Skaper regionale ringvirkninger
Det som begynte med politiske skjærmysler i august, har nå nådd forsidene som et potensielt forsøk på regimeskifte i Caracas med militære midler. Det kan komme som en kommandooperasjon, eventuelt forsøkt kamuflert som en palassrevolusjon eller militært mytteri som skal sette Venezuelas væpnede styrker og den folkelige chavista-militsen sjakk matt før den rekker å organisere motstanden. Når hangarskipet “USS Gerald R. Ford” slutter seg til de minst åtte andre krigsfartøyene, P-8 overvåkingsflyene og F-35 jagerflyene, og når den fem dager lange marinøvelsen rundt Trinidad og Tobago er i gang, er alle løpene fylt med ammunisjon. Klar til å brukes om ordren fra president Donald Trump er eller vil bli gitt.
Han bekreftet denne uka at han har gitt CIA grønt lys til å utføre operasjoner inne i Venezuela. Washington har utplassert marinestyrker i nærheten av Venezuela, med henvisning til operasjoner mot narkotikakarteller, mens Caracas anklager USA for å søke regimeskifte under dekke av «narkotikabekjempelse». Det får nå regionale ringvirkninger hvor nabolandene kan bli trukket inn. Søndag landet et russisk Ilujsjin-76 transportfly i Caracas.
“USS Trinidad & Tobago”
Destroyeren “USS Gravely” ankom Port of Spain, hovedstaden i den lille karibiske øystaten Trinidad og Tobago mandag for å delta i en felles marineøvelse for å styrke “den regionale sikkerheten og det militære samarbeidet”. Det som blir beskrevet som “regional sikkerhet”, oppfatter Venezuela som en skjerpet trussel mot landet.
President Nicolás Maduro reagerte umiddelbart – og brøyt ifølge teleSUR, en vital gassavtale som er nødvendig for å hindre flammene i Trinidad og Tobagos økonomi fra å slukke. Den går på et kritisk lavbluss. T T har hatt et negativt bruttososialprodukt hvert eneste år fra 2015 fram til 2022 da det steg med 1,5 prosent. Veksten har siden ligget på rundt to prosent.
I januar i fjor åpnet statsminister Keith Rowley ett av de første prosjektene i Karibia på den kinesiske “silkeveien”, kalt “Ett belte, én vei” (Yi dai, yi lu), – gjerne forkortet BRI (Belt and Road Initiative)– Phoenix Park Industrial Estate i Point Lisas. Afro-tobageren Rowley fra det sosialliberale veteranpartiet People’s National Movement (PNV) gikk av i mars, etter nesten ti år som regjeringssjef.
Kamla Persad-Bissessar (73) fra det “tredje vei-sosialdemokratiske” United National Congress tok over 1. mai. Hun er av hindu-avstamning fra jordbruksstrøket Siparia i den sørlige delen av Trinidad.
Maduro advarte Persad-Bissessar mot å gjøre øystaten til «et hangarskip for det amerikanske imperiet mot Venezuela» og minnet henne om at Trinidad og Tobago «gikk tom» for gass før Venezuela trådte støttende til med avtalen. Det skjedde på siden av PetroCaribe, den gunstige regionale oljekjøpsavtalen mellom Venezuela og sytten karibiske medlemsstater som ble inngått i juni 2005 under president Hugo Chávez. Avtalen ble inngått i Puerto La Cruz i kystprovinsen Anzoátegui, et langt fiskesprett vest for Port of Spain.
PetroCaribe ramlet sammen i 2019 på grunn av det fortsatt dramatiske fallet i Venezuelas oljeproduksjon, men en ny oljeavtale ble inngått med St. Vincent og Grenadinene i november 2022, og Caracas har siden 2023 forsøkt å få PetroCaribe på beina igjen. Det klinger ikke bra i Washington.
https://en.wikipedia.org/wiki/Petrocaribe
TTs framtid er ikke avhengig av Venezuela og har aldri vært det, kontrer statsminister Persad-Bissessar som er inne i sin andre regjeringsperiode (mai 2010-september 2015) overfor Port of Spain-avisa Newsday. Regjeringa har robuste planer for å få økonomien til å vokse i både energi og andre sektorer, forsikrer hun. – Den forrige PNM-regjeringa satte feilaktig all sin lit til Dragon-gassprosjektet. Det har vi ikke gjort: derfor er vi ikke utsatt for noen utpressing fra venezuelanerne for politisk støtte, sa Persad-Bissessar til avisa.
Hun refererer til samarbeidet mellom TTs National Gas Company (NGC) og Shell om å eksportere naturgass fra Dragon-feltet i Venezuela til TT. Prosjektet har allerede støtt på store vansker på grunn av USAs sanksjoner. Etter at TT sikret seg den nødvendige lisensen fra Venezuela om å drifte feltet i tretti år og en separat lisens fra Office of Foreign Assets Control (Kontoret for kontroll av utenlandske aktiva, OFAC) i USAs finansdepartementet for å unngå sanksjonenen mot Venezuela, var utsiktene i USA at feltet ville kunne levere gass neste år eller i 2027.
Persad-Bissessar synes å være hekta på marineøvelsen med USA.
– Ingen – verken den venezuelanske regjeringa, PNM, Caricom eller noen annen enhet – vil presse eller utpresse min regjering til å trekke seg tilbake fra kampen mot narkotikakartellene!
Hun er «lei av å se våre borgere bli myrdet og terrorisert på grunn av gjengvold som blir drevet fram ulovlig narkotika- og våpenhandel». Borgernes sikkerhet og lykke er hennes «hovedtanke», bedyrer hun.
Persad-Bissessar understreker at det ikke var noen spenninger mellom Venezuela og TT og signaliserer at TT fortsatt vil opprettholde fredelige forbindelser med Den bolivarske republikken i vest, som svar på anklagene fra Venezuelas visepresident og oljeminister Delcy Rodríguez om «fiendtlige og aggressive handlinger» fra TT som å tilpasse seg USAs «krigeragenda» og provokasjoner.
Maduros advarsel om at TT ikke må bli et “hangarskip” (et “USS Trinidad & Tobago”) har en historisk parallell til omtalen av Honduras som “USS Honduras” på 1970-80-tallet under de blodige frigjøringskrigene i Mellom-Amerika.
Fare for “falske flagg”
At “USS Gravely”, med US Marines-soldater ombord, nå ligger på reden i Port of Spain, blir i Caracas sett på som en provokasjon. TT som har bare 1,5-1,6 millioner innbyggere (nr. 151 i verden) og fordeler seg over 5130 km2 (nr. 166), litt mindre enn Akershus, ligger rett utafor munninga av Paria-bukta og har nærmest fingerkontakt med Paria-halvøya. Avstanden er elleve kilometer på det korteste.
Det øker faren for «falsk flagg-operasjoner» fra CIAs side, advarer Rodríguez som ble utnevnt til visepresident i juni 2018 (visepresidenten velges ikke sammen med presidenten som i USA).
Hun referer til en nylig hendelse der en gruppe som Venezuela mener har tilknytning til CIA, ble arrestert under et forsøk på å iscenesette angrep for å provosere fram reaksjoner fra Venezuela, melder Newsday,
Trump har bekreftet at han har gitt etterretningstjenesten grønt lys til å gjennomføre aksjoner inne i Venezuela. For Caracas har dette blitt en gradmåler for USAs geopolitiske innflytelse og hvilket nedslag den har i regionen. Det gjelder ikke minst i Venezuelas naboland, som Trinidad og Tobago og eventuelt Guyana som har en langvarig territorial disputt med Venezuela over grenseområdet Essequibo (Guayana Esequiba).
Den kan lett kan bli aktivert. Det kan skje ved at Guyanas president Irfaan Ali åpner den omstridte regionen for de amerikanske oljeselskapene ExxonMobil og Chevron i sin andre periode etter gjenvalget 1. september.
https://en.wikipedia.org/wiki/Guyana%E2%80%93Venezuela_territorial_dispute
For vel en uke siden hadde USA to skip i tilknytning til sin okkupasjonsbase i Guantánamo-bukta, før kategori 5-orkanen Melissa sveipa over sørspissen av Cuba tirsdag, yttterligere fem i tilknytning til USAs base på øya Viques i territoriet Puerto Rico, dessuten to i nærheten av Trinidad og Tobago og ett skip vest for øyrekka De små antillene – som strekker seg fra Grenada og nordover opp til Puerto Rico i De store antillene (Cuba, Hispaniola med Haiti og Den dominikanske republikk, Puerto Rico og USA-territoriet Navassa Island og det britiske oversjøiske territoriet Cayman Islands).
https://en.wikipedia.org/wiki/2025_United_States_naval_deployment_in_the_Caribbean
USAs fjerde flåte har sin hjemmehavn i Naval Station Mayport i Jacksonville i Florida og ligger under USAs sørkommando (US Southern Command) under admiral Alvin Holsey, med hovedkvarter i Doral i Florida.
https://en.wikipedia.org/wiki/United_States_Southern_Command
Nå er verdens største hangarskip “USS Gerald R. Ford” på vei fra Middelhavet etter nok en gang å ha avlagt Oslo-fjorden et besøk i all stillhet. Lenge før hangarskipet – som ble sjøsatt i oktober 2013 –når de tropiske farvannene, har ansamlinga av amerikanske krigsskip langt overgått behovet for å stanse den høyst begrensede narkotikatrafikken gjennom det karibiske havet. Slagkraften er enorm, selv til det folkerettsstridige, utenomrettslige formålet å senke de hurtiggående båtene. De blir ikke brakt opp, bare blåst av havet.
Persad-Bissessar har ingen reservasjoner og legger seg på samme toneleie som Trump. Hun vil heller se narkotikasmuglere «sprengt i filler» enn å la dem drepe TT-innbyggerne, ifølge Al-Jazeera. Her er hun på kollisjonskurs med de fleste latinamerikanske og karibiske ledere.
Det innebærer nemlig en risiko å gå ut mot Trump. Colombias president Gustavo Petro har nå blitt underlagt sanksjoner og blir anklaget for å være “narkobaron”, på linje med Maduro.
“USS Gravely” er en destroyer i Arleigh Burke-klassen, bestykket med styrte missiler av typen Aegis. Det får det til å skvulpe under uttalelsene til TTs statsminister. Dette er ikke tiden for å påpeke at marineøvelser skjer regelmessig, til det er Trump-administrasjonens trusler og faktiske vedtak nok til å burde tenne varsellampene også i Port of Spain. Fra 2. september og fram til 28. oktober har fjorten båter blitt senket og minst 57 personer blitt drept; åtte i Kairia, seks i Stillehavet.
https://en.wikipedia.org/wiki/2025_United_States_military_strikes_on_alleged_drug_traffickers
Tirsdag ble minst fjorten personer drept da fire båter ble sprengt i Stillehavet, X’et krigsminister Pete Hegseth. Det skjedde antakelig utafor kysten av Mexico, melder BBC.
“Fabrikerer krig”
Utstasjoneringa av “USS Gerald R. Ford” tyder på at flyaktiviteten inn over Venezuela vil bli trappet opp. Det kan ha opp mot nitti fly og angrepshelikoptre på flydekk og underdekk. Hangarskipet vil bli plassert i operasjonsområdet til USAs sørkommando, og de ekstra styrkene «vil forbedre og utvide eksisterende kapasiteter for å forstyrre narkotikahandel og svekke og demontere transnasjonale kriminelle organisasjoner», uttalte Pentagons talsmann Sean Parnell fredag, ifølge BBC.
Venezuelas utenriksminister Yván Gil fortalte FNs hovedforsamling at USA har latt en «ulovlig og fullstendig umoralsk militær trussel henge over hodene våre» og at de forbereder seg på “å rane Venezuelas umåtelige olje- og gassrikdom».
– De lovet at de ikke ville bli involvert i krig igjen, og så fabrikerer de en krig, anklager Maduro med en variant av det mye brukte sitatet fra den romerske senatoren og historikeren Tacitus (56 ?-120?) om at “de skaper en ørken og kaller det for fred!» USA søker «en ny, evig krig», sa presidenten i sin tv-tale til de væpnede styrkene fredag.
Utenriksminister Rubio forsøkte å dra det hele ned på vei til Qatar lørdag over meldinga om at “USS Gerald R. Ford” er beordret til Karibia. – Vi har utplassert amerikanske ressurser og interesser over hele planeten, men når vi gjør det på vår egen halvkule … får alle liksom panikk.
Ingen andre steder enn USAs “egen [vestlige] halvkule” har større grunn til å få “panikk” med tanke på den utenrikspolitiske Monroe-doktrinen overfor Latin-Amerika som ble utformet av president James Monroe i 1823.
Monroe-doktrinen gikk i sin essens ut på at USA anså det som sin rett og oppgave å beskytte latinamerikanske land mot europeisk imperialisme – som ble til USAs "rett og oppgave" å spre sine interesser ut over hele kontinentet etter at Spania var drevet ut av Cuba i 1898, om lag femti år etter at USA hadde underlagt seg store deler av Mexico. Det skjedde med den intervensjonistiske fortolkninga av Monroe-doktrinene som president Theodore Roosevelt kom med i 1904-doktrinen der USA påberoper seg ansvaret for å fungere som en internasjonal militær- og politimakt i Latin-Amerika om landene selv ikke klarte å holde europeiske interesser stangen, med andre ord USAs interessesfære, først politisk, siden økonomisk.
Rubio ga deretter ny næring til “panikken” ved å gjenta Trump-administrasjonens stempling av Venezuela som en alvorlig trussel mot USAs nasjonale sikkerhet gjennom den angivelig ulovlige narkotikahandelen (som er så relativt ubetydelig at den ikke ble nevnt i den siste årsrapporten til USAs utenriksdepartement om globale operasjoner mot narkotika i mars).
– Dessverre er regimet som styrer, men som ikke er regjeringa i Venezuela, en omlastingssentral, sa han, ifølge BBC. – De tillater at kokain fra Colombia og andre steder sendes gjennom deres nasjonale territorium – og ikke bare med i samarbeid med, men i mange tilfeller med deltakelse fra elementer i regimet, hevdet Rubio. Rubio var blant dem som nominerte den høyreekstreme opposisjonspolitikeren María Corina Machado til årets Nobels fredspris.
(se bloggen: “Pirater” i karibisk farvann. Olje som militær-politisk glidemiddel”, 13. oktober 2025)
Washington har ansett Venezuela som en nasjonal sikkerhetstrussel siden president Barack Obama underkjente valget av president Maduro som etterfølger etter president Chávez i april 2013 til tross at omtellinga var mer omfattende enn hva opposisjonens presidentkandidat Henrique Capriles fra Primero Justicia (Rettferdighet først) krevde.
Havner på terrorlista?
Å bli stemplet som “trussel mot USAs nasjonale sikkerhet”, har undervurderte og underkommuniserte konsekvenser for det landet det gjelder. Det gjelder i høyeste grad Venezuela som nå risikerer å bli plassert på USAs liste over stater som sponser internasjonal terrorisme. Trump-administrasjonen har terrorstemplet narkotikakartell i Mexico og Venezuela og pekt ut president Maduro som leder for Cártel de los Soles (Solkartellet).
Verken FN-kontoret for narkotika og kriminalitet (UNODC) eller USAs eget anti-narkotikadirektorat Drug Enforcement Administration (DEA) mener at det eksisterer som noe organisert, strukturert kartell.
(se bloggen: “Et skudd i armen på Venezuela. Trump bryter internasjonal rett”, 4. september 2025)
Ved årsskiftet sto fire land på USAs terrorliste: Iran, Nord-Korea, Cuba og Syria. Nå er Syria strøket etter at den tidligere al-Qa’ida-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a tok over makta i Damaskus i begynnelsen av desember.
Det at budsjettstriden på Capitol Hill har stengt ned den amerikanske staten siden 1. oktober, innebærer at det er enda færre “checks and balances” (motbalanserende påvirkninger) mellom Kongressen og Det hvite hus til å holde president Trump ansvarlig med hensyn til å gå til krig. Både demokrater og republikanere har uttrykt bekymringer om lovligheten av angrepene på de antatte smuglerbåtene og presidentens myndighet til å beordre dem, selv om antakelsene skulle vise seg å være riktige i de fleste av tilfellene.
Allerede 10. september skreiv 25 demokratiske senatorer til Det hvite hus og hevdet at administrasjonen hadde angrepet et fartøy «uten bevis for at personene på fartøyet og fartøyets last utgjorde en trussel mot USA» noen dager tidligere. De fikk støtte fra den rebelske, republikanske Kentucky-senatoren Rand Paul som hevder at slike angrep krever godkjenning fra Kongressen og at Trump ikke har juridisk myndighet til å beordre angrepene.
Det avviser selvsagt Trump: – Vi har lov til å gjøre det, og hvis vi gjør det fra land, kan vi gå tilbake til Kongressen», sa Trump til journalister fra Det hvite hus forrige onsdag.
– Det er den amerikanske Kongressen som har hovedkontrollen over bruken av militærmakt. Den kontrollen har i dette tilfellet blitt tilranet av Det hvite hus, og derfor er det opp til Kongressen å protestere», fastslår Brian Finucane, tidligere advokat for det amerikanske utenriksdepartementet som nå jobber i tankesmia International Crisis Group, overfor BBC.
Iljusjin II-76 i Caracas
Søndag landet et gigantiske transportfly av typen Iljusjin-76 på flyplassen utafor Caracas etter en to dager lang seilas fra Russland til Armenia, videre via Algerie, Marokko, Senegal og Mauretania over Atlanteren til Venezuela, ifølge flyradaren. Flyet skal ha kjennetegnet RA-78765 og blir operert av Aviacon Zitotrans som har en flåte på seks transport.
Selskapet er underlagt sanksjoner fra USA og Canada fordi det flyr oppdrag fra Russlands væpnede styrker og leiesoldatfirmaet Wagner-gruppa (Gruppa Vagnera) som Kreml har brukt i flere land, skriver Linus Höller fra Berlin i Defense News.
En Iljusjin-76 løfter opp til femti tonn og har plass til vel to hundre folk. Det har utløst spekulasjoner om hva som var i lasten på RA-78765 på de mange stoppene på vei fra et sted utenfor Moskva til Caracas. Var dette en flyvning med mange stopp og omveier for å unngå vestlig luftrom eller var det flere levereringer av ny last underveis?
Russland har ingen tradisjonell militær tilstedeværelse i Algerie, som baser eller utstasjonerte tropper, men opprettholder en sterk militær tilstedeværelse gjennom omfattende militært samarbeid, som omfatter rådgivere og instruktører. Moskva leverer også mengder med militært utstyr, og de to landene har en historie med militært og teknisk samarbeid, inkludert våpensalg og militær utveksling. Russland er enda mindre til stede i Marokko, men har et visst militært og teknisk samarbeid, inkludert våpensalg og militær utveksling. Derimot har Moskva økt sitt militære fotavtrykk i Sahel-beltet i Vest-Afrika, inkludert Senegal. Det samme gjelder Mauretania som ligger i samme ytterkant av Sahel-beltet som Senegal. Det russiske Afrikakorpset er mer til stede i Sahel enn noen gang, og det er kort vei fra Mali over til Mauretania. Wagner-gruppa som ble ledet av Jevgenij Prigozjin, omtalt som president Vladimir "Putins kokk", ble etter gruppens mytteri i 2023 for det meste absorbert av det russiske militæret, og Wagner-gruppas afrikanske operasjoner ble omgjort til det russiske Afrikakorpset. Det var og er spesielt aktivt i Afrika, men har vært til stede i Latin-Amerika.
Spørsmålet er om Iljusjin-maskinen hadde med seg russisk luftskyts til Venezuela. Spekulasjonene kretser rundt rakettbatteriene S-300 som Moskva har levert til flere land, eller S-400 som Kreml har vært mer tilbakeholden med å selge.
Russland har levert eldre versjoner av S-300 til Ukraine, Kina, Nord-Korea, Iran og India, Armenia og Aserbajdsjan, Algerie, Syria og Egypt og Nato-landa Slovakia, Hellas og Bulgaria. Bare Russland, Belarus (Hvitrussland), Kina, India og Tyrkia har S-400 som blant annet Iran nå er ute etter å skaffe seg.
Situasjonen er en magnet for spekulasjoner. Ved tidligere spente situasjoner mellom USA og Venezuela har Russland sendt og stasjonert fly, trolig som en form for avskrekking. Det gjelder Base Aérea Libertador i Maracay, hovedstaden i den sentrale delstaten Aragua. Skjer det nå igjen?
Onsdag i forrige uke opplyste president Maduro om at Venezuela har utplassert fem tusen russisk-produserte Igla-S luftvernraketter (som Nato betegner som SA-16 Gimlet) over hele landet, en skulderavfyrt, varmesøkende luftvernmissil av samme type som amerikanske Stinger og britiske AIM-9 Sidewinder. Igla-S-systemet kan angripe lavtflygende fly, droner og helikoptre på avstander opptil seks kilometer.
– Enhver militærmakt i verden kjenner kraften til Igla-S, sa Nicolás Maduro under en direktesendt tv-tale rettet til landets væpnede styrker. Igla-S er avgjørende i forsvaret av nasjonens suverenitet, mener han.