Tyrkia trapper opp ved Kobane

Bildet: Medya News

Trump roser president Erdoğan

Tyrkia oppmarsjerer styrker ved den kurdisk-syriske grensebyen Kobanê (Ain al-Arab). Øverstkommanderende for Syrias demokratiske styrker (SDF), general Mazloum Abdi, foreslår overfor USA og “den internasjonale koalisjonen” at det blir opprettet en demilitarisert sone for å sikre stabilitet i Syria og hindre en ny tyrkisk invasjon. Han bekrefter at våpenhvileavtalen som USAs sentralkommando (Centcom) meklet fram, i realiteten aldri har trådt i kraft.

Situasjonen er dramatisk i nordområdene. Militære kilder i USA bekrefter at Tyrkia har samlet tropper i grensestrøkene ved Kobanê. Det dreier seg om kommandosoldater og tungt artilleri som skal bistå Syrias nasjonalhær (SNA, Jaysh al-Waṭani as-Suri), Ankaras leiehær av syriske jihadister. 

Det minner om opptakten til Tyrkias tredje invasjon i Syria, Operasjon Fredskilden (Barış Pinari Harekâti) i oktober 2019.“Vi er fokusert på det og presser på for tilbakeholdenhet,” opplyser en amerikansk kilde til kurdiske Medya News.

Syrias demokratiske styrker (SDF, Hêzên Sûriya Demokratîk/Quaat Suria al-Diymuqratia) som er forsvarsstyrken til Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES) i Rojava (Vest-Kurdistan), betegner styrkeoppbygginga langs grensa som “betydelig” og advarer for hva som vil skje dersom Tyrkia  og SNA går til angrep. 

Kobanê er satt i full beredskap. Befolkninga forbereder seg på å forsvare byen slik de gjorde mot Daesh (Den islamske staten) fra 13. september 2014. Det bor i dag rundt 200.000 i Kobanê. De fleste er kurdere.

Demilitarisert grensesone

SDF sendte derfor tirsdag ut sin advarsel om at Tyrkia og dets leiehær av syriske jihadister vil forsøke å ta over Kobanê, byen der kurdermilitsene Folkets/kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) stanset de militære framgangen til IS og den islamske statens kalifat med USA og den internasjonale koalisjonens flystøtte i slutten av 2014.

– En massiv tilstedeværelse av tyrkiske militære og tyrkisk-støttede leiesoldater er stasjonert rundt Kobanê, Qara Qozaq-broa og Tishrin-demninga, og truer med invasjon, advarer kommunikeet fra sentralkommandoen i SDF. 

Ifølge SDFs øverstkommanderende, general Mazloum Abdi, er SDF fortløpende i kontakt med “USA og den globale koalisjonen” i håp om å få på plass en våpenhvile. 

Han har samtidig rykket ut med et forslag om å opprette en demilitarisert sikkerhetssoner  og inviterer de amerikanske styrkene og soldater fra andre land til å opprette en fredsbevarende styrke til å patruljere sonen.

Det skal drepe Ankaras påskudd om å ville trygge sine grenser mot “PKK-terroristene” – og de føyer gjerne til IS for å gjøre sitt standpunkt mer salgbart i USA og Nato-hovedkvarteret i Brussel. 

Abdi appellerer til at de nye makthaverne i Damaskus, og ikke minst regionen, ser dette som nødvendig for å oppnå at det ikke bryter ut ny krigstilstand i Syria. 

Det er også ment for å fremme stabilitet i regionen, som det unektelig er vanskelig å få øye på i den rådende situasjonen – med Israels pågående folkemorderiske krig og utsulting av befolkninga i Gaza, lammelse av Hizbollah som i realiteten har vært Libanons stabiliserende kraft, og opptrapping mot Iran.

“For å bekrefte vår standhaftige forpliktelse til å oppnå en omfattende våpenhvile i hele Syria, kunngjør vi at vi er klare til å foreslå etableringa av en demilitarisert sone i Kobani, med utplassering av sikkerhetsstyrker med USAs tilstedeværelse og tilsyn,» skriver Abdi på X.

Han viser til alle internasjonale appeller om en ny framtid for Syria med ro og orden og gjenoppbygging og regional fred. Hva som skjer i Nord-Syria har derimot fått liten internasjonal oppmerksomhet, konstaterer kurdere over hele Europa og solidaritetskomiteene og deler av den politiske opposisjonen i Tyrkia. 

Det blir også rop varsko for de humanitære forholdene for befolkninga i Rojava som følge av Tyrkias felttog for å få kontroll over mer syrisk territorium.

Abdis utspill om en demilitarisert sone er en invitt til å sette Nord-Syria på kartet. Det utfordrer samtidig Ahmed ash-Shara’a, alias Abu Muhammed al-Jolani, lederen for Hayat Tahrir ash-Sham (HTS), og hans påstand om at har byttet ut tankene om et kalifat med et nasjonalt perspektiv for et mangfoldig Syria. 

Det er budskapet han nå selger i den internasjonale basaren i Damaskus. 

Våpenhvilen som aldri var

Den siste utviklinga i nordområdene kommer etter at nye forsøk på å få til en våpenhvile kollapset mandag. Årsaken skal ha vært Tyrkias krav om en demilitarisert sone, én kilometer brei, ved Qara Quzaq-broa på veien mellom Manbij (Minbîc) og Kobanê.

Tyrkias krav om militærsonen satte stopp for videre forhandlinger. Derimot er SDF åpen for Ankaras krav om at grava til bey (høvding) Suleyman Shah (Süleyman Şah, 1166-1227) som hersket over Kayi-stammen fra 1214 til 1227, blir flyttet til i nærheten av Qara Quzaq-broa. 

(se bloggen: Syrias politiske puttekasse)

SDF er vant med at varslede våpenhviler ikke blir overholdt eller ikke en gang trer i kraft. Slik har situasjonen vært siden Manbijs militærråd (MCC) inngikk våpenhvilen med general Michael E. Kurilla, øverstkommanderende for USAs sentralkommando (Centcom). Den førte til at SDF trakk seg ut av Manbij og etablerte en ny forsvarslinje ved Qara Qozaq-broa og Tishrin-dammen.

SDF mener Tyrkia bruker samme taktikk som de brukte da YPG/YPJ kjempet med ryggen mot stengte grenseporter og sto i fare for å bli utslettet. Tyrkia sørget for at de ikke hadde noen tilgang til forsyninger.

Ingen fra Folkets forsvarsstyrker (Hêzên Parastina Gel, HPG), geriljahæren til Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK), eller kurdiske og tyrkiske frivillige kunne slutte seg til kampene.

Derimot holdt den tyrkiske militæretterretninga MIT grensa åpen for IS til og fra den tyrkiske byen Sanliurfa, antikkens Edessa.

SDF ber igjen om folkelig mobilisering i forsvaret av Kobanê som ruster seg til “et kollektivt selvforsvar”, slik SDF betegner det under slagordet “Biji berxwedana! Leve motstanden!”

SDF appellerer til FN, USA og vestlige land, de arabiske landene, Iran og alle andre som har tatt til orde for “regional stabilitet” etter Assad-regimets fall og som maner til at Damaskus må få tid til å bygge Syria opp igjen. 

FNs generalsekretær António Gutérres og spesialutsending Geir O. Pedersen har i samme ærend fordømt Israels massive bombing av militære mål fra Assad-tida og framrykking på nordsida av Golanhøydene i retning hovedstaden Dimashq.

Ankara har, som Israel, er helt annet syn på situasjonen i Syria ut fra president Recep Tayyip Erdoğans nyosmanske geopolitiske mål og på all motstand som står i veien for det. Målene  ble utformet av daværende utenriksminister Ahmet Davutoğlu i hans bok “Stragetisk dybde: Tyrkias internasjonale posisjon” (Stratejik derinlik: Türkiye’nin uluslararası konumu”, 2001) 

– Hele verden feiret vår seier mot ISIS. I dag ser den tyrkiske statens angrep på de samme områdene som hevn for nederlaget til IS(IS), heter det i SDF-uttalelsen.

Geopolitikk tillater ikke Ankara i dag å flytte internasjonalt anerkjente grenser, men de kan endre forholdene på bakken ved å endre de demografiske forholdene ved hjelp av sine syriske leiehær SNA og flytte inn syriske flyktninger.

– Solidaritetsånden med Kobani vil forsvare vår verden fra ISIS og dets allierte,” konkluderte uttalelsen.

Tre nøtter for Trump

SDF forsøker å dra veksler på Kobanês symbolverdi fra kampen mot IS, uten synlig hell. Den politiske situasjonen er endret: Assad-regimet i Damaskus er styrtet, og IS som nå har aktivert sovende celler, er ikke i stand til å gjenreise kalifatet. De har  denne gangen ikke en gang en profilert leder som Abu Bakr al-Baghdadi, nom de guerre for Ibrahim Awad Ibrahim Ali al-Badr. Han ble drept i 2019.

Dessuten er Russland betydelig svekket i Syria, i den grad Kreml klarte å stagge Ankara og begrense målene for Tyrkias invasjon i oktober 2019.

Det gjør situasjonen til et spørsmål mellom USA som står midt i et administrasjonsskifte, og Nato-landet Tyrkia, som er langt viktigere for USA enn jihadist-fronten til HTS som nå sitter i Damaskus. 

Fra Washington har det kommet høyst motstridende signaler. Mens Biden-administrasjonen og Sentralkommandoen forsøker å forhandle med Ankara, har påtroppende president Donald Trump kommet med tre særskilte kommentarer om Syria etter Assads fall og maktovertakelsen i Damaskus.

I den ene minner han om at jihadistene som nå har inntatt Damaskus, er slike som sender fly mot våre bygninger, med tanke på 9/11 2001. I den andre sier han at USA har ingen interesse av hva som skjer i Syria. 

Dette kan til nød skrives på en romslig Trump-konto av ikke altfor treffsikre uttalelser i kategorien “tanker fra roteloftet”.

Den tredje er atskillig mer alarmerende. Her lovpriser Tyrkias historiske og strategiske rolle i Syria og president Erdoğans lederskap, melder kurdiske Medya News. 

– De har ønsket det i tusenvis av år, og nå fikk de det, sa Trump under et pressetreff i Palm Beach i Florida mandag om Tyrkias kontroll over syrisk territorium i Nord- og Nordvest-Syria. “De menneskene som gikk inn, er kontrollert av Tyrkia, og det er ok.»

Det kan umiddelbart stå i kontrast til hvordan Trump har uttalt seg om jihadistene som inntok Damaskus, men det er ikke til å underslå at Trump mener at SNA står under tyrkisk kommando.

Han har unektelig rett når han betoner at Tyrkia spiller en sentral rolle i å omforme Syrias politiske landskap. – Tyrkia gjorde en uvennlig maktovertakelse uten at mange liv gikk tapt, sa Trump og berømmet “sultan” Erdoğans strategiske tilnærming.

– Erdoğan er en jeg kom godt overens med, minnes han den tyrkiske presidenten. – Han har bygget en veldig sterk, mektig hær.

På slutten av sin første presidentperiode ville Trump trekke ut USAs lille kontingent på vel ni hundre soldater fra Rojava, men snudde på vei ut og valgte å høre på råd fra sin nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton og generalene i Pentagon. De advarte om at IS kunne bli  vekket til live.

I Florida tonet han ikke flagg. Flere framtredende republikanere, som krigshauken Lindsay Graham, senator fra sørstaten South Carolina, advarer ham med de samme begrunnelsene om faren for at IS gjenoppstår om forholdene i Syria blir kaotiske.

Det er åpenbart at Trump mener at dette kan han overlate til Tyrkia: “Jeg tror Tyrkia kommer til å holde nøkkelen til Syria.”

Kappløp mot tida

Det er et faresignal som politikerne i AANES og den militære ledelsen i SDF umiddelbart ser. Den viktigste funksjonen med den lille amerikanske bakkestyrken, er at den har holdt en fullskala tyrkisk invasjon på avstand. 

USAs flyvåpen har bombet IS, ikke den syriske regjeringshæren, og USA har hatt en varslingsavtale med Russland om aktivitet i lufta. USA har angrepet iranske proxyer, som den russiske Wagner-gruppa, og Assad-styrker, når de har forsøkt å ta gassfelt og områder på den andre sida av “delelinja” som Moskva og Washington avtalte.

Ilham Ahmed, internasjonal leder for AANES, advarer Trump mot  Tyrkias ansamling av tropper langs grensa ved Kobanê og ber ham gripe inn overfor Erdoğan, skriver Wall Street Journal tirsadg. Avisa har sett Ilham Ahmeds brev til Trump.

Hun frykter for at Tyrkia vil “ta de facto kontrollen” over byen før Trump tiltrer, men frir uhemmet til Trumps evne til å la seg smigre i brevet:

– Vi tror at du har makta til å forhindre denne katastrofen. President Erdoğan har lyttet til deg før, og vi stoler på at han vil følge oppfordringa di igjen, skrev Ahmed. Hun refererer til Trumps tidligere forsikringer om at USA ikke ville forlate sine kurdiske allierte.

Samtidig klynger Biden-administrasjonen seg til at det verken er i Tyrkias eller SDFs interesse å øke konflikten i Syria, ifølge Matthew Miller, talsmann for utenriksdepartementet. – Vi fortsetter å engasjere oss med SDF (og) med Tyrkia om en vei videre,” sa Miller og hevdet at våpenhvilen som aldri har vært reell, var forlenget ut denne uka.

– Vi ønsker ikke å se noen part utnytte den nåværende ustabile situasjonen for å fremme sine egne snevre interesser på bekostning av breiere syriske nasjonale interesser, sa han.

Supermakt i revers

Det vitner om at Biden-administrasjonen ikke er i stand til å se realitetene som de selv rapporterer om på bakken. Det  avslører at USA heller ikke nå får klossene ned i puttekassa. De insisterer på å presse firkanten ned i trekanthullet.

USA befinner seg dermed igjen i en politisk situasjon som ikke er ulik den samme famlende og motsetningsfylte tilnærminga som til “den arabiske våren” og utbruddet i Syria i 2011.

Den hemmelige CIA-operasjonen “Timber Sycamore” blir brukt av Assad-regimets støttespillere til å “bevise” at krigen i Syria var USAs verk fra første stund. Det var (forløpig) siste ledd i USAs stor “masterplan” som ble kalt “den arabiske våren” – helt uten å ta hensyn til interne forhold og krefter som annet enn brikker i USAs globale spill. 

“Den arabiske våren” blir gjerne datert til 17. desember 2010 da den uteksaminerte studenten Muhammed Bouazizi satte fyr på seg mens han solgte grønnsaker på torget i Ben Arous i Tunisia. Det gjorde han i fortvilelse og protest med leveforholdene og manglende framtidsutsikter og i raseri over politiets trakassering. 

Da hadde USA kjørt seg fast i Irak etter invasjonen i mars 2003 og sto i økende problemer med okkupasjonen av Afghanistan ti år etter invasjonen i oktober 2001. Samtidig var USA og flere Nato-land militært engasjert i Libya.

Den ikke fullt så hemmelige CIA-operasjonen viser derimot at USA var bakpå fra første stund i Syria. Pentagon hentet ikke fram sine gamle invasjonsplaner i ulike versjoner.

Så seint som i 2003 sa Pentagon nei til forsvarsminister Donald Rumsfelds forslag om å feie over Syria i samme sleng som invasjonen i Irak. Det sto jo på veikartet til Greater Middle East Initiative som Carnegie Endowment for International Peace publiserte i mars 2004, slagplanen til gruppa av neocons som hadde kommandohøydene i administrasjoneb til president George W. Bush.

Det var ingen hemmelighet at president Barack Obama åpnet for at CIA kunne bevæpne opprørere i Syria som fikk militær trening av USA i nabolandene Jordan og Kuwait, finansiert av Saudi-Arabia og andre arabiske land.

Det ble også tidlig klart at Pentagon og CIA igjen havnet i en profesjonskonflikt fordi forsvarsdepartementet advarte mot at våpnene havnet i hendene på salafistiske jihadister som var tilsluttet al-Qa’ida eller ble finansiert direkte fra enkelte arabiske land.

Det var den samme profesjonskampen som oppsto i Irak der Pentagon og CIA hadde hver sin mann for lederposten etter at Saddam Hussein ble styrtet, Ahmed al-Chalabi og Ayad Allaw. 

USA sto i samme dilemma i 1986 med våpenleveranser til mujahedin i Afghanistan med hensyn til mobile, varmesøkende, bakke-til-luft Stinger-raketter til bruk mot sovjetiske Mi-24 Hind-helikoptre fra 1986. Uroen gjaldt utsiktene for at rakettene bokstavelig talt kunne havne på avveie. 

I 1989 ga den pakistanske militæretteretninga ISI (Inter-Services Intelligence) ordre til den afghanske eksilregjeringa Islamic Unity of Afghanistan Mujahideen i den pakistanske grensebyen Peshawar, kalt “The Peshawar Seven” (men ikke de sjiamuslimske “The Tehran Eight”), om å innta Jalalabad for å etablere et fotfeste i Afghanistan. 

Under slaget om Jalalabad som startet 7. mars, var det ikke en Stinger-rakett å oppdrive. Da det ble stjerneklart etter noen dager, kunne Kabul-regimets sovjetiske jagerfly bombe døgnet rundt. For mitt vedkommende, sto det om noen centimetre.

Den avgjørende forskjellen var likevel at USA ikke invaderte Syria og selv tok grep om kampen, slik som i Afghanistan og Irak eller ved å bruke Nato – og et svært bombevillig Norge – i Libya. USA ble dermed overlatt til å bruke jihadistgrupper som de ikke hadde kontroll med, som Jaish al-Fatah (Erobringshæren), fronten som var bygd opp rundt al-Qa’ida-allierte Jabhat an-Nusra (Nusrafronten).

Den tidligere CIA-agenten Philip Geraldi pekte i november 2015 på at verken Tyrkia eller Saudi-Arabia var pålitelige allierte for USA. Dette har siden da blitt enda tydeligere.

Det var med på å utløse motsetninger i Obama-administrasjonen inne på Det ovale rom i Det hvite hus (jfr. Hillary Clintons “Hard Choices”, 2014, og John Kerrys “Every Day is Extra”, 2018).

“Krigen er ikke avsluttet”

– Krigen i Syria er ennå ikke avsluttet, fortalte FNs spesialutsending Geir O. Pedersen til FNs sikkerhetsråd på tirsdag. Han viste til kampene i Nord-Syria og advarte om at en eskalering kan bli “katastrofalt”.

– Det har vært betydelige fiendtligheter de siste to ukene, før en våpenhvile ble meklet fram, sa Pedersen som raskt kan bli innhentet av situasjonen rundt Kobanê.

Det er synd å si at FNs sikkerhetsråd fulgte opp trusselbildet, men vedtok i stedet et nytt sett av luftige formuleringer om “en inkluderende og syrisk ledet og syrisk eid politisk prosess” for å gjøre syrerne “i stand til å fredelig, uavhengig og demokratisk bestemme sin egen framtid,” melder Al-Jazeera.

Torsdag kom de første protestene i Damaskus med krav om at Syria forblir en sekulær stat med rettigheter for kvinner og nasjonale minoriteter og religionsfrihet.

Pedersen ba Sikkerhetsrådet om å påse at Israel «stopper alle bosettingsaktiviteter på de syrisk-okkuperte Golanhøydene, som er ulovlig». De ble erobret under Seksdagerskrigen i 1967 og annektert i 1981. 

– Israels angrep på Syrias suverenitet og territorielle integritet må stoppe, sa FN-utsendingen.

Han viste dessuten til at Israel hadde gjennomført “mer enn 350 flyangrep”, et lavt anslag, inkludert senkinga av den syriske marinen i Tartus. Havnebyen  er Russlands  eneste flåtebase i utlandet, bortsett fra Sevastopol på den annekterte Krim-halvøya som tilhørte Russland til 1954.

Tidligere samme dag holdt Israels statsminister Binyamin Netanyahu en ny provoserende tale i den nylig okkuperte “sikkerhetssonen” som inkluderer Hermon-fjellet, eller Jabal ash-Shaykh (Sjeikfjellet), som rager snøkledd 2814 meter i været.

Rob Geist Pinfold, professor i freds- og sikkerhetsstudier ved Durham University, sier til Al-Jazeera, at “det internasjonale samfunnets respons har så langt vært mangelfull.”

Trump anerkjente Israels annektering av Golan 21. mars 2019. President JoeBiden har ikke gjort noe for å reversere beslutningen som bryter med folkeretten.

NRK viser stadig til Sheba’a-gården som “okkupert syrisk territorium”. Det er en tilsnikelse som særlig den pro-israelske Terje Rød-Larsen fremmet iherdig da han var FNs visegeneralsekretær for Midtøsten fra 1999 til 2004. Syria og Libanon er enige om at Sheba’a-gårdene tilhører Libanon.

Pedersen har heller ikke fått bredt gjennomslag i Vesten for å heve sanksjonene mot Syria etter Assads fall. Det “vil være nøkkelen til å sikre at Syria får den økonomiske støtten det trenger til en inkluderende politisk overgang.”

 

 

PeterM

2 kommentarer til «Tyrkia trapper opp ved Kobane»

  1. Takk for nok en fremstilling av situasjonen i og omkring Syria. Nå bruker vestlige politikere og journalister alle sine krefter på å fordømme Assad og hans regime. Neppe et forbilledlig regime, men hvem kan skilte med troverdighet blant vestlige “demokratier”? (Inkl. Norge).
    Trist med de mange som later som de tror på USA! USA har en sykelig visjon om å regjere mest og flest mulig, tenker jeg. Dermed også det helt forkastelige vedtaket om at Norge underlegger seg amerikansk militær kontroll. Vi er altså tilbake i den behagelige situasjonen som koloni. Kreves ingen tankevirksomhet av våre politikere.
    Den situasjonen gjelder EU og europeisk del av NATO. Tydelig hvordan de vender ryggen til Israels krigsforbrytelser mot palestinere og deres støttespillere. Vesentlig mer interessant med krigen de selv, – gjennom NATO, har lagt grunnlaget for i Ukraina. Innrømme idioti er en øvelse demokratisk valgte politikere mangler trening i.
    USA var i full gang med å teste Ukraina strategien overfor Kina – Taiwan gjennom flylaster med loslitte, lite troverdige politikere til Taiwan. Der hyllet de demokratiet; – for å fornærme Kina. Så “ødela” palestinerne det hele ved å bryte gjennom apartheid-gjerdet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *