Betydningen av 7. oktober

Narrativet om Hamas-angrepet ett år etter

7. oktober var det ett år siden Hamas-angrepet mot militære stillinger og godt bevæpnede kibbutzer og bosettinger i den sørlige delen av Israel som grenser opp til Gazastripa. Angrepet kom ikke i et vakuum, slik det framgår av navnet Hamas satte på operasjonen: “Al-Aqsa-flommen”.

– Angrepet kom halvannet år etter at Israel hadde beytdelig trappet opp sine militære aksjoner mot den palestinske motstanden på Vestbredden – uten vestlige reaksjoner utover reprisene av bekymringsmeldinger og henstillinger til begge parter.

– Angrepet kom etter utbredt bosettervold mot palestinske bønder, fordriving av små landsbyer og konfiskering av land under beskyttelse av den israelske okkupasjonshæren (IDF) og bevæpninga av bosettermilitsene av den nasjonale sikkerhetsministeren Itamar Ben-Gvir.

– Angrepet kom etter gjentatte provokasjoner mot den hellige høyden Haram-ash-Sharif i Jerusalem fra israelske myndigheter og jødiske aksjonister under beskyttelse av paramilitære politistyrker.

– Angrepet kom etter terrorstemplinga av seks sentrale palestinske organisasjoner for å ramme sivilsamfunnet, igjen uten nevneverdige reaksjoner fra Israels tradisjonelle støttespillere.

Holder fast ved 7. oktober

Bakgrunnen for Hamas-angrepet ble ganske omgående dekket over av to andre forhold: det israelske narrativet av Hamas-angrepet og Israels folkemorderiske krigføring i Gaza. Med to “sidespor”: Israels stadig hyppigere angrep på Vestbredden, nå med regelrette bombetokter med bruk av droner og fly, og Hizbollahs rakettangrep mot israelske militære installasjoner i Nord-Israel i solidaritet med Palestina og krav om umiddelbar våpenhvile i Gaza.

Det har befestet referansen til 7. oktober som utgangspunkt for den økende regionale konflikten, selv om det hele tida blir påpekt, nærmest som en klisjé, at det som ligger i bånn, er at det ikke er blir etablert en palestinsk stat, og at røttene til den iransk-israelske konflikten går tilbake til den islamistiske revolusjonen i Iran i 1979.

Hanne Eggen Røislien, spesialrådgiver i kultur i Forsvarsstaben og tidligere forsker i Cyberforsvaret, Instituttet for fredsforskning og Instituttet for forsvarsstudier, har den siste tida fortjenestefullt fått gehør for å ha brutt “den onde sirkelen” ved å peke på at Israel hadde planene klare for et regionalt oppgjør med den såkalte “motstandsaksen” og iverksatte dem allerede 8. oktober.

– Det som skjer nå, har ligget i kortene siden 7. oktober. Det betyr at krigen som var i Gaza, var en begynnelse. Det betyr at den ikke er avsluttet, og at den heller ikke er ferdig, men er en del av noe større, konkluderer Røislien overfor Klassekampen (26. september).

Hamas, Hizbollah, Iran

Det peker framover. Likevel er det åpenbart viktig å holde fast ved at det hele startet med 7. oktober, fordi Hamas-angrepet kan terrorstemples og blir koblet på holocaust slik Israel og dets vestlig allierte umiddelbart gjorde.

Terrorstemplinga blir festet til utdaterte analyser som ikke står seg mot utviklinga av Hamas siden den andre intifadaen (2000-05) – og valget til Palestinas lovgivende forsamling (PLC) i januar 2006. Der fikk Hamas flertall både i Gaza og på Vestbredden, men ble møtt med internasjonal boikott av de samme vestlige landene som hadde presset Hamas til å delta, til tross for at Hamas ikke godtok Oslo-avtalen eller institusjonene som fulgte med avtalen, som PLC.

Terrorstemplinga følger også Hizbollah, som gjerne reduseres til “Iran-alliert milits” selv om Hizbollah er Libanons største parti og sitter i regjeringskoalisjonen, utgjør landets største sosiale bevegelse og har vært nært alliert med den libanesiske hæren, særlig under president og tidligere forsvarssjef Michel Suleiman (2008-14) og general Michael Aoun (2016-22), begge kristne i henhold til Libanons forvrengte forfatning.

Hizbollah har vært den stabiliserende faktoren i Libanon, mot israelsk okkupasjon av libanensisk territorium og krigføring (2006) og for å holde al-Qa’ida og Islamsk stat (IS) ute av Libanon. Et avgjørende slag sto i den sunnimuslimske fjellbyen Arsal i Anti-Libanon-fjellene 2.-7. august 2014. Hæren, med hjelp av Hizbollah som gikk inn på Assad-regimets side i Syria, drev tilbake al-Qa’ida-allierte Jabhat an-Nusra (Nusra-fronten) og IS og sikret dermed grensa under den syriske Qalamoun-offensiven.

Fryktens selvsensur

“Voldsbruken til Israel tyder på at de har beveget seg til et annet stadium enn tidligere. Forskjellen handler ikke om omfang, men karakter. Palestinerne som ikke har blitt drept, er redusert til å bare overleve og tigge om rasjoner. Dette er langt mer ødeleggende enn Nakba.”
Adam Shatz, skribent i New York Times Magazine, New York Review of Books og The New Yorker

Når “Debatten” (NRK, 3. oktober) skal oppsummere sin gjennomgang av Midtøsten, blir Hizbollah og houthiene i Jemen skjematisk oppført som Israels motstandere sammen med Hamas, ikke “Palestina”. Det dreier deg ikke om Palestina, bare Gaza, eller at Hamas-angrepet var en del av den lange frigjøringskampen som begynte, “from the river to the sea”, under den britiske mandatperiode etter 1917. Kampen har pågått gjennom ulike faser og med ulike midler – og med den samme terrorstemplinga av blant annet PLO.

Vesten har derfor støttet Israels geografiske og politiske oppdeling av Palestina for å bryte ned helheten i den folkelige motstanden, slik det tydelig kom fram ved valget i 2006. Oppdelinga har åpenbart forsterket de interne motsetningene blant de palestinske fraksjonene og ble fordypet etter valget gjennom den vestlige isoleringa av Hamas.

Krigen “mot Hamas” eller “mellom Hamas og Israel” er betegnelser som blir brukt for å underspille at krigen og okkupasjonen gjelder Palestina.

Den røde tråden, helt fram til Teheran¸er “terror”. Den har festet seg som en kvelende navlestreng rundt politikk og presse og blir strammet til med gjentatte, forkleinete referanser til holocaust. Frykten er overhengende for å gå dypere inn i Hamas-angrepet og umiddelbart risikere å bli anklaget for støtte til Hamas og dermed uvilkårlig til terrorisme per definisjon.

Dette har blitt Israels viktigste redningsplanke som begynner å knaker om en går nærmere inn Hamas-angrepet og legger for eksempel analysen til Røislien av Israels planer til grunn.

Ikke bare Hamas

Hamas-angrepet var det desidert mens omfattende militære angrepet fra palestinsk hold mot okkupasjonsmakten Israel. Den israelske selvransakinga ligger fram i tid, men krigen mot Libanon og Iran har utvilsomt tilsnitt av å skulle gjenreise IDFs og sikkerhetsapparatets tapte renommé, utad og innad.

Det psykologiske aspektet ved Gaza-krigen er å knesette Israels “uovervinnelighet” som er del av den sionistiske ideologien, enten i den sekulære utgaven til president David Ben-Gurion og statsminister Golda Meir eller den revisjonist-religiøse utgaven til Ze’ev (Vladimir) Jabotinsky. Den har statsminister Binyamin Netanyahu arvet etter sin far, Jabotinskys privatsekretær.

Hamas-angrepet var i ugangspunktet en “lukket” militær operasjon rettet mot israelske militære mål, både IDF, politiet og de væpnede sikkerhetsmilitsene i kibbutzene og bosettingene som ligger på områder hvor det lå palestinske landsbyer. Mange Gaza-palestinere er flyktninger fra disse landsbyene.

Hamas var imidlertid ikke alene i angrepet eller i motstandskampen som fortsatt pågår på Gazastripa. De hadde med seg Islamsk jihad og den sekulære Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP), Den demokratiske fronten for Palestinas frigjøring (DFLP) og al-Aqsa-martyrbrigadene.

Det skriver Human Rights Watch (HRW) i sin rapport “October 7 Crimes Against Humanity, War Crimes by Hamas-led Groups” (https://www.hrw.org/news/2024/07/17/october-7-crimes-against-humanity-war-crimes-hamas-led-groups) som ble publisert 17. juli.

Kataeb Shuhada al-Aqsa oppsto under den andre intifadaen i 2000 i den knugende flyktningleiren Balata utenfor Nablus som del av Fatah, partiet til PLO-lederen Yasser Arafat og hans etterfølger, president Mahmoud Abbas.

Siden Fatah er splittet i flere fraksjoner som stilte lister i det avbrutte lokalvalget i 2021, blir de tilknyttet den militære fraksjonen at-Tanzim (Organisasjonen) som ble ledet av Marwan Barghouti. Han sitter fengslet med fem livstidsdommer og har størst oppslutning blant palestinerne.

Brigadene brøyt med Fatah da de ble forbudt av Abbas i 2007. I Gaza har de operert som Popular Resistance Committees (PRC).

Under Israels terrorkrig har de fem fraksjonene gitt ut felleserklæringer som understreker at Hamas ikke står isolert i den palestinske frigjøringskampen. På Vestbredden har ulike fraksjoner gått sammen i Jenin-brigaden og i “Løvenes hule” (Arin al-Usud) i Nablus fra august 2022. Mange unge blir igjen rekruttert i Balata, arnested for den første og andre intifadaen.

Terrorstempling

Terrorstemplinga blir igjen brukt med tanke på å diktere en “tostatsløsning” for palestinerne. Hamas må holdes utenfor en “ordning” for Gaza og holdes utenfor PLO. Men Islamsk jihad, PFLP, DFLP, al-Aqsa-martyrbrigadene og “Løvenes hule” står alle på de samme terrorlistene. All palestinsk væpnet og folkelig motstandskamp blir terrorstemplet, uansett om folkeretten gir okkuperte folk rett til motstand. og uansett om FN har fordømt de væpnede bosetterkoloniene på Vestbredden og Øst-Jerusalem som folkerettsstridige.

Det bidrar til å legge lokk på mer nærgående tilnærminger til Hamas-angrepet hvor “nærmere 1200 israelere ble drept”, ifølge den gjengse gjengivelsen. Hvem ble drept og hvordan?

I en e-postutveksling med dramatikeren og gjendikteren Finn Iunker på bakgrunn av en Med andre ord-artikkel han skrev i Klassekampen 4. juni (https://klassekampen.no/utgave/2024-06-04/antipalestinisme1), satte han opp følgende beskrivelse av Hamas-angrepet:
7. oktober var (1) et terrorangrep (der sivile ble angrepet og drept)
7. oktober var (2) en særdeles vellykket militæroperasjon
7. oktober var (3) en revolt (jfr. den amerikanske statsviteren Norman Finkelstein)
7. oktober var (4) “en Hannibal i stor skala” (med referanse til det israelske militærets Hannibal-direktivet slik det ble beskrevet i israelske Ynet).

HRW skriver i sin rapport at “et ukjent antall sivile ble drept i skuddveskling da israelske styrker rykket inn for å slå tilbake angrepet, blant dem israelere som var tatt til fange,” ifølge NTB (17. juli).

Israels “totale seier”

Israels “totale seier” i Gaza bommer på målet. Hamas taper militært, men kan oppnå flere av sine politiske mål med å sette en ny dagsorden for Palestina – og for Midtøsten – slik det nå har utviklet seg. For hver mediaspekulasjon rundt motsetningene mellom president Joe Biden og statsminister Netanyahu siden november, har alvoret og realitetene i de folkemorderiske truslene som har kommet fra Israels politiske og militære ledelse, sunket inn for stadig flere hva målene for krigen og “total seier” betyr i all sin sjokkerende virkelighet. I mens har drapstallene på Gaza steget til 10.000, til 20.000, til 30.000 og nå nær 42.000, med et ukjent antall som har forsvunnet og er begravde i ruinene.

Hvor står krigen et år etter Hamas-angrepet 7. oktober? Ikke ut fra Israels mål om “total seier”, men ut fra et palestinsk narrativ som strekker seg langt utenfor Hamas sine rekker, “from the river to the sea and beyond”.

Bare noen uker etter angrepet konstaterte Jon Alterman i tankesmia Center for Strategic and International Studies (CSIS) i Washington at “konseptet til Hamas for militær seier er helt og holdent langsiktige politiske resultater (…) ikke om ett eller fem år, men gjennom tiår med kamp for å øke palestinsk solidaritet og øke Israels isolasjon. I dette scenariet mobiliserer Hamas den beleirede befolkninga i Gaza i deres raseri og bidrar til at de palestinske selvstyremyndighetene (PA) kollapser ved at palestinere ser PA [i Ramallah] som en uansvarlig forlengelse av Israels militærmakt.”

Hamas forsøker “å bruke Israels langt større styrke til å beseire Israel,” skriver Alterman. “Israels styrke tillater landet å drepe sivile palestinere, ødelegge palestinsk infrastruktur og fornekte globale krav om å vise tilbakeholdenhet. Alt dette fremmer Hamas sine mål.”

Den betingelsesløse støtten i USA – og langt på vei i resten av Vesten – til Israels krig, som urettmessig blir tidfestet til 7. oktober, og illusjonene om Israel “som bare et annet vestlig fredelig land”, slår sprekker og har aldri hatt feste i det globale Sør, konstaterer Tom Karon, redaktør for Al-Jazeeras AJ+ og tidligere redaktør i tidsskriftet Times, og med bakgrunn som aktivist mot apartheidsregimet i Sør-Afrika.

Bryte lenkene i Gaza

Hamas har lenge lett etter en vei til å bryte lenkene med å styre et beleiret Gaza som er avskåret fra Vestbredden og Øst-Jerusalem på betingelser som helt og holdent er diktert av okkupasjonsmakten, mener Tareq Baconi, styremedlem av den palestinske tankesmia Al-Shabaka og tilknyttet Colombia University’s Middle East Institute og tankesmia European Council of Foreign Relations.

Baconi som er basert i Ramallah, ga ut boka “Hamas Contained: The Rise and Pacification of Palestinian Resistance” i 2018 hvor han utdyper strategien til Hamas. Dette har vært målet siden “Den store marsjen for retten til å returnere” (Masira al-awda al-kubra), de store masseprotestene i Gaza hver fredag der folk marsjerte mot de israelske grensesperringene og ble møtt med kuler.

Den første marsjen fant sted 30, mars 2018; den siste gikk 27. desember 2019. 128 demonstranter ble drept, vel 8200 såret. Systematisk skutt ned av israelske skarpskyttere. Lege Mads Gilbert har rapportert om hvordan de fikk inn de samme skuddskadene: I høyre bein den ene fredagen; i venstre arm den andre.
Wiki: 2018–2019 Gaza border protests

Ifølge Baconi var hensikten til Israel og USA, under president Donald Trump, å forhindre palestinsk enhet med sikte på å revitalisere PLO, å reformere PA og holde ulike valg, som ble forsøkt i 2021, og å samle de palestinske fraksjonene bak en ny strategi for frigjøringen av et samlet Palestina under PLO.

Hamas-angrepet, “Operasjon Al-Aqsa-flommen”, skjøt ned den såkalte “Netanyahu-doktrinen” om å holde de palestinske områdene atskilt og å forsøke å pasifisere Hamas på Gaza. Doktrinen har lidd nederlag, både i Israel og internasjonalt.

Utfallet på palestinsk side er mer uvisst ut fra de rådende omstendighetene. Biden-administrasjonen “utfordret” Netanyahu til å godta et nytt palestinsk styre i Gaza, enten gjennom et reformet PA eller bestående av partiløse teknokrater inntil videre.

Hamas og minst fem andre palestinske fraksjoner presser på president Mahmoud Abbas og den nye regjeringa til Mohammed Mustafa, tidligere finansminister (2013-15) og leder for Palestine Investment Fund (PIF), om ikke å gå inn på USAs ordninger. Mustafa tok over 31. mars etter at statsminister Mohammad Shtayyah trakk seg for å legge nye kort på bordet.

Ny internasjonal agenda

Hamas-angrepet har satt en helt ny internasjonal dagsorden. “Netanyahu-doktrinen” var mulig fordi Palestina har vært borte fra sakskartet, både globalt og i Midtøsten. Det siste bluss av oppmerksomhet forsvant da Israel torpederte de ørkesløse forhandlingene til USAs utenriksminister John Kerry i april 2014 ved å bryte løftet om å løslate den fjerde gruppa av palestinske fanger. I stedet kjørte Israel fram kravet om at PLO måtte godta Israel som jødisk nasjonalstat, loven som Knesset vedtok 1. mai 2018.

“Tostatsløsninga” har lenge vært en vestlig sovepute-frase for ikke å foreta seg noe konkret overfor Israels kontinuerlige brudd på folkeretten og systematiske overgrep mot den palestinske befolkninga. Etter Hamas-angrepet har “tostatsløsninga” blitt det store post-Gaza-mantraet.

Det er nok til å skremme Israels krigskabinett, regjering og størstedelen av den jødiske opposisjonen. Knesset har vedtatt at ingen “løsninger” skal påtvinges Israel utenfra, vel vitende om at dette er en fiktiv problemstilling. Knesset stemte deretter ned “tostatsløsninga” 18. juli, med 68 mot ni stemmer av de 120 representantene i nasjonalforsamlinga.

Uttalelser som har kommet, fra blant annet utenriksminister Espen Barth Eide, går sterkt i retning av at verken Oslo-avtalen eller FN-resolusjon 242 og 338 lenger er gangbare:
* Øst-Jerusalem blir ikke palestinsk hovedstad, men Ramallah.
* De store koloniene på Vestbredden som nå blir utvidet, blir ikke fjernet, men blir erstattet av “land for fred” hvor palestinerne blir tilbudt palestinske landsbyere i Israel i bytte.
* Palestina skal demilitariseres og får ingen ytre grenser.
* Flyktningene får ikke vende tilbake.

Mens flere vestlige land forsøker å kriminalisere slagordet “From the river to the sea, Palestine shall be free”, som har vært brukt som en gammel hilsen mellom palestinere verden over, og bruker det i sine fordømmelser av Hamas, har det blitt tydeligere for flere hva betydninga innebærer: at Netanyahu stilte i FNs hovedforsamling med kart over Israel “from the river to the sea”, uten Vestbredden, uten Gaza avmerket: Israel skal å ha kontroll over alt land fra Jordanelva til Middelhavet – eller fra Eufrat til Rødehavet i den mest ekstreme sionistiske versjonen.

Saudi-Arabia i klemme

Intet i Hamas-planlegginga av “Operasjon Al-Aqsa-flommen” tyder på at angrepet var motivert av Abraham Accords-prosessen hvor USA arbeider med å få Saudi-Arabia til å normalisere forholdet til Israel. Det har Bahrain og De forente arabiske emiratene (UAE) allerede gjort og fått følge av Sudan og Marokko, dog ut fra andre omstendigheter.

Prosessen som er USAs viktigste utspill overfor Iran for å demme opp for Kinas økende interesser i Vest-Asia/Midtøsten.

De politiske og økonomiske ambisjonene til kronprins Mohammed bin Salman og hans Vision 2030 veier trolig tyngre enn verdien av Palestina.

Men Israels folkemorderiske krigføring, truslene om regional spredning og beslutningene om å utvide koloniene på Vestbredden midt under Gaza-krigen, har redusert kronprinsens handlingsrom.

Saudi-Arabia hadde kommet langt før Hamas-angrepet med å selge ut deler av det arabiske fredsinitiativet for Midtøsten som ble vedtatt på Den arabiske ligaens toppmøte i Beirut i 2002, på initiativ fra Riyadh. Nå har Israels perspektiver for Gaza-krigen lagt et minefelt under Beirut-initiativet, og Riyadh har flere ganger gjentatt at en palestinsk stat er en forutsetning for å anerkjenne Israel.

Men hva legger Saudi-Arabia i det nå som krigen omfatter Libanon og Iran? Forhandlingene om Abraham Accords ligger etter alle uttalelser å dømme, inkludert de fra Barth Eide, til grunn for den “tostatsløsninga” som USA legger føringer for og hvor Norge er involvert i forpostfektningene.

USAs fortsatt urokkelige støtte til Israel, inkludert 3,49 milliarder dollar i ålig militær bistand, våpenleveranser og mulig salg av nye jagerfly, kaster lange skygger inn over Saudi-Arabias krav til USA om en egen sikkerhetsordning. Det er ett av tre vilkår Riyadh har overfor Washington for å inngå Abraham-avtalene. De andre er tilgang til sofistikert våpenteknologi og et sivilt atomprogram.

Ett Palestina

Hamas-angrepet har umiddelbart snudd opp ned på virkeligheten i Midtøsten. Israels krigføring for “total seier”, ifølge Netanyahu, har slått inn i Vesten på en måte som aldri før og gitt akkumulert utløp for solidaritet med Palestina i befolkninga.

Det utfordrer flere europeiske regjeringer. Det nærmest evangeliske glansbildet av Israel som en oase i mørkets ørken, har slått dype sprekker i det samme Vesten, den eneste delen av verden som teller for Israels politikk helt siden opprettelsen av staten i 1948.

Et viktig moment er at Gaza-krigen gjør det nærmest umulig lenger å se Palestina som atskilte territorier slik Israel og dets vestlige støttespillere har gjort siden Hamas’ overrumplende seier til den palestinske lovgivende forsamlingen (PLC) i januar 2006 og det mislykte forsøket fra Fatah om å fordrive Hamas fra makta i Gaza i juni 2007.

Å skille territoriene har vært sentralt i Israels politikk, med støtte fra USA og Europa, siden da. Det skal fortrenge det pan-palestinske perspektivet som Hamas deler med flertallet av de palestinske fraksjonene.

De fleste av Israels bombekriger mot Gaza har sitt utspring på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. De har utløst raketter fra Hamas, Islamsk Jihad eller andre grupper fra Gaza. Det skjedde i 2021, under den såkalte “Enhetsintifadaen” (Unity Intifada).

Utkastelsen av palestinske familier fra Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem og Israels provokasjoner på den hellige høyden Haram ash-Sharif førte til at Hamas sendte raketter mot Jerusalem (ingen av dem nådde fram) og utløste to uker lange bombetokter mot Gaza i mai 2021.

“Operasjon Al-Aqsa-flommen” 7. oktober var motivert av opptrappingen av Israels drap av palestinere på Vestbredden halvannet år før Hamas-angrepet. Gaza-krigen har fått Biden-administrasjonen til å se Palestina som ett territorium som en “post-Gaza-løsning”, hva nå enn det måtte bety.

“Umiddelbar våpenhvile har blitt den nye tostatsløsninga,” konstaterer den britisk-palestinske skribenten Hamza Yussuf på X med henvisning til vestlige politikeres “robotgjengivelser om en tostatsløsning”.

“Nå fortsdetter Israel å pulverisere Gaza, utslette samfunn og opprettholde sin brutale beleiring og okkupasjon uten ende i sikte, mens politikere beroliger kritikere ved å hevde ‘vi ønsker en umiddelbar våpernhvile,” skriver Yusuf, gjengitt i Klassekampen (22. august).

Les også:

Skjøt i blinde mot sine egne

Bestialisering som våpen

 

PeterM

4 kommentarer til «Betydningen av 7. oktober»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *