Fortsatt “Jin, jiyan, azadi”
Amnesty International sendte ut farevarsel for de tre kurdiske kvinneaktivistene i forbindelse med 8. mars. På den årlige EUTCC-konferansen i EU-parlamentet gjentok Shirin Ebadi farevarselet. Hun kommer med en sterk appell om internasjonalt engasjement for å få Pakhshan Azizi, Warisheh Moradi og Sharifeh Mohammadi løslatt. Varselet får ekstra tyngde med tanke på at spenninga mellom Iran og USA og Israel øker med tidsfristen for en avtale som president Donald Trump har satt for Teheran.
Fortsatt i bevegelse
Situasjonen for de tre kurdiske aktivistene Pakhshan Azizi og Warisheh Moradi er livstruende, advarte Amnesty International på kvinnedagen med en henstilling til det internasjonale samfunnet om å ta bye og kraftigere initiativ for å få dem løslatt.
Teheran trappet igjen opp angrepene på “Kvinne, liv, frihet”-bevegelsen som har blitt internasjonalt kjent under sitt kurdiske slagord “Jin, Jiyan, Azadî” (farsi/persisk: “Zan, Zendegi, Azadi“), før kvinnedagen 8. mars.
Den oppsto 16. september 2022, umiddelbart etter at den 22-årige kurdiske kvinnen Jina (Mahsa) Amini ble innbrakt av Gašt-e Eršâd (Velledningspartuljen) eller moralpolitiet og døde i fengsel. Hun ble fengslet fordi hijaben hennes angivelig ikke satt stramt nok. Dette er et påskudd som det er helt opp til moralpolitiet som ble opprettet så seint som i 2005, å bestemme.
Det har dessuten blitt gjennomført flere henrettelser mot dømte kriminelle de siste månedene. De skal åpenbart tjene til å advare folk om å ty til gatene når den geopolitiske spenninga med i Vest-Asia eller Midtøsten som midtpunkt øker og trykket mot myndighetene forsterker motsetningene mellom fraksjonene i Teheran.
Hjelpearbeideren Aziz er dømt til døden for å ha hjulpet kvinner og barn som er drevet på flukt av Daesh (Den islamske staten) i Syria.
Warishe Moradi (Ciwana Sine) er medlem av Øst-Kurdistans frie kvinnesamfunn (Koma Jinên Azad ên Rojhilatê Kurdistanê, KJAR) som i 2014 avløste Øst-Kurdistans kvinneunion (Yekîtiya Jinên Rojhilatê Kurdistanê, YJRK) som ble opprettet i 2004, på grunn av ideologiske og filosofiske motsetninger.
Kimen til KJAR organiserte selvforsvarsstyrkene til YJRK i 2010 under navnet Øst-Kurdistans kvinnestyrker (Hêzên Jinên Rojhilatê Kurdistanê, HJRK) som del av Øst-Kurdistans styrker (Hezên Rojhilatê Kurdistanê, HRK). HJRK ble utvidet og fornyet som Kvinnenes forsvarsstyrker, (Hêzên Parastina Jin, HPJ).
https://www.kjkonline.net/en/nivis/721
Moradi ble arrestert i en veikontroll på hjemstedet Sanadaj (Sine) 1. august 2023 og brakt til Fløy 209 i det beryktede Evin-fengslet etter å ha blitt utsatt for tortur under interneringa i fengslet i Sanadaj, ifølge Kurdistan Human Rights Network (KHRN) som ble registrert i Frankrike i 2014. Moradi er dømt for å være medlem av Kurdistans parti for fritt liv (Partiya Jiyana Azad a Kurdistanê, PJAK). Det gir vanligvis dødsstraff.
PJAKs medleder Abdul Rahman Haji Ahmadi døde 18. mars, 84 år gammel, i eksil i Köln i Tyskland. Han ble aldri utlevert selv om PJAK står på terrorlista til USA og EU fordi partiet er en del av PKK-familien (Kurdistans arbeiderparti).
Åttende mars-appeller
I et åpent brev, og svært personlig brev, skriver Moradi og Azziz at de er blitt utsatt for fysisk og psykisk tortur, drapstrusler og kjønnsbasert vold under fengslinga. Det samme har Sharifeh Mohammadi som også risikerer å bli henrettet.
I forbindelse med 8. mars kom det flere brev fra kjente kvinner som sitter i iranske fengsler, som Nobels fredsprisvinner Narges Mohammadi. De har en sentral sak som de framhever: den avgjørende rollen kvinner spiller i sosiale kamper i Iran. De oppfordrer til protester mot dødsdommene som er ilagt kvinnelige fanger.
Moradi henvender seg til “alle kjempende og banebrytende kvinner over hele verden”. “Overalt hvor jeg ser, lukter jeg duften av kvinners seire, og jeg er glad for å se at kjeden av kvinnekamp vokser seg sterkere for hver dag i det 21. århundre. Det har blitt sagt mange ganger: Det 21. århundre er århundret for kvinners frihet. Og når kvinner blir frigjort, vil samfunnet bli frigjort,” skriver hun, gjengitt av Medya News.
Hun noterer seg at kriger og kriser har forverret seg, særlig i Midtøsten som hun betegner som en del av “den tredje verden”. “Mens stater fyrer opp under krigenes ild, kjempet samfunnet for fred og demokrati,” mener hun og kobler den folkelige motstanden mot krig til dødsstraffene som hun, Azizi og Mohammadi har hengende over seg.
Hun skriver videre at kvinner har “gjort fengslene om til skoler for tanker og ideer og fort for motstand og kamp”. Om den fortsatte kampen skriver hun: “Hvordan skulle vi ikke forsvare oss i møte med angrep? Hvordan skulle vi forbli tause mot undertrykkelse og urettferdighet? Er det mulig å se smerten i øynene til barn, kvinner, ungdom og andre undertrykte grupper og gi opp kampen? Selvfølgelig ikke! Historien har lært oss at de som sliter, innser ingen vanskeligheter. Dørene til kampen er alltid åpne for alle som tror på frihet og er villige til å ile til. Vi er barn av en historie full av motstand og kamp. Øynene våre ser langt selv på de mørkeste stedene, og jeg tror at horisonten vår fortsatt er lys.”
Moradi gir sin fulle støtte til “Jin, Jiyan, Azadî” og andre kamper som 8. mars innebærer. “Kampen er ikke begrenset til tid og rom. Vi må aldri stoppe opp før vi oppnår frihet og feirer denne dagen i frihet for å holde liv i minnet til alle som har elsket og elsker frihet før og nå.”
To Nobels fredspriser
Den iranske juristen Shirin Ebadi kom til 19. Internasjonale konferansen om EU, Tyrkia, Midtøsten og kurderne i regi av EU-Turkey Civic Commission (EUTCC) i Brussel i forrige uke, med den samme oppfordringen om et internasjonalt framstøt for å hindre henrettelsen av de tre kurdiske aktivistene og få dem løslatt – sammen med Narges Mohammadi som for tida er ute av Evin for medisinsk behandling.
Hun er på mange måter historisk bundet til Narges Mohammadi gjennom Nobels fredspris som hun fikk i 2003 for hennes “banebrytende innsats for demokrati og kvinners, barns og flyktningers rettigheter” som den første muslimske kvinnen og iraneren til å motta prisen.
Mohammadi fikk sin pris i 2023 for å være talskvinne for den omfattende sivile ulydigheten mot påbudet om å bruke hijab og chador og mot moralpolitiets hardhendte håndheving av det såkalte kyskhetsprogrammet. Hun er visepresident for Senteret for forsvaret av menneskerettigheter (DHRC) som ble opprettet i 2002 med Ebadi som leder.
https://en.wikipedia.org/wiki/Narges_Mohammadi
– Midtøsten befinner seg i en kritisk situasjon, med blodsutgytelser og massakrer, sier Ebadi som har levd i eksil i London siden 2009. Hun minner om at det er blitt drept vel to hundre mennesker per dag i Midtøsten de siste åra.
– Vesten vender det blind øyet til autokratiske krefter, sier hun med adresse til Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan.
– Så står det opp en mann som snakker om fred etter å ha sittet år i isolasjon i fengsel på øya Imrali i Marmarahavet. Han har likevel tatt det første skrittet ved å oppfordre til fred og ber om støtte for å legge våpnene til side og jobber videre på fredelig vis, sier hun om lederen for Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê, PKK), Adullah “Apo” Öcalan.
– Løslat ham! La ham snakke! Hvorfor skal en slik person bli holdt i fengsel og isolasjon. Tillat det kurdiske folket å ha sin demokratisk valgte forsamling.
“Kjønnsapartheid”
Ebadi har naturligvis ikke sluppet taket i hva som rører seg i hjemlandet Iran fra sin eksiltilværelse. Og hun knytter situasjonen til kurderne og de kvinnelige kurdiske aktivistene.
– Det iranske regimet angriper også kurderner, ikke bare i Iran, men også over grensa i Irak. Er det kriminelt å være kurder? Hvorfor er det ikke lov å gi sine kurdiske barn kurdiske navn, men må velge iranske eller persiske eller islamske navn? Det samme gjelder for baluchere, påpeker hun.
Den nye kvinnebølgen springer ut fra den kurdiske bevegelsen, men fikk raskt nasjonal karakter i 2022, noe som blir understreket av dødsdommene. Det har igjen skapt bevegelse blant kvinner i andre nasjonale minoriteter, blant Ahwazi-arabere, aserbajdsjanere, balutsjere, lurere, understreket Haji Ahmadi overfor undertegnede i huset til Kurdistans nasjonalkongress (kumanji-kurdisk: Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK), i Brussel. KNK er paraplyorganisasjonen til partiet, organisasjoner og grupper som regner seg som “PKK-familien” og sokner til ideologien til Öcalan om demokratisk konføderalisme.
– Demokrati handler ikke om flertallet i valg, men betyr reell respekt for rettighetene til minoriteter og respekt for de som taper valg, understreker Ebadi som fyller 78 år i juni, men som fortsatt har et tettpakket program og noen ord til mange.
https://en.wikipedia.org/wiki/Shirin_Ebadi
Hennes etterfølger i Iran, Narges Mohammadi, mener at iranske kvinner er “underlagt kjønnsapartheid i alle former” og at regimet “bruker alle verktøyene de har til rådighet for å dominere kvinner”. Mot denne undertrykkinga yter kvinner «ikke bare motstand, men står i frontlinja for motstanden» og «leder kampen mot den islamske republikken», sier Mohammadi i sin 8. mars-video.
“Vi søker demokrati. Vi søker frihet og likhet,” sier hun og konkluderer som Ebadi, at reelt demokrati ikke kan oppnås uten kvinners rettigheter og understreker at “alle kvinner har et ansvar” overfor Warisheh Moradi, Pakhshan Azizi og Sharifeh Mohammadi, melder Medya Haber.
Frykt for etnisk vold
Vårjevndøgn kom knappe to uker etter 8. mars. Da feirer iranere og kurdere nyttår, Newroz (vanligvis 21. mars), som i år falt inn under fastemåneden ramadan. Tydelig av frykt for protester med tanke på den spente situasjonen med USA og Israel, gikk sikkerhetsstyrkene til verks forut for Newroz (Ny dag) mot kurdiske aktivister. Flere aktivister ble drept, og sikkerhetsstyrkene spredte rundt seg med advarsler mot en politisk nyttårsfeiring.
Sikkerhetsstyrkene og etterretninga gikk etter kurdiske aktivister fra flere kvinneorganisasjoner i Sanandaj (Sine) og Marivan i Rohjhilat (Øst-Kurdistan) som Sanandajs kvinnerettsaktivister, Kurdistans kvinneallianse og Daykan Ashti (Mødre for fred).
Forfølgelsene av kvinneraktivister i provinsen Vest-Aserbajdsjan er del av en større frykt for at det kan bryte ut etnisk-motiverte uroligheter som følge av regimets interne politikk. Etter feiringa av Newroz i Urmia, hovedstaden i Vest-Aserbajdsjan, og andre byer i provinsen som huser kurdere og tyrkiske aseriere (aserbajdsjanere), oppsto det store pan-tyrkiske demonstrasjoner, angivelig støttet av sikkerhetsstyrkene og Revolusjonsgarden (Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslami), som rettet seg mot den kurdiske befolkninga med anklager om at de kurdiske innbyggerne er «innvandrere» i Urmia som ligger opp mot grensa til Aserbajdsjan, Irak og Tyrkia. Demonstrantene oppførte seg truene og oppfordret til etniske, voldelige handlinger og statlige inngrep mot kurderne.
Den etniske spenninga flammer opp i den overveiende kurdiske provinsen. Den blir drevet fram ikke bare fra Teheran, men også fra Ankara og Baku der Tyrkia og Aserbajdsjan har inngått et tett samarbeid med å fremme pan-tyrkisk ideologi i kjølvannet av Aserbajdsjans knusende seier mot Armenia i kampen om fjellenklaven Nagorno-Karabagh – med avgjørende hjelp av tyrkiske droner.
Nå gjelder det å stanse kurdisk innflytelse, både i Vest-Aserbajdsjan og i regionen.
Under protestene i Urmia 22. mars, fire dager etter den offisielle Newroz-feiringa, inntok anslagsvis 100.000 pan-tyrkiske demonstranter gatene, ifølge Medya News. Marsjen ble ledet av Nader Ghazipour,
tidligere representant for den islamske rådgivende forsamlingen i Teheran (2008-20) og tidligere sjef for Revolusjonsgarden (Pasdaran) som har framstått svært hatefull mot kurderne i Vest-Aserbajdsjan-provinsen.
Politiet rykket etter hvert inn, men ble selv fordømt for å ha tillatt rasistiske og fascistiske slagord. I sin uttalelse fastslo PJAK at bare ved å avvise ekstremistisk nasjonalisme, omfavne prinsippene om sameksistens, styrke den demokratiske kulturen og fremme gjensidig aksept, kan det oppstå en rettferdig og demokratisk løsning for framtiden til alle folkeslag. “Befolkninga i denne regionen fortjener fred, frihet og sameksistens – la oss jobbe sammen for å realisere dette felles idealet,» appellerer det forbudte partiet.
Den trotskistiske organisasjonen Komala (Komełey Şorrişgêrrî Zehmetkêşan-î Kurdistanî Êran), som blir knyttet til Internasjonale Sosialister, fordømmer demonstrasjonene og knytter dem til regimet og ber alle, kurdere og tyrkere, å utvise forsiktighet og årvåkenhet mot scenarier designet for å destabilisere provinsen. Reaksjonene må rettes mot den islamske republikken Iran, mener Komela.
Iransk Kurdistans demokratiske parti (kurdisk: Hizbi Dêmukrati Kurdıstani Êran, farsi: Ḥezb-e Demokrāt-e Kordestān-e Īrān, KDPI) fordømmer den pan-tyrkiske tilpasninga til sikkerhetsapparatet og maner til etnisk sameksistens mot Teheran-regimet. KDPI er en splittelse fra det Moskva-orienterte kommunistpartiet Tudeh i august 1945.
Foreningen for forsvaret av aserbajdsjanske politiske fanger i Iran (ADAP), Kurdistan Human Rights Society (KHRN), Kurdistan Human Rights Network og Kurdpa Human Rights Organization gikk i en felles uttalelse ut med en oppfordring om årvåkenhet og motstand mot Teherans “brennende taktikk” i Urmia.