Felles forakt for FN

Demonstrasjon mot blokaden i New York City. Foto: Struggle - La Lucha
Demonstrasjon mot blokaden i New York City. Foto: Struggle – La Lucha

USA og Israel stemte igjen mot Cuba

Lyset gikk på Cuba, og strømmen ble borte i tre dager etter at orkanen Óscar hadde slått inn over øya med all kraft. Det vil være feil å si at lyset ble tent igjen da FNs hovedforsamling stemte for kravet om at USA opphever embargoen mot Cuba. For trettiandre gang på rad.

Årsaken er at USA ikke lar seg binde av avstemninga, like lite som USA lar seg påvirke av Israels folkemorderiske krig i Gaza, av bombinga av Beirut og Sør-Libanon. Eller at Israel terrorstempler UNRWA, sulter befolkninga ut av Nord-Gaza. Eller at Israel åpnet truer mot Unifil-styrken i Libanon. Eller at Israels FN-ambassadør Gilda Erdan river istykker FN-charteret fra talerstolen i generalforsamlingen.

Thermoelectrical Center Antonio Maceo de Santiago de Cuba. Photo: Granma
Thermoelectrical Center Antonio Maceo de Santiago de Cuba. Photo: Granma

Det er et samlet generalangrep mot FN som ikke rokker ved USAs forsvar av og støtte til Israel. Det er også slik USA opptrer overfor Cuba i FN-sammenheng.

No man is an island

USA fikk som ventet bare Israel med seg i å stemme imot mens Moldova stemte avholdende, slik Ukraina gjorde i fjor. I år avsto Ukraina i stedet fra å stemme, i likhet med Afghanistan og Venezuela som har fått stemmeretten suspendert av økonomiske årsaker. Til og med Marshalløyene, Palau og andre amerikaniserte stillehavsøystater falt fra for mange år sida.

Men det underslår ikke at Vesten står like handlingslammet overfor USA med hensyn til Cuba som de europeiske landene gjør det når det kommer til konkrete handlinger overfor Israel.

Når det gjelder Israel, er det nærliggende å mene at det skyldes at Vesten grunnleggende står sammen om å støtte Israel, men har latt seg ryste av at Israel nå i praksis gjennomfører det som faktisk har ligget som åpne kort i den sionistiske kabalen. Dette vil tre enda tydeligere fram når de fordekte kortene blir snudd idet de nye “tostatsløsningene” kommer på bordet.

Når det gjelder Cuba, ligger det klare kostnadskalkyler til grunn, ved siden av de politiske vurderingene i møtet mellom Washington og Brussel og de enkelte europeiske hovedstedene: USAs økonomiske embargo er forbundet med sekundærsanksjoner; lover som rammer tredjepart der USA har økonomiske interesser og som fører til at europeiske og asiatiske og andre lands selskaper risikerer å bli utestengt fra verdens største marked, USA. Det driver Cubas import- og transportkostnader i været som en tropisk skypumpe.

“USA synes å være bestemt av forsynet til å plage las Américas med elendighet i frihetens navn.”

Simón Bolívar, 1829

Det koster å ta opp kampen; økonomisk for det private næringslivet og politisk for et EU som er splittet mellom et sterkt pro-amerikansk Øst-Europa og et Vest-Europa hvor høyreekstrem partier borer seg inn i regjeringskoalisjoner eller sprer sin innflytelse i parlamentene og driver sosial- og kristeligdemokrater til høyre.

Når USA setter Cuba på sin liste over land som angivelig sponser statsterrorisme, lammer det de internasjonale finansinstitusjonene og bankvesenet som  følge av de samme sekundærsanksjonene. De stenger for Cubas tilgang til internasjonale midler. Konsekvensene av dette blir undervurdert eller oversett når regnskapet over USAs sanksjoner mot andre land blir lagt fram. Dette var det sentrale temaet under Brics+-toppmøtet i Kazan i Russland nylig for å bygge opp et alternativ til det dollarbaserte transaksjonssystemet Swift. Det vil kunne komme Cuba som har søkt medlemskap i Brics+, til hjelp.

Blokaden beløper seg til anslagsvis tretten millioner dollar om dagen, ifølge offisielle kubanske anslag.

Energiblokade

Orkanen Óscar traff Cuba på et absolutt økonomisk nullpunkt, og utsiktene blir overskygget av at Cuba ligger i veien for de sterkere og hyppigere orkanene som det stadig varmere karibiske havet virvler opp. Koronapandemien slo knock-out på turismen, og den globale økonomiknekken og inflasjonen virker nå som langtids-Covid.

Flere av Cubas nærmeste støttespillere, som det oljerike Venezuela, blir rammet av de samme økonomiske sanksjonene fra USA og sliter økonomisk, og Kina og Russland makter ikke å kompensere for tapet. Derfor gir mørklegginga av det termoelektriske kraftverket António Guiteras som førte til et tre dagers sammenbrudd i det nasjonale energissystemet, dype ringvirkninger og alvorlige utfordringer fordi den avdekker hvor sårbar Cubas økonomi fortsatt er av ytre og indre årsaker.

Det gjør at sanksjonene biter ekstra hardt, særlig i energisektoren. Her er det ikke bare USAs strupende sanksjoner mot Venezuela og migrasjonen av landets spesialiserte fagarbeidere som redusere leveransene fra den optimistiske tida under president Hugo Chávez. USAs sekundærsanksjoner var med å drepe Cubas potensielt lovende oljeleting i Det karibiske hav før leteriggene ble forankret.

Da generaldirektør i det nasjonale elektrisitetsverket (UNE), Alfredo López Valdés, gikk på lufta dagen før for å varsle om det kommende  strømbruddet, pekte han på den enorme utfordringa det er med å sikre nok brensel, gitt det langvarige brenselunderskuddet.

Det er ansvarlig for de mange strømbruddene som har vært hyppigere i år enn i 1993, det ultimate kriseåret etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 og sju år etter at unionens siste president Mikhail Gorbatsjov avviklet det meste av bistanden til Cuba.

Sanksjoner og sekundærsanksjoner

Cuba satser nå på termoelektriske kraftverk og mikroelektriske systemer, opplyste López Valdés. De nye kubanske tiltakene kan bli stanset om visepresident Kamala Harris vinner valget. De vil bli stanset om Donald Trump blir gjenvalgt gitt hva han gjorde i sin presidentperiode (1917-1920).

Svarene ligger her. I november 2019 innførte Trump-administrasjonen sanksjoner mot det kubanske selskapet Corporación Panamerican som importerer flytende naturgass (LNG) fordi det angivelig var “eid eller kontrollert av, eller opererer for eller på vegne av Cubametales”. Selskapet er inne i den venezuelanske oljesektoren som er underlagt USAs sanksjoner.

Det er ikke tilfeldig. Eller sagt med USAs visefinansminister Justin G. Muzinich, gjengitt av nettstedet People’s Dispatches (tidligere Dawn News): – Cubametales har spilt en direkte rolle i å forhindre at demokratiet vender tilbake til Venezuela.

Tydeligere kan det knapt stadfestes hvordan sanksjonsregimene mot Cuba og Venezuela er knyttet sammen. Cubametales, og datterselskapet Corporación Panamericana, har derfor støtt på mange hindringer som følge av USAs sanksjoner mot oljesektoren i Venezuela og gjør det ikke mulig å omgå totalembargoen mot Cuba.

USA nøyer seg ikke med å forsøke å bryte energibåndene mellom Cuba og Venezuela, slik USAs finansdepartement åpent innrømmet: Cuba må ikke få muligheten til å skaffe seg drivstoff fordi landet ikke distanserer seg fra Venezuela slik Washington krever.

Liten forskjell med Biden

I januar 2020 opplyste Cubapetrol at året før, altså under president Donald Trump, hadde “USAs regjering innført nye og påfølgende sanksjoner på bedrifter, rederier, skip og forsikringsselskap for å hindre leveranser av drivstoff til vårt land.”  Det skjedde like etter at USA innførte sanksjoner mot Panamericana Corporation slik at selskapets leverandører nektet å overholde sine avtalte forsyninger.” Forsøkene på å skaffe flytende naturgass (LNG) fra andre markeder strandet.

Sanksjonene mot Panamericana føyer seg inn i det som ellers blir ettermælet etter Biden-administrasjonen: Endringene etter president Donald Trump ble sparsommelige og ubetydelige utover det som er relatert til migrasjonen til USA. Det meste ble som det var.

“Uansett hvor heroisk et folk er, må sosialismen sørge for deres materielle behov. USAs blokade av Cuba er formet nettopp for å forpurre dette og for å sette i sosialismen på Cuba i vanry og alle andre steder hvor undertrykte folk forsøker å bedre sine lodd. Den økende innblandinga fra USA på Cuba er en vekker for større solidariske tiltak.”

US Peace Council

Biden har opprettholdt de fleste av 243 ytterligere sanksjoner som Trump innførte mot Cuba etter president Barack Obama. Og han beholdt den uhyrlige anklagen mot Cuba ved å beholde landet på USAs liste over land som sponser internasjonal terrorisme, med de internasjonale økonomiske, handelsmessige og finansielle konsekvensene det har.

Det skjer på tross av det faktum at kubanske kontraetterretning jevnlig har levert informasjon til CIA og hele arsenalet av USAs etterretningsenheter, samlet under Office of the Director of the National Intelligence (NI), om terrorvirksomhet mot Cuba i USA.

Ser til Brics+

Den nåværende geopolitiske situasjonen er spent og utfordrende, men kan by på muligheter. Cuba har flagget interesse for å bli med i Brics+. Cuba deltok på toppmøtet i Kazan i Russland 22.-24. oktober sammen med de tidligere sovjetiske, sentralasiatiske “stan”-republikkene og Hviterussland (Belarus). Men Cuba får hele tida føle på det gamle munnhellet om “Poor Mexico, so far from God and so close to USA” som i utgangspunktet ble myntet på Mexico, tilskrevet president Porfirio Díaz (1830-1915), diktator over tre perioder fra november 1876 til mai 1911.

Flere land i Latin-Amerika og Karibia har erfaringer med det Juan Bosch (1909-2001), president i Den dominikanske republikken, kalte “Pentagonismen” (Pax Fakkel 1968) med den forklarende originaltittelen “Pentagonismo, sustitudo del imperialismo” (erstatning for imperialisme).

Det var egenerfart. Bosch ble første demokratisk valgte president i februar 1963, men ble styrtet etter bare sju måneder. Da et nytt kupp i april 1965 åpnet for gjeninnsettelse av Bosch, satte USA inn 42.000 soldater under Operation Power Pack for å verne landets latifundias (gods/plantasjer) og USAs økonomiske interesser, samt å hindre spredning av revolusjonen på Cuba.

Mange av de samme drivkreftene er fortsatt i sving. For USA gjelder det å gjøre marea rosa (den rosa bølgen) i Latin-Amerika så bleik som mulig, bryte forbindelsene mellom Cuba og oljerike Venezuela og å hindre at Kina og Russland får økonomisk, politisk og militært innpass på den vestlige halvkula. Det innebærer å ødelegge Cuba som modell for internasjonal solidaritet og den alliansefrie bevegelsen ved å tømme øya for krefter.

Cuba eksporterer helsepersonell og lærekrefter på kontrakt til land i det globale sør for å skaffe valutainntekter. Men det kan tjene som tidsbilde at det var flere kubanske avhoppere på friidrettarenaen i OL i Paris enn de med det kubanske flagget på brystet.

Prekær situasjon

I dag står traktorer og landbruksmaskiner stille av mangel på drivstoff. Kubansk landbruk har aldri vært noen suksesshistorie, verken med colectivos agrícolas eller andre former for produksjon. Arbeidsdelinga innen den Sovjet-dominerte økonomiske samarbeidsorganisasjonen Comecon (1949-91), som Cuba tilsluttet seg i 1972, bandt Cuba fast i en landbruksstruktur som landet fortsatt sliter med å bryte ut av.

Dette var tema for Ché Guevara som representant for Cuba, da han talte til Det andre økonomiske seminaret for afro-asiatisk solidaritet i Alger i Algerie 24. februar 1965 for 63 afrikanske og asiatiske land og 19 frigjøringsbevegelser.

https://www.marxists.org/archive/guevara/1965/02/24.htm

Denne gangen er situasjonen kritisk, trolig alvorligere enn under kriseåra fra da Sovjet reduserte bistanden i 1985 og deretter brøyt sammen i 1991. I den spesielle perioden, período especial (1991-2000), falt bruttonasjonalinntekten (BNI) med 36 prosent og jordbruksproduksjonen med 54 prosent mellom 1989 og 1994.

Avlingene er nå redusert med 40 prosent. Mangelen på gjødsel og pesticider har lagt store landbruksarealer brakk og tvunget fram kutt i brødrasjonene, ifølge Reuters. Dette innebærer at Cuba bruker atskillig mer av magre valutainntekter på matvareimport til høye koronainfiserte priser og embargoutsatte transportkostnader.

Brudd på nedslitte vannledninger har ført til knapphet på drikkevann. Massemigrasjonen på vel 850.000 (2021-23) tapper landet for faglært arbeidskraft som slår negativt ut på produktiviteten som igjen driver flere ut av landet. Cuba befinner seg i en smertelig ond sirkel, konkluderer Roger D. Harris i menneskerettsorganisasjonen Task Force on the Americas på nettstedet Resumen latinoamericano. Den ble grunnlagt i 1985, da El Salvador, Nicaragua og USAs kontrarevolusjoner og terrorisme i Mellom-Amerika sto på dagsordenen.

Mailys Khider advarte allerede i november 2023-utgaven av Le Monde diplomatique at Cuba “står overfor et faktum som er ytterst prekært. Selv om tallrike faktorer har ført til dette (…) har USAs sanksjoner, ved ethvert tidspunkt, utløst eller forverret alle aspekter ved den pågående krisa.”

Patologisk Cuba-politikk

Det er tre aspekter som særpreger USAs sanksjonsregime mot Cuba: Det er den lengste og den mest omfattende embargoen av de vel 40 landene som USA har sanksjoner mot. Det tredje er at “Cuba har ingen hjemlige sosiale klasser som en kontrarevolusjon kan rekrutteres fra,” mener Harris.

Diktator Fulgencio Batista, en “bastardo” som derfor uansett ikke hadde mye av borgerskapet bak seg, var tidligere nektet adgang til USA. Han ble avvist som asylsøker i Mexico og søkte tilflukt hos diktator António Salazar i Portugal under vilkår at han holdt politisk kjeft til han døde i 1973 i Málaga i Spania.

Mafiaens finansminister Meyer Lansky pakket ned Cabaret Montmartre og kasinoet på Hotel Nacional i Havanna og andre deler av virksomheten. Han hadde frekkhetens nådegave til deretter å søke kompensasjon fra USAs regjering (Enrique Cirules: “The Mafia in Havana. A Caribbean Mob Story”, Ocean 2004).

Borgerskapet etablerte seg i Miami der deres gamle bekjent Lansky, kanskje ikke helt tilfeldig, døde i 1983. Herfra utøver de politisk makt, ikke bare over eksilkubanere, men i Floridas politikk og helt inn på Capitol Hill i Washington. Med Donald Trump tilbake i Det hvite hus, blir det mer av det verste.

Hva kan en forvente av visepresident Kamala Harris om hun rykker opp i gradene?

“Det første en må erkjenne når en skal evaluere hvilken effekt en mulig valgseier for Kamala Harris vil innebære for USAs Cuba-politikk, er mangelen på bevis eller presendens til å kunne utlede en velfundert prognose,” melder nettsida OnCuba News.

Heller ikke den republikanske avisa Miami Herald finner annet enn “få ledetråder og masse usikkerhet” i Latin-Amerika-politikken til Harris. Det fins en uttalelse fra 2020 hvor hun sier at å lempe på blokaden, ikke vil skje med det første og vil være avhengig av en ny tilnærming til Cuba i Washington.

Fortsatt patologisk

Det nærmeste en kommer en ny tilnærming var under president Barack Obama, men som aldri ble gjenreist eller fulgt opp av hans visepresident Joe Biden i sin presidentperiode. I 2014 erklærte Obama at USAs Cuba-politikk hadde “mislyktes med å fremme våre interesser”. Han ville at USA skulle engasjere seg med Cuba med tanke på å få til politiske endringer i Havanna.

De diplomatiske forbindelsene ble gjenopprettet for første gang siden 1961, og interessekontoret i La Habana, på 55 Calzada som går parallelt med den berømte havnepromenaden Malecón, ikke langt fra Hotel Nacional de Cuba, ble oppgradert til ambassade.

Da Obama holdt sin tale i Havanna i mars 2016 ved åpninga av ambassaden, serverte han en åpenbart løgn: “Jeg har bedt Kongressen om å heve embargoen.”

Alt han hadde fortalt Kongressen som sitter med den endelige avgjørelsen for å fjerne blokaden, var at han mente at embargoen var “utdatert”.

Under Obama økte rettsforfølgelsen av tredjelands selskaper på bakgrunn av USAs sekundærsanksjoner, og han erklærte Venezuela som “en uvanlig og ekstraordinær nasjonal sikkerhetstrussel” da president Nicolás Maduro ble valgt etter Hugo Chávez i 2013. Obama innførte “målrettede sanksjoner” i mars 2015.

Massemigrasjon fra Cuba til USAs grense mot Mexico gjorde at Biden i sommer begynte å hente fram noen av tiltakene som Obama var inne på med å lempe på reiserestriksjonene og overføring av dollar fra slektninger i USA, remisas. Overføringer og tilgang på banklån skal fremme små cuentapropistas, selvstendige næringsdrivende. Statssammenbruddet i Haiti, bare åtti kilometer unna Cuba østover, og tilstrømninga fra Venezuela og Mellom-Amerika er hett og betent valgkamptema i USA.

Hensikten bak Obamas “tosidige diplomati” var ikke å heve embargoen, men å gjøre den mer strømlinjeformet og samtidig isolere Venezuela mens marea rosa ( “den rosa bølgen”) var som mest fargesterk.

Obama ble avløst av Trumps utenrikspolitikk med “maksimalt press” hvor sanksjonene ble skjerpet og kupp- og intervensjonstruslene mot Venezuela ble skrudd opp.

Biden tiltrådte mens Cuba lå nede med covid-19, både på grunn av sjukdommen, men framfor alt fordi turismen havnet i kuvøse. Cuba hadde over 1,112 millioner registrerte smittetilfeller, men bare 8530 dødsfall, ifølge Johns Hopkins Coronavirus Resource Center.

Det førte ikke til endringer i Bidens politikk, med Kamala Harris som visepresident og Antony Blinken som utenriksminister. Sanksjonene fikk i stedet en ny omdreining, tilsynelatende oppmuntret av Cubas humanitære krise, konstaterte den venstreliberale nettavisa LA Progressive som støtter Jill Stein, presidentkandidaten til Green Party.

Det skjedde elleve dager etter de største demonstrasjonene i Havanna etter revolusjonen, 11. juli 2021, og førte til ytterligere vansker for Cuba til å bekjempe koronaviruset.

FNs hovedforsamling taler

– Vi tror bestemt at slutten på embargoen vil være fundamentalt for Cuba til å overvinne de utfordringene  det står overfor, sa utenriksminister Mauro Vieira i FNs hovedforsamling da han la fram Brasils forpliktelse til å finne  en løsning basert på prinsippene om solidaritet og samarbeide, ifølge nyhetsbyrået Prensa Latina.

Her var Vieira på linje med Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (Celac), den karibiske samarbeidsorganisasjonen Caricom, den sørøstasiatiske samarbeidsforeningen Asean og Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) som alle krever at USA avvikler embargoen og styrker Cuba av lista over statsterrorisme.

– Alle resolusjonene støtter en umiddelbart stans i en serie med tiltak har blitt påført Cuba, understreket Kameruns ambassadør Michel Tommo Monthé, veteran i FN-sammenheng, på vegne av OIC med henvisning til resolusjonene tilbake til 1992.

Ifølge Caricom har USAs tvangstiltak ingen juridisk rettferdiggjøring og bryter med FN-charteret, fastslo Grenadas representant Ché A. Phillip. Venezuelas ambassadør minnet forsamlinga om hvordan blokaden påvirker ethvert land som opprettholder sine legale og suverene økonomiske, kommersielle eller finansielle forbindelser med Havanna.

– Det er på tide å rette opp i denne historiske uretten og gjøre slutt på et imperialt delirium som påtvinger sine nasjonale lover på hele det internasjonale samfunnet, sa landets ambassadør Samuel Moncada.

Russlands ambassadør Vasilij Nebenzia betegnet USAs blokaden som “en overlevning fra Den kalde krigen” som “hindrer Cuba fra å samhandle med flernasjonale institusjoner, full deltakelse i internasjonale og regionale samarbeidsfora.”

Den nye prislappen i form av økonomiske tap er, ifølge Prensa Latina, på 5,0568 milliarder dollar fra mars 2023 til ut februar i år. Det innebærer ei økning på 189,8 millioner dollar siden forrige rapport til FNs hovedforsamling fra utenriksminister Bruno Rodríguez. Eller om lag 421 millioner dollar i måneden, 13,8 millioner dollar om dagen og mer enn 575.683 dollar hver time.

PeterM

En kommentar til «Felles forakt for FN»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *