Det sensuromspunnete Hannibal-direktivet
Israelske helikoptre skjøt Hellfire-raketter og granater “i blinde” under Hamas-angrepet 7. oktober ut fra gjeldende instruks som trer i kraft når israelske soldater er i ferd med å bli tatt som gisler:
Hannibal-direktivet.
Israel har vedtatt at årsaken til at Hamas-angrepet kom så
overrumplende på Sørkommandoen og den militære og sivile
etterretningen var at to tredeler av styrken var overført til
Vestbredden for å forsterke okkupasjonen der. Israel slo Hamas
umiddelbart i hartkorn med IS og nazismen og fikk raskt følge av
Frankrikes president Emmanuel Macron.
Koblinga av Hamas til den globale jihadist-bevegelsen frakobler Hamas
fra den palestinske nasjonale kampen – og dermed retten til å gjøre
motstand mot okkupasjon innenfor rammene av folkeretten.
Underegnede møtte Hamas-representanter som ble valgt til Palestinas
lovgivende forsamling (PLC) i januar 2006, flere ganger på midten av
2010-tallet. De bekreftet at bruken av selvmordsbombere mot sivile mål
i Israel var feil.
Et sammensatt angrep
Ingen fornekter de forbryterske overgrepene mot sivile som ble begått
under dette Hamas-angrepet – og overgrep må fordømmes. Likevel
utløste FNs generalsekretær António Guterres rabiate angrep fra
Israels utenriksminister Eli Cohen og FN-ambassadør Gilad Erdan (begge
fra statsminister Binyamin Netanyahus parti Likud) for å sette
Hamas-angrepet i kontekst. De forlangte ham avsatt.
For palestinerne er framstillinga av Hamas-angrepet av avgjørende
betydning, selv for de som står langt fra Hamas og Islamsk Jihad. I
forrige artikkel delte jeg Hamas-angrepet i fem “kategorier”:
(1) Al-Aqsa-flommen var regulære kamper mellom Hamas og israelske
styrker.
(2) Det var kamper mellom Hamas-soldater og væpnede _kibbutzim _i
bosettinger som de fleste palestinske grupper ser som legitime militære
mål. Flere av bosettingene og kibbutzene er reist på jord som
tilhørte fordrevne palestinske familier som lever i Gazza i dag.
(3) Det var Hamas’ terrormassakre på sivile i kibbutzene.
(4) Det er dessuten godt dokumentert at israelske militære og sivile
ble drept av egne styrker som skjøt “i blinde” ut fra det såkalte
Hannibal-direktivet (se artikkel 2). Hvor mange er ikke kartlagt,
offentlig.
(5) Flere hundre unge Gaza-palestinere som ikke var del i det militære
Hamas-angrepet, Al-Aqsa-flommen, og som begikk massakrer.
Israelske kilder
Framstillinga av Hamas-angrepet fikk et nytt tilskudd da Israel la fram
en politirapport (omtalt i Ha’aretz) om at israelske helikoptre og
stridsvogner skjøt i blinde mot mål hvor det befant seg israelske
soldater og sivile for å hindre at folk ble tatt til fange og ført til
Gaza som gisler.
Rapporten ble nevnt av NRKs Yama Wolesmal som også intervjuet den
tidligere Mossad-sjefen Tamir Pardo (2011-16). Han var ikke overrasket
over at det israelske militæret skjøt mot sine egne.
Siden ble det stille rundt disse omstendighetene som ikke fant plass i
Aftenpostens granskning av det overrumplende Hamas-angrepet sett fra
Israels side og ut fra foreliggende videoer og ikke uttalelser fra
israelske militære som er gjengitt under.
I artikkelen “Hannbal Directive” på Wikipedia heter det: “I januar
2024 spurte Ha’aretz det israelske militæret (IDF) på lederplass om å
avsløre hvorvidt Hannibal-direktivet ble brukt under massakren i
[kibbutzen] Be’eri. Noen dager seinere konkluderte en granskning av den
israelske avisa Yedioth Ahronoth at IDF i praksis hadde anvendt
Hannibal-direktivet fra midt på dagen – noon – 7. oktober ved å gi
ordre til alle kampenheter til å ‘for enhver pris’ stanse alle forsøk
fra Hamas-terrorister på å returnere til Gaza med gisler. Ifølge
Yedioth Ahronoth inspiserte israelske soldater rundt 70 biler på veiene
som førte til Gaza som var blitt truffet av et helikopter, stridsvogn
eller drone (UAV) og hadde drept alle passasjerene i minst noen av
tilfellene.”
Det underbygger det som forelå av opplysninger og etterretning i
første halvdel av november og som artikkelen under bygger på, basert
på israelske kilder:
Den skandaliserte israelske etterretningen mener at Hamas ikke hadde
planlagt noe angrep mot Supernova-festivalen. Hamaas hadde ikke forutgående kjennskap om festivalen som pågikk rett ved kibbutzen Re’im. De ble først oppmerksomme på den via droner og paraglidere som tok seg inn over grensa fra Gaza, skrev avisa Ha’aretz lørdag (18. november).
Avisa baserte seg på politirapporten fra uka før. Etterforskningen
stadfester at Apache-helikoptre som ankom festivalområdet, “skjøt mot
terroristene og tydeligvis også traff noen festivaldeltakere”, skriver
Ha’aretz.
“Vårt 9/11”
Palestinerne som kom seg fram til Super Nova-festivalen, kom fra Route 232, ikke direkte fra Gaza. Den to dager lange festivalen ble bare to dager
før forlenget med én dag, til lørdag 7. oktober. Det sannsynliggjør
at festivalen ikke inngikk i planen for Hamas-angrepet, kalt
“Al-Aqsa-flommen”, skriver Ha’aretz.
Og det underbygger tidligere utsagn om at angrepet var så militært
overrumplende og hadde slik gjennomslagskraft, at det utløste panikk i
Sørkommandoen.
Omplasseringa av om lag to tredeler av Sørkommandoen for å forsterke
okkupasjonen av Vestbredden, kan som nevnt i min første artikkel, være årsaken til at et langt høyere antall unge Gaza-palestinere enn antatt, mange som var ute etter å plyndre, kunne ta seg inn over den sprengte
grenseovergangen Erez og slapp dypere inn i “den sivile sonen” øst for
Gazastripa.
På det tidspunktet var brorparten av kommandosoldatene til Hamas på
vei tilbake til Gaza med gisler.
Hannibal-direktivet
Det militære tapstallet under Hamas-angrepet er derfor eksepsjonelt
høyt. Ha’aretz gjør ingen referanser til Hannibal-direktivet eller
hekter politirapporten til hva som tidligere har kommet ut om
Hamas-angrepet fra militæret. Det mest plausible forklaringen er at
Hannibal-direktivet er underlagt statlig sensur.
Hannibal-direktivet ble introdusert i 1986 etter at flere israelske
soldater ble tatt til fange i Libanon. Det førte til fangeutvekslinger
som var svært kontroversielle i Israel. Direktivet ble aldri
offentliggjort i sin helhet, og i 2003 la sensuren seg tungt over
direktivet i media.
I henhold til Hannibal-direktivet (Hannibal-protokollen) skal
militæret hindre at israelske soldater blir tatt til fange “med alle
midler selv om prisen innebærer å slå til og skade våre egne
styrker”, redegjør britisk-israelske Eyal Weizman i boka “Forensic
Architecture” (Zone Book, 2017). Han satt tidligere i ledelsen for den
israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem. Han har vært
tilknyttet blant andre Centre for Investigative Journalism (CIJ) og Den
internasjonale domstolen i Den Haag.
Daværende militærsjef general Gadi Eisenkot, nå medlem av
krigskabinettet sammen med tidligere forsvarssjef og alliansepartner
Binyamin Gantz, trakk det omstridte direktivet om bruk av “maksimal
slagkraft” tilbake i 2016. Det ble imidlertidig erstattet av et nytt som
ikke er offentliggjort, meldte Ha’aretz og New York Times i 2016. Det
gjør at betegnelsen Hannibal er blitt hengende ved praksisen.
Direktivet foreligger visstnok i to versjoner: for den militære
toppledelsen og for kommandanter for divisjoner og på lavere nivå,
ifølge Ha’aretz-skribenten Amos Harel.
https://en.wikipedia.org/wiki/Hannibal_Directive
Etter én time
Det foreligger tidligere uttalelser fra helikopterpiloter og
dronevideoer som militæret la fram 14. oktober og 6. november, og som
sterkt indikerer at Hannibal-direktivet trådte i kraft ganske
umiddelbart 7. oktober. Det er uenighet om tidspunktet. En grunn kan
være at helikopter-skvadronen ikke var intakt da Hamas-angrepet
startet.
Øverstkommanderende for Gaza-divisjonen, brigadegeneral Avi Rosenfeld,
forskanset seg i bunkeren i grensestasjonen Erez, sammen med soldater
fra Siviladministrasjonen. Han forteller til Harel (Ha’aretz 20. okt.)
at han ga ordre om luftangrep mot Erez der israelske soldater kjempet
mot Hamas.
Dette var om lag én time inn i Hamas-angrepet (ikke tre timer slik
Aftenposten skriver 16. desember).
Opplysningen samsvarer med hva oberstløytnant A., kommandant for
Skvadron 190, forteller Yoav Zitun, militærskribent for Ynet,
nettutgaven tilknyttet Yedioth Ahronoth, landets største avis
(hebraisk). Han ga helikopterpilotene ordre om “å skyte på alle de så
i området rundt [grense]gjerdet,” skriver Zitun 15. oktober.
Det gjalt ikke bare Erez og andre militære mål, men også sivile
mål.
“Pilotene innså at det var svært vanskelig å skille hvem som var
terrorister og hvem som var soldater eller sivile i de okkuperte [av
Hamas] utpostene og bosettingene (…) Ildgivningen mot tusenvis av
terrorister [militærets anslag er 1500 Hamas-soldater, samt 200-500
Gaza-palestinere] var enorm til å begynne med, og bare etter et visst
punkt, begynte pilotene å nedskalere angrepene og nøye velge ut mål,”
skriver Zitun.
Han baserer seg på militæres videoer.
Apache med Hellfire
Ifølge Zitun var flyvåpenet i gang med å granske “krigståka under
de første timene av Svart lørdag” og som førte til at “beslutningen
ble tatt om at første mål for kamphelikoptrene og Zik-dronene, var å
stoppe flommen av terrorister og morderiske masser som flommet inn på
israelsk territorium.”
Dette kan delvis forklare det slående høye militære tapstallet. Men
hva med sivile tap?
Bilder fra den store mengden med forvridde og smeltede biler på
parkeringsplassene ved Nova-festivalen og langs veien og av forkullede
lik i kibbutzene reiste umiddelbart kritiske spørsmål blant enkelte om
Hamas, ut i fra våpen (Kalasjnikov’er og RPG) og kapasitet, kunne
utrette dette.
Bildene fra festivalens parkeringsplasser viser bilvrak uten tak. Det
skjer ikke ved vanlige bilbranner, men tyder mer på Hellfire-raketter.
Spørsmålene brant raskt inne. Vil den nye politirapporten fyre på
dem opp igjen og eventuelt bli en del av den offisielle granskningen?
Lite tyder på det. Det vil gjøre allerede betente sår flammende og
traumene som preger Israel, dypere.
–Jeg havnet i et dilemma med å vite hva jeg skulle skyte mot, sier
en helikopterpilot til Mako, digitalutgaven til Keshnet 12. De skjøt “i
blinde”; de manglet etterretning. “Mye av skytingen og peilingen av mål
som kom fra styrkene som sloss på bakken, nådde pilotene via
telefonoppringninger eller bilder sendt på WhatsApp,” ifølge Zitun.
En pilot undestreker dilemmaet: – Jeg valgte bare ut mål hvor jeg sa
til meg selv at sjansen for at jeg også skyter på gisler, er lav.
28 Apache AH 64-kamphelikoptre var i lufta over Negev. I løpet av
dagen tømte de all ammunisjonen de hadde, gjentatte ganger, i runde
etter runde. “Vi snakker om hundrevis av 30 mm kanongranater og
Hellfire-raketter,” skriver Zitun. Mot om lag 300 mål i løpet av fire
timer. (Lockheed Martin-produserte Hellfire AGM-114 lyder navnet og
utvikler stor varme.)
Noen åpnet ild “uten tillatelse fra overordende”. Hannibal-direktivet
henger i lufta.
Sporene på bakken
“Kommandantene i felten tok vanskelige beslutninger, inkludert å skyte
på hus med sine beboere for å eliminere terroristene med gisler,”
opplyste Tuval Escapa, medlem av sikkerhetsvakta i Be’eri, vel fire
kilometer fra grensa, til Ha’aretz. Her ble minst 112 jøder drept.
– De eliminerte alle, inkludert gislene. Det var veldig, veldig tung
kryssild, sier kibbutzik Porat til Israel Radio (Kan). “De” er
israelske spesialstyrker. Hun og partneren ble tatt som gisler av Hamas
med tanke på å bli brakt til Gaza, det fremste målet for
Hamas-angrepet, “ikke for å drepe oss”.
Kommandant A for Skvadron190 bekrefter at han sendte helikoptre mot
Be’eri for å bistå en høyere offiser fra Sinai-divisjonen i kamp mot
Hamas. Zaka har hentet inn arkeologer fra Israel Antiquities Authority
(IAA) i Be’eri og i landsbyene Kfar Aza og Nir Oz for å identifisere
forkullede lik, melder Reuters.
Hamas-angrepet
Klassekampen skrev 21. oktober (i fjor): “Hevnen rommer et sterkt behov for egen oppreisning. Stemningen er så intens at statskanalen Kan blir anklaget for å være “media i Hamas’ tjeneste”.
Årsaken er intervjuet med Yasmin Porat der hun forteller at israelske
soldater drepte jøder på kibbutzen Be’eri under kamp mot Hamas.”
Israel vil granske Hamas-angrepet. Vil granskningen inkludere hvor
mange israelere som faktisk ble drept av israelske styrker i kryssild
under kamp mot Hamas? Det er brennbart og smertelig og kan bli like
betent som det traumatiske gisseldramaet, om ikke like politisert.
Her har Israels krigskabinett god ryggdekking, inkludert Netanyahu.
Både Netanyahu og opposisjonsleder Yaïr Lapid gjør angrepet til et
spørsmål om “Israels eksistens”. Det legger føringer for den
folkemorderiske statsterrorismen og strategiske mål når Israel
fortsetter krigen på Gaza.
(ikke på trykk i Klassekampen, november 2023)
Les også:
Betydningen av 7. oktober
Bestialisering som våpen
4 kommentarer til «Skjøt i blinde mot sine egne»