Tostatsoppløsningen

Detalje fra Israelsk bosetting. Foto: Synne Dahl.
Detalje fra Israelsk bosetting. Foto: Synne Dahl.

Våpenhvile i Palestina, del 2

Stilt overfor massedøden i Gaza forsøker vestlige krefter å blåse liv i “tostatsløsningen” som har ligget steindød siden siste forhandlingsrunde i april 2014. De diplomatiske sonderingene framstår mer og mer som et substitutt for ikke å innføre sanksjoner og andre straffetiltak mot Israel.

Siden den gang har USA byttet administrasjon. President Donald Trumps nye ambassadør til Israel, Mike Huckabee, mener at Vestbredden er “hellig grunn” som tilhører Israel. Alt peker på at palestinerne vil bli stilt overfor et fait accompli, et trumpsk “take it or leave it”.

På vei inn i sin nye jobb som ambassadør i Jerusalem spurte BBC Huckabee om han var for en “tostatsløsning”.

 – Nei, svarte han, et kontant og korthogd nei, ifølge BBCs reporter Jon Donnison.

Han er dermed på linje med Trump, i den grad Trump skulle tillate avvikende meninger. Det gjelder også utenriksminister Marco Rubio, som nå er mest engasjert med å støtte opp om Trumps deportasjoner av migranter og truende linje overfor Mexico, Panama, Cuba og Venezuela, samt det ellers lydige Nato-allierte Danmark med hensyn til Grønland.


Evangelisten

USAs ambassadør Michael Dale Huckabee er en veteran i Republikanerne, men nådde ikke fram i nominasjonen som partiets kandidat ved presidentvalget i 2008 da han var guvernør i Arkansas (1996-2007) , delstaten som har byttet kallenavn fra "Land of Opportunity" til "The Natural State"

[Det kunne ironisk nok vært en beskrivelse av de rådende utsiktene for nettopp "totstatsløsninga”:  fra "mulighetene" som PLO la til rette for da den palestinske nasjonalkongressen (PNC) 15. november 1988, under kongressen i Algerie, gikk inn for å anerkjenne Israel fra 1948, til den totale "normaliseringa" av okkupasjonen og annekteringa av Øst-Jerusalem med Jerusalem-loven i 1980]

Etter å ha tapt nominasjonen for veteranen fra Vietnam-krigen og Arizona-senatoren John McCain (død 25. august 2018) og et nytt mislykket forsøk på å bli Republikanernes presidentkandidat i 2016, tok den tidligere Southern Baptist-pastoren Huckabee med seg sin kristenfundamentalisme og sin dypt evangelisk-konservative politikk med seg inn i Fox News som programleder for talkshowet “Huckabee” (2008-15) og “The Mike Huckabee Show” på Cumulus Media Networks, en del av American Broadcasting Company (ABC). Han ble deretter tilknyttet Trinity Broadcasting Network, verdens største internasjonalt kristen-baserte kringkastingsnettverk i Tustin i Orange County i California.

Trump 2.0 og Midtøsten

Trump flyttet USAs ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem og anerkjente Israels annektering av de syriske Golanhøydene i løpet av sin første presidentperiode. Det er fortsatt uvisst hvor mye Trump kommer til å prioritere Palestina og Midtøsten framfor andre utenrikspolitiske spørsmål i denne andre presidentperioden.

Lørdag frøys USA all bistand til alle land med unntak av Israel og Egypt – og Ukraina. Det kan være en indikator. 

Iran er trolig nedprioritert siden president Joe Biden ikke gjenopplivet atomavtalen med Teheran fra 2015, som Trump vraket i mai, eller reforhandlet en skarpere avtale med Teheran sammen med EU og EU-3 (Storbritannia, Frankrike og Tyskland). Det sier Trump at han nå vil gjøre, uten EU-landene ombord, og trolig mest for å ramme Kina og Russland.

Trump har derimot snakket varmt om Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin Salman (MbS) og vil at han skal investere enda flere petrodollar i Stargate og andre grandiost høytflyvende kunstig intelligens-prosjekter. Stargate er forhåndsomtalt som “det klart største KI-prosjektet i historien”, i samarbeid med den amerikanske halvledergiganten Nvidia og med finansiering av investeringsfondet MGX i Abu Dhabi i De forente arabiske emiratene, ledet av Tahnoun bin Zayed An-Nahyan.

Han er sønn av emir Zayed bin Sultan an-Nahyan, grunnleggeren av Emiratene (Imarat al-Arabiyah al-Muttaḥidah), bror til dagens emir, Sheikh Mohamed bin Zayed an-Nahyan (MbZ) og bror til utenriksminister Sheikh Abdullah bin Zayed an-Nahyan, begge rivaler av Saudi-Arabias de facto leder MbS i Golfen.

MbS av Saudi-Arabia

MGX-investeringene trigger MbS. Saudi-Arabia planlegger å opprette et eget fond på 40 milliarder dollar for å investere i KI-teknologi, ifølge New York Times. Torsdag var Trump på linja til Mbs og fremmet sine vilkår for igjen å legge sitt første utenlandsbesøk til ørkenkongedømmet som i 2017.

Det brøyt tradisjonen for amerikanske presidenter om først å besøke Storbritannia, Canada eller Mexico, som nå av politiske årsaker uansett ikke er aktuelt.

Like etter telefonlinken, Trumps første utenlandske telefonsamtale siden innsettelsen, annonserte kronprinsen at Saudi-Arabia vurderer å investere 600 milliarder dollar i USA over de neste fire åra, ifølge Saudi Arab Press.

«Kronprinsen bekreftet kongedømmets intensjon om å utvide sine investeringer og handel med USA i løpet av de neste fire åra, til et beløp på 600 milliarder dollar, og potensielt utover det», heter det i den statsautoriserte rapporten uten å angi hvor og i hvilke sektorer investeringene vil bli plassert, utover i KI-prosjektene.

Saudi-Arabias krigføring i Jemen skapte etter hvert reaksjoner på Capitol Hill, også blant nykonservative republikanerne (neocons) som hadde tatt mål av seg å omforme hele Midtøsten gjennom Greater Middle East Initiative, lagt fram for på G8-møtet (G7 og Russland) på Sea Island i delstaten Georgia i juni 2004 som en del av tankesmia Project for a New American Century (PNAC). 

Saudis krig i Jemen er lagt død. Konfliktpunktet mellom Trump og MbS er nå at Riyadh har samarbeidet tett med Russland i OPEC+ om å holde oljeprisene høyere enn hva Washington har ønsket. 

Trump har bebudet at han vil  å gjøre USA til den ledende olje- og flytende naturgasseksportøren (LNG) i verden. USA er heller ikke lenger avhengig av olje fra Golfen.

Det parterte liket av den saudi-arabiske journalisten Jamal Khashoggi som ble drept på det saudiske konsulatet i Istanbul 2. oktober 2018 er forlengst kaldt. Drapet skjedde på direkte ordre fra kronprinsen, ifølge CIA.

Republikanerne har dessuten blitt mer eller mindre tømt for saudi-kritiske  neocons, kanskje med et unntak av værhanen Rubio. Årsaken er at  Kentucky-senatoren Mitchell McConnell III lot Trump ta over “The Grand Ol’ Party” etter at Trump tapte valget mot president Joe Biden i november 2016 og etter at mobben som stormet kongressen 6. januar 2017 var ute etter å henge Trumps visepresident Mike Pence.

Israel med ryggen fri

At Trump eventuelt vil rette mer oppmerksomhet mot Kina og andre geopolitiske “utfordringer” enn på Palestina og konfliktene i Midtøsten, spiller ingen rolle for Israel, uansett hvilken regjering Israel har, snarere tvert om. De vil få fri hender, enten Trump er “handsfree” eller om Trump-administrasjonen vil holde i rattet fordi Trump søker global glorie.

At Trump skal ha skremt statsminister Binyamin Netanyahu med at “helvete vil bryte løs” om våpenhvileavtalen mellom Israel og Hamas ikke var på plass før innsettelsen 20. Januar, endrer ikke på det. 

Nøkkelordet her er gislene: Det befinner seg fortsatt amerikanske statsborgere blant de gjenværende gislene. Samtidig bekreftet Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver Michael Waltz fra The Sunshine State Florida at Trump hadde gitt Netanyahu grønt lys til å starte krigen igjen om Israel mener at Hamas har brutt våpenhvileavtalen.

Idet det siste amerikanske gisselet er løslatt, blir det grønne lyset slått på permanent.

Det betyr at Trump uansett ikke kommer til å legge press på Netanyahu eller en kommende israelsk regjering for å få til en tostatsløsning som gir noen mening og som Biden-administrasjonen flere ganger hevdet at de gikk inn for, i henhold til offisiell amerikansk politikk. 

Rammene for de politiske sonderingene som utenriksminister Espen Barth Eide er involvert i, skal i utgangspunktet være forlengelsen av Oslo-avtalen fra 1993.  Denne la FN-resolusjon 242 (22. november 1967), etter Seksdagerskrigen i juni, og FN-resolusjon 338 (22. oktober 1973, etter Oktoberkrigen, til grunn.

Oslo-konferansen

Den 5. januar var Norge vertskap for Den globale alliansen for implementeringa av totstatsløsninga (i bestemt form!) i Oslo rådhus der representanter fra 85 land og organisasjoner deltok. Det var et felles initiativ som Norge, EU og Saudi-Arabia lanserte under FNs høynivåuke i New York i september. 

“Målsettingen er å sikre tett, internasjonal koordinering for en våpenhvile i Gaza og frigjøring av gislene, og å identifisere hvilke konkrete tiltak land kan bidra med for å bygge den palestinske staten og sikre at tostatsløsningen blir en realitet,” heter det i utenriksdepartementets pressemelding.

– Ord er ikke nok. Verdenssamfunnet må gjøre mer for at tostatsløsninga faktisk blir en realitet. I dag har jeg oppfordret alle til å tenke nytt om hva hver og en av oss helt konkret kan gjøre for å bidra til å bygge den palestinske staten. Møtet viser at et stort flertall av landene i verden støtter en tostatsløsning. En rettferdig løsning som oppfyller palestinernes rett til selvbestemmelse, er en forutsetning for varig fred, ikke bare noe som kan komme senere, sa Barth Eide.

Konferansen fokuserte på “å styrke de palestinske institusjonene som har blitt bygget opp gjennom de siste tiårene. Disse trues nå fra mange kanter: En massiv økonomisk krise, lovene vedtatt i Israels nasjonalforsamling som gjør det praktisk umulig for FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) å levere grunnleggende tilbud som skole og helsetjenester til palestinske flyktninger, og rekordhøy ulovlig israelsk bosettingsaktivitet og vold.” (fra pressemeldinga).

– Vi må styrke den palestinske regjeringa, institusjonene og økonomien, og forhindre at situasjonen blir enda verre. Det er viktig at den palestinske regjeringa er i førersetet i det palestinske statsbyggingsprosjektet. Jeg er derfor spesielt glad for at Palestinas statsminister Mohammad Mustafa kom til Oslo for å forklare hvilke planer og behov den palestinske regjeringa har, erklærte Norges utenriksminister.

Repetisjonsøvelse

Dette er ord og vendinger som statsminister Salam Fayyad ble fôret med som stats- og finansminister fra 2007 til 2012. Han var i likhet med Mustafa partiuavhengig økonom som finansminister for selvstyremyndighetene (PA) fra juni 2002 til november 2005, til to måneder før valget i januar 2006.

Det vant Hamas med simpelt flertall, både i Gaza og på Vestbredden. Fayyad dannet partiet Tredje vei (Ṭarīq ath-Thalith) sammen med den framtredende politikeren Hanan Ashrawi i desember 2005, og var tilbake i posten som finansminister i mars 2007 da Fatah og Hamas dannet  samlingsregjering. 

Den hadde Hamas invitert til umiddelbart etter valget på grunn av den internasjonale boikotten av valgresultatet som var alt annet enn det Kvartetten for Midtøsten (USA, EU, Russland og FN) hadde bestilt.

Fayyad ble deretter satt inn som statsminister av Abbas i juni 2007, etter at Fatahs sikkerhetssjef, Mohammad Dahlan og hans “Dayton Boys” hadde forsøkt å nedkjempe Hamas i Gaza, ved hjelp av Mossad og USAs generalløytnant Keith W. Dayton som i all hemmelighet trente opp Dahlans styrke. 

Dette ble avslørt av daværende nasjonal visesikkerhetsrådgiver Elliott Abrams under president George W. Bush i tidsskriftet Vanity Fair april 2008: “The Gaza Bombshell”

Elliott Abrams var den eneste som ble dømt i IranContras-saken. Dayton fungerte i fem år som USAs sikkerhetskoordinator (USSC) for Israel og den palestinske myndigheten, fram til oktober 2010.

Fayyad gikk løs på oppgaven om å bygge opp de palestinske institusjonene under løfte om at Palestina ville bli anerkjent i det øyeblikket da Verdensbanken erklærte at statsdannelsen var på plass. Det skjedde i 2011 da Verdensbanken konkluderte med at “Palestina hadde oppfylt nøkkelkriteriene som kreves for å fungere som stat” (Regjeringas pressemelding 22. mai 2024).

Ingen ting skjedde. Ikke ett vestlig land anerkjente Palestina.

Det var derfor en svært bitter Fayyad (som gikk av som statsminister i mai 2012) som konfronterte Terje Rød-Larsen, den såkalte arktitekten bak Oslo-avtalen, og Utenriksdepartementets spesialrepresentant for Mistøsten (2009-15), Jon Hanssen-Bauer, seinere ambassadør i Israel (2015-20), med sviket på høringa om Oslo-avtalen 20 år etter på Litteraturhuset i Oslo 13. september 2013.

www.dn.no/mener-osloavtalen-gjorde-situsjonen-verre 

Vedtaket i Knesset

Dette er en lærdom statsminister Mohammad Mustafa bør dra nytte av når løftene igjen begynner å strømme inn, vel vitende om at Israels folkemorderiske krig har ført til at fire vestlige land har anerkjent Palestina (Norge, Irland, Spania og Slovenia) – men samtidig at ingen vestlige land har innført sanksjoner eller varslet andre politiske og økonomiske straffereaksjoner mot Israel.

De er mer opptatt av at Hamas ikke blir del av en nasjonal palestinsk forsoning for å gjenreise PLO (og med det samles om en strategi for neste skritt i Palestinas frigjøringskamp. Den fins ikke i dag).

Under den internasjonale konferansen i Oslo 15. januar uttalte den partipolitisk uavhengig Muhammad Mustafa som ikke er valgt, at PLO- og Fatah-lederen Mahmoud Abbas (president som for lengst har gått ut på dato) og selvstyremyndighetene (PA) går inn for en “tostatsløsning”. Det er fortsatt PLOs offisielle politikk, fordi alternativet er å leve i en israelsk apartheidstat, ifølge PA-sjefen.

Den 8. juli stemte imidlertid 69 mot 9 av Knessets 120 medlemmer for resolusjonen som avviser opprettelsen av en palestinsk stat. Resolusjonen ble støttet av partiene i koalisjonen til statsminister Binyamin Netanyahu og noen representanter fra Nasjonalt enhetsparti (HaMahane HaMamlakhti) som omfatter Blått/hvitt (Kahol Lavan), partiet til tidligere forsvarssjef Binyamin Gantz, tidligere forsvarssjef Gadi Eizenkot og Knesset-medlemmet Matan Kahana.

Han har bakgrunn fra Nytt høyre (HaYamin HeHadash), og Yamina (“Mot høyre”), de høyreekstreme partiene til tidligere statsminister Naftali Bennett og tidligere justisminister Ayeled Shaked. Det var disse som innledet kampen for rettsreformene som splittet Israel før Hamas-angrepet 7. oktober.

(se bloggen: “Under Sions kalde stjerne. Våpenhvile i Palestina, del 1)

“Ingen fred eller sikkerhet for noen uten opprettelsen av en palestinsk stat” med Øst-Jerusalem som hovedstad, kommenterte Nabil Abu Rudeineh, talsmann for president Abbas, som svar på avstemninga i Knesset. Han viste til at på det tidspunktet hadde 146 av FNs 193 medlemsstater, over 75 prosent, anerkjent Palestina.

Hussein ash-Sheikh, generalsekretær for PLOs eksekutivkomité og nær rådgiver til Abbas, skrev på X at Knessets avgjørelse bekrefter Israels «rasisme», «manglende respekt for internasjonal lov» og “politikk for å opprettholde okkupasjonen for alltid,” skrev Times of Israel.

Han oppfordret land som nøler med å anerkjenne en palestinsk stat til å gjøre det «umiddelbart» for å beskytte tostatsløsninga og oppfordret arabiske stater til å «reagere passende» på resolusjonen vedtatt i Knesset.

Resolusjonene slår fast: «Knesset i Israel motsetter seg bestemt etableringa av en palestinsk stat vest for Jordan. Etableringa av en palestinsk stat i hjertet av Landet Israel [Eretz-Israel] vil utgjøre en eksistensiell fare for staten Israel og dens borgere, opprettholde den israelsk-palestinske konflikten og destabilisere regionen».

Abraham-avtalene 

Den “tostatsløsninga” som Oslo-avtalen streket opp, er en blodig saga blott. Basert på erfaringene fra tidligere forhandlingsrunder etter 1993, på uttalelser som har kommet under Gaza-krigen, inkludert Oslo-konferansen, og på det faktum at Saudi-Arabia er med i de diplomatiske overlegningene med USA, hvor Norges utenriksminister er involvert, kan en trekke den slutninga at det diplomatiske sporet i realiteten er en forlengelse av forhandlingene om en Abraham-avtale i regi av USA for å normalisere forbindelsene mellom Saudi-Arabia og Israel.

Abraham Accord har navn etter avtalene som Bahrain og Emiratene (begge 15. september 2020) inngikk med Israel i Trumps første periode. De ble fulgt opp med tilsvarende avtaler om anerkjenninga av Israel med Sudan (oktober 2020) og Marokko (desember 2020). 

Felles for Abraham-avtalene er at ingen av dem omfatter Palestina utover vage og uspesifiserte “løfter” om at Israel ikke skal annektere Vestbredden.

Tausheten fra Nayhan-dynastiet i Abu Dhabi og Khalifa-dynastiet i Manama under utslettelsen av Gaza er påfallende. De har pleiet sine forbindelser og utvidet samarbeidet.

Sudan inngikk Abraham-avtalen mot at USA slettet gjeld og opphevet sanksjoner, før maktkampen i Khartoum spant ut i en forødende  borgerkrig. 

Marokko, som allerede hadde et utbredt samarbeid med Israel under kong Hassan 2. som døde i 1999, inngikk avtalen fordi Trump-administrasjonen anerkjente det nordvest-afrikanske kongedømmets okkupasjon og annektering av den tidligere spanske kolonien Vest-Sahara eller Den Sahara-arabiske (sahrawinske) demokratiske republikken (SADR). Den er opptatt som medlem av Afrikaunionen.

Oslo-avtalen streket opp overgangen fra C-områder som er under full kontroll av Israel, de facto annektert land, til A-områder som skal være under palestinsk kontroll. Det skjedde med Ramallah og Jeriko, deretter var det bråstans. C-områdene utgjør om lag 61 prosent av Vestbredden (uten Øst-Jerusalem) og blir nå utvidet igjen gjennom forsert utbygging av koloniene, eller bosettingene, og nye utposter. Stadig større deler av Jordan-dalen blir erklært for militære områder.

Resultatene av Oslo-avtalen

Utenriksminister Barth Eide uttaler seg i offisielle sammenhenger, som under Oslo-konferansen, om Øst-Jerusalem og Vestbredden, som om utgangspunktet i Oslo-avtalen fortsatt gjelder. Men i løsere sammenhenger går uttalelsene i en annen retning som er mer i samsvar med “fakta på bakken”.

Allerede under Oslo-forhandlingene ble alternativer til Øst-Jerusalem som Palestinas hovedstad diskutert. Det er godt dokumentert av historieprofessor Hilde Henriksen Waage og Odd Karsten Tveit. Det har også forhandleren Jan Egeland bekreftet overfor undertegnede. Samtalen gikk rundt Abu Dis, en landsby i utkanten av Øst-Jerusalem, men innenfor de utvidede grensene for Jerusalem som del av det muslimske al-Wadiyeh-distriktet øst for Jerusalem.

Abu Dis er fullstendig murt inne. Betongmuren som Israel kaller “Sikkerhetsmuren”, gå tvers mellom husene i Abu Dis og splitter familier som tidligere levde vegg i vegg, Nå må familiemedlemmene gå i flere timer for å passere gjennom grenseovergangen Qalandia for å fysisk treffe hverandre, ikke rope til hverandre fra vinduer eller balkonger.

Siden Oslo II-avtalen fra 1995 har Abu Dis stort sett vært en del av B-området under israelsk militær kontroll og palestinsk sivil kontroll. I virkeligheten er Abu Dis et A-område.

Ramallah peker seg dermed ut som det tilbudet som “det internasjonale samfunnet” vil tilby hybridstaten Palestinas hovedstad. USA kommer aldri til å gå tilbake på anerkjenninga av Israels annektering av Øst-Jerusalem.

Når det gjelder Vestbredden, vil konseptet “land for fred” bli lagt på bordet. Det betyr at de store koloniene blir liggende, blant dem Ma’ale Adumim og Ariel som begge ligger strategisk til i bantustaniseringa av Vestbredden.

Koloniene

Ma’ale Adumim (Blodrødt høydedrag) ligger som en småby (38.000 innbyggere i 2015) på høydedraget  der det går steilt ned til Dødehavet. Bosettinga kalles “Blekkspruten” fordi den forgreiner seg på høyden i alle retninger og sluker husklyngene til Jahalin- og Sawahareh-beduinene som ble fordrevet fra sine beitemarker i Tel Arad-området i Negev.

Ma’ale Adumim skuer både over hovedveien ned til Jeriko i Jordan-dalen og hovedveien opp fra Betlehem og på nedsiden av Jerusalem til Ramallah. Kolonien deler med andre ord Vestbredden i to, mellom nord og sør. Her ligger også E1-området, på utsida av Øst-Jerusalem, som Israel vil bygge ut, tross tidligere vestlige advarsler.

https://en.wikipedia.org/wiki/Ma%27ale_Adumim

Ariel (Guds løve, en omskrivning for Jerusalem, Jesaja 29:1-8) ligger sentralt plassert midt på Vestbredden omtrent tjue kilometer øst for Den grønne linja fra våpenhvilen i 1949 og vel 35 kilometer fra grensa til Jordan. 

Bosetterbyen (med 21.000 engelsk- og russisk-språklige jødiske immigranter og studenter i 2022) ligger på den eksklusive bosetterveien som forbinder Tel Aviv med de eksportorienterte industrisonene i Jordan. De oppsto i kjølvannet  av opprettelsen av diplomatiske forbindelser i Wadi Araba i oktober 1994, i kjølvannet av Oslo-avtalen og femten år etter at Egypt anerkjente Israel som første arabiske land.

Ariel som ble etablert i 1978, er den fjerde største israelske kolonien på Vestbredden etter Modi’in Illit, Beitar Illit og Ma’ale Adumim og ligger strategisk plassert i sentrum av den nordlige delen av Vestbredden. Den er plassert ved den palestinske byen Salfit og landsbyene Marda og Iskaka, sørvest for Nablus. Ariel er dermed plassert i et mineralrikt område og oljeforekomster i Salfit og det viktige vannreservoaret under Vestbredden som kommer til å få stadig større betydning.

https://fivas.org/wp-content/uploads/2018/04/fivas-vannkrig-2.-opplag.pdf

“Land for fred”

I utbytte for de israelske koloniene på Vestbredden, vil palestinerne i beste fall bli tilbudt palestinske landsbyer som ligger tett på den israelske sida av Den grønne linja. “Land for fred” inngår som en fortolkning av FN-resolusjon 242.

https://en.wikipedia.org/wiki/Land_for_peace

Det er imidlertid den motsatte utviklinga som pågår: Under dekke av Gaza-krigen har israelske militære og bosettere fordrevet palestinere fra små, utsatte landsbyer, blant annet i åsene sør for Hebron (Al-Khalil) og nord for Beersheba i Israel. 

Dette er et relativt tynt befolket område som det vil være lett for Israel å etnisk rense og gradvis annektere helt  opp til Hebron. som blir holdt i en skruestikke av bosetterne i Kiryat Arba (ca. 6000 innbyggere) og Givat Harsina i H2 (den østre delen av byen),

Hebron er ifølge det gamle testamentet eller den hebraiske bibelen, inkludert de fem bøkene i Torah, hjemmet og hvilestedet til patriarkene Abraham og Jakob og kong Davids første hovedstad før Jerusalem.

https://en.wikipedia.org/wiki/Israeli%E2%80%93Palestinian_conflict_in_Hebron

Området med palestinske landsbyer som ligger tett på den nordre og nordvestre delen av Vestbredden, og eventuelle ørkenområder på grensa til Sinai-halvøya i Egypt er på ingen måte noen erstatning for de områdene som bosettingene på Vestbredden har lagt beslag på.

https://no.wikipedia.org/wiki/Israelske_bosetninger

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/14595/masteroppgavexixstatsvitenskap.pdf

Bryter folkeretten

Da Hamas vant valget til den palestinske lovgivende forsamlinga (PLC, Majlis at-Tashrīʿiyy al-Filasṭīniyy) i januar 2006, ble de umiddelbart stilt overfor tre ultimate krav: Å anerkjenne internasjonale avtaler som omfatter Palestina, anerkjenne Israels grenser og avstå fra vold eller i klartekst militær motstand mot okkupasjonen. 

Dette var krav som Israel aldri ble stilt overfor under Oslo-prosessen. 

Israel har selv ingen definerte grenser; det er ennå et stridsspørsmål innen sionismen. 

(les  Peder Martin Lysestøl: “Sionismen. Israels statsideologi”, Solum Bokvenn 2024, “Israel bak murene av myter og propaganda”, Manifest 2016, “Palestinerne. Historie og frigjøringskamp”, Oktober 1973)

Israel anerkjenner verken folkeretten eller internasjonale avtaler. Statsminister Netanyahu har aldri akseptert Oslo-avtalen, i likhet med Ariel Sharon. Ingen regjeringssjef etter at Oslo 1 (1993) og Protokolllen for økonomiske forbindelser (Paris-protokollen) som PLO og Israel inngikk 4. mai 1994 og innlemmet i Oslo 2-avtalen i september 1995, har anerkjent Oslo-avtalen uten betydelige reservasjoner som de har reist overfor USA og Europa. 

Militær motstand, i henhold til Genève-konvensjonene, er dessuten nedfelt i folkeretten som Israel aldri har blitt konfrontert med i utøvelsen av sitt voldsmonopol under okkupasjonen. I stedet har Vesten vernet om “Israels rett til å leve i fred og sikkerhet innenfor forsvarbare grenser,” ifølge daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre.

(se bloggen: “Under Sions kalde stjerne”)

Kjøpe opp kampen

Kravene var utgangspunktet for Kvartetten for Midtøsten (USA, Russland, EU og FN) og dens utsending, Storbritannias tidligere statsminister Sir Anthony Charles Lynton Blair (1997-2007). Han hadde løyet Storbritannias inn i USAs invasjon i Irak i mars 2003, hvilket ble stadfestet i litt mildere ordelag i rapporten til The Iraq Inquiry, ledet av Sir John Chilcot fra november 2009 til februar 2011. Rapporten ble lagt fram 6. juli 2016.

Det gjennomgående i Blairs forbindelser med PLO og PA var å “kjøpe opp” den palestinske motstanden, eller å selge frigjøringskampen for en økonomisk ordning hvor Vesten og “det internasjonale samfunnet” skulle drysse gull og glitter over en palestinsk hybridstat.

Dette er gjennomgående palestinernes oppsummering av forhandlingene som USAs utenriksminister John Kerry ledet fra 29. juli 2013 til 29. april 2014: Kerry var mest opptatt å finne en økonomisk ramme for en fredsavtale enn å gå reelt inn i kjernespørsmålene, mener folk langt inn i PLO, selvstyremyndighetene og Fatah.

Fem dager etter at USA hadde stemt avholdende til FN-resolusjon 2234 (23. desember 2016) om de israelske bosettingene i «palestinske områder okkupert siden 1967, inkludert Øst-Jerusalem», la Kerry fram de såkalte John Kerry Parameters (28. desember 2016). Det hadde da gått over to og et halvt år etter at Israel brøyt forhandlingene i april 2014 fordi de kom med et nytt vilkår for å løsrive den fjerde gruppa med palestinske fanger: at PLO anerkjenner Israel som jødisk nasjonalstat.

John Kerrys parametre er seks punkter for en “tostatsløsning”: en israelsk og en “levedyktig, demilitarisert palestinsk stat” side om side med Jerusalem som hovedstad for begge stater (i henhold til FN-resolusjon 181 fra 3. september 1947) “med like rettigheter for hverandres borgere”.

Det innebærer “å tilfredsstille Israels sikkerhetsbehov på en tilfredsstillende måte” og samtidig “avslutte all okkupasjon fullstendig” gjennom “forhandlinger på grunnlag av 1967-grensene med lik utveksling av land som er akseptabelt for begge sider”.  

https://en.wikipedia.org/wiki/John_Kerry_Parameters

Abraham og Saudi-Arabia

Det er på det rene at en Abraham-avtale mellom Israel og Saudi-Arabia, fasilitert med en USA-komponent, vil følge samme pengesporet. Åtte år etter Kerry-forhandlingene er kartet imidlertid forandret, og forandringene har blitt forsterket etter Gaza-krigen og Israels opptrapping på Vestbredden og i Øst-Jerusalem og på den hellig høyden Haram ash-Sharif. Det startet vel halvannet år før Hamas-angrepet 7. oktober 2023.

Den skarpe palestinske analytikeren  Hani al-Masri, generaldirektør i tankesmia Masarat (Palestinian Center for Policy Research and Strategic Studies) i Ramallahs tvillingby Al-Bireh, la fram analyser av forhandlingene mellom Saudi-Arabia og USA, under president Biden, om en mulig Abraham-avtale. 

Masris konklusjon fra sommeren 2023 var at kronprins Muhammad bin Salman og hans utenriksminister prins Faisal bin Farhan bin Abdullah bin Faisal bin Farhan as-Saud hadde kommet langt i å selge ut palestinerne og konsentrerte seg om å få USA til å oppfylle Saudi-Arabias tre krav for å inngå diplomatiske forbindelser med Israel. 

Ifølge Masri som fulgte samtalene tett gjennom sine kilder og politiske kontaktnettverk i Ramallah, var Riyadh ville til å legge alle kjernespørsmålene om en palestinsk stat på is i ti-femten år om Washington kom Saudi-Arabia i møte på kravene som har gått i stå under Bidens presidentperiode.

Kravene er at USA gir garantier for en sikkerhetsordning med Saudi-Arabia. Riyadh vil dessuten ha lisens til å kjøpe sofistikerte amerikanske våpen fra øverste hylle og få tilgang til sivil atomkraft.

 Her lukter Trump utvilsomt butikk til å “Make America Great Again”.

Nå sitter Trump i Det hvite hus eller på Mar-a-Lago i Palm Beach i Florida. Det vet kronprins MbS (som ennå ikke har tatt imot invitasjonen til Brics+) å utnytte.

https://apnews.com/article/saudi-arabia-us-investment-trump-6730a89f93b44ed8d705638f95700cbb

Dermed er det nærliggende og langt fra dristig å hevde at de tostatssonderingene som Norge deltar i, ender opp med at alle hovedspørsmål i en palestinsk stat blir pakket inn i en intensjonserklæring og skyves ut på ubestemt tid mens forholdet mellom Saudi-Arabia og Israel får utvikle seg under fanen om fred i Midtøsten.   

Siste nytt fra Trump kom i helga: Han vil at arabiske land skal ta hånd om fra en til halvannen million Gaza-palestinere til palestinerne selv har bygd opp “rivningsområdet” Gaza. Dette betyr i realiteten deportering eller etnisk renskning, en ny Nakba, i tråd med hva Israels politiske og militære ledelse ønsker. 

Dette er et framlegg som har versert i flere versjoner fra før og under krigen mot Gaza, hvor både Saudi-Arabia og EU har vært nevnt på finansieringssida overfor i første rekke Egypt. 

Igjen er det snakk om hva (petro-) dollar kan kjøpe .

 

PeterM

En kommentar til «Tostatsoppløsningen»

  1. På tide at Israel blir medlem av NATO grunnet sin grenseløse krigs-glede og overivrige propaganda.
    Europa må trekke seg ut av NATO ved å innse at de har blitt løyet for gjennom 75 år. USA ser ingen trussel i Russland, men kjører på denne linjen overfor Europas “tre-skaller”.
    Har du vært på NATO-møte, vet du at selvstendig tanke-virksomhet kan bli straffet. Derfor koser vi oss under det kjente ordtaket: “Der aller tenker likt, tenkes det ikke mye!”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *