte kurdiske partier og var borgermester i Mardin for tredje gang, siste gang fra april til slutten av november i fjor. Den perioden var like kort som forrige gang, fra mars til august 2019. Under sin første periode fikk han bedre tid på seg, fra mars 2014 til november 2016; det var resultatet av en periode med våpenhvile og det første politiske tilbakeslaget for Erdoğan i juni 2015.
Nå er Türk del av DEM-delegasjonen som driver den diplomatiske offensiven for Öcalan. Han advarer Ankara om at de står ved et avgjørende politisk veiskille og må “velge mellom inkludering og demokratiske reformer eller å risikere å gå glipp av en historisk mulighet til å løse det kurdiske spørsmålet med fredelig og politiske midler,” melder Medya News.
Om Tyrkia velger rett vei “vil det styrke det tusen år gamle kurdisk-tyrkiske brorskapet og bli den sterkeste staten i Midtøsten. Det kan til og med eksportere demokrati til regionen”, lokker veteranen som også har sittet i parlamentet i tre omganger.
Første gang var fra oktober 1973 til militærkuppet 12. september 1980, for det kemalistiske republikanske folkepartiet CHP (Cumhuriyet Halk Partisi). Neste gang var fra november 1987 til desember 1995 for Det sosialdemokratiske folkepartiet (Sosyaldemokrat Halkçı Parti, SDHP) og deretter for Folkets arbeiderparti (Halkin Emek Partisi, HEP) og Demokratiparti (Demokrasi Partisi, DEP; kurdisk: Partiya Demokrasiyê) som begge ble forbudt.
Tredje gang var som leder for Demokratisk samfunnsparti (Demokratik Toplum Partisi, DTP / Partiya Civaka Demokratîk, PCD) fra 2005 til 2007 og for HDP. Türk har med andre ord all erfaring med forbudte partier og knirkende korridorpolitikk i Ankara.
Türk innrømmer at han er overrasket over hvor raskt saka har utviklet seg siden det første besøket på Imrali i slutten av desember. Det betyr at å sikre rettferdighet for politiske fanger, å anerkjenne kurdiske språkrettigheter og å få på plass et juridisk rammeverk for nedrustning må følges opp for å skape klima for forhandlinger under “et betydelig skifte i landets politiske landskap”, som han synes å merke. Det sier han til den landsdekkende tyrkiske kanalen Halk TV som gjerne blir koblet til det største opposisjonspartiet CHP selv om de offisielle båndene ble kuttet i 2011 av den nye CHP-lederen Kemal Kiliçdaroğlu som overlot klubba til Özgür Özel i november.
“Like skarp som før”
Etter 26 år i fengsel er Apos intellekt og lederskap “like skarpt som før”, opplyser Türk etter besøket på Imrali 27. februar. Han forteller videre at MHP-lederen Devlet Bahçeli, Erdoğans juniorpartner, har vært i personlig kontakt med DEMs kurdiske og mannlige medleder Tuncer Bakirhan og ham.
Bahçeli støtter Öcalans erklæring som “viktig og verdifull” og HPG-geriljaens ensidige våpenhvile som “tilfredsstillende”. At den 77-årige tyrkisksjåvinistiske fascisten Bahçeli nå deltar i “telefondiplomati” fra sjukesenga, mener Türk viser “et bemerkelsesverdig skifte i hans politiske holdning”, men understreker at “symbolske gester ikke er nok” eller erstatter “konkrete handlinger”, skriver Medya News.
En av oppgavene nå blir for PKK å holde en juridisk kongress som tar hånd om den varslede oppløsninga, mener Türk: – Det er ikke nok å bare si «vi er enige»; et juridisk rammeverk må etableres gjennom en formell kongress for at Öcalans oppfordring skal ha en varig innvirkning ved å institusjonalisere prosessen gjennom juridiske mekanismer.
Det betyr blant annet å gi juridiske garantier til tusenvis av løslatte politiske fanger og demobiliserte HPG-soldater og PKK-ledere gjennom rettssystemet.
Türk understreker at det er viktig for den demokratiske prosessen at kurderne blir tilkjent språkrettigheter, slik at “[kurmanji]-kurdisk må kunne utvikle seg fritt” innen utdanning, media og det offentlige liv. Dette er “grunnleggende demokratiske rettigheter” som det ikke er omsettelige fordi de er grunnsteiner i demokratisk prosess og avtaler.
Alle opposisjonsledere har gitt støtte til Öcalans initiativ, inkludert Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ Şenoğlu, den kurdiske, mannlige og den tyrkiske, kvinnelige medlederen av HDP, DEMs forløper, som har sittet fengslet siden november 2016.