Assad-regimet falt som et korthus

Foto: Medya News
Foto: Medya News

Hva gjør islamistene med Syria og regionen?

Siste nytt har raskt blitt foreldet i dagene som fulgte etter stormoffensiven mot Aleppo til Damaskus falt i løpet av helga. Idet dette skrives skal president Bashar al-Assad være på vei til Moskva for et liv i eksil etter å ha arvet presidentskapet etter sin far, Hafez al-Assad, i juli 2000. 

Det betyr at 53 år med Assad er slutt. Men hva kommer i stedet? Det mangler ikke på analyser og spekulasjoner – og de griper ofte inn i hverandre.

Fullstendig kollaps

Om erobringa av Aleppo, den raske framrykkinga mot Hama og Homs og innmarsjen i Damaskus kom overraskende på de fleste, har Tyrkias offensiv med hjelp fra sine jihadistiske leiesoldater i Syrias nasjonalhær (Jaysh al-Waṭanī as-Suri, SNA) vært i anmarsj i lang tid og lenge varslet for dem som har lyttet til president Recep Tayyip Erdoğan og Ankara.   

Den raske frammarsjen til Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) og SNA minner om det raske stormløpet til Den islamske staten (IS) mot Mosul, nord i Irak, og mot Raqqa i Syria i 2014, mener Selahattin Erdem, journalist i den kurdiske dagsavisa Yeni Özgür Politika. 

Avisa er nyutgaven (yeni betyr ny) av Özgür Politika som ble stengt av det tyske innenriksdepartementet i 2005, anklaget for å være talerør for Kurdistans arbeiderparti (PKK).

Framrykkinga har på under to uker rullet gjennom Hama og Homs, de største byene på hovedveien mellom Aleppo og Damaskus og nærmet seg med stormskritt den siste skansen som Assads elitesoldater forsøkte å rigge til rundt hovedstaden. Rapportene fra Hama og Homs vitnet om at Syrias arabiske armé (Jaysh al-Arabi as-Surī), regjeringsstyrkene, gikk i oppløsning i møtet med jihadistfronten under HTS.      

Soldater som deserterer, og offentlige ansatte som hopper av Assad-regimet, får tildelt nye id-kort om de slutter seg til opprøret som kommer til å få store ringvirkninger når det nå har inntatt presidentpalasset Qasr ash-Shaeb (“Folkets palass”) på Mezzeh-fjellet vest i byen.

Det gjelder ikke bare i Syria, men i Midtøsten eller Vest-Asia.

Erdem viser til de langvarige forventningene om et forestående betydelig angrep som har ligget og ulmet. Det har gått de fleste utenforstående hus forbi. 

Den langvarige, tærende forvitringa av Assad-regimet utenfor de store byene har foregått også i byene, viser det seg nå. Det ga Assad-regimet en falsk forestilling om fastgrodd stillstand og falsk trygghet. 

“I flere måneder spekulerte politiske kretser om sannsynligheten for en sjokkartet offensiv. Selv om de eksakte gjerningsmennene ikke eksplisitt var navngitte, var det allment forstått at HTS var den eneste styrken med kapasitet til å utføre en slik operasjon,» mener Erdem som har et godt renommé som Midtøsten-ekspert.

Rami Abdul Rahman, direktør for Syrian Observatory for Human Rights (SOHR), var tidlige ute på Radio Farda med at offensiven har vært planlagt siden september, men at Ankara har holdt igjen.

Tyrkias rolle

Fra flere hold blir Tyrkias rolle framhevet, og Erdem ser det som bevis på en “klar avtale og koordinert strategi” mellom HTS og SNA. Og han tar det et skritt videre:

“Det er sannsynlig at dette samarbeidet ble formalisert under Natos nye generalsekretærs nylige besøk i Tyrkia, der diskusjoner med president Recep Tayyip Erdoğan sannsynligvis spilte en sentral rolle i utforminga av planen.”

Nederlands tidligere statsminister Mark Rutte fra det høyreliberale Folkepartiet for frihet og demokrati (Volkspartij voor Vrijheid en Democratie) har i ett og alt fulgt i generalsekretær Jens Stoltenbergs fotspor. Det gjelder tydeligvis også å gi Ankara carte blanche etter at han tok over Nato-hovedkvarteret i Brussel 1. oktober. 

(se bloggen: “Tyrkia trekker i trådene”)

At HTS og SNA åpenbart har koordinert sine angrep, men slåss på ulike frontavsnitt, ikke sammen, indikerer at de ikke har samme mål og perspektiver og har ulike sponsorer og føringsoffiserer, selv om de utvilsomt har et felles mål: å felle Assad-regimet

Dette har gitt et godt utrustet HTS forsterket slagkraft ved at flere jihadistgrupper har sluttet seg til offensiven uten å nødvendigvis være samstemte i hva som kommer til å skje med Syria og regionen – utover det helt åpenbare: et sunni-dominert arabisk Syria som bryter båndene til det sjiamuslimske Iran og kutter forbindelsene til Hizbollah. 

Det salafistisk-jihadistiske og terrorstemplede HTS, som springer ut av det al-Qa’ida-allierte Jabhat (Fatah) an-Nusra, opererer med støtte fra britisk etterretning og saudi-arabisk finansiering og annen støtte.

SNA er fortsatt et verktøy for Ankaras AKP-MHP-regime, med et ensrettet fokus på å demontere kurdisk innflytelse i Nord-Syria,” påpeker Erdem.

Han viser til den brekkelige alliansen mellom Erdoğans Lov- og rettferdighetspartiet (AKP) og Det nasjonalistiske aksjonspartiet (Milliyetçi Hareket Partisi, MHP) som har fascistiske røtter.

“Dette samarbeidet,” hevder Erdem, “er ikke uten spenninger, og ulike prioriteringer kan føre til framtidige konflikter mellom HTS og SNA.”

(se bloggen: “Jihadistene nærmer seg Hama”)

Ulike mål og interesser

I den kabalen inngår selvsagt USA, men det er et usikkert kort, blant annet på grunn av spennet mellom Tyrkia og Israel. Under den folkemorderiske krigen i Gaza har USA stått last og brast med Israel. 

Det vil ikke endre seg, heller forsterke seg, under president Donald Trump med tanke på hva han gjorde i sin første periode (2017-21) og hvilken stab han nå setter sammen.

USA kan ikke løpe fra det faktum at Washingtons gamle allierte har motstridende interesser og har fått større utløp for dem de siste ti-femten åra. De vil kunne forsterke seg idet Assad-regimet strykes av rullene. 

Det gjelder Israel og Tyrkia, men også Saudi-Arabia og Qatar, med Irak som udetonert blindgjenger.

“Assad-regimets rolle er tydelig i ferd med å avta,” skrev Erdem, “etter som globale makter står på geledd for å omforme Syria uten sitt lederskap,” skrev Erdem i hva som nå framstår som sannspådd.

President Bashar al-Assad rakk å flykte til Russland før Ba’ath-partiet eller militærledelsen rakk å gjennomføre en palassrevolusjon i et fåfengt forsøk på å redde stumpene. Det hadde uansett  hatt få  muligheter til å overleve selv om de hadde fått rigget til det siste forsvarsverket.

Hva det vil utløse av politiske krefter i nabolandene, ikke minst i Libanon, gjenstår å se. Israel er ikke ferdig med å desimere Hizbollah og bryte opp “den sjiamuslimske halvmåne”. 

Hvordan Syria skal organisere,  hvordan landet skal plassere seg i regionen, både med tanke på Israel og Iran og potensielle olje- og gassrørledninger gjennom Syria til det østre Middelhavet som flere av golfstatene har på tegnebrettet, er lettantennelige spørsmål.

Det er her jihadistfronten skiller lag langs tydelige oppgåtte motsetninger, og hvor Tyrkia spiller en vesentlig rolle. Mens Erdoğan fredag ønsket HTS-fronten framgang på marsjen mot Damaskus, uttalte utenriksminister Hakan Fidan, sjef for etterretningstjenesten MIT fra 2010 til 2023, at Ankara ville tilbake til Astana-forhandlingene I Kasakhstan om Syria.

Her var det Russland, Tyrkia og Iran som satt rundt bordet sammen med de syriske fraksjonene. Utenriksministrene fra de tre landene møttes i Doha i Qatar lørdag.

Astana-prosessen

Hva var Astana-prosessen som Fidan sier at Ankara vil gjenoppta? 

Astana-forhandlingene ble lansert i januar 2017 som  en parallellprosess til Genève-forhandlingene som hadde gått i stå. Samtalene hadde som mål å  «starte sammenkallinga av den formelle politiske forhandlingsprosessen,” ifølge FNs daværende spesialutsending Staffan de Mistura, sitert av Washington-tankesmia Carnegie Endowment for International Peace som optimistisk forkynt av FNs daværende spesialutsending Staffan de Mistura.

Forhandlingene kom i gang etter et nesten to år langt forspill, initiert av den fransk-styriske opposisjonspolitikeren Randa Kassis som var medlem av Syrias nasjonalråd (Majlis al-Watani as-Suri, SNC) til august 2012. 

SNC ble raskt utropt av Vesten, inkludert Norge, som Syrias rettmessige representant, i stedet for Assad-regimet. SNC var grunnsteinen for Nasjonalkoalisjonen av syriske revolusjonære og opposisjonskrefter som ble opprettet i november 2012, men trakk seg ut i protest i januar 2014 mot at koalisjonen ville delta i Genève I-forhandlingene.

Kassis, leder for Koalisjonen av syriske sekulære og demokrater, var god venn av Russlands utenriksminister Sergej Lavrov og fikk umiddelbart ja fra Kasakhstans daværende livstidspresident Nursultan Nasarbajev om å være vertskap for forhandlingene i Astana. 

Assad-regimet avslo å delta på det første treffet i mai 2015. På det andre møtet i oktober gikk de frammøtte opposisjonsgruppene sammen om å kreve parlamentsvalg under internasjonal overvåking i 2016. Samtalene ble ledet av Kasakhstans viseutenriksminister Askar Mussinov og Fabien Baussart, lederen for den franske tankesmia Center of Political and Foreign Affairs i Paris.

Initiativet lå på is til midten av desember 2016 da Russland, Tyrkia og Iran ble enige om samtaler i Astana på bakgrunn av FN-resolusjon 2254 som lå til grunn for forhandlingene i Genève II-forhandlingene. Kampene raste i Syria og Irak mot IS og mot mange salafistiske grupper i Syria, og Russland og Tyrkia ble enige om en våpenhvile fra 30. desember. 

Flere syriske grupper signerte på våpenhvilen: Sham-legionen (Faylaq ash-Sham) som sogner til Det muslimske brorskapet, det salafistiske Islams hær (Jaysh al-Islam, også kjent som Liwa ash-Sham), Fritt Idlib-hæren (Jaysh Idlib al-Harr), Levantfronten (Jabhat as-Samiyya), Mujahedin-hæren (Jaysh al-Mujahideen, da under navnet Jaysh Ahl ash-Sham) og Levantens frie menns islamske bevegelse (Harakat Ahrar ash-Sham al-Islamiyya), tett knyttet til den saudiske wahhabismen, som siden nektet på at de hadde undertegnet.

Våpenhvilen fikk godkjenningsstempel gjennom FN-resolusjon 2336, vedtatt 31. desember.

Det kurdiske Syrias demokratiske råd (Meclîsa Sûriya Demokratîk, SDC) ble ikke invitert til Astana – og ble utestengt i Genève av USA og jihadistgruppene. SDC var den den politiske representanten for Syrias demokratiske stryker (SDF) og kurdermilitsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) som snudde krigen mot IS i Syria med hjelp av USAs flybombing i Kobanê (Ain al-Arab),

SDC ble satt på linje med IS og al-Qa’ida-allierte Nusrafronten (Jabhat an-Nusra) som er opphavet til dagens Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) og har aldri blitt tatt med i prosessen.

Tolv jihadistgrupper møtte i Astana i januar 2017, anført av Mohammed Alloush, leder for Jaysh al-Islam som Moskva hadde forsøkt å få terrorstemplet i FN, men fikk nei fra USA. 

Assad-regimets delegasjon til de indirekte samtalene ble ledet av Syrias FN-ambassadør Bashar Jaafari (2006-20), seinere viseutenriksminister (2020-22) og nå ambassadør til Russland.

Representasjonen var et skritt vekk fra den sekulære syriske opposisjonen og mot de islamistiske jihadistgruppene. Russland la fram et utkast til en ny grunnlov som åpner for en viss form for autonom føderalisme og at landet bytter navn fra “Den arabiske republikken Syria” til Republikken Syria.

Våpenhvilen døde ut. De tillitsskapende tiltakene som ble diskutert i februar 2017, uteble. I stedet ble IS drevet tilbake av SDF i nordøst der Tyrkia fulgte opp sin første militære invasjon, Operasjon Eufrats skjold (august 2016-mars 2017), med Operasjon Olivenkvist i Afrin (januar-mars 2018) og siden Operasjon Fredskilden (oktober 2019).

Samtidig presset Assad-alliansen med Russland, Iran og Iran-støttede sjiamuslimer fra Irak, Afghanistan og andre land, og Hizbollah jihadistgruppene stadig tettere sammen i Idlib-provinsen fra de samme byene som Assad-hæren nå har rømt fra.

Den foreløpige siste delen av Astana-prosessen, det 16. møtet, ble holdt i juli 2021. Assad-alliansen var nå på offensiven og anklaget jihadistene for å ville dele et enhetlig Syria. Ellers dreide samtalene seg om den prekære humanitære situasjonen, mens grunnlovsarbeidet i i Syrias grunnlovskomité i Genève fortsatte på lavbluss.

https://en.wikipedia.org/wiki/Syrian_peace_process

https://en.wikipedia.org/wiki/Syrian_Constitutional_Committee

Hva er Tyrkias strategi?

Det sentrale spørsmålet er hvilken strategi Tyrkia nå følger, enten Erdoğan har noen utover luftige ideer om et nyosmanske eller om han følger sin storpolitiske intuisjon. Dilemmaet ligger i Ankaras støtte til både HTS og SNA, mener Fehim Taştekin, journalist i den tyrkiske nyhetsplattformen Gazete Duvar. 

Han dekker tyrkisk utenrikspolitikk, Kaukasus og Midtøsten, blant annet for det engelskspråklige nyhetsnettstedet Al-Monitor og BBC Türkçe Servisi.

HTS rettet siktet umiddelbart mot Damaskus etter Aleppo,  mens SNA utvider de tyrkisk-okkuperte områdene i nord fra Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES). 

SNA var årsaken til at SDF måtte trekke seg ut av de kurdiske bydelene i Aleppo, Sheikh Maqsoud (Şêx Meqsûd) og Ashrafiyeh (Eşrefiye) i et forsøk på å opprettholde korridoren mellom Aleppo og Tel Rifaat for flyktninger fra både Aleppo og Afrin.

Da HTS og dets allierte fra Idlib erobret Aleppo fra vest, rykket de ikke inn i de kurdiske bydelene. De gikk ikke i konfrontasjon med SDF og de kurdiske milisene YPG/YPJ, men snudde sørover mot Hama, deretter Homs og mot Damaskus, konstaterer Taştekin.

Rivaliseringa gjelder også SNA, påpeker Taştekin. HTS har vært i kamp med SNA om territorium før offensiven. Det går igjen i HTS’ forhold til andre fraksjoner og avdekker motsetninger i alliansen som nå raskt marsjerer mot Damaskus. 

Motsetningene ligger innbakt i Tyrkias strategi med tanke på kontroll over territorier, selv om gruppene kan dele et felles hat mot kurdere som sådan som takfiri (ekskommuniserte), en betegnelse som ikke står i Koranen, som i stedet omtaler vantro eller frafalne som kafir.

De kurdiske områdene er under press, og innbyggerne i Sheikh Maqsoud og Ashrafiyeh er under beleiring med begrenset tilgang på mat, vann og andre varer, rapporterer kurdiske Medya News.

HTS og SDF skulle dermed ha mer til felles med tanke på Syria enn HTS og SNA ut i fra et geopolitisk perspektiv, mener Taştekin. Begge motsetter seg tyrkisk okkupasjon og innflytelse fra hver sitt perspektiv.

Tyrkias innblanding “etterlater regionen i en tilstand av skjør usikkerhet.”

Leopardens flekker

Det har blitt skrevet mye om den nyorienteringa som HTS-lederen Abu Mohammad al-Jolani angivelig skal ha gjennomgått i moderat retning. Han hadde sin jihadistiske ilddåp i Irak under USAs okkupasjon fra 2003 i Den  islamske stat i Irak (ISI), det som var kimen til IS.

Jolani, nom de guerre for Ahmed Hussian ash-Shar’a, var med å opprette Jabhat an-Nusra som havnet i åpen konflikt med IS-kalifatet, og etter at Nusrafronten gikk over i HTS, foretok Jolani nok en reorientering.

I et forsøk på å få fjernet terrorstemplet, la Jolani opp til at kampen står om Syria – angivelig uten internasjonal jihadistisk tilknytning eller orientering. 

Det betyr ikke at HTS er blitt mindre dominerende overfor rivaliserende jihadistorganisasjoner eller mykere i sin utøvelse av makt over lokalbefolkninga. 

Det har allerede kommet rapporter fra Aleppo om at jihadister påser at kvinner går med slør, heller ut all alkohol og river ned juledekorasjonen til den kristne minoriteten.

HTS er “fortsatt en salafisk jihadi-organisasjon utpekt som en terrororganisasjon i USA, EU og andre land, med titusenvis av krigere,” konstaterer Times of Israel og trekker fram Talibans raske maktovertakelse etter å ha rykket inn i Kabul nesten før USA og Nato rakk å evakuere.

Al-Jolani og den øvrige ledelsen er ansvarlige for massehenrettelser og tortur i sin forfølgelse av sunni-rivaler, sjiamuslimer og kristne. CIA har satt en dusør på ti millioner dollar på Jolani.   

Han bedyrer overfor CNN at han har lagt vekk den voldelige jihadist-ideologien og at han vil opprette et “folkets shura” (råd), ikke et jihadist-styre. 

Dette er et arbeid som startet med opprettelsen av “redningsregjeringa” som ble etablert i Idlib, hevder han. Jihadist-eksperten Aaron Zelin betegner det som “politisk jihadisme” hvor HTS organiserte seg som “regjering” heller enn en ikke-statlig aktør uten å gi slipp på den salafistiske jihadismen.

Rojavas informasjonssenter (RIC) peker imidlertid på at HTS’ plan er å “omforme (rebrand) jihadisme for å oppnå velvilje i den vestlige opinionen,” skriver Medya News. Det stanset ikke HTS i å forfølge drusere, armenere, kristne og sjiaer.

Hvordan HTS og Jolani vil forholde seg til AANES er et stort og ubesvart spørsmål.

“Det kurdiske spørsmålet”

Det er et utbredt syn blant kurdere at “det kurdiske spørsmålet er fortsatt kjernen i det uløste problemet i Syria, som enhver framtidig ordning vil avhenge av,” mener Selahattin Erdem i Yeni Özgür Politika.

Det gjelder ikke bare kurderne, men også andre nasjonale minoriteter som armenere, syriakere, sirkassere og turkmenere, inkludert et flertall av opprinnelige arabere i AANES-området.

Kurderne framholder stadig PKK-lederen Abdullah Öcalans politikk for radikal demokratisk konføderalisme som modell for flernasjonale og -kulturelle land i regionen, ikke løsrivelse.

AANES forsøker å albue seg fram til en plass i forhandlinger og samtaler om et framtidig Syria. Kommandanten for SDF, Mazloum Abdi, kom denne uka med et utspill overfor Tyrkia for løse konflikten gjennom dialog. 

Utspillet synes å være mer myntet på det internasjonale samfunnet enn på Tyrkia, gitt at Ankara terrorstempler SDF på lik linje med PKK og IS. Utspillet gjelder regional sikkerhet, politiske løsninger og situasjonen nord i Syria.

SDF signaliserer at de vil delta i breie samtaler om en løsning og har indirekte forbindelser med HTS, opplyser Abdi som peker på den nye militære situasjonen og politiske realiteten i Syria, med blikk på hele regionen.

Han forsikrer samtidig om at SDF er beredt til å håndtere sikkerhetspolitiske utfordringer som måtte oppstå i Manbij, Tabqa, Raqqa og Deir az-Zur. Advarslen gjelder sovende IS-celler. Det var årsaken til at SDF tok over områder øst for Eufrat fra Assad-lojale styrker fordi de ikke er i stand til å stanse IS.

SDF har allerede vært i kamp mot IS og tok minst førti til fange onsdag, melder nyhetsbyrået Hawar. IS har hemmelige celler i al-Hol-leiren. SDF har sikret kontrollen med Deir az-Zur og det strategisk viktige grenseområdet al-Bukamal fordi Assad-hæren traff seg ut. SDF tok over grenseovergangen i Al-Bukamal fredag, ifølge Reuters, videodokumentert av Hawar News.

Dette har vært en viktig transportrute for våpen fra den iranske revolusjonsgarden Pasdarans Quds-styrke og for irakiske sjiamilitsgrupper.

“Basert på disse truslene [fra IS], og for å sikre beskyttelsen av vårt folk, er våre krigere fra Deir az-Zur militærråd utplassert i byen og vest for Eufrat,” heter det i erklæringa fra militærrådet.

SDF har tatt over den militære flyplassen i Deir az-Zur som ble overlatt av Assad-hæren.

USA og Russland 

USA har inngått avtale med statsminister Mohammed Shia as-Sudani om å starte tilbaketrekking av styrker fra Irak i september-oktober neste år. Det kan meget gjerne bli framskyndet av president Donald Trump som trolig også vil ha ut de amerikanske soldatene i Syria. 

USA forsøker tilsynelatende å komme Trump i forkjøp ved å tilby tilbaketrekking fra Øst-Syria nå og lettelser i sanksjonene i utbytte med at  Assad-regimet bryter forbindelsene til Iran og stanser de iranske våpenleveransene til Hizbollah, melder New York Times onsdag.

Tilbudet ble levert sammen med opptrappinga av israelske flyangrep i Syria siden oktober som ledd i krigen mot Hizbollah i Libanon.

Haken ved “tilbudet”, om det var reelt, var at president Bashar al-Assad visste at han ikke ville klare seg uten Iran og Russland og at HTS ikke lenger lot seg stanse i sin offensiv av et storpolitisk renkespill. Det slo også kilder i Biden-administrasjonen fast overfor NYT. Assads overlevelse var mer avhengig av Iran enn noen gang. 

Søndag kom meldinga om at USAs styrker blir værende i Syria.

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov sa åpent at Russland hadde begrenset med militær kraft til å endre situasjonen. I går opplyste han at Moskva har hatt kontakt med opprørsgruppene.

Moskva gikk beit fordi Assad og hans allierte på bakken ikke maktet å ta innta de siste jihadist-områdene i Idlib. Moskva gjorde dessuten lite for presse Assad til å samle Syria bak en ny ordning og slo handa av AANES.

At de arabiske landene har normalisert forholdet til Syria og invitert Assad tilbake i Den arabiske liga, betød ikke at de kom til å be HTS om å stanse offensiven, og langt mindre forsøke å stanse den fysisk. 

Kina ga mange løfter om investeringer, men unnlot å følge opp på grunn av situasjonen som ikke ga grunnlag for investeringer.

Syria var nedslitt, utmattet, og Assad-hæren var blitt tilfreds med krigens lange frysing siden 2020. USAs Caesar Act som Vesten fulgte opp, innebar en utsulting som tæret hardt på befolkning og det som måtte være av tillit til Assad-regimet.

Det gjorde det umulig å starte med gjenoppbygging. Dessuten befant åtte millioner flyktninger seg i utlandet. De står plutselig overfor mange nye valg.

PeterM

2 kommentarer til «Assad-regimet falt som et korthus»

  1. Hva mener du om denne boka som kom i 2016?

    “The Dirty War on Syria has relied on a level of mass disinformation not seen in living memory. In seeking regime change the big powers sought to hide their hand, using proxy armies of Islamists , demonising the Syrian Government and constantly accusing it of atrocities.

    The attack on Syria was a necessary consequence of Washington s ambition, stated openly in 2006, to create a New Middle East . After the destruction of Afghanistan, Iraq and Libya, Syria was next in line. Five years into this war the evidence is quite clear and must be set out in detail. The terrible massacres were mostly committed by the western backed jihadists, then blamed on the Syrian Army. The western media and many western NGOs parroted the official line.

    Contrary to the myth that the big powers now have their own war on terror , those same powers have backed every single anti-government armed group in Syria, terrorists in any other context, adding thousands of jihadis from dozens of countries.

    As western peoples we have been particularly deceived by this dirty war, reverting to our worst traditions of intervention, racial prejudice and poor reflection on our own histories. This book tries to tell its story while rescuing some of the better western traditions: the use of reason, ethical principle and the search for independent evidence.

    About the Author:

    Dr Tim Anderson is a Senior Lecturer in Political Economy at the University of Sydney. He researches and writes on development, rights and self-determination in Latin America, the Asia-Pacific and the Middle East.”

    https://www.abebooks.com/Dirty-Syria-Washington-Regime-Change-Resistance/31852511345/bd

    Hilsen Ola Bog, Oslo

  2. På den andre siden er det klart at det internasjonale samfunnet har hatt en betydelig rolle i utviklingen. Russland og Iran, som har vært viktige allierte for Assad, har hatt problemer med å opprettholde deres innflytelse, spesielt ettersom deres fokus har blitt delt mellom konflikten i Syria og andre geopolitiske utfordringer, som krigen i Ukraina. Visit us Telkom University Jakarta

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *