Tannløs FN-resoluson
Israels angrep på forhandlingsdelegasjonen til Hamas i Qatars hovedstad Doha har ført til en sjelden samling av arabiske og islamske stater. Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) og Golfstatens samarbeidsråd (GCC) sto sammen i sin støtte til Qatar som har vært mekler under krigen i Gaza, og i sin fordømmelse av Israels folkerettsstridige angrep. GCC har sin felles forsvarsmekanisme og vil nå bygge ut en “felles avskrekningskapasitet” i Golfen for blant annet å møte statsminister Binyamin Netanyahus trusler om at det kan komme flere angrep på Hamas-ledere som befinner seg i Qatar.
Samlinga i Doha satte søkelys på Abraham-avtalene for normalisering av diplomatiske forbindelser og anerkjenning av Israel. Under krigen i Gaza har verken De forente arabiske emiratene eller Bahrain foretatt seg noe som berører avtalene, og erklæringene fra Doha inneholder heller ingen konkrete tiltak. Resolusjonen om “tostatsløsninga” som ble FNs hovedforsamling vedtok fredag, gir en pekepinn i hvilken retning det bærer når Frankrike og Saudi-Arabia inviterer til en ny konferanse i New York mandag.
I går kom FNs granskningskommisjon (COI) med sin klare dom: Israel begår folkemord i Gaza. Hvordan vil det slå ut internasjonalt?
Samling i Doha
Det arabisk-islamske toppmøtet i Qatar fordømte mandag Israels rakettangrep mot Hamas-delegasjonen i Doha 9. september. Toppmøtet mener at det er et slag mot mulighetene for fred i regionen og oppfordrer medlemsstatene til å vurdere sine diplomatiske og økonomiske forbindelser til Israel og iverksette rettslige tiltak.
Landene i Golfstatenes samarbeidsråd (GCC) har aktivert sin “felles forsvarmekanisme” som svar på truslene fra Israels statsminister Binyamin Netanyahu om at det vil komme flere angrep på Hamas-ledere hvor i verden de måtte befinne seg. De samme truslene gjelder lederne i Hizbollah i Libanon, Houthi-bevegelsen i Jemen og den sjiamuslimske folkemilitsen Hashd ash-Sha’abi i Irak.
Å aktivere forsvarsmekanismen er det mest håndfaste resultatet av toppmøtet som ble åpnet av Qatars emir, Sheikh Tamim bin Hamad ath-Thani, som kalte den israelske bombinga «forrædersk og feig,» melder Al-Jazeera.
GCC-landene som består av Saudi-Arabia, De forente arabiske emiratene, Kuwait, Bahrain, Oman og Qatar, slår fast at “det brutale angrepet på Qatar og fortsettelsen av Israels fiendtlige handlinger, inkludert folkemord, etnisk rensing, sult, beleiring og koloniserende aktiviteter og ekspansjonspolitikk, truer utsiktene til fred og sameksistens i regionen». Disse handlingene setter «alt som er oppnådd på veien mot å normalisere båndene med Israel, inkludert nåværende og framtidige avtaler» i fare.
Det er stikkord for Abraham-avtalene som GCC-landene Emiratene og Bahrain med Israel 15. september 2020 – og ble ansett som USAs president Donald Trumps største utenrikspolitiske triumf i hans første periode.
https://en.wikipedia.org/wiki/Gulf_Cooperation_Council
På et lukket utenriksministermøtet søndag forsikret de frammøtte landene at Qatars sikkerhet er “en integrert del av arabisk og islamsk nasjonal sikkerhet.” Det er et langt skritt fra den diplomatiske krisa mellom og GCC-statene Saudi-Arabia, Emiratene og Bahrain og Egypt mellom juni 2017 og januar 2021 da de brøyt sine bilaterale forbindelser med Qatar.
https://en.wikipedia.org/wiki/Qatar_diplomatic_crisis
Den gangen skapte krisa mellom USAs allierte uro i Washington i etterdønningene av USAs invasjon og okkupasjon av Irak. Nå retter reaksjonene seg samlet mot USAs politisk-religiøse “tvillingstat”, Israel, med erklæringa om Israels angrep ikke bare et brudd på folkeretten, men innebærer en alvorlig eskalering som truer arabisk, regional og internasjonal stabilitet.
“Felles forsvarsmekanisme”
Toppmøtet reflekterer brei arabisk og islamsk solidaritet med Doha, konkluderer Majed Mohammed al-Ansari, talsmann for Qatars utenriksdepartement overfor Al-Jazeera. Dette er en front mot det han rettmessig betegner som statsterrorisme som flere arabiske land nå er utsatt for fra Israel og dermed indirekte USA.
Hamas-delegasjonen kom til Doha for å diskutere USAs utkast til våpenhvile på Gaza. Trump har utad uttrykt misnøye med det israelske angrepet, men la til at siden målet var Hamas, var det trolig verdt det. Irritasjonen stikker trolig dypere med at det er Netanyahu som “is calling the shoots”. Under sitt besøk i Israel i helga stadfestet utenriksminister Marco Rubio at USA var varslet om angrepet.
– Mitt lands hovedstad ble utsatt for et forrædersk angrep rettet mot en bolig som huset familiene til Hamas-lederne og deres forhandlingsdelegasjon», sa emir Sheikh Tamim i sin åpningstale, ifølge Al-Jazeera. Han ba der om “konkrete tiltak mot den tilstanden av maktgalskap, arroganse og blodtørstig besettelse som har rammet Israels regjering.”
Hva som konkret kommer ut av møtene i Organisasjonen av islamsk samarbeid (OIC) og GCC i Doha, gjenstår å se. Gapet mellom ord og handling i Den arabiske liga, OIC og GCC har oftest vært langt breiere og djupere enn Jordandalen når det gjelder Palestina har det visst seg gang på gang opp under tiåra som har gått sida opprettelsen av og krigen med Israel i 1948.
Det gjelder også forslaget om å bygge opp “avskrekningskapasitet i Golfen” som visstnok allerede er under sonderinger i GCCs forente militærkommando (Unified Military Command) og kommer opp på det neste møtet i Doha, opplyser talsmann Ansari.
– Fellesuttalelsen oppfordret til et møte i UMC for å diskutere ytterligere skritt for å sikre at sikkerheten og den felles sikkerheten til GCC-landa blir ivaretatt.
Men hvem forsvarsmekanismen, som har en “Nato artikkel 5”-musketérklausul”, skal rettes mot, er høyst uklart all den stund Israels folkerettslige angrep på Qatar ikke var myntet på Qatar. Dessuten spriker GCC-landenes forhold til Israel, og det fins interne motsetninger i regionale saker, både med hensyn til Iran og forholdet til Det muslimske brorskapet. Selv Qatars diplomatiske rolle er forbundet med interessekonflikter. De enkelte GCC-landas allianse med USA er heller ikke sammenfallende, og Kinas økende økonomiske og etterhvert politiske innflytelse slår inn i regionen som vender seg østover i Asia som helhet.
Det rokker ved Ansaris påstand om at “GCC står på én linje».
Israels ekspansjon
OIC omfatter mer enn GCC-landa, med ikke mindre enn 57 medlemsland, hvor 48 med muslimsk flertall. Flere av dem er nå gjenstand for israelske angrep, og Qatars emir advarte i sin åpningstale mot den israelske ekspansjonen som avtegner seg stadig tydeligere på kartet, igjen med full støtte fra USA og går i bresjen for Israel med økonomiske og politiske pressmidler.
Det gjelder i hovedsak Jemen, Libanon og Syria – med Iran konstant som det fremste potensielle målet. Israel har utvidet sine okkupasjoner av Libanon og Syria.
https://en.wikipedia.org/wiki/Organisation_of_Islamic_Cooperation
Emir Sheikh Tamim la arabiske motsetninger til side og advarte regionen mot Netanyahus drømmer om å gjøre regionen til “en israelsk innflytelsessfære”. Det innebærer “en farlig illusjon”, sa han som under andre omstendigheter lett kunne blitt sett som et stikk til Emiratene og Bahrain for Abraham-avtalene (Abraham Accords).
https://en.wikipedia.org/wiki/Abraham_Accords
Emiratene begrunnet AA-avtalen med at den vil hindre at Israel annekterer Vestbredden. Nå blir de innhentet av den reelle utviklinga. Israel har vedtatt å bygge ut det tolv kvadratkilometer store E1-området øst for Jerusalem og ned til den store kolonien Ma’ale Adumim.
Bosettinga er spredt over de siste høydragene der hovedveien dykker bratt ned mot Jeriko og Dødehavet (hebraisk: Yam Hamelaḥ/ arabisk: Bahr al-Mayyit) som nå ligger 415 meter under havoverflaten, tjue meter lavere enn den tidligere normalen.
https://en.wikipedia.org/wiki/E1_(West_Bank)
Vedtaket om utbygginga 20. august fikk Emiratenes president Sheikh Mohammed bin Zayed an-Nahyan til å advare mot at det kan føre til at de vil revurdere AA-abraham-avtalen. Like etter informerte Israels utenriksminister Gideon Sa’ar Rubio om at annekteringa kan skje i løpet av noen måneder etter visse avklaringer i den israelske regjeringa.
Torsdag i forrige uke signerte Netanyahu bosettingsplanen for E-1 som en utvidelse av Ma’ale Adumim. Det vil knytte kolonien sammen med industrisonen Mishor Adumim.
Under sitt besøk i Ma’ale Adumim gjentok Netanyahu hva finansminister Bezalel Smotrich fra Det religiøse sionistpartiet (HaTzionut HaDatit) tidligere hadde annonsert: – Det blir aldri noen palestinsk stat. Dette området er vårt.
Å dele Vestbredden i to, mellom nord og sør og ytterligere å isolere Jordandalen for palestinere er det uvilkårlige, konkrete resultatet av å bygge 7600 nye bosetterenheter, hvorav 3400 i E1-området som i dag er del av de palestinske landsbyene Issawiya, At-Tur, Anata, Al-Eizariya og Abu Dis, fastslår det palestinske nyhetsbyrået Wafa.
Dette er fakta på bakken, 22 år etter Oslo-avtalen da landsbyen Abu Dis som i dag er delt av den israelske betongmuren, var oppe i diskusjonene om Øst-Jerusalem som palestinsk hovedstad.
Bare varmluft?
Emiratene har derimot ikke foretatt seg noe som begrenser Abraham-avtalen under Israels folkemorderiske krig i Gaza, verken politisk eller politisk. Det ble heller ikke varslet noen umiddelbare politiske eller økonomiske tiltak under toppmøtet, utover en henstilling fra GCCs generalsekretær Jasem Mohamed Al-Budaiwi fra Kuwait til president Trump om å tøyle Israel.
– Vi forventer at våre strategiske partnere i USA vil bruke sin innflytelse på Israel for å få slutt på denne oppførselen; det forventer vi virkelig, sa Al-Budaiwi. – De har innflytelse og makt over Israel, og det er på tide at denne makta og innflytelsen brukes.
Dette fortoner seg ikke som særlig mer enn den varmlufta som kommer fra vestlige ledere, og ordlyden i slutterklæringa fra OIC og Den arabiske ligaen ikke vesentlig forskjellig:
“Vi fordømmer på det sterkeste Israels feige og ulovlige angrep på staten Qatar. Vi svarer med absolutt solidaritet med Qatar og støtter dets tiltak.»
Qatar vil bringe saka inn for “det internasjonale systemet” for å holde Israel ansvarlig, opplyser Ansari til Al-Jazeera, og viser til FNs sikkerhetsråd og nå OIC, Den arabiske ligaen og GCC.
Unnfallenheten blir overført til FN og institusjonalisert.
Fredag stemte FNs hovedforsamling med overveldende flertall for resolusjonen som Frankrike og Saudi-Arabia lenge har sirkulert i diplomatiske kretser og som fikk oppslutning i Den arabiske ligaen og ble undertegnet av sytten FN-medlemmer i juli. Resolusjonen bygger på en sju siders erklæring fra den internasjonale konferansen som FN holdt i juli på initiativ fra Frankrike og Saudi-Arabia – og som ble boikottet av USA og Israel.
Resolusjonen ber om «konkrete, tidsbestemte og irreversible skritt» for en tostatsløsning. 142 medlemsstater stemte for, ti land stemte mot og tolv avholdt seg fra å stemme, mens 29 land ikke deltok i avstemninga. De ti landene som stemte imot var ikke overraskende USA, Israel, Ungarn i Europa, Argentina og Paraguay i Sør-Amerika, Papua-New Guinea og de små øystatene Mikronesia, Nauru, Palau og Tonga i Stillehavet.
De landa som stemte avholdende var: Tsjekkia, Albania, Nord-Makedonia og Moldova fra Europa, Guatemala og Ecuador frs Sør-Amerika, Etiopia, Demokratisk Kongo, Sør-Sudan og Kamerun i Afrika, Sør-Korea fra Asia og Fiji og Samoa fra Oceania.
Resolusjonen er et tydelig varsel om i hvilken retning det europeisk-saudiske diplomatiet som utenriksminister Espen Bart Eide er involvert i, går. Resolusjonen legger størst vekt på at den palestinske motstanden, her navngitt som Hamas, skal ekskluderes fra det politiske rammeverket. Resolusjonen krever at alle fangene – eller gislene – blir satt fri, og at Hamas gir fra seg kontrollen over Gaza og overleverer sine våpen til den palestinske selvstyremyndigheten (PA) i Ramallah med internasjonal hjelp som del av å bygge en palestinsk stat.
Det betyr i klartekst å frata den palestinske folkelige motstanden sin folkerett til å yte motstand mot okkupasjonsmakta som går stadig mer brutalt til verks på Vestbredden i ledtog med bevæpnede bosettere. Det betyr dessuten å utelukke Hamas fra den politiske prosessen og dermed frata palestinerne sine demokratiske rettigheter til å velge sine representanter.
Resolusjonen er strippet for føringer overfor Israel som likevel stemte imot fordi Netanyahu høyt og tydelig stadfester at det ikke blir noen palestinsk stat.
Resolusjonen gir støtte til forslaget fra president Mahmoud Abbas og PA om at FNs sikkerhetsråd oppretter en fredsbevarende styrke som å sikre overføringa av ansvaret for sikkerheten til PA: «Vi støttet utplasseringa av et midlertidig internasjonalt stabiliseringsoppdrag etter invitasjon fra den palestinske selvstyremyndigheten og under FNs ledelse og i tråd med FNs prinsipper, bygd på eksisterende FN-kapasiteter, som skal mandateres av FNs sikkerhetsråd, med passende regional og internasjonal støtte», står det i teksten, og det legges til: «Vi ønsker velkommen den beredskapen som noen medlemsstater har uttrykt til å bidra med tropper».
Det står i direkte motstrid til de kortene som ligger på bordet når kartet over “den palestinske staten” blir diskutert: Palestina skal være avvæpnet, demilitarisert, uten ytre grenser, mens Israel fortsetter sin ekspansjon.
Palestinernes visepresident Hussein ash-Sheikh, som er parat til å ta over etter Abbas som blir 90 år 15. november, takker for resolusjonen og mener at den kan være «et viktig skritt mot å avslutte okkupasjonen». Avstemninga «reflekterer den internasjonale viljen til å støtte vårt folks rettigheter» og fremmer målet om en palestinsk stat ut fra grensene fra 1967 med Øst-Jerusalem som hovedstad. I det ligger intet nytt, bortsett fra at det blir stadig fjernere fra målet når en ikke-bindende FN-resolusjon blir lagt i den store skuffen.
Israel tok seg likevel bryet med å fordømme resolusjonen og nok en gang å skjelle ut verdensorganisasjonen FN, som «et politisk sirkus løsrevet fra virkeligheten», ifølge Oren Marmorstein, talsmann i utenriksdepartementet.
Han avfeier på X “kategorisk resolusjonen” som «skammelig».
Drepende dom
Resolusjonen ble vedtatt bare fire dager før FNs uavhengige internasjonale granskningskommisjon (COI) for det okkuperte palestinske territoriet (Independent International Commission of Inquiry on the Occupied Palestinian Territory) la fram sin rapport som konkluderer med at Israel begår folkemord i Gaza og holder Netanyahu, president Yitzhak Herzog og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant ansvarlig, og dermed staten Israel.
CIO ble opprettet i 2021.
COI peker dermed ut de reelle ansvarlig for folkemordet og stiller dermed sanksjonene som flere vestlige land, inkludert Norge, har innført mot finansminister Smotrich og nasjonal sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir fra Jødisk makt (Otzma Yehudit), i skammekroken. COI plasserer ansvaret der det hører hjemme.
Rapporten som ble lagt fram av kommisjonens leder, den sørafrikanske juristen Navanethem “Navi” Pillay, stiller resolusjonen i sitt grelle lys. Pillay var FNs høykommissær for menneskerettigheter fra 2008 til 2014.
https://en.wikipedia.org/wiki/Navi_Pillay
Spørsmålet er om COI-rapporten blir lagt til grunn når Frankrike og Saudi igjen inviterer til et toppmøte i New York mandag. Der har Frankrike, Storbritannia, Canada, Portugal, Belgia, Australia og andre annonserte at de vil anerkjenne en palestinsk stat – heftet med mange vilkår og uten varslede tiltak mot Israels fortsatte FN-definerte folkemord eller “actions” som CNN omtalte fullskalaoffensiven mot Gaza by som så seint som natt til onsdag.