Granskninga av 7. oktober-angrepet
I sitt første intervju etter at han fikk sparken som forsvarsminister av sin partikollega, statsminister Binyamin Netanyahu, innrømmer Yoav Gallant at det famøse Hannibal-direktivet ble satt i verk under Hamas-angrepet 7. oktober 2023.
Han vet det med sikkerhet, fordi det var han som ga ordreren. Direktivet går i sin brutale enkelthet ut på å skyte i blinde på alt som rører seg i situasjoner der israelske soldater og sivile risikerer å bli tatt til fange. Hvor mange ble drept av “sine egne”? Det hører med i kravet om uavhengig granskning under “Operasjon Al-Aqsa-flommen”.
Avskjedigelse
Binyamin Netanyahu og Yoav Gallant delte ikke bare medlemskapet i regjeringspartiet Likud; de sto sammen i den folkemorderiske krigen mot Gaza og bombinga av Libanon. 21. november ble begge underlagt arrestorderen fra Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Den Haag; denne gangen sammen med Mohammad Diab Ibrahim al-Masri, bedre kjent som Mohammad Deif, lederen for den væpnete fløyen av Hamas, Izz ad-Din al-Qassam-brigadene. Det var han som planla den militære delen av Hamas-angrepet 7. oktober. Han ble drept i et flyangrep 13. juli 2024 i al-Mawasi ved Khan Yunis i sørenden av Gazastripa.
Så skilte de lag, Gallant og Netanyahu. 5. november ga Netanyahu sin forsvarsvarsminister, aluf Gallant, i dette tilfelle generalmajor og øverstkommanderende for Sørkommandoen i den israelske hæren, avskjed på blodstenkt papir, med effekt fra 7. november og partiveteranen og ministerpostgrossisten, utenriksminister Yisrael Katz, tok over. Netanyahu begrunnet avskjeden med mangel på tillit mellom de to.
Gallant var mer konkret. Han sa at han ble sparket fordi han ønsket å få de israelske gislene raskere tilbake etter de første operasjonelle fasene på bakken inne på Gazastripa. Han ville dessuten framskynde etterforskninga av 7. oktober-angrepet med hensyn til hvor det sviktet i de militære rekkene og etterretninga.
Gallant tilhører en stor falang i det israelske sikkerhetsapparatet som har ergret seg høylytt over at Netanyahu forsøker å distansere seg fra ansvaret for de grove feilene som ble gjort, alt fra å overføre store deler av Gaza-divisjonen i Sørkommandoen til okkupasjonshæren på Vestbredden for å kvele den økende motstanden der til neglisjeringa av etterretning og svikt i kommando- og kommunikasjonslinjene mellom bakkestyrkene og skvadronene med Apache-helikoptre utrustet med Hellfire-raketter.
Netanyahu ville ikke bare skyve den annonserte granskninga lengst mulig ut på tid for å få større politiske handlingsrom til å forsøke å komme seg i land i de korrupsjonssakene som han til stadighet må møte i retten for. Han vil gjøre granskninga til en utelukkende militær og etterretningsmessig affære, selv om hele politikken overfor Gaza er kjent under betegnelsen “Netanyahu-doktrinen”.
Ga Hannibal-ordren
Gallant oppfylte sitt nyttårsløfte og forlot Knesset 5. januar. Han har nå lagt flere kort på bordet. Det viktigste er at han stadfester det som ble kjent bare få dager etter 7.oktober, da utslettelsen av Gaza var i gang: Det omstridte og sensurbefengte Hannibal-direktivet ble iverksatt på to hold. Det gjaldt for Apache-helikoptrene som var i lufta etter å ha mottatt de førte nødropene fra de miliære grensepostene som var i ferd med å bli stormet av Hamas-soldater på jakt etter krigsfanger i henhold til de militære planene. Det gjaldt også for stridsvogner i og utenfor kibbutzene som skjøt mot hus der folk var i ferd med å bli tatt som gisler.
Befalingen kom fra Gallant, bekrefter den tidligere forsvarsministeren som er anklaget for krigsforbrytelser sammen med Netanyahu for blant annet “bruk av sult som krigsvåpen”, ifølge ICC. Gallant sa til Channel 12 (Keshet 12 som kom på lufta i 2017 da Channel 2 ble tatt av eteren), at han ga ordre om Hannibal-direktivet og mener at det ble håndhevet ulikt.
– Jeg tror at, taktisk, ble den [Hannibal-orderen] ble gitt noen steder, og at den ikke ble gitt andre steder – og det er et problem, sa Gallant til medianettet 7. februar.
Hannibal-direktivet
“Hannibal-direktivet er en kontroversiell israelsk militærprosedyre designet for å forhindre at soldatene blir tatt til fange, selv om det resulterer i deres død,” heter det i den tørre oppsummeringa til Palestine Chronicle. Dette har israelsk presse og media berørt de siste månedene etter at det meste døde ut i løpet av november 2023 og munnet ut i kravene om granskning av Hannibal-direktivet i begynnelsen av desember.
Det kom fra Shelley Yachimovich som trakk seg ut av offentlig politikk i juli 2019. Hun hadde da ledet Arbeiderpartiet (HaAvoda/Labor) fra 2011 til hun tapte ledervalget for dagens president Yitzhak Herzog i januar 2013, og hun var medlem av Knesset fra 2006 til 2019, hvor hun satt i utenriks- og forsvarskomiteene.
https://en.wikipedia.org/wiki/Hannibal_Directive
“Det er en voldelig kampanje for å forhindre enhver etterforskning/snakk om hendelsen fra helvete der brigadegeneral [Barak] Hiram beordret en stridsvogn til å skyte og storme huset i Be’eri, og bevisst drepte tolv gisler, inkludert barn. Hannibal ville veltet i graven sin. Begrunnelsen? Hiram er en «Israels helt». Israels helter beskytter Israels barn, de dreper dem ikke. Hvem er jeg til å dømme? Hvem skal han drepe?” skrev Yachimovich på X den gangen.
Hiram er i dag kommandant for 99. “HaBazak” infanteridivisjon i Sentralkommandoen og var tidligere kommandant for den beryktete Golani-brigaden (Hativat Golani) som er underlagt 36. divisjon under Nordkommandoen.
Aluf Hiram har et langt rulleblad: Den andre intifadaen på Vestbredden (2000-05), krigen i Libanon (2006), Operasjon Støpt bly (Cast Lead) i Gaza (27. desember 2008 – 18. januar 2009) som blir kalt Slaget om al-Furqan eller Gaza-massakren av Hamas og palestinerne, Operasjon Forsvarssøylen (Pillar of Defense) i Gaza (14.-21. november 2012), Operasjon Beskyttende kant (Protective Edge) i Gaza (8. juli – 24. august 2014) som blir kalt Slaget om Visnet korn (Marakat al-Aṣf al-Makul) av palestinerne og Operasjon Murenes beskytter (Guardian of the Walls) i Gaza (10.-21. mai 2021).
Det er en CV i krigsforbrytelser.
Flere rapporter
I januar i fjor gjorde Israels største avis Yediot Ahronot (Siste nyheter) en undersøkelse om Hannibal-direktivet som avdekket at det israelske militæret “instruerte alle sine kampenheter i praksis om ‘Hannibal-prosedyren’, men uten tydelig å nevne det eksplisitt ved navn.” Ordren var å stoppe «for enhver pris ethvert forsøk fra Hamas-terrorister på å returnere til Gaza, ved å bruke et språk som likner veldig på den opprinnelige ‘Hannibal-prosedyren’, til tross for gjentatte forsikringer fra sikkerhetsetablissementet om at prosedyren er avskaffet», heter det i rapporten fra Yediot Ahronot.
En undersøkelse i al-Jazeera i mars i fjor fant også “bevis på at denne protokollen ble brukt mot israelske sivile” den 7. oktober.
Avisa Ha’aretz (Landet Israel) stadfestet i juli at den israelske hæren beordret aktiveringa av Hannibal-direktivet samme dag som angrepet fant sted. Hæren ga ordre om at ingen kjøretøy fikk dra tilbake til Gaza under angrepet, til tross for risikoen for innbyggerne i den såkalte “Gaza-konvolutten” (Otef aza), det befolkede området som ligger mindre enn sju kilometer fra grensa til Gaza-stripa. Det utgjør omtrent rekkevidda til de relativt ufarlige Qassam-rakettene (Ṣarukh al-Qassam) som Hamas, Islamsk jihad og andre grupper har skrudd sammen for å markere den palestinske motstanden.
https://en.wikipedia.org/wiki/Gaza_envelope
“Dette var ikke den første ordren som ble gitt til [Gaza]-divisjonen med den hensikt å hindre kidnappinger selv på bekostning av livene til de kidnappete, en prosedyre kjent i hæren som ‘Hannibal-prosedyren’, skrev avisa. Men den kom.
(se bloggen: “Skjøt i blinde mot sine egne. Det sensuromspunnete Hannibal-direktivet“)
Grunnlagsmateriell
Rapportene er skrevet på bakgrunn av dokumentasjonen som stillferdig er blitt innhentet av mediene. Det dreier seg om vitnemål fra soldater og lavere og høyere offiserer som “avslører en rekke ordrer og prosedyrer (…) som viser hvor utbredt denne prosedyren var”, redegjør Ha’aretz. Ingen av de nevnte rapportene kan derimot angi eksakte tall over hvor mange som ble drept av det israelske militæret som ikke deltok i det organiserte Hamas-angrepet eller var unge Gaza-palestinere som sluttet seg til.
Rapporten peker imidlertid på at “de kumulative dataene indikerer at mange av de kidnappede var i faresonen, utsatt for israelsk skuddveksling, selv om de ikke var målet,” melder Ha’aretz med bakgrunn fra tre militære anlegg som ble infiltrert av Hamas. Det dreier seg om Beit Hanoun ved grenseovergangen Erez, hærens base i Re’im og utposten Nahal Oz.
“Dette forhindret ikke kidnappinga av sju av dem eller drapet på femten andre speidere [ikke-stridende soldater], samt 38 andre soldater,” heter det i Ha’aretz-rapporten.
Det bygger opp under hva den israelske statlige kringkastinga KAN (“Her”/arabisk Makan: “Et sted”) rapporterte i mars i fjor om at hæren visste at det var israelske gisler i hus som ble angrepet med to stridsvogner i kibbutzen Be’eri i den nordvestre utkanten av Negev-ørkenen. KAN slo samtidig fast at Hamas-soldatene ikke skjøt på kibbutziks de hadde tatt til fange. Det betyr at de ble drept sammen med førti palestinere i den samme ildgivninga.
Dette er en betydelig opplysning fordi over 130 av de 1136 drepte under 7. oktober-angrepet ble drept i Be’eri, dit vel to hundre kibbutzniks nå har vendt tilbake.
Brigadegeneral Hiram har stadfestet overfor New York Times at han hadde autorisert angrepene på kibbutz-boligene med stridsvogner “selv på bekostning av sivile tap”. Likevel har det israelske militæret “nektet å si om denne prosedyren ble brukt mot sivile”, skriver Ha’aretz. Dette har blitt lagt lokk på, og de tidligste øyenvitnene som sto fram i Kan og Yediot Ahronot, har blitt truet av militærsensuren og fått gjennomgå i sosiale medier.
Det har blitt fanget opp av Australian Broadcasting Corporation (ABC) i september i fjor. ABC-reportasjen har notert at “mange israelere og tilhengere av Israel fordømte alle som antydet at det hadde skjedd, før flere vitnesbyrd og israelske medierapporter bekreftet at det var sant.” ABC konstaterer selv at “det var noen vitnesbyrd fra israelske sivile og militært personell om at israelske styrker drepte egne borgere da de reagerte på Hamas-angrepet.”
Det bekrefter kibbutzik Omri Shifroni fra Be’eri som overlevde et stridsvognangrep mot huset sitt der “minst ett gissel ble drept av en av granatene.” Han er “fortsatt opprørt over det israelske militærets beslutning om å bruke tung ammunisjon på hjemmene i Be’eri,” konstaterer ABC.
– Jeg mener at dette ikke var en riktig avgjørelse, ingen god avgjørelse og ikke en moralsk en, sa Shifroni til den australske kringkasteren.
Mer kommer fram
De rasende kravene om uavhengig granskning vokser i styrke. Mandag førte de til regelrett håndgemeng mellom demonstranter og sikkerhetsvakter i Knesset da de forsøkte å trenge inn på et lukket møte i 7. oktober-komiteen. Det førte til at møtet ble utsatt. Søndag samlet Shift 101-bevegelsen seg igjen til en «stille protest» foran statsministerresidensen i Azza Street i Jerusalem med krav om at våpenhvileavtalen blir opprettholdt eller forlenget for å få de resterende gislene hjem, meldte Jerusalem Post.
“Shift 101 er en protestgruppe som har som mål å legge press på regjeringa for å jobbe med å løslate gislene. Gruppa er sammensatt av flere medlemmer av gisselfamilier samt tidligere gisler,” skriver den konservative avisa.
Med fornyet kraft i mobiliseringa etter at våpenhvilen trådte i kraft, flyter det mer informasjon opp til overflaten. Nettsida til gratisavisa Israel Hayom (Israel i dag) avdekket i februar “for første gang” data som viser at “under kampene 7. oktober avfyrte luftforsvaret 11.000 granater, slapp mer enn 500 tunge ett-tonns bomber og skjøt ut 180 missiler.”
Ett tonnsbomber blir ofte omtalt som “bunker busters” som blir brukt for “å trenge gjennom herdede mål eller mål begravet dypt under jorden, for eksempel militærbunkere,” som det heter i vaskeseddelen til Wikipedia – eller til å legge jevne stor bygningsmasser med jorda som på Gazastripa og i den sjiamuslimske Hizbollah-bydelen Dahihe sør i den libanesiske hovedstaden Beirut.
Ifølge Jerusalem Post ble Hannibal-direktivet anvendt også under Israels foreløpig siste krig i Libanon. Flyvåpenet “skjøt mot alt som rørte seg” langs grensa, skriver avisa. Det ble gjennomført 945 flyangrep og skutt 11.000 ganger fra helikoptre i Gaza og Libanon som resulterte i store tap, heter det i reportasjen som ikke viser til mer spesifikke tall mellom de to åstedene.
Chicago-baserte Electronic Intifada som kom på nettet i februar 2001 og har et palestinsk nyhetsblikk, hevdet på årsdagen for Operasjon al-Aqsa-flommen at det dreier seg om “hundrevis” av Hannibal-drepte. “Ildgivninga fra israelske helikoptre, droner, stridsvogner og til og med bakketropper ble bevisst utført for å forhindre palestinske krigere fra å ta levende israelske fanger som kunne byttes ut med palestinske fanger,” konkluderte EI-reportasjen som tidfester ordreren til “mindre enn én time etter at den palestinske offensiven begynte.”
Ordren til Gaza-divisjonen var kort og godt: “Ikke ett eneste kjøretøy skal returnere til Gaza.” Electronic Inifada skriver at det midt på dagen 7. oktober “ble gitt en entydig ordre fra den øverste kommandoen til det israelske militæret (det såkalte “Pit”-hovedkvarteret, dypt under Israels HaKirya-bygning i sentrum av Tel Aviv) om å påberope seg Hannibal-direktivet i hele regionen.”
Det peker rett tilbake på daværende forsvarsminister Yoav Gallant som nå har bekreftet at han legitimerte Hannibal-ordren.
I den nordlige delen av bydelen HaKirya (The Campus) i sentrum av Tel Aviv ligger militærbasen Mahaneh Rabin (Camp Rabin), hærens hovedkvarter.
Tidslinja i Kfar Aza
Dette er tidslinja for 7. oktober, i henhold til Jerusalem Post:
05:30: Palestinske soldater fra Hamas rykker inn i “Gaza-konvolutten” i den sørlige delen av Israel under dekning av raketter og droneangrep.
06:30: Den palestinske motstanden bryter gjennom de israelske festningsverkene og grensegjerdet. Paraglidere tar seg inn over grensa.
07:30: Den israelske hærens framskutte hovedkvarter i kibbutzen Re’im blir overmannet.
08:00: Palestinske grupper begynner å frakte fanger og gisler tilbake til Gaza.
10:30: Flyvåpenet setter i verk Hannibal-direktivet langs grensa.
Hva skjedde innafor denne tidslinja i kibbutzen Kfar Aza ifølge hørens egen undersøkelse av hendelsene fra like før klokka sju lørdag 7. oktober til tirsdag ettermiddag 10. oktober?
Her startet angrepet rundt halv sju (06:30) med en sperreild av rundt tusen raketter rettet mot de israelske militære posisjonene idet Hamas brøyt gjennom grensebarrierene på 114 steder. Det skjedde 06.43 ved Kfar Aza (Gaza-landsbyen), vel ett minutt etter at seks paraglidere hadde landet i kibbutzen. Den ligger mellom småbyene Netivot og Sderot, vel fire kilometer øst for Gaza. Kfar Aza hadde 787 kibbutziks i 2022.
To minutter seinere (06:45) ble tre pansrede kjøretøy beordret til kibbutzen. Ett ble ganske umiddelbart uskadeliggjort på veien, mens de to andre havnet i ild med Hamas-krigere i Sderot (Bulevarder), kjent som den hyppigste måltavla for hjemmesnekrede raketter fra Gaza gjennom mer enn tjue år.
Sderot, vel ti kilometer fra Gaza by, ble snart valfartsenteret for vestlige politikere, inkludert kristensionisten Sylvi Listhaug, for å vise støtte til Israel mot “terrorismen”. Før 7. oktober hadde tolv mennesker i Sderot dødd siden statsminister Ariel Sharon avviklet bosettingene i Gaza i 2005, mange av dem av indirekte effekter av rakettangrepene som hjerteinfarkt og slag. Sderot har derimot vært en framskutt posisjon mot Gaza, og innbyggere har samlet seg på høydene utenfor Gaza by i fluktstoler under parasoller for å applaudere bombinga av Gaza by live, satt på tape av NRKs Sidsel Vold.
Fem minutter seinere (06:50) brøyt Hamas-soldatene gjennom de to inngangene til Kfar Aza, den ene ved solcelleparken og den andre fra sørvest. Pickup-biler ble kjørt fram for å slippe av flere miltssoldater som spredte seg utover området som ble opprettet i august 1951 av jødiske migranter fra Egypt og den marokkanske byen Tanger.
Ett minutt over sju åpnet en stridsvogn som var stasjonert på utsida av kibbutzen, ild mot de vel femti til åtti Hamas-soldatene som hadde inntatt kibbutzen. Ved åttetida var sikkerhetsvaktene i kibbutzen (som ikke er regulære soldater) blitt nedkjempet av de nå 150 palestinerne som hadde inntatt bosettinga. 08.33 ankom atten soldater fra Golani-brigaden, men det tok ytterligere flere timer før de begynte å få kontroll, og 10:20 ble stridsvognen beordret til å forlate stedet etter at den regionale kommandanten var blitt drept.
Hærens rapport viser at de ikke fikk full kontroll før ut på morgenkvisten dagen etter, etter at de resterende palestinerne hadde trukket seg tilbake til Gaza mens flyangrepene fortsatte.
Underslåtte faktorer
Innafor denne tidslinja er det to sentrale faktorer som Jerusalem Post ikke nevner: Det var paragliderne som oppdaget folkeansamlinga på SuperNova-festivalen som ble utvidet fra fredag til lørdag på grunn av det gode besøket under den jødiske høytiden Shemini Atzeret (Forsamlinga åttende dag), den tjueandre dagen i den hebraiske måneden Tishrei.
Forlengelsen skjedde tirsdag 3. oktober, da planene for Operasjon Al-Aqsa-flommen for lengst var støpt. Paragliderne oppdaget folkemengden og sendte beskjeden tilbake til Gaza.
Et gjennomgående trekk ved bildene fra parkeringsplassene og biler langs veien til festivalområdet, er at mange av dem er uten tak. Når biler brenner, forsvinner ikke taket. Det gjør det derimot om det blir skutt vekk med Hellfire-raketter fra Apache 10-helikoptre som dessuten er bestykket med utarmet uran-ammunisjon.
Unge Gaza-palestinere, anslagene varierer fra 300 til 500, tok seg inn over og gjennom revne grensegjerder og -sperringer med motorsykler og biler, uten å være del av det planlagte Hamas-angrepet. Palestinsk ungdom over sytten år har opplevd fem Gaza-kriger med drap på mange sivile og eventuelt familiemedlemmer. Det var i hovedsak disse som strømmet til festivalområdet i nærheten av Re’im, fulle av hat. Her ble 364 jøder med ulike statsborgerskap drept og førti gisler tatt til fange, ifølge offisielle tall.
Angrepet på festivalen blir omtalt som et Hamas-angrep fordi de hadde ansvaret for planlegginga og gjennomføringa av Operasjon Al-Aqsa-flommen. Det er viktig for å opprettholde terrorisme-stemplinga.
Hamas som har hatt den overordnede militære kommandoen og vært eneste offisielle representant i forhandlingene i Qatar og Egypt, har lenge ikke hatt full oversikt over hvor alle gislene befant seg i hvilket fangenskap.
Men det deltok palestinere fra minst seks fraksjoner som siden har deltatt i kampene mot den israelske okkupasjonshæren i Gaza.
Hva får vi vite?
Den offisielle granskningsrapporten skulle foreligge før generalmajor Eyal Zamir ble utnevnt til ny militærsjef onsdag. Tidligere rapporterte Channel 14 (Nå 14) at undersøkelsene som utføres av den israelske hæren bare avslører en liten del av den militære og etterretningsmessige fiaskoen 7. oktober. Det dreier seg om ikke mer enn vel ti prosent av de feilene som har blitt avdekket og som har blitt offentliggjort, ifølge tv-kanalen som blir ansett som talerør for Netanyahu.
Det utelukker en rekke feil som er blitt avdekket og som har blitt offentliggjort av israelsk media, inkludert hva som skjedde i Kfar Aza, der 62 israelere ble drept, atten såret og nitten ble tatt til fange.
To av fangene som ble drept av israelske soldater i Gaza da de forsøkte å flykte fra fangenskap i Gaza, er fra Kfar Aza, ifølge Times of Israel. Avisa skriver at granskninga konkluderte med at hæren “mislyktes i sitt oppdrag med å beskytte innbyggerne i Kfar Aza, hovedsakelig fordi militæret aldri hadde forberedt seg på en slik hendelse.”
Det var manglende forståelse av hvordan motstanderen opptrådte, fordi hæren, ifølge kilder i Amen, ikke visste hvem og hva de sto overfor. De manglet kunnskap om den palestinske motstanden. Dette blir av Amen sett på som det kritiske spørsmålet som også forklarer hvorfor Hamas fortsatt framstår som alt annet enn slått, rapporterer Channel 14.
Det understreker dessuten at dette i all hovedsak var et gjennomført militært angrep innafor motstandskampens rammer, ikke et terroristangrep selv om det også fikk terroristiske utslag.
Det er ikke de løslatte gislene som har framstått som krenket og ydmyket av seremoniene som Hamas har rigget i stand ved løslatelsene. Det er statsminister Binyamin Netanyahu som har gått høyt ut med at Hamas skal tilintetgjøres. Det har også vært et konfliktpunkt mellom statsministeren og hans tidligere forsvarsminister og våpendrager, Yoav Gallant.
Hamas-paradene har vist at Netanyahu har snakket over seg når han har hevdet at Hamas er mer eller mindre knust – som i klartekt er et varsel om at han ikke er villig til å gå inn i fase to av våpenhvile avtalen uten å ha gjennomført en ny militær offensiv i Gaza.
Derav følger “den siste advarslen” som USAs president Donald Trump sendte ut på Truth Social onsdag: “Shalom Hamas, det betyr hallo eller farvel. Valget er deres.”
Bestialisering som våpen
Etter den australske Hamas-reportasjen rykket Hamas ut med en uttalelse hvor de mener at ABC «bekreftet at den sionistiske okkupasjonshæren drepte dusinvis av nybyggere under det såkalte Hannibal-direktivet». Rapporten «er ytterligere bevis på løgnene i okkupasjonens narrativ, og bedraget og manipulasjonen den bruker for å dekke over feilene og forvirringa den dagen».
Hamas oppfordret det internasjonale samfunnet til å «stoppe folkemordet som begås på Gazastripen og holde den kriminelle Netanyahu og okkupasjonslederne ansvarlige for deres pågående forbrytelser mot barn og ubevæpnede sivile».
Hamas legger til at den “falske sionistiske fortellingen” om hendelsene 7. oktober er ment “å demonisere motstanden og det palestinske folket for å rettferdiggjøre folkemordet mot Gazastripen.” Dette er en del av Israels bruk av bestialisering og dehumanisering som våpen som palestinere langt utenfor rekkene til Hamas opplever.
(se bloggen: “Bestialiseringa som våpen. Tilbakeblikk på en refusert artikkel“)
En nærliggende hensikt er å skape en lammende effekt på to områder: Å avskrive palestinernes folkerett til å yte motstand mot den israelske okkupasjonen – innafor rammene av Genèvekonvensjonene, folkeretten og humanitærretten og å hindre granskninger og kritiske gjennomganger av Hamas-angrepet som annet enn terrorangrep – på linje med IS, ifølge Netanyahu.
Genèvekonvensjonene blir utfordret fra flere kanter som kan konsentreres til to motstridende realiteter: Bosettingene på den okkuperte Vestbredden – og i Gaza fram til 2005 – ble ansett som sivile, nærmest som blokkhusene i “ødemarka” under koloniseringa av Amerika, mens de i virkeligheten fungerer som militære festninger i Israels koloniprosjekt for Eretz-Israel (Stor-Israel). Familiene og slekta til mange av Gaza-flyktningene kommer fra de bosettingene og kibbutzene som ble angrepet 7. oktober, slik det framgår av mobilopptak som ble sendt tilbake under raidene.
Å trekke fram Hannibal-direktivet ble raskt en rød linje i redaksjonene. Det skyldes ikke nødvendigvis en grunnleggende pro-israelsk politikk og ideologi, men mer sannsynlig en høy grad en utstrakt redsel og opportunistisk feighet for å bli utsatt for anklager og hets om antisemittisme og støtte til Hamas eller terrorisme som helhet. To av artiklene som jeg henviser til her, kom ikke på trykk i Klassekampen: De falt for “normal redaktørvirksomhet”– som i realiteten er regelrett sensur.
Dette har blitt hengende igjen over den videre dekkinga av den folkemorderiske krigen mot Gaza og av Hizbollah i Libanon (ikke i Klassekampen) på grunn av den allmenne terrorstemplinga av Hizbollah.
(se bloggen: “Betydningen av 7. oktober. Narrativet om Hamas-angrepet ett år etter“)