
Forsøk på å tegne kart over Syria
Mange frykter med rette hva som vil skje når feiringa av “fred” og “frihet” i Damaskus som nå har full mediaoppmerksomhet, legger seg og hverdagens fattigdom igjen slår inn. Det er derimot overskudd på analyser, kommentarer og spekulasjoner.
Mange følger de samme sementerte og skjematiske oppstillingene som har fulgt Syria siden det høyst sammensatte opprøret blusset opp i mars 2011 – med mange ulike indre og utenforstående krefter og interesser. Hvordan vil de nå utspille seg, vel fjorten år etter og i en ny setting for Midtøsten?
Mandag presenterte Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES, også kjent som AANES) en oppfordring til politisk dialog for et framtidig Syria i ti punkter. Veikartet ble lagt fram av Evîn Siwêd og Hisên Osman, begge medlemmer i eksekutivrådet i DAANES, i administrasjonens hovedkontor i Raqqa (Řeqe).
Raqqa ligger ved elva Eufrat, vel 40 kilometer øst for den strategisk viktige Tabqa-dammen ved enden av Assad-sjøen som har vært helt avgjørende for elektrisitetsforsyninga i Syria siden den kom i drift i 1973 under president Hafez al-Assad.
“Syrisk initiativ for Syria”
Deklarasjonen, “Det syriske initiativet for dialog for å bygge det nye Syria” ble presentert på kurdisk og arabisk. Den doble betoninga av det syriske er neppe tilfeldig.
Det er en utbredt feilaktig oppfatning at selvstyremyndighetene i Rojava (Vest-Kurdistan) går inn for løsrivelse fra Syria for å bygge en selvstendig kurdisk stat.
Dette har aldri stått på agendaen til det kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) som ideologisk er alliert med Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK) og blir slått i hartkorn med IS og al-Qa’ida i Ankaras internasjonale propaganda.
Anklagene ble aktivt brukt allerede under sonderingene til Genève I- og Genève II-forhandlingene (30. juni 2012 og 22.-31. januar 2014) i FN-regi, først under spesialutsending Kofi Annan, FNs tidligere generalsekretær (1997-2006), og deretter Lakhdar Brahimi, Algeries tidligere utenriksminister (1991-93).
https://en.wikipedia.org/wiki/Geneva_II_Conference_on_Syria
Mens Assads tilhengere, i sitt dogmatiske skjema om USAs altomfattende imperialisme, fortsatt omtaler AANES og det Syrias demokratiske styrker SDF (Hêzên Sûriya Demokratîk/Quaat Suria al-Diymuqratia) som USAs leiehær, nektet Syrias nasjonalkoalisjon (av revolusjons- og opposisjonskrefter) å ha PYD med i forhandlingene.
SNC mente at den rettmessige plassen for PYD, den politiske greinen av kurdermilitsen Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ), eventuelt måtte være som del av Assad-regimets delegasjon.
I et annet tilbakeblikk på Genève II, er at Syrias nasjonalråd (Majis al-Waṭani as-Suri), med Fritt Syria-hæren (FSA, Jaysh as-Suri al-Hur), som USA og Europa, inkludert Norge, hadde anerkjent som Syrias rettmessige representant, trakk seg fra Nasjonalkoalisjonen i protest mot forhandlingene.
Det muslimske brorskapet var tungt inne i Nasjonalrådet som derfor fikk støtte fra Tyrkia og Qatar
https://en.wikipedia.org/wiki/Syrian_National_Council
Islamsk front (Jabhat al-Islamiyyah) eller Den islamske bevegelsen av Levantens frie menn (Ḥarakat Aḥrar ash-Sham al-Islamiyah) avviste forhandlingene, begge salafistiske militser med nær tilknytning til den saudiske wahhabi-statsreligionen og med direkte støtte fra kongehuset i Riyadh.
https://en.wikipedia.org/wiki/Islamic_Front_(Syria)
Heller ikke al-Qa’ida-allierte Jabhat an-Nusra (fra 2016 Jabhat Fatah ash-Sham) var på plass i Genève, terrorstemplet av FN, USA og EU.
https://en.wikipedia.org/wiki/Al-Nusra_Front
Ti punkter fra Raqqa
Flere av disse gruppene er nå del av (eller alliert med) Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash Sham, HTS) under den siste stormoffensiven mot Damaskus. De skal nå ta stilling til de ti punktene som DAANES la fram i Raqqa. Det har en symbolsk gjenklang. Raqqa var hovedsetet for kalifatet til Den islamiske staten (IS) som det fra enkelte hold ofte blir påstått at USA støttet, selv om det var flystøtten fra USA og “den internasjonale koalisjonen” som bidro til at YPG/YPJ ikke ble utslettet i Kobanê og til at SDF kunne nedkjempe IS helt fram til Alboukamal, grensestasjonen mot Irak.
Flere grupper i HTS lå i blodig rivalisering med IS, inkludert Nusra-fronten under Abu Muhammad al-Jolani – eller Ahmed ash-Shara’a som nå har lagt sitt nom de guerre til side sammen med kamuflasjeuniformen og sin kufiyyah, eller ghutrah eller hattah, kjært hodeplagg med mange betegnelser.
“Med det undertrykkende Baathist-regimets fall gikk Syria inn i en ny fase,” fastslår DAANES i sin erklæring. “For å lykkes med å overvinne denne overgangsperioden, må vi komme sammen, forene oss og arbeide for å kartlegge et felles veikart. Politikken med eksklusjon og marginalisering som har ødelagt Syria, må avsluttes.”
Så kommer utfordringen: “Alle politiske aktører må delta i å bygge det nye Syria, inkludert i overgangsperioden. Derfor oppfordrer vi alle syriske partier til å revurdere sine tilnærminger til hverandre og prioritere å dele våre nasjonale interesser framfor alt annet.”
DAANES inviterer den nye “politiske administrasjonen i Damaskus” til samarbeid i en “syrisk-syrisk dialog for å bygge Det nye Syria” før de frir til “den positive rolla som arabiske land og våre venner har spilt i å støtte det syriske folket i alle dets komponenter og understreker nødvendigheten av å fortsette denne støtten for å bygge det nye Syria,”
“Arabiske land” inkluderer som kjent ikke Tyrkia eller Iran.
Dette utspillet er myntet på søndagens møte mellom utenriksministrene fra åtte sentrale land i Den arabiske liga i Akaba ved Rødehavet i Jordan.
Åtte land som har støttet hver sine jihadistgrupper og som fortsatt rivaliserer innbyrdes i andre konflikter og driver hvert sitt diplomati. USAs relative tilbakegang globalt, og i Midtøsten, har gitt åpning for det, selv om det i øyeblikket er USAs ufravikelig støtte til Israels folkemorderiske krig i Gaza og terrorbombing av Libanon og nå i Syria som rår grunnen.
DAANES vil at dialogen skal dreie seg om disse ti punktene:
- Bevare enheten og suvereniteten til det syriske territoriet og beskytte det mot angrep utført av den tyrkiske staten og dens leiesoldater.
- Stoppe militære operasjoner over hele det syriske territoriet for å sette i gang en omfattende og konstruktiv nasjonal dialog.
- Å innta en tolerant holdning og gå bort fra hatytringer og anklager om forræderi blant syrere. Syria er et land som er rikt i sitt mangfold, og denne rikdommen og mangfoldet må bevares på et rettferdig demokratisk grunnlag.
- Innkalling til et hastemøte i Damaskus med deltakelse av syriske politiske krefter for å forene visjoner angående overgangsfasen.
- Sikre effektiv deltakelse av kvinner i den politiske prosessen.
- Bekreftelse av at rikdom og økonomiske ressurser må fordeles rettferdig over alle syriske regioner, ettersom de tilhører hele det syriske folket.
- Sikre retur av opprinnelige innbyggere og de som er tvangsflyttet til sine regioner, bevare deres kulturarv og få slutt på politikken med demografiske endringer.
- Med utviklinga i Syria bekrefter vi vår forpliktelse til å bekjempe terrorisme for å sikre at IS(IS) ikke vender tilbake, gjennom felles samarbeid mellom SDF og de internasjonale koalisjonsstyrkene.
- Avslutte tilstanden med okkupasjon og la det syriske folket bestemme sin framtid samtidig som prinsippet om godt naboskap opprettholdes.
- Velkommen til den konstruktive rolla til arabiske land, FN, de internasjonale koalisjonsstyrkene og alle aktive internasjonale makter i det syriske spørsmålet. Vi oppfordrer alle til å spille en positiv og effektiv rolle i å gi råd og støtte til det syriske folket og i å bygge bro over gapene mellom dets elementer, å sikre at stabiliteten og sikkerheten blir bevart, og å stoppe utenlandske intervensjoner i syriske anliggender.
Nato-landet Tyrkia
Den umiddelbare utfordringa skjer i Nord-Syria. Det gjelder selv om Israel bomber hele Syrias militære struktur som ingen krefter i Syria er i stand til å gjøre noe med. Og det skjer med USAs fulle tilslutning i forlengelsen av det primære målet med å knuse den såkalte Motstandsaksen som Iran har bygd opp.
SDFs øverstkommanderende, general Mazloum Abdi, konstaterte søndag at våpenhvilen mellom SDF og Tyrkia aldri har trådt i kraft tross for at den ble inngått mellom øverstkommanderende for USAs sentralkommando, general Michael Erik Kurilla, og Manbijs militærråd.
“Vi understreker behovet for å stanse de militære operasjonene over hele det syriske territoriet, som skissert i den endelige uttalelsen. Dette er et grunnleggende skritt for å bane vei for meningsfull dialog som kan føre til etableringen av et nytt Syria,» sa Abdi med henvisning til slutterklæringa fra det arabiske utenriksministermøtet i Akaba.
“Stabiliteten i Syria begynner med at alle parter deltar i å bevarer dets territoriale integritet og baner vei for en bærekraftig fred,» mener Abdi.
Det er en utfordring som retter skytset mot Tyrkia (som har vært med å ruste opp HTS i Idlib-provinsen i forkant av offensiven), og mot Syrias nasjonalhær (SNA, Jaysh al-Waṭani as-Suri), Ankaras leiehær av syriske jihadister som har rykket inn i Manbij under dekke av våpenhvilen.
SDF forsøker nå å stanse SNA som får støtte av tyrkiske fly- og droneangrep ved Tishrin-dammen og Qara Qusaq-brua, to strategiske punkt på veien fra Manbij (Minbic) til grensebyen Kobanê (Ain al-Arab).
Meldingene tyder på at kampene er svært harde, men drønnene når ikke fram til vestlig media som er øredøvet av feiringa i Damaskus.
At Nato-landet Tyrkia samtidig går til nye fly- og droneangrep i Nord-Irak, angivelig rettet mot Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG), geriljaen til Kurdistans arbeiderparti (PKK), går også under radaren til tross for at sivile kurdere blir drept og Tyrkia i hele år har utvidet sine okkuperte grenseområder.
Her står regjeringa i Bagdad maktesløse, dels fordi det ikke er noen internasjonal støtte å hente og fordi Kurdistans demokratiske parti (KDP) som dominerer i den autonome kurdiske regionen i Bashur (Sør-Kurdistan), er i allianse med Ankara i en felles kamp mot PKK og mot at den demokratiske autonome administrasjonen i Rojava blir et smittende eksempel på alle kurdiske og andre minoritetsområder i regionen.
Ifølge Abdi har SDF vært i kontakt med Tyrkia, trolig gjennom USA. Ankara skal ha krevd en en kilometer brei demilitarisert sone ved Qara Quzaq-broa. Det satte stopp for videre forhandlinger.
Ankara skal videre ha krevd at grava til bey (høvding) Suleyman Shah (Süleyman Şah, 1166-1227) som hersket over Kayi-stammen fra 1214 til 1227, blir flyttet i nærheten av Qara Quzaq-broa.
Suleyman Shah var farfar til Osman 1. Ghazi, grunnleggeren av Det osmanske imperiet fra ca. 1299. Han skal angivelig ha blitt gravlagt på et slott i Qalat Jabar på vestbredden av Assad-sjøen i Raqqa-provinsen. Slottet var en tyrkisk enklave mellom 1921 og 1973.
Det skal AANES være villig til å godta.
“Tyrkia retter alt sitt sinne mot kurderne, mot Nord- og Øst-Syria,” anklaget Ilham Ahmed, internasjonal leder for AANES. “Tyrkia ønsker å presse prosjektet sitt videre under påskudd av sikkerhet, men dette vil bli klart fra nå av. De arabiske statene er redde for Tyrkias rolle fordi hvis Tyrkia tar kontroll over Damaskus, betyr det at Tyrkia kan true arabiske land derfra,” advarte hun overfor Sterk TV lørdag.
USA har utstasjonert flere soldater i Qara Quzaq for å overvåke situasjonen.
Overgep og hevn
Mens SDF slåss for å stanse SNA i nord, har HTS truet med rykke mot Raqqa fra Deir az-Zur på sørsida av Eufrat helt øst i landet. Utover å være en ytterlig trussel mot AANES og SDF, vil det raskt kunne forrykke den tilsynelatende avventende maktstillstanden som er opprettet i Damaskus.
Det har gjort Muhammed al-Bashir til statsminister i en interimperiode fram til 1. mars. Fra januar i år har han ledet jihadistenes administrasjon i de opprørskontrollerte områdene i Idlib, kalt Syrias redningsregjering (Ḥukumat al-Inqadh as-Suriyya, SGG) som HTS opprettet i november 2017.
https://en.wikipedia.org/wiki/Syrian_Salvation_Government
Bashir (41) blir nå gjerne omtalt som “ingeniør”, hvilket han er utdannet som ved universitetet i Aleppo, og “teknokrat” (Al-Jazeera). Før han ble minister ledet han direktoratet for islamsk utdanning under departementet for Awqaf, islamske spørsmål. De to siste årene har han hatt ansvaret for “humanitære saker” i SGG.
Ifølge en rapport fra Syrian Network for Human Rights (SNHR) som ble opprettet i 2011 og nå holder til i Storbritannia, utsatte HTS kritikere og motstandere for tortur med dødelig utfall eller sørget for at de forsvant.
Nå har det kommet nye meldinger om summariske henrettelser på sivile og Assad-soldater, foraktelig kalt “Shabiha”, fra flere kanter av landet, blant annet mot sjia-alawitter i Latakia, folkegruppa til Assad i klanens hjemtrakter. Det har sendt nye flyktningstrømmer over grensa til Libanon.
Nyhetskanalen Al-Mayadin har lagt ut en video fra 10. desember på sosiale medier som skal vise HTS-jihadister avrette ubevæpnede menn i landsbyen ar-Rabia i Latakia.
(Al-Mayadin ble opprettet i Beirut i 2012 for å få plass i den pan-arabiske mediaverden ved siden av Qatar-baserte Al-Jazeera og den saudiske kanalen Al-Arabiya, samt vestlige kanaler med sendinger på arabisk som BBC News Arabic og Sky News Arabic. Kanalen blir ansett som Hizbollahs kanal som har støttet Assad-regimet.)
I sin dekning av Syria er Al-Jazeera farget av at Qatar støtter Det muslimske brorskapet.
Syrian Observatory For Human Rights (SOHR) rapporterer om IS-drap på 54 Assad-soldater i Sukha, på flukt fra Homs.
Hva gjør HTS med makta?
Bashir tok over etter president Bashar al-Assads siste statsminister Muhammed Ghazi al-Jalali som ble igjen i Damaskus sammen med atten andre ministre, mens Assad forlot landet på ordre fra Russland, opplyste han i sin første opptreden i eksil i Moskva.
I sitt møte med FNs spesialutsending til Syria, Geir O. Pedersen, søndag sa HTS-lederen Ahmed ash-Sharaa (al-Jolani) at «endringene som har skjedd på den politiske scenen, gjør det nødvendig å oppdatere» FNs sikkerhetsråd resolusjon 2254 fra 2015 «for å tilpasse den til den nye virkeligheten.”
FN-resolusjon 2254 krever en overgangsperiode på 18 måneder, hvor en inkluderende koalisjon vil utarbeide en grunnlov og forberede valg under FNs tilsyn.
Både utenriksministermøtet i Akaba lørdag, med USAs Antony Blinken, EUs nye utenrikssjef Kaja Kallis, Tyrkias Hakan Fidan og Pedersen til stede, og i Den arabiske liga la begge den utdaterte FN-resolusjonen til grunn.
Overgangsregjeringa må “ sikre at staten fortsetter å fungere og at folk har strøm, kloakk og internett,” sier Thomas Pierret, ekspert på Syria for Institute for Research and Study of the Arab and Muslim World til Al-Jazeera.
Spørsmålet er om interimregjeringa har tre måneder på seg.
– Den midlertidige regjeringa og HTS kan lette bekymringene for et maktovertak ved å foreslå et veikart som beskriver når forhandlinger med andre interessenter vil begynne før dannelsen av en breiere koalisjon, mener Robin Yassin-Kassab, den britisk-syriske forfatteren av boka “Burning Country – Syrians in Revolution and War” sammen med Leila ash-Shami.
– Det gjenstår å se om dette er begynnelsen på et maktgrep fra HTS og HTS-tilknyttede sivile organer, sier han til Al-Jazeera etter det raske skiftet av statsminister.
Al-Qa’idas tveggede sverd
En betydelig, om ikke avgjørende, forskjell mellom Syria og Libya er at Syria, uansett hvor nedslitt landet er, har hatt en langt mer robust statsstruktur enn det som omga statssjef Muammar al-Gaddafi. Gaddafi tilbrakte mye tid i sitt beduinertelt utenfor Sirte; Assad-dynastiet bygde sin statsmakt på apparatet til Ba’ath-partiet.
Om HTS ikke leverer på den politiske prosessen og den interne maktbalansen og dersom hevntoktene mot Assad-regimet, som nærmest alltid følger dramatiske maktovertakelser og krig, utarter til overgrep og undertrykking på breiere front, vil det ikke bare berøre forholdet mellom de 37 opprørsgruppene og påvirke forholdene i AANES-området. Det vil også få det til å rykke i interessene til de arabiske nabolandene som ser med uro på innflytelsen til Tyrkia som er alliert med Qatar og har møtt Iran i mange sammenhenger.
En ukjent faktor er hvor sterk innflytelse arabiske konger og emirer fortsatt har på jihadistgruppene de har finansiert eller om de vil bli kimen til salafistiske og wahhabitiske wahhabiyya, etter den rettslærde reformatoren av den sunnimuslimske hanbali-skolen Muhammad ibn Abd al-Wahhab, 1703-92) oppgjør med herskerne. Det har vært del av al-Qa’idas strategi.
At kongehuset Saud lot amerikanske og europeiske soldater besudle hellig jord under Golfkrigen mot Saddam Husseins Irak, førte til at saudieren Osama bin Laden var med å opprette al-Qa’ida, med base i Afghanistan.
Både Saudi-Arabia, Emiratene, Bahrain og Egypt vil vokte seg vel mot at det vokser fram et al-Qa’ida-kalifat i Syria.
Jihadistseiren kan også bli sporet til å føre korstog mot sjiamuslimer, sivile så vel som mot militsgrupper som har stått under kommando av utenlandsavdelinga Quds i den iranske revolusjonsgarden Pasdaran.
Teheran-teokratiet er rystet, mer av Israels altomfattende krig på tre fronter enn at Assad-regimet har falt.
Iran forsøkte ikke en gang å komme Assad til unnsetning, trolig fordi de allerede hadde sett og innsett sammenbruddet.
“Det palestinske kortet”
Assad-regimets betydning i Motstandsaksen og mot Israel blir vilt overdrevet. Motstanden begrenset seg til det verbale planet under årsmøtene i Den arabiske liga.
Tre trekk gjelder forholdet til Israel og Palestina:
* Syria var utelukkende et transittland for Irans leveranser av våpen til Hizbollah
* Israel har alltid hatt kontroll med Assad-regimet etter okkupasjonen og deretter annekteringa av Golanhøydene under Seksdagerskrigen i juni 1967 og deretter Oktoberkrigen i 1973. For å demonstrere Assad-regimets maktesløshet, fløy israelske jagerfly ofte over presidentpalasset i Latakia når Assad var der og vinket med vingene.
* President Hafez Assad forsøkte som flere andre arabiske ledere å få hånd om “det palestinske kortet” og støttet eller opprettet palestinske grupper som i beste fall skulle svekke PLOs leder Yasser Arafat.
Israels bombing av Libanon for å utslette Hizbollah innebar stadig flere israelske flyangrep i Syria. Det kan ha vært startskuddet for offensiven som ble holdt igjen av Tyrkia i september, etter et års forberedelser.
Men Palestina-spørsmålet var ikke hovedårsaken, bare en bivirkning til Assad-regimets overrumplende fall. Det overordnede målet er Iran ut fra tesen om at “veien til Teheran går via Damaskus”.
En indikasjon som underbygger tesen, er USAs posisjon. USAs første reaksjon, da oppmerksomheten var konsentrert til Natos krigføring i Libya, var rådvillhet, profesjonskamp mellom Pentagon og CIA med hensyn til trening og bevæpning av jihadistgruppene og politiske motsetninger i president Barack Obamas administrasjon.
Påtroppende president Donald Trump var i ferd med å trekke den lille kontingenten på vel 900 amerikanske soldater på slutten av sin første periode, men generalene overtalte ham til å la være med Iran som begrunnelse.
Nå som Assad er styrtet, gir Trump uttrykk for at han ikke bryr seg om Syria, mens utenriksminister Blinken høster sine diplomatiske nederlag til siste slutt fordi USAs tradisjonelle allierte forfølger egne interesser.
Saudi-Arabia, Irak og Qatar var raskt ute med å fordømme Israels omfattende bombinga av militære mål i Syria etter Assads fall og framrykning over Golanhøydene til innen synshold fra Damaskus.
Det fører til at USA som har gitt Israel blankofullmakt, har vansker enda større vansker med å holde en arabisk front mot Iran samlet. I tillegg støtter Qatar og Tyrkia Hamas som er del av Det muslimske brorskapet.
Maktbalansen brister
Å forsøke å stabilisere Syria kan raskt få høyere prioritet enn å følge USA i Israels framferd om Golfstatene anser at Irans innflytelse i regionen er betydelig svekket. Israels statsminister Binyamin Netanyahu har aldri lagt skjul på at målet er Iran – med landets atomanlegg i sikte.
Han håper på å få Trump med seg, og USAs fremste Israel-lobby American Israel Public Affairs Committee (Aipac) er allerede på saka i den nye kongressen på Capitol Hill for at USA skal “forkjøpsbombe” i Iran.
Det er ikke umiddelbart i Trumps arsenal, slik Saudi-Arabias de facto leder, kronprins Mohammed bin Salman, fikk bittert erfare etter at rakettangrepet fra Houthi-bevegelsen hadde slått det statlige saudiske oljeselskapets anlegg i Abqaiq og Khurais 14. september 2019.
Amerikanske fly var på vingene da Trump kalte dem tilbake.
Det kan åpne for at de arabiske landene, samlet eller helst hver for seg, vil gi andre land som Kina, India og muligens Russland større rom i Midtøsten og Vest-Asia gjennom Brics+-samarbeidet og Shanghai Cooperation Organisation (SCO) og nye forsyningslinjer og transportruter, økte energileveranser og teknologiutveksling.
Israel har igjen vist at landet ikke enser hva FN sier, verken generalsekretær António Gutérres eller spesialutsending Pedersen som i helga ba Israel innstille sine “svært urovekkende” militære operasjoner i Syria, melder New York Times.
«Vi fortsetter å se israelske bevegelser og bombardementer inne på syrisk territorium. Dette må stoppe; det er ekstremt viktig at vi ikke ser handlinger fra internasjonale aktører som ødelegger muligheten for at transformasjonen i Syria kan finne sted,” sa Pedersen til journalister i Genève.
Russlands “Tyrkia-syndrom”
Assad ble fløyet til den russiske flybasen Kheimim i middelhavsprovinsen Latakia og derfra til Moskva. Dette har Kremls talsmann Dmitrij Peskov tidligere avvist, ifølge New York Times. Beslutningen om å gå av og forlate landet var hans egen, hevdet Peskov.
Det bygger opp under tidligere meldinger om at forholdet mellom Kreml og Assad har kjølnet angivelig fordi russerne mener at Assad har vært for lite medgjørlig. Det gjelder visstnok ikke overfor HTS-jihadistene i Idlib-provinsen eller AANES som i visse tilfeller har benyttet Moskva som kontakt med Damaskus etter at Assad-regimet innstilte alle forsøk på forhandlinger for flere år sida.
Men Russland har vært misfornøyd med at Assad har vært kategorisk avvisende til å normalisere forholdet til Tyrkia fordi president Recep Tayyip Erdoğan ikke har gått på kravet om at umiddelbart trekker tyrkiske tropper ut av de okkuperte områdene i nord og nordvest.
Russland har satset mye på å pleie og utvide forholdet til Nato-landet Tyrkia etter at et tyrkisk F-16 jagerfly skjøt ned en russisk Sukhoi-34 på vei tilbake til Kheimim-basen om morgenen 24. november 2015.
Putin har massert Erdoğans internasjonale og regionale ambisjoner og forsøkt å puste til konfliktene som har oppståtte mellom USA og Tyrkia, blant annet ved å selge det avanserte rakettsystemet S-400 og være storleverandør av gass til det energihungrige Tyrkia via Blue Stream over Svartehavet som ble åpnet av Putin, Erdoğan og Italias daværende statsminister Silvio Berlusconi, på vegne av energiselskapet ENI, i november 2005.
Energisamarbeidet fikk en ny storpolitisk dimensjon med rørledninga Turk Stream fra Anapa i Krasnodar oblast og 930 kilometer over Svartehavet til Trakia. Den erstattet den eksisterende Trans-Balkan-rørledninga gjennom Ukraina og Romania og South Stream som USA og EU satte en stopp for i 2014 før den ble ferdigstilt.
Russland står nå i fare for å miste sine baser i Syria, marinebasen i Tartus og flybasen Kheimim. Assad inngikk en avtale i 2017 om å gi Russland kostnadsfri adgang til Tartus og Khmeimim i 49 år.
Russland skal allerede ha trukket tilbake sine styrker fra basene i Ain Issa i nordøst og Tel as-Samn i Raqqa-provinsen, ifølge det britisk-baserte Syrian Observatory for Human Rights.
Avtalen fra 2017 vil neppe overleve. Obeida Arnaout, talsmann for politisk avdeling i den nye administrasjonen, ba mandag Russland om “å revurdere sin tilstedeværelse” i Syria, melder Associated Press. Han boltet imidlertid ikke portene.
«Deres interesser var knyttet til det kriminelle Assad-regimet. De kan revurdere og ta initiativ til å nå fram til den nye administrasjonen for å vise at de ikke har noen fiendskap mot det syriske folket, og at æraen med Assad-regimet endelig er over, sa Arnaout til AP.
Peskov bekrefter at “vi er i kontakt med representanter for styrkene som for øyeblikket har kontroll over situasjonen i landet, og alt dette vil bli bestemt i løpet av dialogen.”
Kreml brant seg på at Tyrkia ikke oppfylte sin del av Astana-avtalen fra 17. september 2018 mellom Putin og Erdoğan om å opprette en buffersone i Idlib og avvæpne opprørsgruppene der.
HTS bygde seg opp, med støtte fra Tyrkia og andre, mens USAs Caesar Act som europeiske land sluttet seg til, utarmet Assads statsapparat og væpnede styrker.
På slutten kom vel 25 prosent av regimets inntekter fra smuglinga av det farmasøytiske psykostimulerende narkotiske Captagon med Jordan som transittland for den omfattende virksomheten.