Våpenhvile i Palestina, del 3
Det hagler med hakeslipp-kommentarer: President Donald John Trump vil at Gaza blir tømt for palestinere og at USA tar over kyststripa for å bygge et Dubai på Middelhavets nye riviera. Når hoderystinga er over, gjenstår alvoret. Utspillet bekrefter at Trump ikke har noen reell palestinsk stat i tankene, at han ikke bryr seg om folkeretten med hensyn til etnisk renskning og å fordrive folk, og at han dermed utsletter hele grunnlaget for USAs utenrikspolitikk, slik vi kjenner den. Akkurat som om Midtøsten-planen som Trump la fram for fem år siden, ikke er alarmerende nok. Det er bare å se på kartet som Det hvite hus la fram i 2020. Det står som en illustrasjon til bildene av ruinene i Gaza og de vedvarende angrepene på Jenin på Vestbredden.
“Vi eier det”
– President Donald Trump tenker ikke bare nytt, utenfor boksen; han tar det til et helt nytt nivå, sa Israels statsminister Binyamin Netanyahu på pressekonferansen tirsdag kveld etter møtet med “den beste vennen Israel noen gang har hatt i Det hvite hus.”
Dette kan “fullstendig endre historia,” slo han fast overfor et forbauset og forvirret pressekorps som nettopp hadde fått servert de mest oppsiktsvekkende uttalelsene om Midtøsten som har kommet ut av 1600 Pennsylvania Avenue:
Trump vil at USA tar over Gaza, eie det (we own it), for å opprette “et internasjonalt bosted” som eiendomsentreprenøren beskriver som et nytt Emiratene på Middelhavets nye riviera. Det skal skje etter at amerikanske styrker har ryddet Gaza for miner og bomber, som USA har forsynt Israel med, og alle ruinene som de samme bombene har etterlatt seg.
Palestinerne? De skal ut, “permanent”, fordi Gaza har blitt en “rivningstomt” og de trengter et sted hvor de “kan leve i fred” fordi Gaza var “et helvetes høl” (hellhole) til og med før bombinga”.
En eller halvannen, kanskje to millioner palestinerne skal Egypt og Jordan ta seg av, selv om “the general”, president Abdul Fattah as-Sisi, og kong Abdullah 2. sier nei. Men “de vil åpne sine hjerter”, forsikret don “Big Deal” Donald med samme slepne røst som Marlon “Don Corleone” Brando i “Gudfaren”.
Propagandaen sprekker
Det vil bli spekulert lenge og vel hvor informert Netanyahu var og hvem i Trumps stab som visste noe på forhånd. Det var uansett ikke samkjørt, for verken Netanyahus skjøre regjering, sikkerhetskabinettet, den militære ledelsen og sikkerhets- og etterretningsapparatet eller opposisjonen er enige om hva de vil med Gaza, om det i det hele tatt fins noen ferdigstilte planer, ettersom ingen av de tre målene som Netanyahu har stilt opp, er oppnådd. Netanyahu nøyde seg med å si om Trumps utspill at vi har “ulike ideer som vi kan snakke om.”
Løslatelsen av gislene og overføringa til Det internasjonale forbundet Røde kors og Røde halvmåneforeninger (IFRC) på Gaza har gjort det synlig for hele Israel, som ellers ikke har fått sett mye fra utslettelsen av Gaza på sine tv-kanaler, at Hamas ikke er knust, eller “bare ett skritt fra å bli nihilert”, som Netanyahu hevdet rett før våpenhvileavtalen.
Gislene har blitt paradert foran slagord om at palestinerne og Hamas og andre militsfraksjoner fortsatt slåss mot “Nazi Zionism”. Alle gislene er heller ikke løslatt, bare de som er omfattet av den første av tre faser i våpenhvileplanen.
Jerusalem Post og Times of Israel rapporterer om åpen frustrasjon og dypt sinne og anklager om at våpenhvilen betyr å overgi seg til Hamas. Her slår Israels propaganda (hasbara, hebraisk: “forklare”) tilbake som en bumerang ved å hevde at Hamas vil kunne være i stand til å gjennomføre et nytt 7. oktober om de ikke blir knust.
Det fortoner seg mer som å legge et vått kamuflasjeteppe over militærets og etterretningas totale svikt og å legge lokk på hvor mange israelere som ble drept som følge av Hannibal-direktivet.
Israel har satt av 150 millioner dollar til hasbara i 2025; tjue ganger mer enn i fjor. Israel og Jewish World Agency er alvorlig bekymret for at Israels narrativ sliter med troverdigheten og slår sprekker i befolkningsgrupper i land som betyr noe for Israel, inkludert jøder. Jewish World Agency er urolig over at stadig flere forlater Israel, de fleste unge, og at færre foretar aliyah (“handlingen å gå opp” mot Jerusalem), det vil si å flytte og slå seg ned i Israel.
(se bloggen “Skjøt i blinde mot sine egne. Det sensuromspunnete Hannibal-direktivet“)
Gisler og fase 2
Men Trumps “sterke anbefaling” (strong recommendation) har nedslagsfelt i Netanyahus regjering og i kretsen rundt ham med hensyn til Gazas framtid. Det umiddelbare ankepunktet ligger i at Trump er oppsatt på at våpenhvilen blir videreført til fase 2, mens Netanyahu har vist åpenbar motvilje og tilsynelatende leter etter påskudd til å bryte våpenhvilen.
Dette framgår av at de militære aksjonene mot flyktningbyen i Jenin pågår for fullt og forsøket på å stanse palestinerne fra å vende nordover fordi Hamas angivelig brøyt utleveringsavtalen ved å løslate fire kvinnelige soldater, ikke sivile.
Israel løslot uansett 200 palestinske fanger, i tråd med det avtalte antallet: femti for soldater; tretti for sivile. Det indikerer at Israel på forhånd visste godt hvem som ble løslatt før overføringa til IFRC og utleveringsdokumentene ble undertegnet.
Mens det brennende spørsmålet i Israel er hva det “koster” at løslatelsen av gisler fortsetter. Fins det derimot en overordnet triumf som Trump vil innkassere på hjemmebane, slik han tar all æren for at Israel gikk med på våpenhvileavtalen som president Joe Biden hevder at han fremmet i mai: Det er at alle gisler med amerikansk statsborgerskap blir løslatt.
Deretter er alt i spill igjen, slik Trumps spesialutsending Stephen Witkoff har gitt forsikringer om ved å gi Israel grønt lys til å gjenoppta krigen i Gaza i første og andre fase, som skulle ha blitt innledet mandag og som i utgangspunktet innebærer en fullstendig tilbaketrekning av israelske styrker. Det vil Netanyahu ha “reforhandlet”.
Avvist i Arabia
Det er vanskelig å overhøre eller underspille Trumps “fabuleringer”, eller “blue sky thinking”, ifølge Laura Blumfeld, Midtøsten-rådgiver i president Barack Obama-administrasjonen og tilknyttet Johns Hopkins University i Baltimore. Eller Trumps “stream of consciousness”, ifølge Jasmine el-Gamal, tidligere Midtøsten-analytiker ved Pentagons Office of the Secretary of Defense for Policy (OSD) og tilknyttet tankesmia Atlantic Council (Atlanterhavsrådet) til hun opprettet tankesmia Mindwork Strategies i 2022.
Et nær samlet kommentariat, uansett politisk farge eller standpunkt i Palestina-spørsmålet, ser det, shaken and stirred, i sammenheng med de militære truslene mot Grønland og Panama, handelskrigen mot krigen mot Kina, tolltruslene mot Mexico og Canada (utsatt i en måned), Colombia (avverget) og EU (varslet) og eventuelt tvangsdeportasjonene av opptil 350.000 migranter til Guantánamo-basen og konsentrasjonsleiren på Cuba. Første fly landet mandag.
Det er heller ikke lett å slå seg til ro med den massive avvisninga som Trump ble møtt med, ganske umiddelbart og deretter mens sola gikk sin gang rundt jorda. Det gjelder ikke minst kronprins Mohammad bin Salman, Saudi-Arabias de facto leder som Trump håper å få med på en ny Abraham-avtale med Israel om diplomatisk normalisering.
Det gjelder også Egypt og Jordan som begge er nært allierte med USA og har inngått fredsavtaler med Israel: Camp David i september 1978 og Wadi Araba i oktober 1994. De har nå grunn til å frykte at kongedømmet og militærdiktaturet blir utsatt for betydelig politisk press fra Trump-administrasjonen og eventuelle økonomiske straffereaksjoner i form av kutt eller frys i USAs økonomiske og militære bistand.
I Tyskland, Storbritannia og Frankrike, de Israel-vennlige vesteuropeiske landene som veier tyngst i Tel Avivs portefølje, blir Trumps utspill avvist.
Gehør i Israel
Det eneste stedet hvor Trump har gehør er i Israel – fra den tidligere nasjonale sikkerhetsministeren Itamar Ben-Gvir fra det terroristiske bosetterpartiet Jødisk makt (Otzma Yehudit) som forlot Netanyahus regjering på grunn av våpenhvileavtalen, til den fremste opposisjonslederen, tidligere forsvarssjef Binyamin Gantz, leder for Det blå/hvite spenstighetpartiet (Kahol Lavan Hosen LeYisrael).
Dette bekrefter avstemninga i Knesset 18. juli i fjor som avviste å opprette en palestinsk stat uten at det synes å ha medført noen realitetssjekk i Vestens pro-israelske “regelstyrte” leir.
Det fins dessuten en grunnleggende konsensus i Israel om at Hamas ikke lenger skal styre Gaza, betonte Arbeiderparti-politikeren Joseph “Yossi” Beilin overfor BBC. Han var sentral i forhandlingene om Oslo-avtalen, og kledde mange sentrale ministerposter i to perioder, 1995-96 (økonomi og planlegging og statsministerens kontor) og 1999-2001 (justis og religiøse saker) under statsminister Shimon Peres og Ehud Barak.
Mens Trump snakket glidende, uten punktum og komma, om “no more fighting”, understreket Netanyahu på pressekonferansen at Israel vinner fordi “Israel vinner alle kriger”. Det er frampek mot Iran.
Trump mener at hans “maksimalt press” som han nå gjenopptar fra sin første presidentperiode etter å ha vraket atomavtalen fra 2015 i mai 2018, vil tvinge Teheran i kne.
Israel mener derimot at dette er tida for å bombe alle Irans atomanlegg fordi landets luftvern angivelig ligger nede etter de to rakettduellene som landene har hatt under Gaza-krigen, samt Israels bombing av Hizbollah i Libanon og Houthi-bevegelsens utskytninger mot Israel og senking av skip i Rødehavet. Begge er del av den såkalte Motstandsaksen.
Dette indikerer at de underliggende uenighetene som har eksistert mellom Israel og USA med hensyn til Iran så lenge Netanyahu har sittet med regjeringsmakta, fortsatt ligger der – selv om Netanyahu bedyret at han er så tett på Trump at “det ikke fins dagslys mellom oss” (no daylight between us).
Spørsmålet er stilt: “maksimalt press” gjennom sugende sanksjoner og sekundærsanksjoner mot tredjeland som siste, eller rakett- og megabombeangrep? Leonard Cohens viseord om at “There is a Crack in Everything. That’s How the Light Gets In”, virker ikke umiddelbart betryggende.
(se bloggen “Under Sions kalde stjerne. Våpenhvile i Palestina, del 1)
Varsler ny plan
Den umiddelbare faren er at våpenhvilen ikke beveger seg over i fase 2 fordi Israel vil avvente hva Trump kommer opp med av planer for Midtøsten. Det kan skje i løpet av fire uker, annonserte han på presse-ravepartyet i Det hvite hus og skal omfatte Judea og Samaria, det vil si Vestbredden.
De massive reaksjonene, og den nye uvissheten hvorvidt våpenhvilen går inn i fase 2, åpner for at Trumps uttalelser vil kreve en viss revidering for å bli innlemmet i den annonserte planen. Morgan Ortagus som nå er tilbake som Trumps visespesialutsending for Midtøsten, under Steven Witkoff, sa tirsdag til “On Balance” på New Nations at “vi har mye å klare opp i de nærmeste dagene” på spørsmål om hvordan Trump-administrasjonen ser for seg hvem som skal frigjøre Gaza fra Hamas før USA sender tropper for å ta over Gaza.
[Det amerikanske kabelnettverk New Nations var bedre kjent som Superstation WGN og WGN America fram til 2008 og før det ble relansert i 2021.]
Ortagus var talskvinne i utenriksdepartementet (april 2019 – januar 2021) under Trump. På spørsmål om hvilke land som vil ta imot palestinere som støtter “terrororganisasjonen Hamas”, ymtet Ortagus at Saudi-Arabia har et avradikaliseringsprogram “som de har jobbet med veldig lenge” og som er “en modell”.
Egypt og Jordan – og selvsagt palestinere i alle hjørner av verden – har avslått å ta imot et stort antall Gaza-palestinere. Det samme har verdens folkerikeste muslimske land Indonesia og Albania, som begge har blitt oppsøkt av Washington, ifølge James M. Dorsey. Han er seniorstipendiat ved S. Rajaratnam School of International Studies ved Nanyang Technological University i Singapore og fast artikkelleverandør til Subtrack.
Kairo ser for seg en situasjon der fordrevne palestinere angriper amerikanske soldater i Gaza fra Sinai eller Middelhavet. Hva skjer da i forholdet mellom USA og Egypt som i flere tiår har vært det landet som fikk mest bistand fra USA etter Israel?
Jordan frykter at det vil skape presedens: Etter Gaza, eller lenge før, følger Vestbredden. Den gjengse oppfatninga i Knesset, med unntak av de palestinske representanter og knapt en håndfull venstreradikale, er at Jordan er den palestinske staten. Det blir ikke sagt offisielt for ikke å skremme vettet av det hasjemittiske kongehuset.
Den israelske hæren har sprengt og bulldoset rundt 120 hus i flyktningleiren i Jenin (Jenin camp) ned i jorda og fordrevet 15.000 palestinere, opplyste borgermester Mohammad Jarrar til CNN mandag.
– Det som har skjedd i Jenin by og flyktningleiren de siste to ukene likner det vi har sett i Gaza, men i mindre skala, sa han.
Tidligere har det versert ulike planer der Saudi-Arabia som allerede har bidratt rikelig til statskassa i Egypt, sammen med EU går inn med å finansiere den angivelig frivillige fordrivelsen. I løpet av våpenhvilen har verden sett det motsatte: Hundretusener av palestinere fra på vei fra Rafah, Khan Younis og andre utbombede byer i sør til sine knuse hjem nord for Wadi Gaza.
Onsdag uttalte Trump at “everybody loved the plan”, mens utenriksminister Marco Rubio betegnet Trumps tilbud som “et svært generøst tilbud” under sitt besøk i Guatemala på sin mellom-amerikanske og karibiske rundreise.
Han forsøkte imidlertid å tone ned utspillet, i likhet med Karoline Leavitt, talskvinne i Det hvite hus, med hensyn til amerikanske “troops on the ground” og USAs finansiering av gjenoppbygginga av Gaza.
“Århundrets avtale”
Det fins derimot mer enn nok på bordet fra 2020 som nører opp under frykten for at Trump-administrasjonen kommer til å anerkjenne at Israel annekterer de såkalte C-områdene som utgjør 61-62 prosent (og i virkeligheten mer) av Vestbredden i henhold til Oslo-avtalen fra 1993.
Det endelige dødsstøtet mot en reell palestinsk stat, omtalt av Trump som “århundrets avtale” (the deal of the century), er nedfelt på kartet som Det hvite hus lanserte i forbindelse med Trumps “Midtøsten-plan” i 2020. Den setter dessuten et stort kryss over Oslo-avtalen (som uansett er steindød som utgangspunkt for nye forhandlinger. Eller i manges øyne allerede DOA, dead on arrival, den gangen).
Kartet var ikke egnet til å overraske da det ble lagt fram, gitt at Trump flyttet USAs ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem, stadfestet annekteringa av Øst-Jerusalem og anerkjente Israels innlemmelse av Golanhøydene.
Kartet over Vestbredden, inkludert Jordandalen, har blitt tegnet, med sine voksende kolonier og nettverk av apartheidveier for bosettere på kryss og tvers, fra sør til nord, fra vest til øst, på de årlige strategiske Herzliya-konferansene.
Dette var det opp til alle vestlige ministre som var villig til å se mer enn bare ut av sotede bilvinduer på vei til og fra Jerusalem eller Tel Aviv og Ramallah, å innse og forholde seg til.
Det framgår også av de kartene som FN-kontoret for koordinering av humanitær innsats (Ocha) har forsynt vestlige regjeringer med, sammen med dokumenter fra Herzliyah-konferansene med planene om å utvide bosetterbefolkninga til to millioner. Jordandalen er tegnet inn som militær sone under full israelsk kontroll langs hele grensa mot Jordan.
Det er intet forsonende ved kartet som er risset inn i henhold til den israelske regjeringas og okkupasjonshærens talepunkter. Det framstår nå likevel utdatert, etter den folkemorderiske utslettinga av Gaza. Den er ennå ikke er over selv etter at 69 prosent av bygningsmassen er knust og store deler av selve det naturlige livsgrunnlaget er ødelagt, enten helt bevisst med “den brente jords taktikk” – eller som følge av de katastrofale miljømessige ettervirkningene av krigshelvete, eller “hellhole”, slik Trump beskrev det under framlegginga av sin nærmest guddommelig humanitære veldedighet hvor han titt og ofte brukte ordet “beautiful” (vakkert) om Gaza beliggenhet og folk.
(se bloggen: “Tostatsoppløsningen. Våpenhvile i Palestina, del 2“)
“Århundrets plan” som trolig ligger til grunn for hva som blir presentert om anslagsvis fire uker, er “langt mindre meningsfylt enn tostatsløsninga som tidligere administrasjoner eller Oslo-avtalen har tenkt, med vekt på Israels sikkerhet framfor palestinsk selvbestemmelse,” konkluderer Dorsey.
Eller “en fundamentalt annerledes fredsplan”, som gir en helt annet valør til begrepet “historisk” enn hva Trump la i det for fem år siden. Det “fundamentale” var ikke fundamentalt den gang, og er trolig heller ikke “fundamentalt” med tanke på hva som kommer.
Trump, hans administrasjon og store, tverrpolitiske deler av Kongressen på Capitol Hill opererer med det fundamentale skillet før og etter Hamas-angrepet 7. oktober i sin politiske og ofte kristensionistiske tilnærming til Palestina.
Det er i tråd med det narrativet som Israels hasbara har rullet ut sammen med Merkava-stridsvogner og pansrede kjøretøy i Gaza, på Vestbredden og i det sørlige Libanon.
(se bloggen: “Betydningen av 7. oktober“)
Punktert plan
Forrige gang overrasket Trump, og hans svigersønn Jared Kushner som finansierer bosettinger i Vestbredden, med å foreslå at utvidelsen av bosettingene blir “fryst” i fire år. Nå har det gått fem år, og koloniene har vokst atskillig mer enn “den naturlige etterveksten” som tidligere statsminister og utenriksminister Shimon Peres fra Arbeiderpartiet (død september 2016), Nobels fredsprisvinner i 1994, hele tida henviste til når han forsvarte utbyggingene overfor lydhøre og velvillige vestlige regjerings- og partikolleger når de liret av seg standardfrasene om at det ikke tjente freden.
Trump satte en tidsfrist på frasene. Den skulle, ifølge planen, munne ut i anerkjennelsen av israelsk suverenitet over bosetningene på Vestbredden: «Omtrent 97 prosent av israelerne på Vestbredden vil bli innlemmet i et sammenhengende israelsk territorium, og omtrent 97 prosent av palestinerne på Vestbredden vil bli innlemmet i et sammenhengende palestinsk territorium. Landbytte vil gi staten Palestina land som er rimelig å sammenlikne i størrelse med territoriet på Vestbredden og Gaza før 1967,» står det i førsteutgaven av Trumps politiske dødehavsruller fra 2020.
Planen gjør det klart at de israelerne i “enklaver” som ikke støter opp mot Israel, bør få bli værende om de vil, med tilgang til Israel gjennom separate veier og under full israelsk militær beskyttelse i en palestinsk “hybridstat”.
Den skal uansett demilitariseres, selv uten sikkerhetsstyrkene som den palestinske presidenten Mahmoud Abbas og selvstyremyndighetene omgir seg med. Det er de sikkerhetsstyrkene som Abbas nå setter inn mot Jenin-leiren mellom hver gang den israelske hæren går til aksjon og rykker inn gjennom trange smug.
Bytte av land
Trump kunne vært prototypen for den meningsløse bruken av betegnelsen “tostatsløsning”, som PLO fortsatt holder fast ved, trolig med stadig færre illusjoner og stadig flere reservasjoner, hadde det ikke vært for at Trump slett ikke er alene om en ser bort fra hans stil og form. Den er utvilsomt mer aparte og framoverlent.
I planen fra 2020 framstår “tostatsløsninga” som en besvergelse som han tidligere aldri hadde tatt til orde for, men som Kushner og USAs ambassadør til Jerusalem, David M. Friedman, hadde ansvaret for å utforme for Vestbredden og Gaza, med støtte fra Kushners rådgiver Avi Berkowitz, sjefforhandler Jason Greenblatt og nasjonal visesikkerhetsråd Dina Powell.
Vestbredden og Gaza vil bli forbundet med en kombinasjon av overjordiske veier og tunneler, etter mønster av veinettet på Vestbredden. De hadde tidligere blitt satt på kartet i andre utkast til tostatsløsning.
Palestinere i Gaza ble tilbudt land i Israel nær den egyptiske grensa, med israelsk kontroll over Gazas territorialfarvann hvor det fins forekomster av gass. “Tilbudet” har Trump nå flyttet over til den andre sida av grensa mellom Israel og Egypt i Negev og Sinai.
Etnisk renskning
I samme åndedrag hadde teamet til Trump fanget opp forslaget fra den høyreekstreme, sekulære tidligere forsvarsministeren Avigdor Lieberman, opprinnelig fra Chisinau i sovjetrepublikken Moldova. Han leder det russiske bosetter- og mafiapartiet Israel, vårt hjem (Yisrael Beiteinu).
Forslaget gikk ut på å “overføre” palestinere (transfer, et begrep for etnisk renskning som tidligere bare ble brukt av de høyreekstreme partiene og gruppene) med israelsk statsborgerskap som bor i den såkalte “Trekanten” i Israel. Det vil si i landsbyer i områder som støter opp mot Den grønne linja (våpenhvilelinja fra 1949) og nord og nordvest av Vestbredden mellom de palestinske byene Tulkarm og Jenin.
– Disse samfunnene, som i stor grad identifiserer seg som palestinere, ble opprinnelig utpekt til å falle under jordansk kontroll under forhandlingene om våpenhvilelinjen i 1949, men ble til slutt beholdt av Israel av militære årsaker som siden har blitt dempert. Visjonen vurderer muligheten, med forbehold om avtale mellom partene, til at grensene til Israel vil bli tegnet på nytt slik at triangelsamfunnene blir en del av staten Palestina, heter det i Trump-planen.
Jordandalen
“Israels rett til sikre grenser”, som Israel selv aldri har definert, har vært det kanskje tyngste politiske argumentet som har vært blitt brukt. Det går tilbake til da USA, med god hjelp fra generalsekretær Trygve Lie fra Grorud, fikk FNs hovedforsamling til å opprette staten Israel i tredje forsøk, 29. november 1947. Det var først etter at USA hadde presset Filippinene, Haiti og Liberia til å endre sin planlagte stemmegivning.
Jordandalen kom under Israels kontroll sammen med Øst-Jerusalem og resten av Vestbredden under Seksdagerskrigen i juni 1967.
Trump-planen beskriver Jordandalen som nettopp «kritisk for Israels nasjonale sikkerhet», selv om Jordan har anerkjent Israel og ikke utgjør noen militær trussel mot noen, heller ikke Israel.
Den må derfor ligge «under israelsk suverenitet», fastslår planen, som “grenselandene” Jordan og Egypt forkastet, DOA.
Den foreslår at Israel, ikke i form av betingelser eller vilkår, gir palestinske bedrifter og firmaer tilgang til Jordandalen som del av Palestinas økonomiske grunnlag: “Til tross for suvereniteten, bør Israel samarbeide med den palestinske regjeringa for å forhandle fram en avtale der eksisterende landbruksbedrifter, eid eller kontrollert av palestinere, skal fortsette uten avbrudd eller diskriminering, i henhold til tilpassede lisenser eller leieavtaler gitt av staten Israel.”
Jerusalem
Trump har allerede formalisert USAs lenge vedtatte politikk om Jerusalem som Israels “udelte hovedstad”. Ingen president har satt Kongressens vedtak ut i live av hensyn til USAs offisielle støtte til FN-resolusjonene 181, 242 og 338 og andre inngåtte internasjonale og bilaterale avtaler. Ingen før Donald “The Dealbreaker” Trump, avtalebryteren.
Det er godt dokumentert at det under Oslo-forhandlingene var oppe om å gjøre Abu Dis til Palestinas hovedstad i stedet for hele Øst-Jerusalem, som rommet Gamlebyen. Abu Dis er en urban landsby i utkanten av Jerusalem med separasjonsmuren, åtte meter høy betong, tvers gjennom nabolaget.
Netanyahu har bekreftet at Trump mente Abu Dis når han snakket om Øst-Jerusalem.
I planen gjør Trump-administrasjonen ydmykelsen og fornedrelsen enda noen omdreininger verre ved å foreslå at Abu Dis blir døpt om til Al-Quds (“Den hellige”), det arabiske navnet på Jerusalem, “eller et annet navn som staten Palestina bestemmer seg for.”
Trump har sin måte å regne på. Mens palestinerne peker på at de kjemper for 22 prosent av det opprinnelige, historiske Palestina, har Trump kalkulert seg fram til at “århundrets avtale” betyr å doble territoriet som kommer under direkte palestinsk kontroll. Eller hva som er et såkalt A-område som utgjør vel 18 prosent av Vestbredden i dag.
Det er det er verdt å støtte med støtte med 50 milliarder dollar i bistand, men helst ikke fra USA alene, mente Trump for fem år sida..
Den gangen som i Det hvite hus nå tirsdag, blåste Trump hardt i trompeten over hvor mye han har gjort, ikke bare for Israel, men også for palestinerne og hele verden, og hvor mange ting som ikke hadde skjedd om ikke valget i 2020 hadde blitt stjålet fra ham, verken krigen i Ukraina eller Hamas-angrepet 7. oktober, noe som unektelig må ha fortonet seg både bisart befriende og beklemmende.