USA tapte Cuba-avstemning – igjen
USA pakker sammen marinestyrker utafor kysten av Venezuela i det sørlige Karibia. Havanna er beredt på at Cuba ligger i skuddlinja for president Donald Trump og hans utenriksminister Marco Rubio.
Trump-administrasjonen ser på det oljestinne Venezuela som en omvei til Cuba, men i går stemte FNs hovedforsamling igjen imot USAs embargo av Cuba til dønningene av megaorkanen Melissa.
Landet befinner seg i sin dypeste økonomiske krise siden Sovjetunionens og den Moskva-styrte handelsorganisasjonen Comecons sammenbrudd i 1991. Aldri før har så mange forlatt øya. Det geopolitiske situasjonen er truende, og EUropa gjør knefall overfor “Trumpamerica” og hans sammenhengende rekke av eklatante brudd på folkeretten. Betegnende nok sluttet fem land seg til USA og Israel og tolv stemte avholdende til FN-resolusjonen som onsdag fikk flertall for 33. år på rad.
Årets FN-avstemning
USA og Israel står skulder ved skulder, selv om det ser ut til at president Donald Trump irriterer seg over at Israels statsminister Binyamin Netanyahu har vansker med å innordne seg at det er The Don som skal diktere i hvilken rekkefølge – og hvordan Palestina som stat skal utslettes og hvordan krigstomta Gaza skal håndteres.
I fjor sto USA og Israel igjen alene da FN-resolusjonen «Nødvendigheten av å avslutte USAs økonomiske, kommersielle og finansielle blokade av Cuba» som Cuba har fremmet siden 1992, var oppe til avstemning. 187 av 193 medlemsland stemte for. Selv de USA-dominerte øystatene i Stillehavet og USAs mest svorne allierte i Øst-Europa hadde falt ifra og strakk seg ytterst til å stemme avholdende eller ganske enkelt ikke å være til stede under avstemninga. Bare Moldova stemte avholdende.
Foran årets avstemning var derfor spørsmålet hvor mange land som ville la seg skremme av Trump-administrasjonens dulgte trusler og frykt for tollsatser. Svaret kom onsdag: USA fikk i år med seg Argentina og Paraguay i Sør-Amerika, og Ukraina, Ungarn og Nord-Makedonia i Europa, sammen med Israel. 165 stemte for, mens tolv land stemte avholdende: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Romania, Moldova, Bosnia-Herzegovina og Albania i Europa, Ecuador og Costa Rica i Latin-Amerika og Marokko i Afrika.
USA klarte dermed å endre stemmegivninga til seksten land.
Dette er det dårligste resultatet siden 1993 og har et sterkt politisk uttrykk langt ute til høyre på den globale skalaen. Ni land deltok ikke i avstemninga av ulike årsaker: Afghanistan, Bulgaria, Den dominikanske republikken, El Salvador, Madagaskar, Myanmar, øystaten Nauru i Stillehavet, Syria og Venezuela fordi landet, på grunn av USAs sanksjoner, ikke får bruke finansinstitusjoner i USA.
Cubas avtroppende ambassadør til Norge, Maité Rivero Torres, peker på at FN-avstemninga denne gangen foregikk under en internasjonal situasjon med økende ensidighet, undertrykking og vold hvor USA intensiverer sin aggressive politikk overfor Cuba, Venezuela “og praktisk talt alle land på jorda”.
– USAs utenriksdepartement følger ministerens korrupte agenda og driver lobbyvirksomhet overfor allierte ved hjelp av løgn for å stoppe støtten til resolusjonen mot blokaden. Ikke desto mindre, stoler vi – enda en gang – på støtten fra det store flertall av det internasjonale samfunnet, uttalte hun på minnemøtet for Che Guevara som Cubaforeningen i Norge (www.cubaforeningen.no) holdt i Oslo foran avstemninga.
– Blokaden har ikke lykkes i sitt mål om å få vårt folk på knærne, og den vil aldri lykkes med det. Den vil heller ikke lykkes med å få folket til å overgi revolusjonen og sosialismen. Det kubanske folket har opp gjennom historien flere ganger vist eksempler på motstand, skaperkraft, besluttsomhet og tro på våre mål, sa hun.
Omregnet i dagens priser kan de skadene som blokaden har påført Cuba gjennom mer enn 60 år, beløpe seg til 170,677 milliarder dollar.
– Hva kunne ikke Cuba ha utrettet – på toppen av alt landet virkelig har utrettet i disse 60 årene, hvis de hadde hatt denne summen til disposisjon? spør ambassadør Rivero.
– Blokaden skaper enorme skader for det kubanske folk. Som vår utenriksminister [Bruno Rodrǵuez] nylig sa er det ikke mulig å kvantifisere, å utrykke i tall, den emosjonelle skaden, angsten, lidelsene, savnet og manglene, som blokaden betyr for kubanske familier. Konsekvensene for økonomien er også enorme; de utgjør den største hindringa for vekst og utvikling.
– I kjernen av denne saka står det kubanske folket, hvis daglige liv har blitt dypt påvirket av embargoen, fastholdt Singapores delegat, som talte på vegne av den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN (Association of Southeast Asian Nations). Det har alvorlig begrenset Cubas import, eksport og finansielle transaksjoner, og har påvirket landets evne til å få tilgang til utenlandske direkteinvesteringer, kjøpe drivstoffforsyninger og råvarer, og tiltrekke seg turister.
– For vanlige kubanere har dette ført til mangel på essensielle varer, strømbrudd og vanskeligheter med å få tilgang til viktige medisinske tjenester», påpekte han, ifølge det offisielle FN-referatet fra behandlinga i hovedforsamlinga tirsdag til vindkastene fra Melissa.
https://press.un.org/en/2025/ga12722.doc.htm
Duell og løgner
Debatten utviklet seg til en duell mellom USAs FN-ambassadør Mike Waltz og Cubas utenriksminister Bruno Rodríguez.
– Hvert år siden 1992 har vi samlet oss her i denne forsamlinga for det som bare kan beskrives som politisk teater», sa Waltz. Trump-administrasjonen ønsker å «korrigere de falske nyhetene» og den «falske virkeligheten» denne avstemningen skaper, sa han som et ekko av Trumps evinnelige anklager om “fake news”.
– Herr Waltz, dette er FNs generalforsamling, det er ikke en Signal-samtale, og heller ikke Representantenes hus, kontret Rodríguez som påpekte at Waltz ikke bare løy, men avvek i vesentlig grad fra emnet som ble diskutert.
Rodríguez refset Waltz’ grove respektløshet overfor Cubas president og FN generalforsamlingens verdighet «på en usivilisert, grov og uakseptabel måte som ikke har noen plass i dette demokratiske forumet.»
Det stagget ikke Waltz: – Ingen regjering i historien har noen gang fått en kommunistisk økonomi til å fungere. Det er ingen blokade. Så vær så snill, slutt å gjenta denne propagandaen.»
I 2024 eksporterte USA varer til en verdi av mer enn 585 millioner dollar til Cuba, inkludert mat, humanitær hjelp og medisiner, sa han. – Hvordan er det en blokade?
Cuba kan handle med «hvem som helst av dere, med hele verden», henvendte Waltz seg til salen, som om Cuba noen gang har hevdet at det ikke skjer en viss handel mellom USA og Cuba. (Waltz var nasjonal sikkerhetsrådgiver fra Trumps innsettelse 20. januar til 1. mai.)
Waltz brettet ut hele sitt repertoar av Washington-autoriserte løgner for å forsvare USA nærmest politiske politikk gjennom 66 år, som president Barack Obama oppsummerte da han og president Raúl Castro gjenåpnet USAs ambassade i 55 Calzada i Havanna 20. juli 2015.
Her er Waltz påstander, basert på gjennomgangen til Peoples Dispatch, “et internasjonalt mediehus med oppdrag å bringe deg stemmer fra folkebevegelser og organisasjoner over hele verden,” som det heter i vaskeseddelen:
* Den groveste løgnen er at blokaden ikke eksisterer, når den er så dypt lovfestet i Kongressen at POTUS (President of the United States) ikke kan heve den bare ved et presidentdekret. Det skyldes Helms-Burton-loven og Torricelli-loven, den såkalte “180-day rule”, sektorvise og finansielle sanksjonslister og nå gjeninnføringa av Trumps presidentmemorandum nr. 5 av 30. juli i år for å legge «maksimalt press» mot Cuba, det samme begrepet som Trump bruker overfor Iran.
* «Cubas økonomiske vanskeligheter er utelukkende Havanna-regjeringas ansvar.» Dette står opp mot Washingtons erklærte politikk, helt tilbake til 1960, om “å kvele økonomien” for å skape sosial uro.
* “Den årlige FN-resolusjonen er propaganda”, som tydeligvis det overveldende flertallet av FNs medlemmer (minst 187) står bak i sitt forsvar av folkeretten og FN-charteret, og til tross for at flere av dem opplever diplomatisk press fra USA.
* «Mangelen på mat og medisiner er den kubanske regjeringas feil.» Når det gjelder medisiner, viser den grunnleggende legemiddellisten (651 punkter) at 364 legemidler (56 prosent) mangler på grunn av betalingshindringer, leverandører som nekter å operere, og teknologiske forbud som blokkerer utstyr eller forsyninger med mer enn ti prosent amerikanske komponenter.
Den samlede påvirkningsgraden er på hele 69 prosent som hindrer anskaffelse av eller øker betydelig kostnadene på avanserte medisiner og kritiske enheter, som perkutan aortaklaffproteser og dialyseutstyr.
Når det gjelder mat, tvang mangelen på finansiering og bankavslag til at importen av omtrent 337.000 tonn mais og vel 120.300 tonn soyabønner til dyrefôr ble stoppet. Det førte igjen til at eggproduksjonen sviktet. Matvarehandelen med USA skjer under ikke-standardiserte betingelser som spesifikke lisenser, kontant betaling på forhånd uten kreditt, transport bare på amerikanske skip og på enveisreiser, noe som øker fraktkostnadene og forsinker leveransene.
* “Blokaden tillater fri eksport”. USAs rettssystemet forbyr eksport/reeksport til Cuba og forbyr datterselskaper av amerikanske selskaper i tredjeland å handle med Cuba. Sekundærsanksjoner rammer tredjeland. «180-dagersregelen» betyr at skip som anløper Cuba, ikke kan gå til havner i USA i løpet av 180 dager, noe som kraftig fordyrer eksport og import. USA har innført bøter og trusler mot banker og leverandører mot å åpne eller opprettholde kontoer for finansielle transaksjoner med Cuba. Det rammer også overføringer av private remisas (overføringer) til Cuba, inkludert slektninger. USA har dermed “vetorett” og styrer helt og holdent handelen i ulike sektorer.
* “Cuba står fritt til å handle med andre land”. De mange rettssakene som USA anlegger mot firmaer, baker, forsikringsselskap, rederier og andre gjennom sekundærsanksjonene taler løgnen midt imot. De rammer alle som driver forretninger i USA og som vil drive forretninger med Cuba enten det gjelder investeringer eller handel.
* «Den kubanske regjeringa handler med sitt helsepersonell» som kort og godt betyr at Havannas internasjonalt anerkjente helsebistand ikke er frivillig, men en form for menneskehandel, til tross for at de oppfyller alle standarder fra FN, Verdens helseorganisasjon (WHO) og Den pan-amerikanske helseorganisasjonen (PAHO). Anklagen fra Waitz lyder særdeles hult i Hovedforsamlingas sal etter at Trump satte Elon Musk til å bruke motorsag på USAid.
* «Den kubanske regjeringa drar nytte av leiesoldater, Cuba destabiliserer den vestlige halvkula og Cuba bidrar til den russiske krigsmaskinen». Dette er et knippe løgner som skal begrunne hvorfor USA har Cuba på sin liste over stater som støtter internasjonal terrorisme. Havanna straffeforfølger folk som forsøker å rekruttere kubanere til krigen i Ukraina ut fra forbudet for statsborgere mot å delta i eksterne konflikter. Cuba og Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (Celac) står sammen om prinsippet om en «fredssone», og Cuba deltar ikke i krigen i Ukraina. Havanna har kontakt med begge sider i krigen.
Trump skrur til
Cuba har vært et mål for en asymmetrisk utmattelseskrig fra USAs side helt siden blokaden ble innført av president John F. Kennedy i februar 1962. USA har en lang historie med embargoer mot Cuba, men det erklærte målet ble i 1960 å skape en sosio-økonomisk krise som skulle lede til opprør og felle Fidel Castro.
Det går fram av et memorandum som USAs viseminister for interamerikanske forhold, Lester Mallory, skrev i 1960 om restriksjoner og økonomisk blokade hvor det står at «en må snarest ta i bruk alle midler for å svekke Cubas økonomi… tiltak som… mest effektive for å hindre pengeoverføringer og vareimport, redusere lønninger, forårsake sult, fortvilelse for så å sørge for statskupp».
https://en.wikipedia.org/wiki/United_States_embargo_against_Cuba
Dette er dreierboka til USAs utenriksminister Mario Rubio. Målet er å erobre Cuba ved å isolere øya gjennom en blokade for å kutte internasjonal handel med sanksjoner og sekundærsanksjoner. Bare i år, fram til åpninga av FN-sesjonen, hadde blokaden kostet Cuba ikke mindre enn 7,5 milliarder dollar.
Årets bruttonasjonalprodukt blir anslått til 108,42 milliarder dollar, et fall på anslagsvis 0,4 prosent. Men usikkerheten i regnestykket er så stor at vurderingene spenner fra en nedgang på 1,5 prosent til en vekst på én prosent.
Usikkerheten ble forsterket da Trump gjennom et presidentdekret 30. juni skrudde ytterligere til ved å utvide tiltakene han innførte i sin første periode, 16. juni 2017 (National Security Presidential Memorandum no. 5).
Hensikten er å styrke den økonomiske beleiringa av Cuba som igjen er ført opp på USAs liste over land som støtter “internasjonal terrorisme” etter å ha blitt tatt av lista helt på tampen av presidentpeiroden til president Joe Biden.
Tiltakene i 2017 løftet den økonomiske blokaden til et kvalitativt høyere skadelig nivå som har vart i åtte år, selv under Biden, og “er i stor grad årsaken til den nåværende mangelen og de store utfordringene som den kubanske økonomien står overfor med hensyn til gjenreisning, vekst og utvikling,” konstaterte Havanna.
Det gjelder det nesten totale forbudet for amerikanske statsborgere å besøke Cuba nå som reiserestriksjonene og Cubas egne tiltak fra korona-pandemien er hevet. Det rammer forsyninga av drivstoff som lammer transporten, hindrer finansielle transaksjoner som pengeoverføringer fra eksilkubanere og Cubas tilgang til internasjonale finansinstitusjoner og sekundærsanksjoner til og med overfor medisiner, råvarer til medikamenter og medisinsk utstyr. De har ført til at saker som USA har anlagt mot utenlandske investorer har skutt i været.
“USAs herskere og politikere har den frekkhet å erklære at de opptrer på denne måten til det beste for det kubanske folket,” reagerte utenriksdepartementet i Havanna (Ministerio de Relaciones Exteriores de Cuba, Cubaminrex) i juli da Trump skrev ut sin presidentordere.
– USA vedtar en ny aggressiv plan mot Cuba. Som svar på snevre interesser som ikke er representative for flertallet i sitt eget land, forsterker den ytterligere den økonomiske blokaden med målet om å forårsake så mye skade og lidelse på mennesker som mulig. Virkningene vil merkes, men vi vil ikke bli beseiret. Vi er ikke et historisk feilgrep; vi er den logiske konsekvens av en historisk motstand mot overgrep og urettferdighet, minnet president Miguel Díaz-Canel samtidig om på X.
Krigsøkonomi med mangel på alt
– Etter 65 år er USAs blokade blitt enda mer aggressiv overfor en krigsøkonomi med mangel på alt.
Slik beskrev Elizabeth Rubiera Ribalta da hun nylig besøkte Oslo i anledning markeringa av dødsdagen til Ernesto “Che” Guevare 9. oktober 1967 i La Higuera i Bolivia. Hun er fra Det cubanske instituttet for vennskap mellom folkene (Instituto Cubano de Amistad con Los Pueblos, ICAP). Det ligger på hjørnet av Calle 17 og Calle I i Vedado i Havanna, i kvartalet bortenfor Parque Victor Hugo og med lokalene til forfatter- og kunstnerforeninga (UNEAC) på neste hjørne i Calle 17.
Rubiera som representerer ICAPs Nord-Europa-kontor, beskriver krigsøkonomien og effekten av USAs blokade, både i form av skjulte investeringer i å øke presset mot mulige investorer for at de skal kansellere eller ikke innlede handel med Cuba og ikke minst nedgangen i turismen, blant annet som følge og etterslepet av korona-pandemien.
– Det er vår viktigste inntektskilde, noe som dramatisk rammer de sosiale programmene som er revolusjonens fundament.
Hva fører det til?
* Vedvarende ustabil strømtilførsel
* Patologisk finansiell forfølgelse gjennom sanksjoner og press på mer enn 92 internasjonale banker eller finansinstitusjoner, som ødelegger muligheten for finansielle transaksjoner med Cuba.
* Valutamangel, som fører til et uformelt byttemarked som ødelegger de innenlandske prisene.
* Høy inflasjon, uten mulighet til å dekke mange av befolkningas basisbehov og som igjen øker de sosiale ulikhetene.
* Svekkelse av flere offentlige tjenester som vann og kloakk, distribusjon av gass, offentlig transport, produksjon av mat og mye annet.
* Alvorlige begrensninger i tilgangen på reservedeler til offentlig transportmidler.
* Mangel på innsatsmidler og råvarer til viktig produksjon av mat, medikamenter, brennstoff og alle typer utstyr.
* Økende flom av migrasjon til utlandet og de uunngåelige følgene på det kubanske samfunnet som det fører med seg, med ubalanse i den unge arbeidsstokken, forgubbing av befolkninga, barnedødelighet og andre faktorer.
Det økonomiske grunnlaget ble revet vekk da korona-pandemien satte bråstopp for turiststrømmen som til da hadde økt fra år til år. I de globale økonomiske etterdønningene og dyrtida økte strømmen av kubanere fra øya. Bare fra 2002 og i løpet av 2023 migrerte 500.000 til USA og ytterligere 60.000-70.000 til andre land. Fram til nå har nær ti prosent av en befolkning på 11,1 millioner innbyggere dratt.
Det er den desidert største utflyttinga i landets historie, i hele perioden siden uavhengigheten i 1898 og revolusjonen i 1959 da vel 50.000 forsvant sammen med Batista-regimet. I 1980 dro rundt 120.000, svært mange vel 150 farefulle kilometer over Floridastredet. I 1994 migrerte et sted mellom 35.000 og 50.000 kubanere under den trange tida, “spesialperioden” (offisielt: Período especial en tiempos de paz), som oppsto etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 og bruttonasjonalproduktets fall på 35 prosent da 87 prosent av landets eksportinntekter forsvant .
https://en.wikipedia.org/wiki/Special_Period
– Trumps regjering fortsetter å skape mangler på alt, forårsake lidelse, så motløshet, utilfredshet og fortvilelse i det kubanske folket. Til alt dette kommer destabiliseringsaksjoner som har som mål å skape en sosial eksplosjon, mener ICAP-representanten. Det samme gamle målet.
Revolusjonssymbolet Che
Hun henter inspirasjon fra Che, “en mann som tilhører framtiden, som Fidel ville sagt”, “en legende oppstått av en historisk virkelighet, som gjennom sine handlinger overskrider alle grenser” og “hans utgangspunkt er nettopp den etiske praksisen hos den heroiske frihetskjemperen”.
– Av Che lærte vi ikke kan stole på imperialismen, ni tantico asi! Ikke bare litt engang! Selv om vi gjerne vil ha et fredelig forhold til vår nabo i nord, er vi klar over at sosialismen er den eneste mulige garantien for nasjonal selvstendighet, hevet levestandard, mer humanisme, mer rettferdighet og frihet. Vi må fortsette å arbeide for et bedre samfunn for alle, hvor den kulturelle kampen er avgjørende for å heve de kollektive verdiene over de individuelle, hvor andres smerte er din egen smerte, hvor medfølelse og solidaritet er de viktigste premissene. For alle revolusjonære inkarnerer Che de fremste kvalitetene hos dem som bygger sosialismen.
Che har aldri forsvunnet ut av syne for USA, og “selv om los yanquis ville at Che skulle forsvinne” er han “ikke desto mindre forvandlet til et stort symbol, særlig for de revolusjonære i den tredje verden.”
– Che døde aldri. Han lever i evig indignasjon i Kordas fotografi. Han blomstrer i tatoveringene i huden på tusenvis av drømmere, hans navn ropes ut, hans tanker dukker opp på nytt og materialiserer seg i arbeideres svette. Han fortsetter sin ferd på motorsykkelen, ung og samtidig gammel, sammen med sin venn Alberto Granados, gjennom de forgangne og glemte delene av vårt las Américas, sier Rubiera lyrisk.
Che hadde tette bånd til ICAP på Calle 17 der han gjorde forberedelser til å ta imot utenlandske delegasjoner eller når han besøkte Asia, Afrika og andre land i Latin-Amerika hvor han satte seg inn i de revolusjonære kampene som han sluttet seg til i (dagens) Demokratisk Kongo og Bolivia, ifølge ICAPs første direktør, Girardo Molina.
– Fidel og Che sto sammen i kampen mot blokaden som USA satte i gang allerede i revolusjonens første år. Che var straks klar over hvilke skader blokaden ville ha for utviklinga av Cubas da deformerte økonomi.
Men han så også for seg hvordan utviklinga av en nasjonal bevissthet og kampånd hos det kubanske folket ville spille en avgjørende rolle mot den utslettende politikken, overvinne hindringene og skape grunnleggende sosialøkonomiske forandringer, inspirerer Rubiera, en ung annengenerasjonsrevolusjonær.
De revolusjonære symbolene er åpenbart slitesterke, og de har fortsatt resonans i det globale Sør og det anti-imperialistiske og solidariske Nord. Det er nesten et tragisk paradoks, midt i den økonomiske elendigheten, at de kanskje kan forsterke seg i den kubanske befolkninga på grunn av den grunnleggende demografiske endringa som nå trolig er i ferd med å skje når det er de yngre aldersklassene som forlater Cuba. Fidel blir igjen; Che blir igjen.
Sosialisme v. imperialisme
– Imperialisme kan ikke få Cuba til å avvike fra sosialismens vei, stadfestet utenriksminister Rodrǵuez i sin tale til FNs hovedforsamling i New York 27. september. – Vi gir oss ikke i vårt forsøk på å realisere våre drømmer om et bedre og rikere sosialistisk samfunn for alle, basert på en konstitusjonell orden, valgt av våre innbyggere, som garanterer suverenitet, nasjonal og kulturell identitet og som reflekterer drømmen til José Marti oppsummert i hans minneverdige utsagn: «Kubaneres dyrking av menneskets verdighet og jakten på almen rettferdighet», sa utenriksministren med henvisning til den legendariske frigjøringsdikteren José Julián Martí Pérez (1853-95) som ga filosofisk retning til den nasjonale frigjøringskampen mot det spanske overherredømmet (1895-98).
https://en.wikipedia.org/wiki/Jos%C3%A9_Mart%C3%AD
Portrettet av José Martí som tilhørte den første poesi-generasjonen innen latinamerikansk modernismo, henger overalt på Cuba. Han ble drept av spanske tropper i kamp i Dos Ríos i Juguaní i Granma-provinsen da han red sammen med Los Mambies. Det var geriljahæren som oppsto første gang i 1868 under Carlos Manuel de Céspedes d.e. og som hadde som mål å avskaffe slaveriet og frigjøre Cuba fra Spania.
https://en.wikipedia.org/wiki/Mambises
USAs propagandakampanje maler ut den kubanske sosialismen som årsaken til de alvorlige vanskelighetene som øya befinner seg i, ikke USAs blokade og de økonomiske og finansielle ringvirkningene av sanksjonene og sekundærsanksjonene.
– Vi har skapt et realistisk økonomisk redningsprogram, tilpasset landets helt spesielle situasjon. Vi er fullt klar over at vi må overvinne den skjebnesvangre virkninga av den økonomiske blokaden og overvinne manglene som følger av den økonomiske strukturen; «forandre alt som må forandres». Vi vil ikke lure oss selv, men resultatene begynner allerede å bli synlige på det makroøkonomiske området, selv om de ennå ikke er synlige i dagliglivet til kubanske familier, innrømmet Rodríguez.
– Cuba er et fredens land, forsikret han. – På tross av den skaden USA har påført oss er vi alltid villige til å gå i dialog, uten betingelser, og forsøke å oppnå et respektfylt og sivilisert forhold til USA uten underkastelse eller at det settes grenser for våre suverene rettigheter. Begge nasjoner vil være tjent med det.
Rodríguez henvendte seg til den eksilkubanske “hovedstaden” Miami i “The Sunshine State” Florida – som ligger lenger fra Key West (255 km) enn Key West ligger unna Havanna (153 km) på den andre siden av Floridastredet.
Florida sender 30 politikere til Kongressen på Capitol Hill, 28 til Representantenes hus og Senatet. 20 av representantene er republikanere; åtte er demokrater. Republikanerne har 53 senatorer, Demokratene 45 og to er uavhengige. Begge senatorene fra Florida er republikanere, Rick Scott, tidligere guvernør, fra Naples og Ashley Moody, tidligere justisminister i delstaten, fra Tampa.
https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_United_States_representatives_from_Florida
– Det bor mange kubanere i USA. Mange av dem føler seg truet fordi politikere som har gjort karriere og beriket seg ved å hevde at de representerer dem, særlig i Miami, har sviktet dem. Ved stadig å så hat og gjennom politisk manipulasjon støtter disse politikerne av opportunistiske grunner xenofobi, rasisme og undertrykkende oppførsel i form av ydmykelse og angrep som urettferdig rettes mot dem. Slik er situasjonen, særlig i USAs utenriksdepartement.
– Ingen skal glemme at de fleste kubanere har kommet til dette landet i løpet av mer enn 60 år. De har blitt presset av forhold skapt av den økonomiske blokaden og fristet av privilegiene garantert av politisk motiverte lover og praksis som oppmuntrer og beskytter dem, uavhengig av om de har emigrert lovlig eller ikke.
Fra FN til folk
Å delta på et folkemøte i New York for Cubas representanter i FN, er en tradisjon som går tilbake til Fidel Castro og Che. Fidel holdt sin berømte tale til FNs generalforsamling 26. september 1960, den lengste talen i FNs historie med 269 minutter hvor han tok et generaloppgjør med USA-imperialismen og ga et flammende forsvar for utviklingslanda.
https://www.un.org/en/video/fidel-castros-epic-1960-un-speech
Overfor FNs generalforsamling 11. desember 1964, mens USA truet andre lands delegasjoner til å forlate salen, fordømte Che kolonialisme, USAs intervensjonspolitikk, apartheid og rasisme. Under besøket hans ble det utført et politisk motivert angrep på FN-bygget som han slapp uskadd fra.
https://www.youtube.com/watch?v=bufHojkoGtw
https://www.youtube.com/watch?v=xELHGR_ur0Q
Årets møte ble holdt på SVA Theater (School of Visual Arts) på 23 West Street mellom 8th og 9th Avenue, i hjertet av Chelsea og nesten nabo til det berømte Chelsea Hotel, dit jeg vasset inn i resepsjonen med de gamle svart/hvit pepita-mønstrede flisene under et skyfall over New York i 1991.
Her tok Rodríguez fatt i kampen mot USA-imperialismen og det truende militære nærværet på den vestlige halvkulen (det amerikanske kontinent og tilhørende øyer og hav) og den sørlige hemisfæren (som omfatter fire kontinenter, Antarktika, Australia, det meste av Sør-Amerika og omtrent en tredel av Afrika, delt av fire hav: Sør-Atlanteren, Indiahavet, Stillehavet og Sørishavet).
USAs marinestyrker har blitt utstasjonert i Karibia, inkludert hangarskipet “USS Gerald R. Ford” – som nylig gjorde sitt andre besøk i Oslofjorden uten å bli møtt med konkrete og knapt nok verbale protester – er på vei fra Middelhavet. USA bruker som påskudd at de bekjemper narkotikatrafikken, men bruker militær makt for å hevde dominans i Latin-Amerika og målrette angrep på Venezuela.
Havanna vet utmerket godt at USAs president og utenriksminister Marco Rubio har Cuba i sikte. De går ikke engang av veien for å ilegge sanksjoner mot Colombias president Gustavo Petro og legger 20 eller 40 milliarder dollar på bordet for å få argentinske velgere til å stemme på den motorsagsvingende libertarianeren, president Javier Milei, fra Partido Libertario og hans nye maktbase La Libertad Avanza – mens Capitol Hill har stengt ned staten i USA siden 1. oktober fordi Republikanerne og Demokratene ikke blir enige om budsjettet.
“Investeringa” slo inn i Argentina: La Libertad Avanza som blir ledet av Gabriel Bornoroni, fikk 40,72 prosent, vant i 16 av 24 provinser og tok 64 av 127 plasser i Cámara de Diputados de la Nación med 257 representanter og 13 av 24 plasser seter i senatet som var oppe til valg. “Han fikk mye hjelp av oss, veldig mye hjelp. Han får oss alle til å se bra ut,” skrev Trump på sitt Truth Social, som en bekreftelse på hans utsagn om at «dollaren taler alltid til slutt», som Trump skrev i bestselgeren “The Art of the Deal” fra 1987 som The Guardian har hentet fram.
https://en.wikipedia.org/wiki/2025_Argentine_legislative_election
– Trusselen om krig ligger som en sky over Det karibiske hav, advarte Rodríguez.
Internasjonalisme
Cuba er samarbeidsland i BRICS+ i håp om å åpne flere økonomiske kanaler. Det irriterer Trump, men imperialismen og blokaden har ikke hindret Cuba i å fortsette sine selvpålagte internasjonale forpliktelser eller viske ut Cubas økonomiske og sosiale prestasjoner, framholdt Rodríguez i FN.
Siden 1963 har 605.000 leger og spesialister utført 17 millioner operasjoner, og bistått ved fem millioner fødsler. For tida er det omtrent 24.800 kubanske leger som tilbyr tjenester i 56 land over hele verden som et forsvar av FNs menneskerettigheter, ifølge den offisielle journalen. Det skjer til tross for de åpenbare vanskelighetene som nå rammer Cubas helsesystem på grunn av blokaden og økonomisk slitasje.
– USA har varslet en ondsinnet kampanje som går ut på å diskreditere og forfølge medisinsk samarbeid med Cuba og å trakassere myndighetene i land som mottar hjelp. Det er en strategi direkte styrt av USAs regjering. Hensikten er å diskreditere samarbeidet som har reddet millioner av liv, og som ofte har vært den eneste muligheten store befolkningsgrupper har til helsetjenester. Dette veldedige og solidariske samarbeid er grunnlagt på legitime bilaterale avtaler og følger internasjonal standard for samarbeidet som er nedfelt i denne og andre organisasjoner, sa Rodrǵuez til FNs hovedforsamling.
I FN-talen siterte Rodríguez den nå pensjonerte general, daværende president Raúl Castro, som fra samme talestol 15. september 2015 forsikret at “det internasjonale samfunn vil alltid kunne stole på Cubas stemme stilt overfor lovløshet, ulikhet, underutvikling, diskriminering og manipulasjon, og for det å etablere en mer rettferdig internasjonal orden fokusert på menneskets verdighet og velferd»
Rodríguez uttrykte støtte til
* Belarus [Hviterussland], Nicaragua, Venezuela, Zimbabwe, Den demokratiske folkerepublikken Korea, Iran, Russland og andre land som er “ofre for bruken av unilaterale tvangsmidler som søker å overstyre befolkningens suverene vilje.”
* Nicaraguas regjering “for forsoning og nasjonal enhet”.
* “den ubegrensede retten til Puerto Ricos befolkning til selvstyre og uavhengighet”
* Argentinas “legitime rett til Malvinas, Sør-Georgia og Sør-Sandwich-øyene og omliggende havområder”.
* befolkninga i Haiti og “opprettholder vårt beskjedne samarbeid innen helsetjeneste for dette broderfolk” og “vil delta i ethvert internasjonalt tiltak for å støtte dem i respekt for deres suverenitet uten overstyring eller militære intervensjoner”.
* Afrika, “menneskehetens vugge”, som “alltid vil kunne stole på Cuba og solidariteten til det kubanske folket” og “støtter deres rettferdige krav om erstatning for skadene påført dem av koloniseringa”.
* folkene i Sahara og “gjentar vår solidaritet (…) og deres rett til sjølbestemmelse”.
– Vi bekrefter vår tidligere støtte til “Ett Kina”. Vi protesterer mot den aggressive militære atomstrategien til NATO. Vi tror, og ser det ikke som en utopi, at en bedre verden er mulig. Vi tror på plikten til å kjempe og arbeide for å oppnå dette, avsluttet Rodrǵuez sitt globale sveip, som byr på utfordringer, ikke minst for Cuba selv
Kamp mot anklager
– Å tenke er å kjempe, å publisere er å gjøre motstand, og å kommunisere er å frigjøre. Vi må alle være forpliktet til denne kampen, sa president Díaz-Canel ved åpninga av det tredje internasjonale møte for teoretiske publikasjoner for venstreorienterte partier og bevegelser (Encuentro Internacional de Publicaciones Teóricas de Partidos y Movimientos de Izquierda) i sin oppfordring til å konfrontere den globale gjenoppblomstringa av fascisme og imperialisme og til å slå tilbake den imperialistiske manipulasjonen som nå strømmer ut fra det som er igjen av Det hvite hus på 1600 Pennsylvania Avenue i Washington.
Å avsløre manipulasjonen er “en motstandshandling i disse tider,” mener Díaz-Canel (65) som tok over som president på Cuba i april 2018 og ble førstesekretær i Cubas kommunistiske parti (Partido Comunista de Cuba, PCC) i april 2021, i begge tilfeller etter Raúl Castro som nå har blitt 94 år.
Díaz-Canel oppfordret deltakerne til å bygge et koordinert nettverk av sosialistiske og antiimperialistiske publikasjoner som fremmer kritisk tenkning og forteller om farene ved imperialismen. Truslene står i kø, som folkemordet i Palestina, USAs aggresjon mot Venezuela og blokaden mot Cuba som Díaz-Canel løftet fram, ifølge Telegram.
Cuba er samtidig gjenstand for sammenhengende manipulasjoner fra Washington og Miami, som de ferske anklagene om at Cuba er militært involvert i krigen i Ukraina, ifølge utenriksdepartementet (Cubaminrex). De tåkeleggende påstandene har opphav i utenriksdepartementet, ofte og med rette kalt Foggy Bottom etter hvor det ligger i Washington.
De begynte å versere allerede i 2023, men tåka la seg aldri under president Joe Biden, heller ikke anklagene om at Kina anlegger baser på Cuba.
Nå blir anklagene om at Cuba deltar i krigen i Ukraina som avviser Havanna som “løgnaktige påstander”, kjørt fram igjen. Cuba deltar “ikke med militært personell der eller i noe annet land,” heter det kategorisk fra Cubaminrex.
“Våre myndigheter har ingen presis informasjon om cubanske statsborgere som på eget initiativ har deltatt eller deltar i militærstyrkene til noen av sidene i konflikten. Det som er udiskutabelt er at ingen av dem handler med oppmuntring, forpliktelse eller samtykke fra den kubanske staten,” heter det i noten som ble sendt ut 11. oktober.
“I samsvar med nasjonal lovgivning og internasjonale forpliktelser opprettholder den kubanske regjeringa sin nulltoleransepolitikk overfor leiesoldater, menneskehandel og deltakelse fra sine borgere i enhver væpnet konfrontasjon i et annet land. De utgjør alle alvorlige forbrytelser som er underlagt strenge straffer i henhold til våre nasjonale lover,” fastslår utenrikstjenesten på Avenida de los Presidentes i La Habana.
Tillegget viser tilbake på erklæringa fra Cubaminrex fra 4. september 2023 for “å nøytralisere rekrutteringa” på Cuba etter at det ble avdekket at det fantes kubanere på fronten i Ukraina på et tidspunkt da strømmen av unge kubanere som forlot øya var på sitt største. Unge menn ble lokket med tilbud om å bli leiesoldater.
Avsløringa førte til at det umiddelbart ble iverksatt strafferettslige forfølgelse av forsøk på rekruttering på Cuba. Det førte til at det har blitt anlagt ni straffesaker mot førti tiltalte for leiemord for kubanske domstoler fra 2023 fram til nå. Åtte saker har gått for retten, og i fem av dem har det blitt avsagt gyldige dommer mot 25 tiltalte. Straffeutmålinga har vært på fra 5 til fjorten års fengsel, opplyser ministeriet. Da var det ventet dommer i ytterligere tre saker, og én sak var fortsatt under behandling.
Myndighetene viser til at det er kubanske leiesoldater på begge sider av fronten i Ukraina. De er blitt rekruttert utafor Cuba og har intet med kubanske styresmakter eller væpnede styrker å gjøre. De fleste er blitt hyret inn av organisasjoner i landa de oppholder seg i likhet med folk fra andre nasjonaliteter.
“USAs regjeringa har ikke framlagt og vil ikke kunne framlegge ett eneste bevis som støtter sine grunnløse og løgnaktige anklager i den nye ærekrenkende kampanjen mot Cuba,” fastslår Cubaminrex
Anklagene om at Cuba deltar i Ukraina-krigen har ikke i seg selv stor sprengkraft, gitt at president Donald Trump vasser tilsynelatende retningsløst rundt på Ukrainas sletteland med feit svartjorda opp til knærne. Men påstandene føyer seg inn i den akkumulerte trusselen som Trump-administrasjonen fortsetter å bygge opp mot Cuba på kontoret til utenriksminister Marco Rubio, “eksil”kubaneren som er født i Miami i 1971, vel femten år etter at foreldrene forlot Cuba under diktatoren og mafiagisselet Fulgencio Batista og to og et halvt år før Fidel Castro ledet sine skjeggede revolusjonære, los barbudos, helt fram til Havanna 1. januar 1959.
Sprengkrafta er atskillig større i påstandene om at Kina anlegger militære baser og signaletterretningsanlegg (SIGINT) på Cuba, slik den tverrpolitiske utenrikspolitiske tankesmia Center for Strategic and International Studies (CSIS) i Washington hevder å ha sporet gjennom analyser av satellittbilder. Det skal angivelig dreie seg om fire radarstasjoner i Bejucal, Calabazar og Wajay i utkanten og nærheten av Havanna og i El Salao i sør som overvåker luft- og marineaktivitet.
Både Havanna og Beijing nekter for forholdet, og det foreligger ingen håndfaste bevis.
På terrorlista
– Cuba er offer for terrorisme. Over mange år og fortsatt i dag blir terror organisert og finansiert fra USAs territorium. Kjente gjerningsmenn som har begått avskyelige voldshandlinger mot det kubanske folket med tusenvis av døde, lemlestede og materielle skader, lever der fredfullt og under straffefrihet, sa utenriksminister Rodrúguez i sin FN-tale.
Cuba overleverer etterretning i tråd med landenes forpliktelser til å bekjempe terrorisme og som støtte til FNs tiltak. Ifølge Rodríguez har Havanna “de senere åra offisielt gitt USAs regjering navnene på 62 individer og 20 organisasjoner bosatt i USA” som “alle har vært skyldige i voldelige terroraksjoner” som har “fortsatt å delta i slike angrep på Cuba (…) fra sine bosteder i USA.”
– Vi fikk aldri noe svar, og ingen vet om USAs myndigheter har foretatt seg noe mot noen av dem, konstaterte utenriksministeren som vært vært på post siden mars 2009 da han tok over etter Felipe Pérez Roque (1999-2009).
Dette til tross for Cubas bitre erfaringer med de spiondømte kontraspionene “Cuban 5”, Gerardo Hernández, Antonio Guerrero, Ramón Labañino, Fernando González og René González som ble arrestert i Florida i september 1998.
https://en.wikipedia.org/wiki/Cuban_Five
– USA har, for å straffe Cuba politisk og økonomisk, satt landet på en liste over dem som støtter terrorisme. Dette er sludder som verken denne organisasjonen eller noen av medlemslandene tror på. Mange nasjonale institusjoner, banker og finansielle foretak, i nesten alle land som er representert her, er utsatt for trusler om disse falske beskyldningene fra USAs regjering, sa Rodríguez og minnet salen om at innbyggere i over 40 land “har blitt truet av USA med straffetiltak om de følger sine lands lover og velger å besøke Cuba.”
– Dette er en ukonvensjonell krigføring, konkluderte han.