Fare for vannkrig om Indus

India bryter vannavtale

India og Pakistan inngikk en midlertidig våpenhvile 10. mai. Den har holdt i to uker. Men den kan raskt renne ut i sanden. Umiddelbart etter terrorangrepet i Jammu og Kashmir 22. april, suspenderte New Delhi vannfordelingsavtalen mellom de to landene. Det kan utløse en større konflikt mellom India og Pakistan. “Pakistan vil ikke få vann fra elver som India råder over,” slo Indias statsminister Narendra Modi fast torsdag. Dermed kan demninga som våpenhvileavtalen utgjør, briste over en langt mer vidtrekkende konflikt enn militante grupper som utkjemper en nasjonal frigjøringskrig i konfliktområdet Kashmir eller begår terrorangrep i India. Dette handler ikke om en storm i et vannglass. Pakistan lider av livstruende vannmangel og er avhengig av Indus Water Treaty som Verdensbanken forhandlet fram i 1960.

Modis “blod og vann”

Indias statsminister Narendra Modi, leder for det hindunasjonalistiske Bharatiya Janata Party (BJP) og en velvokst underskog av aktivistiske hindusjåvinistiske organisasjoner med facistiske røtter tilbake til Benito Mussolinis svartskjorter (1922-43), var raskt ute med å åpne slusene: 

 – Indias vann vil bli brukt i indiske interesser, utbaserte han mens han slynget anklager mot myndighetene og militæretterretninga i Islamabad og tvillingbyen Rawalpindi, militærets hovedsete. Han hevder at de står bak terrorgruppene som opererer i det indiskokkuperte unionsterritoriumet Jammu og Kashmir, delstat med en påtatt autonomi fram til 2019. 

Dagen etter terrorangrepet mot hindupilegrimmer og turister i Pahalgam i Anantnag-distriktet, på bredden av Lidder-elva, i Jammu, opphevet Modi vannfordelingsavtalen for Indus-bassenget (IWT) med Pakistan.

Avtalen fra 1960, omfatter flere sideelver til Indus som strømmer fra India og inn i Punjab-provinsen før den renner ut i Arabiahavet gjennom deltaet i den sørlige pakistanske provinsen Sindh hvor havnebyen Karachi er hovedstad. Elva har sitt utspring i den kinesiske autonome regionen Tibet og renner tre hundre kilometer under navnet Sengge Zangbo før den krysset grensa til den omstridte, buddhistiske Ladakh-regionen som ligger under India, og videre til Gilgit-Baltistan i Pakistan før den tar seg gjennom Indus-dalen, livsnerven i Pakistan.

Det mest avkjølende i situasjonen er at det vil ta India mange år å bygge infrastruktur for å hindre vannet fra å flyte inn i Pakistan, mener USA-tidsskriftet Time. 

Det farlige i situasjonen er imidlertid det anspente forholdet mellom nabolandene og at Modi synes oppsatt på å forfølge “indiske interesser” ut fra hans egen tapning av hva som ligger i det.

Dessuten fyrer klimaendringene opp under forholdene – og under bresmeltinga på Verdens tak, fra Pamir-fjellene, Karakoram og Hindukush i Afghanistan i vest til de østligste taggene av Himalaya langs Tibet-platået og Sikkim. 

Isødet her er utspring fra flere av subkontinentets og Kinas mest livgivende elver. Det berører vannspørsmålet mellom India og Pakistan i vest og mellom India og Bangladesh i øst. Elvene Indus (3180 km), Ganges (2525 km) og Brahmaputra ( 2900 km), Yarlung Zangbo (Yaluzangbu Jiang, 1125 km) og Chang Jiang (Yangzi, “Lang elv”, 6300 km) i Kina og den 4909 kilometer lange mektige Mekong gjennom fem land i Sørøst-Asia, bærer kubikkkilometer av historie med seg, der de stille flyter forbi på sletterlandet i Sør-Asia.

Katastrofer

Pakistan har de siste åra vært mer plaget av “vannlige” naturkatastrofer som følge av klimaendringene, enn andre land i Sør- og Sørøst-Asia, med flammende temperaturer, tørke og issmelting som sammen med enorme regnskyll har oversvømmet landet. 

I februar-april i fjor i Sindh, Baluchistan, Khyber Pakhtunkhwa og Gilgit-Baltistan. I mars til juli 2023 dekket monsun-regnet Baluchistan, Khyber Pakhtunkhwa og Punjab bare ni måneder etter storflommen fra juni til oktober 2022. Den tok livet av minst 1739 mennesker (offisielle tall) og førte til massive ødeleggelser, beregnet til rundt 40 milliarder dollar som følge av kraftig monsun og issmelting, samt dårlig byplanlegging og katastrofal mangel på hjelpeinnsats og beredskap. Flommen rammet over en tredel av landet, fra Baluchistan og Sindh i sør, de sørlige delene av Punjab og Khyber Pakhtunkhwa, Gilgit-Baltistan og Azad Kashmir i nord og nordvest.

Det utløste unntakstilstand fra 25. august og var den verste flommen i landets historie og en av de dyreste naturkatastrofene i verden. Store deler av landbruket ble feid vekk. Den skyllet inn over Pakistan mens landet lå i intens gjeldskonflikt med Det internasjonale pengefondet (IMF).

De tre siste åra med oversvømmelser har satt spor etter seg. Flere enn før har mistet tilgangen til reint vann og sikre vannkilder som er blitt ødelagt av vannmassene. Etter 2022-flommen sto, ifølge Unicef,  mer enn ti millioner uten drikkebart vann i den islamske republikken Pakistan med sine 255,2 millioner innbyggere (2025). Landet har dermed passert Brasil sammen med Nigeria som verdens femte folkerikeste land, og følger etter India, Kina, USA og Indonesia og med Bangladesh som nummer åtte med 175,7 millioner.

“Det har vært ganske vanskelig for lokalbefolkninga med hensyn til tilgang på vann på permanent basis, og det merkes allerede før eskaleringa med den siste skrinlegginga av Indus Water Treaty (IWT), sier Bhargabi Bharadwaj, forskningsassistent ved Environment and Society Center i Chatham House, til New York-tidsskriftet, som siden mars 2020 kommer ut annenhver uke. 

“Hun har jobbet med humanitære tidlige varslingssystemer som svar på komplekse, gjennomgripende matsystemrisikoer og juridiske og regulatoriske veier for klimaomstillinger,” heter det i den kronglete vaskeseddelen hennes fra London-tankesmia. Hun har jobbet for Committee on Climate Change (CCC) i Storbritannia og med FN for å støtte koordineringa av “humanitær bistand og utvikling i Nord-Koreas komplekse og langvarige krisekontekst.”

Indus Water Treaty

Fordelinga av vann daterer seg tilbake til første dag av delinga av British Raj, den britiske “juvelen i krona” mellom India og Pakistan 15. august 1947. Det var nettopp fordelinga av Indus, lokal Sindhu (elv) på hindi, sindhi, panjabi og sanskrit, som bød på de største problemene. “Indus har store svingninger i vannføringen, med maksimum om sommeren på grunn av monsunregnet. Elven fører enorme slammengder, elveleiet heves stadig, og breddene må forsterkes. Indus har liten betydning for samferdselen, men desto mer for irrigasjonen,” opplyser Store norske leksikon.

Mye av overvannet ligger i India, til tross for at de fleste vanningssystemene er i Pakistan. 

– Rundt 80 prosent av Pakistans landbruk og en tredel av vannkrafta er avhengig av vannet fra Indus-bassenget, sier Bharadwaj. – Det er en større avhengighet av dette bassenget for Pakistan enn det er for India, slå hun fast.

Indus har et totalt dreneringsområde på rundt 1,12 millioner kvadratkilometer, temmelig nøyaktig tre ganger Norges areal.  Den årlige vannføringa blir estimert til rundt 175 km3 årlig som  gjør den til en av de femti største elvene i verden når det gjelder gjennomsnittlig årlig vannføring.

https://web.archive.org/web/20170806005852/http://www.wapda.gov.pk/index.php/river-flow-in-pakistan

De viktigste sideelvene til Indus er grenseoverskridende; de leverer vann til begge land. På venstre bredde i Ladakh kommer Zanskar-elva; på venstre bredd på slettene kommer Panjad-elva som er dannet av de fem Punjab-elvene: Chenab, Jhelum, Ravi, Beas og Sutlej. De viktigste sideelvene på høyre bredd er Shyok, Gilgit, Kabul, Kurram og Gomal.

De fem elvene på venstre bredde i Punjab (= “Landet med de fem elvene”) forsyner et av de største vanningsanleggene i verden, med en vannføring som er om lag dobbelt så stor som Nilen og tre ganger gjennomstrømninga i Tigris og Eufrat. Gjennom Indus-avtalen i 1960 ble India tilkjent de tre østre elvene Ravi, Beas og Sutlej, mens Indus, Jhelum og Chenab ble lagt til Pakistan.

Sutlej, Ravi og Beas renner østover fra kildene i Himalaya. Den korteste av dem, Beas, springer ut fra Rothang-passet (3980 m.o.h.) og når Sutlej ved Harika i India. Ravis kilde er nær Kulu og siger over sletta ved Madhopur i India og fortsetter langs grensa mellom India og Pakistan før den bøyer av inn i Pakistan ved Lahore. Sutlej løper ut fra Manosarovar-sjøen, bøyer av mot sørvest og kommer ned på Punjab-sletta ved Rupar. Den utgjør grensa i 160 kilometer og går inn på pakistansk territorium ved Suleimanki.

Ravi, Beas og Sutlej bærer med seg vel en femdel av alt vannet i Indus-systemet.

Indus-avtalen ble akseptert som en del av avtalen av delinga mellom India og Pakistan i 1947, mens fordelinga av vannet i Ravi, Beas og Sutlej førte ganske omgående til interne uoverensstemmelser mellom de indiske delstatene Punjab, hvor sikhene er i overgrad i flertall, og hindudominerte Rajasthan – og deretter i 1966 da hindudelstaten Haryana ble skilt ut fra Punjab. 

Bølgene gikk høyt igjen i 1980 etter at statsminister Indira Gandhi og hennes Indian Congress Party (ICP) tapte valget i 1977 og sikhpartiet Akali fikk makta i Punjab. Etter et mellomspill på to år og vel tre hundre dager med statsminister Morarji Desai og Charan Singh fra Janata Party, kom Kongresspartiet tilbake i 1980, også i Punjab. Vannavtalen fra 1976 ble erstattet av en ny avtale mellom de tre delstatene.

Indus-avtalen har mekanismer for å løse tvister mellom nabolandene med en forsikring om at de skulle vare til evig tid. Evigheten synes å være svært tidsbegrenset for Modi. Det skal ganske enkelt ikke være mulig å kutte vanntilførselen til Pakistan, men Modi har allerede forsøkt å vaske ut vannavtalen med Bangladesh.

– Foreløpig har ikke India infrastrukturkapasitet til i realiteten å magasinere overflødig vann, noe som er det de vil bli pålagt å gjøre hvis de prøver å unngå å la dette vannet nå Pakistan, fastslår Bharadwaj.

Det demmer ikke opp for at India å gjøre tiltak som vil påvirke hvor mye vann som strømmer inn i Pakistan og til hvilke tider. Det kan forrykke landbrukssystemet i Pakistan, særlig i desember til februar da vanntilførselen er lav.

Bharadwaj viser til at IWT har stått sin prøve “gjennom to tidligere kriger og andre begrensede konflikter.” Hun tilskriver det holdbarheten slik avtalen er utformet.

Sårbare Pakistan

Vannmangel kan spores tilbake til før Pakistan, akronym for Panjab, Afghania, Kashmir, Sindh og Baluchistan, før den islamske republikken (Islami Jumhuriyah Pakistan) oppsto. Det meste av Indus-bassenget er “alluviale sletter (elveavleiringer), så de er veldig fruktbare, men har vanligvis ikke så mye nedbør,” forklarer Daniel Haines, førsteamanuensis i historie om risiko og katastrofe ved University College London, med fokus på Sør-Asia i sin forskning, til Time.

 – Ambisjonen om å øke arealet med jordbruksland overgikk mengden vann som var tilgjengelig, lyder hans konklusjon.

Dette går tilbake til 1930- og 1940-tallet da flere regioner innafor den britiske kronkolonien kranglet om tilgangen på vann. Knappheten blir i dag forsterket av klimaendringer og en fortsatt høy befolkningstilvekst som er på 2,0 prosent (Verdensbanken, 2023). Den er på 0,8 prosent i India (I Norge 1,1 prosent). På FNs liste (2025) over fertilitet (barn/kvinner) ligger Pakistan på 44. plass med 3,50 og på Verdensbankens liste (2023) på 42. plass med 3,60.

Situasjonen gjør at Pakistan i dag er et av “de mest vann-stressede landene i verden”, og vinteren har vært en av tørreste i landets historie, med 67 prosent mindre nedbør enn normalt, ifølge Pakistan Meteorological Department. 

Det gjorde Pakistan allerede for tre år siden til “det mest sårbare landet for virkningene av klimaendringer i 2022, da det sto overfor en av de dyreste katastrofene i verdenshistorien forårsaket av oversvømmelsen – som satte mye av landets jordbruksland i fare og påvirket drikkevannet,” fastslår Germanwatch 2025 Climate Risk Index.

Oversvømmede og tørke går hardt utover jordbruksland og driver folk inn i byene hvor de legger press på den underdimensjonerte vanntilførselen der. Her holder ikke tilgangen trinn med økninga i innbyggertallet.

Det er svært strategisk sårbart. Over 75 prosent av Pakistans fornybare vannressurser tilflyter landet utenfra; det meste fra Indus-bassenget som igjen står for 80 prosent av pakistanske gårdsbruk. 

Landets finansminister Muhammad Aurangzeb avviser at Indias suspendering av Indus-avtalen skal ha “noen umiddelbar virkning”.

– Fordi vannsystemet i Pakistan allerede er så stresset, vil enhver form for større forstyrrelse i timingen og i volumet, potensielt ha ganske alvorlige konsekvenser, advarer Haines.

Det er derfor Modis uttalelser og trusler om å gjør vann til våpen i konflikten med Pakistan skaper ringvirkninger langt utover Indus-bassenget.

– Pakistan vil ikke få vann fra elver som India har rettigheter over, fastholdt Modi torsdag, ifølge Reuters. – Pakistan vil måtte betale en høy pris for hvert terrorangrep … Pakistans hær vil betale det, Pakistans økonomi vil betale det, trommet Modi (74) på under et offentlig arrangement i Rajasthan (“Kongenes land”), delstaten i nordvest, med Thar-ørkenen (Great Indian Desert) som nesten er på størrelse med Norge og grenser opp til Sindh-provinsen i Pakistan.

Indias utenriksminister Subrahmanyam Jaishankar bekreftet samtidig at det “ikke pågår noen skuddveksling for tida” og at “det derfor har vært noe omplassering av styrker”. De militære operasjonene fortsetter imidlertid fordi “fordi det er et klart budskap … at hvis det er handlinger av den typen vi så 22. april, vil det komme et svar. Vi vil ramme terroristene, sier Jaishankar til det nederlandske nyhetsbyrået NOS. – Om terroristene er i Pakistan, vil vi slå dem der de er.

Våpenhvilen kan ryke

Selv om finansminister Aurangzeb forsøker å roe ned konflikten og kriser, slik det ligger til en bankier og tidligere administrerende direktør (CEO) og president i Habib Bank, har Islamabad kommet ned klare advarsler om at våpenhvilen kan kollapse om ikke Indus-avtalen blir gjenopprettet. 

Å suspendere avtalen og ikke reversere beslutninga er en “krigshandling” (act of war), sa visestatsminister Ishaq Dar til CNN 12. mai, to dager etter at våpenhvile ble inngått og som svar på Modis utsagn om at “blod og vann kan ikke flyte sammen”. Det var den første advarselen om at opphevelsen av avtalen kan bli langvarig – og dermed krigstruende.

India hadde da stengt Baglihar-dammen i Kashmir og dermed stanset tilførselen til Chenab-elva.

Få dager etter terrorangrepet i Pahalgam, gikk India på vingene og bombet angivelige treningsleire for terrorister i Punjab under “Operation Sindoor” (= et tradisjonelt vermilionrødt eller oransjerødt eller rødbrunt kosmetisk pulver, vanligvis båret av gifte kvinner i hinduistiske samfunn der sindoor ser en visuell markør for sivilstatus en til en kvinne – og der det å slutte å bruke det, vanligvis innebærer å ha blitt enke). Pakistan svarte med artilleriild og drone- og rakettangrep. Duellen varte i fire dager fram til våpenhvilen 10. mai.

https://en.wikipedia.org/wiki/2025_India%E2%80%93Pakistan_conflict

Visestatsminister Dar omtaler Indias angrep som “en ønsketenkning for å etablere hegemoni i regionen” og advarer om at Pakistan ikke kommer til å tolererer at India bruker vann som våpen. Her finner Islamabad åpenbare allierte i Kina som raskt var ute med å be partene roe seg, og Indias nabo i øst, Bangladesh, det tidligere Øst-Pakistan, som har sine vannavtaler og -konflikter med New Delhi. 

USAs utenriksminister Marco Rubio ba landene om å innstille duellen og sa forøvrig at dette var en krig USA ikke hadde noen interesser av.

Effekten synes å ha vært umiddelbar. – Det er visse tider når du må ta veldig seriøse avgjørelser. Vi var veldig sikre på at vår konvensjonelle kapasitet og evner er sterke nok til at vi vil slå dem både i luften og på bakken, forsikret Dar, mens Modi mente at “Operasjon Sindoor” hadde “trukket opp linja for kampen mot terrorisme”.

– Dette er en ny fase, en ny normal. Om det blir et terrorangrep på India, vil vi gi et kjevebrytende svar, sa Modi i sin første uttalelse som var myntet på den pakistanske militæretterretninga Inter-Services Intelligence (ISI).

“Den nye normalen” er at terrorangrep mot hindu-pilegrimmer og turister ikke tidligere er blitt besvart med angrep i Pakistan med mindre de har vært rettet direkte mot indiske spesialstyrker i Jammu og Kashmir eller mot mål utenfor unionsterritoriumet.

Men samtidig har de indiske sikkerhetstyrkene bedre kontroll med de militante gruppene i Kashmir, enten det gjelder The Resistance Front (RF) eller Lashkar-e-Toiba som den indiske etterretninga Research and Analysis Wing (RAW) mener står bak RF. Ettersom gerilja- og terroraktiviteten er lav i Kashmir-dalen, er det spørsmålet om vannet som er mest brennbart.

Se bloggen: "Langs Line of Control. Sekterisme og religiøs nasjonalisme": 

Se bloggen: "Kashmir, gissel blant fjellene. Kashmir, "land tørket fra vann".

Til siste dråpe

Å bryte Indus-avtalen framstår ikke som trekktvang (Zugzwang) fra Modis side. Beslutninga kom mindre enn 24 timer etter Pahalgam-terroren, påpeker tankesmia Australian Strategic Policy Institute (ASPI) i Canberra og viser til at India er i gang med å anlegge fire nye vannkraftprosjekter i sideelvene til Indus som renner inn i Pakistan.

– Dette er første gang IWT har blitt suspendert i sin historie, sier Ayesha Malik, visedirektør ved Lahore-baserte Research Society of International Law, ifølge ASPI. Malik, Pakistans første kvinnelige høyesterettsdommer,  får følge av flere eksperter på internasjonal rett. Hun er ikke like avslappet med hensyn til konsekvensene som Bharadwaj i Chatham House synes å være. 

– Suspensjonen, kombinert med opptrappinga av vannkraftprosjekter og at India nekter å dele data om vannstrømmen i elvene, har enorme konsekvenser, mener hun.

Det kan utløse flodbølger. IWT styrer ikke bare elvene som opprettholder rundt 300 millioner mennesker, vanner enorme jordbruksarealer i Pakistan og leverer vannkraftinfrastruktur i indisk-administrerte Kashmir. IWT regnes som “en hjørnestein i grenseoverskridende vanndiplomati,” ifølge Aspi.

Dette er ikke diplomatisk “Tuppen og Lillemor”, advarer Malik. Dette understreker Modis utsagn fra 2016 om at “blod og vann ikke kan flyte sammen”.

– Da denne avtalen ble laget, var intensjonen å skjerme vannsamarbeidet fra breiere sikkerhetsfeider mellom de to landene, påpeker Anuttama Banerji, politisk analytiker i Delhi.

Han sporer kilden tilbake til 2016 da indiske soldater ble drept i Uri i Baramulla-distriktet ved inngangen til Kashmir-dalen. Uri ligger på bredden av Jhelum-elva, bare ti kilometer fra Kontrollinja (Line of Control) som deler den indisk-okkuperte delen av Kashmir fra Azad Kashmir (Fritt Kashmir) som blir administrert av Pakistan.

Det var da Modi og BJP så for seg at Indus-avtalen kunne utvannes og vrakes.

I 2017 ferdigstilte India Kishanganga-demninga i Kashmir og begynte å anlegge kraftverket Ratle i Chenab-elva. Det utløste en konflikt hvor Verdensbanken var innblandet. Det utløste New Delhis krav i 2023 om at avtalen må “modifiseres”, angivelig på grunn av befolkningstilveksten, klimaendringer og behovet for kraft.

– Traktaten kan ikke ensidig suspenderes eller termineres. Enhver endring krever gjensidig samtykke – og India har helt omgått det gjennom  suspensjonen, prosederer Malik.

– India har ikke avsluttet traktaten, fordi det de ikke, men har satt den i bero, sier Medha Bisht, assisterende professor ved Institutt for internasjonale relasjoner ved South Asian University, til australske ABC. Hun mener at “Pakistan behandlet nesten alle indiske prosjekter som ble satt i gang på de vestlige elvene som en mulighet til å internasjonalisere tvisten” og at det gjorde at “India ble stadig mer frustrert over at de fleste av disse prosjektene, som de mener var innafor deres rettigheter, fortsatte å stoppe opp.”

Det gjennomgående er at vannkonflikten vokser i styrke og nå er så gjennompolitisert at det er fare for at den blir militarisert. – I dag er spørsmålet om Kashmir for India, etter min mening, mer relatert til vannspørsmålet i motsetning til spørsmålet om identitet alene, konkluderer Banerji overfor ABC.

Det er lov å anlegge prosjekter så lenge vannet fortsette å flyte fritt inn i Pakistan i henhold til traktaten, ifølge Uzair Sattar, tidligere forskningsmedarbeider i South Asia-programmet ved tankesmia Stimson Center i Washington som betegner seg som “ikke-kommersiell, partiuavhengig”.

De fire prosjektene i Chenab i Kashmir reiser spørsmål om dette fordi New Delhi ikke lenger legger fram tall og fordi India kan bygge dem ut til å lagre større mengder vann og deretter avlede vann over til andre sideelver, særlig i vintermånedene som er så avgjørende for avlingssyklusen.

Det øker faren for å gjøre vann til våpen for oversvømmelser, ikke bare som et utpressingsmiddel i tørkeperioder. Utslipp av vann under monsun-regnets høydepunkt er regulert i IWT for ikke å ødelegge irrigasjonsnettverket i Indusdalen i Pakistan.

Pakistan kan nå henvende seg hos Verdensbanken og Den internasjonale domstolen (ICJ) i Den Haag, fordi “India planlegger en hel karavane av vannkraftprosjekter,” sier Malik til ABC. 

– Uten traktatens tvisteløsningsmekanismer er det ingenting som hindrer dem i å endre strømmer på måter som kan skade Pakistan alvorlig.