Ny regjering i feil retning
Lørdag la Syrias fungerende president Ahmed Hussein ash-Shara’a fram sin regjering som skal sitte i fem år. Det hjelper lite at Shara’a (som ikke blir omtalt som “fungerende”), rakk tidsfristen som han selv hadde satt. Han rakk nemlig ikke fram til de forventningene som er stilt til overgangen til et nytt regime som skal erstatte det nesten 54-årige Assad-dynastiet. Ingen av de store minoritetene har regjeringsmedlemmer som representerer dem. Langt verre er det at den provisoriske regjeringa skal styre på et grunnlag i fem år som er diktert av den islamistiske fronten Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham) og som allerede er avvist av de ledende minoritetene.
Feil sammensetning
Allerede sammensetninga av overgangsregjeringa mer enn antyder hvem som sitter med kommandolenkene: Regjeringa har ingen statsminister; det vervet ligger i hendende på president Ahmed Hussein ash-Shara’a, bedre kjent under sitt krigsnavn Abu Muhammad al-Jolani.
Jolani er tidligere leder for den al-Qa'ida-allierte Jabhat an-Nusra (Nusrafronten) og deretter jihadistfronten Hayat Tahrir ash-Sharm (HTS) som marsjerte nærmest uhindret inn i Damaskus 8. desember og drev president Bashar al-Assad på flukt. Jolani hadde da en dusør fra CIA på ti millioner dollar på sitt hode.
– Vi er vitne til fødselen av en ny fase i vår nasjonale prosess, og dannelsen av en ny regjering i dag er en erklæring om vår felles vilje til å bygge en ny stat,” sa al-Shara’a i sin tale i forbindelse med regjeringsinnsettelsen i Dimashq lørdag. Den gjengse vurderinga er at Shara’a “prøver å vise syrerne og verden at den nye regjeringa “gjenspeiler Syrias mangfold,” melder al-Jazeera. Det gjør den ikke.
“Folk har kritisert presidenten for at han tidligere har utnevnt nære venner i alle ministerposter,” konstaterer nyhetskanalen med base i Doha (opprettet 1. november 1996 av emiren av Qatar, Hamad bin Khalifa ath-Thani, 1. november 1995, knapt halvannet år etter at den ambiøse sjeiken hadde overtatt det gassrike emiratet i Golfen).
I det regionale politiske spillet er Qatar nær alliert med Tyrkia som har sterke politiske bånd til og innflytelse over Shara’a og hans HTS. Begge støtter Det muslimske brorskapet i sine ulike forgreininger i Midtøsten, i opposisjon til Egypt og Saudi-Arabia, De forente arabiske emiratene og Bahrain.
Kritikken har ikke stilnet, den har heller trengt dypere etter hvert som Shara’a har formet makta og lagt opp den videre gangen.
Han har vært under press, fra tyrkiske og arabiske allierte og fra vestlige land for å få politisk alburom og ikke minst få opphevet sanksjoner og få tilgang til utenlandsk bistand og eventuelt investeringer når det blir lagt til rette for det. Fra begge hold har det kommet krav om at det nye styret skal uttrykke mangfold av Syrias etniske grupper og religiøse samfunn.
Kravet har blitt forsterket etter de pogromliknende massakrene på alavitter, Assad-slektas sjiamuslimske folkegruppe, i provinsene Latakia og Tartus ved Middelhavet i mars. Her er mistanken rettet mot Amsha- og Hamzat-divisjonene i Syrias nasjonale hær (Jaysh al-Waṭani as-Suri, SNA), Tyrkias leiesoldater av syriske jihadister som blir brukt til å erobre grenseområder i Nord-Syria i kamp mot Syrias demokratiske styrker (kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk/arabisk: Quaat Suria ad-Diymuqratia, SDF).
Deler av SNA blir nå tatt inn i de nye regimestyrkene som står under kommando av HTS.
Shara’a og HTS
Shara’a har utnevnt 22 ministre, hvor alavitten Yarub Badr har fått posten som transportminister, og druseren Amgad Badr er landbruksminister. Syrisk-kanadiske Hind Abound Kabawat (51), en veteran i opposisjonen mot Assad-regimet, er kristen og regjeringas eneste kvinne. Hun har BA i økonomi fra universitetet i Damaskus og juss fra det private arabiske universitetet i Beirut (Jamʻah Bayrut al-Arabiyah, BAU) og skal lede sosial- og arbeidsdepartementet. Kabawat var nestleder for Genève-kontoret til Den syriske forhandlingskommisjonen (SNC), som ble ledet av ambassadør Abdullatif Dabbagh, tidligere syrisk ambassadør i Emiratene. SNC var tidligere kjent som High Negotiations Committee (HNC) der hun deltok i de åtte forhandlingsrundene i Genève i 2017. Svensk-italienske Staffan de Mistura var da FNs spesialutsending til Syria (mai 2014 til oktober 2018), stillinga som Geir O. Pedersen innehar i dag.
Et raskt overblikk viser at disse tre havner i ingressene eller høyt opp i artiklene som de internasjonale mediene har sendt ut om den nye regjeringa. Det kan avdekke et behov, håp eller ønske om å framheve mangfoldet. Det samme gjelder utdanningsminister Mohammad Turko som er kurder.
De tyngste porteføljene ligger derimot trygt i hendene på Shara’as indre krets fra HTS som satte opp Syrias redningsregjering (Ḥukumat al-Inqadh as-Suriyyah, SSG) i “frisonen” i Idlib-provinsen. Den ble aldri avvæpnet. Den nærliggende årsaken til at Astana-avtalen aldri ble fulgt opp, var at Russland var mer ute etter å smi sine geopolitiske forbindelser med Tyrkia enn å sette større ressurser inn for å redde Assad-regimet – og fordi Russland og USA hadde trukket opp sine “interesselinjer” og etablert en “rød varseltelefon” med hensyn til sine flytokter over Syria.
https://en.wikipedia.org/wiki/Syrian_Salvation_Government
Generalmajor Murhaf Abu Qasra (f. 1984 i Halfaya i Hama) som kledde seg i dekknavnene Abu Hassan al-Hamawi og Abu Hassan 600 da han var kommandant for Shaheen-brigaden, droneenheten i HTS, fortsetter som forsvarsminister.
https://en.wikipedia.org/wiki/Murhaf_Abu_Qasra
Anas Hasan Khattab (f. 1987 i Jayrud i Rif Dimashq), nestkommanderende i HTS under nom de guerre Abu Ahmad Hudoud, tar over som innenriksminister etter Ali Abdulrahman Keda (f. 1973 i Harbounoush i Idlib) som var statsminister i SSG. Khattab fikk sitt nom de guerre Abu Ahmad Hudoud (grense) som medlem av al-Qa’ida da terrororganisasjonen ble ledet av Abu Musab al-Zarqawi i Irak (oktober 2004 – juni 2006) under betegnelsen Iraks islamske stat (ISI).
https://en.wikipedia.org/wiki/Anas_Khattab
Asa’ad ash-Shibani (f. 1987 i Abu Ra’asin i Hasakah) fortsetter som utenriksminister.
https://en.wikipedia.org/wiki/Asaad_al-Shaibani
Raed as-Saleh, lederen for De hvite hjelmer (Ḫawdh al-Bayḍā) eller Syrias sivilforsvar (Difaʿal-Madani as-Suri, SCD), er satt til å lede et nyopprettet departement for nødsituasjoner og katastrofer. De hvite hjelmer ble ansiktet utad for Nusrafronten og andre salafiske jihadistorganisasjoner og dermed en viktig del av propagandafronten under den regionaliserte borgerkrigen fra 2011.
SCD ble opprettet i 2014 av den tidligere britiske offiseren James Le Mesurier, med militær bakgrunn fra oppløsningskrigene i Jugoslavia og “sikkerhetsrådgiver”. Le Mesurier (som døde etter et fall fra en bygning i Istanbul i november 2019) og Raed as-Saleh hadde tette forbindelser til den britiske etterretninga MI-6, som hadde en betydelig større rolle i Syria enn CIA som nok en gang lå i skarp profesjonsstrid med Pentagon. Det siste framgår av biografiene til utenriksministrene Hillary Clinton og John Kerry med innblikk i president Barack Obamas administrasjon.
Hvordan selge Syria?
Shara’a og hans indre krets har staket ut den økonomiske kursen. Den ble lagt fram for Verdens økonomiske forum (WEF) i Davos (20.-24. januar).
– Vi vil søke å rehabilitere industrien, beskytte nasjonale produkter og skape et oppmuntrende miljø for investeringer i alle sektorer. Vi vil også strebe etter å reformere den monetære situasjonen, styrke den syriske valutaen og forhindre manipulasjon, sa Shara’a under innsettelsen.
Mohammed Yosr Bernieh blir sittende som finansminister, mens Mohammad Nidal ash-Sha’ar som satt i regjeringa under Assad (2011-12), helt i begynnelsen av opprøret, er hentet inn som økonomiminister.
Han legger optimistisk i vei med at “vi har en historisk mulighet til å gjenoppbygge økonomien på et mer solid og bærekraftig grunnlag.”
– Vår gjenoppbyggingsstrategi fokuserer på å styrke produksjonssentra, støtte små og mellomstore prosjekter, åpne opp økonomien, oppmuntre til kreativitet og innovasjon, styrke ungdom og kvinner, støtte ofrene og familiene til martyrene, tiltrekke lokale og internasjonale investeringer, utvikle infrastruktur, rehabilitere viktige fasiliteter og skape arbeidslivsmuligheter for å forbedre livskvaliteten, sa økonomiministeren i sin svenneprøvetale, ifølge Middle East Eye.
Den sveitsisk-syriske akademikeren Joseph Daher, forfatter av “Syria after the Uprising: The Political Economy of State Resilience”, sa til MEE i begynnelsen av mars at mens offentlig sektor var gjennomsyret av korrupsjon, vil privatisering og innstramminger, som å avskaffe brødsubsidier, presse enda flere ut i fattigdom.
– Disse innstrammingstiltakene er ledsaget av en vilje til å liberalisere og privatisere økonomien og statlig virksomhet. Den [nye syriske] regjeringa støtter fullstendig det nyliberale paradigmet, fastslår han overfor MEE.
Ironisk nok ser det dermed ut til at Shara’a legger ut på samme kurs som president Bashar al-Assad gjorde da han tok over for sin far, Hafez al-Assad (1930-2000), i oktober 2000. Bashar fortsatte “Damaskus-våren” (Rabi Dimashq) med å gjennomføre reformkravene til Det internasjonale pengefondet (IMF) som Ba’ath-partiet hadde innledet i juni 2000. Han stanset oppmykninga og stengte de politiske muntadayat (salongene eller foraene) allerede høsten 2001, men fortsatt privatiseringsreformene som gjorde både Assad- og Makhlouf-familiene svært rike. Hafez al-Assad var gift med Anisa Makhlouf (1930-2016), Bashars mor.
Dette var en privatisering av Ba’ath-partiet som har en klar parallell til hva som skjedde med det irakiske – og rivaliserende – Ba’ath-partiet under Saddam Hussein.
https://en.wikipedia.org/wiki/Damascus_Spring
Krever inkludering
Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) og den drusiske ledelsen i Suwayda, sør for Damaskus, øst for de Israel-annekterte Golanhøydene og provinsen som grense til Jordan i sør, var advart og derfor raske, sammen med flere andre etniske og religiøse partier og organisasjoner, til å avskrive den nye syriske regjeringa. Ordtaket om at en svale gjør ingen sommer, sveiper over Syria. De krever i stedet en demokratisk, desentralisert og representantiv regjering, ifølge kurdiske Medya News.
https://www.rudaw.net/english/middleeast/syria/300320254
Sammensettinga av regjeringa fortoner seg for minoriteten og den reelle opposisjonen som ikke var alliert med Assad-regimet, mer som en avkryssingsliste. Kurderen Mohammad Turko (f. 1979 i Afrin) har juss-utdannelse fra universitet i Damaskus og doktorgrad fra universitet i Leipzig og har skrevet om rettigheter for barn, statsborgerskap og utdanning og har undervist ved flere universiteter i Syria, blant annet ved universitetet i Damaskus (Jami’a Dimashq) som ble opprettet i 1923 som Syrias universitet (Jam’a as-Suriyya), internettuniversitetet Syrian Virtual University (Jami’at al-Iftiraḍīyat as-Suriyah) fra 2002, Ash-Sham Private University (ASUP) og det private Arab International University (Jāmi’at al-Arabiyat ad-Dawliyah, AIU).
En lang CV kan imidlertid dekke over at Turko ikke representerer noen kurdiske politiske krefter i Syria, akkurat som landbruksminister Amdag Badr ikke har noen forankring i drusisk politikk. Dette kunne hatt underordnet betydning om ikke de politiske motsetningene om hvordan et framtidig Syria skal se ut hadde vært så skarpe.
Verken Turko eller Badr representerer det kurdiske samfunnet, fastslår DAANES og de som står bak DAANES, Syria demokratiske råd (Meclîsa Sûriya Demokratîk, SDC), Demokratisk enhetsparti, (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD, arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad ad-Dimuqraṭiy, klassisk syrisk: Gabo d’Ḥuyodo Demoqraṭoyo), Syrias kurdiske framtidsparti (Şepêla Pêşeroj a Kurdî li Sûriyê, FSP). FSP ble opprettet i 2005 av Mashaal Tammo som ble myrdet i 2011.
Den samme mangelen på represenatasjon gjelder for de drusiske organisasjonene i Suwayda, som er langt dårligere og mindre politisk organisert enn kurderne i Rojava og Damaskus.
Turko representerer ikke det kurdiske samfunnet, slår Medya Haber fast – og det innebærer et klart brudd på intensjonsavtalen som Shara’a inngikk med SDFs øverstkommanderende Mazloum Abdi 10. mars om et nasjonalt rammeverk, bare tre dager før Shara’a la fram et grunnlovsutkast som er diamentralt kontrært til utgangspunktet i intensjonsavtalen.
SDC framhever at regjeringa ikke inkluderer kvinner og andre samfunnssegmenter i tilstrekkelige grad. Det gjør det ute av stand til å møte Syrias utfordringer. PYD avviser regjeringa fullstendig for ikke å representere landets etniske og politiske mangfold. FSP protesterer mot mangelen på brei politisk inkludering. Hundrevis protesterte i Suwayda der det har vært demonstrasjoner med krav om et desentralisert system som reflekterte lokale krav og prinsippene bak Syrias revolusjon.
Baş nîne, ikke bra
DAANES er klare i sin fordømmelse: Vi kommer ikke til å følge vedtakene til den nye regjeringa. “Ingen regjering som ignorerer Syrias forskjellige stemmer kan styre effektivt,” fastslår DAANES i sin erklæring.
– Vi stoler kort og godt ikke på Shara’a. Dette går igjen i samtalen som Arnljot Ask (tidligere internasjonal leder i AKP, Rød Valgallianse og Rødt og fortsatt medlem av Rødts internasjonale utvalg) og jeg hadde med representanter for DAANES i Brussel under den internasjonale konferansen til EU Turkey Civic Commission (EUTCC) i EU-parlamentet i forrige uke.
Uttalelsene er samstemt og overlappende i den grad at det er hensiktsmessig å skrive dem ut som sitater uder fellesbetegnelsen DAANES.
– I den rådende situasjonen er det ikke overhengende fare for en regulær bakkeinvasjon i det DAANES-kontrollerte området i Rojava Kurdistanê, verken fra Tyrkia på grunn av de politiske forholdene i landet, eller fra Jolani ut fra intensjonsavtalen han har inngått med SDC, mener “DAANES”.
– Men vi kan ikke utelukke det i framtida, verken fra Ankara eller Jolani.
Det er neppe tilfeldig at president Shara’a ikke blir omtalt med tittel og med sitt nom de guerre Jolani, avledet av Golanhøydene der slekta har røtter.
https://en.wikipedia.org/wiki/Ahmed_al-Sharaa
– Det at Jolani har gode forbindelser med Ankara og samtidig står under tyrkisk press, gjør det umulig å stole på ham og hans administrasjon som mottar store bidrag. Han har ennå ikke ytret ett eneste ord mot Tyrkia i løpet av disse snart fire månedene, verken i det første eller andre møtet med Tyrkia. Det gjør det klart for oss at han ikke vil yte motstand mot Tyrkia i Syria. De første som kom til Damaskus etter regimeskiftet var utenriksminister Hakan Fidan og Ibrahim Kalin, sjefen for den nasjonale etterretninga i Tyrkia [MIT, Millî Istihbarat Teşkilati].
– HTS vil opprette en samlet hær, men Jolani kontrollerer ikke alle fraksjoner, slik massakrene på alavitter viser. Ikke alle vil underlegge seg HTS’ paraply, men vil stå under Ankaras kommando. Men HTS og SNA nærmer seg hverandre. De står ikke lenger imot hverandre som de gjorde i Idlib.
Verken DAANES, SDC eller PYD var invitert til konstitusjonskonferansen i Damaskus der det ble nedsatt arbeidsgrupper som skal gå videre i arbeidet med å utforme Syria nye forfatning etter den fra 2012 som Bashar al-Assad etterlot seg. Konferansen adopterte grunnlovsutkastet 13. mars.
– Det ble sagt mange gode ting på konferansen, teoretisk. Men uten praktiske tiltak på bakken. Forberedelseskomiteen besto av bare sju personer, alle med tette politiske og ideologiske forbindelser til Jolani. Det er no good, mener “DAANES”. Baş nîne, ikke bra, lays jayidan.
– Alle beslutningene er tatt av HTS. Den nye grunnloven signaliserer hvordan HTS tenker om Syrias framtid. Presidenten skal være muslim. Islam skal være primærkilden for lovgivninga, sharia. Det peker mot en mørk framtid. Vi, drusere, alavitter, kristne og andre avviser en slik grunnlov. Om den nye grunnloven ikke beskytter kvinners rettigheter, vil det bli møtt med motstand
På dette tidspunktet, på kontoret i Rue des Deux Églises i Brussel, hadde DAANES liten tro på at noen fra “det gamle” Syria ville bli inkludert i den nye regjeringa.
De fikk rett. Forankringa til SSG i Idlib er påtakelig.
Vi etterlyser gamle Faroukh ash-Shara’a, utenriksminister under far og sønn Assad (1. mars 1984 – 21. februar 2006) og deretter visepresident (21. februar 2006 – 19. juli 2014) før han forsvant i en sky av spekulasjoner om at han var blitt drept, satt i husarrest eller hadde hoppet av Assad-regimet. Shara’a som ledet Syrias delegasjon under Madrid-konferansen om Palestina og Midtøsten i kjølvannet av USAs første golfkrig (1991), er bror av Jolanis far og ble invitert inn i prosessen av HTS-sjefen da den første overgangsregjeringa ble utnevnt.
Alle rundt bordet rister på hodet. Bare én av dem har hørt noe om den sentrale politikeren i Assad-regimet som i desember fylte 86 år, og bare én gang.
USA-propaganda
Et vedvarende spørsmål som har forfulgt PYD og deres militser Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (Yekîneyên Parastina Gel, YPG/ Yekîneyên Parastina Jin, YPJ), SDF og DAANES er fordelinga av ressursene i Nord- og Øst-Syria og påstandene om at de er leiesoldater for USAs “okkupasjon” av en tredel av Syria og plyndring av landets oljereserver (som er høyst sparsommelige i global sammenheng).
Uansett hva de kurdiske representantene har gjentatt siden 2014 med hensyn til supermakta USA og stormakta Russland, har dette blitt hengende ved, inkludert tankespinn om at IS er USAs redskap.
– Et av de åtte punktene i intensjonsavtalen som [SDFs øverstkommanderende Mazloum] Abdi inngikk med Jolani, handlet om fordelinga av Syrias ressurser. Avtalen indikerer at det skal være en likeverdig fordeling og bruk av ressursene for hele landets befolkning. Etter at intensjonsavtalen ble inngått, leverer DAANES olje til raffineriet i Homs, og det forhandles nå om energi og vann. Dette er ressurser som vi også trenger sårt.
Før intensjonsavtalen gikk handelen mellom Assad-regimet i Damaskus og DAANES gjennom private mellomledd, opplyste Ilhan Ahmed, ansvarlig for internasjonale spørsmål og diplomati i DAANES, til en daværende henværende journalist i Klassekampen under fjorårets EUTCC-konferanse.
Hun fortalte da om den prekære vannstanden i Eufrat gjennom stadig lengre perioder av året da det var mulig å vasse over elva, både i Nord-Syria og lenger ned i elveløpet i Irak. Situasjonen er fortsatt urovekkende, opplyser “rundbordet”.
“DAANES” avviser nok en gang enhver sammenkobling mellom olje og USA.
– Helt ærlig, USA er i Rojava ut fra sine egne interesser, ikke for å opprette eller respektere menneskerettigheter eller våre rettigheter. Men de har aldri rørt olja som vi trenger selv for å gjenoppbygge og drive områdene vi har kontroll over. Vi har prøvd å inngå avtaler med oljeselskap som kan hjelpe oss med utvinninga og raffineringa, men ingen har villet inngå kontrakter av frykt for å bli rammet av USAs sanksjonslover. De er også amerikanske selskap underlagt.
– Det USA har gjort er å hindre at olja har gått til andre, til de som går imot USA.
Svaret er helt i samsvar med hva Financial Times har skrevet på bakgrunn av avisas egne undersøkelser. Syrias oljeressurser og muligheten for Qatar eller andre golfstater til å legge rørledninger gjennom Syria til Middelhavet, står langt nede på lista over årsaker og beveggrunner for den regionaliserte borgerkrigen og geopolitiske posisjoneringer i Syria, slik potensielle gassrørledninger fra Turkmenistan gjennom Afghanistan og Pakistan til India spilte en høyst underordnet rolle i USAs krig mot Afghanistan.
Krigen var en “nødvendig” reaksjon fra enhver sittende president som følge av terrorangrepet på USA 9/11 2001, det første militære angrepet på USAs territorium siden krigen med Storbritannia i 1812 etter som det okkuperte Mokuʻāina o Hawaiʻi med marinebasen Pearl Harbor ble The Aloha State Hawai’i først i august 1959.
Hvordan er det med fordelinga av den utenlandske bistanden som langsomt begynner å piple inn fordi sanksjonene blir lempet på, skritt for små skritt? Er fordeling gjenstand for intensjonsavtalen mellom Damaskus og Rojava, slik at nødhjelp og bistand når ut over hele Syria?
– Internasjonal bistand og humanitære hjelp til Syria blir fordelt via regjeringa i Syria i henhold til humanitærretten og ofte ved hjelp av ikke-statslige organisasjoner. Vi tror at det er viktig at Europa og andre utformer vilkårene for å få hjelpen ut til alle regionene og ikke bare overleverer penger direkte til Damaskus. De må legge press på Damaskus; det er svært viktig at dette skjer, for ellers tror vi at Jolani ikke vil gi slipp på det. Problemet er at den autonome administrasjonen ikke er anerkjent som en legal enhet, påpeker “DAANES”.
Stormaktene og Syria
Stormaktene har ikke sluppet taket i Syria, verken i landet eller i Syria i den strategiske regionen Midtøsten eller Vest-Asia. Russland viser ingen tegn til å forlate Syria, men søker etter å beholde marinebaser i Tartous og flybasen Khmeimim i Latakia-provinsen. Shara’a har bedt Moskva om å arrestere Bashar al-Assad og utlever ham til Dimashq. Dette er noe Moskva ikke gjør, men stiller som vilkår at de det gjelder holder lav profil i eksil (slik som Ukrainas president Viktor Fjodorovitsj Janukovskij som 24. januar 2019 ble dømt for landsforræderi in absentia av tre dommere i distriktsdomstolen i Obolonskyj i Kyiv. Han ble fratatt sitt ukrainske dtatsborgerskap av president Volodymyr Zelenskyj i 2023).
USAs politikk er uklar og fortsetter å forvirre DAANES nå som president Donald Trump har inntatt Det hvite hus. Trump har ikke tonet flagg, verken før eller etter at utenriksminister Marco Rubio møtte sin tyrkiske kollega, Hakan Fidan, i Washington 25. mars, det vil si etter at Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan pusset sine myndigheter på Istanbuls borgermester Ekrem İmamoğlu.
Syria havnet fullstendig i bakgrunnen under besøket, utover generelle diplomatiske fraser om større samarbeid om Syria og “Türkiyes støtte til fred i Ukraina og Sør-Kaukasus,” tross uenigheter om “demokrati, Syria og sanksjoner”, ifølge Medya Haber.
Rubio “satte pris på Türkiyes lederskap i den globale koalisjonen for å beseire ISIS” (IS), hvilket fortoner seg helt skrudd for DAANES og SDF, og oppfordret Fidan til å arbeide med Washington for “et stabilt, enhetlig, fredelig Syria” for at landet ikke blir base for internasjonal terrorisme eller en kanal for “destabiliserende iransk virksomhet”.
– Demokratiseringa av Syria kan kunne bli starten på en demokratisering av Midtøsten, sier Ilham Ehmed som fortsatt er medeleder for utenrikspolitikken til DAANES. Uttalelsen er stappfull av kondisjonalis som kommer fra latin conditio som betyr «vilkår, tilstand» og uttrykker noe som vil kunne skje om visse vilkår blir oppfylt. Et sentralt vilkår er nettopp den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria, mener Ehmed.
– DAANES kan tjene som modell for resten av Syria og andre land i Midtøsten. Derfor trenger vi at prosessen mellom Damaskus og Rojava blir nøye overvåket, sier hun med adresse til Europa, USA og andre aktører i Vest-Asia.
– Det kurdiske spørsmålet må bli løftet fram fordi det er grunnleggende i flere land og for Midtøsten som region. Derfor er [PKK-lederen] Abdullah Öcalan er viktig aktør for hele Midtøsten, ikke bare i Tyrkia. Det er helt nødvendig at han får spille en aktiv rolle, framholder hun.
– Innbyggerne i Syria må føle at de kan si: “Dette er min stat; dette er mitt land.” Om ikke, vil det ikke føre til fred i Syria, og nabostatene vil nok en gang omforme Syria ut fra sine egne interesser. Vi må ikke ende opp med et Syria som sier at “dette er flertallet; dette er mindretallet”.
I det nye Syria må alle delta i prosessen. Vi kan ikke gjenta feilene som ble gjort, men det som hittil har skjedd av praktiske skritt, skiller det seg ikke vesentlig fra Ba’ath-regimet. Dessuten passer ikke radikal islamisme for det syriske folket.
– Midtøsten har og står overfor store problemer i det 21. århundret. Midtøsten vil ikke blir kastet rundt på eller bli omskapt, men kommer til å gå gjennom store vansker og interessekonflikter som er nedfelt i selve systemet. Vi trenger en ny strategi; vi trenger en ny mentalitet i forholdet mellom nære naboer og folkegrupper og mellom nasjonalstater, sier Ilham Ehmed.