Irsk bråk over kransnedleggelse
Det å bli største parti på begge sider av den irske grensa, byr på problemer for det republikanske Sinn Féin. Partieder i nord, Michelle O’Neill, er førsteminister i provinsens regjering. Det innebærer visse plikter som griper rett inn i den historia som Irland har produsert så mye av, men som likevel er vanskelig for folk å fordøye. Da O’Neill la ned krans på minnesmerket over falne britiske soldater på Remembrance Day 11.november, fikk det sinnet til å springe ut som valmuer på enga.
Sinn Féin var helt avgjørende i Langfredag-avtalen i 1998, men Nobelkomiteen hadde verken mot eller innsikt nok til å la partiets daværende leder Gerry Adams få del av fredsprisen ved tildelinga samme år.
(Se også – Har du hørt den om Paddy?)
Den gikk i stedet til John Hume fra det irsk-nasjonalistiske Social and Democratic Labour Party (SDLP) og David Trimble fra Ulster Unionist Party (UUP) som sverger troskap til London, “for deres innsats for å finne en fredelig løsning på konflikten i Nord-Irland.”
Etter Langfredag-avtalen begynte avviklinga av IRAs våpen gjennom Independent International Commission on Decommissioning (IICD).
For å komme dit hadde Sinn Féin tatt historiske skritt, ikke ulikt det den legendariske Michael Collins gjorde i 1921 ved å godta delinga av Irland – med en britisk pistolmunning mot tinningen. Det kostet ham livet i et bakholdsangrep i Béal na Bláth i County Cork 22. august 1922 under den irske borgerkrigen (juni 1922 – mai 1923).
Mansion House, 1986
1.og 2. november 1986 holdt Sinn Féin sitt ard fhés (landsmøte) i Mansion House, et klassisk steinkast fra Leinster House, sete for det irske parlamentet i Dublin. Folk med erfaring fra The Trouble (1968-98) i Nord-Irland, inkludert IRA, hadde tatt over partiledelsen.
I salen satt IRA-veteranene Joe Cahill, mentor for Adams og den unge garden, og John Joe McGirl. Oppe på galleriet sto Máiréad Ní Fhearghail (Farrell). Hun hadde sluppet ut av Armagh Prison i oktober etter å ha sonet ti av fjorten år for besittelse av eksplosiver.
Hun fikk en ekstra hilsen fra Adams fra talerstolen. Det var et politisk signal til forsamlingen: IRA is not going away. Vel halvannet år seinere ble Máiréad fra West Belfast drept, 31 år gammel, sammen med Seán Savage og Daniel McCann.
The Gibraltar 3 ble drept i Gibraltar, regelrett henrettet av britiske Special Air Service (SAS), kledd i sivilt, under britenes “shoot to kill”-politikk.
Historisk oppgjør med historia
Alle visste hva som ville skje i Mansion House, inkludert Klassekampens utsendte; det var bare et spørsmål om hvordan. Ledelsen ville avvikle abstentionism (avholdenhet), politikken med at valgte representanter fra Sinn Féin ikke inntok sine plasser, verken i Dublin som Teachtaí Dála (TDs, irske parlamentarikere) i tokammerparlamentet Oireachtas (Tithe an Oireachtais) eller i Westminster i London.
Avståelsen gjaldt fortsatt for det britiske parlamentet, men den tidligere Sinn Féin-lederen Ruairí Ó Brádaigh (1932-2013) og Dáithí Ó Conaill (1938-91), visepresident i Sinn Féin og medlem av IRAs Army Council, sto på sitt.
Idet avstemningsresultatet forelå, 429 mot 161, toget Ó Brádaigh ut av den gamle borgermesterresidensen Mansion House i Dawson Street der det første underhuset Dáil Éireann holdt hus fra 1919 til 1922.
Han fikk med seg om lag tretti representanter som deretter dannet Republican Sinn Féin (Sinn Féin Poblachtach) og Continuity IRA.
Størst i sør og i nord
Det gikk som Adams advarte dem om: Dere marsjerer inn i historia, mens Sinn Féin fortsatte å skape historie. Det har i dag ikke bare distansert SDLP, men er største parti i The Six Counties, de seks av ni fylker i Ulster som utgjør Nord-Irland.
Ved valget i de 26 fylkene –som utgjør den irske republikken i sør – i februar 2020, ble Sinn Féin (Oss selv) største parti. Det fikk 24,5 prosent – foran Fianna Fáil – An Páirtí Poblachtánach (Skjebnes soldater – Det republikanske partiet) med 22,2 prosent og det konservative Fine Gael (Den irske familien) med 20,9 prosent.
Fordelinga av mandater var likevel 38 for Fianna Fáil, 37 for Sinn Féin og 35 for Fine Gael. De to styringspartiene fikk med seg Green Party for å holde Sinn Féin utenfor.
Den 9. november er det duket for nytt valg. Sinn Féin har rotet seg bort i interne uenigheter av ymse slag.
I nord konsoliderte Sinn Féin, som er eneste parti på begge sider av grensa, stillinga ved valget 5. mai 2022. De ble største parti med 29,0 prosent og 27 mandat; godt foran det unionistiske Democratic Ulster Party (DUP) med 21,3 prosent og 25 plasser.
Det liberale, næringslivsorienterte Alliance (APNI), som klassifiseres som “ikke-sekteriske”, rykket fram til 13,5 prosent. Det høyremilitante Traditional Ulster Voice (TUV) økte med fem prosentpoeng til 7,6 prosent og gjør innhogg i både UUP og DUP. SDLP fortsetter å tape skanser til Sinn Féin og kom inn med 9,1 prosent.
Ved lokalvalget 18. mai i fjor gikk Sinn Féin ytterligere fram, mens UUP og SDLP gikk ytterligere tilbake.
Det førte O’Neill inn i den posisjonen hun nå befinner seg i, som førsteminister i lokalregjeringa med DUP, slik Langfredag-avtalen krever fordi DUP er det største unionistiske partiet i Stormont Castle
Brexit-bråk
DUP nektet lenge å ta del på grunn av Nord-Irland-protokollen i brexit-avtalen som London inngikk med EU.
Det euroskeptiske DUP gikk inn for brexit, mens Nord-Irland stemte for å bli, remain. DUP nektet å godta det såkalte Windsor Framework som ble ratifisert mellom Storbritannia og EU 24. mars i fjor under daværende statsminister Rishi Sunak fra Det konservative partiet – som er alliert med DUP (og UUP).
Det sto om den nye handelsgrensa i Irskesjøen med tanke på EUs indre marked. DUP mente at det såkalte “Stormont brake” (Stormont-bremsen) ikke var tilstrekkelig selv om den gir lokalforsamlinga mulighet til å stanse endringer som omfatter reguleringa av EU-varer om de mener at endringene vil ha “betydelige og varige effekter på dagliglivet”.
Den 9.januar i år innkalte DUP-ledelsen til hastemøte. DUP hadde hørt tattarrattat, banking på døra, slik den irske forfatteren James Joyce formulerte det i “Ulysses” i 1922. Det er det lengste palindromet (et ord som er likt begge veier) i Oxford English Dictionary.
Presset hadde blitt for stort. DUP besluttet å vende tilbake til Stormont og danne styre med Sinn Féin etter 23 måneder stillstand. Partilederen Jeffrey Donaldson fra Lagan Valley ble erstattet med Gavin Robinson fra Belfast East, som i det minste ligger geografisk nærmere politikkens puls i Nord-Irland.
Førsteminister for alle
Dette danner bakteppet for hva som nå skjer, med en lokalregjering hvor Sinn Féin er største parti, og et nært forestående valg i sør. Dermed dukker historia opp igjen, på Remebrance Day, eller Poppy Day (Valmuedagen), opprinnelig til minne om britiske soldater som falt i 1. verdenskrig (1914-17).
Selve markeringa blir lagt til 11. november. klokka 11 (11.11.11) da fredstraktaten i Versailles ble undertegnet i 1917, men den starter med Allehelgensdag som er merket med kors på primstaven 1. november.
880.000 britiske soldater ble drept, seks prosent av den mannlige befolkningen og 12,5 prosent av alle som var i militæret.
Om alle som døde for The British Empire skulle marsjere tre i bredden ned Whitehall, vil det visstnok tatt over tre døgn for alle å passere krigsmonumentet The Cenotaph (gresk for tom grav) som ble avduket i 1920.
Fra 1946 omfatter monumentet også de falne fra 2. verdenskrig.
https://en.wikipedia.org/wiki/Remembrance_Day
O’Neill deltok i markeringa ved The Cenotaph på Donegal Square West i Belfast. Hun har mange ganger gjentatt at “jeg er førsteminister for alle” Nord-Irlands 1,92 millioner innbyggere.
Det er Sinn Féins offisielle politikk å vise at unionister og protestanter har plass i et gjenforent Irland uten å bli frarøvet sin identitet og kultur.
Tirsdag gjentok hun at “jeg er førsteminister for alle i dette samfunnet”.
Hun uttrykte forståelse for at republikanere kan føle seg “ubekvemme”, men hun insisterer på at dette var “det rette å gjøre”, ifølge Irish Republican News.
Hun viser til at regjeringsdannelsen i februar “var et øyeblikk av framgang og likeverd da jeg ble den første nasjonalistiske, republikanske førsteministeren. Og jeg ble det med veldig bestemte løfter om at jeg vil representere alle i samfunnet. Så da jeg fikk denne invitasjonen til å delta på minnearrangementer denne helga, syntes jeg det var viktig å ta imot invitasjonen fordi det oppfyllelser mine forpliktelser til de der ute, med britisk og unionistisk identitet, som holder Remembrance Day svært tett til sine hjerter.”
Mer enn “ubehag”
“Ubehag” er neppe i overensstemmelse med hva mange republikanere har gitt uttrykk for. Det vil i seg selv likevel ikke få vidtrekkende konsekvenser for Sinn Féin. Årsaken er at linja er lagt, med forsoning med tanke på et “Ireland, a Nation once again.”
Men det vekker sterke følelser å hedre britiske soldater, mer enn da Sinn Féins andre førsteminister Martin McGuinness som døde i 2017, hilste på dronning Elizabeth 2. da hun besøkte Irland i 2011. Det var første gang en sittende monark besøkte den tidligere kolonien siden hennes bestefar kong George 5. var der 1911.
Reaksjonene har vært sterke i County Tyrone, hjemfylket til O’Neill, og et tidligere sterkt feste for IRA, slik Christina Standal beskriver i sin roman “Tyronbrigaden” (Kolofon 2018, ISBN 978-82-1787-6).
Boka er “basert på fragmenterte minner om det som aldri kunne fortelles før,” skriver Kolofon. Hennes egne opplevelser av IRA East Tyrone Brigade (eller Tyrone/Monaghan Brigade), en av de mest aktive avsnittene i IRA fra desember 1969 til avvæpninga i juli 1997.
https://en.wikipedia.org/wiki/Provisional_IRA_East_Tyrone_Brigade
Mer enn hundre nære slektninger av medlemmer av Provos (Provisional IRA) og sivile som ble drept av de britiske okkupasjonssoldatene og deres lojalistiske medløpere i Tyrone (Tír Eoghain), har skrevet under på et protestskriv mot O’Neill.
Ó Néill-navnet har dyp forankring i Tyrone, med et eget dynasty fra slutten av 900-tallet. Det rører ved historia. Utenfor kontoret hennes i Cookstown dukket det opp et banner med anklagen “Forræder”.
O’Neill har selv slektninger som ble drept av de britiske styrkene.
Betent amnestilov
Dette stikker dypt i Sinn Féin. En av underskriverne er Paula McElduff, gift med Sinn Féin-representanten Barry McElduff, som i 1992 ble dømt for å bistå IRA på anklager fra politiinformanter. Han har representert West Tyrone i det britiske parlamentet uten å ta plass i Westminster.
Pauls bror, Patrick Kelly, var en av åtte IRA-medlemmer som ble skutt i et SAS-bakhold i Loughgall i nabofylket Armagh i mai 1987.
På underskriftslista står slektninger av Martin Hurson fra Cappagh i Tyrone. Han utåndet 13. juli som den sjette av ti døde under sultestreiken i fengselskomplekset Long Kesh i 1981. Máirtín Ó hUrsáin var medlem av East Tyrone Brigade.
Familien til Charlie og Tessa Fox, to sivilister som ble drept av Ulster Volunteer Force (UVF) ved Moy (An Mhaigh) i september 1992, deltok i protesten mot O’Neill.
Hardt utsatt var McKearney-familien i Moy. Peter (63) og Jane (58) McKearney ble likvidert av UVF 23. oktober 1975 i deres hjem i Listamlet De ble skutt med ammunisjon som stammet fra den britiske hæren.
Den 3. januar 1992 ble familien igjen hjemsøkt av UVF. John (69) og Kevin McKearney (32) ble tatt livet av fordi to av Kevins brødre var blitt drept i IRAs tjeneste og en tredje bror deltok i sultestreiken.
Dette er svært ømtålig fordi det direkte berører den britiske amnestiloven som har høstet internasjonale fordømmelser. Den kom på initiativ fra statsminister Boris Johnson og ble satt i verk av statsminister Sunak.
Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner og advokatforeninger dekker den over trepartssamarbeidet mellom britisk etterretning, det unionistiske nordirske politikorpset Royal Ulster Constabulary (RUC) og de lojalistiske mordergruppene.
(se bloggen: Britisk statsterrorisme opp til granskning)
Makt for enhver pris?
O’Neill og Sinn Féins partileder Mary Lou McDonald blir utfordret med spørsmålet om de vil beholde makta for enhver pris. Andre viser til at O’Neill ikke høstet noen lovord, verken fra britiske militære eller unionistene for kransnedleggelsen i Belfast på Remembrance Sunday, påpeker Irish Republican News.
Underskriverne peker på at McDonald som tok over etter Gerry Adams i februar 2018, og O’Neill “heller enn å fornærme unionistenes og britenes sensitivitet, og media, ikke ville delta på viktige republikanske markeringer”.
Kritikken kommer fra flere republikanske partier og organisasjoner som lever i skyggen av Sinn Féin – flere av dem er avskallinger fra Sinn Féin og IRA etter Langfredag-avtalen – ved siden av Republican Sinn Féin.
Det ville være lett å avskrive det som politisk rivalisering. Men det underslår at de sitter med de samme erfaringene med den britiske statsterrorismen tilbake til The Troubles.
Republikanske røster
Denise Mullen, tidligere nestleder i det sosialkonservative og euroskeptiske partiet Aontú (Enhet), var tre år gammel da hennes far, Dennis Mullen fra SDLP, ble drept av Glenanne Gang i september 1975.
Gjengens hemmelige medlemmer besto av menn fra Ulster Defence Regiment (UDR) i den britiske hæren, fra den britiske etterretningstjenesten MI6 (Secret Intelligence Service), det nordirske RUC-politiets Special Branch, UVFs Mid Ulster-brigade og Ulster Defence Association (UDA), en paraplyorganisasjon for lojalistiske terrorgrupper.
Glenanne Gang var virksom i Tyrone og Armagh på midten av 70-tallet.
Aontú ble opprettet i januar 2019 da Sinn Féin-parlamentarikeren Peadar Tóibin brøyt ut på grunn av partiets syn på abort, likekjønnet ekteskap og familiepolitikk.
På den andre siden av det politiske spekteret, ytterst til venstre, ligger Saoradh (Frigjøring) som oppsto i 2016 av tidligere medlemmer fra Irish Republican Socialist Party (IRSP) og 32 County Sovereignity Movement som opprettet Real IRA etter Langfredag-avtalen.
IRSP drev Irish National Liberation Army (INLA) eller Official IRA etter splittelsen med Provos idet The Troubles startet på slutten av 60-tallet..
Sentral bak 32 CSM var Bernadette Sands McKevitt (66), søster til den legendariske Bobby Sands, den første til å dø under sultestreiken i 1981. McKevitt som døde i 2021, var Quartermaster General i IRA da bruddet skjedde.
Saoradh anklager Sinn Féin for å stå med suppeskåla i handa, kledd i sekk og aske, og at de er kjøpt og betalt av britene. Saoradh oppfordrer tradisjonelle republikanere om “å slå seg sammen for å forsvare republikanismen”.
Republican Sinn Féin nøyer seg med at “symbolske handlinger har betydning”. Dette viser igjen hvor langt de er villig til å kapitulere i sitt begjær etter politisk prestisje og makt,” heter det i erklæringa fra RSF.
Det lyder som ekko fra Mansion House i 1986.
Lederen for 32 CSM, Francis Mackey, trekker også veksler på den nære historia ved å ta “omkamp” om Langfredag-avtalen i sitt brev til Irish News. Han mener at britene “skrev manuset i 1988 da Sinn Féins ledere forrådte de republikanske posisjonene og ikke klarte å opprettholde de suverene rettighetene til det irske folket”.
Flere trekker historiske linjer og mener Sinn Féin føyer seg inn i rekka med Fianna Fáil, Fine Gael og SDLP som har “bøyd seg for og innordnet seg britene i hyllesten av de britiske Crown Forces som har myrdet, sultet, torturert, fengslet og forvist vårt folk i århundrer,” mener den partiuavhengige Barry Monteith fra Dungannon i Tyrone. Han representerer Mid Ulster.
Hva betyr valmuen?
Det er som alltid masse historie å øse av til tonene av “Ireland united, Gaelic and free”. Ordene “forræderi” og “svik” sitter løst. Denise Mullen er opptatt av at “salg av valmuer og andre suvenirer går til UDR-medlemmer og deres familier, og jeg antar kanskje RUC også”
Men hun trekker et skille mellom britiske soldater som falt i 1. og 2. verdenskrig, og de som var i Nord-Irland.
Det er vanskelig å anklage Sinn Féin for ikke å slåss mot Londons amnestilov eller for ikke å støtte familiene til ofrene med juridiske prosesser for å stille den britiske regjeringa til ansvar for hva RUC og UDR er ansvarlig for.
Sinn Féin minner også om at andre førsteminister Martin McGuinness besøkte slagfeltene fra 1. verdenskrig, Somme i Frankrike og Flandern i Belgia “i forsoningens ånd” i 2016. Men til nå har SF-ledelsen holdt seg unna minnesmarkeringene i Nord-Irland.
Den tidligere IRA-fangen, journalisten og forfatteren Tim Brannigan setter fingeren på et ømt punkt, det han mener er den økende motvilje fra Sinn Féin-ministrene mot å delta i republikanske minnemarkeringer. Dette utløser alltid anklager fra unionistene og London mot Sinn Féin om at alt er som før.
“Ikke én av de unge IRA-frivillige som modig kjempet og døde, ga sine liv for dette. Et historisk svik,” konkluderer Brannigan, ifølge Irish Republican News.
En annen som stjeler overskriftene, er den irske landslagsspilleren James McClean, kaptein på League One-klubben Wrexham i Wales. Han nekter å bære det røde valmuemerket på Remembrance Day fordi markeringa ikke lenger gjelder bare soldater fra 1. og 2. verdenskrig.
Det tilsvarer den kortvarige diskusjonen som vi hadde i Norge da norske soldater i utenlandsoppdrag ble inkludert.
McClean fra Derry stilte seg derfor på siden av sine lagkamerater under markeringa før kampen mot Mansfield Town. Han trekker fram Bloody Sunday 30. januar 1972 der 1. Parachute Regiment drepte fjorten demonstranter i Bogside i Derry
– Det som støter meg, er hva denne valmuen prøver å pådytte meg.
Historia om irsk frigjøring
Historia har flere lag i det koloniale forholdet mellom Storbritannia og Irland. Å ha strategisk dybde og ryggen fri, har blitt podet inn i kadettene på militærakademiet Sandhurst: Irland vil forsøke å alliere seg med Frankrike eller Tyskland, eller andre fiender av Storbritannia, når det brygger opp til krig på kontinentet.
Etter Den franske revolusjonen fikk Society of United Irishmen hjelp fra Frankrike til sitt opprør mot britisk styre i mai 1789. Opprøret ble slått ned av de britiske styrkene og lojalistiske irer. I løpet av fem måneder ble over 30.000 irer drept, opprørere, menn, kvinner og barn.
Det mange irer ikke er klar over, er at den irske revolusjonslederen Wolfe Tone (1763 – 19. november 1798) og hans høyre hånd, Henry Joy McCracken (1767 – 17. juli 1798), begge var protestanter, ikke katolikker.
Det gjaldt de fleste i ledelsen av United Irishmen: Anthony “The Screeching General” Perry (1760 – 21. juli 1798), Bagenal Harvey (drept 28. juni 1798), Henry Munro (1758-98) og Will Aymer (1778-1820) som siden sloss sammen med den søramerikanske frigjøringshelten Simón Bolívar i Venezuela i 1819.
Bare presten John Murphy (1753 – 2. juli 1798) i den innerste ledelsen var katolikk
Under Home Rule Crisis i 1912-14 sto Irland på randen av borgerkrig. Av frykt for at London ville gi etter for irske krav, opprettet unionistlederen Sir Edward Carson (1854-1935) sin egen hær, Ulster Volunteers, i januar 1913.
Dermed dro den irske nasjonalisten og britiske diplomaten Sir Roger Casement (1864-1916) til Tyskland for å skaffe våpen til kampen mot britene og unionistene. Han var igjen ute i samme ærend for å skaffe våpen til Påskeopprøret i 1916. Han ble arrestert, dømt og henrettet for høyforræderi til fordel for Tyskland 3. august 1916.
I 1939 var det igjen kontakt med Tyskland da IRA (Óglaigh na hÉireann) 12. januar sendte et ultimatum til Storbritannias utenriksminister Lord Halifax. Det gikk ut på at Den irske republikkens intensjon var å gå til krig.
Fire dager seinere gikk det av fem bomber i London og tre i Manchester. Det var innledninga på S-Plan (Sabotage Campaign) som varte til mars 1940, et halvt år inn i 2. verdenskrig.
Historie kan være tung å fordøye til de dumpe slagene fra Lambeg-trommene når den unionistiske Oransjeordenen innleder sin marsjesesong til minne om kong Billy av Oranien, konge av England, Skottland og Irland fra 1689 til 1702, og Battle of Boyne 12. juli 1690.
En kommentar til «Å fordøye historie i nåtid»