Nato: Intet nytt på østfronten
USAs og Natos manglende erkjennelse av sikkerhetsdilemmaet hindrer dem i å ta det viktigste skrittet for å åpne for forhandlinger: at USA, sammen med Nato, forhandler direkte med Russland om en ny sikkerhetsordning for Europa – i stedet for å legge hele ansvaret for forhandlinger på det militære og sivile stillingsforholdet mellom Ukraina og Russland.
Nato har ikke tenkt å endre linje under sin nye generalsekretær Mark Rutte (57) (statsminister i Nederland for det høyreliberale VVD –Volkepartij voor Vrijheid en Democratie – siden oktober 2010 og fram til juli i år da den partiavhenginge Dick Schoof tok over). Dette framgår av tiltredelsestalen som Rutte holdt da han overtok Nato-klubba fra Jens Stoltenberg 1. oktober.
Tre prioriteringer
Å sikre at Ukraina seirer som “suveren, uavhengig, demokratisk nasjon” med tanke på et framtidig medlemskap i Nato, var en av tre prioriteringer som Rutte la fram under seremonien i Brussel. De to øvrige prioriteringene om å øke militærutgiftene til minst to prosent av BNP for alle Nato-land, og “å adressere” de globale utfordringene gjennom å samarbeide med partnere “nær og fjern”, følger manuset som Stoltenberg legger igjen etter seg og tar med seg til sikkerhetskonferansen i München.
Rutte måtte på sin første pressekonferanse innrømme at situasjonen på slagmarka i Øst-Ukraina er “vanskelig” og at Russland gjør “begrensede” framskritt med høye omkostninger (ifølge Reuters), anslagsvis tusen drepte eller sårede russiske soldater hver dag.
Rutte unnlot å svare direkte på spørsmålet om hvorvidt Kyiv vinner. Vel et halvt døgn etter kom meldingen om at de ukrainske styrkene har overgitt Vuhledar i Donetsk oblast (fylke/region) etter å ha forsvart byen i nær to år. Den ukrainske østkommandoen bekrefter at de har gjort retrett fra kullbyen for å hindre å bli omringet og for å begrense tapet av tropper og våpen.
Kostbare byslag
Bakhmut, Avdiika og nå Vuhledar som betyr “Kullets gave”, er tre byer i Donetsk. Under invasjonen i februar-mars 2022 maktet ikke de russiske styrkene å innta og holde noen byer av en viss størrelse, og definitivt ikke Kyiv eller Kharkiv. Det hadde i hovedsak to årsaker:
* At Ukraina allerede var rustet opp av USA og sentrale Nato-land som Storbritannia, til å bli langt mer motstandsdyktig på bakken enn det mange militæranalytikere hadde fått med seg.
* At den russiske hæren og kommandoen var i langt dårligere skikk enn antatt på vestlig hold. Invasjonen kom dessuten på feil tidspunkt med hensyn terreng og føreforhold, og styrken var altfor liten til å rykke inn i Kyiv eller okkupere hele Ukraina.
Påstandene om at Ukraina hadde opphørt som uavhengig land om Putins hær hadde inntatt Kyiv og innsatt et quislingregime, er lite annet enn feilslått propaganda, ofte med et Nato-tilsnitt, og med liten forankring i “krigens logikk”. Jo mer av Ukraina som russerne hadde invadert og evenetuelt okkupert, jo lengre og sårbare forsyningslinjer vest for elva Dnipro ville de få, og dermed større muligheter for Ukraina å angripe.
I stedet har krigen artet seg annerledes, langs en nær tusen kilometer lang frontlinje. Slaget om Bakhmut (3. juli 2022 – 20. mai 2023: 10 måneder, 2 uker, 3 dager) ble kalt “kjøttkverna”. Den samme kynisk krigføringen, fra begge sider, utspant seg i Avdiika (10. oktober – 17. februar 2024: 4 måneder, 1 uke). Og det har gjentatt seg i Vuhledar om enn i mindre grad slik reetretten vitner om (28. oktober 2022 – 1. oktober 2024: 1 år, 11 måneder, 3 dager).
https://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Bakhmut
https://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Avdiivka
https://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Vuhledar
Kriger med Nato i sikte
Verken Bakhmut eller Avdiika hadde strategisk betydning som skulle tilsi Ukrainas oppofrende bruk av styrker og våpen og ammunisjon. Den samme vurderinger gjelder Russland¸ med andre fortegn og formål.
Allerede under slaget om Bakhmut begynte militæranalytikere i Nato-land å stille spørsmål ved Ukrainas krigføring, inkludert Storbritannias daværende forsvarsminister Ben Wallace med utdanning fra det legendariske militærakademiet Sandhurst og militær erfaring fra okkupasjonen av Nord-Irlan.
Ukraina brukte mer artilleriammunisjon og våpen enn det Nato og EU kunne levere, mens utenriksminister Dmytro Kuleba uttalte at “vi utkjemper Natos krig”. Det er derfor all grunn til å spørre om Ukrainas krigføring, inkludert innrykket i Kursk-regionen i Russland 6. august, sikter seg inn på Nato-medlemskap for at dette ikke skal bringes opp igjen i framtidige forhandlinger med Russland.
Volodymyr Zelenskyj ble valgt til president 31. mars 2019, med 74,96 prosent av stemmene, på løftet om å gjennomføre Minsk 2-avtalen med Russland, med Tyskland og Frankrike som garantister, og ta opp kampen mot den omfattende korrupsjonen og oligarkveldet. Under forhandlingene i Tyrkia i april 2022 gikk Zelenskyj inn for å la Nato-medlemskapet ligge og legge spørsmålet om Krim på is til seinere.
Etter Vuhledars fall kommer de samme anklagene om manglende våpenleveranser fra Nato og restriksjoner på bruk av våpen som ble brukt som forklaring på tapet av Bakhmut og Avdiika i Donetsk. Vuhledar blir, i motsetning til Bakhmut og Avdiika, ansett som viktig for forsyningslinjene på begge sider av fronten med sin posisjon ved jernbanelinja mellom Krim og den industrielle delen av Donbas.
Donbas består av Donetsk og Luhansk oblast, to av de fire regionene som Russland har annektert.
Om Ukraina slåss for Nato-medlemskap, i Kulebas “blod for våpen”-scenario, hvilke premisser legger det for krigføringa? Og når Ukraina beskriver krigen som “sivilisasjon mot barbari”?
Vestens tre ukloke aper
I sine avskjedsintervjuer som Natos generalsekretær med NRKs Yama Wolesmal og Simen Ekern oppsummerer Jens Stoltenberg at han mener at Natos våpenhjelp til Ukraina skulle ha kommet før, i hvert fall fra 2014. Dette er å retusjere virkeligheten, slik Tysklands kansler Angela Merkel (2005-21) og Frankrikes president François Hollande (2012-17) bevisst retusjerte vekk Minsk-avtalen, i samforstand med Ukrainas president Petro Porosjenko (2014-19). Det har alle tre innrømmet.
Stoltenberg vrir dessuten på virkeligheten når han hevder at det var USA og Nato som var villige til å forhandle med Moskva i desember 2021, før Russlands invasjon. Det var USA og Nato som avslo tvert å sette seg ned for å drøfte Kremls ti punkter, alle under ett.
Etter det siste møtet i Nato-Russland-rådet 12. januar, det første møtet siden juli 2016, uttalte Stoltenberg at målet var å bringe Ukraina inn i Nato. Med andre ord det mest sentrale spørsmålet i den europeiske “sikkerhetsordenen”.
Ved sin avskjed framstiller Stoltenberg “Natos ekspansjon østover som en politisk seier for europeisk sikkerhet”, skriver Sigurd Allern, professor emeritus i journalistikk, i sitt innlegg i Klassekampen 1. oktober. Der siterer han Australias tidligere statsminister Paul Keating (1991-96) fra Arbeiderpartiets søsterparti, Australia Labor Party (ALP), som utroper Stoltenberg til “den øverste dåren” (the supreme fool).
https://klassekampen.no/artikkel/2024-10-01/debatt-den-overste-nato-daren-takker-av
Mark Rutte er Natos tredje generalsekretær på geledd, etter Anders Fough Rasmussen (2009-14) og Stoltenberg, som har kastet vrak på “sikkerhetsdilemmaet” med tanke på Natos ekspansjon østover i Europa og nye globale interesser i Asia med blikk på Kina. Det hører med at Nederland er dypt involvert i halvleder-krigen som USA fører mot Kina med trusler om sekundærsanksjoner.
Sikkerhetsdilemmaet
I essayet “Skråsikkerheten” i Klassekampen 17. august, forsøker forsker Julie Wilhelmsen ved NUPI å utfordre de rådende fortellingene om Nato-ekspansjonen ved å minne om “sikkerhetsdilemmaet” som det ble undervist i på statsvitenskap på 90-tallet. Sikkerhetsdilemmaet “innebar at en motpart kan komme til å tolke våre trekk på en annen måte enn det vi selv har til hensikt,” skriver Wilhelmsen.
https://klassekampen.no/artikkel/2024-08-17/skrasikkerheten/zbui
Klassekampens utenriksredaktør Ole Øyvind Sand Holth sporer “en nesten påtakelig uvilje mot å gå inn i de vanskelige problemstillingene” som Wilhelmsen forsøkte å reise under “Nordens svar på Putins krig”-debatten på NRK 12. august. Han trekker fram Russland-analytikeren Peter Schroeder fra Center for a New American Security som skriver i Foreign Affairs at “Putins mål med krigen er å hindre Ukraina fra å bli medlem av Nato eller å bli en base for vestlige våpen.”
https://www.foreignaffairs.com/ukraine/putin-will-never-give-ukraine
Utenriksredaktøren skriver at Schroeder “”mener at den eneste løsninga er å holde trykket oppe,” mens den britiske analytikeren Anatol Lieven ved King’s College i London mener i Foreign Policy at “forhandlinger er nødvendige fordi alternativet er at Ukraina kollapser som nasjon”.
https://foreignpolicy.com/2024/08/27/russia-establishment-ukraine-war-end-ceasefire/
President Joe Biden er ikke den eneste som plasserer krigene i Palestina og Ukraina som felles kamp mot Vestens fiender og samtidig underslår den geopolitiske betydninga med en trivialiserende framstilling om at det handler om “demokrati mot diktatur” i kamp for “våre verdier”.
Ikke rom for tvil
Wilhelmsen fikk svar fra Jørn Buø, tidligere forsvarsattaché (het det ikke militærattaché?) til Russland (24. august):
https://klassekampen.no/artikkel/2024-08-24/debatt-tvil-er-ikke-alltid-det-rette
Uten å ta Wilhelmsen til inntekt for mine meninger – eller å prøve å overføre mine synspunkter til henne – skrev jeg dette svaret til militærattaché Buø 31. august (her i sin opprinnelig versjon):
– Forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), Julie Wilhelmsen, skriver i Klassekampen 17. august om hennes erfaringer med skråsikkerheten og reinvaskingen av Vesten siden Russland invaderte Ukraina 22. februar 2022. Hun får svar av Jørn Buø, tidligere forsvarsattaché til Russland, Ukraina, Belarus og fire sentralasiatiske republikker. Svaret er en lang sammenhengende vegg til vegg-bekreftelse av de reflekterte og erfaringsbaserte ankepunktene som Wilhelmsen legger til grunn.
Buøs utlegning er selektiv – og ikke minst tidsrelatert til tida han tjenestegjorde i Russland (2000-03). Innlegget har fått overskriften “Tviler er ikke alltid det rette” – og levner ingen tvil om at Buø aldri har tvilt, i hvert fall ikke på ett av de sentrale punktenes i Wilhelmsens betraktninger om “sikkerhetsdilemmaet” som hun lærte om i statsvitenskap på 90-tallet, blant annet å være bevisst om at “en motpart kan komme til å tolke våre trekk på en annen måte enn det vi selv har til hensikt.” Det gjelder Vestens/Natos gjentatte og selvforherligende postulat om “defensiv avskrekking” og alltid hederlige hensikter.
– Det framstår som lite opportunt for Buø å ta for seg 90-tallet. I april 1999, på Natos toppmøte i Washington, tilla Nato seg retten til å gå til krig uten FN-mandat og utenfor sitt eget artikkel 5-område (out-of-area). På samme møte ble Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn opptatt som nye medlemmer, stikk i strid med tidligere løfter og uten forutgående trusler fra Russland. I 2004 kom neste Nato-utvidelwse med de tre baltiske statene, Estland, Latvia og Litauen, tidligere sovjetrepublikker.
– «Utenfor område”-strategien ble anvendt i 1999, med krigen mot Serbia. Kosovo-spørsmålet ble siste gang behandlet i FNs sikkerhetsråd 3. september fordi Vesten visste at Russland ville nedlegge veto mot den krigen som Carl Bildt allerede hadde tegnet opp høsten 1998. Under “forhandlingene” i Chateau de Rambouillet utenfor Paris stadfestet USAs utenriksminister Madeleine Albright, pådriver for “det globale Nato”, overfor amerikanske journalister at “Serbia needs some bombing, and that’s just what they are going to get”.
– Et effektivt middel var å inkludere i Rambouillet-avtalens appendiks at Nato skulle få fritt leide gjennom Serbia fra Ungarn til Kosovo, hvilket Beograd, av suverenitetsgrunner, naturligvis ikke kunne godta. Krigen førte ikke bare til at Nato bombet bruer over Donau, den serbiske kringskastingen, den kinesiske ambassaden og et flyktningtog; det førte også til nær sammenstøt med russiske styrker på vei mot Prishtina, Kosovos hovedstad, for å unnsette sine serbiske allierte.
– Moskva var blitt advart om “det globale Nato”. I desember 1998 satt FNs sikkerhetsråd i behandling av rapporten til lederen for våpeninspeksjonen i Irak, Hans Blix. Storbritannias FN-ambassadør Tim Hannah ba om pause. To timer etter kom han tilbake og meddelte at USA og UK hadde startet bombinga av Irak.
– USAs og Natos strategi var åpenbar for Russland. Det sto å lese i sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinskis innflytelsesrike bok “The Grand Chessboard” (1997) om hvordan USA hadde 10-15 år på seg å innta “den eurasiske korridoren”, det tidligere Sovjets interessesfære.
– Wilhelmsen har sine betraktninger om “sikkerhetsdilemmaet” i behold. Dette ble feid til side med Russlands invasjon i Ukraina (og før det). Hun er ikke alene med sine erfaringer. Selv i redaksjoner i Nato-kritiske aviser senket sensuren seg, omtalt som “normal redaktørvirksomhet”, av frykt for å bli stemplet som Putin-apologeter. Og Rødt og SV fulgte etter.
Dilemma uten sikkerhet
Militærattaché Buø fikk sitt svar til meg i Klassekampen 7. september.
https://klassekampen.no/artikkel/2024-09-07/debatt-svar-til-johansen
Dermed var det slutt på debatten i Klassekampen – og her er mitt svar:
Det er ingen grunn til å tro at Jørn Buø og jeg skal bli enige. Det er kanskje derfor mer på sin plass å gå opp grensene for våre uenigheter om Nato og verdens desidert største militærallianses karakter fordi det er grunnleggende for Russlands folkerettsstridige invasjon og opptakten til krigen i Ukraina.
Buø bekrefter (7. sept) at hans utgangspunkt er erfaringene fra perioden som forsvarsattaché i Moskva 2000-03. Han nøyer seg med å vise til at han har lest Mary Elise Sarotts “Not One Inch” (2021) om “spenningene mellom Nato, USA og Russland etter den kalde krigen” uten selv å ta stilling til blant annet Natos krig i Jugoslavia eller bombinga av Irak midt under møtet i FNs sikkerhetsråd i desember 1998.
Når det gjelder utvidelsen av Nato østover, helt fram til Russlands grenser og tett innpå landets militære nærvær i Kaliningrad-enklaven ved Østersjøen, nå et “Nato-innhav”, er han bastant i sin konklusjon: “Det er udiskutabelt at Nato-medlemskap har sikret selvstendighet, rettsstat og frihet fra Russland for de tidligere Warszawapaktlandene, samt Estland, Latvia og Litauen.”
Her fins det åpenbart ingen tvil med hensyn til “sikkerhetsdilemmaet” som Nupi-forsker Julie Wilhelmsen la fram i sitt essay «Skråsikkerheten»: “at motparten kan tolke våre trekk annerledes enn det vi selv har til hensikt.”
Uenigheten omfatter ikke bare tolkninga, men nettopp hensikten. Her er jeg uenig med Wilhelmsen som mener at det er en russisk konspirasjonsteori at USA og Nato – eller i det minste sterke krefter innen den politiske og militære ledelsen – var ute etter å ødelegge Russland. Ved Sovjetsunionens oppløsning i 1991 uttalte daværende viseforsvarsminister Paul Wolfowitz (1989-93), at det samme skulle skje med den russiske føderasjonen.
Buø reduserer “sikkerhetsdilemmaet” til et spørsmål om demokrati og interne forhold, eller “våre verdier” som det gjerne heter i Nato-kretser. Russland var ingen trussel overfor tidligere sovjetrepublikker eller landene i Warszawapakten da den ble oppløst 1. juli 1991 – mens Nato besto og deretter ekspanderte. I stedet ble russiske borgere i Baltikum behandlet som annenrangsborgere (og fratatt stemerett i mange år ut fra språklige kriterier). Mange følte seg tvunget til å migrere.
Natos rulleblad er langt fra reint, jfr. Estado Novo-diktaturet i Portugal (1949), juntastyrte Hellas (1952) og nå Tyrkia som har rasert tusenvis av landsbyer i Tyrkia (Kurdistan?) og driver aktiv krigføring (inkudert angrep med kjemiske våpen) i Nord-Irak og Nord-Syria, uten protester fra Nato.
Natos argument om at Russland ikke skal ha vetorett, er i beste fall falskt og fordummende. Det skrinlegger nettopp “sikkerhetsdilemmaet”. De som har fulgt striden mellom Sverige og Tyrkia (og Ungarn) om svensk Nato-medlemskap, kan ikke være i tvil om at det er Nato – og utelukkende Nato ved konsensus – som avgjør hvem som blir medlemmer. Det ligger ikke til søknader fra regjeringer i land hvor det knapt fins demokratiske prosesser gjennom valg i den etterfølgende parlamentsperioden eller ved folkeavstemninger med hensyn til Nato-medlemskap. Sveriges tohundreårige “nøytralitet” forsvant med et pennestrøk. Det samme skjedde i Finland med 1344 kilometer grense til Russland, om lag halvparten av Natos nå samlede tilstøtende grense.
Kart over Europa forteller klart hvem som har ekspandert, og hva det har ført til. Buø og andre burde hente fram intervjuet Thomas Friedman gjorde i New York Times med USAs fremste diplomat under Den kalde krigen, veteranen George Kennan. Da Kongressen vedtok i 1998 å åpne Nato for den første Nato-utvidelsen, sa Kennan at dette kunne være begynnelsen på en ny kald krig.
Men framfor alt bør alle lese USAs daværende ambassadørs note til UD på Foggy Bottom i Washington etter at Nato åpnet for framtidig medlemskap for Ukraina, Georgia og Modlova i 2008. Ambassadør William Burns beskrev da oppskriften for den krigen som nå utspiller seg i Ukraina, som jo nettopp betyr “grenseland”. Burns er i dag sjef for CIA.
USAs og Natos manglende erkjennelse av sikkerhetsdilemmaet hindrer dem i å ta det viktigste skrittet for å åpne for forhandlinger: at USA, sammen med Nato, forhandler direkte med Russland om en ny sikkerhetsordning for Europa – i stedet for å legge hele ansvaret for forhandlinger på det militære og sivile stillingsforholdet mellom Ukraina og Russland.
Vidtrekkende konsekvenser
Samme dag som Vuhledar falt avviste Russland muligheten for samtaler om atomvåpen med USA som følge av at Washington driver fram Natos ekspansjon, varslet talskvinne i det russiske utenriksdepartementet, Maria Zakharova. Dette er direkte rettet mot generalsekretær Mark Ruttes tredje prioritering om Nato som global aktør.
– Vi ser ingen grunn til dialog med Washington uten respekt for Russlands grunnleggende interesser, sa Zakharova, ifølge Reuters.– Framfor alt er dette problemet med Natos ekspansjon inn i post-sovjetisk territorium som utgjør en trussel mot felles sikkerhet.
Hun bekreftet dermed uttalelsen til Kremls talsmann og president Vladimir Putins rådgiver Dmitrij Peskov dagen før. Russland vil ikke diskutere en eventuell ny avtale om å begrense begge siders strategiske våpenarsenal. Gjeldende avtale utløper i 2026, og USA har siden president George W. Bush trukket seg fra flere avtaler som ble inngått under den kalde krigen, før Sovjetunionens sammenbrudd.
Det burde absolutt være del av “sikkerhetsdilemmaet”.