Blant “røde djevler” og mytterister

En politisk ekspedisjon til Oostende i Belgia

Den indiske politiske kommentatoren og historikeren Vijay Prashad som er blant skribentene i Klassekampens utenriksspalte Horisont hver tirsdag, kommer med et forslag under årets utgave av den politiske festivalen ManiFiesta i Oostende på kysten av Belgia: Sett opp et skilt ved alle grenseoverganger: “Velkommen til landet med Det kommunistiske manifestet”.

Forslaget har et blikk framover med røtter i historien. Det kommunistiske manifest var den politisk-ideologiske programerklæringa som Karl Marx og Friedrich Engels la fram for den internasjonale arbeiderorganisasjonen Kommunistenes forbund (Bund der Kommunisten) på restauranten “La Maison du Cygne” eller “De Swaene” (Svanen) på Grand Place i Brussel i revolusjonsåret 1848. Forbundet som ble oppløst i november 1852, kort etter at kontoret ble raidet og medlemsarkivet stjålet, var den første marxistiske organisasjonen som vedtok manifestet som sitt program under parolen “Proletarer i alle land, forén dere”.

Forslaget er ment som en munter applaus til Arbeidets parti i Belgia, PVDA/PTB, som ble fjerde største parti ved valget 9. juni og økte representansjonen fra tolv til femnten parlamentarikere. Målingene viser at partiet tegner til å gjøre det svært bra ved det kommende regionalvalget.
Vi har snakket med generalsekretær Peter Mertens og Marc Botenga, medlem av partigruppa The Left i EU-parlamentet.

Nylig kom boka “Mutiny. How Our World is Tilting” ut på flamsk, fransk og engelsk, skrevet av Peter Mertens (54), generalsekretær i det belgiske marxistiske partiet PTB (Parti du travail), Arbeidets parti, som på flamsk forkortes PVDA (Partij van de Arbeid). I 2021 overlot han presidentvervet til Raoul Hedebouw, partiets parlamentariske leder.

Mens alle andre partier er delt mellom det flamsktalende Flandern og det franskspråklige Vallonia, er PTB/PVDA ett og samme parti. Like felles i Belgia som kongehuset og fotballandslaget “De røde djevelene”, lyder et gammelt munnhell. Fotballinteressen er utbredt blant gamle bekjente i partiet; kongehuset er det så som så med.

Partiets nå femten parlamentarikere befinner seg i opposisjon, sammen med partiets hovedrival, Nieuw-Vlaamse Alliantie (N-VA), den nye høyrepopulistiske og flamsk-nasjonalistiske alliansen som sammen med det mer høyreekstreme Vlaams Belang (Flamske interesser), gjør at Belgia knaker i sammenføyningene. Den suger næring fra de samme strømningene som resten av den høyreekstreme frammarsjen.

Belgisk pommes frites med majones

Belgia er stort sett flatt, fra Nordsjøen til Ardennene i sørøst, mot grensa til Luxembourg og Frankrike. Alle partier, med unntak av PvdA/PTB, er delt i to regionalpartier, Flandern og Vallonia. De er organisert hver for seg og er heller ikke samkjørt i alle politiske spørsmål, men de går gjerne i koalisjon sammen

Regjeringa er et konglomorat av ikke mindre enn sju partier. Koalisjonen består av begge de høyreliberale partiene, Mouvement Réformateur (MR) og Open Vlaamse Liberalen en Demokraten (Open VLD), begge de sosialdemokratiske partiene, Parti Socialist (PS) og Vooruit (Framover), begge de grønne partiene, Groen og Ecolo, og det gamle Christen-Demokratisch en Vlaams (CD&V).

Wiki: Om PTB

Om dette virker uoversiktelig og komplisert, fins det kanskje en trøst i at det som regel tar et par hundre dager å få dannet regjeringer i Belgia. Forrige gang tok det over 500 dager før Alexander De Croo (Open VLD) ble statsminister.

Et forretningsministerium betyr bare business as usual. Noen belgierne knapt legger merke til lenger, om ikke studentene skulle finne på å lage en ny “pommes frites-revolusjon” som de gjorde etter 249 dager i 2011 uten at det satte fart i sakene.

Rekorden på 652 dager står. Da var det korona-epidemien som tvang koalisjonen sammen. Covid-19 er registrert med 34.376 dødsfall.
Mertens er ikke redd for at Belgia bryter sammen uansett framgangen, og minner om at Belgia er surrealismens arnested med “mer enighet om å holde sammen enn hva som skiller oss fra hverandre.

Varsler generalangrep

PTB/PVDA har ikke tenkt seg i regjering, verken som koalisjonsmedlem, som de aldri vil bli invitert til å delta i på nasjonalt plan, eller som støtteparti.

– Spørsmålet nå er om vi får en ny, reaksjonær regjering med N-VA, sier Mertens. De andre partiene har fram til nå holdt N-VA utenfor, men nå åpner kanskje døra seg fordi det høyreekstremistiske Vlaams Belang har gått forbi N-VA! VB har fascistiske røtter.

– Det vil bety et angrep i full skala mot arbeiderklassen med hensyn til lønns- og pensjonskutt, åttetimers normalarbeidsdagen og penger til militæret. Det vil utløse streiker og kamp. Vi har hatt generalstreiker i en eller to dager. Det er nærmest en belgisk tradisjon.

– Dette vil bli nytt, og det vil bli knyttet til EU,

Forholdet mellom Tyskland og Frankrike i EU er ikke som det engang var, som mellom kristeligdemokraten Helmut Kohl og sosialdemokraten Francois Mitterrand og deretter under kansler Angela Merkel. Den treige og trauste sosialdemokraten Olaf Scholz er ikke helt med på notene til president Emmanuel Macron.

Mertens mener at dette ikke har hatt noen innflytelse på Belgia for øyeblikket.
– Tyskland bedriver økonomisk kamikaze, og EU-økonomien går dårlig. Nå blir Maastricht-kriteriene [for EUs monetære union i det indre markedet] gjenopplivet. Det betyr nye nedskjæringer. Vi får se hva det utløser av samkjøringer mellom arbeiderklassen og fagforeninger i EU-landene. Det sosiale forfallet innen helse og utdanning er allerede enormt.

Framganger

«Historisk resultat for PVDA i Antwerpen by: Den hadde vi ikke sett komme!», brølte den regionale flamske tv- og mediekanalen VRT etter det revolusjonære arbeiderpartiets virkelige gjennombrudd i havnebyen ved Schelde. Resultatet ble 22,5 prosent, nest størst i Flanderns viktigste by, kanskje Belgias, mener mange, fordi Brussel er blitt så “eu-fisert”.

PVDA/PTB gikk forbi VB som igjen har gått forbi N-VA i Flandern. PVDA/PTB forbereder seg på “Slaget om Antwerpen” ved det kommende kommunalvalget med den nye stemmesankeren, 24-årige Jos D’Haese. Han har økt oppslutningen på målingene til 24,7 prosent. Partiets framganger det siste tiåret har vært oppsiktsvekkende, med nærmere ti prosentpoeng siden valget i 2019. Først i Vallonia; nå følger Flandern og Brussel etter. PTB/PVDA er nå like store som det største sosialdemokratiske partiet PS i parlamentet i Brussel.

PVDA/PTB sprengte alle meningsmålinger som viste at partiet hadde steget til over 16 prosent i hovedstaden, fra elleve ved det forrige regionalvalget, bemerket Financial Times en drøy uke før valget.
Resultatet ble 20,9 prosent.

PVDA/PTBs politiske oppskrift har vært å konfrontere politikken til styringspartiene, de høyreliberale og sosialdemokratiske, og ikke konsentrere alt om å kjøre felles front mot de høyrenasjonalistiske og ekstreme.

I stedet kjørte PS-lederen Paul Magnette partiets valgkamp i Vallonia mot PTB, påpekte Raoul Hedebouw under partilederdebatten etter valget i kringkasteren RTL.

Årsaken var at PVDA/PTB hadde innrettet valgkampen på å senke pensjonsalderen til 65 år, kreve slutt på nedskjæringspolitikken og å skattelegge millionærene hardere. Doe de rijken de crisis betalen (Få de rike til å betale krisa).

Det var måten å møte VB-lederen Tom van Griekens utsagn om at “eliten i Brussel er svært opptatt av klimaendringer og verdens undergang, mens mange flamlendere er bekymret for slutten av hver måned.”
Utsagnet har blitt en gjenganger, med et nasjonalt eller regionalt tilsnitt, blant høyrekestreme partier i Europa.

Partiet først

Men den parlamentariske framgangen volder problemer.
– Vi er nesten det største partiet i Brussel på målinger. Men dette avspeiler ikke partiets styrke, sier Merterns.

Dette er en løpende avveiing i partiet: forholdet mellom den parlamentariske representasjonen og partiet, politisk og organisatorisk. Helt siden PTB fikk inn to representanter i parlamentet, har problemstillinga stått i fokus: Hvor skal den politiske innflytelsen ligge, i partiorganisasjonen eller i parlamentsgruppa? Hvor ligger tyngden og hva skal forholdet mellom dem være? Hvordan skal representasjonen forankres politisk?

– Om parlamentarikerne begynner å tro at de skal lede partiet, vil det by på problemer. Faren med sosialdemokratisk påvirkning er ikke det som gjerne blir stemplet som “forræderi”. Det er det lett å forholde seg til.

– Utfordringen er den gradvise påvirkningen av å sitte i posisjoner og omformingen ved å være en del av systemet, mener Mertens som har gått hele løpet selv, fra å være utdannet sosiolog, men jobbe i havna i Gent, til å sitte i bystyret i Antwerpen og nå i Kamer van Volksvertegenwoordigers (representantenes hus) i Brussel.

Problemstillingen gjelder også under “Slaget om Antwerpen”, fastslår Mertens. – Men det viktige er at vi er enige om dette og at vi har en stor oppgave med å skolere partiet i marxisme. Alle ser etter valgresultater, men vi må se etter potensialet til partiet og bruke parlamentet som megafon. Om vi faller 2-3 prosent, hva så? Vår oppgave er å stille opp sosialisme som alternativ til kapitalismen og finne de rette kampene som motvekt. Hva trengs for å bygge opp dette?  sier han.
Framgangen har uansett festet seg.

Mytteri

Mytteri synes å være det nye slagordet om vi ser rundt oss? Mertens smaker på spørsmålet mens rundt 15.000 mennesker rusler rundt på den årlige politiske basaren ManiFiesta i Oostende det Nordsjø-bølgene ruller inn som et forsøksvis poetisk lydteppe.

– Det er mye motstand, men ikke med den samme bevisstheten mot kapitalismen som vi hadde ønsket. Pensjonstreiken i Frankrike, oppsvinget i streikene i Storbritannia i sommer, motstanden i Afrika som vi ser i Kenya og Nigeria. Men det er ikke den massebevisstheten og organiseringen som vi så på 50-, 60- og 70-tallet under Den kalde krigen der Sovjetunionen utgjorde en form for motvekt. Men jeg er slett ikke enig i påstanden som en ofte hører om at “Det fins ingen motstand mer”, denne formen for pessimisme. Det er mer streiker i Storbritannia nå enn noen gang siden Margaret Thatcher [statsminister 1979-90].

– Det er uttrykk for en klassebevissthet, men den er ikke like politisk uttrykt som da. Det er mange måter og uttrykk for motstand uten en klar anti-imperialistisk, anti-kapitalistisk karakter. Mytteri er ikke svaret, mener Vijay Prashad. Det er jeg enig i, og det kan gå flere veier, også i reaksjonær retning, sier Mertens med henvisning til den indiske politiske kommentatoren, forfatteren og historikeren som har skrevet forordet “Surplus Profits, Surplus Humanity” til Mertens bok.

Her skriver Prashad: “Du trenger ikke å være statistiker eller økonom for å være i stand til å lese de grunnleggende fakta i verden idag: De herskende klassene og selskapene som de kontrollerer, utvinner “surplus profit” fra verdiene som samfunnet produserer, mens milliarder av mennesker som jobber for å produsere disse rikdommene, opplever å bli behandlet som om de var “surplus humanity”.

– Vi er nødt til å snakke om arbeiderklassens svake situasjon. Det var ikke bare Thatcher; det gjalt hele Europa. Vi må snakke om klassekamp, om solidaritet, om arbeid og lønn, om å redde planeten. Det er ingen  skam å gjøre mytteri. Kulturen med solidaritet har blitt forvrengt av den individualiserende nyliberalismen. Vi må se sammenhengene.

Mertens trekker båndene fra Afrikas problemer med imperialismen, fra de franske interessene for uran i Mali og Niger i Vest-Afrika og kravet om rettferdig handel, til energipolitikken i Europa. – Ting hører sammen. Dette er en smeltedigel, og det bobler overalt.

Parti slår røtter

PTB er det desidert sterkeste venstrepartiet i Europa. Å plassere de tradisjonelle sosialdemokratiske maktpartiene og EU-byggerne på venstresida, er utelukkende en grafisk konstruksjon basert på forholdet til de kristeligdemokratiske høyrepartiene. Det har liten rot i den politiske virkeligheten med hensyn til de grunnleggende politiske og økonomiske spørsmålene – og har derfor blitt leverandør til misnøyen bak den høyreekstreme framveksten.

– PTB gjør det bra fordi partiet har røtter i befolkningen, ikke på sosiale medier, mener Jeremy Corbyn, den tidligere Labour-lederen som har representerer London-valgkretsen Islington North siden 1983, nå som uavhengig siden valget i mai.

Se Solidaire.org/taxonomy/term/6077

Les også denne:  Europeisk venstre i utakt

PeterM

En kommentar til «Blant “røde djevler” og mytterister»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *