Tilbakeblikk på en refusert artikkel
Hamas-angrepet var en overrumplende godt planlagt og gjennomført militær operasjon. Det blir gjennomgående overskygget fullstendig av massakren på sivile.
Alt som rokker ved Israels framstilling, alle forsøk på å problematisere Hamas-angrepet, må undertrykkes og blir møtt med rabiate angrep fra sionistisk hold, som det Martin Krasnik, sjefredaktør i danske Weekendavisen, fyrte av i Klassekampen 14. mars i år forbindelse med presentasjonen av hans nye bok “En smal bro over avgrunnen”.
Angrepene, med løssittende anklager og fordømmelser om antisemittisme, er lammende og trenger dypt inn blant vestlige politikere og i redaksjoner. Samtidig har den israelske sensuren (og selvsensuren) hardnet til betraktelig i løpet av krigen, til og med overfor frigitt gisler.
Den britiske diplomaten og tidligere MI6-agenten Alastair Crooke sier i et intervju med Andrew Napolitano i det daglige diskusjonsforumet Freedom Judge at Netanyahus strategi er “å spille på at dette er en strid mellom lys og mørke, mellom det gode og det onde, en strid mot kosmisk ondskap, en strid mot det satanistiske Hamas og Gaza.”
Hamas-angrepet skal rettferdiggjøre den utslettende flatbombinga for å gjøre Gaza mest mulig ubeboelig og drapene på Vestbredden, hvor fly- og droneangrep er tatt i bruk. Det inngår i Netanyahus strategi om “ingen begrensninger, intet pusterom”.
Udyr, monstre, statsautoriserte løgner
Israel var først ute med å trekke Holocaust-kortet: Hamas begikk det blodigste angrepet på sivile jøder siden Holocaust. Men med det riktige utgangspunktet, fulgte løgnene. Ganske omgående kom løgnen om de 40 halshogde barna som inntok forsidene i flere britiske aviser.
Under sitt første besøk i Israel, umiddelbart etter Hamas-angrepet, kom president Joe Biden med en åpenbar og avslørt usannhet da han hevdet å ha sett bilder av de halshogde barna som Hamas angivelig var ansvarlige for.
Det hadde han ikke, bekreftet folk i hans egen administrasjon overfor Washington Post. Men 16. november gjentok Biden likevel løgnen.
Den stammer fra major David Ben-Zion, nestkommanderende i Unit 70 i den israelske Sørkommandoen.
7. november, på dagen én måned etter Hamas-angrepet, holdt Israels ambassade en lukket visning for norsk presse med videoopptak av drap på sivile, jødiske israelere, inkludert barn. Klipp som var vist i bruddstykker før, og klipp som ikke lar seg vise offentlig i all sin gru. I kalde tall viste de drapene på 138 personer eller likene av dem.
I NTBs referat ble “minst 31 barn” drept på ulikt vis. Oversikten som NTB-fakta la fram 2. april, viser til at 38 barn ble drept i angrepet.
Ingen fornekter at det ble begått uhyrlige overgrep. Ingen fornekter at Hamas-angrepet åpnet et enormt traume som fortsatt ryster Israel og som vil sitte i og prege politiske og sosiale forhold i lang tid framover, Israels psyke.
“For Fanon er den kolonisertes vold en motvold, som anvendes mot et system som i seg selv er et produkt av vold, som opprettholdes av vold.”
Adam Shatz, forfatter av “The Rebel’s Clinic: The Revolutionary Lives of Frantz Fanon”, i samtale med Yohan Shanmugaratnam i Klassekampen (13. juni)
Bestialisering som våpen
Israelske politiske og militære ledere har omtalt palestinere som dyr, monstre, beist. Det går igjen i videoklippene som israelske soldater i Gaza har lagt ut på sosiale medier mens krigskabinettet og hæren fôrer den offisielle propagandaen med sine forsvar av drap på sivile, at sjukehus som blir lagt i ruiner, og hjelpesendinger som blir beskutt eller holdt tilbake for å la sult og sjukdom sikre “total seier” og utryddelse av dyra, monstrene, beistene.
Dette kan vanskelig omtales som annet enn at bestialiseringen av Hamas-angrepet har blitt et politisk våpen samtidig med at den militære delen av angrepet blir underslått i den gjengse formuleringen om at “nesten 1200 israelere ble drept”. Det offisielle tallet, er 1139, nedjustert to ganger siden oktober.
– Nå vil Israel være i stand til å begå forferdelige og ekstensive forbrytelser og kollektiv avstraffelse mens de får total global immunitet (fordi) Hamas brukte samme type barbariske taktikk som vi så de siste årene fra IS, konstaterte den israelske menneskerettsadvokaten Eitay Mack i Financial Times bare to dager etter angrepet. Han gikk inn på geledd med krigskabinettet – og fikk fullstendig rett i sine antakelser om hva som ville skje. Ifølge president Yitzhak Herzog, tidligere leder for Arbeiderpartiet, fins det ingen uskyldige på Gaza så lenge de ikke tok oppgjør med Hamas.
Det går en stiplet linje fra Israels bruk av bestialisering av Hamas-angrepet som politisk våpen, til Israels bruk av sult som våpen. Det siste er det lettere å si og skrive om for politikere og presse – trolig fordi det ikke direkte berører verken Hamas, den palestinske motstandskampen i sine
ulike former eller den israelske okkupasjonen.
Al-Aqsa-flommen
Israels fortelling om Hamas-angrepet er avgjørende for hasbara, den statsautoriserte propagandamaskinen med internasjonale forgreininger. Den legger føringen for krigen for “Israels eksistens”, overfor den israelsk-jødiske befolkningen om “krigen mellom lysets barn og mørkets barn”, ifølge statsminister Binyamin Netanyahu, og for den internasjonale støtten.
“Israels _hasbara_ er bedrageri. Den forteller en historie som ikke er hele sannheten. Ved å skjule mer enn halve sannheten, bør hasbara ses som en skammelig virksomhet. Men det gjør den ikke,” fastslo Gideon Levy, skribent og kommentator i den israelske avisa Ha’aretz som fikk Sokolov-prisen i 2021, Israels høyeste journalistiske utmerkelse.
Etter hvert som krigen slår seg fram gjennom ruinene og driver Gaza til randen av massesult, forsøker Israel å forsterke skansen rundt narrativet om Hamasangrepet. Det gjelder også internt i Israel der dragkampen står mellom Netanyahus “total seier” framfor våpenhvile og fangeutveksling først.
“Overraskelsesangrepet nøytraliserte israelske militære installasjoner og brøyt åpen portene til verdens største utendørsfengsel som førte til grusomme voldsomheter,” beskrev Tom Karon.
Hvordan forløp Hamas-angrepet, kalt Al-Aqsa-flommen? “Al-Aqsa-flommen hadde som mål å ødelegge Gaza-divisjonen,” uttalte Abu Obeida, talsmann for Izz ad-Din Qassam-brigadene 12. oktober.
Politistasjonene i kibbutzene var sentrale mål. Her pågikk det harde kamper lenge. “De overrasket oss. De kom raskt fra flere kanter, fra lufta, bakken og sjøen,” konstaterte major Nir Dihar.
Den palestinske politikeren Hanan Ashrawi som står langt fra Hamas, var raskt ute med å understreke overfor det indiske tidsskriftet Frontline at Hamas-angrepet var den største palestinske “motstandsaksjonen mot okkupasjonshæren” noen gang.
Det blir alltid vist til Israels “rett til selvforsvar”, aldri palestinernes “rett til motstand mot okkupasjon” innenfor folkeretten, uten terror, påpekte hun.
Ashrawi er tidligere profilert, kristen PLO-politiker, som fikk sitt “internasjonale gjennombrudd” under Madrid-konferansen i 1991, i kjølvannet av Golfkrigen mot Irak.
Hun deler oppfatning med Mustafa Barghouti, presidentkandidat for Palestine National Initiative (Mubadara, PNI) og medlem av PLOs sentralråd (CC). Han står like langt fra Hamas som Ashrawi.
De kjenner sin egen historie i Palestina, kampen mot apartheid i Sør-Afrika der Nelson Mandela og ANC og PAC ble stemplet som terrorister i Vesten og frigjøringskampen i Vietnam. Solidariteten ble ikke svekket av at det faktisk ble begått massakrer på sivile i den gamle keiserbyen Hue under Tet-offensiven i 1968.
“Slik er avhumaniseringens verden hvor forbrytelser mot palestinere blir ignorert, hvor våre lidelser har blitt rutine, og hvor vi i siste hånd blir anklaget for våre egen dødsfall. Det er bare i en verden hvor palestinske liv er så avhumanisert at palestinernes lidelser blir normalisert. Og det er bare når palestinere blir så avhumanisert at Hamas-angrepet blir sett på som ‘uprovosert’, at det kom fra intet. For vi palestinere skal utstå i tiår det Israel led på en dag. Vi skal forbli i våre bur.
Det er i denne avhumaniseringens verden at Israel undervurderer, smertelig, folks ønske og vilje til å bryte ut fra sine bur,” skrev Diana Buttu i Dawn (Democracy for the Arab World Now, 14. oktober 2023).
Den amerikanske statsviteren Norman Finkelstein, forfatter av en rekke bøker om Israel og Palestina, bruker færre ord: “Hamas-angrepet 7. oktober er bedre å forstå som et slaveopprør, ikke en krig.”
7. oktober
7. oktober er sammensatt. Det passer ikke Israel, også av interne grunner. På den offisielle statistikken ble 332 israelske soldater og 57 politifolk drept i kamp under Hamas-angrepet.
Dette er et eksepsjonelt høyt tall som vil prege den israelske granskningen av militæret og etterretningen som har vært varslet lenge og som vil få dype konsekvenser.
Hittil har til sammenlikning minst 348 israelske soldater blitt drept (The Time of Israel, 18 september 2024) under bakkeinvasjonen i Gaza siden 21. oktober.
Al-Aqsa-flommen var:
(1) regulære kamper mellom Hamas og israelske styrker.
(2) kamper mellom Hamas-soldater og væpnede _kibbutzim _ i bosettinger som de fleste palestinske grupper ser som legitime militære mål. Flere av bosettingene og kibbutzene er reist på jord som tilhørte fordrevne palestinske familier som lever i Gazza i dag, og
(3) Hamas’ terrormassakre på sivile i kibbutzene.
(4) Det er godt dokumenterte at israelske militære og sivile ble drept av egne styrker som skjøt “i blinde” ut fra det såkalte Hannibal-direktivet. Hvor mange er ikke kartlagt, offentlig.
(5) Men det også en side ved angrepet som i påfallende liten grad blir belyst:
I Karons beskrivelse ligger det at Hamas-angrepet mot Sørkommandoens militære anlegg, åpnet portene for at et høyt antall unge palestinere, som ikke var del av Hamas-angrepet. De kunne ta seg til Super Nova-festivalen ved kibbutzen Re’im. Den inngikk heller ikke i Hamas’ plan av den enkle grunn at festivalen ble utvidet med en dag, til lørdag (kalt Black Sabbath), bare to dager i forveien.
Omplasseringen av om lag to tredeler av Sørkommandoen for å forsterke okkupasjonen av Vestbredden kan være årsaken til at et langt høyere antall unge Gaza-palestinere slapp dypere inn i “den sivile sonen” rundt Gazastripa enn antatt. Flere israelske kilder anslår at det dreide seg om 200-500 unge palestinere som kastet seg på sine motorsykler eller i sine biler.
Disse lot sitt dypt egenfølte jødehat få forferdelige utløp, et jødehat uten politisert og ideologisk antisemittisme. Unge menn leser ikke Hamas-charteret, verken det fra 1988 eller den reviderte utgaven fra 2017 som heller ikke vestlig media synes å legge til grunn og som heller ikke er oppdatert med tanke på palestinsk politikk.
“Charteret er ikke Koranen”, påpekte Mousa Abu Marzouk, nestleder i Hamas’ politbyrå, i eksil i New Kairo inntil han dro til Doha i Qatar etter Hamas-angrepet i fjor.
Aktuell advarsel
Psykiatrikeren Eyad Serraj som ledet Gaza Mental Health til sin død i 2013, advarte med tyngde mot hva okkupasjon gjør med generasjonen som vokser opp. De som har jobbet med barn på Gaza, kan bekrefte det, som Marit Nyen i boka “Se meg i øynene.”
Det var før Israels fem bombekriger mot Gaza som alle unge over 17 år har opplevd. De har sett innbyggerne i Sderot, en by på vel 33.000 innbyggere som ligger bare 840 meter fra Gazastripa på det nærmeste, slå seg ned i campingstoler på høydene over Gaza by og juble når bombene regnet i 2014, behørig dokumentert av NRK-korrespondent Sidsel Wold.
Dette kan ikke den siste Gaza-krigen fortrenge. Hamas-angrepet har satt en ny dagsorden og satt Palestina igjen på den internasjonale dagsordenen uansett om Netanyahu anklager at “våre venner er klare til å nekte Israel retten til å forsvar seg mot monstrene i Hamas”.
“Fanon er til hjelp hvis man vil skjønne hvordan folk som brutaliseres og ikke gis noen politiske utsikter, vil gjøre opprør på voldelig vis”
Adam Shatz, USA-redaktør i London Review of Books.
Wikipedia: 2023 Hamas-led attack on Israel
Les også disse:
Betydningen av 7. oktober
Skjøt i blinde mot sine egne
3 kommentarer til «Bestialisering som våpen»